Gode /morsomme filmer er ofte vanskelig å følge opp med en like bra oppfølger. Noen ganger lykkes man, og skaper sågar en oppfølger som er bedre enn den første filmen. Alene Hjemme og Alene Hjemme 2 er eksempler på filmer der man hadde en gedigen kassasuksess på eneren, og lagde en minst like morsom oppfølger etter samme oppskrift som i eneren (men så kom nr 3 og 4 med helt nye skuespillere, de er overhodet ikke verdt å se forøvrig). Men noen ganger går man rett i baret, og lager en film som er helt herpa.
Dum og Dummere fra 1994 er en av de klassiske komediene man har vokst opp med, som man lo av og fortsatt ler av når man ser. Oppfølgeren som kom litt over en måneds tid før jul i fjor, Dum og Dummere To (Dumb & Dumber To) når ikke den første lenger enn til anklene, og kommer til å gå inn i historien som en for dårlig, kjedelig, platt og stort sett bare teit, oppfølger. Jeg hadde sett frem til denne filmen, men må si resultatet skuffer. Filmen kommer ikke til å havne i min filmhylle.
Selve historien er som filmen ellers, litt for tynn suppe kokt på gamle rustne spikre. Harry og Lloyd (Jeff Daniels og Jim Carrey) er de to dummingene, og ja, de er virkelig dummere enn sist, det skal de ha. Lloyd har tilbragt de siste 20 årene på pleiehjem, frivillig, for å spille Harry et puss, noe som setter standarden for resten av filmen; ganske tåpelig. Filmens videre ferd går ut på at Harry forteller Lloyd at han trenger en ny nyre for å overleve, de finner ut at Harry har en datter, som skal bli redningen hans, ettersom hun er den eneste han kan få nyre fra, og de to tullingene setter kurs mot El Paso der de skal finne henne. Med på lasset har de en fyr som planlegger å ta livet av de to siden de står i veien for en slu plan han og Harrys datters fostermor har kokt sammen. Underveis er det selvsagt en brokete forsamling av karakterer vi presenteres for, og en rekke mer eller mindre åndssvake hendelser.
En komedie med Jim Carrey, og Jeff Daniels, i hovedrollen skulle man tro man ler av, mye, men i løpet av Dum og Dummere To var det ikke mange ganger jeg lo, bortsett fra noen gags som er artige, og som fremkaller spontan latter. Bortsett fra de gangene er filmen stort sett så platt og svak at jeg var i ferd med å gi opp filmen før en time var passert. Filmen tok seg litt opp etterhvert, og derfor blir det ikke helslakt fra meg. Vitsene som var morsomme i den første filmen er reprodusert, mangler krutt (selv om det var nok krutt i scenen med fyrverkeriet) og blir så banale at det ikke er så veldig morsomt. Selv ikke Jim Carreys gummifjes kan redde inntrykket, og heller ikke det er hva det en gang var. Særlig Carreys rollefigur Lloyd blir i overkant masete, umorsom og mest av alt ekkel, men også med sine morsomme stunder, mens Harry, også han med sine komiske stunder, er mer den godsnille godtufsen han alltid har vært. I sum klarer de å vri litt morsomt ut av det hele. Filmens høydepunkt er når de finner tilbake den loslitte kjerra av en bil, som vi husker fra eneren. Desverre er gjensynet kort. Forøvrig er litt morbid humor og underbuksehumor det som, i kjent stil for Dum og Dummere, trekker opp. Men også en del av det som trekker i motsatt retning.
Filmen har som nevnt noen morsommheter og skraper ikke bunnen helt, men jeg hadde fint klart meg uten denne oppfølgeren, når den ble som den ble, en skuffelse. Likevel kommer jeg nok sikkert til å se filmen en gang til, hvis den en gang kommer på TV og jeg tilfeldigvis sitter og glor, for nostalgiens skyld i et håp om at jeg kanskje liker filmen bedre ved andre gangs seing (for det har skjedd før, at jeg liker en film bedre etter å ha sett den en gang til). Likte man eneren er det vel uansett obligatorisk å få med seg denne.
Terningkastet jeg lander på er 2.
Har du en kommentar til dette? Klikk på kommentarer-linken under innlegget, og skriv i vei!
