«Queen & Slim» er en liten film i store former, fasong, farger og landskap om et av amerikanernes største problemer i samfunnet, den daglige politirasismen. Det er en stilistisk politisk roadmovie, som skiller seg ut i mengden.
FILMOMTALE/ANMELDELSE: QUEEN & SLIM
Rom. road-krimdrama, USA/Canada, 2019, 2 t 12m
Regi: Melina Matsoukas
Med: Daniel Kaluuya, Jodie Turner-Smith, Bokeem Woodbine, Chloë Sevigny, med flere
Tilgjengelig i Norge hos bl.a. Viaplay
Et afroamerikansk par på en seig tinderdate sitter på en sliten veikafeteria et sted i Ohio. Han, “Slim”, en ettergivende, godtroende og forsiktig predikant-eller-noe som jobber i en butikk. Hun, “Queen”, en mer bein i nesa-aktig advokat, som ikke legger bånd på meningene sine.
Kjemien dem imellom slår ikke gnister, men de er iallefall på vei hjem til hver sitt i samme bil, når de stoppes av en overivrig trafikkpolitibetjent for en mer eller mindre betydningsløs trafikkforseelse.
De skjønner at politimannen, som er ute på patrulje alene, og er hvit som kritt, langt fra har tenkt å la de to få kjøre videre.
Situasjonen eskalerer basert på frykt, aggresjon og misforståelser, og ender ikke bedre enn at snuten skadeskyter Queen, og i selvforsvar ender Slim opp med å drepe politibetjenten.
De bestemmer seg, det vil si hun bestemmer seg, for at det riktige å gjøre selvsagt er å legge på flukt, siden de aldri i verden vil bli trodd, sier hun, advokaten.
Dermed starter en nasjonal etterlysning etter de to drapsmistenkte rømlingene som nå anses som både væpnet og ekstremt farlige.
Gjennom åpne landskaper, grønnkledde skoger, romantiske scenarioer, solnedganger og morgengryinger, slitne småbyer og dunkelt belyste nattklubber legger de ut på en roadtrip mot friheten, Cuba via Florida hvor kun et digert hav skiller dem og friheten. Hvordan de skal nå målet vet de ikke, det leves dag for dag og planen tar form underveis.
Det som også tar form underveis som følge av hendelsen som selvsagt ble filmet av politibilens kamera og lekket til media, er en voldsom protestaksjon mot politivold. Det viser seg at den drepte politibetjenten tidligere i tjeneste har sluppet unna etter å ha tatt livet av en mørhudet på særs syltynt grunnlag. Når videoen raskt spres på nett blir de to uskyldige på flukt et symbol for traume, terror, anger og sinne, for mennesker over hele landet. To legender begynner å spire.
Queen og Slim ruller gjennom stat etter stat, og møter hjelpende hender, både der de venter det og der de minst forventer hjelp.
Under flukten deres sørover fra Ohio tvinges de to til å bli nærmere kjent med både hverandre og seg selv – noe som kanskje vel så mye er hva filmen handler om? Samtidig er filmen også til tider en reise gjennom afroamerikansk historie i USA. På reisen møter de mange andre veldig forskjellige personer, som representerer ulike sider ved afroamerikansk kultur og det sammensatte spekteret av USAs befolkning.
Premisset for «Queen & Slim» er den systematiske urettferdigheten – filmskaperne selv kaller det traumet – som USAs afroamerikanske befolkning har vært utsatt for i generasjoner. I dag, i kjølvannet av drapet på George Floyd og de massive reaksjonene det utløste, vil nok Queen & Slim resonnere enda sterkere, for mange har fått en ny forståelse av problemet (cinemateket.no).
Men opptøyene jakten etter de to har utløst har også sine tragiske utfall.
Jeg føler at man her drar den litt for langt ved et par tilfeller, eller at det iallefall mangler noe for å underbygge visse scener.
Filmen gir nok selvsagt et kraftig spark mot politivolden, rasismen og den urettferdighet den mørke delen av USAs befolkning daglig utsettes for av politiet, i en tid da nettopp problemstillingen har blitt svært aktualisert gjennom aksjoner som Black Lives Mather.
Filmens fasong skiller seg fra mange lignende historier, her bygges egentlig ikke et utpreget og ensporet tog av sympati for de mørkhudedets kamp, filmen gir noen smarte stikk i motsatt retning også.
Selv om alt egentlig tyder på at dette skal være en plain krimdramahistorie om to svarte på flukt fra loven, er filmens form likevel noe langt mer. Det er lett å la tankene fare til at dette er en moderne «Bonnie and Clyde»-story, hvilket faktisk også ved et tilfelle nevnes av en birollefigur (!), eller en ny «Thelma and Louise», men «Queen & Slim» er ikke det.
Filmen er mer enn noe annet en roadmovie, en romantisk roadmovie faktisk, med et dystert bakteppe, krydret opp med et rikt fargespekter, og miljøskildringer undervies som de skrider frem gjennom statene, alltid en hårsbredd i forkant av politiets jakt. Det er en bittersøt stemning over filmen, og filmens effektive bruk av lys og farger setter en magisk stemning som både understreker og forsterker. Ikke alle delene av filmens over 2 timer lange spilletid funker helt, noen scener kunne vært litt nedklippet, men gir oss likevel tid til å bli mer kjent med de to.
Om historien er helt troverdig kan diskuteres, og hvorvidt den gir et korrekt eller feilaktig bilde av rasekampen i dagens amerikanske samfunn er også et tema som er dissens rundt.
Hovedrollene spilles på gnistrende og imponerende vis av Daniel Kaluuya (Oscar-nominert for «Get Out»), og filmnykommer Jodie Turner-Smith. Kaluuyas rollekarakter er ingen enkel rolle å fylle i den settingen den er gitt, men Kaluuya bryter aldri ut av den forsiktige personligheten rollefiguren hans har, og det er en balansegang han takler utmerket. Turner-Smith minner meg til tider om Grace Jones (kjent bl.a. fra en James Bond-film), hennes flamboyante stil gjør henne umulig å ikke legge merke til nærmest hele tiden. Begge to har dessuten en karisma som gjør at de utfyller hverandre og filmens setting godt. Turner-Smith med sitt tøffe men likevel sårbare image, Kaluuya med sin sjarme.
«Queen & Slim» retter søkelyset på et viktig politisk tema, og kunne lett blitt tung og trist, men har så mye både humor og varme, at hele filmen sitt triste bakteppe til tross føles både melankolsk, vittig, sørgmodig, lys, håpefull, spennende og dramatisk på samme tid – samt at det er en kjærlighetshistorie for evigheten…
Queen & slims roadtrip er en biltur du vil være med på, og aldri vil skal komme til veis ende.
♥ ♥ ♥ ♥ ♥ –