I episode 6 av “Elven” (TV 3 og Viafree) raller og rakner serien videre.

Etter et par episoder med en etterlengtet opptur for “Elven” var det tilbake til det samme gamle røret i torsdagens episode som det som ble kokt sammen i de to-tre første episodene. For all del, jeg ser fortsatt på “Elven”, og mener krimfrelste og fans av norsk drama bør sjekke serien.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Filmhjerte fortsetter å med haukeøyne følge “Elven”, den første krimserien som er innspilt i mitt hjemfylke Troms. Ihvertfall kan ikke jeg komme på andre krimserier fra Troms. Noen spenningsfilmer har det vært laget, som blant annet “Insomnia”, “Glassdukkene” og “Kings Bay”, men når det gjelder ren krim-/spennings-serie kan jeg ikke komme på noen før “Elven” (serier som “Nattseilere” som gikk for veldig mange år siden var en dramaserie, mens “Hellfjord” som var innspilt på Senja riktignok hadde krim i seg, men var jo som vi husker en svart krimkomedie).

Spenningen i episode 6 er kanskje ikke helt på elvas bunn. Noe som i stor grad må krediteres en småpumpende musikk som gir kunstig liv til spenningskurven, samt en fargepalett som er gjennomført bekmørk, for rent scenografisk er det ikke så verst, med mye bra foto. Men du all verden for en tåpelig handling med dertilhørende pjattdialog vi får servert.

Jeg sliter litt med å finne noe fornuftig å si om episode 6. Så komisk er den til tider, til tross for at seriens dårligste karakter, lensmannen, ikke viste snuten sin i denne episoden. Ikke ser vi snurten av Thomas “Skam-William” Hayes sin rollefigur heller lengre forresten (og det er dumt, for jeg vil gjerne se han mere). I de seks episodene hittil har han nemlig vært veldig lite på skjermen, så hvorfor han på forhånd har blitt løftet frem som en av seriens profiler kan jeg vanskelig se som noe annet enn en sleip gimmick for å lure til seg seere som ellers antagelig ikke ville sett på.

Kripos-mann Dennis Storhøi og studinen fra Tromsø, som har løftet “Elven” litt i det siste, var heller ikke å se i denne episoden. Synd.

Tvert imot er det seriens to protagonister (Espen Reboli Bjerke og Ingrid S. Raustøl) vi ser mesteparten av denne gangen. Nå sliter desverre også de grunnet det svake manuset og regien. Thomas Lønnhøiden, den sannhetssøkende politimann, og Mia, sersjanten som har stukket fra Forsvaret, er på rømmen mot sannheten, mens brigadesjefen Sundby (Roger Hilleren) fortsatt sitter på det dunkelt belyste kontoret sitt i leiren og utkommanderer spesialsoldater hit, helikoptere dit, og så videre. Det er så dumt at jeg bare flirer.

Thomas og Mia har ihvertfall bestemt seg for å dra til Russland for å finne den skyldige bak flystyrten for ørten år siden. Thomas skal finne den jævelen som drepte foreldrene, som han sier, der han sitter i pickupen han har tenkt å rulle til Russland med. Problemet er bare at nå er de vistnok etterlyste. Selvsagt tror Thomas noen følger etter de, men neida, der svingte bilen vekk bak dem, pjuuuh, men uffda istedet havner han i snøskavelen når han skvetter til på grunn av et kryssende skogsdyr like etterpå.

Thomas som har vært så engstelig for å ikke bli tatt tar så opp telefonen, for å sjekke retninga (jaha, “OK” liksom). -“Idiot”, nå kan de spore oss, påpeker Mia. Kort tid etterpå har da også en spesialagent spora opp bilen og Sundby kan sende ut troppene sine, og ja, selvsagt har Sundby en skokk soldater, spesialagenter, helikoptere og mere til å sende etter de, med skarpladde våpen. Naturligvis… Storkriminelle som er på nippet til å avsløre forsvarsbataljonens lyssky hemmeligheter får man selvsagt full telefonsporing av…

Noe spade for å måke seg løs fra snøskavlen har de selvsagt ikke. Etter en skogstur med snø til knes finner de selvsagt et snømåkeredskap henslengt utafor ei gammel koie i skauen, jøss så beleilig at den lå framme. Ei rønne som de attpåtil skal overnatte i istedet for å returnere til bilen. Så klart, når man vet at noen antagelig er på sporet etter seg så blir man værende, og jaggu hiver de seg i klininga også (!). Hvor i granskauen kom det fra liksom? Det har vel ikke akkurat slått gnister imellom de to før… Forøvrig babla vel Mia også noe om at hun ikke stoler på noen, for senere å nesten litt fornærma si noe om at Thomas ikke stoler på noen. Djizez….

Men de ruller nå videre mot Russland, selv om både helikopter, spesialsoldater og en agentfyr har ringet de inn (og faktisk tror jeg de hadde klart å grave løs bilen uten den spaden forresten). Jaja, vel ute på veien mens natt har blitt til dag piper bilen etter drivstoff. -“Dette er ikke mulig!”, utbryter Mia, lettere sjokkert over at doninga behøver drivstoff! LOL! Jeg er enig i sitatet, for hvordan er det mulig å skrive inn en slik latterlig dialog?

Ikke kan de dra innom bensinstasjonen heller, de er jo etterlyste over radio til og med, og stasjonene har kamera, så det så. Inne på et industriområde Mia kjenner litt til, for de har ikke kommet seg langt selv om det virker som de har kjørt lenge i og med at mørket har forsvunnet, med mindre Indre Troms plutselig har vokst seg større siden sist vi sjekka kartene (virker nesten litt som de bare kjører rundt i ring…), anyway…på  området så finner de en dieselpumpe, som desverre ikke virker uten kode eller nøkkel. Kvinnen med asiatisk utseende som dukker opp kan selvsagt ikke et kvekk av verken norsk eller engelsk…. Mia vet dog råd, i kjent røverfilmstil suger hun til seg litt diesel fra en parkert bil (praktisk at det var en dieselbil der da), og de kommer seg nok en gang videre (og det rakk vist å bli kølsvart også før de kom seg videre).

Imens krever Sundby bedre fra sin utsendte slave. -“Bare finn dem du, det er jobben din, er det ikke?”, gnåler han i telefonen, fra sitt strømbesparende kontor. Spesial-soldat eller -agent utsendt fra et toppbefal i en forsvarsleir, med oppdrag å finne to etterlyste. Den kjøper vi vel glatt? ….Når lensmannen antagelig ligger på ei solseng i Spania, ja da er det vel Forsvaret som styrer lov og rett, så da er det vel sånn det skal være (Lættisalarm).

Men uten mat og drikke, duger Russlandsfarerkjøretøyet ikke. Midt på veien blir det ny stopp. Nå er det Thomas som blir oppgitt over kjøretøyet, og Mia som manner seg opp og må be Thomas roe seg. Igjen, LOL. Mia tar kanna med seg og går for å finne diesel, og beordrer Thomas til å bli. Thomas ser imidlertid et helikopter idet Mia akkurat har gått, så han hjorter inn i skauen.

I skauen lurer dog verre farer. For hva tror du dukker opp der? Joda, plutselig helt random ute i tjukkeste skauen ligger det jaggu ta en kamokledd fyr og skyter på han! Da var det faktisk like før jeg gav opp hele “Elven”. Hvordan – jeg mener hvordan i den snøbefengte svarteste natta – kunne de vite at Thomas skulle komme akkurat der? Er det noe jeg ikke har forstått her eller? Ligger det spesialsoldater spredd ute i skogholtene og skyter på alt levende som rører seg? De har vel lov til å skyte for å drepe også de, med sine ordrer fra Sundby? (Ja, det har vi jo sett før, da “Skam-William” plaffa ned gærningen på sagbruket). Velvel, bomma på Thomas gjorde han jo, mannen i skauen. Sikkert med vilje for å skremme Thomas tilbake. Så da gjemmer Thomas seg i bilen igjen, men ups, i baksetet sitter spesialagenten og tar han til fange. Auda.

Thomas er derimot ikke den som er tapt bak ei låvedør, eller bildør, bakbundet som han er. Når agenten er ute og pisser (!) og rapporterer til mørkefyrsten i leiren, åler Thomas fra baksetet til framsetet, og sparker agenten bevistløs når han kommer tilbake til bildøra. Ja jøss. Woooohuuu og hei. Men flott da, bensinproblemet løst, ny bil og greier fiksa.

Mia, som litt tidligere kasta seg i snøen når hun så en bil nærme seg, er plutselig midt i veien når Thomas kommer, i agentens bil. Hurra, våre to protagonister er atter forent, selv om Mia er sur fordi Thomas ikke ble der han ble bedt om……Kvinnfolk `ass, aldri fornøyd!

Turen mot Russland fortsetter dermed, nå med en halvdau agent i baksetet. På leting etter hjelp til den svimeslåtte svinger de inn til ei campingvogn (!) med en rein og et telt utafor, hvor et par fjellsamer eller hva pokkern det skal forestille, holder hus. Praktisk bekledd med caps med sameflagget på har gubben iallefall. Fjellsamene har ihvertfall ikke fått med seg at det er, om man skal tro Forsvaret, storkriminelle gjester a la Bonnie og Clyde på ferde, eller så driter de vel i det, slik er det vel i de trakter, haha, for hos samene byttehandles det. Bil og skuter skifter eiere, og mens agent fraktes til lege i bil, godkjent av samen som sparker litt mannlig i dekket, brummer Thomas og Mia i retning Russland. Forhåpentligvis med nok drivstoff med seg…

Ellers bød episoden på noen scener med Grace og pubeieren (Stig Henrik Hoff). Hoff`ern er ikke så ille i denne episoden, nå virker han mere i sitt ess, som litt småshabby type som har et eller annet på gang med denne triste figuren Grace, som han utstyrer med telefon med kun ett nummer lagret på. Litt senere kommer en fyr som snakker gebrokkent engelsk og plukker henne opp på et møtested. Hva er det de skjuler?

Ikke aner jeg, og ærlig talt er jeg i ferd med å slutte å bry meg, men jeg skal selvsagt se ferdig dette tøyset 😀

Jeg finner altså serien fortsatt underholdende nok til å se, pga seriens locations og et par episoder midtveis som gav håp. Se selv og bedøm, og si meg gjerne imot 😉 De seks første episodene ligger fritt tilgjengelig hos TV 3 sin nett-tv Viafree.no.

Les også bloggpostene om de fire første episodene:

Episode 5
Episode 4
Episode 3
Episode 1 og 2

#Elven #TV #TVserier #krimserier #filmhjerte #TV3 #viafree
Foto: Skjermdump TV 3 fra Viafree.no

Så er det Skam-febertid igjen. I dag klokka 13:28 ble de første 7 minuttene av sesong 4 sluppet på SKAM.P3.NO

Og de minuttene leverte ass! Stor trafikk på nettsidene til skam.p3.no var kanskje grunnen til at episoden “Er jeg sen?” først dukket opp fire-fem minutter for sent, litt kledelig passende med den episodetittelen 😉

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I løpet av de litt over 7 minuttene fikk vi iallefall servert masse i kjent Skam-stil. Hintene til Sanas løype videre i sesongen ble servert. Sesongen starter med at hun sitter på trikken, tenker tilsynelatende på gutter, hehe, og islam, og får også noen blikk fra medpassasjerer. Et mulig hint om mistenkeliggjøring der vel? Så vi ikke også et lite glimt av Chris (gutten altså) mens trikken stoppa? Eller, nei, det var bare en som ligna tror jeg. Tenk om de to hadde endt med å hooke da, eller noe. Haha, DET ville vært big surprise fra Julie Andem isåfall!

Høydepunktet for mange vil nok være at vi så at “Evak” er lykkelige og skal flytte sammen, guttegjengen var samla og kom med velkjente strofer. Seff var jentejengen også inntakt, med herlige detaljer og sprek dialog, fra Vilde som forteller om G-punkt og andre planer med Magnus, Sana blir irritert, hoho, dermed oppstår den litt pinlige tausheten, før Eva sier hun mener å ha hørt rykter fra London om William (mens Noora er på kjøkkenet og fikser te). Eva liker litt sånn rykter tror jeg 😉

Så her er allerede både videre hint om Sana, “Evak”, “Norhelm” og “Vilnus”. De første minuttene var kose-TV med pizza og rømme, men jeg regner med det blir kraftkost etterhvert. Skam er tilbake!

#skam #NRK #nettserie

FOTO: NRK / SKAM.P3.NO

Å du hellige påskehare! SKAM er altså tilbake på mandag med Sana som hovedperson. FOTO: NRK.

Som vel antagelig alle Skam-fans selvfølgelig allerede har fått med seg slapp omsider NRK fredag traileren for sesong 4 av Skam, som desverre vistnok også blir den siste. I traileren står det nemlig Siste sesong Mandag 13.28. Serieskaper Julie Andem har også selv i et innlegg på Instagram bekreftet at det ikke blir mere Skam til høsten, noe også nrk.no skriver.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi får bare håpe hun ombestemmer seg, og at Skam er tilbake neste vår, slik at vi får følge Vilde gjennom den mye omtalte russetida hun har bygget seg opp mot gjennom hele serien. Faktisk er det nesten – nesten –  litt vanskelig å glede seg over den nye sesongen med det i minne, at det ikke blir mere Skam. Vi vil jo så gjerne ha flere hovedpersoner, vi vil ha Vilde og russefeiringa hennes, vi vil se mer av “Evak” – Even og Isak, hva med Noora og de løse trådene der? Hm… Mer mer mer! Vi vil være med på den russebussen neste år. DET ville selvsagt vært en naturlig slutt på serien.

Den gleden snytes vi imidlertid for ser det ut som.

Men, på mandag klokken 13:28 braker det løs igjen ihvertfall;  da er Skam tilbake med nye klipp på skam.p3.no, og senere på TV også på NRK.

Og kjenner vi Julie Andem rett, så har hun en forrykende sesong klare for oss nå.

I den kryptiske traileren, som spilles av i slow motion i revers, altså feil vei, ser vi at det er Sana som får fokuset i sesong 4.

Se sesong 4-traileren på skam.p3.no eller du kan gå inn på 730.no og se handlingen i traileren i riktig rekkefølge, noe som faktisk gjør den ennå mer mystisk eller urovekkende? Sana sparker bein på Noora på en fest, hun snubler og river i stykker Vildes perlehalsbånd, Eva snubler i perlene og treffer Chris i ansiktet, som i forfjamselsen klasker selfiestanga i trynet på Even, som begynner å blø neseblod, mens Isak ser på.

Hva tyder traileren på? På skam.p3.no i kommentarfeltet er det selvsagt spekulert i det. Er Sana slem? Som vi ser får hennes handling ringvirkninger for alle unntatt Isak som må se at en han elsker blir skadet. Er det et hint? Uuuuuh! Sangen “Don`t Let Me Be Misunderstood” avspilles, og det er allerede spekulert i om tidspunktet 13:28 er en peker til noe fra Koranen, i og med at Sana er muslim. Blir sesongens fokus hvordan det er å vokse opp som muslim i Norge? Det kan det nok bli heftige debatter rundt, eller?

Tar man en titt på toppheaderen på skam.p3.no, og som jeg har vært så freidig å kopiert inn i denne bloggposten, får vi kanskje noen flere hint om handling? Der kan sees en politibetjent og en fengselsbetjent/toller (oi!), vi ser i bakgrunnen en båt? Er det en livbåt? Hjelp!! Eller er det noe om brudeferden i Hardanger det skal forestille (selve settingen kunne minne litt om det?), oioi, en masse religisøse symboler både fra Kristendom og, antar jeg, Islam, vi ser en Trump der (!), det er en taxfree-pose der av typen fra flyplasser (hvem reiser, eller kommer tilbake?), vi ser et Stena Line cruiseskip, og en fredsdue, med mere….

Aiaiai. Ventetida er ihvertfall nesten over. Nå er faen meg Skam tilbake ass! Det blir selvsagt fett!

Jeg er i alle tilfeller glad vi slipper å vente stort lengre nå og “gå rundt og geite…jæ blir gæ`ern av det”! 😉

#Skam #NRK #Sana #Evak #TVserier #Nettserie

FOTO: NRK / SKAM.P3.NO

Se videoinnslaget fra Montages/TIFF med Hjartasteinn-regissør Guðmundur Guðmundsson fra da han gjestet Tromsø.

Høydepunktet under årets filmfestival i Tromsø var uten tvil den vidunderlige islandske oppveksskildringen Heartstone (filmen går nå på kino i Norge under originaltittelen “Hjartasteinn”), og at filmens regissør kom til Tromsø for å introdusere filmen for publikum to av dagene, samt etter filmslutt i samtale med TIFFs samarbeidspartner Montages snakke litt om filmen sin og ting rundt den.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hjartasteinn hadde norsk kinopremiere 7. april. I denne filmbloggposten veksler jeg mellom å bruke originaltittelen og internasjonal tittel da innlegget er skrevet tidligere i vinter og har ligget på vent for publisering når filmen fikk norsk ordinær premiere.

Siden jeg har blitt stor fan av Hjartasteinn og dens regissør blir det her litt dypdykk fra filmen for de som måtte interessere seg for det. Mest blir det vel for min egen del for å huske det 😉

Det er imidlertid forhåpentligvis også av interesse for andre som er riktig filminteressert.

Her presenteres ihvertfall en del av det Heartstone-regissør Guðmundur Arnar Guðmundsson (bildet øverst) sa etter filmvisningen i Tromsø, og mine tanker om det han sa….

I videoen fra Montages/TIFF kan du se og høre alt Guðmundsson fortalte om Heartstone og sitt neste prosjekt, i samtale med Karsten Meinich fra filmtidsskrifet Montages.
Jeg gjør oppmerksom på at dersom du ikke har sett filmen vil videointervjuet avsløre en viktig detalj om filmens slutt.

Saken fortsetter under YouTube-videoen.

Michael Scofield var som en storm, sier Sara i den nye Prison Break-miniserien, som startet denne uka (Foto: Viafree/Viasat4).

Stormen er tilbake i årets nye event-serie. For gjennom 9 episoder med “Prison Break: Sequel” denne våren skal vi atter en gang få oppleve brødrene Michael og Lincoln Scofield, T-Bag, Sara, C-Note, Sucre, samt masse pangpang, eksplosjoner, konspirasjoner, og ganske sikkert en ny fengselsflukt?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I flere år gikk vi altså rundt og trodde at Michael Scofield var død og begravd i 2010. Så feil kunne vi ta.

2017 nå. Episode 1 lar oss øyeblikkelig få vite at Michael selvsagt lever, noe annet ville jo vært meningsløst, og promoteringen av “sesong 5″, eller Prison Break: Sequel”  som de kaller den nye serien/sesongen, har gjort oss klare for det. Episoden starter etter et kort tilbakeblikk til det som skjedde i sesong 1-4, med at Michael sitter bak rustne gittere i ei støvete og jævlig celle, og informerer oss via voiceover om at frihet koster. Han har tydeligvis fingert sin egen død, for å sikre friheten til de han er glad i; sønnen, broren og Sara. Men de døde snakker, om man lytter, sier han. Og vi lytter gjerne. Tenk det, Michael lever! Det som i 2010 samtidig var en både trist og grei slutt på serien, var ikke slutten likevel. Hvor kan veien gå nå, i det som er promotert som den mest spektakulære sesongen?

Fortsatt 2017. I gode gamle Fox River-fengselet slippes T-Bag fri. Ja, gærningen har vært mønsterfange, yeah right! Han har i alle fall fått benådning. Der ligger vel en brist, at psykopaten Theodore Bagwell slippes løs, men pyttpytt. Ingen Prison Break uten T-Bag. På veien til fridom får han med seg en pakke tyggis, 71 dollar, og andre eiendeler han hadde med seg da han kom, og selvsagt på sedvanlig vis noen velvalgte ord fra fengselsbetjenten, i tillegg til en konvulutt. Som inneholder et bilde av selveste Michael Scofield i live, i et fengsel i midtøstenperlen (haha) Jemen.

T-Bag oppsøker Lincoln, som ikke akkurat er fra seg av begeistring over å se en gammel bekjent igjen, og som har falt tilbake til gamle synder med å ha gjeld til opp etter øra hos skumle typer med gunnere og muskelmenn. Etter at velkomstfrasene, takk for sist og alt det der er unnagjort og T-Bag har forlatt – uten å bli tilbydt kaffe (går det an da?) – overbevises ihvertfall Linc til å tro at broren lever, så han graver opp kista der Michael ligger begravd. Eller der man trodde han lå. For i likkista ligger selvsagt intet lik.

I mellomtiden har Linc besøkt Sara og Michaels sønn, og bragt nyheten om T-Bags visitt.

Konspirasjonene er i gang igjen. T-Bag har på sin vei ut fått en velgjører som har besørget at han får seg en ny velfungerende hånd takket være ny teknologi. Flott, med ny hardware installert og sitt sjuke sinn må det være duket for mye morro fra Bagwells side. Han er i alle fall like poetisk veltalende som vi kjenner han, like selvsentrisk og ekkel som før, så den rollefiguren er uforandret ja, og bra er det. 

Noen kryptiske beskjeder og navn serveres, Linc forfølges av skurker som vil han alt vondt og mere til, Sara får inntrenger på besøk i hjemmet sitt der hun bor sammen med hennes og Michaels sønn, og den nye mannen (er det flere som aner ugler i mosen angående han?). C-Note og Sucre dukker selvsagt opp igjen for å bistå Linc, som reiser til Jemen sammen med nettopp C-Note, eller Benjamin Franklin som han heter, for å finne Michael i fengselet, som naturligvis nok en gang er et fengsel for de verste fangene.

Gjensynsgleden som utspilles når de to brødrenes blikk møtes for første gang på 7 år er neppe noe som får tårekanalene i drift, for Michael, han heter slett ikke Michael sier han. Han er vistnok en terrorist som hjelper de på feil side i landets konflikt, eller noe. Nye tatoveringer har han, og ikke kjenner han Linc heller. Noe han selvsagt gjør, når han snur seg og går ser vi på ansiktet at han ikke spilte et skuespill med glede overfor Linc og C-Note, som er med siden han kan noen noter arabisk, som vel kommer godt med i Jemen antar jeg…

Så hva skal man si etter 7 års fravær?

Joda. Prison Break synes å i likhet med Michael fortsatt være levedyktig, og når sesongen denne gang er nede i 9 episoder på rundt 40 minutter hver frykter jeg ikke at det blir for mye utskeielser og tull slik som det desverre ble utover i sesong 3 og 4. Den første sesongen var jo banebrytende, nyvinnende og noe av det beste jeg har sett innen sjangeren, den var rett og slett komplett spenningsthriller og action, sesong 2 var spennende og god den også, mens altså 3 og 4 ble preget av litt for mye intriger og konspirasjoner.

Det er dessuten artig og kult å se disse figurene igjen. Og å se skuespillerene ta opp sine signaturroller. Wentworth Miller har den samme smått mystiske mimikken som vi kjenner så godt, norskættede Dominic Purcell er tøff og hardhudet som alltid som Linc, Robert Knepper leverer som T-Bag igjen, med velkjente dirtbag-trekk og fraser, Sara Wayne Callies er sin navnesøster Sara slik vi husker henne, Rockmond Dunbar sin C-Note er med på notene, selv om han har blitt frelst og hentes ut av moskeen, og sist men ikke minst Amaury Nolasco som den oppofrende Sucre (fotballinteresserte TIL-fans, dere ser vel fortsatt likheten mellom Sucre og Douglas Sequeira? :D). Faktisk er Purcell den eneste av disse jeg i årene som har gått har sett i andre filmer som jeg kan huske i farta.

Episode 1 av Prison Break: Sequel, eller sesong 5 som både jeg og mange andre vil kalle det, leverte iallefall. Jepp, det var bra. Den første episoden i PB:Sequel får en femmer på terningen min.

Episode 1 kan sees gratis på nett-TV hos Viafree.no. Nye episoder på TV sendes hver torsdag kl 22 på Viasat 4 (og legges også ut fortløpende på Viafree etter å ha gått på TV  formoder jeg). Vær obs på at episodene på Viafree kun er tilgjengelige i ca 28 dager etter at de ble sendt på TV.

#prisonbreak #TV #TVserier #prisonbreaksequel

ELVEN på TV 3 og Viafree renner videre under isen.

Og med en ny episode av kanalens krim fra Troms kommer nye synspunkter rundt den lokale storsatsingen fra fylket mitt 😉

Episode 5 som ble sluppet 6. april holder seg på nivå med den foregående, episode 4, som var et markant løft fra de tre første episodene som bare var et sammensurium preget av elendig skuespill, pinlig dialog og et manus med flere brister enn ei isbelagt elv i vårløsning.

Når nå manus har tatt seg noe opp de siste episodene har man også sluppet unna det aller mest pinlige av svak dialog. Noe som faktisk også har gjort seg utslagsgivende i at skuespillerprestasjonene har løftet seg litt. Merk at jeg sier litt. Her er nemlig ennå mye grums i vannet. Politisjefen (Erik Smith-Meyer) er fortsatt en ganske hul karakter, med ditto dårlig spill, men han har heldigvis fått løftet seg noen hakk de to siste episodene. Det rokker likevel ikke ved at han ennå er noe av det svakeste jeg har sett i en norsk dramaproduksjon. Sørgelig svak er også Anne Magga Wigelius (rollen som Grace) med sitt stive blikk, tale og spill generelt, og han andre snuten på lensmannskontoret (Stein Bjørn).

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Heller ikke en rutinert kar som Stig Henrik Hoff (pubeieren) trekker opp foreløpig (han er dog ikke dårlig heller). Det er altså fortsatt generelt mye variable skuespillerprestasjoner, for jeg kunne nevnt flere. Thomas Hayes har vi forresten ikke sett snurten av de siste to episodene. Har han dratt på perm eller? Kanskje han er stoppet i en bomring som lyste “morder” mot han? hahaha.

De som derimot klarer seg bra er Dennis Storhøi (Dahl fra Kripos), Hanne Mathiesen Haga (studenten Elise) og Espen Reboli Bjerke (Lønnhøiden), og innimellom Roger Hilleren (brigadesjefen Sundby) og Ingrid S. Raustøl (“sersjant” Mia Holt) som har fått litt mere skinn på beina.

I de to siste par episodene har vi også fått se en del med den nye rollekarakteren Elise, som har begynt å grave i den gamle flystyrten, som nevnt i innlegget om episode 4. Det er på pluss-siden.

Forresten, Svein Harry Schöttker Hauge har vel etterhvert blitt grei, i rollen som prest, predikant, forkynner, eller hva det nå er han skal være, som har gitt husly til en sørgende Grace. Litt omsorg for andre skader neppe serien nei.

I den nye episoden får politimannen Lønnhøiden omsider svar på noen spørsmål, som han presser ut av den vaklende politisjefen som prøver å stikke med halen mellom beina til Spanias solkyst. Flystyrten som tok livet av Lønnhøidens foreldre for mange år siden var ingen ulykke, men en etterretningsoperasjon i sivil flytrafikk som gikk galt under “den kalde krigen”, forteller han. Jo, ja, det er vel troverdig nok som plott kanskje. Flyet skal etter sigende ha svingt innom russisk grense for å fotografere, men hva? Og er hendelsene med den lille jenta Silja som døde i første episode knyttet opp mot alt dette? Hva skjuler forsvaret? Som sagt, plottet virker vel muligens troverdig nok, men likevel diffust foreløpig, men man må og ta i betraktning at seriens plott angivelig bygger på at den såkalt kalde krigen fortsatt foregår i det skjulte i nord. Hittil har dog ikke serieskaperne gjort seg særlig flid i å støtte opp om og bygge opp en troverdighet rundt akkurat det.

Like følelseskaldt er det som før. Lønnhøiden så ikke ut til å ta det så alt for tungt at onkel ex Forsvarshelt hang og dinglet med føttene ned fra taket. Lensmannen (Smith-Meyer) kostet imidlertid på seg et faen og et tungt sukk da han så sin gamle venn dau. Jeg blir forresten ikke akkurat sjokka om lensmannen selv ender opp i elva eller møter sin skjebne på annet vis i løpet av serien. Han er jo så trist allerede at det virker som han bare venter på at mannen med ljåen skal ringe på med mindre han rekker flyet sitt ut av landet…

Med politisjefen som nå har kommet med avsløringer, og som hevder han vet like lite som Lønnhøiden (hahaha), så er det iallefall Sundby i Forsvaret som nå tegnes som den store skurken som trekker i alle tråder, kanskje sammen med Kripos-fyren. Og hvem vet hva denne Grace og han skjeggisen på puben egentlig har slags forhistorie? Det er jo et eller annet med de også.

Jeg vet forresten ikke så mye om hvordan politiutrykninger og forsvarsoppdrag på norsk jord foregår, men er det plausibelt at en ensom svale på kontoret sitt i Indre Troms har tilgang til spesialtrente soldater som han kan beordre ut med skarpladde våpen etter eget forgodtbefinnende når ting foregår i sivilt område? Eller som er den som tilkalles når det kimer i telefonen på lensmannskontoret? For all del, arrester meg gjerne hvis det er slik at dette faktisk er reellt, dvs at det kunne skjedd slik i virkeligheten.

Elven renner videre altså og har blitt litt bedre, men som vi ser på de fine oversiktsbildene over et Indre Troms antrukket i en pent strøket vinterdrakt er det nok fortsatt ei stund til isen smelter og løsningen kommer rekende i land.

* Episode 1-5 kan sees gratis på viafree.no

Les også bloggpostene om de fire første episodene:

Episode 4
Episode 3
Episode 1 og 2

#elven #TV3 #TV #krimserier

Lik og følg Filmhjerte.blogg.no på Facebook for oppdateringer om nye bloggposter. Kom gjerne med kommentarer enten i kommentarfeltet, eller på Facebook-siden.

Det islandske oppvekstdramaet Hjartasteinn som har norgespremiere fredag 7. april er en fantastisk øm og strålende film som vil sette spor etter seg. At filmen som har blitt en filmfestivalsuksess i en rekke land allerede kan utropes til en av årets definitivt beste filmer er det ingen tvil om.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

   FILMANMELDELSE: HJARTASTEINN (Internasjonal tittel: Heartstone)

   Island, 2016
Spilletid 2t 09m
Regi: Gudmundur Arnar Gudmundsson
  Med: Baldur Einarsson, Blær Hinriksson, Søren Malling, m.fl.
Sett på Fokus kino, Tromsø
                   Aktuell: Har premiere på kino i Norge 7. april 

I Tromsø vises Hjartasteinn i hele april på Verdensteatret. Det er ellers i hovedsak i de største byene at filmen settes opp på kino nå, og er garantert å se i Oslo (Klingenberg), Bergen, Trondheim, Drammen og Kristiansand. Sjekk din kino for ev. visningstider.

Denne filmanmeldelsen ble opprinnelig publisert etter filmfestivalen i Tromsø i januar – der filmen ble vist under den internasjonale tittelen Heartstone – og er nå oppdatert.

Heartstone har gjort suksess på en rekke store og mindre filmfestivaler rundt om i verden de siste månedene. I januar var den en av de mest sette filmene under filmfestivalen i Tromsø, og den har bemerket seg såvel i Toronto, Stockholm, Marokko, som i Venezia, samt en rekke andre steder, samt trukket mye publikum på Island etter den ordinære kinopremieren der. Nylig fikk den også hele 10 priser i den islandske filmprisutdelingen Edda, som tilsvarer norske Amanda-prisen. Fredag er det klart for ordinær kinopremiere for filmen i Norge. Dette er noe du bør få med deg!

UNGDOMMELIG OPPBLOMSTRING I DRAMATISK SOMMER

I Hjartasteinn befinner vi oss i et avsidesliggende tettsted på Island der de to bestevennene Kristjan og Thor som henger sammen hele tiden, begge om lag 13-14 år gamle, den ene ørlite lengre frem i puberteten enn den andre, skal oppleve en dramatisk sommer de aldri vil komme til å glemme. Begge har sine problemer på hjemmebane, Kristjan med foreldre som krangler og en voldelig, lite åpen far, Thor med to søstre som plager han, og alenemora som sliter. De to guttene får oppmerksomhet fra to jevnaldrende jenter etter hvert, og i løpet av en sommer hvor mye skjer må de to også finne ut av følelsene de har for hverandre. På det lille stedet råder det også tilsynelatende en lite aksepterende kultur for det som ikke er innenfor de “vante og trygge” rammene.

Som jeg spådde etter å ha lest en kort forhåndsomtale er Hjartasteinn en film jeg liker. Såkalte oppvekstfilmer med skildringer av ungdomstiden og brytningstiden mellom barndom/ungdomstid og voksenlivet er noe jeg alltid har satt stor pris på. At jeg kom til å like filmen hadde jeg for så vidt rett i, men at denne islandske coming-of-age-filmen skulle være en så til de grader velkomponert mix av fantastisk, hjerteskjærende, varm, emosjonell, morsom, hard og øm hadde jeg ikke kunnet forutse.

Regissør Gudmundsson behandler de ungdommelige oppvekstdriftene på en aldeles utmerket sensitiv og øm måte, som gjør at man blir oppriktig interessert og glad i de to hovedrollekarakterene og vil dem det beste. Og ikke minst er de nære fotoene, hvor kamera er tett på hovedrollekarakterene, med på å skape en veldig nærhet til de vi ser. Derfor er det også så hjerteskjærende å følge det som utspiller seg, men også så godt. Den skal være rimelig kaldhjertet for å ikke mykne opp av Hjartasteinn.

Filmen bygger seg opp uten de store dramatiske virkemidlene, men med en hele tiden voksende energi, noe som forsterker inntrykkene når filmen i andre halvdel og mot slutten trykker på noen svært effektfulle og dramatiske eksplosive knapper, som nok vil generere noen tårer og en uro i hjertet blant publikum.

KVALITET BÅDE FORAN OG BAK KAMERA

At regissøren har fått tak i de to unge skuespillerne Baldur Einarsson (Thor, rød genser) og Blær Hinriksson (Kristjan, lys genser) er intet annet enn et funn. Skuespillet de leverer er førsteklasses og direkte imponerende av så unge og uerfarne skuespillere. Spesielt Hinriksson imponerer voldsomt med et følelsesregister og en indre kamp som krever mye å få frem foran kamera. Men begge to spiller med en kraft og energisk innlevelse som jeg sjeldent har sett fra så unge skuespillere. Her har tydeligvis regissør Gudmundur Arnar Gudmundsson gjort en strålende jobb med å instruere de unge skuespillerene. For både Einarsson og Hinriksson briljerer og leverer regelrett utrolig glimrende. Intet mindre.

I tillegg må det nevnes utpreget godt spill også av de unge jentene i filmen, særlig Thors søstrer Hafdis (Rán Rágnarsdóttir) og en av de to kurtiserende ungpikene (Beta, spilt av Diljá Valsdóttir), mens de få voksne innslagene også leverer solid. Har du sett en del filmer eller serier fra Island drar du nok kjensel på blant andre Nina Dögg Fillipusdóttir (TV-serien Innesperret/Trapped som er vist på NRK), og danske Søren Malling er også med.

Som nevnt er også det visuelle i Hjartasteinn briljant. Den nære Close-up-kameraføringen er nevnt, der vi kommer tett på ansiktene i flere scener, også var det dette islandske landskapet da, som er så ubeskrivelig fascinerende og fortryllende, som får utfolde seg som et effektfullt bakteppe. Regissør Gudmundsson har forklart at han ikke ønsket å bruke den spektakulære naturen på Island for mye i filmen, med mindre det hadde sin naturlige plass i scenene. Balansegangen er perfekt, med det særpregede landskapet som setter en egen stemning og forutsetning. For øvrig er Hjartasteinns fotograf /cinematograf den svært dyktige Sturla Bergh Grøvlen fra Norge.

GJENKJENNELSESFAKTOREN

Denne islandske perlen har et universelt budskap om vennskap, aksept, miljøpåvirkning og tilgivelse, og gir et ærlig innblikk i hvordan mennesker i alle aldre, men særlig unge, som sliter med tematikk portrettert i filmen har det, samt hvordan familiære forhold og samfunnets holdninger kan være utfordrende.

Derfor er Hjartasteinn en film alle bør se, ikke bare de som enten nå eller en gang i tiden har vært eller er usikker på egen legning, for dette er og en film der vennskap spiller en av de viktigste hovedrollene, og som generelt også viser sider ved det å vokse opp på Island – men det meste kan overføres til nærmest hvor som helst av små steder, gjenkjennelsesfaktoren er slående i mange tilfeller. Imidlertid er Hjartasteinn selvsagt særegen grunnet det dramatiske landskapet handlingen innringes av, og Islands geografiske plassering.

Hjartasteinn har noen dramatiske kraftfulle scener, hvorav den ene, mest dramatiske, er veldig hard, men uten å røpe noe kan jeg ikke gå nærmere inn på den. Filmen er ikke feilfri, og noen valg ville jeg gjort annerledes, men det gir ingen trekk, for filmen leverer.

Den islandske filmbølgen har igjen skapt en ny perle. Hjartasteinn er en film som fester seg ved hjerterota, og der blir den.

Fra filmhjerte.blogg.no, som så filmen to ganger (!) på filmfestivalen i Tromsø, får Hjartasteinn full pott, seks av seks bankende filmhjerter og terningkast 6.

Andre norske filmanmeldelser av Hjartasteinn:
NRK Filmpolitiet: Terningkast 5

#heartstone #hjartasteinn #kino #film #filmtips #filmhjerte #filmsnakk #filmer #filmanmeldelser #islandfilm

Foto: filmweb.no, pressebilder fra tiff.no og heartstone-thefilm.com sitt presskit.

Før helga kom nominasjonene til årets utgave av “Gullruten”.

Gullruten, som er norsk TV-bransjes årlige prisutdeling, går av stabelen fredag 12. mai, og vises på TV 2. I mars måneds siste dag ble de nominerte i 18 kategorier offentliggjort. Ettersom film og TV naturlig henger sammen, har jeg selvsagt noen meninger om årets norske TV-prisutdeling.

Mest gledelig og selvsagt 100 prosent ventet og fortjent er det at Tarjei Sandvik Moe (17), “Skam-Isak”, er nominert som beste mannlige skuespiller i TV-drama, og at Skam som seg hør og bør er nominert for beste TV-drama.

Selv om Sandvik Moe kjemper mot Aksel Hennie og Anders Danielsen Lie, som begge gjorde det glimrende i Nobel, så vil det være flaut og hårreisende om denne Gullruten havner i andres hender enn Tarjeis. Jeg venter med å gratulere med prisen, men vinneren her bør være en soleklar bankers! Jeg kan bare si som i åpningssekvensen av Skams sesong 3, “Lykke til, Isak” 😉

I konkurranse med Nobel, Aber Bergen og Valkyrien skal også Skam (Foto: NRK) være en udiskutabel vinner for beste TV-drama.

Ellers er det svært hyggelig å registrere nominasjonen til Ellen Dorrit Petersen for hennes flotte innsats i advokatdramaserien Aber Bergen fra TV 3. Den prisen skal hun så definitivt ha!

Et par andre hyggelige nominasjoner som gleder er NRK-dokumentarserien Flukt med Leo Ajkic, som er nominert både for beste dokumentarserie og beste mannlige programleder.

Nedenfor er de nominerte i de kategoriene jeg bryr meg om eller i det minste mener noe om.

I tillegg er det nominert kandidater i kategoriene Beste underholdningsprogram, Beste konkurransedrevne reality, Beste dokusåpe, Beste barne- eller ungdomsprogram, Beste livsstilsprogram, Beste TV-dokumentar, Årets deltaker og Beste event eller sportssending.

Ingen av disse øvrige prisene engasjerer meg nevneverdig, eller jeg har ikke noe grunnlag for å mene noe, annet enn at jeg håper “Jegertvillingene” (dokusåpe) ikke vinner. Jegertvillingene serverer litt for mye banalt bannskap.

I tillegg til de 18 kategoriene er det også en seksjon kalt Fagprisen, som har 15 kategorier innen bl.a. Beste foto, Beste regi, Beste manus, Beste design, osv. Fagprisene inngår ikke i selve Gullruten-showet 12. mai i Bergen, men deles ut 26. april i Oslo.

Her er Julie Andam nominert for beste regi og manus for Skam, priser hun selvfølgelig bør hanke inn, og Renate Henrikshaugen bør få prisen Beste klipp TV-drama for Skam, mens Nobels Ulf Brantås bør få prisen for Beste foto – drama (Her er faktisk en pris noen andre enn Skam fortjener å få!). Nobel bør også få prisen for Beste grafisk design/VFX (visuelle effekter).

Se Gullruten.no for alle nominerte til Gullruten og Fagprisen, samt mye info om programmet og utdelingen.

#gullruten #TV #prisutdeling #filmhjerte #gullruten2017

Etter å ha skrapt bunnen i forrige uke tok episode 4 av “Elven” en sving mot riktig retning.

Jeg fortsetter å følge Elven, den første(?) krimserien fra mitt hjemfylke Troms, tett og med argusøyne 😉 Noen såkalt “recap”, som det så fint heter, av episoden er ikke dette direkte, men noen synspunkter og meninger, med et kritisk blikk og kanskje øye for det som også er bra 😉

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Innlegget inneholder spoilere, så hvis du vil se episoden uten avsløringer ikke les før etter at du har sett episode 1-4.

FRAMGANG

De tre første episodene av TV 3 sin nye krimserie fra Indre Troms har fått slakt her på filmbloggen, og videre ramponering av serien var ventet i de påfølgende episodene. Torsdag (30/3) ble episode 4 sluppet for publikum, og omsider har serien klart å gå en hel episode uten en foss av de helt håpløse scenene som enkelt kunne dissekeres bit for bit. Altså, spesielt bra er det ikke i luke 4 heller, men sammenlignet med episode 1-3 er det som om natt har blitt dag. Ergo er det framgang altså.

Skjønt, noen pinlige sekvenser er det også i det fjerde avsnittet. Alt det den lokale lensmannen er med i av scener er å betrakte som ren tragikomikk, slik som den beint fram talentløse scenen der han kommer hjem til kona (slekter hun på tause Birgitte eller?) og sutrer over hvor ryddig det er hjemme. En lensmann som liker rot der altså. Det gir vel dog mening all den tid han anslagsvis er rotet noe jævlig inn i noe grums på jobben dakars. Og whiskey liker han visst også. På kontoret er den nok også aller best. Dialogen og spillet hans er fortsatt helt bak mål, bortsett fra at jeg skvetter skikkelig til når det sørgmodige nedbrutte vesenet preget av total resignasjon plutselig serverer et par nordnorske kraftgloser med innlevelse nok til at man så smått kan mistenke rollefiguren for å faktisk mene det. Er det tross alt likevel et snev av moral, samvittighetskvaler og tiltak hos den hjelpesløse vokteren av lover og regler? Det vil isåfall ikke være et sekund for tidlig.

Videre får vi – ikke sjokkerende akkurat – vite at enda flere står i ledtog med slemmingene i Forsvaret og politiet som forsøker å feie lik under tepper og holde skapene fulle av skjeletter. Journalisten er selvsagt “en av gutta” (får vi høre brigadesjefen instruere han til over telefon), brigadesjefen (Roger Hilleren) sender ellers væpnede soldater for å finne tak i sersjanten (Ingeborg Sundrehagen Raustøl) som han ikke stoler på at ikke skal avsløre de mørke hemmelighetene han bærer på (så flott å ha tilgang til soldater med skarpe våpen man fritt kan benytte seg av ass`).

STORHØI BEHOLDER ROEN

Dennis Storhøi som er kommet nordover i rollen som Kripos-etterforsker er tilsynelatende mest av alt bare på plass for å legge et enda tettere lokk på fortiden, og for å rydde opp. Storhøi er iallefall helproff og leverer sine linjer med stoisk ro både hva dialog og mimikk angår, selv om plottet i seg selv kan være søkt rundt hans tilstedeværelse også, samt at rollefiguren hans mangler den forhistorien jeg syns seerne bør få kjennskap til (noe som i bunn og grunn gjelder de fleste i “Djupelv”). “Den kalde krigen” er heller ikke slutt, kan han melde, ikke her i nord, for det kryr av russiske agenter i området, beretter han videre. Gledelig altså; Storhøi er en styrke for serien.

Nettopp dette russerkortet (ja, jeg sa russer-kort, ikke russekort ;p) er noe jeg har ventet på, og fortsatt venter på, at Elven skal spille ut. Mye snakk om russere og alt det der, men så langt er de eneste langveisfarne i Elven alle “søringan” som florerer (og takke meg til det, for uten de ville det sett ille ut, av de nordnorske skuespillerene er det så langt svært få som har kommet tørrskodd fra det).

FRISKT PUST FRA HAGA

Episoden tar oss ellers i noen øyeblikk bort fra “Djupelv” og Indre Troms, da den starter opp i Tromsø faktisk, hvor vi får kjennskap til at en gammel kvinne på dødsleiet ligger med en hel del opplysninger, og konvulutter som ifølge henne inneholder “sannheta”. “Besta” (bestemor) overtaler barnebarnet sitt, en ung kvinnelig student (Hanne Mathisen Haga), til å ta saken som handler om barnebarnets bestefar videre, ettersom hennes egen datter og studentjentas mor (Guro Johnson) ikke er interessert. Og ja, endelig dukket det opp et par nord-norske innslag i Elven som ikke høres ut som enten tatt rett fra en pompøs teaterscene, eller som forvridde kaklehøns og “gråtekoner”, og som ei heller er stive som is i blikket.

Hanne Mathisen Haga har jeg ikke hørt om fra før, men i motsetning til flere av de andre som er eller spiller nordnorske i Elven, klarer 28-åringen med teaterskole-/aspirant-bakgrunn fra Samovarteateret i Kirkenes og skuespillerutdanning fra Göteborg og Paris seg godt. Etter å ha hørt på jamringa fra Grace og mora hennes, de to lokale fjottene på lensmannskontoret, den såkalte journalisten, til dels presten og også til dels “Onkel Lønnhøiden”, så trengte Elven sårt en liten nordnorsk opptur.

Tilbake i Djupelv har Lønnhøiden (Espen Reboli Bjerke) fått et mystisk brev lagt på bilen sin, og begynner å stille spørsmålstegn ved hva som egentlig skjedde med foreldre sine som han alltid har trodd døde i en sivil flyulykke for mange år siden i nord. Det er åpenbart en kobling mellom Lønnhøidens fortid og familie, og hendelsene på sagbruket og alt “jævelskapet” Forsvaret og lokalsamfunnet skjuler.

I episode 4 klarer faktisk Elven å til en viss grad, hjulpet av en småpirrende dirrende bakgrunnsmusikk som kun har for øyet å virke skummel, begynne å bygge opp konturene av spenning og uro for hva som kan ligge bak likene på sagbruket og den lille jentas forsvinning og død i episode 1, selv om de følelsesmessige aspektene ved serien og rollekarakterene for meg som seer for lengst har gått dukken. Imidlertid er det fortsatt naturlig nok mange løse tråder hengende i lufta. Hva er skjegghipsteren på puben sin rolle (Stig Henrik Hoff) for eksempel? Og hva er greia med denne såkalte Grace, mora til jenta som døde.

HØYT HENGER DE…

Politimann Lønnhøiden når sin onkel såvidt over sokkelesten.... Foto: TV3/Viafree
 

En annen som også henger, bokstavlig talt, er Lønnhøidens onkel, den Forsvaret-pensjonerte John Sigurd Kristensen. Han trengte å ta seg “fri”. Ok…..sikkert lurt trekk, man skriver ut den ene nordfra som ikke har gjort seg helt bort så langt, for joda, Kristensen likte jeg brukbart i denne serien, selv om dialogen hans ikke satt. Og for en klisjè da, mannen sitter og pusser medaljene sine fra konge og fedreland før han takker av. Vel vel… Begynner alliansen av hemmelighetskremmere å gå i oppløsning? Lensmannstomsingen har kvaler, og onkel Lønnhøiden melder seg ut. Weeee…

Episoden er ellers malt med bøtter og spann i grått, hvitt og sort, og gitt en kald dunkel belysning, for å understreke at det er en dyster historie som brettes ut og for å sikre seg anerkjennelse som nordisk noir. Fargepaletten klarer den ihvertfall å følge, troverdighetsgradene, manus og spill står det verre til med.

Her er dog fortsatt rikelig med både potensielle fallgruber som kan sende serien til bunns og muligheter for å komme seg opp på et middels nivå. Noe bedre enn det blir nemlig ikke denne serien. Kommer den seg opp på et terningkast 3 til slutt i boken min, vil det være bra gjort etter de tre innledende episodenes elendighet.

Fire episoder er unnagjort, men noe bedre enn et terningkast 2 med en mulig treer i kikkertsikte ligger ikke serien på foreløpig. Episode 4 ledet imidlertid skuta unna de verste skjærene som truet med totalhavari og djup(elv) skuffelse.

De av Skam-fansen som i åndeløs spenning satt klistret til skjermen for et nytt glimt av Thomas Hayes, ble derimot etterlatt i skuffelse denne episoden. For Hayes, han var der ikke. Jeg liker han jo, og håper han er mere med. Men etter hva han har fått vist i de foregående episodene er ikke fraværet i episode 4 noen skam.

Episode 1-4 av ELVEN kan du se gratis (med reklameavbrudd) på nett-tv`en til TV 3, Viafree.no.

Foto: Skjermdumper fra Viafree.no / TV 3.