Lørdag (31. oktober) kom den triste og sørgelige nyheten om at Sean Connery er død, 90 år gammel.
Rollen som James Bond på 60-tallet gjorde Sean Connery til en udiskutabel filmlegende, og selv nå godt over 50 år etter de fleste av Bond-filmene Connery spilte i er de fortsatt svært populære.
Sean Connerys status som legende, filmikon og en bauta innen film og særlig i Bond-universet vil alltid leve videre, også hos Filmhjerte, for det er ingen tvil om at det var Connery som gjennom sine filmer løftet Bond-filmene opp til den megasuksessen filmfranchisen ble. Det var han som var den originale James Bond, den macho og maskuline men samtidig silkemyke superagenten. Mann mer enn noen. Ingen har klart å være en mer stilfull og elegant Bond enn han.
Den skotske skuespilleren er selvsagt selve bildet på James Bond, og i følge min mening er nok flere av de syv filmene han spilte i blant topp 5 av Bond-filmer, kanskje også den aller beste er å finne blant de. «Goldfinger» og «From Russia With Love» muligens, det er vanskelig å velge en av de syv.
Sean Connerys syv filmer som James Bond er «Dr. No» (1962), «From Russia With Love» (1963), «Goldfinger» (1964), «Thunderball» (1965), «You Only Live Twice» (1967), «Diamonds are Forever» (1971) og «Never Say Never Again» (1983, denne filmen er en uoffisiell Bond-film).
HAN VAR DEN BESTE BOND!
Etter Roger Moores bortgang i 2017 skrev jeg her på filmbloggen at Moore såvidt er min Bond-favoritt. Han spilte i 7 av filmene mellom 1972 og 1985, og det har nok også litt å si for mitt vedkommende ettersom jeg liker 70- og 80-tallsfilmer generelt bedre enn de fra 60-tallet. Men etter å ha tatt et gjensyn med noen av Bond-filmene de siste årene fremstår det som nesten umulig å skulle velge en av de fremfor den andre, for begge tilførte noe eget. Men med Connery som den originale Bond er det kanskje han som likevel er min Bond-favoritt?
Uansett er Connery for meg også mye mer enn bare James Bond. Han er en av mine favorittskuespillere gjennom tidene. Stilen og elegansen fra Bond-perioden hadde han med seg videre, og han var samtidig både sjarmerende og nesten litt mystisk, og sammen med den særegne stemmen med en ørliten talefeil la man alltid merke til han.
Connerys 7 filmer som James Bond er selvsagt uforglemmelige, og man visste alltid at når Connery var med i en film ville det som oftest være vel verdt tiden å la seg underholde av filmen. Flere av hans øvrige filmer er blant mine absolutte action og thrillerfavoritter, og jeg nevner i fleng «Entrapment» (1999), som han gjorde i en alder av 68 år, «Jakten på Rød Oktober» (1990), «Rising Sun» (Blodrød sol, 1993), «The Rock» (1996, en glimrende action og herlig rolle av Connery), og selvsagt var det fantastisk moro med Connery som Indys far i Indiana Jones-filmen «Indiana Jones og det siste korstog» (1989). Det er muligens min personlige favorittrolle med Connery.
Nevnes må naturligvis også «De ubestikkelige» («The Untouchables», 1987), som han fikk Oscar for som beste birolle.
Til ære for Sean Connery, her er en minnevideo fra Youtube:
Rest in peace, Sir Sean, and thank you for your wonderful work.
Dydige redningsmenn som alltid følger boka. Ærefryktige lovlydige borgere som redder dagen. Slike liker vi selvsagt.
Så har vi antihelten. Gjerne rufsete i kanten. Går sine egne veier og tråkker mer som regel enn som unntak utenfor ramma av aksept både fra samfunnet og autoritetene, men lever etter mantraet om at målet alltid helliger middelet. Som tar loven i egne hender, strekker strikken, men egentlig er en good guy. OK, noen ganger er h*n ikke god engang. Slike elsker vi selvsagt. Ihvertfall på skjermen.
Antihelter florerer det av i serier og filmer, særlig innen sjangerne krim, action og spenning. Også innen komedie finner vi mange antihelter, men da av en annen type. Moralen er fortsatt stort sett lav, og den komiske antihelt rammes ofte av alskens hysterisk festlige (for oss som ser på) motganger. Antihelten kjemper ofte på de godes side, men har ofte egoistiske baktanker og motiver.
Så, dette er Filmhjertes Topp 10 Antihelter, en muligens særegen og alternativ liste? Nja, tja..det er iallefall mine film- og serieantihelter ;p
10
MICHAEL CORLEONE
Filmer: Gudfaren-filmene
Skuespiller: Al Pacino
Ikke alle ser på Michael Corleone – Gudfaren – som starter som hederlig, uskyldsren og med moralen høy, før makten tar han, som en type antihelt. Skikkelsen er kåret som en av filmhistoriens største skurkeskikkelser, men det menes også om han at han er en type tragisk helt. Selv om han vel etterhver blir et realt svin, så digger vi han jo!
Det værbitte trynet til “Clint`ern” som den hardtslående og skyteglade (i den forstand at han noen gang er glad…) Harry Callahan ved San Fransisco-politiet på 70- og 80-tallet er som skapt for en antihelt. Han jager skurker og voldelige avskum – med alle midler. Og han elsker det. Selv om det ser ut som han hater jobben sin. Og han tjener samfunnet, selv om samfunnet helst ikke vil ha han. Han ER Dirty Harry!
Den mest sinnssjukt komiske antihelten jeg kan tenke meg er Borat, den Kasakhstanske journalisten som i folkeopplysningens tjeneste drar fra hjemlandet Kasakhstan til USA for å lære Amerika å kjenne. Det ender som vi vet i totalt kaos og latterkrampeanfall for oss som ser på, som tilfeldigvis liker den type humor ;p
7
JACK BAUER
Serie: 24
Skuespiller: Kiefer Sutherland
Jack Bauer går til ekstreme virkemidler for å redde den amerikanske presidenten, og befolkningen, sine liv, i løpet av 24 timer. Ikke bare en gang, men gjennom en rekke helvetesdøgn. Bauer vil alltid det beste for landet sitt, men jeg må innrømme at Bauer kanskje er den av figurene på denne lista jeg er mest ambivalent til. Ikke alle valgene hans gjennom de mange helvetsdagene han går gjennom er stuereine. Faktisk er vel nesten ingen av valgene hans det (?), men noen er ganske mer ekstreme. Slikt blir det dog selvsagt en ekte antihelt ut av. For vi elsker jo Jack.
6
AL BUNDY
Serie: Married… with Children (Norsk tittel: Våre verste år / Også kjent som: Bundy)
Skuespiller: Ed O`Neill
Alle menns forkjemper!
Den mest lumpne, nedrige og slaskete antihelten av dem alle er Al Bundy. Prototypen av en erkemann, som med sitt forkvaklede kvinnesyn, selvforaktelse og sjabby liv fikk folket til å hylflire gjennom over ti sesonger av den spinnville komiserien “Married… with children”, eller “Bundy” som den kanskje er best kjent som på norske skjermer. Al Bundy er mannen ikke en gang en mor kan elske. Han rølper, han fiser, raper, hater unga, hater kjerringa, hater bikkja, hater livet, er vulgær. Og skjuler det på ingen måte. Og trur du ikke vi sitter der og heier på han! 😀
Snart topp 5, men først…
Et klapp på skuldra til mange av antiheltene som, i god antiheltånd, ikke nådde helt opp til Filmhjertes topp 10, men likevel er herlige helter, på sitt vis – Her er 23 av de som ble vurdert:
James Bond, Mr. Bean, Basil Fawlty (Fawlty Towers/Hotell i særklasse), Charlie Harper og Alan Harper (Two and a Half Men), Sherlock Holmes (spilt av B. Cumberbatch og Robert Downey Jr.), Jesse Pinkman (Breaking Bad), Fleksnes, Olsenbanden, George Costanza (Seinfeld), John Rambo (Rambo), Patrick Bateman (American Psycho), sjåføren i Drive (spilt av Ryan Gosling), Sonny (Dog Day Afternoon), Alex (A Clockwork Orange), Mark Renton (Trainspotting), Lester Burnham (American Beauty, spilt av “antihelten” Kevin Spacey…), Selina Meyer (Veep, herlige Julia Louis-Dreyfus), Jackie Brown, Varg Veum, Gunvald Larson (Beck), Michael Scofield (Prison Break), Theodore “T-Bag” Bagwell (Prison Break).
Topp 5:
5
JOHN LUTHER
Serie: Luther
Skuespiller: Idris Elba
Politietterforskeren som trakterer Londons underverden der han støter på mange moralske og etiske utfordringer og hindre, som han selvsagt forserer mens sinnet blir stadig mørkere.
Med sin karakteristiske ruglete frakk og tredagersstubbene i trynet, en bekymret mine og alltid nær balansegangen mellom rett og galt, mens han stadig har sin kvinnelige nemesis som legger press på han. Han er klok, og vil godt. Han er analytisk og smart. Men vikles til stadighet inn i trøbbel under sakene han etterforsker. Han er ikke redd for å skitne til hendene sine for å si det sånn, derfor har han fått et frynsete rykte. Privatliv er det dårlig med, Luther lever for jobben. En sann antihelt.
4
BEATRIX KIDDO (“The Bride”, “Black Mamba”)
Filmer: Kill Bill og Kill Bill 2
Skuespiller: Uma Thurman
Endelig en kvinnelig antihelt her! Vi heier selvsagt på Uma Thurmans fantastiske Beatrix, eller “The bride”, når hun legger ut på sitt hevntokt mot mannen og hjelperne hans som etterlot henne for å dø. Det slår formelig gnister av henne, i ekte hevnerstil. Men la oss nå ikke glemme at dama faktisk var leiemorder da. Mors beste barn er hu` kanskje ikke. Antihelt derimot? Å jada!
3
WALTER WHITE
Serie: Breaking Bad
Skuespiller: Bryan Cranston
High school-kjemilæreren som ender opp som dopkoker for å redde familiens fremtid etter at han selv får vite at han har en uhelbredelig sykdom. Joda, tanken bak var fin den, Walter, hadde det bare ikke vært for alle de skumle folka du måtte omgås… I løpet av seriens sesonger utvikler også den godeste Walter White seg fra å være den vanlige mann i gata, til å bli “Heisenberg”, hans alter ego, en slags frontfigur eller dummy for områdets narkotikakartell, mens han stadig blir mer og mer hensynsløs.
Fantastisk spilt av Bryan Cranston forøvrig.
2
JOHN McCLAIN
Filmer: Die Hard-filmene
Skuespiller: Bruce Willis
Yippi-Ki-Yay, motherf***er! Som Die Hard-entusiast er det selvskrevent med John McClain blant kremen av antihelter. McClain er som vi vet den rufsete snuten som alltid – ja, alltid, havner i trøbbel, og ender opp med å måtte ekspedere tyske terrorister, russiske gangstere, korrupte millitære og andre mordere og pakk, gjerne med to valium innabords for å døyve den verste hodepina etter litt for mye å drikke. McClain redder alltid dagen, det vet vi, men på veien dit får han mange uvenner, også blant de han skal samarbeide med. McClain burde egentlig toppet lista, men jeg lar han ta andreplassen. Vinneren er nemlig en langt “villere” figur.
1
DEXTER MORGAN
Serie: DEXTER
Skuespiller: Michael C. Hall
Hvem har vel ikke drømt om å gjøre som Dexter med alskens avskum? Et vanntett alibi, litt plastfolie, noen kvasse kniver, et par sager, en båttur i mørket ut på fjorden, plopp plopp!
Dexters moralske kompass er selvsagt både riktig og helt vanvittig på samme tid. Men vi elsker Dexter, som på dagtid jobber som blodsprutanalytiker for Miami-Metro-politiet, mens han om natten er en hensynsløs seriemorder som kun dreper dem han synes fortjener det. Slik som drapsmenn, voldtektsmenn og annet pakk. Imens innhentes han sakte men sikkert av sin mørke fritidsgeskjeft. Serien er en av mine definitive all time favoritter innen krim og spenning, til tross for at seriens finale ble et realt antiklimaks. Her fyker derimot Dexter rett til topps!
Kom gjerne med synspunkter o.l. Hyl ut i kommentarfeltet. Chattes!
Filmhjerte minnes Jon Skolmen (1940 – 2019) som gikk bort 28. mars, 78 år gammel.
Skrevet av: Lars Jørgen Grønli
Skuespilleren, den tidligere programlederen og humoristen Jon Skolmen var en av de siste fra sin tids generasjon skuespillere. Jeg syns som regel alltid det var moro når han kom på skjermen – og når jeg tenker tilbake har han jammen levert mye morsomt og godt som har gledet mange.
(Fra filmweb) Komiker og skuespiller Jon Skolmen har lang erfaring fra scenen og NRK. På rullebladet har han tre Chaplin- priser fra humorfestivalen i Montreux og en serie med morsomme filmer om selskapsreiser. Han har spilt resy, show og vær stand-up komiker. Han var med fra fjernsynets første år, og ble først kjent gjennom barne- tv, der han laget stor underholdning med en skrivemaskin og en persienne. Siden den gang har han utviklet seg til å bli en av landets mest folkekjære artister, og han er en av få norske komikere som har gjort det godt også i vårt naboland. Jons humor er preget av hjertevarme, menneskekunnskap og musikalitet. I 2009 mottok han Komiprisens hederspris (Kilde: filmweb.no)
Selskapsreisen-filmene vil nok stå tilbake som Skolmens mest kjente roller, en filmserie som gjorde han til megastjerne også hos svenskene. Men kanskje vel så kjent her hjemme er han for et utall sketsjer han var med i sammen med blant andre Kirkvaag, KLM, Dizzie Tunes, Heide-Steen jr. og Wesenlund, med flere.
Her er Filmhjertes Jon Skolmen-favoritter:
MEN OLSENBANDEN VAR IKKE DØD! (1984)
Vaktmester i “Men Olsenbanden var ikke død!”. Foto: skjermdump fra filmen / retrospilling.no
Jon Skolmen hadde en liten, men veldig morsom, birolle i Olsenbanden-filmen “…Men Olsenbanden var ikke død!“, der han spilte vaktmesteren på Munch-museet.
Dette er rollen jeg husker Skolmen aller best fra, selv om det bare var en birolle. I filmen spilte han blant annet dataspill sammen med vakten, spilt av Knut Lystad, og passet på hunden “Satan”.
SELSKAPSREISEN (1980)
Jon Skolmen og Lasse Åberg i “Selskapsreisen”. Foto: imdb
Rollen hans som nordmannen Ole Bramserud som ferierer og havner i merksnodige situasjoner sammen med sin svenske klumsete venn Stig-Helmer (Lasse Åberg) er selvsagt ikke til å komme fra. Legendarisk (svensk) 80-tallskomikk.
Tilsammen ble det laget seks filmer med disse to skruene; Selskapsreisen (1980), Selskapsreisen 2 (1985), S.O.S. Selskapsreisen 3 (1988), Selskapsgolferen (1991), Helsereisen (1999) og The Stig-Helmer Story (2011).
KOSELIG MED PEIS (2011)
Skolmen var med i TV-serien “Koselig med peis” fra 2011. Foto: skjermdump fra YouTube
Jon Skolmen hadde også en (seriøs) birolle i dramaserien “Koselig med peis” (2011), som er en av mine absolutte favoritter blant norske dramaserier. I et bloggpostinnlegg for noen år siden gav jeg serien, som ble produsert for NRK, terningkast 6.
Serien var på bare 6 episoder, og Skolmen var kun med i en mindre birolle som journalisten Mons, en kjenning av hovedrollekarakteren Georg, i 3 av episodene, men jeg syns det burde nevnes her siden han jo er med i en av mine norske favoritter.
Årets Golden Globe for film- og TV-året 2017 ble delt ut natt til mandag norsk tid, med komiker og skuespiller Seth Meyers som kveldens vert.
Varme gratulasjoner fra Filmhjerte til Frances McDermod som fikk prisen for beste kvinnelige skuespiller i en dramafilm, for hennes glimrende rolle i Threee Billboards Outside Ebbing, Missouri, og til Ewan McGregor for hans ganske uforglemmelige dobbeltrolle i TV-serien Fargo, som gav han prisen for beste mannlige hovedrolle i et TV-drama.
10 ting Golden Globe 2018-utdelingen lærte oss, sett med et visst ironisk sideblikk innimellom 😉
1. At Golden Globe forbigikk de antatt beste filmene, både Call Me By Your Name og Dunkirk. Begge filmene hadde flere nominasjoner, begge fikk like mange priser. Null.
2. At Oprah Winfrey har mye på hjertet…. Velfortjent ærespris selvsagt, og honnør for å tale kvinners kamp, men for en søvndyssende lang tale da! 😉 Neida, seriøst, hu` eide scenen da, bare så det er sagt. Oprahs tordentale om likestilling fikk rungende applaus fra salen. Også fra de mannlige tilstedeværende 😉
3. At det fortsatt er vanskelig å uttale navnet til Saoirse Ronan. Jeg hørte minst et par forsøk. Riktig (sånn passe ihvertfall) uttale skal være noe a la Sørsh`e (vanskelig å skrive lyder…), tror jeg…
4. At det fortsatt er amerikanske historier/filmer som er prisutdelingens favoritter, som når Three Billboards vinner beste film foran historier som Dunkirk og CMBYN, for eksempel – en amerikansk mor på amerikansk jord versus europeere på europeisk jord 😉 Three Billboard ER en god film det altså, men slettes ikke DEN beste fra 2017. Selv om Golden Globes-komitèen mener det.
5. At det fortsatt ikke er mange mørkhudede skuespillere, regissører eller andre film- og TV-folk som vinner. Eller er nominerte. Sjokk. (Jada, jeg vet at Sterling K. Brown vant for beste mannlige skuespiller i en TV-serie, for serien This is Us).
6. At James Franco var genial da han nektet Tommy Wiseau å kapre mikken på scenen da Franco fikk pris for sin rolle som nevnte Tommy W i filmen The Disaster Artist 😉 Hvem hadde vel i det hele tatt sett for seg å noen gang se Wiseau, den sagnomsuste skuespilleren og kalkun-regissøren av “tidenes dårligste film”, på en Golden Globe-scene under en prisutdeling? 😉
Jeg fant forøvrig dette på twitter etter at Franco hadde fått prisen:
If you have read “The Disaster Artist” you know how awesome it is that Tommy Wiseau was on the Golden Globe stage and how it was right that Franco didn’t give him a chance to speak.
7. At #MeToo ikke så rent lite uventet var årets røde tråd. Og dermed slipper vi vel snurtne tweets fra presidenten etter at X antall filmfolk har vitset på hans bekostning 😀
I den anledning var kveldens kleskode forøvrig svart, som ventet. På forhånd var det nemlig spådd og ventet at stjernene ville droppe glitter og glam og heller kle seg i mer nøytralt svart på den røde løperen i protest mot seksuell trakassering i bransjen. Skal vi tippe at Oscar blir en smule mer glansfull?
8. At på tross av alt #MeeToo-fokuset fikk fortsatt Franco en Golden Globe. På twitter kokte det etterpå med historier om hvordan Franco en gang prøvde seg på ei mindreårig og flørtet på Insta, samt at filmen hans fremstiller en skuespiller som vistnok heller ikke har plettfri oppførsel i så måte bak seg…
9. At de som så utdelingen på TV 2 Livsstil iallefall lærte i de utallige pausene i GG (amerikanerne elsker jo reklamepauser) hvor ufattelig mye søppel-TV som vanligvis sendes på TV 2 Livsstil, som pumpet de samme egenpromoene inn gang etter gang etter gang… Hjelpes!
10. At legenden Kirk Doglas fortsatt er oppegående. Det vil si, 101 år gamle Kirk Doglas ble rullet inn på scenen sittende i rullestol til prisutdeling og hyllest sammen med svigerdatter Catherine Zeta Jones, så oppegående var kanskje feil ordvalg? 😉 Men selv om mannen på voksne 101 år har tydelige spor etter sykdom, og ikke er så lett å forstå, er han fortsatt ved sine fulle fem. Douglas fikk iallefall kveldens største applaus fra salen, hvor forsamlingen gav han stående ovasjoner.
Norges siste rendyrka filmbutikk (eller rettere sagt videobutikk) for salg av fysisk film er historie.
Det var altså i filmbyen Haugesund at de holdt ut lengst av alle, helt frem til 31. august i år faktisk. Mens alle andre som har drevet med utleie og salg av VHS, DVD og Blu-Ray på rekke og rad har lagt inn årene de siste…eh, årene, holdt Filmgalleriet i Haugesund stand helt til i 2017. Men da videobutikken Filmgalleriet, som lenge har vært Norges siste gjenværende rene butikk for fysisk kjøpefilm og utleie av film, 31. august stengte dørene sine for siste gang, markerte det slutten på en æra her til lands: De gode, gamle, tradisjonelle videobutikkenes tid.
– Nå har jeg leid ut min siste film, og landets siste videobutikk slukker lyset for butikken slik den fremstår pr. i dag. Vi bygger om og blir ren “spillbutikk” med Bingo, Norsk Tipping og Rikstoto, forteller butikkinnehaver Knut Høyvik i et intervju med VIDEOMAGASINET, som har en fyldig reportasje om saken på nettsidene sine videomagasinet.no. Anbefalt lesestoff for retro filminteresserte.
Selv husker jeg de godt, videobutikkene, de var å finne nærmest på hvert et hjørne i de fleste byene, og et hvert lite tettsted med respekt for seg selv hadde ei videosjappe, hvor flerfoldige hyllemetere med leiefilmer av ymse slag, godterier, og etterhvert kjøpefilmer, lyste mot blodskutte store øyne på jakt etter nye perler og gamle filmskatter. Noen av sjappene hadde gatekjøkken i tillegg, noe som medførte at filmene man leide ofte hadde en eiendommelig og umiskjennelig eim av burger, pølser og annen grillmat, fett og røyk (vel, røykosen var jo noe som nok også kunne skyldes de som leide filmene vel og merke, hehe). Ihvertfall var det tider det der, når man stakk innom videosjappene, lenge før man engang hadde hørt om ord som Netflix, streaming og andre nymoderne måter å glo på film på.
Verden og teknologien går fremover og alt det der er flott, og det er enklere enn noensinne for de aller fleste å få sett film, men likevel føles det litt som et savn, tida der videosjappene var byens kuleste, selv om de ofte var litt shabby og småslitt, og filmseing hjemme var forbundet med en kassett eller ei plate man stakk i en spiller, om man da ikke skrudde på fjernsynet og ventet på kveldens film. Ikke at jeg ønsker meg tilbake til den tiden, men den gang hadde man jo ikke nåtidens teknologi, så man satt ikke akkurat og rev seg i håret heller fordi man ikke fant filmen man ville se på nett og så videre.
Fortsatt selges det, også det ifølge glimrende VIDEOMAGASINET.NO, mye film på fysisk format, men det blir likevel vanskeligere og vanskeligere å finne filmene. I butikk vel og merke, for på nett, der selges det fortsatt masse både innenlands og på import fra utlandet.
I Norge er det nemlig i hovedsak nå Coop (OBS og muligens enkelte steder Obs Bygg), Elkjøp og Platekompaniet av fysiske butikker hvor det ennå finnes et brukbart utvalg kjøpefilm. Platekompaniet finner man desverre ikke lengre nord enn i Trondheim (men de har nettbutikken sin), og OBS finns kun i Nord-Norges største byer, Tromsø, Bodø og Harstad, og disse butikkene har kun et begrenset utvalg av nyheter (noen hyllemetere men altså et brukbart utvalg av nyheter) samt litt eldre filmer, så det tynnes ut. I tillegg kan man jo slumpe til å finne en og annen lekebutikk, bensinstasjon og dagligvarebutikk e.l. med et filmstativ.
At Moore var en skuespiller som har gitt publikum mye glede er udiskutabelt, for rollen hans i 7 av James Bond-filmene gjorde han til en legende innen populærkulturen. Moore hadde imidlertid et stort navn allerede før sin første Bond-rolle i 1973 (“Å leve og la dø”), ettersom han i perioden 1962 til 1969 spilte hovedrollen som Simon Templar i TV-serien “Helgenen” (The Saint). Moore hadde selvsagt flere andre roller også, men det han først og fremst vil bli husket for er utvilsomt som Bond, James Bond.
Udødeliggjort er han også gjort ved å få sin fortjente stjerne på den såkalte Hollywood Walk of Fame, som han fikk i 2007 (se bildet ovenfor).
DEN BESTE BOND
Mange mener Sean Connery var den beste Bond, og joda han var selvsagt glimrende og herlig, men faktisk er jeg blant de, også det mange, som alltid har hatt Moore som favoritten blant de seks som har fylt rollen som agent 007 i de offisielle Bond-filmene, tett foran Connery og noen hakk over Daniel Craig.
Connery var kanskje en “tøffere” Bond i form av stilen sin, dog en litt sleipere utgave, mens Moore alltid hadde et mer humoristisk eller lunere preg over rollekarakteren, og en mer (eventuelt mindre? Alt ettersom…) avbalansert eleganse, som jeg likte. Det er vanskelig å sette fingeren på, men jeg syns Moore hadde det lille ekstra i Bond-rollen. Med 7 James Bond-filmer i perioden 1973-1985 er Moore den som har hatt rollen flest ganger, mot Connerys 6 filmer.
Mine 3 favorittfilmer med Roger Moore er – ikke overraskende – 3 av hans 7 James Bond-filmer, men alle 7 er filmer jeg digger.
Her er iallefall “Topp 3” Moore:
1. SPIONEN SOM ELSKET MEG (The Spy Who Loved Me,1977)
1. MÅNERAKETTEN (Moonraker, 1979)
3. MED DØDEN I SIKTE (A View to a Kill, 1985)
Det blir delt førsteplass mellom “Moonraker” og “The Spy Who Loved Me”, som er filmene der favoritt”skurken” Jaws er med. Tredjeplassen kunne egentlig gått til hvilken som helst av de andre filmene, men “Med døden i sikte” er vel den jeg husker best av de andre, og i tillegg markerte det Moores siste film som “Double-O-Seven”. Dessuten er fimlposteren drittøff 🙂
De fire andre Bond-filmene hans var “Å leve og la dø” (Live and Let Die, 1973), “Mannen med den gyldne pistol” (The Man With the Golden Gun, 1974), “Kun for dine øyne” (For Your Eyes Only, 1981) og “Octopussy” (1983).
Til ære for Roger Moore har Filmhjerte til slutt funnet frem et knippe korte videoer fra YouTube.
………………………………………………………………………♥
………………………………………………………………………♥
Og helt til slutt denne, som vel er litt på grensen, men i rekken av disse “Hitler reagerer på”-parodiene som florerer, er denne vel betegnende….For selv om den inneholder “Hitler” (fra spillefilmen “Der Untergang”, 2004), så er dette faktisk litt rørende.
Se videoinnslaget fra Montages/TIFF med Hjartasteinn-regissør Guðmundur Guðmundsson fra da han gjestet Tromsø.
Høydepunktet under årets filmfestival i Tromsø var uten tvil den vidunderlige islandske oppveksskildringen Heartstone (filmen går nå på kino i Norge under originaltittelen “Hjartasteinn”), og at filmens regissør kom til Tromsø for å introdusere filmen for publikum to av dagene, samt etter filmslutt i samtale med TIFFs samarbeidspartner Montages snakke litt om filmen sin og ting rundt den.
Hjartasteinn hadde norsk kinopremiere 7. april. I denne filmbloggposten veksler jeg mellom å bruke originaltittelen og internasjonal tittel da innlegget er skrevet tidligere i vinter og har ligget på vent for publisering når filmen fikk norsk ordinær premiere.
Siden jeg har blitt stor fan av Hjartasteinn og dens regissør blir det her litt dypdykk fra filmen for de som måtte interessere seg for det. Mest blir det vel for min egen del for å huske det 😉
Det er imidlertid forhåpentligvis også av interesse for andre som er riktig filminteressert.
Her presenteres ihvertfall en del av det Heartstone-regissør Guðmundur Arnar Guðmundsson (bildet øverst) sa etter filmvisningen i Tromsø, og mine tanker om det han sa….
I videoen fra Montages/TIFF kan du se og høre alt Guðmundsson fortalte om Heartstone og sitt neste prosjekt, i samtale med Karsten Meinich fra filmtidsskrifet Montages. Jeg gjør oppmerksom på at dersom du ikke har sett filmen vil videointervjuet avsløre en viktig detalj om filmens slutt.
Saken fortsetter under YouTube-videoen.
Faktisk så jeg Hearstone to ganger i løpet av tre dager, ettersom jeg lenge før festivalen startet kjøpte billett til den første visningen før jeg visste at Guðmundur Arnar Guðmundsson skulle ta turen til Tromsø for å gjeste TIFF de resterende dagene. Når jeg like før festivaluka startet leste at han skulle komme var iallefall valget såre enkelt angående om jeg skulle se filmen to ganger, for å se og høre Guðmundsson snakke om filmen hadde jeg selvsagt svært lyst til.
Slike regissør-besøk på festivalen er som nevnt før noe av det jeg liker best ved TIFF. Besøket fra Guðmundsson føyer seg høyt opp på lista over høyinteressante seanser gjennom årene.
Ikke bare var det meget interessant og kult å se og høre på Guðmunsson fortelle, filmen lørdag ble nemlig vist i den største salen med den klart største skjermen på Fokus kino, i en utsolgt sal, mens salen jeg så filmen i under to og et halvt døgn tidligere var en mye mindre sal med en mindre skjerm. Viktig forskjell såklart 🙂
DEN ISLANDSKE NATUREN
Guðmundsson fortalte i seansen etter filmvisningen mye av interesse angående Heartstone, blant annet snakket han litt om bruken av den storslåtte islandske naturen. Han forklarte i samtalen ledet av Karsten Meinich, redaktør for det norske filmnettstedet Montages, at man ikke tok i bruk naturen og det karakteristiske landskapet i filmen hvis natur og landskap ikke hadde sin naturlige plass i scenene.
Akkurat det tror jeg er et veldig klokt valg, for skulle det oppstå en oppfatning om at man i filmer fra Island pøser på med natur og landskap som bakteppe bare for å få det mere dramatisk kan man fort gå i en felle der film fra sagaøya mister sin magi. I Heartstone er ihvertfall bruken av natur veldig godt balansert og passer perfekt til filmens handling der det brer seg som et slør over handlingen, noe jeg forøvrig også syns er tilfelle i siste års to islandske praktfilmer Stabukker og Småfugler.
UTFORDRENDE SCENER OG CASTING
Guðmundsson ble også spurt av Meinich om de mange utfordringer skuespillerne ble stilt ovenfor, ikke bare det å kysse andre jenter og andre gutter foran kamera, men dro frem en spesifikk scene i dramatiske naturomgivelser der en av guttene rapelerer ned en stupbratt klippe på jakt etter fugleegg, en scene hvor jeg som publikummer, og mange med meg, holdt pusten. Sikkerheten var på alle måter ivaretatt her, beroliget Guðmunsson, som forklarte at sikkerhetsnett og alt var på plass, men at han sjøl var den første som satte utfor klippen for å teste og vise vei. Heldigvis var han kun med i 2 minutter på akkurat det, la han lattermildt til.
Videre berettet regissøren en del om utvelgelsen av filmens unge skuespillere, hvordan de taklet innspillingen og hans egne forventninger og høye krav til de. På Island har man ikke så unge profesjonelle skuespillere, derfor hadde man før man gikk igang en åpen casting i perioden før videre forberedelser, prøver og innspilling startet, en casting der så mange som rundt 1000 unge islandske ungdommer møtte opp i håp om en rolle, og om hvordan man gjennom 10 måneder forberedte ungdommene.
Til slutt ble det altså fantastiske Blær Hinriksson og Baldur Einarsson som fikk de to hovedrollene, et valg jeg syns Heartstone har hatt fullklaff med. Jeg vil også nevne at tre av jentene i filmen gjør en super innsats. To av de heter Diljá Valsdóttir og Katla Njálsdóttir (spiller Beta og Hanna, se bildet), og den tredje er “Thor”s søster, spilt av Ran Rágnarsdóttir, som virkelig er fantastisk, så her er gjort en utmerket casting.
Et av temaene samtalen sveipet innom var det å vokse opp med eldre søstre, samt fraværet av farsfigurer. Her vil jeg tro det vil være en gjenkjennelsesfaktor hos mange seere.
Guðmundsson avslørte at de unge skuespillerne ikke fikk lese manus/script før like før de skulle spille inn eller starte prøvene, men at de på forhånd visste om de mest krevende eller utfordrende scenene slik at man hadde forsikret seg om at de var villig til å gjennomføre det filmen og regissøren krevde.
Guðmunsson sa at han hele tiden hadde vært klar på at det ikke er en lek, men hardt arbeid, og at han ikke ville ha skuespillere som ikke gikk inn i prosjektet med fullt fokus. Han understreket at det ikke var noe problem å feile, det er absolutt lov, sa han, men at han krevde at alle oppriktig forsøkte. De unge aktørene fikk visse kunstneriske friheter under innspillingen (væremåte, bevegelser, etc), noe filmens norske fotograf Sturla Brandth Grøvlen skal ha ønsket. Islendingen virket i alle fall veldig fornøyd med casten, og skrøt forøvrig også av sin norske filmfotograf Grøvlen, som altså står for kinematografien i filmen. En jobb som forøvrig er utført mesterlig. Grøvlens bruk av det fascinerende lyset setter en spesiell stemning, blant annet.
STERKE MINNER OG FREMTIDSHÅP
Heartstone er en film som er inspirert av Guðmundssons egne erfaringer fra tiden han var ungdom og selv bodde i et lite samfunn på Island i noen år. Dette viste jeg fra før etter å ha lest en hel del om filmen og bakgrunnen, men noe av det Gudmunsson her hadde å fortelle rundt det syns jeg var veldig trist å høre. Han fortalte de gjenværende i salen om at han i ungdomstiden sin mistet to venner som begikk selvmord, deriblant en venn som stod han veldig nært, og som også står kreditert på første linje når rulleteksten på filmen starter.
På Island er det mange unge mennesker som tar livet av seg (eller forsøker å begå selvmord), fortsatte Guðmundsson, som utdypet at årsakene i mange tilfeller er uvisse, men nevnte årsaker som at det er lite å gjøre og ta seg til på Island, frykten for å måtte reise bort, ensomhet, det harde og mørke klimaet som gir depresjoner, et samfunn der det er forventet at du er macho, eller årsaker relatert til seksuelt ståsted og usikkerhet slik som i filmen der “Kristjan” begynner å oppdage at han er homo, alt også i en ramme av å være et lite samfunn. Sterkt.
En spoiler i dette avsnittet (hopp over dette og neste avsnitt om spenning før filmseing vil bevares) Som nevnt er filmen inspirert av personlige opplevelser, men Guðmundsson forklarte kort før filmen at det er en fiktiv historie i Heartstone, og la ut litt om hvordan det i filmarbeidet utviklet seg fra hans egne erfaringer til fiksjon. Han vektla også at han i motsetning til det han opplevde selv i ungdomstiden da vennen hans tok livet av seg, ønsket han å i filmen lage en slutt som gir fremtidshåp. Og du hellige skaper så glad jeg er for at Guðmundsson valgte den utgangen, for skulle rollekarakteren ha dødd ville filmen vært for jævlig.
I en nylig filmomtale hos avisa Vårt Land blir filmen sammenlignet med årets Oscar-vinner for beste film, Moonlight, som den helt riktig har en del til felles med. Begge filmene omhandler unge sårbare gutter som prøver å slå seg til ro med sin nylig oppdagede legning i et hardt miljø der homo i stor grad brukes som skjellsord, samt at det trekkes paraleller til Skam sesong 3, dog med mye mørkere undertoner. Likheter som selvsagt er helt tilfeldige ettersom Heartstone hadde internasjonal premiere allerede i fjor høst.
Man sitter igjen med en litt tristhet etter å ha sett Heartstone, noe også Meinich nevnte, men mente også at sluttscenene gav optimisme og håp, noe Guðmundsson var enig i. Forøvrig sa han også noe om at han lagde filmen fordi at når han var yngre hadde han ønsket å vise hvordan unge har det. At de voksne og alle skal se og forstå.
Filmens tittel ble nevnt, med den motsetningen som ligger i den, med hjerte og stein. Forøvrig nevnes aldri selve filmtittelen i løpet av filmens handling. Som vi vet kan det gjerne bli klisjèfylt når filmens tittel skal flettes inn i dialogen.
Forresten er Karsten Meinich en utmerket filmintervjuer. Han penslet nemlig samtalen inn på så godt som alt av spørsmål eller relatert til ting jeg på forhånd hadde tenkt at ville være interessant å høre Guðmundsson svare på, både angående natur, casting og arbeidet med unge skuespillere, blant annet. Han nevnte også noe jeg i filmanmeldelsen min poengterte, måten kamera var close up på skuespillerene og filmet ansikter på veldig nært hold. Absolutt interessant.
NY FILM PÅ VEI
Guðmundsson holder ellers på med et nytt filmprosjekt, og sa noen korte ord om også det. I Gudmundssons neste film vil det være voksne hovedrolleinnehavere, men det vil fortsatt være en historie som har med oppvekst å gjøre. Jeg gleder meg allerede.
Ellers skapte Guðmunsson litt latter senere på filmfestivalen foran en fullsatt sal på Kulturhuset da han mottok en av festivalens priser, da han fortalte om sitt første besøk i Tromsø for mange år siden i forbindelse med ungdoms-filmfestivalen NUFF (Nordic Youth Film Festival), et besøk der han hadde fått servert hvalburger. – Vi spiser hval på Island, men vi har aldri tenkt tanken på å lage burger av det, smilte han.
I tillegg sa han jo mere enn det jeg har orket å kommentere her, dette får vel holde? 😉 (Se videoen for å høre alt og utdypende forklaringer).
Det var i alle tilfeller særdeles interessant å lytte til Guðmundur Arnar Guðmundsson, regissør av Hjartasteinn (Heartstone).
Heartstone er vist over hele verden på festivaler, blant annet i Toronto, Venezia, Busan, Warzawa, Sao Paulo, og lille Tromsø.
PS: Jeg måtte selvsagt lete frem info om innspillingsstedet. Hjartasteinn er spilt inn på det lille avsidesliggende tettstedet Borgarfjördur eystri, som ligger langt mot øst på Island. Stedet har omtrent 100 innbyggere, og som sett i filmen, samt mange google-bildesøk og kartsøk er det et fantastisk sted landsskapsmessig.
PS II: Et poeng ved filmen som jeg faktisk ikke har tenkt over selv etter å ha sett den to ganger, men som ble trukket frem hos allerede nevnte Vårt Land, er at filmens handling egentlig er tidløs. Det er nemlig veldig få tidsholdepunkter i filmen som kan gi en pekepinn på når filmens handling utspilles, det kan nesten like gjerne være på 80-tallet som i våre dager. Her er bl.a. ingen som bruker smarttelefoner, facebook og andre sosiale medier. Kleskoder, farger og interiør gir ingen klare tidsindikasjoner, men noen få scener med TV`er og musikk kan antyde at man befinner seg i nåtid eller nært til nåtid, noe som gjør filmen både moderne og tidløs på en og samme gang. Et morsomt poeng.
Foto: Alle bilder er fra filmens offisielle side heartstone-thefilm.com sitt pres kit.
Stillbilder fra filmen: Foto: Roxana Reiss. Foto av Guðmundsson: Foto: Ingibjörg Torfadóttir.
Video: Montages / fra YouTube.
Dagbladet bragte onsdag en sak om at ingen norske skuespillere vil spille massedrapsmannen Breivik.
Og ja, jeg har selvsagt sensurert bildet av Breivik. Foto: Skjermdump av Dagbladet 22.03.17, fra www.buyandread.com/next/pub.htm?pub=dagbladet
Dagbladet bragte onsdag en sak om at ingen norske skuespillere vil spille massedrapsmannen Breivik.
For hvorfor, hvorfor i det rødglødende, må man i det hele tatt lage film om denne sadistiske skapningen? Har ikke media gitt oss mer enn nok av denne galningen? Hva skal vi med en film?
Saken hos Dagbladet er bak betalingsmur på nett (samt i onsdagens papirutgave) så den har jeg ikke lest, men Hamar Arbeiderblad refererer til at skuespiller, og Hamarsing, Anders Baasmo Christiansen har sagt seg helt uinteressert.
– Man tenker at man kan spille alle karakterer, men jeg kjenner nå at jeg ikke vil være interessert. Det ville blitt for vanskelig å finne et sted å forsvare Breivik, fordi jeg må inn i hans ståsted, finne ut hvorfor han ble som han ble, og en slik fordypning må gjøres med kjærlighet, sier skuespilleren til Dagbladet.
Anders Baasmo Christiansen. Kongens nei-stjernen sier nei til å
spille Norges verste drapsmann. Foto: Jarle Vines.
Heller ikke Christian Rubeck (Nobel), Pål Sverre Hagen (Valkyrien) eller Benjamin Helstad (Kongen av Bastøy) ser ut til å være særlig interesserte, i følge Dagbladet, som også skriver at en rekke norske skuespillere har sagt nei.
Men planer om film om 22. juli-terroren på Utøya og i regjeringskvartalet er det, desverre. Det er den 2007-Oscarnominerte britiske regissøren Paul Greengrass (61) som vistnok går med et ønske om å lage filmen. Greengrass er kjent for å stå bak store filmer som de tre Jason Bourne-filmene fra 2004, 2007 og 2016, Captain Phillips (2013) og United 93 (2006, som han ble Oscar-nominert for året etter for beste regi).
Nå er det naturligvis veldig vanskelig om ikke umulig å si hvilken type film det i så fall er snakk om, hva som er planen å vektlegge og så videre, men jeg som filmpublikummer må virkelig få lov til å spørre, er dette noe publikum har interesse av å få servert? Greit nok, det er jo laget filmer om Hitler og andre galninger, men jeg stiller meg likevel sterkt skeptisk og tvilende til om dette er en film vi trenger.
Jeg håper Greengrass og andre dropper en slik film. Går han videre med planene håper jeg alle norske skuespillere som blir spurt takker nei og sier som Børning- og Kongens nei-stjernen sa til Dagbladet.
– Jeg mener Breivik er en fjert, en reddhare, og han fortjener ikke mer oppmerksomhet, sier Anders Baasmo Christiansen.
Godt sagt, Anders! Som sagt, applaus. Du er en hedersmann 🙂
– Man tenker at man kan spille alle karakterer, men jeg kjenner nå at jeg ikke vil være interessert. Det ville blitt for vanskelig å finne et sted å forsvare Breivik, fordi jeg må inn i hans ståsted, finne ut hvorfor han ble som han ble, og en slik fordypning må gjøres med kjærlighet, sier Anders.
– Jeg mener Breivik er en fjert, en reddhare, og han fortjener ikke mer oppmerksomhet, fortsetter han overfor Dagbladet.
– See more at: http://www.h-a.no/kultur/film/–han-fortjener-ikke-mer-oppmerksomhet#sthash.CviKdrf2.dpuf
– Man tenker at man kan spille alle karakterer, men jeg kjenner nå at jeg ikke vil være interessert. Det ville blitt for vanskelig å finne et sted å forsvare Breivik, fordi jeg må inn i hans ståsted, finne ut hvorfor han ble som han ble, og en slik fordypning må gjøres med kjærlighet, sier Anders.
– Jeg mener Breivik er en fjert, en reddhare, og han fortjener ikke mer oppmerksomhet, fortsetter han overfor Dagbladet.
– See more at: http://www.h-a.no/kultur/film/–han-fortjener-ikke-mer-oppmerksomhet#sthash.CviKdrf2.dpuf
– Jeg mener Breivik er en fjert, en reddhare, og han fortjener ikke mer oppmerksomhet, fortsetter han overfor Dagbladet. – See more at: http://www.h-a.no/kultur/film/–han-fortjener-ikke-mer-oppmerksomhet#sthash.CviKdrf2.dpuf
I helga hadde den norske spenningsfilmen Kings Bay premiere, men verken anmeldelsene i media eller besøkstallene ble veldig gode. I den anledning passer det å dra frem og få ferdigskrevet denne saken som jeg har hatt liggende ei stund. Jeg er selvsagt ingen ekspert på forhold rundt norsk film selv om jeg ser mange filmer og serier fra Norge, men dette er tanker jeg som publikummer og norsk film- og serie-tilhenger har gjort meg.
Personlig har jeg helt klart sansen både for norsk film og norske TV-serier, selv om jeg ser flere svakheter også. En opplagt årsak til at de ofte rammes av kritikk kan selvsagt være så grunnleggende som at filmens eller seriens budsjett ikke har vært stort nok, slik at en må ta snarveier som muligens går ut over sluttproduktet. Norske produksjoner er slik jeg ser det viktig både som en kulturbærer og for bevaringen og utviklingen av det norske språket. Det er viktig å få fortalt historier fra et miljø man selv kan assosiere seg med, se rollekarakterer man føler man kjenner seg eller andre igjen i (det er kanskje i mange tilfeller enklere å sette seg inn i tankesett og situasjoner som en som snakker og “tenker” norsk gjør, enn en amerikaner i en diger Hollywood-film for eksempel), og ikke minst er det viktig å få frem nye talenter i norsk film og seriesammenheng.
Mange kritiserer språket i filmer og serier fra Norge. Språket, mimikken og dialogen, og her ligger nok et klart forbedringspotensiale, for jeg er delvis enig med en del av denne kritikken. Flere ganger opplever jeg at språket og dialogen blir noe unaturlig, det blir på en måte teatralsk, maskinmessig, uten innlevelse, eller nesten som om setningene blir lest opp fra en bok, og dialogen blir ofte for lite dagligdags. Det hele virker noen ganger veldig overfladisk og kaldt. Dessuten har det i mange tilfeller vært slik at skuespillere enten har snakket så utydelig at publikum sliter med å forstå hva som blir sagt (og det er rimelig irriterende i norske filmer, når man som norsk ikke forstår…), eller skuespillere blir nødt å knote på en annen dialekt enn sin egen. De norske dialektene er da også et eventyr for seg selv, men det er en annen sak.
Et annet problem i norsk film tror jeg er nordmenns søken etter alt utenlandsk, og helst amerikanske. Det råder til dels en oppfatning av at alt det norske er mye dårligere enn det amerikanske, og derfor gidder man ikke bruke penger på norske filmer når man heller kan se en påkostet utenlandsk storfilm. Man kjenner ikke skuespillerne osv, men her er det også publikum som må endre holdninger. Selvsagt kjenner man ikke til skuespillerne om man bevist nesten aldri ser noe fra Norge, det sier seg jo selv 😉 Dessuten, mye fra Norge er minst like bra og flere ganger bedre, enn det masseproduserte fra de digre filmselskapene i statene. Jeg sitter egentlig med en oppfatning av at mange av de som kommer med den verste slakten av norsk film, ser ganske lite norsk film.
Jeg tror også det er flere som tenker som meg, at i norske produksjoner er det litt for ofte “sære” karakterer som portretteres. Det “må” liksom alltid være noen bygdetullinger og bygdeoriginaler i en film eller serie dersom handlinga foregår utenfor Oslo later det til å være som, eller så er morderen en psykotisk tosk (vel, dreper man noen er man kanskje et tilfelle for psykiatrien, men jeg håper dere forstår hva jeg mener). Det blir med andre ord noen ganger for lite variasjon. Dessuten virker det også som om filmskaperne for ofte lar skuespillerne styre for mye av kroppsspråk og mimikk selv, eventuelt så er det noen skuespillere eller instruktører her til lands som ikke er gode nok på det området? Vi har mange flinke folk altså, bare sånn at det også er nevnt.
Et “problem” man i alle år også har opplevd som stadig tilbakevendende, er at enkelte skuespillere er med på “alt”. På 80-tallet og i årene omkring der virket det jo som om en norsk produksjon uten Helge Jordal var utenkelig å kjøre i gang, senere har jeg hørt folk si samme om navn som f eks Kristoffer Joner, Bjørn Sundquist, Axel Hennie, Ane Dahl Torp. Kanskje går man litt lei av å se de samme fjesene for hyppig? Selv om det kanskje stemmer litt, så må vi også huske på at Norge er ikke en diger nasjon med en armada av skuespillere som passer inn i alle slags roller. Men om filmskaperne makter å lage mer variasjon i rollekarakterene, castingen og plotet i filmene og seriene sine er de kanskje på rett vei? La meg nå også legge til at alle de navnene jeg her dro frem er eksempler og at de er glimrende skuespillere.
Særlig angående TV-serier har Norge de siste årene levert mye strålende, som har medført internasjonal anerkjennelse og gjort suksess i eget rike. Jeg nevner serier som Skam, Frikjent, Kampen om tungtvannet, Nobel, Øyevitne, Valkyrien og forhåpentligvis den kommende TV 3-serien Elven. Av filmer fra Norge de siste årene har Kon-Tiki, Bølgen, Kongens nei og Børning vært solide pluss i folkeopinionen.
Saken fortsetter under bildet
Kan norske filmer glede kinopublikum? Illustrasjonsfoto, lisensiert fra: dolgachov / yayimages.com
Det har vært skrevet og sagt mye også om at det samarbeides for dårlig internt i norsk film. Særlig har det nylig (en stund siden jeg påbegynte denne saken) vært en debatt om filmer fra nord som ikke klarer å levere godt nok, fordi filmproduksjonsselskaper ikke klarer å samarbeide på tvers av fylkesgrenser og selskaper. Jeg vet egentlig lite om akkurat dette, men samarbeid kan neppe være en negativ ting å få til. Promotering av filmer er et annet område som kanskje kan diskuteres.
Et poeng jeg ser ofte blir nevnt, men som jeg egentlig ikke ser det store problemet med, er geografiske og tidsmessige feil i filmer og serier. For eksempel sier de i en film at de skal kjøre til Oslo, men så vises det i filmen at de i virkeligheten kjører fra Oslo, altså i feil retning, og at det “jukses” med andre innenfor begrepene geografi, tid og sted. Men dette er garantert ikke et særnorsk fenomen, det blir bare så enkelt å få øye på det siden det er fra et område man er godt kjent i. Ser man utenlandske filmer og serier forekommer dette garantert der også, og leter man på nett finner man sikkert folk som kritiserer det også. Så at dette er særegent for norske produksjoner tror jeg bare er en myte.
Så var det da dette med troverdigheten.
Trangen til å være mer enn man er, at filmen/serien er for ambisiøs altså, er et problem som nok ikke bare er en myte. For man bør helst kunne tenke seg til at det man ser ikke er helt fullstendig fjernt. Her til lands er vi selvsagt ikke så vant med at folk drepes for fote og at seriemordere og voldsmenn herjer fritt, ei heller er vi vant med de digre eksplosjonene og høyoktans voldsomme hendelsene i hverdagen, som noen ganger filmatisert blir litt for enkle å gjennomskue både visuelt og rent troverdighetsmessig. Da er man kanskje tilbake til at filmens budsjett ikke er stort nok til at man får ting til å se ekte nok ut. Man skal selvsagt ha i minne at film er fiksjon. Det er ikke slik at alt trenger å være dagligdags, det må ikke nødvendigvis være ekte og reelt troverdig, da kunne man like gjerne sett på Dagsrevyen og TV 2 sine nyhetssendinger istedet. Men et sted går det naturligvis et skjæringspunkt for hvor mange friheter man som filmskaper bør benytte seg av.
En liten digresjon her nå, men en ting jeg har tenkt på og som ofte “irriterer” meg i filmer og serier (norske som utenlandske) er at folk ikke tar av seg skoene når de kommer inn i hjemmene sine eller på besøk. Jeg skjønner at det går ekstra tid å vise at rollekarakterene tar av og på fottøy, men jeg er nå iallefall vant med at man tar av seg på beina og ikke kommer inn i stua til folk med joggesko og boots på seg 😉 Slikt ser så unaturlig ut. Slike detaljer er sikkert flisespikkeri i den store sammenhengen, men jammen kan dere tro jeg legger merke til det når film- og serieskaperne ikke tar den snarveien.
Et spørsmål som kan være aktuelt er om det lages for mange norske filmer og serier? Blir konkurransen for tøff? Personlig syns jeg ikke mengden er for stor, men andre mener kanskje det?
Dette jeg nå har skrevet er selvsagt ikke løsningen på norsk films fremtid, dette er kun tanker jeg som publikummer og entusiast av norske film- og serieproduksjoner har, men kanskje ligger det likevel noe fornuft i det også.
Sett på bakgrunn av kritiske røster er det derfor ekstra artig å registrere når filmer og serier fra Norge får internasjonal oppmerksomhet og suksess, eller massive positive tall her hjemme. Særlig på anerkjente filmfestivaler i utlandet gjør mange norske filmer det flere ganger sterkt, som på Sundance (USA) og Berlinalen.
At norske regissører og skuespillere gjør seg bemerket i utlandet er også med på å løfte norsk film som helhet. For eksempel har regissør Morten Tyldum begynt å skape seg et navn internasjonalt, og med flere norske skuespillere i utenlandske filmer tror jeg også interessen for norske filmer vil øke.
Jeg personlig har iallefall god tro på at det finnes en lysende fremtid for norsk drama og film.
