Den danske krimserien «DNA» kunne vært så mye mer – men er stappfull av fullstendig ulogiske hendelser, og en slutt som torpederer mesteparten av troverdigheten.

Serieomtale/anmeldelse

Serie: DNA
Krim, Danmark, 2019, 8 episoder
Regi/manus: Henrik Genz og Kasper Gaardsøe (regi), Torleif Hoppe og Nanna Westh (manus)

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Serien er tilgjengelig på NRK TV (Nett-TV) frem til og med 20. juli

Anmeldelsen er basert på hele serien

En 11 måneder gammel jente bortføres fra København, og politiet sliter. Spor leder politiet mot Polen. Den danske politietterforskeren Rolf Larsen (Anders W. Berthelsen) bestemmer seg for å dra med ferga til Polen sammen med rettsmedisin-spesialisten Jarl Skaubo (Niclas Bro) for å avhøre et vitne, men havner selv i sitt livs drama på fergeturen. For – helt idiotisk selvsagt – har han med seg sin 3 måneder gamle datter på turen til Polen, på jakt etter noen som kidnapper babyer – og under fergeturen forsvinner også hans egen datter, angivelig skylt på sjøen i uværet etter at Rolf – selvsagt fullstendig idiotisk – lar babyen ligge uvoktet i barnevogna på dekk i uværet mens han selv må på toalettet.

Hele den greia der blir rett og slett for dumt. Hvilken far ville latt barnevogna stå på dekk i mørket i uværet? Men vi får la det passere.

I sin ferd gjennom de åtte episodene blir vi introdusert for et nettverk som organiserer adopsjoner i mildt sagt gråsonen, et kloster står sentralt, og vi følger samtidig en sidehistorie om en ung jente i Polen som blir gravid.

Fem år etter at de to babyene forsvant gjør et overraskende DNA-funn at saken om den bortførte babyen fra København blåses liv i – og samtidig øyner Rolf en sjanse for at det han hele tiden har trodd er mulig, at hans egen datter fortsatt er i live. Et samarbeid mellom dansk og fransk politi etableres når spor krysses.

Skildringene av det danske samfunn og politiets rolle er både merkelig og lite troverdig. Dialogen er stiv, noe jeg også har sett kjennere av dansk språk mene, og skuespillerprestasjonene er ikke allverdens.

Hovedrollen spilles av Anders W. Berthelsen. En erfaren skuespiller viser imdb, men ukjent for meg fra før. Han spiller greit, men valgene hans i den siste episoden blir totalkræsj, men det skyldes vel mest et håpløst manus. Som den franske politietterforskeren som samarbeider med dansk politi ser vi britiske (!) Charlotte Rampling. Den ellers så solide veteranen, med Oscarnominasjon i 2016 bak seg, virker både stiv og utilpass, men siden kriteriet for rollen tilsynelatende virker å være at hun behersker både fransk og naturligvis engelsk lytefritt ble hun vel valgt.

Av andre som kan nevnes er Nicolas Bro, Olivia Joof, Johanne Louise Schmidt og Zofia Wichlacz. Sistnevnte i rollen som den unge polske jenta/kvinnen som står sentralt i sidehistorien som rulles opp. Hun gjør det bra, det gjør også Schmidt (som mange vil gjenkjenne som Rose fra “Avdeling Q”-filmene), mens de to førstnevnte, bob bob…

Jeg lar meg likevel engasjere nok underveis til å ville se ferdig, og det er en viss spening særlig i de tre-fire siste episodene. Desverre er selve plottet som en tesil – full av hull, med alt for enkle løsninger og veldig lite troverdige hendelser, både rundt hva politiet gjør – og ikke gjør, og andre hendelser.

At det er forutsigbart må også sies. En av de skyldige stod for meg tydelig fram allerede i den første episoden, og det er ganske lite overraskende vendinger.

«DNA» hadde potensialet i seg til å bli en brukbart nordic noir-krim, imidlertid surrer krimgåtens oppklaring og sluttsekvens seg desverre bort i et totalhavari som jeg kun finner tåpelig og helt uten virkelighetsbunn. Med en slutt som var mindre tåpelig hadde det blitt midt på treet karaktermessig, nå blir det godt under middels. Mye dansk krim er veldig bra. «DNA» er ikke blant de.

♥  ♥  – – – –