Se videoinnslaget fra Montages/TIFF med Hjartasteinn-regissør Guðmundur Guðmundsson fra da han gjestet Tromsø.
Høydepunktet under årets filmfestival i Tromsø var uten tvil den vidunderlige islandske oppveksskildringen Heartstone (filmen går nå på kino i Norge under originaltittelen “Hjartasteinn”), og at filmens regissør kom til Tromsø for å introdusere filmen for publikum to av dagene, samt etter filmslutt i samtale med TIFFs samarbeidspartner Montages snakke litt om filmen sin og ting rundt den.
Hjartasteinn hadde norsk kinopremiere 7. april. I denne filmbloggposten veksler jeg mellom å bruke originaltittelen og internasjonal tittel da innlegget er skrevet tidligere i vinter og har ligget på vent for publisering når filmen fikk norsk ordinær premiere.
Siden jeg har blitt stor fan av Hjartasteinn og dens regissør blir det her litt dypdykk fra filmen for de som måtte interessere seg for det. Mest blir det vel for min egen del for å huske det 
Det er imidlertid forhåpentligvis også av interesse for andre som er riktig filminteressert.
Her presenteres ihvertfall en del av det Heartstone-regissør Guðmundur Arnar Guðmundsson (bildet øverst) sa etter filmvisningen i Tromsø, og mine tanker om det han sa….
I videoen fra Montages/TIFF kan du se og høre alt Guðmundsson fortalte om Heartstone og sitt neste prosjekt, i samtale med Karsten Meinich fra filmtidsskrifet Montages.
Jeg gjør oppmerksom på at dersom du ikke har sett filmen vil videointervjuet avsløre en viktig detalj om filmens slutt.
Saken fortsetter under YouTube-videoen.
Faktisk så jeg Hearstone to ganger i løpet av tre dager, ettersom jeg lenge før festivalen startet kjøpte billett til den første visningen før jeg visste at Guðmundur Arnar Guðmundsson skulle ta turen til Tromsø for å gjeste TIFF de resterende dagene. Når jeg like før festivaluka startet leste at han skulle komme var iallefall valget såre enkelt angående om jeg skulle se filmen to ganger, for å se og høre Guðmundsson snakke om filmen hadde jeg selvsagt svært lyst til.
Slike regissør-besøk på festivalen er som nevnt før noe av det jeg liker best ved TIFF. Besøket fra Guðmundsson føyer seg høyt opp på lista over høyinteressante seanser gjennom årene.
Ikke bare var det meget interessant og kult å se og høre på Guðmunsson fortelle, filmen lørdag ble nemlig vist i den største salen med den klart største skjermen på Fokus kino, i en utsolgt sal, mens salen jeg så filmen i under to og et halvt døgn tidligere var en mye mindre sal med en mindre skjerm. Viktig forskjell såklart 
DEN ISLANDSKE NATUREN
Guðmundsson fortalte i seansen etter filmvisningen mye av interesse angående Heartstone, blant annet snakket han litt om bruken av den storslåtte islandske naturen. Han forklarte i samtalen ledet av Karsten Meinich, redaktør for det norske filmnettstedet Montages, at man ikke tok i bruk naturen og det karakteristiske landskapet i filmen hvis natur og landskap ikke hadde sin naturlige plass i scenene.
Akkurat det tror jeg er et veldig klokt valg, for skulle det oppstå en oppfatning om at man i filmer fra Island pøser på med natur og landskap som bakteppe bare for å få det mere dramatisk kan man fort gå i en felle der film fra sagaøya mister sin magi. I Heartstone er ihvertfall bruken av natur veldig godt balansert og passer perfekt til filmens handling der det brer seg som et slør over handlingen, noe jeg forøvrig også syns er tilfelle i siste års to islandske praktfilmer Stabukker og Småfugler.
UTFORDRENDE SCENER OG CASTING
Guðmundsson ble også spurt av Meinich om de mange utfordringer skuespillerne ble stilt ovenfor, ikke bare det å kysse andre jenter og andre gutter foran kamera, men dro frem en spesifikk scene i dramatiske naturomgivelser der en av guttene rapelerer ned en stupbratt klippe på jakt etter fugleegg, en scene hvor jeg som publikummer, og mange med meg, holdt pusten. Sikkerheten var på alle måter ivaretatt her, beroliget Guðmunsson, som forklarte at sikkerhetsnett og alt var på plass, men at han sjøl var den første som satte utfor klippen for å teste og vise vei. Heldigvis var han kun med i 2 minutter på akkurat det, la han lattermildt til.
Videre berettet regissøren en del om utvelgelsen av filmens unge skuespillere, hvordan de taklet innspillingen og hans egne forventninger og høye krav til de. På Island har man ikke så unge profesjonelle skuespillere, derfor hadde man før man gikk igang en åpen casting i perioden før videre forberedelser, prøver og innspilling startet, en casting der så mange som rundt 1000 unge islandske ungdommer møtte opp i håp om en rolle, og om hvordan man gjennom 10 måneder forberedte ungdommene.
Til slutt ble det altså fantastiske Blær Hinriksson og Baldur Einarsson som fikk de to hovedrollene, et valg jeg syns Heartstone har hatt fullklaff med. Jeg vil også nevne at tre av jentene i filmen gjør en super innsats. To av de heter Diljá Valsdóttir og Katla Njálsdóttir (spiller Beta og Hanna, se bildet), og den tredje er “Thor”s søster, spilt av Ran Rágnarsdóttir, som virkelig er fantastisk, så her er gjort en utmerket casting.
Et av temaene samtalen sveipet innom var det å vokse opp med eldre søstre, samt fraværet av farsfigurer. Her vil jeg tro det vil være en gjenkjennelsesfaktor hos mange seere.
Guðmundsson avslørte at de unge skuespillerne ikke fikk lese manus/script før like før de skulle spille inn eller starte prøvene, men at de på forhånd visste om de mest krevende eller utfordrende scenene slik at man hadde forsikret seg om at de var villig til å gjennomføre det filmen og regissøren krevde.
Guðmunsson sa at han hele tiden hadde vært klar på at det ikke er en lek, men hardt arbeid, og at han ikke ville ha skuespillere som ikke gikk inn i prosjektet med fullt fokus. Han understreket at det ikke var noe problem å feile, det er absolutt lov, sa han, men at han krevde at alle oppriktig forsøkte. De unge aktørene fikk visse kunstneriske friheter under innspillingen (væremåte, bevegelser, etc), noe filmens norske fotograf Sturla Brandth Grøvlen skal ha ønsket. Islendingen virket i alle fall veldig fornøyd med casten, og skrøt forøvrig også av sin norske filmfotograf Grøvlen, som altså står for kinematografien i filmen. En jobb som forøvrig er utført mesterlig. Grøvlens bruk av det fascinerende lyset setter en spesiell stemning, blant annet.
STERKE MINNER OG FREMTIDSHÅP
Heartstone er en film som er inspirert av Guðmundssons egne erfaringer fra tiden han var ungdom og selv bodde i et lite samfunn på Island i noen år. Dette viste jeg fra før etter å ha lest en hel del om filmen og bakgrunnen, men noe av det Gudmunsson her hadde å fortelle rundt det syns jeg var veldig trist å høre. Han fortalte de gjenværende i salen om at han i ungdomstiden sin mistet to venner som begikk selvmord, deriblant en venn som stod han veldig nært, og som også står kreditert på første linje når rulleteksten på filmen starter.
På Island er det mange unge mennesker som tar livet av seg (eller forsøker å begå selvmord), fortsatte Guðmundsson, som utdypet at årsakene i mange tilfeller er uvisse, men nevnte årsaker som at det er lite å gjøre og ta seg til på Island, frykten for å måtte reise bort, ensomhet, det harde og mørke klimaet som gir depresjoner, et samfunn der det er forventet at du er macho, eller årsaker relatert til seksuelt ståsted og usikkerhet slik som i filmen der “Kristjan” begynner å oppdage at han er homo, alt også i en ramme av å være et lite samfunn. Sterkt.
En spoiler i dette avsnittet (hopp over dette og neste avsnitt om spenning før filmseing vil bevares) Som nevnt er filmen inspirert av personlige opplevelser, men Guðmundsson forklarte kort før filmen at det er en fiktiv historie i Heartstone, og la ut litt om hvordan det i filmarbeidet utviklet seg fra hans egne erfaringer til fiksjon. Han vektla også at han i motsetning til det han opplevde selv i ungdomstiden da vennen hans tok livet av seg, ønsket han å i filmen lage en slutt som gir fremtidshåp. Og du hellige skaper så glad jeg er for at Guðmundsson valgte den utgangen, for skulle rollekarakteren ha dødd ville filmen vært for jævlig.
I en nylig filmomtale hos avisa Vårt Land blir filmen sammenlignet med årets Oscar-vinner for beste film, Moonlight, som den helt riktig har en del til felles med. Begge filmene omhandler unge sårbare gutter som prøver å slå seg til ro med sin nylig oppdagede legning i et hardt miljø der homo i stor grad brukes som skjellsord, samt at det trekkes paraleller til Skam sesong 3, dog med mye mørkere undertoner. Likheter som selvsagt er helt tilfeldige ettersom Heartstone hadde internasjonal premiere allerede i fjor høst.
Man sitter igjen med en litt tristhet etter å ha sett Heartstone, noe også Meinich nevnte, men mente også at sluttscenene gav optimisme og håp, noe Guðmundsson var enig i. Forøvrig sa han også noe om at han lagde filmen fordi at når han var yngre hadde han ønsket å vise hvordan unge har det. At de voksne og alle skal se og forstå.
Filmens tittel ble nevnt, med den motsetningen som ligger i den, med hjerte og stein. Forøvrig nevnes aldri selve filmtittelen i løpet av filmens handling. Som vi vet kan det gjerne bli klisjèfylt når filmens tittel skal flettes inn i dialogen.
Forresten er Karsten Meinich en utmerket filmintervjuer. Han penslet nemlig samtalen inn på så godt som alt av spørsmål eller relatert til ting jeg på forhånd hadde tenkt at ville være interessant å høre Guðmundsson svare på, både angående natur, casting og arbeidet med unge skuespillere, blant annet. Han nevnte også noe jeg i filmanmeldelsen min poengterte, måten kamera var close up på skuespillerene og filmet ansikter på veldig nært hold. Absolutt interessant.
NY FILM PÅ VEI
Guðmundsson holder ellers på med et nytt filmprosjekt, og sa noen korte ord om også det. I Gudmundssons neste film vil det være voksne hovedrolleinnehavere, men det vil fortsatt være en historie som har med oppvekst å gjøre. Jeg gleder meg allerede.
Ellers skapte Guðmunsson litt latter senere på filmfestivalen foran en fullsatt sal på Kulturhuset da han mottok en av festivalens priser, da han fortalte om sitt første besøk i Tromsø for mange år siden i forbindelse med ungdoms-filmfestivalen NUFF (Nordic Youth Film Festival), et besøk der han hadde fått servert hvalburger. – Vi spiser hval på Island, men vi har aldri tenkt tanken på å lage burger av det, smilte han.
I tillegg sa han jo mere enn det jeg har orket å kommentere her, dette får vel holde? (Se videoen for å høre alt og utdypende forklaringer).
Det var i alle tilfeller særdeles interessant å lytte til Guðmundur Arnar Guðmundsson, regissør av Hjartasteinn (Heartstone).
Heartstone er vist over hele verden på festivaler, blant annet i Toronto, Venezia, Busan, Warzawa, Sao Paulo, og lille Tromsø.
PS: Jeg måtte selvsagt lete frem info om innspillingsstedet. Hjartasteinn er spilt inn på det lille avsidesliggende tettstedet Borgarfjördur eystri, som ligger langt mot øst på Island. Stedet har omtrent 100 innbyggere, og som sett i filmen, samt mange google-bildesøk og kartsøk er det et fantastisk sted landsskapsmessig.
PS II: Et poeng ved filmen som jeg faktisk ikke har tenkt over selv etter å ha sett den to ganger, men som ble trukket frem hos allerede nevnte Vårt Land, er at filmens handling egentlig er tidløs. Det er nemlig veldig få tidsholdepunkter i filmen som kan gi en pekepinn på når filmens handling utspilles, det kan nesten like gjerne være på 80-tallet som i våre dager. Her er bl.a. ingen som bruker smarttelefoner, facebook og andre sosiale medier. Kleskoder, farger og interiør gir ingen klare tidsindikasjoner, men noen få scener med TV`er og musikk kan antyde at man befinner seg i nåtid eller nært til nåtid, noe som gjør filmen både moderne og tidløs på en og samme gang. Et morsomt poeng.
Les filmanmeldelsen min av Hjartasteinn
Enda mer fra Gudmundsson finnes i dette glimrende intervjuet hos nettstedet Nordik Simit (engelsk).
Takk, TIFF, for at dere inviterte han, og takk for besøket, Guðmundur!
♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ Filmhjerte elsker Hjartasteinn ♥ ♥ ♥ ♥ ♥ ♥
Foto: Alle bilder er fra filmens offisielle side heartstone-thefilm.com sitt pres kit.
Stillbilder fra filmen: Foto: Roxana Reiss. Foto av Guðmundsson: Foto: Ingibjörg Torfadóttir.
Video: Montages / fra YouTube.
