Dunkirk er en adrenalinpumpende klaustrofobisk Oscarnominasjonsmaskin som dundrer gjennom 1 time og tre kvarter.

FILMANMELDELSE:

DUNKIRK

USA (USA/UK/Frankrike/Nederland), Actiondrama/Krig, 2017
Regi: Christopher Nolan
Med: Mark Rylance, Tom Hardy, Kenneth Branagh, Cillian Murphy, James D`Arcy, Harry Styles og Fionn Whitehead, med flere.

Sett på kino

For det kan ikke være mye tvil om at Christopher Nolans mesterverk Dunkirk, som bygger på historiske hendelser fra 2. verdenskrig, blir å sanke nominasjoner til Oscar, og sikkert noen priser også. Det fortjener den da også til fulle. Krigsfilm har nemlig sjelden vært skildret mer gjennomgående nedstrippet, ærlig, og menneskelig, samtidig som krigens råskap, djevelskap og død lurer fra alle kanter; fra luften der bombefly nådeløst sikter inn sine mål, eller fra sjøen, der torpedoer medfører død og masseødeleggelser.

De fleste har kanskje allerede vært på kino og sett denne sommerens store film som hadde norgespremiere i midten av juli, men er du etternøler, slik jeg av diverse grunner var grunnet ferietid og slikt, bør du benytte sjansen før filmen tas av plakaten. Dunkirk er nemlig en film som på alle mulige måter kler kinoformatet. Den er storslått visuelt. Og ikke minst er det lyd. Mye og suggerende lyd. Filmens soundtrack sørger nemlig for at opplevelsen sammen med den rugende spenningen som ligger i den nakne handlingen gir et uttrykk som får blodet til å bruse, mens man sitter som på nåler i kinosetet.

Slik føles ihvertfall de omlag 30 første minuttene av Dunkirk for min del; som en adrenalinpumpende ulende krigsmaskin som aldri lar deg få ro i kroppen, som aldri lar deg senke deg rolig ned i kinosetet, som aldri lar deg føle deg trygg på at faren er over. Slik fortsetter det også i store deler av resten av filmen, men da er man blitt vant med det. For du vet at faren ikke er over. Krig er et inferno, hvor kun de heldige slipper unna, med de arrene det setter på sjel, sinn og kropp. Det er klaustrofobiske og intense scener, med få rolige stunder.

Historien i Dunkirk er egentlig ganske enkel og føles helt down to earth, naken og nedstrippet, uten fiksfakserier, klisjèfulle tårepersere og dilldall. Året er 1940, med andre verdenskrig som bakteppe. Vi befinner oss i Dunkirk på den franske kysten, hvor flere hundre tusen soldater fra Storbritannia og Frankrike/Belgia er omringet av tyske tropper, fanget mellom beleiringen i byen på den ene siden og havet på den andre, og med stadige luftangrep å søke ly for. Omlag 400 000 britiske soldater, som desperat venter på transport over den engelske kanal. Det er ikke så langt over til Dover og England (kun noen mil), soldatene kan praktisk talt nesten se hjem. Se friheten. Hadde det bare ikke vært for at de er fanget der på stranden. Det var et tapt slag, hvor overlevelse vil være en seier i seg selv.

Handlingen skildres fra tre hold. Fra luften der britiske jagerfly prøver å beskytte de nærmest hjelpesløse unge mennene under seg. Til havs der en av mange britiske småbåter er på vei fra England over til Dunkirk for å med livet som innsats forsøke å redde ihvertfall noen liv. Og ikke minst gjennom øynene til Tommy, en britisk ung soldat som desperat forsøker å overleve og komme seg helskinnet hjem.

Fionn Whitehead gir et menneskelig ansikt til massene av britiske soldater.

For meg hittil helt ukjente FIONN WHITEHEAD (født 1997) spiller hovedrollen som Tommy. Hvis man kan kalle det for en hovedrolle? Faktisk er det nevnt at filmen ikke har noen hovedroller, men et lag med skuespillere som vies like stor plass. Vel, for meg er iallefall Whitehead den jeg vil kalle hovedrolleinnehaveren, selv om både Mark Rylance, Kenneth Branagh og Tom Hardy også har store roller.

Men tilbake til sorthårede Whitehead. Sjelden har jeg i en krigsfilm sett en mer, med fare for å gjenta meg selv, mer menneskelig og gjennomgående ærlig tolkning av fortvilelse og desperasjon. At Fionn Whitehead nok også ser ung og uskyldig ut, nærmest talt som svigermor og svigerfars drøm, er intet minus, snarere tvert om. Whitehead gjør kanskje ingen monsterprestasjon som får deg til å gispe, men han leverer så gjennomført stilrent, nedtonet og glimrende at det ikke er tvil, gutten må Oscarnomineres. Dog har han ikke allverdens med replikker (hele filmen har litt knapp dialog), noe som kanskje kan bety at han forbigåes i det racet? Whitehead imponerer iallefall, og har hele tiden et 100 prosent troverdig uttrykk.

Ombord på den lille fritidsbåten med retning Dunkirk styrer MARK RYLANCE, eller Mr. Dawson som han heter, med stø og sikker kurs, og det utspilles selvsagt et drama på liv og død også ombord på den lille jolla hans, der han flankeres av sønnen (om jeg ikke husker feil) spilt av TOM GLYNN-CARNEY, og sønnens kamerat spilt av BARRY KEOGHAN. Et velspilt drama også ombord der, dog med en hendelse som vel ikke var så nødvendig?

Ellers er det solide og svært gode biroller av Kenneth Branagh og James D`Arcy i rollene som offiserer på stranda, Tom Hardy og Jack Lowden (som begge spiller jagerpiloter), Cillian Murphy (granatsjokkpreget soldat som reddes av Dawson), og Aneurin Barnard (Gibson), samt flere andre. Jada, selvsagt også One Direction-popstjernen Harry Styles er solid.

Farer lurer fra alle kanter, særlig fra oven…

Skuespillet er det altså ikke stort å trekke på. Faktisk nær sagt ingenting. Lyden er allerede nevnt, men den må trekkes frem igjen. Det er suggerende. Så er det da også det tyske komponistesset Hans Zimmer som står for filmmusikken.

Spesialeffektene sitter som et skudd, og filmens kinematografi er regelrett som skapt for det store kinoformatet. Blått hav, bomber, eksplosjoner, luftige flykamper, og en diger sandstrand, med Dunkirk som et røyklagt bakteppe. “Dunkirk” preges av flott fotografering. Også på det området må det betegnes som stilrent og med en effektfull intensitet.

At filmen kanskje ikke er helt historisk korrekt og at tidslinjer er pusset på får så være, det bryr jeg egentlig meg ingenting om, for dette er film. Fiksjon, basert på virkelige hendelser. Historikere som freser over mangler kan sikkert finne noe spennende på en eller annen dokumentarkanal på TV istedet.

Det som er med på å løfte “Dunkirk” opp blant krigsfilmsjangerens øverste elite er den nedstrippede stilen. Krigens årsaker er underliggende og ikke en del av handlingen, det er ingen direkte konfrontasjoner og eksplisitte avbombede lemmer a la slagmarkene i filmer som “Hacksaw Ridge”, ei heller er det en film med utpreget heltedyrkelse selv om man finner noen åpenbare heltefigurer her også. Likevel er følelsen av angsten, hjelpesløsheten og at det neste angrepet aldri er mer enn en armlenge unna tilstede konstant.

Ærlig talt finner jeg ikke så mye å trekke “Dunkirk”  for når det gjelder det filmtekniske som spill, lyd, foto, handling (en noe snever handling kanskje,  men hele filmens premiss ligger jo i at den skildrer en enkelt evakueringsoperasjon ved krigens inferniske ødeleggelser). Manus virker solid og regien er stram og tillater ikke de store sidesporene. Heeelt klisjèfull er den vel ikke, og selv om jeg virkelig syns “Dunkirk” er en knallgod film, så er det også en film som utmatter litt.

Til syvende og sist viser også “Dunkirk” at i en krig er det ingen rettferdighet. Hvilke våpen du har spiller nesten ingen rolle for om du overlever eller ikke. Helt fullstendig fullkommen er ikke Nolans film, men “Dunkirk” står som et episk mesterverk innen krigsfilmsjangeren, så selv om jeg sikkert kunne forsvart en femmer gidder jeg ikke annet enn å gi full pott på terningen, her representert ved filmhjerter istedet for terningøyne.

#Dunkirk #film #filmer #filmsnakk #filmtips #kino #kinofilm #kinotips #krigsfilm #action #thriller

DUNKIRK går fortsatt på kino flere steder i Norge, og ihvertfall i de største byene. Filmen gjør seg sikkert godt også hjemme på Blu-Ray, DVD og digitalt når den tid kommer, men godt lydanlegg anbefales isåfall. Uansett er den helt klart en film som passer perfekt for kinoformatet.

Har du sett “Dunkirk” og har kommentarer å komme med? Kommentarfeltet er stadig åpent døgnet rundt 😉 Vi preikes!

Alle foto(stillbilder) tilhører rettighetshavende produksjonsselskaper.