Oscar17: UNDER SANDEN (Land of Mine) - dansk dynamitt!

Danmarks Oscar-nominerte film UNDER SANDEN kryper som et sviende sår under huden, og slipper aldri taket.


FILMANMELDELSE: LAND OF MINE
     (Original tittel / Norsk tittel: Under Sandet / Under Sanden)

  Danmark, 2015, Drama/krig, Spilletid ca 1t 40m
Regi: Martin Zandvliet
  Med: Roland Møller, Mikkel B. Følsgaard, Louis Hofmann,
       Laura Bro, Emil Belton, Oskar Belton, m. fl.


Jeg har omsider fått sett det danske etterkrigsdramaet LAND OF MINE (Originaltittel: Under Sandet), som hadde norsk premiere i fjor sommer. Filmen med en handling som finner sted på Jyllands solfylte vestkyst er et, billedlig talt, eksplosivt og sterkt bevegende drama, tidsmessig plassert like etter slutten av 2. verdenskrig.

Etter å ha sett tre av de fem nominerte filmene i Oscar-kategorien for beste fremmedspråklige film utroper jeg denne som min personlige klare favoritt (de to jeg ikke har sett; australske Tanna og iranske The Salesman vet jeg at ikke passerer Under Sanden på min skala, selv om den fra Iran muligens er bra).

Under Sanden er nemlig en gripende film på alle måter, en film som smerter og er grusom. Det er uten tvil en av de 5 beste danske filmene jeg har sett, og en film som fortjener å bli sett. Så finner du den på DVD/Blu-ray eller digitalt, ja da er dette en riktig klikk og se- eller løp og kjøp-film!

LITE KJENT DANSK ETTERKRIGSHISTORIE

Filmen er en fiktiv historie basert på virkelige hendelser, en skam i dansk etterkrigshistorie som aldri før har vært satt søkelyset på. Etter andre verdenskrigs avslutning ble over 2000 tyske krigsfanger tvunget til å fjerne over 1 og en halv million landminer fra den danske vestkysten. Mange av tyskerne var kun unggutter, uten noe som helst erfaring.

I korte trekk handler filmen om en gruppe på omlag 14 unge tyske soldater, de fleste kun unge tenåringsgutter, sympatiske unggutter, følsomme, redde og med en drøm om å komme hjem, som er sendt  til et ugjestmildt Danmark for å rydde landminer etter krigen, miner tyskerne selv hadde gravd ned på strendene langs kystlinjen. Den autoritære og harde sersjanten Carl Rasmussen skal lede mineryddingsarbeidet. Filmen følger avdelingen og den umenneskelige behandlingen de gjennomgår i det livsfarlige opprydningsarbeidet, hvor et lite feilskjær kan få katastrofale følger.

HØYT SKUESPILLERNIVÅ

Sersjant Rasmussen (glimrende spilt av Roland Møller) introduseres som en uspiselig typisk krigsseiersherre innledningsvis, men filmen nyanserer bildet betraktelig etterhvert som han får sympati og medfølelse med det de unge tyskerne gjennomgår.

Særlig tre av de tyske minerydderne fokuseres det på, og spesielt de tre er det umulig å ikke få sterk sympati for; Sebastian, som er den med mest kontakt med sersjanten, og de to tvillingene Ernst og Werner, som portretteres gjennom strålende skuespill av Louis Hofmann (Sebastian), Emil Belton og Oskar Belton (Ernst og Werner). Møllers og alle de unge tyskernes glitrende spill løfter filmen kraftig. Hofmann er forøvrig en 19-åring med en lang rekke filmer bak seg allerede.

Under Sanden er vidunderlig filmet, der den Jyllandske stranda ligger der i all sin sommerlige prakt, et bakteppe som står i krass kontrast til den dystre historien som skrider frem.

Du vet selvsagt at det kommer til å smelle, bare ikke når. Det er vondt og hjerteskjærende å bevitne råskapen. Filmen serverer imidlertid også lindrende øyeblikk av medmenneskelighet og anstendighet, men utsetter oss også for grufulle scener. Filmen viser at det ikke alltid er krigens seiersherrer som er de med moralen på sin side, og landminene minner oss om at en krig alltid har etterdønninger.

Aldri har jeg heller før hatt større sympati med tyskere i filmer med tematikk knyttet til krigen.

Under Sanden fikk gjennomgående strålende omtaler i norsk presse, samt toppscore fra en rekke danske medier. Aftenposten antydet at filmen var den beste nordiske av året - og Cinema (tidl. Norsk Filmblad), Norges eldste filmtidsskrift, gav terningkast 6 (6 av 6 stjerner).

Selv om enkelte hendelser i filmen er for jævlige, med død og lemlestelse, og noen filmatiske friheter er tatt, er det ikke mye å gi trekk for.
Dette er FILM. 6 filmhjerter - Terningkast 6.

UNDER SANDEN / LAND OF MINE

Her ser du UNDER SANDEN:

Nett/digitalt:

Viaplay - Lei filmen digitalt for nettstrømming for 49 kroner

iTunes Store - Kjøp digitalt for 79 kroner (også i HD), eller lei digitalt for fra 29 kroner (Norsk tekst).

Fysisk  format:

Cdon eller Platekompaniet - Blu-ray/DVD (kun dansk undertekst, men det er jo nesten som norsk, jeg så filmen med dansk tekst), 99 kr (cdon)/129 kr (PK). Foreløpig er ikke filmen utgitt i fysisk format med norsk teksting.

LAND OF MINE SIN OSCAR-SJANSE


Under Sandet / Land of Mine er altså nominert som en av fem filmer som beste fremmedspråklige film (ikke-engelskspråklige). Jeg mener så absolutt at den bør få Oscar-prisen, men den vinner neppe. Faktisk er det Donald Trump som kan ha blitt utslagsgivendee for hvilken film som vinner. Presidentens svært omstridte innreiseforbud (omtalt som muslimforbudet) har gjort at den iranske The Salesman seiler opp som favoritten.

Den iranske regissøren Asghar Farhadi kom i etterkant av Trumps innreiseforbud med en lengre kunngjøring der han gjorde det klart at han ikke under noen omstendigheter kommer til å delta på Oscar-utdelingen selv om unntak fra forbudet kan gies. Filmens kvinnelige stjerne har også slått fast at hun ikke vil delta på Oscar-utdelingen, og skrev på twitter at innrreiseforbudet er rasistisk. Den tyske Toni Erdmann vil nok også sanke noen stemmer, men trolig vinner den iranske filmen.

 


Fun fact (for min del): Den tyske skuespilleren Louis Hofmann (f. 1997) har samme fødselsdag som meg, med en del års mellomrom vel og merke ;)

Kommentarer mottas gjerne :)

#filmhjerte #filmblogg #film #filmer #filmtips #filmsnakk #oscar2017 #oscar17 #LandOfMine #UnderSandet #UnderSanden

Oscar17: Nocturnal Animals og Toni Erdmann

Oscar awards
 

I dag blir det noen meninger om et par av de nominerte Oscar-filmene Toni Erdmann (beste fremmedspråklige film), og Nocturnal Animals (beste mannlige birolle, ved Michael Shannon).

NOCTURNAL ANIMALS

Jeg starter med NOCTURNAL ANIMALS, som hadde norgespremiere i november, en ny stilistisk film fra moteregissør Tom Ford, som nok en gang har laget en utfordrende film med et litt dristig uttrykk. Filmens åpningssekvens må forøvrig sies å være noe av det mest forstyrrende og surrealistiske jeg har sett på en god stund. Den er spesiell!

Fords glimrende debutfilm A Single Man fra 2009 har flere av de samme elementene ved seg som denne filmen, dog på en annen måte. Men i likhet med den har også "Nocturnal Animals" et parforhold som en gang i fortiden endte, og som preger hovedpersonene i filmen.

Men der debutfilmen hadde en varme og en melankolsk lengtende stemning over seg, er "Nocturnal Animals" en film med et urovekkende kaldt og følelsesløst preg, på en positiv måte må tillegges, der det ved flere anledninger er en scenografi som er tilnærmet klinisk steril, noe som står i sterk kontrast til den bekmørke handlingen som foregår i ``historien i selve historien``.

Det er en glamorøs men kjølig luksus som møter reinspikka gjørme, uhygge og hevn. Godt foto og en pirrende koloritt preger filmen. For "Nocturnal Animals" er en film med en spenning i seg, men en film som nok ikke er for alle.

Amy Adams spiller Susan, tilhørende den sosiale overklasse, med et nærmest platonisk forhold til kjæresten (Armie Hammer).

En dag får hun tilsendt et manus til en bok fra sin eksmann Edward, spilt av Jake Gyllenhaal, som hun for mange år siden gjorde en brå slutt med. Boken setter følelser i sving hos Susan, og etterhvert som hun leser visualiseres den grufulle handlingen i boka for seerne (noe som kanskje er en utfordring å forstå til å begynne med?). Historien i boka, som blir som en egen ``film i filmen``, viser en forferdelig historie der en familie på tre utsettes for noe grusomt i et øde område i Texas, og hvordan familiefaren (også han spilt av Gyllenhaal) et år senere vender tilbake i håp om å oppklare saken. Boka fremstår for Susan som en påminnelse om forholdet med Edward, og hva hun ofret.

Filmens ene Oscar-nominasjon er det Michael Shannon som har fått i mannlige birolle-kategorien. Shannon er nok den svakeste av de fem nominerte i et knallhardt birolle-felt i årets Oscar. Forøvrig burde filmen fått langt flere nominasjoner. Det som trekker ned er en stil som kanskje vil være utfordrende i noen tilfeller, og en litt hullete historie-i-historien.
Fra filmhjerte får Nocturnal Animals fire fine filmhjerter (Nært fem, men det holder med fire hjerter og terningkast 4).

NOCTURNAL ANIMALS:   ♥  ♥  ♥  ♥  -


MIN PAPPA TONI ERDMANN (Original tittel: TONI ERDMANN)

Den tyske dramakomedien Toni Erdmann er rost opp i skyene, og har av flere norske medier fått knallomtale. Jeg skulle gjerne sagt noe positivt om Toni Erdmann, hvis jeg hadde kommet på noe. For herregud - at dette mølet på ufattelige 2 timer og 37 minutters handling er overøst med skryt og er en favoritt til å få Oscar er for meg helt absurd. "Toni Erdmann" er for det første boooooring! Det er gørr kjedelig. Den er for det andre minst tre kvarter for lang, og for det tredje er det en tåpelig handling. Jeg har full respekt for at andre liker filmen, de fleste gjør vel det, men humoren og fortellergrepet møter lite gehør hos meg.

Winfried er en bomslignende fyr som reiser fra Tyskland til Romania for å besøke datteren Ines som han har fått mindre og mindre kontakt med. Datteren jobber som konsulent i et firma som er i ferd med å sluttføre noen store avtaler, og hun er redd for hva den spøk-elskende faren kan finne på å si. Etterhvert blir det skjær i sjøen og han drar hjem mens tonen fortsatt er holdbar. Eller nei, det gjør han ikke. For som sitt alter ego Toni Erdmann, dekorert med et par idiotiske løstenner og en tåpelig parykk vender han nemlig tilbake, og begynner å omgås henne støtt og stadig der hun befinner seg.

Interessen for filmen mistet jeg egentlig etter 45 minutters tid, og fra da gikk det stort sett bare nedover. Rollekarakteren Toni Erdmann irriterer meg med et par unntak i absolutt hver eneste scene fyren viser seg, med sitt fårete glis og latterlige rekvisitter. Som Winfried er han litt bedre.

Det er noen absurde små komiske scener, som et selskap der gjestene må kle av seg, mot slutten av filmen, og ellers noen få andre småhumoristiske øyeblikk. Men både Winfried/Erdmann, Ines og så og si alle kollegaene hennes er karakterer som overhodet ikke engasjerer meg. Ok, Ines kanskje bittelitt, og sekretæren/assistenten hennes er sjarmerende. Det er en forsonende tone i filmen, som trekker litt opp.

Toni Erdmann får to filmhjerter (terningkast 2).

TONI ERDMANN: ♥  ♥   -  -  -

De andre nominerte i kategorien for beste fremmedspråklige film (ikke engelskspråklige film) er Under Sandet (Land of Mine, Danmark, den skal  jeg se ganske snart), The Salesman (Iran), Tanna (Australia/Vanuatu) og En mann ved navn Ove (En man som heter Ove / A Man Called Ove, Sverige, terningkast 4 tidligere fra meg, en fin film for all del, men langt fra Oscar-klasse).

Forøvrig snakkes det sikkert like mye engelsk i Toni Erdmann som i f eks Lion, som er nominert som beste film.

Oscar17: Filmomtale av JACKIE - Og vurdering av beste kvinnelige hovedrolle

Jackie - litt for kjedelig og glattpolert.


FILM: JACKIE

   USA, 2016, Biografisk drama, Spilletid ca 1t 38m
  Regi: Pablo Larrain
   Med: Natalie Portman, Peter Sarsgaard, m. fl.


Filmen JACKIE, som altså er et biografisk drama basert på virkelige hendelser, forteller historien om USAs tidligere førstedame Jackie Kennedys første dager etter attentatet mot hennes mann, president John F. Kennedy. JFK ble som vi husker skutt og drept i november 1963, og filmen viser enken Jacqueline "Jackie" Kennedys sorgprosess i den aller første tiden etter John F. Kennedys død.

Presidentfruen som var et stilikon og regnet som en av verdens mest elegante kvinner portretteres i filmen av Natalie Portman.

Ikke bare var Jackie Kennedy en svært populær førstedame i de 2 årene og 10 månedene JFK var president, hun var også en myteomspunnet kvinne. Filmen viser en Jackie med et stort behov for å ha kontroll med begivenhetene i dagene etter attentatet, hvordan hun ville påvirke hva som kom ut til media, samtidig som det elegante sløret over henne hele tiden ligger tydelig der, kampen om å opprettholde verdigheten, som blir en passe bra portrettert ubalanse med tanke på den sorgen og traumene hun går gjennom og som filmen skildrer greit nok, antar jeg. Usikkerheten hennes rundt hvordan mannens ettermæle ville bli og egen fremtid er også momenter filmen viser.

"Jackie" er sikkert en film amerikanerne, og mange med interesser for Jackie Kennedy og amerikansk presidenthistorie, vil sette langt større pris på enn det jeg gjør. Selv regner jeg meg som passe historieinteressert hva det angår, for det hjelper å ha noen faktaopplysninger på plass før man ser filmen, for bedre utbytte. For min del blir filmen litt for lite interessant, noe som delvis skyldes filmen i seg selv, men også at jeg personlig ikke innehar verken den store interessen eller særlige kunnskapen om personen Jackie Kennedy fra før, annet enn stort sett rent overfladisk som at hun var stilfull og godt ansett.

Etter min smak blir det for kjedelig, men ikke så direkte at jeg ikke ville se filmen ut. Lengden på såvidt over en og en halv time er i så måte OK.

Filmen har fått tre Oscar-nominasjoner, deriblant til Natalie Portman for beste kvinnelige hovedrolle. I likhet med flere andre slike historiske biografiske filmer har man besatt rollene med skuespillere som nok er noe mere glanset i utseende enn personen de spiller (se f. eks. Lion, Hidden Figures, Hacksaw Ridge, og mange fra tidligere år). Portman er selvsagt vakker og elegant, men jeg syns Portmans "Jackie" virker noe mere "polert", og også ser markant yngre ut enn den virkelige Jackie var, selv om hun slettes ikke er ulik heller. Hun blir likevel en smule for "2000-aktig" enn "1960-lik".

Det som derimot er strålende av Portman er snakketøyet. Aksenten hennes er en innertier, og ligner veldig på den ekte Jackie, både i det stilfulle grasiøse stemmeleiet og en del ansiktsuttrykk og fakter, slik jeg vurderer ut fra de klippene jeg har sett og hørt av den virkelige Jackie Kennedy. Er så Oscar-nominasjonen fortjent? Tja/Nja, får bli svaret. Portman spiller godt, og ligner som sagt litt i eleganse og stilfullhet, tross alt. Og dama er kul da.

Retroelskere vil nok også vite å verdsette "Jackie", som med sine kostymer og interiør tar oss med tilbake til glansfulle 60-tallsstiler.

Fra filmhjerte får "Jackie" 3 filmhjerter, tilsvarende terningkast 3.

JACKIE - - -

JACKIES OSCAR-SJANSER:

Beste kvinnelige hovedrolle: Portmans nominasjon er kanskje grei nok, men hun bør ikke vinne. Både Isabelle Huppert (Elle) og Emma Stone (La La Land) er bedre synest jeg. Oscar-akademiet liker vel dog biografiske rollekarakterer, så uten sjanse er hun ikke. Jeg tror derimot ikke hun får statuetten denne gang.

Beste kostymedesign: Igjen sier jeg nja eller tja. Hvor vanskelig er det å gjenskape 60-tallsstil satt opp mot de andre nominerte filmene? Jackies rosa dress og kleskolleksjon er klassikere såklart, men jeg vil tro La La Land og Fantastic Beasts... ligger bedre an i løypa.

Beste originalmusikk: Kan ikke tenke meg at Jackie får den prisen. Filmen har en del fiolintoner som vekker litt urofølelse, men den er sjanseløs mot La La Land.

BESTE KVINNELIGE HOVEDROLLE:

Filmhjertes rangering av beste kvinnelige hovedrolle: Film: Karakter
ISABELLE HUPPERT Elle 9/10
EMMA STONE LA La Land 7/10
RUTH NEGGA Loving 7-/10
NATALIE PORTMAN Jackie 7-/10
MERYL STREEP Florence FJ 6+/10

Isabelle Huppert er den som i særklasse gjør den beste prestasjonen av de fem nominerte, og er den jeg ville gitt Oscar. Jeg tror likevel at Emma Stone fort kan bli den som får Oscar-statuetten. Innsatsen og figuren hennes i musikalen La La Land er yndig, pen og pyntelig, og muligens mere spiselig for mange av de som avgir stemmer, enn Huppert sin rollekarakter i det som er en kølsvart "voldtektskomedie". Natalie Portman gjør sånnsett en mye dypere rolletolkning enn både de to og Meryl Streep. Det gjør også Ruth Negga, men hennes rollekarakter er mere stillfaren og kanskje ikke den aller mest krevende av disse nominerte?

Jeg rangerer ihvertfall Huppert og Stone som nummer 1 og 2, mens det ikke er så store marginer mellom Negga, Portman og Streep på min liste. Huppert og Stone har jeg tidligere omtalt i anmeldelsene av filmene de spiller i. Streeps og Neggas filmer har jeg derimot ikke skrevet egne omtaler av.

Streep som spiller, utrolig nok basert på en sann historie fra 40-talllet, sangkråka Florence Foster Jenkins (som også er filmtittelen), en operasanger hvis sangstemme kan sidestilles med lydene av en stukket gris, ei hes kråke og ei grakatt, gjør for all del en ærlig og fin rolletolkning, men Oscar-vinnende er det langt  fra. Men selv om det er ganske ufattelig at den virkelige FFJ trodde hun var en fantastisk sopran, og historien er litt hullete, så gir Streep etterhvert en godkjent rolletolkning som gjør at man får veldig sympati med den veldig naive dama, som iallefall fremstår sympatisk i Streeps skikkelse. Filmen i seg selv er litt komisk, men aldri i nærheten av mere enn terningkast 3. Streep er ellers en skuespillerinne og person jeg har stor respekt for, så om hun ikke burde vært Oscar-nominert for FFJ får passere. Kanskje gir hun et nytt velfortjent stikk til fjompen som nylig tvitret noe om hvor overvurdert hun er som skuespiller...

Ruth Neggas spill i Loving er bra, i en film som aldri bergtar meg, selv om det er en nokså provoserende handling. Det er en grei film i grenseland mellom terningkast 3 og 4, imidlertid er den for lang og klarer ikke å engasjere tilstrekkelig. Joel Edgerton i den mannlige hovedrollen fremstilles muligens i overkant forsiktig? Også Loving er basert på virkelige hendelser, som her tidsmessig foregår på slutten av 50-tallet og et stykke inn i 60-årenes rasediskriminerende USA.

#filmhjerte #film #filmer #filmtips #filmsnakk #oscar #oscar2017 #oscar17

Legg gjerne igjen kommentarer ;)

9 filmer fra Sundance å se fram til

Sundance Film festival er en av filmfestivalene som utmerker seg med veldig mye ny kvalitetsfilm.

Jeg har de siste par årene begynt å holde et øye med hvilke filmer som utmerker seg hos presse, anmeldere og publikum på den høyt anerkjente Sundance-festivalen, som sammen med Berlinalen, Cannes og Venezia er en festival jeg personlig drømmer om å en gang få oppleve.

Sundance Film Festival finner sted i Park City, Utah, USA. Festivalen gikk av stabelen i januar, og er den største amerikanske filmfestivalen som setter fokus på uavhengig film, gjerne kalt indie-filmer, produsert utenom de store filmstudioene.

Det var forøvrig på Sundance 23. januar 2016 at Manchester by the Sea hadde verdenspremiere. Det tok altså (nesten) ETT år  før den dukket opp på norske kinoer 6. januar i år. Err`e mulig? Hold ihvertfall øynene åpne for dagens omtalte filmer, de dukker vel opp her til lands også ;-)

Jeg har gjennomgått en del artikler fra før Sundance 2017 og i etterkant av festivalen, og klippet noen synspunkter. For lesere som ikke liker å lese engelsk på norske sider, har jeg gjort et raskt forsøk på å oversette siterte originaltekster til norsk. Korriger og arrester meg gjerne på oversettelsene. Korrigeringer, forbedringer, faktaopplysninger og alt annet tas så absolutt imot. Jeg gjør oppmerksom på at jeg ikke har sett noen av disse filmene ennå, og at det derfor er vanskelig å vite hva kildene har lagt i sine ordvalg.

Her er iallefall 9 filmer fra årets Sundance som jeg har visse eller store forhåpninger til (særlig de 4 førstnevnte).

I DON`T FEEL AT HOME IN THIS WORLD ANYMORE



Dette! Ut fra de omtalene jeg har lest av denne filmen virker den som en skikkelig hot kanon med en sitrende nerve, som jeg virkelig gleder meg til å se.

Anbefalingen og omtalen fra det store og anerkjente bransjebladet Variety, som dekker underholdningsindustrien innenfor områder som film og TV, gjør meg billedlig talt siklende etter denne hvis omtale stemmer "rock-the-boat"- filmen. Ja, jeg finner ikke noe egnet norsk ord for akkurat det uttrykket, som jo forsåvidt er kjent nok, og på en måte et motstykke til å "sitte stille i båten". Siden jeg ikke har sett filmen er jeg naturligvis ikke sikker på hva kilden legger i uttrykket sitt, men den beskrivelsen sier meg mye om hva vi forhåpentligvis får servert: en film som som overrasker, og som rister, rører og shaker i det satte og etablerte, håper jeg. Filmen skal være en krimthriller.

- "So great for so long in supporting roles, Melanie Lynskey lands a lead part worthy of her talents in actor-turned-writer/director Macon Blair`s rock-the-boat debut. Lynskey plays a melancholy nurse who looks as though she`s never lost her temper - until someone breaks into her home, causing her to snap. While that sounds like the stock catalyst for another pistol-packin` vigilante tale, this one manages to be both more grounded and more extreme than anything the genre would suggest.
 
What a pleasure it is to watch Lynskey underplay her frustration, while Blair raises the stakes at every turn, suggesting the sort of high-potential new voice audiences saw in "Reservoir Dogs" 25 years ago at Sundance. The only suspense more delicious than watching this story unfold is wondering what Blair will do next" - Peter Debruge (VARIETY.com)
 
- "Etter å ha vært strålende i lang tid i biroller, leverer Melanie Lynskey en hovedrolle verdig hennes talent, i skuespiller Macon Blairs "rock-the-boat"-debut som manusforfatter og regissør. Lynskey spiller en melankolsk sykepleier som ser ut som om hun aldri har mistet besinnelsen, inntil noen en dag bryter seg inn hjemme hos henne, noe som utløser en reaksjon. Der dette kunne vært innledningen til enda en av utallige historier hvor et årvåkent hevnlystig offer armerer seg med våpen, klarer denne filmen å både samtidig holde bakkekontakten og bli mer ekstrem enn genren skulle tilsi.
 
For en nytelse det er å se Lynskey holde tilbake frustrasjonen sin, mens Blair øker tempoet hver gang sjansen byr seg, som fører tankene over på en potensiell nyvinnende fortellerstil a la det publikum fikk i Reservoir Dogs for 25 år siden på Sundance. Den eneste spenningen som føles mer delikat enn å se denne historien utfolde seg, er å undres på hva Blair vil gjøre videre"
 
Regissør Macon Blair kjenner jeg til som skuespiller fra noen filmer jeg har sett, blant annet fra den lett horror-herlige og kritikerroste Blue Ruin. Jeg tror ikke denne filmen er noe kopi av Blue Ruin, men om du kjenner litt til Macon Blair deler du kanskje forventninger til denne filmen med meg?  Lynskey huskes selvsagt som Rose i komediesuksessen Two and a Half Men, der hun spilte på sine komiske psykisk sjuke strenger. I denne filmen tror jeg komikken er borte og vi får se hennes alvorlige mørke sider. Håper jeg da.
 
Ja forresten, filmens mannlige hovedrolle er det  ikke heeeelt ukjente Elijah Wood som har. Pastemagazine nevner ellers at det er en film med smart dialog og ukonvensjonellt plot, i en historie som konfronterer egoisme, viser hvordan selv-villedende handlinger og sosial apati spiller inn, og to rollekarakterer som ikke lar all denne ondskapen få slå rot.
 

INGRID GOES WEST



Dramakomedie som tar sosiale medier på kornet? Elizabeth Olsen og Aubrey Plaza fyller hovedrollene, i det jeg fornemmer er en både spennende og underholdende reise i et faktisk litt lite utforsket landskap filmatisk sett, til tross for hvor stor innvirkning soiale medier som Facebook, Instagram, Twitter og lignende har.

Ingrid Thorburn (Plaza) er en mentalt forstyrret ung kvinne som blir besatt av Taylor Sloane (Olsen), en stjerne på sosiale medier som ser ut til å ha det perfekte liv. Men når Ingrid bestemmer seg for å slippe alt og flytte vestover for å bli venner med Taylor, blir oppførselen hennes foruroligende og stadig farligere (kilde: imdb).
 
- "Ingrid Goes West is not just your average comedy film, but a smart commentary on our social media obsessed world. How many people do you follow on Instagram or Twitter that you feel like you know personally even though you don`t?
We follow so many people from afar through their update streams and develop a connection that doesn`t really exist. Also, we fill our streams with a polished fantasy version of the life we want to have, and not the imperfect reality that we live day to day" (SLASHFILM.com)
 
- "Ingrid Goes West er ingen gjennomsnittlig komedie, men en smart kommentar til besettelsen vår av sosiale medier. Hvor mange personer følger du på Instagram og Twitter som du føler at du kjenner personlig, selv om du slett ikke gjør det?
Vi følger veldig mange folk langveisfra via deres oppdateringer og utvikler en forbindelse som egentlig ikke eksisterer. Vi fyller dessuten nyhetsstrømmene våre med en polert fantasiverden av det livet vi ønsker, og ikke den hverdagslige ufullkommene virkeligheten vi lever i"

 

CALL ME BY YOUR NAME


En romanse mellom en intellektuell 17 år gammel gutt og en sommergjest på foreldrenes herregård et sted på den italienske rivieraen. Tidsmessig er historien satt til 1980-årene, og utspilles et sted nord i Italia.

Den nyeste filmen fra den italienske regissøren Luca Guadagnino ble en snakkis på årets Sundance, hvor den ble den mest kritikerroste filmen. Etter at det norske filmnettstedet Montages så filmen på Berlinalen for få dager siden fikk den bortimot en halvtime med skryt fra A til Å i en podcast-episode som ligger ute på nett hos filmtidsskriftet, hvor Montages-redaktørene Karsten Meinich og Lars Ole Kristiansen omtaler filmen som et mesterverk, med strålende spill av særlig Timothèe Chalamet.

"En av de beste coming-of-age-filmer noensinne, 10/10", skriver sistnevnte redaktør på twitter. Jeg hadde forøvrig allerede fra før Sundance blinket ut denne som en verdt å holde et øye med, og omtalen fra Montages understøtter inntrykket av at dette er et verk man må få med seg. Imidlertid har jeg sett et par korte klipp fra filmen, som muligens ikke var allverdens, men denne skal sees.

Antatt ankomst Norge er utpå høsten en gang. Filmen plasserer seg inn i Queer-genren, men har ord på seg for å tilføre genren noe helt nytt, kjemisk fri for de klassiske opprivende scenene, harde avskjedene og de vante "dette er galt-holdningene". Hør litt på innslaget hos Montages, og les utdragene her.

- "The film`s vision of gay love is at once liberated and furtive, blissed out and cut with a sweet ache of nostalgic yearning (variety.com).

- "Filmens visjoner om homofil kjærlighet er på samme tid frigjort og fordekt, lykksalig og mikset med en søt verkende nostalgisk lengsel"

- "First love has rarely been depicted as beautifully or as movingly as it is in Luca Guadagnino`s Call Me By Your Name, an adaptation of the novel by André Aciman. Timothée Chalamet (probably best known as bratty Finn Walden from season one of Homeland) has a star-making turn as a teenager exploring his sexual identity. Meanwhile, Armie Hammer, a very good actor who`s been stuck in some not-very-successful movies, is downright mesmerizing as the young man who changes his life forever. (SLASHFILM.com)

- "Den første kjærlighet har sjelden blitt fremstilt så vakkert og rørende som i Luca Guadagnino`s Call Me By Your Name, som er adaptert fra en novelle av Andrè Aciman. Timotèe Chalamet (sannsynligvis best kjent som den veldig unge Finn Walden i sesong 1 av Homeland) leverer en kommende stjerne-prestasjon som en tenåring som utforsker sin seksuelle identitet, mens Armie Hammer, som er en veldig god skuespiller som har vært fastkjørt i noen ikke veldig suksessfulle filmer, rett og slett er fascinerende som den unge mannen som forandrer livet hans for alltid"

MUDBOUND

En annen film jeg leste om før Sundance var Mudbound, som jeg og har store forhåpninger til. Dette er en dramafilm med raseskille-tematikk, lagt til 40-tallets USA.

- "So many films about America`s past treat our sins as though they`ve all been washed away. Mudbound, like the best of its ilk, knows that`s not the case. It lingers on small indignities and tiny moments of grace, on the millions of little ways that people lift each other up or push each other down, and those still resonate today, even as we pat ourselves on the back for being past the days of Jim Crow. 
I watched Mudbound just two days after Donald Trump was inaugurated as president, having run on the promise to return America to the spit-shined, sparkling good old days, when white men ruled and black people knew their place. Mudbound is a reminder that even in those days, the truth of daily existence was a lot, well, muddier" (SLASHFILM.com)
 
- "Mange filmer om Amerikas historie behandler våre synder som om de alle er glemt. I likhet med de beste av sitt slag vet Mudbound at det ikke er tilfelle. Den dveler ved små øyeblikk av krenkelser og nåde, på de millioner av måter mennesker løfter hverandre opp eller trykker hverandre ned, og som fortsatt er gjeldende i dag, selv om vi klapper hverandre på skuldra for å ha lagt bak oss Jim Crow-dagene (Filmhjertes anmerkning; Jim Crow-lovene var en rekke lover som gjaldt i flere amerikanske delstater mellom 1876 og 1965. Lovene innebar rasemessig segregering, gjennom å påby at de offentlige områdene hvor svarte og hvite kunne ferdes skulle holdes adskilt. Kilde: Wikipedia).
 
Jeg (slashfilms skribent) så Mudbound kun to dager etter at Donald Trump ble innsatt som president, etter sine valgløfter om å gjøre Amerika like spyttskinnende som i de glansfulle gode gamle dager, da de hvite menn hersket og svarte kjente sin plass. Mudbound er en påminnelse om at selv i de dager, var sannheten om den daglige eksistens mye, vel, skitnere"
 
- "Dee Rees' ambitious, if severely overwrought movie about two Mississippi families in the mid-1940s and its attempt to shove a TV season's worth of Southern Gothic soap opera into two hours: There's a dynamite performance at the very center of it, courtesy of Jason Mitchell.
His WWII veteran, who comes home from fighting fascists to face down prejudice, both grounds the saga and gives it a sense of forward dramatic momentum; the more you watch him and fellow ex-soldier Garrett Hedlund bond over their experiences, the more you wished the whole movie was simply about them" (ROLLINGSTONE.com)
 
- "Dee Rees sin ambisiøse, hvis alvorlige overspente, film om to Mississippi-familier på midten av 1940-tallet og dens forsøk på å presse en historie som kunne vært verdig en hel TV-serie-sesong med sørstats-såpeopera (jeg kjenner ikke til hva som ligger i begrepet Southern Gothic) inn i to timers handling, har likevel en dynamisk prestasjon i sentrum, takket være Jason Mitchell.
 
Hans rolle som 2. verdenskrig-veteranen som returnerer hjem etter å ha kjempet mot fascistene og som nå står ansikt til ansikt med fordommer, gir historien både en solid plattform og gir en følelse av et dramatisk momentum som holder liv i filmen. Desto mer du ser av han og hans ex-soldatkamerat Garrett Hedlund knytte bånd over deres opplevelser, desto mer skulle du ønske at hele filmen simpelthen handlet om de to"

 

THE HERO



Det snakkes allerede om Oscar-nominasjon i 2018 til Sam Elliott, for hans tolkning av en aldrende skrantende filmstjerne som tar et oppgjør med sin egen fortid og dødelighet i denne karakterstudien av en film, som vistnok skal være en dramakomedie. Nick Offerman skal også etter rapportene gjøre en meget god prestasjon her. Kinematografisk får filmen positiv omtale for å ta i bruk et vakkert høstlys som gir filmens tematikk om å aldres et visuelt fint bilde, skriver pastemagazine.com.

WILSON



Dramakomedie om en ensom, nevrotisk og lystig, overærlig middelaldrende mann, som gjenforenes med sin fraseparerte kone og møter sin tenåringsdatter for første gang.

- "Woody Harrelson's go-for-broke take on the titular misanthrope, a chatty cynic who has the ability to ruin any social situation in seconds flat. It's hard to think of anyone who could have pulled off the part's balancing act of oddball sunniness and self-loathing, or make you believe Wilson could charm an entire cellblock without playing down the character's irritiable edges. Kudos also go to Laura Dern, who proves that nobody can end a sentence with the word "man" and imbue it with so much bone-deep bitterness" (ROLLINGSTONE.com)
 
- "Woody Harrelson har tittelrollen som en menneskehatende, pratsom kyniker, som innehar evnen til å ødelegge enhver sosial situasjon i løpet av sekunder. Det er vanskelig å se for seg noen andre som kunne balansert rollen bedre, hvor karakteren svinger mellom en underlig miks av oppløftet glede og selvforakt, eller fått deg til å tro at Wilson kan sjarmere en hel avdeling uten å spille ned karakterens irritable ytterpunkter. Ros også til Laura Dern, som beviser at ingen kan avslutte en setning med ordet "mann" og tillegge det en så ekte bitterhet.
 
Noen andre filmer fra Sundance jeg også tror kan være bra:
COLUMBUS (romantisk drama som sakte men sikkert kommer krypende under huden).
DAYVEON (Dayveon har mistet sin store helt, broren sin, i en gjeng-relatert skyteepisode. Vil han følge i brorens fotspor? Filmen omtales som skildrende uten å rette en pekefinger).
WHERE IS KYRA? (Stemningsfull og kraftig drama om en middelaldrende kvinne på randen av å rakne, filmet i en uvanlig effektfull stil. Med Michelle Pheiffer og Kiefer Sutherland. Denne virker faktisk ganske spennende).
 
 
Kommentarer mottas gjerne :)
 
Kilder: Imdb.com, Montages.no, Pastemagazine.com, Rollingstone.com, Slashfilm.com, Sundance.org, Variety.com, m. fl.

14 kinotips for februar og mars

Mye bra på kino i februar og mars.

Film er best på kino har jeg alltid ment, selv om det etterhvert har blitt veldig dyrt med kinobesøk.

Jeg har ihvertfall gått litt gjennom nettsidene til Oslo Nordisk Film Kino, Fokus Aurora Kino Tromsø og filmweb.no for å se hvilke kommende filmer kinopublikum kan se frem til her til lands frem til utgangen av mars - og har trukket frem 15 interessante titler. Noen har jeg sett på Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF) i januar, mens andre er filmer jeg har forhåpninger til.

Don`t kill the messenger hvis premieredatoen ikke skulle stemme, alt av datoer er det Oslo Kino sine nettsider nfkino.no, fokus.aurorakino.no og filmweb som er kilde til. Sjekk din lokale kino for visninger og program.

17. februar

DEN STORE PRØVEN

En av filmene jeg så på TIFF var den rumenske gullpalmevinneren Cristian Mungius nyeste film, Den store prøven, som anbefales.

I dette solide dramaet handler det om en ung kvinne med mål om å komme inn på et engelsk universitet, for å skape seg en god fremtid utenfor et Romania som fortsatt preges av korrupsjon og usikre fremtidsutsikter. Når hun en dag utsettes for et voldtektsforsøk endrer alt seg og hun mister konsentrasjonen hun trenger for å oppnå de påkrevde toppkarakterene. Hennes far, en respektert lege med godt rykte og kjent for å holde seg unna de korruptes metoder, ser i desperasjonen for å hjelpe datteren seg tvunget til å gå på akkord med både egne prinsipper og familien. Hvor mange vennetjenester og avtaler er det greit å inngå og helliger alltid målet middelet?

JACKIE

Natalie Portman som sørgende førstedame!

Jackie forteller historien om USAs førstedame Jackie Kennedy,  i Portmans skikkelse, i tiden like etter attentatet der president JF Kennedy ble skutt. Jeg tror dette er et godt karakterdrama. Portman fikk forøvrig oscar-nominasjon for innsatsen sin.

24. februar

LA LA LAND

Offisiell norgespremiere er satt til 24. februar, men på Fokus Kino Tromsøs nettsider er den satt opp 17. februar og billettsalget er åpnet. La La Land er en musikal, men kanskje like mye en romatisk dramakomedie, med flere flotte danseopptredener.

La La Land er egentlig musikalen for alle som ikke liker musikal på film, som var det jeg også følte før jeg så denne, som jeg etter å ha sett på TIFF omtalte som en veldig hyggelig kinoopplevelse.

T2 TRAINSPOTTING

Trainspotting 2 altså, 20 år etter at den første Trainspotting-filmen underholdt publikum. Ewan McGregor og Robert Carlyle er tilbake. Spud, Renton, Begbie og Sick Boy. De er alle her igjen. Fra Berlinalen der filmen har vært vist meldes det om at dette kan bli riktig så morsomt og kult. Det høres unektelig litt fett ut. Trainspotting 2 altså! I likhet med meg er det nok mange som ikke husker handlingen så godt lengre fra 1996-filmen, så et gjensyn før oppfølgeren høres ikke så dumt ut det heller ;)

3. mars

DET ER BARE VERDENS UNDERGANG

Den dristige kanadiske regissøren Xavier Dolan (27) er her med sin nyeste film, som er et drama om en dødssyk lege som etter lang tids fravær reiser hjem til familien sin for å fortelle at han er døende. Det blir en stormfull gjenforening der gamle minner, bitterhet og omsorg bobler frem, har jeg lest. Jeg ser med spenning frem til denne filmen etter å ha sett et par av Dolans tidligere karakterdrevne filmer, som den meget sterke filmen "Mamma" (2014), om en mor og hennes utagerende sønn med adferdsproblemer, og den etter mitt syn svake "Laurence Anywways" (2012), som følger en transseksuells liv over en periode på noen år.

Dolan har også tidligere laget filmer med LGBTQ-tematikk. Denne gangen er det derimot noe jeg fornemmer er et kraftig følelsesladet familiedrama, der Dolan gir oss stjerner som Marion Cotillard (Oscar-vinner 2008 for rollen som Edith Piaf i "La vie en rose", 2007, og kjent fra bl.a. den fantastiske "Rust og bein", 2012) og Léa Seydoux ("James Bond: Spectre", 2015; "The Grand Budapest Hotel", 2014;  "Blå er den varmeste fargen", 2013).

ELLE

Noe så vanvittig som en kølsvart voldtekts-thrillerkomedie! Etter å ha sett den på TIFF satte jeg terningkast 6 på denne mildt sagt kontroversielle filmen, som serverer noen smått sjokkerende scener.

En suksessrik forretningskvinne blir voldtatt i hjemmet sitt av en ukjent inntrenger. En farlig katt-og-mus-lek starter når hun sporer opp gjerningmannen og bruker et psykologisk maktspill for å sirkle seg inn mot ham.

 

NOCHTURAMA

Fransk kontroversiell thriller. Jeg har kun sett traileren for denne filmen, en trailer som gir meg et inntryk av at dette er en suggerende og noe forstyrrende film, som helt klart er verdt å sjekke ut.

En gruppe parisiske ungdommer planlegger og gjennomfører en serie terrorangrep. Motivasjon forblir et mysterium. Når operasjonen er gjennomført søker de tilflukt på et stengt kjøpesenter for å skjule seg. Herfra følger lange timer med fortvilelse, frykt og materialistisk fråtsing, før de franske politistyrkene griper inn.

10. mars

HIDDEN FIGURES

Den sanne, viktige, fascinerende og underholdende historien om de afro-amerikanske kvinnene som stod sentralt i det amerikanske romfartsteknologi-kappløet på 60-tallet. Jeg har sett Hidden Figures og anbefaler den absolutt. Filmen er årets mest positive Oscar-nominerte overraskelse, og har blitt en kjempesuksess på kino i statene.

 

TUNGESKJÆRERNE

"Fesk lukta ikkje møkk, det lukta pænga"! Møt de torsketungeskjærende barna på Myre i Vesterålen, der unger helt ned i 5-årsalderen skjærer tunger. En real norsk feelgood-dokumentar som tegner et herlig bilde av kystkultur og Nord-Norge. Jeg så filmen på TIFF, og syns det var en riktig så fornøyelig og underholdende dokumentar.

 

17. mars

ISHAVSBLOD

Nok en norsk dokumentar fra Nord-Norge, som jeg så på TIFF og absolutt anbefaler.

Ishavsblod - De siste selfangerne er en arktisk, havgående roadmovie, med barske kvinner og menn, som trosser uvær, kulde og ensomheten i Ishavet, skriver Fokus kino.

 

PATRIOTS DAY

Tja, en film om bombingen av Boston Maraton i 2013 og jakten på bomberne.

Det høres ikke så verst ut, men Mark Wahlberg i hovedrollen gjør meg litt avventende. Dette er imidlertid en film som trolig vil dra litt besøk.

 

31. mars

BURN BURN BURN

En roadmovie med mye livslyst. En fantastisk film om å være levende. Filmen beskrives som en romantisk komedie, og det er stort sett det jeg vet om den. Jeg syns det høres pirrende ut, og filmposteren frister.

 

 

FREE FIRE

Alle action- og pistolglade vil nok legge sin elsk på denne crazy og bekmørke morbide actionkomedien fra den "gærne" britiske regissøren Ben Wheatley. Året er 1978. Stedet er Boston. To gjenger møtes i et forlatt varehus for å gjennomføre en ulovlig våpenhandel. Men et rolig møte blir raskt til heftig og hemningsløs skuddveksling og et spill om overlevelse. Jeg så filmen på TIFF, og ja, den er sjuk, med drøssevis av kvikk og smart dialog imellom kulene som flyr veggimellom.

ÆRESBORGEREN (The Distinguished Citizen)

En suksessrik trøtt forfatter med base i Spania vender etter mange år tilbake til den lille byen han kommer fra i hjemlandet Argentina for å motta en hederspris og kanskje finne inspirasjon. Mottagelsen blir ikke som han hadde trodd. Jeg så denne filmen, som har en god del ironiske og mørke komiske undertoner, på TIFF, og gir så absolutt tommel opp!

 

PS: I følge Oslo Kino er det premiere for det glimrende islandske coming-of-age-dramaet HJARTASTEINN (HEARTSTONE) 7. april. Etter å ha sett filmen på TIFF ble det toppkarakter, terningkast 6. I slutten av april kommer også en film som jeg grøsser litt ved tanken på. En vegaterianer får en umettelig sult etter kjøtt... RAW skal være filmen som etter rapportene har fått publikum til å besvime i kinosalene under festivalvisninger i utlandet!

"SLEMME-LARS"

Jeg har selvfølgelig vært og titta borte i den filmmatiske skammekroken også. Der snublet jeg over et par kommende filmer jeg får spasmer bare  av å tenke på. Karenina & I, som jeg av ufattelige grunner valgte å se under TIFF, er et dørgende kjedelig og vanvittig søvndyssende intetsigende pompøst vissvass med Gørild Mauseth. Vent litt, la meg spoile filmen. Mauseth drar til Russland for å spille forestillingen Karenina på russisk, et språk hun ikke kan, så prøver hun å lære seg det, noe hun ikke klarer godt nok. Huff huff så grusomt. Så istedet spiller hun forestillingen, fortsatt i Russland, på norsk, mens alle øvrige snakker russisk. Og publikum hyller henne. Halleluja, og så er sjelen hennes fri zzzzzz................

Ikke engang ti ville gorillaer kunne forresten skremt meg inn på en visning av monstergorilla- og dinosaur-lignende-skapninger-fra-helvete-filmen Kong: Skull Island. Ikke engang Brie Larson (hva i all verden har du rotet deg borti kjære Brie?) får meg til å se på det mølet. Jeg så traileren, og det holder i evig tid for min del (OK, ti ville gorillaer ville sikkert klart å jage meg inn på den filmvisningen).

Ikke for å være stygg mot en film med handling fra Nord-Norge, men jeg så traileren for barne- og  familiefilmen Oskars Amerika. Jeg kunne faktisk tenkt meg å sett den, da den er innspilt på Andøya i Nordland og tilsynelatende har en småmorsom historie om en gutt som må tilbringe sommeren hos bestefaren (på kronisk vis spilt av Bjørn Sundquist) mens mora drar til Amerika på jobbintervju. I løpet av sommeren dukker den sprø idèen om å ro til Amerika opp. Det vil si, lysten til å se den var der helt til Jørgen Langhelle dukket opp i traileren og begynte å gneldre på den mest idiotiske og pinligste nord-norske "dialekten" jeg har hørt siden Ante Valente snøvlet halvveis nedi spritflaska. Filmen må gjerne vises i Berlin og alt det der. Jeg ser den nok en gang hvis den dukker opp gratis et sted, men ikke snakk om at jeg betaler for å se en rogalending spille tilbakestående nordlending.

#kino #film #filmtips #filmhjerte #filmsnakk #oslokino #tromsøkino

Kilder: Nordisk Film Kino Oslo, Aurora Fokus Kino Tromsø og filmweb.no. Foto: Filmweb.no

Legg gjerne igjen kommentarer, synspunkter, osv. ;-)

Happy Valentine`s Day

Licensed from: studiostoks / yayimages.com

Så, hva passer å se på i anledning at det i dag er Valentines Day, eller valentinsdagen på norsk?

Siden det altså er "Alle hjerters dag" i dag må vel nesten Filmhjerte komme med noen sukkersøte tips i anledning kvelden ;)

For to år siden publiserte jeg en lignende sak her på filmbloggen. Jeg gidder selvsagt ikke å kopiere samme innlegget som da, men du finner mange filmtips der som er passende for kvelden både for, som han sa Kong Harald i talen sin i Slottsparken i fjor høst, jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og jenter og gutter som er glad i hverandre. Saken fra 2015 finner du her.

Den saken er som sagt to år gammel, så her følger et knippe nye filmtips i anledning Valentine`s Day.

KINO:

FIFTY SHADES DARKER

Jaja, så fikk også denne filmen omtale her på filmbloggen ;)
Det er jo vanskelig å komme unna den i en setting som denne da.

Oppfølgeren  til "Fifty Shades of Grey" går iallefall på kino landet rundt for tiden. Om den ikke akkurat er noe for mitt filmhjerte er det sikkert mange hjerter som gleder seg over denne andre Fifty shades-filmen.

 

 

.

PATERSON

En film jeg derimot skal se før eller senere er "Paterson", som også går på kino i Norge nå. Den høres ut som en fin stillferdig film med mye livspoesi.

Paterson er bussjåfør i byen Paterson, New Jersey - de deler navn. Hver dag følger han en enkel rutine: Paterson kjører bussruten sin, i lunsjpausen skriver han poesi i en notatbok, han stopper i en bar og drikker én øl, så går han hjem til sin kone Laura. Lauras verden derimot, er stadig skiftende og hun får daglig nye innfall og ideer. Stille observerer filmen dagliglivets triumfer og nederlag. Og dermed også hverdagens poesi i sine minste detaljer.

NETFLIX:

BLUE VALENTINE (2010)

Mens dere venter på at den romantiske musikaldramafilmen La La Land skal lande på norske kinoer kan dere jo ta en titt på en annen romantisk film med LLL-stjernen Ryan Gosling (pluss Michelle Williams) i hovedrollene, nemlig "Blue Valentine", som ligger på Netflix.

"Mens Cindy og Dean hangler seg gjennom sitt døende ekteskap, lengter de tilbake til de gode gamle dager da livet var fylt med muligheter og romantikk".

 

.

CITY OF ANGELS (1988, kjent som "Englenes by" i Norge)


"En skytsengel som våker over Los Angeles blir bergtatt av en kvinne og vurderer å bytte ut sin utenomjordiske eksistens mot et liv på jorden". Med Nicolas Cage og Meg Ryan".

Også denne finner du på Netflix.

 

 

 

NRK Nett-TV


SKAM (2015/2016)

Lite eller ingenting (?) slår vel NRKs braksuksess "Skam" når det kommer til ungdommelige romantiske scener og par, enten dere velger sesong 1 med Eva og Jonas, sesong 2 med Noora og William, eller sesong 3 med Isak og Even. Hele herligheten ligger fritt tilgjengelig på NRKs nett-TV og på skam.p3.no. I løpet av året kommer også sesong 4, og det er vel ikke for tidlig med et lite gjensyn? ;)

 

.

Uansett hva du måtte finne på å se eller ei, om du markerer dagen, happy valentine`s day til dere, eller du som meg ikke bryr deg særlig om en dag som denne, ha en flott (valen)tirsdag ;-)



#film #filmhjerte #filmtips #valentinesdayfilms

Filmhjerte minnes Åsleik Engmark

Filmhjerte minnes Åsleik Engmark, en av Norges beste komikere, som døde søndag kun 51 år gammel.
Bildet viser Åsleik Engmark på åpningen av Oslo Comedy Festival 2005. Foto: Wikipedia/Christer Torjussen.

Filmhjerte minnes Åsleik Engmark, en av Norges beste komikere, som døde søndag kun 51 år gammel.

Blant mange andre meldte NRK mandag den sørgelige nyheten om at Engmark døde etter et illebefinnende i Brussel.

- Åsleik Engmark døde brått og uten forvarsel (...) Han fikk et illebefinnende da han var på familiebesøk i Brüssel. Ambulansepersonell ble tilkalt, men livet sto ikke til å redde, skriver Karina Aase, produsent og samarbeidspartner i Feelgood Scene, i en pressemelding publisert bl.a. hos VG.

Engmark som var både skuespiller, regissør og komiker vil for undertegnedes del huskes først og fremst som en av Norges beste og morsomste komikere. Han fikk blant annet i 2002 den norske stand-up-bransjens "Stå opp"-pris for 2001.

Engmark hadde også en lang omfattende karriere bak seg innen TV, film og teater. Fra 1988 til 1999 var han fast ansatt på Det Norske Teatret, og han huskes også spesielt godt for den ikoniske NRK-rollefiguren Severin Suveren i kanalens serie om fjellvettreglene fra 1989, som gjorde han kjent. I 2009 debuterte han som regissør med spillefilmen Knerten.

Filmhjerte sender varme tanker til Åsleik Engmarks familie og venner. Takk for all gleden du spredde, Åsleik.

 

Engmarks øvrige karriere innen film og TV (Kilde: Kopiert fra Wikipedia)

2016 Istid: På kollisjonskurs -stemmen til Buck, animasjonsfilm DreamWorks

2013 Monsteruniversitetet stemmen til Mike Wazowski, animasjonsfilm Disney / Pixar

2011 Knerten i knipe stemmen til Knerten, spillefilm/animasjon Paradox

2010 Skal vi danse deltager og vinner, TV 2

2010 Knerten gifter seg stemmen til Knerten, spillefilm/animasjon Paradox

2010 Toy Story 3 stemmen til Woody, animasjonsfilm Disney / Pixar

2009 Knerten stemmen til Knerten, film/animasjonsfilm Paradox

2009 Istid 3 stemmen til Buck, animasjonsfilm Dreamworks

2009 Forsvarskonserten 2009 Luftforsvarets programleder TV 2

2006 Nysgjerrige Nils stemmen til Ted, animasjonsfilm Blue Sky Studios / 20th Century Fox

2006 Boog og Elliot - Gutta på Skauen stemmen til Elliot, animasjonsfilm Sony Pictures / Colombia

2005 Brødrene Dal og mysteriet med Karl XIIs gamasjer som Karl XII m.m., tv-serie NRK

2004-2005 Løvebakken humorserie NRK

2004 Løvenes konge 3 - Hakuna Matata stemmen til Timon, animasjonsfilm Disney

2003 Komplottet programleder, humorserie TV3

2001 Monsterbedriften stemmen til Mike Wazowski, animasjonsfilm Disney / Pixar

2000 Bokken Lasson, sensibel suksess som Misja, radioopera NRK

1999 Toy Story 2 stemmen til Woody, animasjonsfilm Disney / Pixar

1998 Asylet dramaserie NRK

1998 Mulan stemmen til Mushu, animasjonsfilm Disney

1998 Løvenes konge 2 - Simbas stolthet stemmen til Timon, animasjonsfilmDisney

1997 Lära att simma solo humorserie NRK

1995 Toy Story stemmen til Woody, animasjonsfilm Disney / Pixar

1995 Jakten på Mauritius dramaserie NRK

1994 Løvenes konge stemmen til Timon, animasjonsfilm Disney

1993-1997 Egentlig humorserie NRK

1992 Secondløintnanten spillefilm

1991-1992 Tintin tv-serie, stemmen til Tintin

1989 Showbiz eller hvordan bli kjendis på en-to tre! som Kjell ved minibanken / Politimann, spillefilm

1989 Fjellvettreglene Severin Suveren, NRK

Kilder: Info fra Wikipedias side "Åsleik Engmark" gjengitt under nettstedets Creative Common-lisens, VG, NRK, YouTube.
Foto: Wikipedia/ By Christer Torjussen from Oslo, Norway - On stage.

Oscar17 Filmanmeldelse: Moonlight - Ingen måneskinnstur

Oscar-nominasjonene haglet over det sterke fargede karakter- og oppvekstdramaet MOONLIGHT, hvis filmopplevelse om navnet skulle få tankene inn på romantiske baner langt fra er en måneskinnstur.


 FILMANMELDELSE: MOONLIGHT

USA, 2016, drama
Spilletid 1t 51m

Regi: Barry Jenkins

Med: Alex R. Hibbert, Ashton Sanders, Trevante Rhodes,
      Mahershala Ali, Naomi Harris, m.fl.

Sett på Aurora Fokus Kino, Tromsø


Coming of age-dramaet Moonlight er derimot en veldig viktig og riktig film, en fortryllende tidløs generasjonsreise med en tematikk og handling som filmmatisk sett er lagt til lite utforskede miljøer. Filmen følger en svart manns oppvekst og liv gjennom tre faser, fra han er guttunge, inn i ungdomstiden og til slutt som voksen mann i 30-årene.

HARD OPPVEKST I RØFT MILJØ

I Moonlight møter vi i del 1 den unge Chiron, eller "Little" som han kalles, en gutt på rundt 10 (?) som stadig mobbes, bankes og plages, og som finner null støtte i sin dopbrukende mor. Little er utilpass i guttegjengen, han mobbes tidlig for å være homo og "faggot", men har i det minste vennen Kevin som er den eneste jevnaldrende som er vennlig innstilt mot han. Noe farsfigur har han heller ikke, så når han en dag tilfeldigvis møter den vennlige narkolangeren Juan innledes et vennskapsforhold som er svært viktig.

Juan og kjæresten hans Teresa tar seg av den stillferdige gutten når moren svikter. De etableres nærmest som reserveforeldre, og møter Chiron med både varme, forståelse og støtte, i en hard hverdag. Juans omsorg for Chiron er rørende, og bidrar også til å varmt menneskeliggjøre en type rollekarakter som ofte fremstilles endimensjonalt på film.

Overgangene mellom de tre fasene i filmen er noe av det jeg liker best ved Moonlight, for de virker ekte, godt klippet, og man føler hele tiden at det er den samme personen vi følger (særlig øynene, der ligger mye), selv om det er tre forskjellige skuespillere som fyller rollen.

I filmens midtparti, som er det beste men også hardeste, har Chiron blitt ungdom i high school-alder. Fortsatt sliter han med de samme problemene, og miljøet har hardnet ytterligere rundt han. Det er i denne livsfasen Chiron får en oppvåkning og selverkjennelse, på flere plan. I denne delen av filmen er også de tyngste scenene lagt. Man liker gjerne å tro at mobbing som foregår blant barn avtar med tiden. Det gjør vanvittig vondt å se på flere av scenene som utspilles i dette partiet av filmen.

Filmens siste del, der Chiron nå har fått tilnavnet "Black", fungerer på den måten at man ser hvordan et miljø og ens bakgrunn former et menneske og deres livsvei. Moonlights to første deler er nok bedre enn den siste, hvor jeg etterhvert så hvilken retning historien tar. Jeg så for meg to sluttscenarioer, hvorav det ene stemte med spådommen.

Ja, Moonlight er en film som handler om en tøff og krevende oppvekst, der en ung svart gutt og senere manns seksuelle usikkerhet står i fokus. Det som gjør Moonlight så spesiell er nettopp det, for hvor mange ganger tidligere på film har vi fått fortalt skildringer av slike temaer i et farget miljø, i dette tilfellet fra et røft strøk i Miami? Det kan ikke være mange lignende ihvertfall. Det er også derfor det er en så viktig og riktig film, for slike historier trenger å fortelles. Andre viktige temaer Moonlight setter søkelyset på er forsoning og vennskap.

Linjene til andre glimrende filmer som blant annet Richard Linklaters oppvekstepos Boyhood (2014) eller den litt mindre kjente kanadiske filmen C.R.A.Z.Y. (2005, gjorde rent bord i Canadas filmprisutdeling Genie Awards) er påtagende, da også Moonlight formidler en universell historie om hvordan miljø og samfunn endrer en person og legger et grunnlag for den man blir - uten øvrige sammeligninger filmene imellom (Boyhood har ikke den samme tematikk i bunn som Moonlight, men C.R.A.Z.Y. omhandler det samme, men med et annet bakteppe).

"SURE-LARS"

Etter mye skryt til Moonlight kommer avsnittet hvor jeg må helle litt sur malurt i begeret. For Moonlight fremstår for meg som mindre glimrende enn ventet. Langt fra skuffende, men jeg hadde forventet mer. Skuespillet er det absolutt ikke noe å utsette på, noe jeg kommer tilbake til, imidlertid blir historien i seg selv litt for lite emosjonell. Filmens første del blir også for dvelende. For all del ikke kjedelig, men mangler litt fremgang.

Kinematografien (filmens foto) er god, med en del flotte vakre og poetiske visuelle scener, først og fremst noen utsøkte stemningsfulle scener i sjøen og på stranda. Jeg angrer ikke på at jeg spanderte et kinobesøk på Moonlight, selv om jeg hadde sett for meg en annen scenografi, med flere visuelle utfordringer om man kan si det slik? Det at filmen estetisk bryter med forventningene er forresten nokså forfriskende også, når jeg tenker over det.

Et par små klisjèer kommer en heller ikke utenom, selv om ikke de er dårlige heller. Jeg trodde nok også at det ville bli flere opprivende hjerteskjærende scener enn hva tilfellet er. Soundtracket er stemningsfullt, dog hadde jeg innbilt meg et noe mørkere aggressivt lydbilde. Jeg leter etter gode norske ord her, jeg så for meg noe mer evokativt og "haunting" i formidling, bilde og lyd, hvis det gir noe mening?

STERKE SKUESPILLERPRESTASJONER OG FOKUSOMRÅDER

Det som derimot er en kraftig styrke ved Moonlight, ved siden av å være en indiefilm, er filmens måte å ta et oppgjør med miljøer, fordommer og sett å tenke på, der treffer regissør Barry Jenkins blink.

Innertier har han også i stor grad når det kommer til utøverne forran kamera. Her er gjort en god casting, særlig i utvelgelsen av de tre utgavene av Chiron, som spilles av de kommende stjernene debutant Alex R. Hibbert ("Little"), Ashton Sanders (Chiron som  tenåring) og Trevante Rhodes ("Black"). De tre skuespillerne leverer ihvertfall glimrende fremføringer. Alle tre har det samme sensitive følsomme snittet over seg, som gjør at de etablerer seg for seerne som karakterer man bryr seg om. Både Sanders og lille Hibberts Chiron-roller er dystre med alvorstunge ansikter preget av tristhet, noe som gjør at kontrastene de ytterst få gangene vi får se et smil blir forbløffende og fascinerende.

Sanders er den jeg syns er best av de tre, han er da også gitt den vanskeligste fasen å skildre, ungdomstiden. Mimikk og kroppsspråk er viktige faktorer, der kamera ofte er tett på Chiron i filmens faser, og der syns jeg Sanders er rå. En Oscar-nominasjon verdig spør du meg.

Den nominasjonen var det derimot Mahershala Ali som fikk, for rollen som Juan. En absolutt fullt ut fortjent nominasjon, selv om Sanders hadde fortjent den mer. Ali spiller forøvrig også en fin liten birolle i også Oscar-nominerte Hidden Figures, og har de siste par årene blitt en av de store gutta, med nominasjonen nå, samt serier som House of Cards og Luke Cage å vise til.

Oscar-nominasjon ble det også på birollesiden for kvinner, der Naomi Harris har blitt belønnet for skildringen av Chirons rufsete og grufulle mor. En god prestasjon, dog ikke Oscar-vinnernivå. Gode biroller er det også av spillefilmsdebutant Jharell Jerome og Andrè Holland (Kevin som hhv tenåring/ voksen). Til slutt, Janell Monáe (Teresa) er fantastisk og skjønn. I likhet med nevnte Ali, er også hun å se i Hidden Figures.

Alt tatt i betraktning er Moonlight en film som setter seg i minnet. Den er viktig. Den har solid spill og solid regi. I grunn er alt annet enn at Moonlight er en viktig film mindre betydningsfullt.

Apropos Moonlights homofili-tematikk kan det jo legges til følgende, om noen skulle ha bange anelser om at Moonlight er en film som er full av sånne greier dere i så tilfelle frykter å se. Slik er det nemlig ikke. Tematikken er tydelig nok, men visuelt sett veldig nedtonet. De som tenker i de baner bør kanskje enda sterkere få med seg denne fordomsbrytende filmen. Moonlight er uansett en film de fleste vil kunne relatere seg til, uavhengig av hudfarge og legning, der den setter søkelyset på de påvirkninger som utkrystalliserer de valg man tar i livet.

Moonlight får absolutt varme lykkeønskninger fra Filmhjerte i forbindelse med Oscar-utdelingen, for dette er en film som fortjener både oppmerksomhet, publikum og priser. På det menneskelige plan er Moonlight et mesterlig verk.

Moonlight får 5 filmhjerter fra Filmhjerte.blogg.no, altså terningkast 5. Skal jeg stjernerangere filmen på skalaen imdb benytter blir det såvidt 8/10. Moonlight går på kino her til lands nå. Se den!

MOONLIGHT:  -

MOONLIGHTS OSCAR-SJANSER

Oscar awards
Bilde lisensiert fra: adrenalina / yayimages.com

Moonlight fikk i januar Golden Globe-pris som beste film i kategorien for drama, noe som kan være en indikasjon, og med hele 8 Oscar-nominasjoner vil det overraske stort om det blir en svart Oscar-natt for Moonlight.

Beste film: En av vinnerkandidatene er den absolutt. La La Land og Manchester by the Sea er trolig de største konkurrentene. Moonlight er en verdig vinner uten tvil, men vil konservative Oscar-stemmegivere velge en film med utelukkende mørkhudede skuespillere som vinnerfilm? Si det? Vinner Moonlight vil det iallefall være svært gledelig, noe jeg også syns det er om Manchester by the Sea, Hell or High Water eller Hidden Figures vinner.

Beste mannlige birolle: Mahershala Ali er en klar vinnerkandidat. M. Shannon i Nochturnal Animals har jeg  ikke sett, men av de andre fire nominerte er Ali sammen med Lucas Hedges (Mbts) de to jeg likte best. Jeff Bridges (HoHW) vil også være en flott vinner, og er trolig Alis hovedutfordrer.

Beste kvinnelige birolle: Naomi Harris vinner ikke, det er jeg ganske sikker på. Alle de fire andre nominerte gjør bedre roller.

Beste regi: Barry Jenkins plasseres på tredjeplass på min regi-liste. Jeg tror heller ikke han vinner, men det er litt åpent her mellom han, Chazelle (LLL) og Lonergan (MbtS).

Beste kinematografi: Neppe pris her. Moonlight er ikke en storslått visuell opplevelse, selv om det er en del visuelt fine scener, som blant annet et par scener i sjøen og på stranda, som er veldig vakre.

Beste originalmusikk (Best score): Får neppe denne prisen, som ganske sikkert tilfaller La La Land.

Beste filmredigering/klipp (Best film editing): Jeg tviler på at det blir pris for beste klipp, men nominasjonen er fortjent, for det er noen meget fine overganger her og et generelt merkbart godt arbeid som er gjort. Grunnen til tvilen er vel mest fordi La La Land og Hacksaw Ridge trolig anses som bedre på dette området.

Beste adapterte/tilrettelagte manus: Moonlight har store vinnersjanser her. Oscar-akademiet flyttet Moonlight fra originalmanus til adaptert manus, da de bestemte seg for at Barry Jenkins og hans manuskompanjong Tarell McCraney har adaptert manuset fra en annen kilde, selv om stykket "In Moonlight Black Boys Look Blue" teknisk sett aldri ble produsert.

Filmhjertes rangering av filmene som er nominert som beste film:

(Klikk på filmtittelen for å lese filmanmeldelse)

NOMINERTE BESTE FILM                                           Terning    Stjerner                     
MANCHESTER BY THE SEA 5 8/10
HELL OR HIGH WATER 5 8/10
MOONLIGHT 5 8/10
HIDDEN FIGURES 5 8/10
LION 5 7/10
LA LA LAND 4 7/10
ARRIVAL 4 6/10
HACKSAW RIDGE 4 6/10
FENCES 3 4/10

Imponerende nivå over årets Oscar-nominerte i kategorien for beste film. Ingen toppscore, men et jevnt høyt nivå på alle bortsett fra de to nederste på min liste - alle de 7 øverste er filmer jeg nok kommer til å se ihvertfall en gang til. Av de 9 nominerte vil uansett eventuell vinner blant Manchester by the Sea, Hell or High Water, Moonlight og Hidden Figures være svært gledelig, og det gjør meg ikke noe heller om Lion eller La La Land vinner. Også Arrival vil jeg synest er et OK vinnervalg. Hacksaw Ridge og Fences burde derimot ikke vært inne blant de nominerte. Det er vanskelig  å si hvem av de fire øverste jeg håper får Oscar-prisen, for alle har sine kvaliteter;

Moonlight i hovedsak fordi den er så viktig og for at den viser kjent universell problematikk i et lite utforsket miljø på film.

Hell or High Water fordi den rent underholdningsmessig er den filmen jeg hygget meg mest med,  det er den filmen med mest thriller/action-spenning i seg, og som dessuten viser aktuelle sider ved USA.

Hidden Figures fordi den viser og bringer i søkelyset en lite kjent del av den amerikanske historien og tar opp viktige temaer innen rasekamp og kvinners plass.

Manchester by the Sea fordi den er en tragisk fortelling som likevel bringer håp og forsoning, og fordi den har en fascinerende location.

Lion med sin rørende historie.

La La Land med sin lekne og lett fornøyelige stil, som gjorde og gjør den til en trivelig kinoopplevelse.

Hvem jeg tror vinner er en annen sak. Jeg tror for øyeblikket mest på at det står mellom La La Land og Moonlight. Manchester by the Sea er en solid kandidat, og Hidden Figures en dark horse som kan overraske blant annet på grunn av filmens popularitet på amerikanske kinoer. De fem andre filmene anser jeg som sjanseløse på å bli tildelt Oscar for beste film.

#oscar17 #oscar2017 #oscar #film #filmtips #filmhjerte #filmsnakk #academyawards #moonlight

Takk til Selmer media, Moonlight Official Movie Site moonlight.movie, imdb, IndieWire, og filmbloggen Åhjelpemeg for inspirasjon og uvurderlige faktaopplysninger, og et og annet lån av bilder ;)

Kommentarer mottas gjerne :)

Oscar17: Lion - en fantastisk reise


 

Den sanne historien om den indiske gutten som forsvant, og fant tilbake etter over 25 år, er en emosjonell film, der regissøren har lagt inn noen knapper for å trykke på publikums følelser.

Eller så er det bare virkeligheten som var slik. Lion er nemlig realistisk, og svært rørende.


FILMOMTALE: LION

Australia/USA/UK, 2016, Drama, Spilletid 1t 58m

Regi: Garth Davis

  Med: Dev Patel, Nicole Kidman, Rooney Mara, Sunny Pawar, m.fl.


Barns gleder, håp, drømmer, en mors omsorg, også en fostermors, voksen gjensynsglede, håpløshet, mot og hjerteskjærende scener, er slike typiske knapper, knapper som den australsk-amerikansk-britiske filmen LION har flere av. Misforstå meg ikke, dette er blant filmens styrker, for det meste.

Nå holdt denne filmbloggeren øynene tørre, såvidt, for det er umulig å ikke bli berørt av reisen Lion tar oss med på, fra slummen i India, til vakre Tasmania i Australia, og tilbake igjen. Siden det er en film som bygger på virkelige hendelser, basert på boka skrevet av hovedpersonen filmen portretterer, så er det vel heller ingen spoiler å si at filmen har et feelgood-teppe over seg til tider underveis og spesielt slutten, selv om det utvilsomt også er en film med en hard virkelighet å forholde seg til, som etterlater mang en seer litt sorgmodig men mest glad.

Lion viser den sanne historien om den lille 5 år gamle indiske gutten Saroo, som i 1986 kommer bort fra storebroren sin en kveld de er ute alene. Saroo sovner i en tom togvogn, noe som gjør at han havner i Calcuttas myldrende folketue tusenvis av kilometer hjemmefra, fra den lille landsbyen ingen har hørt om. Via en rekke utfordringer som for en 5-åring er vonde å takle går turen videre blant annet via hjelpere med uedle hensikter, til røffe forhold andre steder,  før Saroo omsider adopteres av et australskt par som gir den lille forkomne gutten et kjærlig og omsorgsfullt hjem på Tasmania i Australia. 20 år senere utløser et tilfeldig barndomsminne et oppvåknings-øyeblikk, og ved hjelp av kartprogrammet Google Earth markeres starten på den den nå voksne Saroo sitt altoppslukende søk etter sitt gamle hjemsted, kun ved hjelp av små vage minner fra barndommen, et prosjekt nærmest som å lete etter den berømmelige knappenåla i høystaken.

Filmen er delt inn i to deler, hvorav den første er den mest tøffe og hjertebristende, samt beste, da den viser forsvinningen og den harde tiden for den lille gutten, helt alene i verden plutselig. Unge Saroo spilles på mesterlig vis av den purunge nykommeren Sunny Pawar, som er akkurat på en prikk som det bildet man gjerne har av små indiske guttunger, basert på skildringer på film må legges til. Litt veslevoksen og herdet, men også sårbar, redd, åpen for verden, og ikke minst enormt sjarmerende. Pawar skal selvfølgelig hylles som et fantastisk funn, det han leverer er barneskuespilleri av verdensklasse. Ikke like godt som Jacob Tremblay i Lenny Abrahamsons drama "Room" (2015), men utvilsomt verdensklasse av en så ung barneskuespiller. Solstrålen Sunny spiller seg rett inn i filmhjertene.

Når håpløsheten både for vår lille helt og oss som ser på har lagt seg litt over tapet av mor og bror, er det duket for noen rørende scener i den unge Saroos første møter med sine nye adoptivforeldre og første tid i Australia.

I del to er det den etterhvert velkjente Dev Patel (Slumdog Millionaire) som gir liv til Saroo, i den delen av filmen som kanskje er den med flest "knapper" som tidligere nevnt. Del en som foregår i India har mange den også, dog på en annen måte, det er mer vondt å se på.

Saroos nye mamma og pappa i Australia, fantastiske mennesker om jeg må få tilføye, spilles på særdeles ekte og nært vis av en strålende Nicole Kidman og en også veldig god David Wenham. Patel og Kidman har fått hver sin Oscar-nominasjon for beste biroller, noe som i alle fall er helt fortjent for Kidmans del, som vel gjør sin beste rolle på godt over 10 år -  og joda, også Patel overbeviser. Nominasjonen er fortjent nok. Rooney Mara er ikke så verst hun heller, samt flere andre bra biroller. Lion sin største stjerne er dog utvilsomt Sunny Pawar på nå 8 år.

Historien er fortalt på engasjerende vis det meste av tiden, men får noen trekk av meg. Filmen viser noen klisjèaktige sider ved India som vi vel egentlig kjenner til fra før, noe som ikke gjør det like interessant hele tiden. Fritt for melodramatiske scener er det heller ikke, og det er nok noen flashbacks for mye, der Saroo minnes moren, broren og hjemstedet. Selv om 1 time og 54 minutter ikke er så lenge for en film, føles det likevel som om noen minutter kunne vært kuttet i begge halvdelene. "Lion" posisjonerer uansett ut en godt komponert fortelling som serverer barnslig bekymringsløshet, samt håp, optimisme, håpløshet, hjelpesløshet, fortvilelse, ømhet, savn, sorg og glede.

Og får sikkert noen tårer og smil i retur fra mange seere.

Jeg vet ikke helt hva det er som mangler for min del, for det er en historie som beveger. Likevel blir jeg ikke helt fortapt i historien, til tross for alle  sterke sider ved filmen og skuespill. Kanskje er det faktumet at det er en sann historie og at vi tross alt vet at det gikk bra, som gjør at det butter litt?

Filmhjerte faller ned på at "Lion" fortjener 5 filmhjerter, tilsvarende terningkast 5.

Dog ikke en sterk femmer, det er på grensen. På stjerneranking 1-10 føler jeg at 8 blir for mye (8-9 er i min bok terningkast 5), så der settes 7/10. På imdb har den derimot et sterkt snitt på 8/10 basert på over 22 000 brukerstemmer. "Lion" fortjener iallefall å bli sett!

LION:  -

LIONS OSCARSJANSER

Dev Patel, Garth Davis, Sunny Pawar, Luke Davies
at the 22nd Annual Critics' Choice Awards, Barker Hanger, Santa Monica, CA 12-11-16/ImageCollect
Fra venstre mot høyre Dev Patel, regissør Garth Davis, Sunny Pawar og
manusforfatter Luke Davis. Foto lisensiert fra: ImageCollect / yayimages.com


Lion har fått hele 6 nominasjoner. Slik vurderer Filmhjerte Lion sine sjanser.

Beste film: Nei, den prisen får ikke denne filmen. For mitt vedkommende gjør det ikke noe om den vinner, men flere filmer er bedre, som Manchester by the Sea, Hell or High Water og Hidden Figures, og kanskje er også  La La Land et bedre vinnervalg? Moonlight har jeg ennå ikke sett. Jeg føler meg ihvertfall temmelig sikker på at de som gir sine Oscar-stemmer ikke legger flertallet sitt på "Lion".

Beste mannlige birolle:  Dev Patel får neppe prisen. Mahershala Ali og Jeff Bridges er favorittene til å få denne.

Beste kvinnelige birolle: Nicole Kidman får nok heller ingen statuett med seg hjem denne gangen. Prestasjonen hennes er solid, men hun er godt bak Viola Davis og Octavia Spencer, dessuten tror jeg også Michelle Williams ligger før henne i køen hos stemmegiverne.

Beste adapterte/tilrettelagte manus: Neppe pris her heller. Moonlight, Arrival, Fences (desverre) og Hidden Figures tror jeg trumfer Lions sjanser.

Beste kinematografi/foto (Best cinematography): Litt vanskeligere å tippe her. Jeg har ikke sett  Silence og Moonlight ennå, men sannsynligvis får ikke Lion kinematografi-prisen. La La Land er bedre på dette feltet synest jeg. Lion er muligens for hverdagslig portrettert. Det er ingen svakhet for filmen som helhet, men er det i denne konkurransen.

Beste originale filmmusikk (Best original score):  Lion har et fint soundtrack. Vinnersjansen her er nok ikke større enn i de øvrige kategoriene, for jeg antar at La La Land ligger godt an her.

 

Filmhjertes rangering av filmene som er nominert som beste film:

(Klikk på filmtittelen for å lese filmanmeldelse)

NOMINERTE BESTE FILM                                           Terning    Stjerner                     
MANCHESTER BY THE SEA 5 8/10
HELL OR HIGH  WATER 5 8/10
HIDDEN FIGURES 5 8/10
LION 5 7/10
LA LA LAND 4 7/10
ARRIVAL 4 6/10
HACKSAW RIDGE 4 6/10
FENCES 3 4/10
MOONLIGHT   ikke sett ennå

#oscar17 #oscar2017 #oscar #film #filmtips #filmhjerte #filmsnakk #academyawards #Lion

Kommentarer mottas gjerne :)

Oscar17: Hidden Figures årets skjulte Oscar-perle


Hidden Figures - filmen om romteknologikappløpet og de afro-amerikanske kvinnene som stod bak på 60-tallet - imponerer og overbeviser!

Dagens Oscar-snakk er viet Hidden Figures, som har fått tre nominasjoner til årets Oscar-utdeling, og som slår knallsterkt fra seg på kino i USA.


FILMOMTALE: HIDDEN FIGURES

USA, 2016, Biografisk drama/dramakomedie, Spilletid 2t 06 m
Regi: Theodore Melfi
  Med: Taraji P. Henson, Octavia Spencer, Kevin Costner, Kirsten Dunst, m.fl.


Jeg skal innrømme at jeg gikk til denne filmen med lave forventninger. Ikke er jeg ekstremt interessert i romfartsteknologi og den heltedyrkelsen som ligger knyttet rundt det, og ikke er filmen veldig promotert heller her til lands, men jammen er Hidden Figures en film som i løpet av sine to timer rekker å være både svært interessant, tankevekkende, underholdende og emosjonelt fin. I tillegg til å i enkelte tilfeller være provoserende.

Hidden Figures, som er en biografisk historisk dramafilm, er ikke bare interessant fordi det viser en for mange ukjent side av USAs gjennombrudd i romfartsteknologien på 60-tallet, som igjen førte til at amerikanerne i 1969 fikk den legendariske månelandingen, filmen er også et svært interessant og viktig tilbakeblikk på USAs nære historie, i et tidsbilde da raseskille var dagligdags, og noen av de mange utfordringene dette skapte.

Da filmen i januar ble vist på filmfestivalen i Tromsø skrev TIFF.NO følgende om filmen i sin programomtale:

Den gang noen fikk den vanvittige tanken om å sende levende vesener ut i verdensrommet, stod og falt alt på datamaskiner - noe som i sin tid refererte til et utvalg kvinners matematiske utregninger. HIDDEN FIGURES er historien om en liten armé håndplukket av NASA for å sende den aller første astronauten ut i bane rundt jorda - og få ham trygt ned igjen. Samtlige av disse kvinnene var afro-amerikanere. Lynende intelligente stod de bak de mest komplekse og avgjørende kalkuleringer. Samtidig møtte de stadige hindre på veien, grunnet både farge og kjønn.

Basert på boka om denne sanne historien, løfter HIDDEN FIGURES fram en fortsatt ukjent og ganske utrolig historie. Et amerikansk stjernelag, med Pharrell Williams blant produsentene, har laget en overbevisende film om en viktig del av amerikansk historie vi ikke bør la gå i glemmeboken

Filmen overbeviser i sin realistiske og humane fortellerstil, der fokuset ligger på de tre kvinnene Katherine Goble Johnson (Taraji P. Henson), Dorothy Vaughan (Octavia Spencer) og Mary Jackson (Janelle Monáe), som alle er/var foregangskvinner på sitt felt i NASAs og USAs historie. Rolleprestasjonene til de tre, men i særdeleshet Henson og Spencer, er førsteklasses.

Octavia Spencer fikk en helt fortjent Oscar-nominasjon i kategorien beste kvinnelige birolle, mens Oscar-akademiet desverre forbigikk Taraji P. Henson. Henson hadde nemlig absolutt fortjent en nominasjon for sin bunnsolide tolkning av tallknuseren Katherine. Feltet over kvinnelige hovedroller i årets Oscar er sterkt, men Henson burde kanskje likevel vært funnet verdig en plass der.

Utpreget god er også Kevin Costner i rollen som en av NASA-sjefene som ledet prosjektet. Costner er en skuespiller jeg alltid har likt, men om han også har en del svake filmer bak seg er Hidden Figures etter min mening en knallsterk opptur. Av andre solide prestasjoner i denne filmen vil jeg også trekke frem Mahershala Ali, Glen Powell (som spiller den amerikanske romhelten John Glenn), Jim Parsons og Kirsten Dunst.

Med noen småkomiske innslag (som helt klart også er meningen at skal være humoristisk) og en litt lett fortellerstil uten de dramatiske virkemidlene blir Hidden Figures en veldig publikumsvennlig filmopplevelse, om enn ikke så dyp og alvorstynget. En del matematiske formler, uttrykk og tekniske detaljer er det, og det er naturligvis ikke så lett å henge med på for de fleste, men dette er brukt på en måte som ikke gjør at man på noen måte mister tråden i handlingen.

Noen emosjonelle scener har man ryddet plass til, som noen muligens vil finne en smule melodramatisk. Husk da at dette er en biografisk film basert på virkelige hendelser. Hidden Figures blir en feelgood-movie, akkompagnert av et soundtrack som er både rytmisk og velfungerende.

At Hidden Figures nok fremstår som en tydelig "Oscar-bait" skal jeg ikke legge skjul på, men hva så?

Filmen er iallefall en viktig historisk påminnelse, den løfter frem viktige kvinner i USAs historie, er velspilt, og den er også en litt sjarmerende nostalgisk reise tilbake i tid til 1960-årene. Innledningsvis nevnte jeg også at filmen provoserer litt, for selv om det kanskje var vanlig på den tiden gir filmen et tankevekkende syn på samfunnets frykt for fargede personer, med egne toaletter for fargede, adskilte seter i bussene, biblioteker kun for hvite, ja du ser tegninga?

Forøvrig meldes det om glimrende besøkstall på amerikanske kinoer for denne filmen (Se omtale lengre ned i blogginnlegget).

Hos Filmhjerte er Hidden Figures helt klart helt der oppe blant årets Oscar-filmer. Denne bør du få med deg når den settes opp på kino i Norge i vinter.

Fem filmhjerter fra Filmhjerte.blogg.no - tilsvarende terningkast 5. Skal jeg stjernerangere filmen etter imdb-skalaen blir det hele 8/10.

HIDDEN FIGURES: -

Innlegget fortsetter under bildet

Oscar awards
Bilde lisensiert fra: adrenalina / yayimages.com

HIDDEN FIGURES SINE OSCAR-SJANSER:

Beste film: Sjanseløs? Eller har den en mulighet, som en virkelig "dark horse"? Etter min mening er den en solid positiv overraskelse, og fortjener så definitivt nominasjonen. Filmen har likevel antagelig små sjanser i konkurransen om beste film mot langt mere omtalte Manchester by the Sea, Moonlight og La La Land. Angående La La Land, som er en av de heteste kandidatene i de fleste kategoriene den er nominert i, så kan det kanskje hende filmen får seg en Oscar-overraskelse i negativ retning likevel? La La Land fremstår etter fleres syn ikke nok "Trump-kritisk", noe som i disse dager ikke er helt uten betydning.

Dessuten, og her ligger en vesentlig styrke for Hidden Figures, så har Hidden Figures gjort knallsuksess på amerikanske kinoer, og faktisk blitt den av de 9 beste film-nominerte som har spilt inn mest penger pr. 7. februar.

Dette melder blant flere medier det amerikanske populærkulturelle magasinet Entertainment Weekly (EW.com).

Se tallene fra Box Office, som viser den interessante oversikten over inntjeninger på amerikanske kinoer.

Beste kvinnelige birolle: Octavia Spencer er gjennomført glimrende, og har en viss vinnersjanse. Men hun fikk Oscar så sent som i 2012 for Barnepiken (The Help, 2011), og når hun nå er satt opp i et felt mot Viola Davis som gjør en like glimrende innsats i Fences,  tror jeg ikke Spencer vinner. Michelle Williams i Manchester by the Sea er også en knallsterk konkurrent.

Beste adapterte/tilrettelagte manus: Vinner neppe. Moonlight regnes vel som den som leder an i racet her, og trolig ligger også Fences og kanskje også Arrival bedre an hos de som avgjør.

Filmhjertes rangering av filmene som er nominert som beste film:

(Klikk på filmtittelen for å lese filmanmeldelse)

NOMINERTE BESTE FILM                                           Terning    Stjerner                     
MANCHESTER BY THE SEA 5 8/10
HELL OR HIGH  WATER 5 8/10
HIDDEN FIGURES 5 8/10
LA LA LAND 4 7/10
ARRIVAL 4 6/10
HACKSAW RIDGE 4 6/10
FENCES 3 4/10
LION   ikke sett ennå
MOONLIGHT   ikke sett ennå

Av de 7 jeg har sett til nå vil alle de 4 øverste være verdig Oscar som beste film. Arrival vil være ok, de to siste ikke. HR og Fences hører ikke hjemme i denne kategorien.

#oscar17 #oscar2017 #oscar #academyawards #filmhjerte #filmtips #film #filmer #hiddenfigures

Kommentarer mottas gjerne ;)

Oscar17: La La Land, Manchester by the Sea og Hell or High Water

I dagens Oscar-snakk blir det en gjennomgang for HELL OR HIGH WATER (HoHW), MANCHESTER BY THE SEA (MbtS) og LA LA LAND (LLL) sine vinnersjanser, slik Filmhjerte vurderer, håper og tror.

Jeg har tidligere, før Oscar-nominasjonene ble sluppet, skrevet filmanmeldelser for tre av de ni hovednominerte (beste film). Ettersom de altså ble skrevet før Oscar-nominasjonene ble offentliggjort har jeg ikke gått gjennom disse tre filmenes Oscar-sjanser på samme måte som med de filmene som nylig er omtalt.

Når jeg har kommet meg gjennom det vesentligste av de nominerte filmene kommer Filmhjertes Oscar 2017-tips samlet i en post.

Klikk på lenkene under for å lese Filmhjertes anmeldelse av de tre filmene.

HELL OR HIGH WATERS OSCAR-SJANSER

Anmeldelse Hell or High Water

Den moderne westerninspirerte kriminalhistorien Hell or High Water har fire nominasjoner. Dette er muligens den filmen jeg rent underholdningsmessig liker aller best av de 9 nominerte i beste film-kategorien. Imidlertid tror jeg ikke det blir noen Oscar, men fire nominasjoner er iallefall hyggelige.

Beste film: Høyt oppe på min liste. Kanskje den jeg liker best ut fra visse kriterier, men MbtS er bedre. HoHW er sjanseløs på denne prisen da de som bestemmer garantert setter både LLL, MbtS og Moonlight over HoHW.

Beste mannlige birolle: Absolutt hyggelig med nominasjonen til Jeff Bridges som er Oscar-nominert for 7. gang, men kan han få sin andre Oscar? Jeg liker Lucas Hedges i MbtS bedre, og Moonlights Mahershala Ali er trolig den største favoritten av de fem nominerte. Bridges kan helt klart vinne, men jeg håper egentlig på at Hedges blir overraskelsen.

Beste originale manus (Best original screenplay): Tja, HoHW har en viss sjanse, men konkurransen er knallhard fra LLL, MbtS og utfordreren The Lobster. HoHW er en velskrevet historie med aktualitet, så derfor er vinnersjansen tilstede. Jeg tror og håper imidlertid at Kenneth Lonergan med MbtS tar prisen.

Beste filmklipp (Best film editing): Neppe. Hacksaw Ridge og La La Land er større favoritter.

MANCHESTER BY THE SEAS OSCAR-SJANSER

Anmeldelse av Manchester by the Sea

New England-dramaet Manchester by the Sea har 6 nominasjoner, og bør så absolutt få noen priser.

Beste film: Vinnersjansen er tilstede, men La La Land og Moonlight regnes antagelig som de største favorittene. Jeg ville gitt MbtS Oscar for beste film.

Beste mannlige hovedrolle: Casey Affleck får Oscar. Hovedkonkurrenten er antagelig Ryan Gosling (LLL) og kanskje har også Denzel Washington en sjanse blant de som avgjør. Andrew Garfield er min personlige favoritt sammen med Affleck.

Beste mannlige birolle: Meget hyggelig at unge Lucas Hedges fikk en nominasjon her, og det er dritkult hvis han vinner. Jeg tror derimot ikke det skjer.

Beste regi: Kenneth Lonergan (Manchester by the Sea) er den jeg ville gitt prisen til. Chazelle (LLL) er nok derimot favoritten, og det er greit det også om han vinner. Kanskje er også Barry Jenkins (Moonlight) en sterk kandidat.

Beste originale manus (Best original screenplay): Kenneth Lonergan har også skrevet manus til MbtS, og er nevnt som en frontrunner til denne Oscar-prisen. Manuset til MbtS er følsomt, litt morsomt og utvilsomt velskrevet og portretterer tragedier som død og tap på en hjerteskjærende sterk og realistisk måte. En klar vinnerkandidat, og jeg håper det blir Lonergan som tar den.

Beste kvinnelige birolle:  Michelle Williams spiller ekstremt godt i sin veldig lille og viktige birolle, særlig i en hjertesmertende scene, men skal ikke ha noen sjanser mot for eksempel Viola Davis (Fences).

LA LA LANDS OSCAR-SJANSER

Anmeldelse av La La Land.

Med sinnsjuke 14 nominasjoner i 13 kategorier kommer det romantiske musikaldramaet La La Land til å dra i lalaland mange priser.... Noen  fortjente, andre mindre.

Beste film: Jada, vinnersjansen er stor.

Beste mannlige hovedrolle: Ryan Gosling er en klar kandidat ettersom LLL er så hypet opp, men denne prisen skal gå til MbtS og Affleck.

Beste kvinnelige hovedrolle: Sjansen er vel tilstede, men jeg håper ikke Emma Stone tar den. Isabelle Huppert er for eksempel mye bedre i Elle.

Beste regi: Damien Chazelle er favoritten her, og får trolig prisen. Greit nok det, jeg håper imidlertid at prisen går til MbtS og Lonergan.

Beste originale manus (Best original screenplay): I  likhet med Lonergan i Mbts står LLL-regissør Chazelle også for manus. Lonergan er favoritt, og bør vinne, men Chazelle er en sterk kandidat.

Beste kinematografi: Har kun sett LLL og Arrival i skrivende stund av de fem nominerte, så vanskelig å vurdere hvem jeg håper på. LLL med den svenske filmfotografen Linus Sandgren er uansett en soleklar kandidat.

Beste filmklipp (Best film editing): Vinnersjanse.

Beste kostymedesign: Vinnersjanse. Filmer med skildringer av tidsepoker og fantasy gjør som regel større suksess i denne kategorien enn mer "moderne" settinger, og med LLLs noe nostalgiske stil er den en het kandidat.

Beste filmmusikk/originale musikk (Best original score): Vinnersjanse. Og en soleklar kandidat. Musikken i LLL er ikke i verdensklasse akkurat, men godt nok til Oscar-pris her er det.

Beste lydredigering: I kraft av å være musikal har LLL en klar vinnersjanse her også. Hacksaw Ridge er kanskje dog bedre?

Beste lydmix: Igjen, musikaler står ofte sterkt i dette Oscar-feltet, men også visse typer actionfilmer. LLL har en litt nedtonet laidback stil over sine musikalske fremføringer, noe som kanskje gjør at prisen snappes av en film med mer effektfull lydbilde, som Hacksaw Ridge, Arrival, Rogue One og 13 Hours alle har.

Beste originale sang (Best original song): Her har LLL faktisk to nominasjoner; "City of Stars" fremført av hovedrolleduoen Ryan Gosling/Emma Stone, og "Audition" fremført av Emma Stone. Det forbauser meg ikke et sekund hvis Oscar-gjengen gir statuetten til en av disse sangene, noe som vil være en skandale. Beste sang er nemlig uten tvil Justin Timberlakes "Can`t Stop the Feeling" fra Trolls. Jeg ser også at sangen fra filmen Moana (i mange land, deriblant Norge, heter filmen Vaiana) trekkes frem som en vinnerkandidat.

Beste produksjonsdesign: Vinnersjanse. Litt det samme som for kostymedesign, også her er tidsepoke, fantasy og originalitet verdsatt. LLL er en sterk kandidat, men utfordres også sterkt av Hail, Caesar! og muligens Fantastic Beasts and Where to Find Them.

#oscar #oscar17 #oscar2017 #academyawards #filmhjerte #filmtips

Oscar17: Arrival - Filmomtale og full gjennomgang av Oscar-sjansene

Oscar-nedtellingen fortsetter, denne gang med synspunkter rundt ARRIVAL, sci-fi-filmen med Amy Adams i hovedrollen. En film med hele 8 Oscar-nominasjoner, deriblant som en av ni nominerte for beste film.

I dagens pre-Oscar-bloggpost blir det anmeldelse av Arrival, og en gjennomgang av hvilke sjanser jeg tror filmen har i Oscar-racet.


FILMOMTALE: ARRIVAL

USA, 2016, Sci-Fi /Drama, Spilletid 1t 56 m
Regi: Dennis Villeneuve
  Med: Amy Adams og Jeremy Renner m.fl.


Ettersom Arrival når dette skrives ikke er en ny film, den gikk på norsk kino i november, kommer det et par spoilere i teksten, men jeg skal advare om den største når jeg kommer dit slik at lesere som vil bevare spenningen ikke får avslørt for mye.

Umiddelbart etter filmen satt jeg med langt flere spørsmål enn svar, og med en usikkerhet om hvorvidt dette er noe jeg likte eller ikke. Etter en liten tenkepause -  noe Arrival så absolutt inspirerer til å ta - ser jeg flere sider ved filmen som løfter inntrykket - og ikke minst finner jeg et par elementer ved hva Arrival ønsker å fortelle seerne.

Jeg vil først erkjenne at denne type film på langt nær ikke er blant sjangeren jeg verdsetter høyest. Arrival er ikke for meg, på en måte, samtidig som den likevel er det, selv om det høres litt merkelig ut.

Underveis i filmen har jeg visse problemer med å følge linjene i filmens fragmenterte fortellerstil, med minner og syn i tid, om det er for- eller fremtid, men som sagt etter en tenkepause faller i det minste noen brikker på plass i puslespillet.

For å ta filmens synopsis kort så handler historien om 12 lakrisbåtformede romskip fra verdensrommet, kall det gjerne ufoer med aliens i, som samtidig ankommer jorden spredt over hele verden fra Kina, til UK, til Montana, USA, hvor filmens handling finner sted. En hel verden er med ett i krise. For å opprette kommunikasjon med de langveisfarne henter de amerikanske styrkene inn lingvistikk-eksperten Louise Banks (Amy Adams) som får det store oppdraget: Finn ut hva de ankomnes hensikt med besøket er. Mens en verden holder pusten og Kina og Russland ruster til krig mot romvesenene, jobber Louise mot klokka for å forhindre en katastrofe.

Jeremy Renner, Amy Adams
at the 17th Annual Hollywood Film Awards Backstage, Beverly Hilton Hotel, Beverly Hills, CA 10-21-13/ImageCollect
Jeremy Renner og Amy Adams har et bra samspill i Arrival. Bildet er fra 17th Annual Hollywood Film Awards i 2013. Foto lisensiert fra: ImageCollect / yayimages.com

SPOILER I DETTE AVSNITTET. Det Arrival ikke overraskende handler om er kommunikasjon, og det språkeksperten Louise Banks klarer i filmen kan sikkert sees på som en slags politisk pekepinn på hva verdens ledere og stormakter i dag ikke klarer; å kommunisere og skape fred uten å benytte våpen. I tillegg er Arrival en film hvor tidsbegrepet fremstår som flytende for meg. Akkurat disse scenene og blikkene til fortid/framtid er nok hva jeg personlig har størst vansker med å se helheten i, og ihvertfall sette ord på. Det fremstår også som åpne spørsmål hvordan Louise klarte å se fram i tid, og hennes nær gudebegavelse hva kommunikasjon og tolkning angår, er vel noe som også kan diskuteres.

Aliens ja, et uttrykk jeg forresten tror nevnes kun èn gang i filmen. Det er mulig jeg husker helt feil angående det, men poenget mitt er at Arrival er en atypisk sci-fi-film med det klassiske temaet menneskenes første møte med intelligent liv fra verdensrommet.

Her ligger da også Arrivals for min del udiskutable styrke. Den er ikke som mange av sine "sjangerkollegaer". For der filmer som "Independence Day" er en kanonade og et brakende tordenvær av effekter og masseødeleggelser, er Arrival et stillfarent sci-fi-drama, befriende spart for actionsekvensenes heseblesende jag.

Tja, jeg lar det bli med det angående syn på selve handlingen og hva filmen vil fortelle, her er jeg åpen for alle innspill.

Visuelt sett da? Arrival er som sagt ikke noen eksplosivt masseødeleggelsesfilm, og det er bra, men den er heller ikke etter mitt syn utpreget heller med tanke på produksjonsdesign og cinematografi.  Filmens soundtrack fra den islandske Jóhan Jóhansson er velkomponert og fungerer fint som følge til handlingen som utspilles.

Amy Adams spiller bra i rollen som Louise, men fikk ingen Oscar-nominasjon. Hadde hun fortjent det? Njæ. Usikker. En god rolleinnsats, men jeg heller vel mest mot at det er greit at nominasjonen uteble. Hvem av de fem nominerte skulle hun isåfall tatt plassen til?

Jeremy Renner som spiller matematikeren som er kompanjongen hennes gjør et positivt inntrykk. Renner er ikke blant de mest fremtredende skuespillere som riktig løfter en film, men han er faktisk ganske bra i Arrival. Forest Whitaker som obersten som står i ledelsen for operasjonen syns jeg mindre om. Han blir for "typeriktig".

Karakteren til Arrival er jeg litt i tvil om. Det er som sagt ikke en type film jeg trakter etter. Likevel er den jo ikke dårlig, om enn noe vanskelig å tolke.

Det blir fire filmhjerter, tilsvarende terningkast 4. På "imdbs stjerneskala" ville jeg satt 6/10.

ARRIVAL : - -

ARRIVALS OSCAR-SJANSER

Oscar awards
Bilde lisensiert fra: adrenalina / yayimages.com

Med hele 8 nominasjoner vil det være en smule merkelig om filmen går tomhendt hjem, så jeg tror det blir pris(er) til Arrival.

Beste film: Tvilsomt. Arrival er nok med som årets Sci-fi-bidrag. Den er uansett på min liste langt bak filmer som Manchester by the Sea og Hell or High Water, og La La Land, og jeg tror også Oscar-akademiet plasserer den bak filmer som Moonlight, Manchester by the Sea og La La Land.

Beste regi: Dennis Villeneuve har laget en tankevekkende film, men jeg føler vel at det ikke er et mesterverk av absolutt ypperste kvalitet. Jeg holder ihvertfall Chazelle (LLL) og Lonergan (MbtS) som større favoritter. Jenkins`sin Moonlight har jeg ennå ikke sett. Villeneuve er imidlertid flere mil forran Mel Gibson sin drapsorgie i Hacksaw Ridge.

Beste cinematografi: Det vil overraske meg om den vinner denne prisen. For all del, det er noen fine oversiktbilder, men for meg er ikke dette en vinnerfilm i denne kategorien. Det sies at Moonlight (skal se den snart) kan ligge godt an her, og La La Land er etter min mening en mye finere cinematografisk opplevelse. Lion og Silence har jeg heller ikke sett ennå.

Beste lydredigering (Sound editing): Vanskelig å spå. Her kan det fort bli en Oscar. Dog kan konkurransen fra La La Land og et par andre bli hard.

Beste lydmix (Sound mixing): Hva er egentlig den store forskjellen på disse to kategoriene? Disse to tekniske prisene er blant de jeg har vanskeligst forutsetninger for å si mye kvalifisert om, men jeg føler vel at lyden i Arrival er jevnt over grei. Kan det bli pris på redigering kan det bli det her og, eller mest sannsynlig i en av de to om det blir lydpris. Tre av filmene er blant de fem nominert i begge lydkategoriene (Arrival, La La Land og Hacksaw Ridge). En joker i beste lydmix tror jeg kan være "13 Hours - the secret soldiers of Benghazi", som til tross for å være kjedelig har en bra lydmix.

Beste produksjonsdesign: Kan ikke tenke meg til at Arrival får denne prisen. Igjen mener jeg at La La Land er bedre, og de klippene jeg  har sett av "Fantastic Beast and Where to Find Them" (skal se den snart) og "Hail, Ceasar!" tyder og på at de to er bedre her. Altså, lakrisbåter og noen svarte blekksprutlignende romvesener. Arrivals styrke som film er at disse romvesenene og farkosten ikke er spektakulære. Så nei, ingen produksjonsdesignpris.

Beste tilrettelagte/adapterte manus (best adapted screenplay): Arrival er basert på Ted Chiangs novelle "Story of Your Life" fra 1998. Nok en gang vanskelig å spå. Jeg tror imidlertid det kan bli en statuett her, men konkurransen fra Lion, Moonlight og Hidden Figures er ikke enkel. Langt bedre enn Fences er det iallefall.

Beste filmredigering/klipp (best film editing): Jeg tviler litt, men umulig er det ikke. Hacksaw Ridge er bedre klippet, La La Land er bedre, og Hell or High Water er bedre. Moonlight vet jeg ikke med ennå, uansett med tre av fire som bedre overrasker det meg nok noe om Arrival ankommer Oscar-nachspielet med pris for beste klipp.

Slik ser Filmhjertes rangering ut pr nå (klikk på filmtittel for omtale). Dette er min personlige rangering, ikke endelig tips.

NOMINERTE BESTE FILM                                           Terning    Stjerner                     
MANCHESTER BY THE SEA 5 8/10
HELL OR HIGH  WATER 5 8/10
LA LA LAND 4 7/10
ARRIVAL 4 6/10
HACKSAW RIDGE 4 6/10
FENCES 3 4/10
HIDDEN FIGURES   ikke sett ennå
LION   ikke sett ennå
MOONLIGHT   ikke sett ennå

 

Nominerte beste regi          Karakter   
Kenneth Lonergan (Manch. by the Sea) 9/10
Damien Chazelle (La La Land) 8/10
Dennis Villeneuve (Arrival) 6/10
Mel Gibson (Hacksaw Ridge) 3/10
Ikke sett ennå: Barry Jenkins (Moonlight)

ikke sett ennå

 

#oscar17 #oscar2017 #oscar #film #filmtips #filmsnakk #filmer

Kommentarer mottas gjerne ;)

Oscar17: Fences - og mere Oscar-rangeringer

Denzel Washingtons drama Fences er en av de ni Oscar-nominerte filmene som beste film, og regissøren spiller selv hovedrollen!

Fences er altså regissert av Denzel Washington, som har gitt hovedrollen til seg selv. I denne bloggposten blir det noen tanker rundt Fences og filmens Oscar-sjanser, samt andre  Oscar-rankinger.

FILMANMELDELSE:  FENCES          

USA, 2016, drama, spilletid 2t 18m

Fences foregår på starten av 1950-årene og handler i grove trekk om Troy, en småbitter tidligere baseballspiller, som nå jobber som søppeltømmer. Han har kone og to sønner, Cory som er 17 og vil bli football-spiller, noe faren er sterkt imot, og smårufsete Lyons som er i 30-årene. Filmen foregår i hovedsak i hjemmet deres, og ute i bakgården der et gjerde er under stadig arbeide. Troys tilsynelatende lykkelige ekteskap med Rose slår sprekker når Troy en dag må fortelle Rose at han venter barn med en annen kvinne. Fences følger livene deres i en periode over noen få år, og er blant annet en film om fedrenes synder, kvinners plass, og delvis (som en del av det bakenforliggende, ihvertfall i Troys syn) samfunnets syn på svarte.

For det første er Fence en kjedelig film, der Mr Washington får utløp for munndiarè. Snakketøyet går altså i ett der i gården. Ordene, historiene og enetalene strømmer ut av Troy, og for det meste er det han har å melde intetsigende, lite interessante, selvhøytidelig,  selvmedlidende og passelig pompøst. Faktisk vil jeg si at jeg sterkt misliker Washingtons rollekarakter i Fences. Fyren er en sjarmør til å begynne med, men viser snart mørkere sider, særlig i forholdet til sine to sønner. Jeg syns det overspilles. Washington er Oscar-nominert for beste mannlige hovedrolle, noe han etter min mening ikke er i nærheten av å forsvare. Jeg liker Denzel Washington ellers altså, men ikke i Fences.

For det andre så er filmen alt, alt, aaaaalt for lang, med sine 2 timer og 13 minutter før rulleteksten overtar skjermen.

Fences har likevel noen øyeblikk som er fine og til dels rørende, noe som i meget stor grad kan tilskrives Viola Davis, som gjør en nær, ærlig og veldig flott tolkning av Troys kone Rose. Davis er Oscar-nominert i klassen for beste kvinnelige birolle, en nominasjon som er fullt ut fortjent. Bli ikke overrasket om hun vinner (pr nå har jeg kun sett henne og Michelle Williams i Manchester by the Sea av de fem nominerte).

En annen bunnsolid styrke er til nå relativt ukjente Jovan Adepo (kjent fra HBO-serien The Leftovers) som spiller sønnen Cory, også han spiller utmerket, og lille Saniyya Sidney som har en liten birolle mot slutten av filmen er utrolig sjarmerende. Adepo ble forøvrig håndplukket av Washington til rollen, og han gir liv til den mest spennende rollekarakteren i Fences. Mens Washington er beint fram irriterende, tilfører Adepo og Davis filmen mot og styrke.

Ellers er Mykelti Williamson med som Troys bror som etter en hodeskade har blitt psykisk tilbakestående, og fremstår kanskje som et sørgelig minne om den tids sviktende tilbud, jeg finner uansett rollekarakteren som noe plagsom. I tillegg består casten av Stephen McKinley Hendersson, som forøvrig også har en liten rolle i Manchester by the Sea, og Russel Hornsby.

Fences har ikke blitt gitt norsk kinodistribujon så vidt jeg kan se, noe jeg faktisk ikke synest er så rart. Til tross for noen oppløftende stunder er filmen for lite interessant, og det foregår mye dialog som nok for nordmenn vil anses som for lite relevant. Dessuten er det et dørgende kjedelig dropback visuelt sett. På teater hadde jeg nok trolig likt dette mye bedre.

Fra filmhjerte deles det ut 3 filmhjerter (terningkast 3) - og 4 av 10 stjerner på den velkjente imdb-skalaen.

 

FENCES : - - -

 

Fences` Oscar-sjanser:

Beste film: Sjanseløs! Av de 5 (av 9) nominerte jeg til nå har sett er Fences den desidert svakeste, og jeg tror ikke den har noen sjanser mot filmer som MbtS, Moonlight og La La Land.

Beste mannlige hovedrolle: Sjanseløs, etter min mening ihvertfall. Av de fem nominerte er Washington langt bak Affleck (MbtS), Garfield (Hacksaw Ridge) og Gosling (LLL), men klart bedre enn Mortensen (Capt. Fant.). Men merkeligere ting har hendt enn at Oscar-juryen lar Denzel få prisen. Jeg vurderer innsatsen hans til 4/10.

Beste kvinnelige birolle: Viola Davis bør være en sterk kandidat, jeg gir innsatsen hennes 8/10. Michelle Williams i Manchester by the Sea er også knallgod, men rollen hennes er veldig liten, mens Davis så og si har en hovedrolle i Fences - og er alldeles glimrende.

Beste adapterte/tilrettelagte manus: Filmens fjerde nominasjon er i kategorien for beste tilrettelagte manus. Fences bygger på August Wilsons skuespill med samme navn fra midten av 80-tallet. Faktisk ble stykket også satt opp på Broadway i 2010, der det ble stor suksess, med Washington og Davies i rollene. Hvordan vinnersjansene er her er vanskelig å gjette nå, da jeg ennå ikke har sett Arrival, Lion, Moonlight og Hidden Figures, som den konkurrerer mot. Skal jeg likevel tippe vil jeg tro at dette manuset ikke var det hardeste å tilrettelegge av disse.
 

Slik ser Filmhjertes rangering ut pr nå (klikk på filmtittel for omtale). Dette er min personlige rangering, ikke endelig tips.

NOMINERTE BESTE FILM                                           Terning      Filmhjerter                       
MANCHESTER BY THE SEA 5 8/10
HELL OR HIGH  WATER 5 8/10
LA LA LAND 4 7/10
HACKSAW RIDGE 4 6/10
FENCES 3 4/10
ARRIVAL   ikke sett ennå
HIDDEN FIGURES   ikke sett ennå
LION   ikke sett ennå
MOONLIGHT   ikke sett ennå

 

Nominerte beste mannlige hovedrolle            Karakter   
Andrew Garfield (Hacksaw Ridge) 8,5/10
Casey Affleck (Manchester by the Sea) 8,5/10
Ryan Gosling (La La Land) 7/10
Denzel Washington (Fences) 5/10
Viggo Mortensen (Captain Fantastic)

2/10

 

Nominerte beste sang            Karakter       
Can`t Stop the Feeling!
Film: Trolls
Justin Timberlake               
9/10
City of Star
Film: La La Land
Ryan Gosling/Emma Stone
5/10

How Far I`ll Go
Film: Moana (Norsk tittel:  Vaiana)
Auliʻi Cravalho

4/10
Audition
Film: La La Land
Emma Stone
3/10
The Empty Chair
Film: Jim: The James Foley Story
J. Ralph og Sting
2

Kommentar til Beste Sang: Justin Timberlakes monsterhit "Can`t Stop the Feeling!" fra DreamWorks "Trolls" er min soleklare favoritt. Sangen med det fengende refrenget og rytmen er en av 2016s mest spilte, med over 538 millioner (!) avspillinger på Spotify å vise til. En annen vinner her vil være regelrett lættis. Men jeg blir ikke sjokkerte om Oscar-gjengen gir prisen til en La La Land-sang....
De andre sangene:
"Audition" (La La Land / Emma Stone): Stort sett kjedelig sang som aldri fester seg på minnet. Stone er ellers ikke uventet bedre skuespiller enn sangerske...
"City of Stars" (La La Land / Ryan Gosling/E. Stone): Er vel den eneste sangen fra La La Land som huskes (refrenget). Funket fint i filmen, men er langt fra noe Oscar-materiale, og Gosling/Stone er som kjent ikke noen sangartister.
"The Empty Chair" (Jim: The James Foley Story / Av J. Ralph og Sting): Zzzzzzz....Jepp,  klarte nesten ikke holde meg våken gjennom sangen.
"How Far I`ll Go" (Moana / Auliʻi Cravalho): Helt typisk oppbygd sang som følger handlingen. Sånn passe, men jeg husker ingenting etter å ha hørt den.

#oscar17 #oscar2017 #oscar #film #filmtips #filmsnakk #filmer

Kommentarer mottas gjerne ;)

Filmanmeldelse: Kings Bay - Mye fine Tromsø-bilder......


 

Kings Bay er ikke en dårlig film.

Kings Bay sitt problem er bare det at den ikke er en spesielt god film heller.


FILMANMELDELSE: KINGS BAY

Norge, 2016

Spilletid 1 t 34 m

Regi: Stig Svendsen

  Med: Kari Bremnes, Andrè Sørum,Kristian Figenschow, Kim Sørensen, Maria Bock,m.fl.

Sett på Fokus kino, Tromsø


For all del, det er en film som godt kan sees, men jeg ser  ikke den store grunnen til å gi filmen tommel opp.

Jeg skulle så gjerne ønske at jeg kunne anbefale alle spenningsglade filminteresserte å gå og se denne norske politiske thrilleren, som gir et fantastisk  vinterkledd Tromsø som et snøhvitt fascinerende bakteppe for handlingen. Men man skal vel være ærlig i en filmanmeldelse og ikke anmelde ut fra ymse kriterier som ikke angår selve filmen i seg selv. Desverre er det nettopp Tromsø som er filmens eneste store styrke. Visuelt sett er det faktisk veldig fint, scenene rundt Nordlys-bygget og ellers i sentrum er fint fotografert, og vi får se noen vinkler og perspektiv som er uvant og nye, noe som i seg selv bør gjøre at iallefall alle som syns Tromsø er en bra by bør gi filmen en sjanse.

I Kings Bay møter vi Harrieth Hansen, en nokså sliten journalist i avisa Nordlys, som en dag får en potensiell brannbombe av en sak på bordet. Filmen tar utgangspunkt i den faktiske hendelsen som fant  sted på Svalvard i 1962, der 21 mennesker omkom i en eksplosjon i gruva Kings Bay. Årsaken til ulykken har aldri vært kjent, og regjeringen måtte gå som følge av ulykken. 2016 nå. Harrieth og hennes kollega Oskar i Nordlys begynner å grave i saken etter at noen hemmelige lydbånd har blitt levert anonymt til redaksjonen. Hva hvis eksplosjonen i Kings Bay-gruva ikke var en ulykke, men en russisk aksjon? Det tar ikke lang tid før både Harrieth, Oskar og ledelsen i avisa skjønner at sterke krefter vil gå langt for å forhindre at saken tas opp.

Med sin handling som i sin helhet finner sted i Tromsø er dette en film jeg så gjerne skulle anbefalt, for å la det være mitt lille bidrag til økt interesse, som igjen kunne om mulig generere økt lyst hos filmskapere til å legge filminnspillinger til Tromsø, som har så mange glimrende lokasjoner å tilby.  Jeg sier desverre, for handling, plott og slutt blir for meg en skuffelse. Konspirasjonsteoretisk er forsåvidt plottet greit nok i utgangspunktet, men det blir for mye rør etterhvert, med for svakt forankrede bakmenn som vi ikke får se, med for mye som foregår i det skjulte. Jeg kjøper heller ikke helt motivet for at saken plutselig nå skal avsløres, og det blir for mange klisjèer etterhvert.

Sammenlignet med den forrige spenningsfilmen som ble spillt inn i Tromsø, Glassdukkene i 2014, er Kings Bay en mere proff produksjon (selv om jeg personlig ironisk nok liker Glassdukkene bedre...). Her er ingen karikerte rollekarakterer, selv om det er mange klisjèer og et typegalleri som vi har sett mange ganger før. Riktignok kunne man spart seg for den lille gjesterollen der Finn Arve Sørbøe svarer Nordlys-journalisten i en avløpssak, den scenen var kanskje det nærmeste man kom en litt komisk figur. Den er imidlertid så liten at det ikke spiller noen rolle. Dialog og dialekt sitter og føles tro. Noen småskjær i dialogen her og der er det, som at enkelte ting skal gjøres overtydelig, men ikke mere enn hva man lar passere.

Problemet er at spenningen uteblir, og det kan jeg ikke la passere. Den gravende journalist Hansen klarer nemlig ikke å grave frem noe som helst på egenhånd, men får alt servert fra kilden sin, som til alt overmål er den som må forklare seerne hva som egentlig skjedde. I tillegg blir det litt for enkelt, og som nevnt for mye som ikke vises for publikum.

Når det gjelder filmens svært overraskende valg av visesanger Kari Bremnes som hovedrolleinnehaver, tror jeg det er med på å senke interessen litt for filmen hos massene. En såpass opphypet film burde kanskje hatt en mer erfaren skuespiller som trekkplaster. Men muligens er tanken bak at Nord-Norge ikke har noen kvinnelige skuespillere som er kjent nok til å trekke publikum? Umiddelbart vil jeg likevel tro at Maria Bock, som spiller en birolle som en av Nordlys-toppene, ville gjort en bedre figur som hovedrolle. Ikke misforstå, Kari Bremnes spiller ikke dårlig, faktisk klarer hun seg overraskende godt, selv om man innimellom kan se at hun ikke er helstøpt skuespiller, og jeg syns nok Bremnes må bære Kings Bay for mye alene på sine skuldre,og den jobben klarer hun ikke i ensomhet. Noen mer kjente navn i birollene ville nok hjulpet på.  Samt noen langt tydeligere badguys. Når slutten heller ikke faller i smak hos meg blir det hele en litt for skuffende opplevelse, selv om jeg ikke kjedet meg.

Jeg kan jo avslutningsvis fortelle at en venn av meg, som ikke er fra nord men som bodde i byen i noen år, som har sett Kings Bay, likte filmen svært godt...

KINGS BAY: ♥ ♥ ♥ 

Fra Filmhjerte blir det uansett kun 3 filmhjerter, eventuelt terningkast 3. Sorry.

Oscar17: Omtale av Hacksaw Ridge - og Oscar-spådommer


 

Hacksaw Ridge er en orgie i lemlestelse, religiøs symbolikk og heltemot.

Oscar-sesongen er i full gang etter at nominasjonene kom i forrige uke, og jeg vil prøve å komme meg gjennom de nominerte filmene før utdelingen finner sted i slutten av måneden.  I dag har jeg omsider fått sett Hacksaw Ridge, som er nominert i kategoriene for beste film, beste mannlige hovedrolle og beste regi, samt  tre andre kategorier.  I dagens filmbloggpost blir det en liten runde med anmeldelse av filmen og synspunkter rundt sjansene i Oscar-utdelingen.

HACKSAW RIDGE er en ekstremt voldelig film, som handler om en ikke-voldelig krigshelt, i det ligger et lite paradoks. Det er like fullt den sanne historien om Desmond Doss, som under 2. verdenskrigs innspurt reddet livet til en mengde amerikanske medsoldater på den japanske øya Okinawa på platået oppå klippen som heter Hacksaw Ridge, hvor voldssomme krigshandlinger utspilte seg.  I filmen skildret på en brutal og eksplisitt måte vi heldigvis ikke så ofte ser, for det er kraftige saker som ikke alle har mage til å se.

Historiens store greie er at Doss var pasifist.  Han nektet å bruke våpen, grunnet sin religiøse overbevisning, og traumer fra hjemmet, noe som fikk han i store problemer under tiden i millitærleiren i USA der opplæringen fant sted. Lite visste medsoldatene og offiserene som spottet han at Doss skulle bli en amerikansk krigshelt for historiebøkene.

Regissør Mel Gibsons krigsfilm er utvilsomt en fryktelig film, som jeg ikke helt vet om jeg skal like eller ikke. Det florerer av grusomme scener av død, fordervelse og lemlestelse, og en religiøs undertone som er litt ambivalent å forholde seg til. Samtidig i all sin djevelskap er det en film om heltemot, og en sann historie, selv om noe er pyntet på for filmens del, og med en første del som inneholder en del klisjèer både hva Doss sitt kjærlighetsforhold til en ung sykepleierske og religion angår.

I tillegg blir det og litt for mye "Full Metal Jacket"-preg over millitærleir-sekvensen. FMJ er en strålende film, som selvsagt overgår denne på de fleste plan, for der FMJ sin sersjant Hartman er genial gal, blir Hacksaw Ridge sin "tilsvarende" sersjant spilt av Vince Vaughn en bleik kopi, som nettopp får meg til å tenke på om det er FMJ man der har prøvd å kopiere. Vaughn er ellers tidvis en av Hacksaw Ridges svakheter, da han virker malplassert i denne delen av filmen, selv om han til slutt kommer greit ut av det.

Andrew Garfield gjør derimot en eksepsjonell rolleprestasjon som den ganske så ensformige Desmond Doss. Oscarnominasjonen til Garfield er han vel forunt og høyst fortjent, kanskje såpass mye at jeg til og med håper han vinner. Garfield som jeg aller første gang fikk øynene opp for i Red Riding-filmen R.R. The Year of the Lord: 1974 (2009) og senere som Spider-Man, spiller med en så stor følsomhet at det er umulig å ikke la seg imponere.

Filmen burde derimot ikke blitt nominert blant beste filmer. Det er nesten en voldsonani vi bevitner i filmens andre del når helvetet bryter løs. Og for et infernalsk helvete det ble var jeg ærlig talt ikke forberedt på, for de verste scenene med ihjelskutte og bombede kropper og lemmer er et etsende syn, og er garantert noe ikke få skrekkfilmregissører gladelig ville applaudert i sine filmer. Når så de verste inntrykkene har sunket tar filmen seg likevel ganske mye opp igjen i den delen der Doss (Garfield) alene og med fienden bare noen meter unna redder en rekke skadede medsoldater fra den sikre død, og blir en helt. Den delen er Hacksaw Ridges store styrke, da er spenningen og nerven der.

Hacksaw Ridge er likevel neppe en film jeg vil ønske å se på nytt med det første, og det er helt sikkert den filmen av de 9 nominerte som beste film som er minst allmenntilgjengelig, grunnet sine voldsomme kampscener.

Det er veldig på grensen til en karakter helt midt på treet. Aller mest takket være Garfields prestasjoner og at Gibson lykkes i å vise Doss sitt heltemot,  skal Hacksaw Ridge likevel få terningkast 4 av meg, og på stjerneskalaen blir det 6/10.


Oscar awards
Bilde lisensiert fra: adrenalina / yayimages.com

Hacksaw Ridge sine sjanser til å få Oscar

Tja. Det er vanskelig å si. Oscar-gubbene liker vel sikkert amerikanske krigshelter, men filmens voldsomhet, litt tamme førstedel og noen melodramatiske innslag, samt at Manchester by the Sea og La La Land trolig foretrekkes et godt stykke forran denne, tror jeg gjør at den ikke når opp verken blant beste film eller regissør.

Det aner meg at Andrew Garfield blir forbigått av Casey Affleck eller Ryan Gosling. Om Affleck vinner er det helt greit altså. 100%. For min del er det nemlig så og si dødt løp mellom Affleck og Garfield, med Gosling et godt stykke bak de to. Denzel Washington i  Fences har jeg ikke sett ennå, men det sies at han kan ha en bra sjanse. Den femte nominerte som er Viggo Mortensen plasserer jeg pr nå soleklart på sisteplass på min liste. Ellers er Garfield den jeg liker best av de nominerte, hvis man kun tenker person/skuespiller, etterfulgt av Mortensen og Gosling/Affleck/Washington. Jeg håper likevel at Affleck vinner for sin klasseprestasjon i MbtS, hvis ikke Garfield vinner - om da ikke Washington er helt superb i Fences, som jeg skal få sett snart.

Hacksaw Ridge er forøvrig også nominert for beste lydmiks, beste lydredigering og beste filmklipp/redigering. Totalt 6 nominasjoner altså. Lyd-kategoriene tror jeg ikke den tar, kulelydene dominerer kanskje for mye (?), sjanseløs er den dog ikke der, men i beste filmklipp kan det bli pris.

Slik ser Filmhjertes rangering ut pr nå

NOMINERTE BESTE FILM                                           Terning      Filmhjerter                       
MANCHESTER BY THE SEA 5 8/10
HELL OR HIGH  WATER 5 8/10
LA LA LAND 4 7/10
HACKSAW RIDGE 4 6/10
ARRIVAL   ikke sett ennå
FENCES   ikke sett ennå
HIDDEN FIGURES   ikke sett ennå
LION   ikke sett ennå
MOONLIGHT   ikke sett ennå

 

Nominerte beste mannlige hovedrolle            Terning/kar.              
Andrew Garfield (Hacksaw Ridge) 6
Casey Affleck (Manchester by the Sea) 6
Ryan Gosling (La La Land) 5
Denzel Washington (Fences) Ikke sett ennå
Viggo Mortensen (Captain Fantastic) 2

#filmhjerte #filmtips #film #filmer #filmsnakk #oscar #oscar17 #oscar2017

Bruk gjerne kommentarfeltet for synspunkter om Hacksaw Ridge, Oscar, tips, ris, ros, osv.

ENDELIG! NY SESONG AV KLOVN NESTE ÅR



Så kom nyheten jeg har ventet på i flere år!

Dagens store serienyhet er selvsagt at komisuksessen Klovn vender tilbake med en ny sesong!

Klovn som gikk sin seiersgang gjennom 60 episoder fordelt på 6 sesonger frem til 2009, gjør comeback i 2018, melder dansk TV 2 og Klovns egen facebook-side.

Etter at seriens til nå siste episode ble sendt i 2009 har som kjent duoen Frank Hvam og Casper Christensen laget to uforglemmelig komiske og strålende Klovn-filmer; Klovn - The Movie som kom i 2010, og Klovn Forever i 2015.

Dansk TV 2 har spurt Casper Christensen om hva som har inspirert duoen til å lage en sesong 7.  "-100 prosent lyst. Vi gleder oss virkelig veldig til å vende tilbake til det gode gamle velkjente Klovn-universet med nye ideer. Vi er veldig inspirerte. Det blir et brak av en sesong 7", sier Casper Christensen til TV 2 Danmark.

Hele saken kan leses her hos TV 2 Danmark.

Så nå er det bare å smøre seg med tålmodighet, og ikke minst håpe på at en norsk kanal vil vise herligheten neste år når alt er klart :)

Filmhjerte stiller seg i rekken av jublende og forventningsfulle Klovn-fans. Dette var nyhetene sine gitt!

 

Liker du Klovn? Bruk kommentarfeltet for å si din mening.

#Klovn

Filmhjerte: Er det noe galt med norske filmer og serier?

couple in cinema
 

Norske filmer og TV-drama får ofte hard medfart både av media og på sosiale medier. Hvorfor er det slik?

Illustrasjonsfoto. Licensed from: adam121 / yayimages.com

I helga hadde den norske spenningsfilmen Kings Bay premiere, men verken anmeldelsene i media eller besøkstallene ble veldig gode. I den anledning passer det å dra frem og få ferdigskrevet denne saken som jeg har hatt liggende ei stund. Jeg er selvsagt ingen ekspert på forhold rundt norsk film selv om jeg ser mange filmer og serier fra Norge, men dette er tanker jeg som publikummer og norsk film- og serie-tilhenger har gjort meg.

Personlig har jeg helt klart sansen både for norsk film og norske TV-serier, selv om jeg ser flere svakheter også. En opplagt årsak til at de ofte rammes av kritikk kan selvsagt være så grunnleggende som at filmens eller seriens budsjett ikke har vært stort nok, slik at en må ta snarveier som muligens går ut over sluttproduktet. Norske produksjoner er slik jeg ser det viktig både som en kulturbærer og for bevaringen og utviklingen av det norske språket. Det er viktig å få fortalt historier fra et miljø man selv kan assosiere seg med, se rollekarakterer man føler man kjenner seg eller andre igjen i (det er kanskje i mange tilfeller enklere å sette seg inn i tankesett og situasjoner som en som snakker og "tenker" norsk gjør, enn en amerikaner i en diger Hollywood-film for eksempel), og ikke minst er det viktig å få frem nye talenter i norsk film og seriesammenheng.

Mange kritiserer språket i filmer og serier fra Norge. Språket, mimikken og dialogen, og her ligger nok et klart forbedringspotensiale, for jeg er delvis enig med en del av denne kritikken. Flere ganger opplever jeg at språket og dialogen blir noe unaturlig, det blir på en måte teatralsk, maskinmessig, uten innlevelse, eller nesten som om setningene blir lest opp fra en bok, og dialogen blir ofte for lite dagligdags. Det hele virker noen ganger veldig overfladisk og kaldt. Dessuten har det i mange tilfeller vært slik at skuespillere enten har snakket så utydelig at publikum sliter med å forstå hva som blir sagt (og det er rimelig irriterende i norske filmer, når man som norsk ikke forstår...), eller skuespillere blir nødt å knote på en annen dialekt enn sin egen. De norske dialektene er da også et eventyr for seg selv, men det er en annen sak.

Et annet problem i norsk film tror jeg er nordmenns søken etter alt utenlandsk, og helst amerikanske. Det råder til dels en oppfatning av at alt det norske er mye dårligere enn det amerikanske, og derfor gidder man ikke bruke penger på norske filmer når man heller kan se en påkostet utenlandsk storfilm. Man kjenner ikke skuespillerne osv, men her er det også publikum som må endre holdninger. Selvsagt kjenner man ikke til skuespillerne om man bevist nesten aldri ser noe fra Norge, det sier seg jo selv ;-) Dessuten, mye fra Norge er minst like bra og flere ganger bedre, enn det masseproduserte fra de digre filmselskapene i statene. Jeg sitter egentlig med en oppfatning av at mange av de som kommer med den verste slakten av norsk film, ser ganske lite norsk film.

Jeg tror også det er flere som tenker som meg, at i norske produksjoner er det litt for ofte "sære" karakterer som portretteres. Det "må" liksom alltid være noen bygdetullinger og bygdeoriginaler i en film eller serie dersom handlinga foregår utenfor Oslo later det til å være som, eller så er morderen en psykotisk tosk (vel, dreper man noen er man kanskje et tilfelle for psykiatrien, men jeg håper dere forstår hva jeg mener). Det blir med andre ord noen ganger for lite variasjon. Dessuten virker det også som om filmskaperne for ofte lar skuespillerne styre for mye av kroppsspråk og mimikk selv, eventuelt så er det noen skuespillere eller instruktører her til lands som ikke er gode nok på det området? Vi har mange flinke folk altså, bare sånn at det også er nevnt.

Et "problem" man i alle år også har opplevd som stadig tilbakevendende, er at enkelte skuespillere er med på "alt". På 80-tallet og i årene omkring der virket det jo som om en norsk produksjon uten Helge Jordal var utenkelig å kjøre i gang, senere har jeg hørt folk si samme om navn som f eks Kristoffer Joner, Bjørn Sundquist, Axel Hennie, Ane Dahl Torp. Kanskje går man litt lei av å se de samme fjesene for hyppig? Selv om det kanskje stemmer litt, så må vi også huske på at Norge er ikke en diger nasjon med en armada av skuespillere som passer inn i alle slags roller. Men om filmskaperne makter å lage mer variasjon i rollekarakterene, castingen og plotet i filmene og seriene sine er de kanskje på rett vei? La meg nå også legge til at alle de navnene jeg her dro frem er eksempler og at de er glimrende skuespillere.

Særlig angående TV-serier har Norge de siste årene levert mye strålende, som har medført internasjonal anerkjennelse og gjort suksess i eget rike. Jeg nevner serier som Skam, Frikjent, Kampen om tungtvannet, Nobel, Øyevitne, Valkyrien og forhåpentligvis den kommende TV 3-serien Elven. Av filmer fra Norge de siste årene har Kon-Tiki, Bølgen, Kongens nei og Børning vært solide pluss i folkeopinionen.

Saken fortsetter under bildet

happy friends watching movie in theater
Kan norske filmer glede kinopublikum? Illustrasjonsfoto, lisensiert fra: dolgachov / yayimages.com


Det har vært skrevet og sagt mye også om at det samarbeides for dårlig internt i norsk film. Særlig har det nylig (en stund siden jeg påbegynte denne saken) vært en debatt om filmer fra nord som ikke klarer å levere godt nok, fordi filmproduksjonsselskaper ikke klarer å samarbeide på tvers av fylkesgrenser og selskaper. Jeg vet egentlig lite om akkurat dette, men samarbeid kan neppe være en negativ ting å få til. Promotering  av filmer er et annet område som kanskje kan diskuteres.

Et poeng jeg ser ofte blir nevnt, men som jeg egentlig ikke ser det store problemet med, er geografiske og tidsmessige feil i filmer og serier. For eksempel sier de i en film at de skal kjøre til Oslo, men så vises det i filmen at de i virkeligheten kjører fra Oslo, altså i feil retning, og at det "jukses" med andre innenfor begrepene geografi, tid og sted. Men dette er garantert  ikke et særnorsk fenomen, det blir bare så enkelt å få øye på det siden det er fra et område man er godt kjent i. Ser man utenlandske filmer og serier forekommer dette garantert der også, og leter man på nett finner man sikkert folk som kritiserer det også. Så at dette er særegent for norske produksjoner tror jeg bare er en myte.

Så var det da dette med troverdigheten.

Trangen til å være mer enn man er, at filmen/serien er for ambisiøs altså, er et problem som nok ikke bare er en myte. For man bør helst kunne tenke seg til at det man ser ikke er helt fullstendig fjernt. Her til lands er vi selvsagt ikke så vant med at folk drepes for fote og at seriemordere og voldsmenn herjer fritt, ei heller er vi vant med de digre eksplosjonene og høyoktans voldsomme hendelsene i hverdagen, som noen ganger filmatisert blir litt for enkle å gjennomskue både visuelt og rent troverdighetsmessig. Da er man kanskje tilbake til at filmens budsjett ikke er stort nok til at man får ting til å se ekte nok ut. Man skal selvsagt ha i minne at film er fiksjon. Det er ikke slik at alt trenger å være dagligdags, det må ikke nødvendigvis være ekte og reelt troverdig, da kunne man like gjerne sett på Dagsrevyen og TV 2 sine nyhetssendinger istedet. Men et sted går det naturligvis et skjæringspunkt for hvor mange friheter man som filmskaper bør benytte seg av.

En liten digresjon her nå, men en ting jeg har tenkt på og som ofte "irriterer" meg i filmer og serier (norske som utenlandske) er at folk ikke tar av seg skoene når de kommer inn i hjemmene sine eller på besøk. Jeg skjønner at det går ekstra tid å vise at rollekarakterene tar av og på fottøy, men jeg er nå iallefall vant med at man tar av seg på beina og ikke kommer inn i stua til folk med joggesko og boots på seg ;) Slikt  ser så unaturlig ut. Slike detaljer er sikkert flisespikkeri i den store sammenhengen, men jammen kan dere tro jeg legger merke til det når film- og serieskaperne ikke tar den snarveien.

Et spørsmål som kan være aktuelt er om det lages for mange norske filmer og serier? Blir konkurransen for tøff? Personlig syns jeg ikke mengden er for stor, men andre mener kanskje det?

Dette jeg nå har skrevet er selvsagt ikke løsningen på norsk films fremtid, dette er kun tanker jeg som publikummer og entusiast av norske film- og serieproduksjoner har, men kanskje ligger det likevel noe fornuft i det også.

Sett på bakgrunn av kritiske røster er det derfor ekstra artig å registrere når filmer og serier fra Norge får internasjonal oppmerksomhet og suksess, eller massive positive tall her hjemme. Særlig på anerkjente filmfestivaler i utlandet gjør mange norske filmer det flere ganger sterkt, som på Sundance (USA) og Berlinalen.

At norske regissører og skuespillere gjør seg bemerket i utlandet er også med på å løfte norsk film som helhet. For eksempel har regissør Morten Tyldum begynt å skape seg et navn internasjonalt, og med flere norske skuespillere i utenlandske filmer tror jeg også interessen for norske filmer vil øke.

Jeg personlig har iallefall god tro på at det finnes en lysende fremtid for norsk drama og film.

Desierto - filmmatisk søppel

Desierto fra Mexico er noe av det dårligste jeg har sett!

FILM: DESIERTO (Mexico, 2015)

En gjeng meksikanske illegale flyktninger på vei til USA gjennom et ugjestmildt og åpent "wasteland". En psykotisk idiot med gevær, hvis favorittstrofe er "This is my land", og en blodtørstig kjøter av ei møkkabikkje. De to i fellesskap likviderer de sjelløse og forsvarsløse meksikanerne en etter en, enten gjennon kaldblodig nedplaffing som om de var levende blinker, for de som er så heldige, mens resten ender opp som hundekjeks, i et par scener hvor jeg snur meg vekk fra skjermen i vemmelse.

Selvsagt har filmen en meksikaner, naturligvis Gael Garcia Bernal, som forsøker å stoppe galningen. Hvorfor denne Jack Daniels-supende slakteren er ute i ørkenen på jakt etter "fucking gringos" som han så pent hyler ut, får vi aldri noe svar på annet enn at han tydeligvis har fått for seg at til "The land of freedom" kommer ingen ubedte ustraffet. Man tar seg nesten i å spekulere i om Donald Trump har en finger med i spillet.

Til tross for at jeg egentlig ikke har stort mere å si enn at dette er en av de mest meningsløse drittfilmene jeg har sett, skal jeg utdype litt til. Det  som i utgangspunktet hørtes og så ut som noe som kunne bli en spennende film det ørkenaktige wasteland-landskapet som et fascinerende stekende bakteppe tatt i betraktning, feiler på nesten absolutt alle måter.

Spennende er det ikke.

Det er forutsigbart til tusen.

Manuset stinker. Regien stinker verre.

Filmens badboy er komplett patetisk. Komplett!

Meksikanerne som vi selvsagt skal heie på har stort sett null karaktertrekk, så vi rekker ikke å bli kjent med noen av de før de sendes til de evige jaktmarker på bestialskt vis.

Gael Garcia Bernal gjør seg ikke direkte bort med sin prestasjon, men denne filmen vil for alltid henge over han som en mørk skygge.

Desierto er filmmatisk søppel og ingenting annet enn en blodig nedslaktning som får meg til å ta øynene vekk fra skjermen i ren vemmelse.

Terningkast 1.

Filmby: Tromsø

Tromsø by night
Kings Bay som for tiden går på kino er en av få filmer hvor handlingen finner sted i Tromsø.

Foto: Licensed from: Even Tryggstrand / yayimages.com

I dagens filmbloggpost tenkte jeg at siden jeg bor i Tromsø skal jeg se litt på filmer der TROMSØ er et av innspillingsstedene, hvor handlinga i filmen foregår i Tromsø, enten ved at stedsnavn er nevnt eller ved at det er klart gjennkjennbart.

Flere filmer er tidligere spillt inn i Troms fylke, på FilmCamp i Målselv blant annet, disse filmene er ikke medregnet her. Det er desverre veldig få filmer der handlingen foregår i Nord-Norges hovedstad, men det er noen, og det er faktisk også en og annen skuespiller og regissør som kommer fra Tromsø.

FILMER MED INNSPILLINGSSTED TROMSØ:

KINGS BAY (2016)

Årets nye norske spenningsfilm Kings Bay, med offisiell Norgespremiere 27. januar,  retter søkelyset mot gruveulykka ved Kings Bay på Svalbard i 1962 der mange mennesker omkom. Hva om det ikke var en ulykke? En journalist fra avisa Nordlys begynner å grave i den gamle saken. Mye av handlingen i filmen utspilles i Tromsø. Filmen har foreløpig fått flere terningkast  4 og 5 fra norske filmanmeldere.

Innlegget fortsetter under traileren for Kings Bay.


GLASSDUKKENE (2014)

Thrilleren Glassdukkene fra 2014 har en rekke scener som foregår i Tromsø, og Tromsdalen. Filmen som ble regissert av Nils Gaup baserer seg på romanen Glassdukkene, som er skrevet av forfatteren Jorunn Thørring, som selv er fra Tromsø. Filmen ble aldri noen suksess på kino, til tross for grei omtale i media, og den ble vraket for utgivelse på DVD og Blu-Ray.

I Glassdukkene foregår iallefall en hel del av handlingen på en rekke kjente steder i Tromsø og Tromsdalen, som gamle Driv på Bangsund-kaia, ved Prestvannet, i Telegrafbukta, på Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN), i Storgata, utenfor det gamle politihuset i sentrum, gatelangs i Tromsdalen, og ikke minst hadde politietterforsker Aslak Eira, filmens hovedperson, boligen sin i et hus like bortenfor byens rådhus. Og filmposteren prydes av Ishavskatedralen.

Det var meningen at to andre av Thørrings krimbøker med handling fra Tromsø skulle filmatiseres, men prosjektet ble desverre lagt død etter at den første filmen ikke klarte å spille inn nok penger på kino.

Etter at det ble klart at filmen floppet på kino og at nye filmer neppe ville bli laget, slaktet forfatter Jorun Thørring Glassdukkene og regissør Nils Gaups arbeid med filmen, og kalte det en dårlig film, og så videre. Hun hadde tydeligvis forandret mening totalt siden hun så filmen på førpremiere, for da uttalte Thørring nemlig i et intervju med NRK at hun var veldig fornøyd....

Glassdukkene er tilgjengelig for digitalt leie/kjøp hos iTunes Store, med priser fra 29 kroner.

Innlegget fortsetter under Glassdukkene-traileren.

 

INSOMNIA (1997)

I Insomnia blir aldri Tromsø nevnt, men vi ser selvsagt at det er i Tromsø mye av handlinga foregår, blant annet er scenene fra Fjellheisen og Fløya ekstremt flotte, samt scener fra søppelfyllinga i Ørndalen, på en av pirene i Tromsøsundet, noen sentrumsscener og kjørescener fra fastlandssida der vi ser over mot Tromsøya. Hovedrollene bekles av Stellan Skarsgård og Bjørn Floberg. I tillegg får vi artige innslag av Kristian Figenschau og Finn Arve Sørbøe.

Drapet på en ungjente fører til at en svensk toppetterforsker sendes nordover. Han sliter med indre demoner etter at etterforskningen går fryktelig galt, samtidig som noen har sett hva som skjedde. Dessuten er det lyst døgnet rundt og han lider av søvnmangel... Insomnia ble en knallsuksess, og fikk også en amerikansk remake. Filmen er regissert av Erik Skjoldbjærg som er fra Tromsø.

Insomnia er den absolutt beste filmen fra Nord-Norge, og er både spennende og litt mystisk. En film som absolutt anbefales hvis du finner den.

Innlegget fortsetter under videoen med Insomnia-traileren.


1997 FOREVER (THERE`S ALWAYS NEXT SEASON)

Dette er en dokumentar om snowboardmiljøet i Tromsø på 90-tallet, miljøets forsvinning og den kollektive tilbakekomsten 15 år senere, har regissør og Tromsøværing Carl Christian Lein Størmer sagt til avisa iTromsø. Filmen skulle være klar i januar 2014 ble det meldt av avisene året før, men den ble utsatt, og skulle deretter være åpningsfilmen under TIFF 2015 (filmfestivalen i Tromsø) under tittelen "There`s always next season", men det ble det heller ikke noe av.

På en liste avisa iTromsø lagde før jul i 2015 var filmen med, under tittelen "1997 forever", så da er den vel ferdig (?) og heter det nå. Ifølge avisa har regissøren nektet å gi filmen ut på DVD eller noen annen plattform, og filmen har kun blitt vist med live musikkfremføring av Tromsøbandet "1997". Av en trailer på Youtube fremgår det at filmen ble vist noen ganger vinteren 2014/15.

Filmen, hvis den nå i det hele og store ble helt ferdig, er ihvertfall laget i Tromsø, av og med Tromsøværinger.

SKALLAMANN (2011)

Prisvinnende kortfilm med bl.a. Ole Giæver og Frank Kjosås, om en tenåring (Kjosås) som har blitt kyssa av en skalla mann (Giæver). Filmen, som er en kort musikalkomedie, er innspilt i Tromsø, og er ganske så hysterisk morsom. Av andre kjente navn medvirker Marit Adeleide Andreassen, Randolf Walderhaug, Ulla Marie Broch og Solfrid Heier. Den varer kun 11 minutter. Se den da vel! :)

Filmen ligger blant annet på YouTube.

Saken fortsetter under YouTube-videoen, som inneholder hele Skallamann.

 

ISHAVSBLOD (2016)

Den mye omtalte splitter nye selfangst-dokumentaren Ishavsblod, som gjorde braksuksess på TIFF nylig, har også noen få scener som er spillt inn i Tromsø.  Filmens to regissører, Trude Berge Ottersen og Gry Elisabeth Mortensen, er forøvrig fra, ja du gjetter riktig, Tromsø.

Ishavsblod (Sealers - One Last Hunt) kommer på kino i februar.


I NI LIV (1957) skal vist noe av handlingen være spilt inn på Kvaløya.

Det finnes vistnok/muligens også en nullbudsjettsfilm, som senere fikk 75 000 i støtte (kilde: nrk.no), som heter AURORA, fra 2010, med hele sin handling fra Aurora Fokus kino i Tromsø (!), og med den danske stjernen Kim Bodnia i en birolle! Denne filmen som omtales som en romatisk komedie hadde jeg aldri hørt noe om før den plutselig dukka opp i et Google-søk og på wikipedia.

Filmen er laget/skulle lages av en vennegjeng fra Tromsø, kunne TV 2 melde i sin dekning av arbeidet med filmen i 2009. Angivelig skulle den være ferdig i 2010. Jeg finner noen gamle artikler fra NRK og TV 2 om filmens produksjon, intervju med Bodnia om filmen, men ingenting om at den faktisk har blitt ferdig og vist? Isåfall, hvordan i granskauen kunne jeg ha latt den gå meg hus forbi??? Om noen vet noe om dette, bruk gjerne kommentarfeltet eller ta kontakt! :) Det hadde vært morsomt å se den, men det kan man vel bare glemme?

Som dere skjønner er desverre ikke Tromsø med sine vakre og ville omgivelser brukt for mye i filmer og serier, men noen spennende prosjekter der Tromsø skal brukes som location/innspillingssted er under arbeid. Blant annet kommer det en ny film om krigshelten Jan Baalsrud, hvor litt av handlingen foregår i Tromsø, bekreftet regissør Harald Zwart tidlig i prosessen.

Filmen som har fått en god del omtale i lokalpressen heter DEN 12. MANN. Noen av opptakene fra Troms fylke startet i april 2016, i september ble de første klippene fra filmen sluppet, og så nylig som i oktober hadde man audition i Tromsø der man søkte etter statister. Den 12. mann har ventet premiere i løpet av 2017.

Det finnes muligens noen andre filmer eller TV-serier der noe av handlinga foregår i Tromsø. Gi meg gjerne et vink om det hvis du vet om noe jeg ikke har nevnt her :) Det er dog ikke mange det i så fall dreier seg om, men dette har jeg ikke full oversikt over. En serie jeg kommer på er fotball-dokumentarserien Fotballproff som gikk på NRK i 2014. Jeg mener også å ha et vagt minne om å ha lest om en utenlandsk film hvor handlinga startet i Tromsø, men hva heter den? Spør du meg, spør jeg deg...

I  tillegg er det også en del kortfilmer som er spillt inn i Tromsø, flere har vært vist på TIFF og noen bl.a. i Cannes, men ingen er like kjente som Skallamann. I Tromsø er det forøvrig et levende og energisk ungt filmmiljø knyttet til ungdomshuset Tvibit, med blant annet festivalen NUFF (Nordic Youth Film Festival). Sjekk ut nuff.no for info.

NOEN KJENTE FILMNAVN FRA TROMSØ:

Erik Skjoldbjærg, regissør. Bl.a. regi på Insomnia (1997), Nokas (2010), En folkefiende (2005), Pionèr (2013) og Pyromanen (2015).

OIe Giæver, regissør og skuespiller. Bl.a. regi og spiller i Mot naturen (2014) og Fra balkongen (2017), regi for Fjellet (2011).

Kristian Fr. Figenschow, skuespiller. Med i bl.a filmer som Kings Bay (2016), Piratene (1983) og Insomnia (1997). Mest kjent fra teater (HT) og som "Jendor" i "Oluf"

Ketil Høegh, skuespiller. Med i TV-serier som Offshore (1996-99); Marerittet (1989); Svarte penger, hvite løgner (2004) , og i den nye filmen Kings Bay (2016). Også Høegh er først og fremst et kjent og kjært teater-navn i Tromsø.

Torstein Bjørklund, skuespiller. Med i NRKs suksess-serie Kampen om Tungtvannet (2015). Spiller også bl.a. i filmen Morgenrøde (2014).

Arthur Arntzen. Han Oluf! Ikke akkurat et "filmnavn", men skuespiller var han jo.

Amrita Acharia, skuespiller, med i Frikjent sesong 2 (2016).

Cecilie Mosli, skuespiller og regissør. Jada, jeg vet at Mosli er fra vakre Malangen, et lite stykke utenfor Tromsø, men som 15-åring flyttet hun til Tromsø for skolegang på musikklinjen på Kongsbakken vgs, og hun bodde noen år i byen. Dessuten liker jeg henne, så hun nevnes her ;) Har spilt i en lang rekke TV-serier og filmer. Blant annet sett i NRK-serien Øyevitne (2014), og filmen Naboer (2005), Elling (2001) og Kompani Orheim (2012).  Regi på Mammon (2014) og noen episoder av Frikjent (2016).

Romeo & Julie og presidenter på Verdensteateret - Heftig strandparty fra Hellas på Oslo-cinemateket


"Baz Luhrmann lager episke kjærlighetshistorier, mann!"

Så sa ihvertfall Even i Skam, og som vi husker fra sesong 3 av NRKs braksuksess fra ifjor var det mang en referanse der til regissør Luhrmanns romantiske kjærlighetsdrama ROMEO & JULIE. Blant annet så Isak den på pc`en sin hjemme i senga, mens det kom en tåre nedover kinnet hans, og den mye omtalte svømmebasseng-scenen må nevnes.

Nå har publikum i Tromsø en sjanse til å se filmen på kino i slutten av februar, når Cinemateket setter den opp på Verdensteateret, nettopp fordi filmen har fått en oppblomstring igjen takket være Skam.

En ung Leonardo DiCaprio og Claire Danes spiller det unge paret som på tross av rivaliserende familier forsøker å dyrke kjærligheten, i denne moderne klassikeren fra 1996 som viser oss verdens mest berømte kjærlighetshistorie av William Shakespeare, i moderne utgave.

Det er sikkert minst 15 år siden jeg så filmen, og jeg er vel litt i tvil om jeg liker den ;) Men kanskje blir det et gjensyn.

Filmen vises ifølge Verdensteateret sin februar-kalender to ganger, søndag 26. februar, og mandag 27. februar.

Les mer om filmen på Verdensteateret sin nettside.

FOKUS: AMERIKANSKE PRESIDENTER



Verdensteateret viser flere filmer av interesse i februar, både klassiske suksesser og nye filmer. Blant annet blir det filmer der den amerikanske presidenten står i fokus, noe som vel må sies å være ganske så aktuelt i en tid der USA nettopp har fått tidenes mest kontroversielle og forhatte president i Trump.

I den sammenheng vises ihvertfall de fem strålende filmene JFK - SAKEN FORTSETTER (1991, med Kevin Costner), ALL THE PRESIDENT`S MEN (1976, med Dustin Hoffman og Robert Redford), LINCOLN (2012, med Daniel Day-Lewis, Sally Field og Joseph Gordon-Levitt), NIXON (1995, med Anthony Hopkins) og FROST/NIXON (2008, med Frank Langella, Michael Sheen, Kevin Bacon og Oliver Platt).

Også høyaktuell norsk film står på plakaten. Kim Hiorthøys morsomme og lett absurde spillefilmsdebut THE RULES FOR EVERYTHING, og den nord-norske selfangstdokumentaren ISHAVSBLOD, som ble en publikumsfavoritt på filmfestivalen i Tromsø, er begge helt klart verdt å se.

Gullpalmevinner Cristian Mungius nye film DEN STORE PRØVEN er en annen film som absolutt anbefales.

PS: alle de utenlandske filmene vises med norske tekster.

Fullstendig program, filminfo og billettkjøp finnes på verdensteateret.no.


Verdensteateret, her fotografert i anledning TIFF.

SUNTAN - ANBEFALT GRESK FILM

Når jeg nå er innom Cinemateket. Befinner du deg i Oslo bør du sjekke ut hva Cinemateket (Dronningens gate) der har på sitt program. Også i Bergen, Trondheim, Stavanger, Lillehammer og Kristiansand finner man Cinemateket forøvrig.

En film som helt klart anbefales, og som ihvertfal vises i Oslo frem til 3. februar, er den greske dramakomedien SUNTAN.

Innlegget fortsetter under traileren

Filmen tar oss med til en hedonistisk gresk ferieøy der Kostis, en sympatisk ny lege i 40-årene som nylig har startet å jobbe på øya blir kjent med en gjeng partyglade unge mennesker etter at han behandler en ung kvinne. Følelser og komplikasjoner oppstår når han inviteres med gjengen på stranden og på fester med høy partyfaktor.

Suntan er både tiltalende og til tider veldig morsom, samtidig som det etterhvert blir mer og mer ubehagelig å se Kostis sin desperasjon bre seg i kampen for å tilpasse seg livsstilen til de langt yngre menneskene han har begynt å omgås. Filmen gjør nemlig en dreining etterhvert som nok noen, meg inkludert, finner litt problematisk. Uansett liker jeg Suntan, det er en film som kan fungere fint som en partyfilm og sommerfilm i seg selv, samt også som en påminnelse om en ungdomstid som aldri kommer tilbake.

Jeg så Suntan på nett i november/desember som en del av Arthaus-prosjektet Scope100, hvor 100 utvalgte filminteresserte skulle stemme fram en av 7 filmer som får norsk kinodistribusjon. I den avstemningen kom SUNTAN på en klar andreplass. Det er en film jeg tror vil gjøre seg bra på kinoskjermen. Suntan er badet i sol, og gir flere heftige partyvibber, samtidig som den har en alvorlig undertone. Og kanskje vil filmen gi en overraskelse eller to når det drar seg til. Jeg setter et svakt terningkast 5 til Suntan.

Helt klart en anbefalt film å få med seg. Filmen er månedens film på Cinemateket (i Oslo), og har fem visninger igjen. Løp og se!

Les om Suntan på Cinemateket Oslo sine sider.

Fra Balkongen til Berlin - Ole Giævers nye film på Berlinalen


 

Regissør og skuespiller Ole Giæver fra Tromsø er klar med sin nye film "Fra balkongen", som får premiere på selveste Berlinalen, filmfestivalen i Berlin. Der får han selskap av den norske storfilmen "Kongens nei", som nylig fikk Oscar-nei, men ja fra Berlinalen, som arrangeres fra 9.-19. februar.

Norsk film og nord-norske stemmer gjør seg altså gjeldende i Tyskland. Spesielt gledelig er det selvsagt at den Oslo-bosatte Ole Giæver som er fra Tromsø, faktisk for tredje gang er invitert til Berlinalen. Han var nemlig også der med "Fjellet" (2011) og "Mot naturen" (2015). Produksjonsselskapet bak filmen, Mer Film, har forøvrig også røtter i Nord-Norge, nærmere bestemt Tromsø (samt i Bergen, og Oslo).

Begge Giævers to tidligere filmer har også fått mye buzz, og jeg tror de begge er å finne på nett, for den som gidder å lete. "Mot naturen" fikk ellers mye oppmerksomhet for en passe smådristig filmposter.

Giævers nye film som får verdenspremiere i Berlin er med i festivalens Panorama-program. Norsk filminstitutt beskriver Panorama-seksjonen i Berlin som et sted der både filmer med sterke kunstneriske visjoner og kommersielle muligheter kan vises, skriver filmnettstedet Montages.no.

Ole Giæver beskriver selv filmen slik, på Mer Film sin blogg:

FRA BALKONGEN handler om deg, om hvem du var og den du ble og alt som er tapt og vunnet mellom da og nå. Hvem er du som sønn eller datter, som forelder til barna dine, som kjæreste eller nabo, og hvem kan du bli i framtida? Hva klamrer du deg fast til her og nå, selv om du vet at verden skal gå under en gang? Jeg laget FRA BALKONGEN for å prøve å begripe livet og alt som vi vet at en dag skal bli borte. Det er en pre-apokalyptisk komedie om hvordan vi lever livene våre i Norge i dag  

På samme sted skriver også Mer Film at

  Filmen tar publikum med på en tid- og romodyssé mellom ytterpunktene av dette som vi kaller livet. I mer enn ett år følger filmen Ole og familien gjennom hverdag og høytider, minner og fantasier og store og små spørsmål. Det er en humoristisk utforskning av hvordan vi lever livene våre i dag og hva det vil si å være et menneske  

Mer Film og Troms fylke er forøvrig også representert i Berlinalens hovedkonkurranse-program. Den tyske filmen "Lyse netter" (Helle Nachte) som Mer Film er norsk co-produsent for er innspilt i Troms.  Mere om filmen kan leses på Mer Films bloggside.

Forhåpentligvis får man også her hjemme med tid og stunder mulighet til å se både Giæver-filmen og den tyske som er spilt inn i vakre Troms.

Grattis, og lykke til i Berlin både til Fra Balkongen, Mer Film, Giæver og Kongens nei.

Foto: Mer Film

Filmhjertes første kommentarer til årets Oscar-nominasjoner

Oscar awards
Oscar-nominasjonene er klare. Det må selvsagt kommenteres.

Årets Oscar-utdeling finner sted 26. februar (natt til 27. februar norsk tid), og er naturligvis et av årets store begivenheter for filminteresserte.

Årets nominasjonsliste inneholder vel ikke de enorme sjokkene eller overraskelsene akkurat, men kanskje noen små, og som vanlig er det ikke alt som er som det burde være.

I år slipper dog Oscar-akademiet unna å kritiseres for å kun være kritthvite i sine nominasjoner, da de har funnet plass til flere fargede skuespillere og filmer også, noe som nærmest burde være en selvfølgelighet.

Den store nominasjonsvinneren er musikalen LA LA LAND, som har all grunn til å smile om dagen. Nylig fikk Damien Chazelles film 7 Golden Globe-priser, av 7 mulige kategorier den var nominert i, og nå følges det opp med sinnsyke 14 Oscar-nominasjoner, i 13 ulike kategorier. Med andre ord kan LA LA LAND potensielt vandre hjem fra Oscar-showet med 13 priser.

Imidlertid håper jeg  ikke den gjør det. Filmen er bra den, og skuespillerprestasjoner og en hel del annet er bra ved den, men så bra at det fortjener 13 Oscar er det slettes ikke. Jeg gav forøvrig nylig filmen terningkast 4 etter å ha sett den på TIFF, og syns jo den fortjener noen priser, men 13???

En liten overraskelse er det å se den svenske komedien EN MANN VED NAVN OVE nominert i kategorien beste fremmedspråklige film. Også det er en bra film, men jeg  hadde ikke trodd den ville nå opp og bli nominert, for så fantastisk er den ikke. Jeg liker filmen, men av de mange påmeldte filmene i denne kategorien er det flere blant de som ikke  ble nominert som jeg syns hadde fortjent nominasjonen mye mere. Jeg kan kort nevne "The Distinguished Citizen" fra Argentina, "Elle" fra Frankrike og "Sparrows" fra Island, som alle tre er klart bedre, særlig de to fra Island og Frankrike.

Kanskje burde også vår egen "Kongens nei" vært forran i køen, men den norske storfilmen ble i likhet med fjorårets "Bølgen" forbigått. EN MANN VED NAVN OVE fikk forøvrig også nominasjon i år i kategorien for beste makeup/sminke/hår.

Som kjent er jeg tilhenger av filmer fra Sverige, så hyggelig er dette dog for våre svenske filmvenner. Filmen har forresten også noen norske innslag i produksjonen. På facebook skriver filmtidsskriftet Montages at den svenske filmen har noen norske innslag, den er co-produsert av Fantefilm, ved Are Heidenstrøm, og har musikk av den norske komponisten Gaute Storaas og lyddesign av Hugo Ekornes.

Mest gledelig etter mitt syn er det å se Isabelle Huppert nominert som beste kvinnelige hovedrolle, for ELLE. Alle nominasjonene MANCHESTER BY THE SEA har fått er også gledelige, og svært fortjente. Særlig gledelig og morsomt er det å finne Lucas Hedges nominert for beste mannlige birolle for hans innsats i filmen. Hyggelig er det også å finne HELL OR HIGH WATER  med to nominasjoner, deriblant som en av ni filmer som er nominert som beste film. Imidlertid regner jeg vinnersjansene som minimale.

Den store Oscar-vinneren blir nok LA LA LAND spår jeg, men jeg håper og tror at den ikke får pris for verken beste film eller skuespill. Beste regi, kinematografi og lyd bør den derimot gjerne få, og den drar garantert også med seg noen av de "tekniske" og øvrige prisene, blant aktuelle kategorier kan være lyd, lydmiks, filmmusikk, sang, produksjonsdesign, manus, og flere av de vil være helt greit også at filmen vinner.

Den nominasjonen jeg er mest uenig i er Viggo Mortensen som beste mannlige hovedrolle for CAPTAIN FANTASTIC. Jeg digger Mortensen, bortsett fra i denne filmen som er en film jeg virkelig hater. Usj! Heldigvis er vinnersjansen hans ganske liten, da han konkurrerer mot Casey Affleck (MbtS) og bl.a. Denzel Washington (FENCES), og også Gosling (LLL) står nok forran han vil jeg tro.

SE ALLE NOMINASJONENE HER

Forøvrig er det fortsatt mange av de nominerte filmene jeg ikke har sett, så jeg har litt å ta igjen den kommende måneden. Som vanlig regner jeg med å komme med en filmbloggpost med alle vinnertipsene for Oscar-utdelingen når det nærmer seg den store kvelden.

Snakkes ;)

Bilde: Licensed from: adrenalina / yayimages.com

Norsk film på kino: Kings Bay og The Rules for Everything to av 17 norske kommende filmer


 

De kommende månedene har kinoene flere spennende norske filmer på plakaten. Allerede fredag er det klart for KINGS BAY.

Den norske thrilleren KINGS BAY som retter søkelyset på den mye omtalte Kings Bay-gruveulykken på Svalbard i 1962 er en av filmene jeg har store forhåpninger til.

Faktisk er deta llerede onsdag  klart  for eksklusiv Norgespremiere for Kings Bay i Tromsø.

Slik beskrives filmen i omtalen hos Aurora Fokus Kino og Nordisk Film Kino:

I 1962 omkommer 21 gruvearbeidere i en eksplosjon i Kings Bay-gruven på Svalbard - hva som utløste eksplosjonen er til dags dato et mysterium.
Hva om ulykken i Kings Bay-gruven på Svalbard ikke var en ulykke? En regjering måtte gå av, men visste de noe som ingen har fortalt?

En journalist i avisa Nordlys, Harrieth Hansen, kommer på sporet av hva som egentlig hendte i Kings Bay-ulykken. Et spolebånd med en advarsel om ulykken, ett år før den faktisk hendte, leder henne og hennes kollega Oskar Stokstad inn på sporet av at Sovjetunionen sprengte gruven for å vise hvem som egentlig bestemmer over Nordområdene. Jo nærmere de kommer sannheten, blir det tydeligere at sterke krefter er i sving, og villige til å gå langt, for å stoppe saken fra å bli publisert

Store deler av Kings Bay er forøvrig innspilt i Tromsø, noe som selvsagt gjør filmen ekstra høyinteressant å få med seg, ettersom det mildt sagt ikke akkurat florerer av filmer der Tromsø har blitt brukt som location.

Hovedrollene i Kings Bay er det artisten Kari Bremnes, og for meg helt ukjente Andrè Sørum, som har. Synge kan Bremnes som vi vet, men kan hun skuespillerkunsten? Det finner man vel snart ut av.

Ellers på filmens rollebesetning finner vi godt kjente nasjonale navn navn som Jørgen Langhelle og Erik Hivju, samt en rekke nord-norske profiler som er godt nok kjent, deriblant Kim Sørensen (selv om han ofte stotrer på østlandsdialekt), Ketil Høegh, Maria Bock (Nåde, Hellfjord), Kristian Fr. Figenschow og Eirik Junge Eliassen, med flere.

KINGS BAY har premiere over hele landet førstkommende fredag,  27. januar. Løp og se!

SMÅABSURD OG LEKEN DRAMAKOMIKK FRA DEBUTANT KIM HIORTHØY

27. januar er det også premieretid for den norske multikunstneren Kim Hiorthøy sin spillefilmdebut med den absurde dramakomedien THE RULES FOR EVERYTHING.

Hiorthøys film er en ganske så annerledes film fra det man ellers ser, hvor han på en leken måte snurrer rundt temaer som døden og atomer.

Jeg så den nylig på filmfestivalen i Tromsø, og syns at det var en filmopplevelse utenom det vanlige. Det er en underfundig filosofisk stemning filmen igjennom, med gjennomgående mye mørk humor, til tider morbid, og det er en del å le av.

Gir du The Rules for Everything en sjanse vil du kanskje bli positivt overrasket, selv om filmstilen nok garantert ikke er for alle. Handlingen finner sted i Oslo, og har en blanding av engelsk og norsk tale.

Fra meg ble det iallefall terningkast 4 til The Rules for Everything.

Filmen handler om, som tittelen hentyder, at det finns regler for alt. Det finns regler for livet, det finns regler for døden, og alt som skjer imellom.

Storm er ti år. Når faren hennes forsvinner, begynner moren hennes å lage instruksjonsfilmer med en østeuropeisk selvhjelpsguru. Overlatt til seg selv må Storm bestemme seg for hvilke regler tilværelsen kan kokes ned til for at ikke verden skal falle helt sammen 

Det mest kjente navnet for meg av de som spiller i filmen er Ingrid Olava. I hovedrollene finner vi Natalie Press og purunge Tindra Hillestad Pack.

Norsk film håper nok definitivt på en vårblomstring dette halvåret, for ikke mindre enn hele 17 filmer fra Norge har kinopremiere i halvåret frem mot sommeren. Jeg håper flere av de får bra besøkstall.  En film jeg så under filmfestivalen i Tromsø og som anbefales på det varmeste er dokumentarene TUNGESKJÆRERNE, som er en sjarmør av en film om barn på Myre i Vesterålen som skjærer torsketunger.

Selfangst-roadmovien til havs, ISHAVSBLOD, som i likhet med Tungeskjærerne har Norgespremiere i løpet av februar/mars, er et annet tips. Ishavsblod har egentlig ikke distribusjon ut til kinoene, men i samarbeid med TIFF skal filmen likevel komme på kino i Norge har det blitt sagt, så hold et øye åpent for den.

Se en oversikt hos magasinet Rushprint over alle de 17 norske filmene med kinopremiere første halvår 2017.

TIFF 2017 - En oppsummering av filmfestivalen

Tromsø Internasjonale Filmmfestival er over for denne gang, og det er oppgjørets time, med filmrangering og noen skråblikk ;)

På en måte er det litt greit at uka er ved veis ende, selv om den har bydd på mange glimrende filmer og artige hendelser. For etter å ha bodd i kinosalene den siste uka er det ok å komme tilbake til den vanlige rutinen igjen. Også er det mindre enn et år til neste gang det braker løs ;)

Helt ferdig med TIFF er jeg selvsagt ikke. Årets festival ble for min del en festival med mye god film. I perioden mandag til lørdag fikk jeg sett 23 forskjellige festivalvisninger. Favoritten så jeg faktisk TO ganger i løpet av tre dager, ettersom Heartstones regissør på visningene fredag og lørdag var i Tromsø for å snakke om filmen.

Jeg hadde også planlagt tre kinobesøk søndag, men etter en uke med minimalt med søvn fikk drømmeland gå seirende ut av søndagskampen. Det var uansett ok, filmvalgene mine på søndag var ingen jeg i utgangspunktet følte sterkt for å få sett.

Her er rangeringen min av filmene jeg så på TIFF, med terningkast i parantes. Klikk på lenkene for anmeldelser/omtale.

Alt fra nr 1-16 anbefales, og alt fra nr. 1-18 var strålende, bra eller brukbart nok.
Nr 19, 20 og 21 veldig tvilsomt, og nr 22 fullstendig bortkastet tid.
Altså, fra topp verdensklasse og gradvis ned til til bunnskrap i bøtta:

  1. HEARTSTONE - Hjerteknuser fra Island  (6)
  2. ELLE - Elegant voldtektssjokk (6)
  3. LIFE OF PI (3D-VERSJON) - Pi imponerer fortsatt (6)
  4. TUNGESKJÆRERNE - "Fesk lukta ikke møkk, det lukta pænga" (5)
  5. THE ICEBREAKER - Iskald russisk actionthriller (5)
  6. ISHAVSBLOD / SEALERS - Opplev selfangsteventyret  (5)
  7. FOREVER PURE- Rystende fotballdokumentar fra Israel  (5)
  8. LA LA LAND - Sjarmerende musikal (4)
  9. THE DISTINGUISHED CITIZEN - Argentinas Oscar-kandidat (4)
  10. FREE FIRE (4/5, ingen omtale skrevet)
  11. DEN STORE PRØVEN (GRADUATION) - Bestått fra gullpalmevinner Mungiu (4)
  12. NEWS FROM PLANET MARS - Vittig fransk komedie (4)
  13. RARA - Viktig om omsorgsrett (4)
  14. THE RULES FOR EVERYTHING (4, ingen omtale skrevet)
  15. THE FITS - Girlpower i mystisk film (4)
  16. NOWHERE TO HIDE - Viktig krigsdokumentar (4)
  17. 4 MÅNEDER, 3 UKER OG 2 DAGER -  Litt skuffende Gullpalmen-vinner (3)
  18. FILM FRA NORD: KORTFILMPROGRAM 1 (Ingen terningkast satt, kun omtale)
  19. BLESSED BENEFIT - Søvnfremkallende fengselsdrama fra Jordan (2)
  20. PANAMERICAN MACHINERY - Feil i maskineriet (2)
  21. THITHI - Bortkastet tid (2)
  22. KARENINA & I - Pompøst vås (1)


Årets TIFF-perle; Heartstone, fra Island.


Þór (Thor) og Kristján (Baldur Einarsson og Blær Hinriksson) i Heartstone.


Beta og Hanna (Diljá Valsdóttir og Katljá Válsdóttir) i Heartstone.

Glimrende film på TIFF. Isabelle Huppert i den beksvarte voldtekts-hevn-thrillerkomedien Elle.

To av filmene rakk jeg ikke å skrive anmeldelse av, og nå gidder jeg ikke. Den ene er THE RULES FOR EVERYTHING (det kommer noen ord om den senere i uka i anledning kinopremiere), som er tiltenkt terningkast 4. Den andre er den kølsvarte actionkomedien FREE FIRE, som trolig ville endt opp med et terningkast 4 eller 5, selv om jeg ei stund satt og tenkte "WTF" er detta for noe? ;-) Filmen er nemlig rimelig sjuk, men har så mange kvikke replikker, smart dialog og morbid blodig action at filmen må sees. Dessuten er Brie Larson med. Enda en grunn for å  se den altså. Kanskje kommer det omtale av den også når den kommer på kino for ordinær visning en gang i slutten av mars.


Ishavsblod, nord-norsk unik dokumentar om selfangsteventyret som går mot en slutt. Artig og unik film.


Tungeskjærerne fra Myre i Vesterålen bør alle få med seg.

Største overraskelse: Heartstone var jeg sikker på før jeg så den at jeg vil like, men jeg likte den bedre enn ventet. Imidlertid er nok Elle, La La Land og Tungeskjærerne de filmene som overrasket mest ut i fra mine egne forventninger.

Største skuffelse: Blessed Benefits hadde jeg gode forventninger til. Den skuffet stort. Om noe ved selve festivalen skal sies å ha skuffet litt, må det være at jeg hadde håpet på en svensk film av klasse på programmet.

Beste film: Heartstone, selvsagt. Den satte dype spor.

Mest spesielle film: Elle. Noe lignende har jeg nok aldri før sett. Tenk det, en komedie om voldtekt, en rape-revenge komedie attpåtil! En film som manet frem både mye latter, vemmelse, sjokk og vantro blant publikum.

Årets TIFF-spådom: Tipset mitt om at Heartstone ville gå inn i filmhjertet. Kan si det tipset satt som ei kule. Hjartasteinn var til og med en sterkere opplevelse enn ventet.

Årets TIFF-ran: 50 kroner for en halvliter Solo på Kulturhusets foajè. 50 spenn! For Solo! Hvem var dum nok til å kjøpe det mon tro? *kreeemt*

Årets festivaldiett: Besto hovedsaklig av bananer, en og annen liten pose nøtter, noen brødblingser, noen Pepsi Max, Isklar og Bonaqua. Bon apetit! Og mye kaffe! Ja, og en Solo da.

Årets starstruck moment: Haha....vel, jeg flirte godt da jeg senere kom på at han jeg ikke klarte å kjenne igjen på Norsk Filmforbund sin stand men visste jeg hadde sett før, var han typen fra Jarlsberg-reklamene ("Kjøpte du ikke Jarlsberg", "Samma det vel, hund er hund" osv). Sorry hvis jeg glante på deg, Halvard ;p

Beste mannlige skuespillerprestasjon: Oscar Martinez i The Distinguished Citizen. Den argentinske veteranen var knallgod.

Beste kvinnelige skuespillerprestasjon: Isabelle Huppert i Elle briljerte! Det sies også at Rebecca Hall var storartet i "Christine", men den rakk jeg ikke å få med meg.

Beste nykommere: Heartstones to hovedrolleinnehavere Blær Hinriksson og Baldur Einarsson (begge rundt 14-15? antar jeg) som var fantastiske og leverte knallsterke prestasjoner får "beste mannlige". Islandsk film får håpe de to fortsetter som skuespillere! Som "beste kvinnelige" er årets nykommer Royalty Hightower (11) i The Fits, hvor hun er strålende. Det er girlpower fra Hightower! Og med det navnet vil nok ordspillene snart florere om hun fortsetter innen filmens verden.

Beste sitat fra en film: "Fesk lukta ikkje møkk, det lukta pænga" - Tobias (10) i Tungeskjærerne.

Årets klareste røde kort: Går til de råtne og gjennomsyra rasistiske Beitar Jerusalem-supporterne, særlig "La familia", i fotball-dokumentaren Forever Pure.

Beste TIFF-party: Tja, jeg var vel på hele to, så det blir jevnt mellom press party på Ølhallen og Arthaus sin 25-årsfest-nachspiel på Bastard. Best og mest øl hadde de på Ølhallen, mens mest trøkk bød Bastard på.

Fineste TIFF-visningssted: Verdensteateret.

Beste TIFF-visningssted: Fokus kino. Uten tvil mest komfortable stoler :)

Rareste filmtittel: Neida, ikke Rara, selv om den høres litt rar ut. Prisen går til britiske "AAAAAAAAH!"

15. januar 2018 er TIFF tilbake. Til TIFF er det bare å si takk for i år. Vi sees neste år, vel blåst!

Foto fra Heartstone: Foto: Roxanna Reiss. Fra filmens offisielle nettside heartstone-thefilm.com sitt pres kit.
Foto fra Elle: Pressebilde fra tiff.no
Montasje fra Ishavsblod/Sealers: Filmens pressemateriell
Foto fra Tungeskjærerne: Pressebilde fra tiff.no

Skrevet av: Lars Jørgen Grønli

#filmfestival #filmfest #tiff17 #tromsøfilmfestival #film #filmer #filmtips #Tromsø #Heartstone #Elle

Til minne om Asle Myrvoll - "Olufs sønn Lars"

Mandag kom den triste nyheten om at Asle Myrvoll, kjent som "han Lars" i Oluf, er død.

Myrvoll, som ble 74 år gammel, sovnet stille inn natt til mandag etter en seks år lang kamp mot kreft, skriver iTromsø i dag.
Asle Myrvoll vil for alltid huskes for sin komiske rolle i de ekstremt populære skuespillene og TV-produksjonene om han Oluf, der Myrvoll spilte Oluf Rallkattli sin sønn, han Lars.

I over 30 år drev han også butikken Sportshuset i Tromsø sentrum, frem til han pensjonerte seg i 2012.

Til minne om Asle Myrvoll har filmhjerte funnet Myrvolls uforglemmelige opptreden som han Lars i den legendariske sketsjen "Farskapssaken"  fra 1983, som ligger på YouTube.

Gjennom rollen sin i Oluf fikk naturligvis Asle Myrvoll en plass i dette filmhjertet.


Hvil i fred, Asle Myrvoll

TIFF 2017 dag 6 Filmomtale: Avslutningsfilmen LA LA LAND - Leken og sjarmerende musikal


Lekende og fargerike La La Land avsluttet TIFF 2017. Om en måned kommer filmen på norsk kino landet rundt.


FILMANMELDELSE

LA LA LAND

    USA, 2016

Spilletid 2t 08m

Sett på kino på TIFF


La La Land, den amerikanske romantiske dramakomedie-musikalen som nylig sanket 7 Golden Globe-priser, var den offisielle avslutningsfilmen på årets utgave av Tromsø Internasjonale Filmfestival, TIFF 2017.

La La Land er regissert av Damien Chazelle, den unge regissøren bak strålende Whiplash, og har Ryan Gosling og Emma Stone i hovedrollene. Jeg skal si at jeg var skeptisk på forhånd av den grunn at musikal på film sjelden eller aldri treffer meg. På teater liker jeg musikal, ikke på film. I tilfelle La La Land kommer ordtaket "ingen regel uten unntak" til sin rett.

La La Land overrasket nemlig i veldig positiv retning. Filmen som til tider gir publikum en følelse av å være tatt med tilbake til 30-, 40-, 50- og 60-årene i en ramme som utspilles i nåtid, er ikke bare overraskende god, den er ganske god. Den er dessuten sjarmerende, fargesprakende, lekende, underholdende, drømmende og visuelt stilsikker og fin. Det er en moderne musikal, som hyller de klassiske filmene på en fin måte og gir mange små morsomme og sjarmerende referanser, i tillegg til generelt sett og flere morsomme bemerkninger.

La La Land handler om et år, delt inn i fire seksjoner etter årstid, av livet til rollekarakterene til Gosling og Stone, satt til Los Angeles, der Gosling spiller den arbeidsløse jazzpianomusikeren Sebastian, som elsker jazz og har en drøm om å åpne en egen klubb, mens Stone er den mislykkede skuespilleren som jakter på gjenombruddet sitt. Veiene deres møtes gjennom flere tilfeldige møter, og etter en falmende åpning relasjonsmessig utvikles et vennskap og etterhvert en stormende romanse dem imellom. Sentralt i La La Land står jakten på å gjennomføre det man drømmer om og har satt seg som mål. Klarer kjærligheten å overvinne de mange utfordringene som kommer i veien?

Filmen bryter som ventet en rekke ganger ut i danse- og sangnummere, og bryter ut av "real life" over i mere drømmende og flytende scener. Akkurat det var hovedpunktet til min forhåndsskepis angående om hvorvidt jeg ville like filmen. Til min glede er det tvert om disse sidene ved filmen som er de største styrkene, for disse scenene er i all hovedsak smakfulle og veldig sjarmerende å være vitne til.

Det som trekker mest ned inntrykket er likevel nettopp musikken. Musikken i La La Land er som sagt sjarmerende og alt det der, men ikke av en slik karakter at noen som helst av låtene setter seg i hodet mitt etterpå, slik at jeg konstant vil gå å nynne på noen strofer, kanskje rent bortsett fra "city of stars". Likevel er musikkinnslagene på sin måte litt delikate og vellydende nok der og da,  selv om de ikke er så gode at de vil huskes. Akkurat på det området hadde jeg forventet mer.

De mere dramapregede delene av handlingen er heller ikke alltid like spennende, men filmen holder seg på en ren linje hvor man følger de to hovedkarakterenes reise gjennom filmen. Helt mot slutten blir det kanskje en smule trist, selv om filmen er en feelgoodfilm.

Ryan Gosling og Emma Stone spiller med stor ro, begge utmerker seg med minnerike opptredener og de glir begge perfekt inn i rollekarakterene sine. Gosling som den laidbacke og etterhvert svært sympatiske Seb, og Stone som den litt oppgitte skuespillerinnen som har mistet selvtilliten men likevel evner å ikke ville gi opp verken seg selv eller Seb.

Sett på kino er i alle fall La La Land en fin film. Om den funker like godt på en liten skjerm hjemme spørs dog.

La La Land hadde norsk premiere på TIFF, og får ordinær norsk kinopremiere 24. februar.

På stjerneskalaen vil jeg sette 7/10, noe som omregnet ville gitt fire på terningen. Selv om  jeg har lyst å sette fem får LA LA LAND terningkast 4.

Eller 4 av 6 filmhjerter, det er jo artig med noe nytt ;-)


LA LA LAND: ♥ ♥ ♥ ♥  


Foto: Pressebilde fra TIFF.NO

TIFF 2017 dag 6 Prisutdeling: Heartstone / Hjartasteinn fikk internasjonal TIFF-filmpris

Den islandske oppvekstfilmen Heartstone hedret med internasjonal filmpris på TIFFs avslutningsseremoni.

På Tromsø Internasjonale Filmfestivals avslutnings- og prisutdelingsseremoni lørdag kveld forran en utsolgt og stappfull sal i Kulturhuset ble 7 ulike priser delt ut.

HEARTSTONE FIKK INTERNASJONAL PRIS

Min store favoritt på årets filmfestival ble HEARTSTONE fra Island, en film som umiddelbart har festet seg som en film på øverste nivå i min karakterbok. Det var derfor veldig hyggelig at filmen ble tildelt en av prisene, den internasjonale paraplyorganisasjonen FICC sin pris, The Don Quijote Award, som er en pris som kun deles ut på noen utvalgte filmfestivaler, blant annet i Berlin, Cottbus, Karlovy Vary og Tromsø. 

Regissør Gudmundur Arnar Gudmundsson var selv tilstede og mottok prisen til stor jubel fra salen. Heartstone har sikret seg norsk distributør, og kommer på kino i Norge senere i vinter, og er en klar anbefaling.

Under er utdrag fra pressemeldingen fra TIFF:

FICC` THE DON QUIJOTE AWARD

The Don Quijote Prize is awarded by FICC (Federation internationale des cine-clubs). Founded in 1947 during the Cannes Film Festival, FICC/IFFS is an international umbrella organization for film societies and non-profit cinemas.

THE AWARD GOES TO:

HEARTSTONE / HJARTASTEINN
Director: Gu∂mundur Arnar Gu∂mundsson
Iceland 2016'

Jury statements:

This year`s winning film tells the universal coming-of-age story in a way that touched our hearts. The high quality of performances, particularly by non-professional, young actors, truly impressed us.

The experience of being an outsider is sad, however the movie leaves the audience hope for the future.

* * * * *

Juryens begrunnelse:

Årets vinner forteller en oppveksthistorie som rørte våre hjerter. Skuespillerne, og særlig de unge amatørene, leverer imponerende prestasjoner.

Opplevelsen av å stå utenfor samfunnet er trist, men denne filmen etterlater publikum med en følelse av håp for fremtiden.

THE FICC JURY 2017

Maria Amalie Rikardsen, Tromsø Children?s Film Society, Norway

Günter Kinztler, Bundesverband Jugend und Film, Frankfurt/Main

Maciej Gil, Agrafka Cinema, Krakow

HOVEDPRISEN TIL AMERIKANSK OPPVEKSTDRAMA


Juryens hovedpris "The Aurora Award" (der Heartstone også var nominert som del av konkurranseprogrammet) gikk til den amerikanske THE FITS. Et noe uventet valg, men filmen er grei nok, jeg gav selv terningkast 4 til den. Filmnettstedet Montages skrev forøvrig før TIFF startet at denne filmen neppe blir satt opp på vanlig kino i Norge.

I pressemeldingen fra TIFF står følgende:

The Aurora prize goes to a striking, poetic and thought-provoking film, that finds new and graceful ways of approaching the language of cinema and storytelling. It is a mysterious and immersive experience, that gives its audience the chance to fly away with its character.
**
Auroraprisen går til en sterk, poetisk og tankevekkende film, som byr på en ny og vakker tilnærming til det cinematiske språk og historiefortelling. Det er en gåtefull og medrivende opplevelse.

Publikumsprisen gikk til den nord-norske dokumentaren ISHAVSBLOD - De siste selfangerne.

Teamet bak Ishavsblod har den siste uka pusha veldig på folk om at de måtte huske å stemme på dem, så det sjokkerte meg ikke at den vant i avstemningen som tradisjonelt sett ikke får så enormt stor deltagelse. Ihvertfall skrev crewet bak filmen det selv i en e-post sendt ut denne uka, at siden så få benytter sjansen til å stemme er vinnersjansene gode. Gratulerer uansett, men gjennom den fremgangsmåten syns jeg Ishavsblod selv undergraver den prisen de så jublende tok imot under prisutdelingen.

Forøvrig liker jeg absolutt filmen Ishavsblod (Sealers - One Last Hunt), og mener det er en underholdende og interessant dokumentar om det norske selfangsteventyret som går mot sin slutt, som folk bør gå og se når den kommer på vanlig kino senere i vinter.

DEN STORE PRØVEN (Graduation), regissert av festivalens hovedgjest, rumenske Cristian Mungiu, vant FIPRESCI-prisen. Den filmen, som jeg gav terningkast 4, kommer på kino i løpet av 2017 takket være filmdistributøren Arthaus. Tromsøpalmen, for beste film i kort- og dokumentarfilmprogrammet Film fra Nord gikk til svenske SOMMARNATT, regissert av Jonas Selberg Augustsén. Jeg syns personlig ikke denne kortfilmen var noe særlig.

Den Norske Fredsfilmprisen gikk til norske FLUEFANGEREN av Izer Aliu (Den har jeg ikke sett). Festivalens nyeste pris, Faith in Film Award, tildeles filmen som best kan bidra til en forståelse av betydningen av religion i våre daglige liv. Prisen gikk til den rystende fotball-dokumentaren FOREVER PURE (Israel) av regissør Maya Zinshtein. Her på filmhjerte fikk dokumentaren terningkast 5.

Avslutningsseremonien ble forøvrig loset trygt i havn av filmfestivalens John-Kristian Dalseth, som kom med flere små morsomheter foran publikum.

Filmhjerte gratulerer alle vinnerene, og sender selvsagt en ekstra gratulasjon til Island til Gudmundur Gudmundsson og hovedrolleinnehaverne Blær Hinriksson og Baldur Einarsson :-)

Begge foto: Pressebilder fra tiff.no

TIFF 2017 dag 5: ELLE - Elegant voldtektssjokk! + Linker til alle filmomtaler fra TIFF


Den franske voldtektsfilmen ELLE kommer sent til å glemmes! Ikke fordi den er sjokkerende og rystende i seg selv, men fordi regissøren har laget en bekmørk komedie som sitter helstøpt.

FILMANMELDELSE

ELLE

Frankrike, 2016, spilletid 2t, 10m

Regi: Paul Verhoeven

Sett på kino på Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF)

På forhånd hadde jeg en noe avventende holdning til Elle etter å ha sett traileren som ikke vekket den store interessen, men fy fader jeg er glad jeg valgte å se denne filmen som på forhånd var omtalt som en kontroversiell voldtekstskomedie satt i regi av Paul Verhoeven, som har rykte på seg for å være en provokativ filmskaper.

Michele (Elle) er en videospillprodusent som lager voldsspill. En dag overfalles hun og voldtas brutalt i sitt eget hjem. Hendelsen ser ikke ut til å gå særlig inn på henne, og hun forteller vennene sine om hva som har hendt uten å fortrekke en mine. Politiet vil hun ikke ha noe med å gjøre, men selv om hun tilsynelatende ikke har latt seg affektere av overgrepet legges det hele tiden inn tegn på at hun ikke kommer over det. I Elle serveres publikum et bekmørkt tema spedd på med mengder satire og nærmest surrealisme i en tilnærmet katt og mus-lek.

Og voldtektene fortsetter. Det virker som om Elle tiltrekkes av volden, ihvertfall er hun ikke nevneverdig redd den. Har faren hennes som er en dømt drapsmann noe å gjøre med sinnsstemningen hennes? Når hun begynner å motta creepye sms`er fra voldsmannen skjønner hun at vedkommende må være en hun kjenner, og alle er mistenkte. Når hun identifiserer voldsmannen starter et psykologisk spill, i denne hevn-thrillerkomedien.

Filmen er uten diskusjon kontroversiell, skitten og tyr til noen eksplisitte sjokkerende voldtekts- og voldsscener, som nok vil ryste de som ikke er litt hardhudet blant publikum, til tross for at volden fremstår en smule parodisk. Samtidig løses stemningen opp med Elles beherskede ro, feminisme og en hverdag som fortsetter som før med jobb og selskaper i øvre deler av samfunnslaget, samt flere humoristiske undertoner hele veien. Et annet element som også er med hele veien gjennom filmen er en nerve. Publikum må også spørre seg til tider om hvem sympatien ligger hos.


Isabelle Huppert i tittelrollen som Elle briljerer, og viser at Golden Globe-prisen hun nylig  fikk for beste kvinnelige skuespiller i en dramafilm er henne fullt ut fortjent. Huppert glir inn i rollen med største selvfølgelighet og tegner et sylskarpt portrett av en kvinne som både vet hva hun vil og som har det i seg for å få det som hun vil. I tillegg presenteres vi for et vidt persongalleri med gjennomførte solide rolleprestasjoner.

I et sidespor av filmens sentrale plot følger vi også Elles sønn som er en slentrende type som sliter med forholdet sitt, og forholdet til moren. Elles mor treffer vi også, hun er litt av en karakter, og både blant kollegene på jobb, ex-er og naboer finner vi karakterer det males dybde i.

Blandingen av de repeterende voldtektene og den lette tilnærmingen til det i utgangspunktet tunge temaet, sammen med Micheles iskalde psyke, sørger for en ekstremt overraskende, bitende, dynamisk og underholdende film, som forøvrig også vant Golden Globe for beste utenlandske film (beste film som ikke er fra USA).

ELLE er ikke uten feil, og noen ting kunne man vel gjort på en annen måte, blant annet er filmen litt lang, så man kunne med fordel kuttet noen minutter. Uansett, Elle er høy klasse av underholdende spenning.

På stjerneskalaen havner jeg tett oppunder 9/10. Elle får terningkast 6.

* ELLE vises lørdag klokka 20:45 på Fokus 2/3 på TIFFs nest siste dag. Elle får offisiell ordinær Norgespremiere i februar, i følge filmweb.

#tiff17 #film #filmtips #filmhjerte #elle

Foto av filmen Elle: Pressebilde fra TIFF.NO

Bruk gjerne kommentarfeltet for kommentarer om Elle.


Her er alle TIFF-filmanmeldelsene og annet TIFF-stoff fra filmhjerte:


Noen av filmomtalene står i samme innlegg som andre omtaler, disse er merket med */**/***.

HEARTSTONE - Hjerteknuser fra Island!

TUNGESKJÆRERNE - Glimrende fra nord! "Fesk lukta ikkje møkk, det lukta pænga"

RARA - Viktig film fra Chile om omsorgsrett

THE ICEBREAKER - Iskald spenningsaction fra Russland

THE DISTINGUISHED CITIZEN - Argentinas Oscar-kandidat (*)

PANAMERICAN MACHINERY (*)

BLESSED BENEFIT (*)

THITHI - Bortkastet tid

FOREVER PURE - Rystende fotballdokumentar om Beitar Jerusalem

NOWHERE TO HIDE - Viktig krigsdokumentar (**)

LIFE OF PI (3D-VERSJON) - Pi imponerer fortsatt (**)

4 MÅNEDER, 3 UKER OG 2 DAGER - Litt skuffende Gullpalmevinner (**)

FILM FRA NORD: KORTFILMPROGRAM 1 - Verdt å ta turen (**)

ISHAVSBLOD / SEALERS - ONE LAST HUNT - Roadmovie til havs på seljakttokt (***)

KARENINA & I - Pompøst vås (***)

NEWS FROM PLANET MARS - Vittig fransk komedie (***)

DEN STORE PRØVEN (GRADUATION) - god film fra gullpalmevinner Cristian Mungiu (***)

THE FITS - Girlpower i mystisk film

ELLE - Omtalen er på den siden du befinner deg på nå ;)
THE RULES FOR EVERYTHING (Har ikke skrevet om den, terningkast 4, bisarr/morbid/surrealistisk humor)


Årets beste film på TIFF er fra Island og heter Heartstone. Foto: Roxanna Reiss. Stillbilde fra filmen fra heartstone-thefilm.com sin press kit.

 

TIFF 2017 dag 5: The Fits - Girlpower i mystisk film

Girlpower i smått surrealistiske The Fits!

TIFF er kommet godt over halvveis og har bare helga igjen. Fredag formiddag stod to filmer på undertegnedes program, og her er noen ord om den ene. Senere kommer detmuligens også litt om The Rules of Everything fra norske Kim Hjorthøy, og om franske Elle.

THE FITS

USA, 2015

Sett på Fokus Kino under filmfestivalen i Tromsø


Jeg skal glatt innrømme at jeg nok ikke tok poenget i The Fits, og selv ikke etter å ha skummet gjennom noen seervurderinger om filmen kommer jeg veldig mye nærmere noe umiddelbar forståelse, annet enn at jeg da jeg så filmen forstod at her er det et eller annet man som seer må tenke seg frem til selv. The Fits er en energisk, men også mystisk, surrealistisk og litt creepy historie.

Da The Fits er beskrevet som en oppvekstfilm er det mulig jeg har en oppfatning av hva det er man skal tenke seg frem til skjer her, men det tok litt tid.

En 12 år gammel jente trener boksing sammen med storebroren sin.  Ellers holder hun seg for det meste for seg selv. Hun bytter klær på do istedet for i garderoben sammen med de andre jentene, hun blir igjen i gymsalen lenge etter at de andre har dratt, hun tar ikke imot godteri fra jevnaldrende hender, og ikke sier  hun stort heller, og gjør sine egne valg når hun trener danserytmer. Hun titter både på brorens guttevenner som er noen år eldre enn henne, og betrakter ofte skolens dansegruppe bestående av en gjeng eldre populære jenter.

Filmens hovedperson er tøff, hun trener uavbrutt, og skiller seg litt ut fra resten, hun betrakter det som skjer rundt henne med en ro men samtidig en uro, det er litt "tomboy" over henne muligens? Så en dag etter at jenta har begynt å ta danseundervisnning begynner noen av de eldre jentene å få voldsomme magesmerter, brekninger og besvimer, de ligger nærmest i transe, og har "the fits" (hva nå enn det betyr?). Hva er det som skjer? Hvorfor?  Hva feiler det dem? Er de matforgiftet? Er det skolebyggets vann som er forurenset? Er det stress? Eller er det forvarsler om voksenlivet som venter?

Vel vel, der har jeg i allefall noe å tygge på en stund mens jeg funderer over hva det er jeg ikke ser.

Uansett er det flere ting ved denne nokså korte filmen, den er kun 71 minutter, som jeg liker. Det er en gjennomgående dirrende og smått plagsom bakgrunnsmusikk, som liksom bærer bud om mystikk.  Det syns jeg er pirrende og gir energi til filmen. For dette er en mystisk film. Det er en "coming of age film, om det å være jente. Jeg liker også The Fits sin utpregede "girl power" og de stadige bevegelsene, rytmene og beatsene.

Litt usikker på i hvilken grad jeg liker dette og om bedømmelse. Jeg heller mot at jeg syns det er interessant, og en spesiell filmteknikk. Terningkast 4.

The Fits vises også lørdag kl 18:30 på TIFF.

 

TIFF 2017 dag 4: En super festivaldag med Ishavsblod, dobbelt gullpalmevinner og mye annet

Stemningsrapport fra Tromsø Internasjonale Filmfestival dag 4, med anmeldelser av filmene ISHAVSBLOD, DEN STORE PRØVEN, NEWS FROM PLANET MARS, KARENINA & I og HEARTSTONE.

Torsdag ble en super dag på TIFF - filmfestivalen i Tromsø - for filmhjerte. Omtale av den aldeles praktfulle HEARTSTONE (Hjartasteinn) har jeg allerede publisert, den omtalen finner du her.

PS: Etter at jeg skrev anmeldelsen av Heartstone har jeg funnet ut at filmen får ordinære visninger på kino i Norge. I følge filmweb er Norgespremieren 10. februar. Hurra! Heartstone har forresten allerede vunnet en rekke priser på flere internasjonle filmfestivaler.

Dagen ble ellers en laaang dag mot natt i kinomørket. 08:30 var jeg på plass i Fokus-kvartalet (bygget som rommer Tromsø Rådhus, biblioteket og Aurora Fokus Kino). Da jeg spaserte ut i vinterværet for siste gang denne torsdagen var klokka bikka 23! Alle dagens omtalte filmer ble sett på Fokus Kino.

Her er dagens øvrige filmer, med korte omtaler

KARENINA & I

Norge, 2016

Hva jeg egentlig hadde å gjøre på denne visningen vil jeg nok aldri helt fatte. Jeg har nemlig aldri vært noe  tilhenger av skuespillerinnen Gørild Mauseth, som denne filmen handler om, og jeg visste at jeg med stor sannsynlighet ville kaste bort tiden. Det fikk jeg rett i til fulle.

Filmen følger Mauset som drar til Russland, hvor hun skal spille i teaterstykket Anna Karenina,  på russisk, et språk hun ikke kan før hun drar, og publikum blir med på den indre reisen hennes såvel som selve togturen til Vladivostok.

Dette er gudsjammerlig dørgende kjedelig fra første minutt, og hele veien frem til den tåpelige sluttscenen befrir meg (ja, da kunne jeg endelig reise meg og gå, før Mauseth og den italienske regissøren Mottola entret podiet igjen for å snakke litt om filmen som de også kort hadde introdusert). Dette er noe pompøst vås, med voiceover av Liam Neeson. Styr unna. 1/10. Terningkast 1.

NEWS FROM PLANET MARS (De Nouvelles De La Planete Mars)

Frankrike, 2016



Fransk komedie, som faktisk har ganske mye artig ved seg, som førte til mye latter fra salen. Philippe Mars er en gjennomført snill mann. For snill. Når sjefen gir han ny partner, den arbeidssky Jerome, er det starten på en rekke endringer i livet hans. Filmen har mye komikk i seg, og byr dessuten i tillegg på rom for ettertanke med flere ganske finurlige og vittige innfallsvinkler.

En slakterkniv på vill ferd skaper kaos, en tenåringssønn som plutselig nekter å spise kjøtt og holder fordrag om kyllingproduksjon, en smått desperat husgjest, et kjøkken Hellstrøm ikke ville bli sett død i en gang, og en bombe, det er noen av ingrediensene. Litt vanskelig å sette et rettferdig terningkast her ettersom jeg desverre mistet litt av News From Planet Mars, men jeg gjør det likevel, og kommer til å se filmen om igjen en gang det skulle by seg en sjanse. Terningkastet får bli 4.

ISHAVSBLOD (Intern. tittel: Sealers - One Last Hunt)

Norge, 2016

Ishavsblod er beskrevet som en arktisk roadmovie til havs. Etter over 200 år med norsk selfangst satte regjeringens kutt av subsidier i 2015 en sluttstrek for de aller fleste fangstfolkene. En enslig fangstbåt satte likevel kursen mot Vestisen og Island, i det som meget mulig kan ha vært den siste norske selfangssesongen?

Ishavsblod er en morsom, underholdende, interessant og litt sjarmerende dokumentar der vi blir med selfangsskuta Havsel gjennom uvær, ensomhet og selfangst i Ishavet.

Filmen har også et kvikt soundtrack med countryinspirert musikk, og er utvilsomt en hyllest til de tøffingene som i år etter år har bedrevet denne delen av den norske kystkulturen.

Det er en film som belyser kontraster,  vennskap, konkurranse,  konflikter og hierarki, og tar oss med i en bisarr verden få mennesker ville ha overlevd i, heter det i pressemeldingen.

Det er mye varme i de iskalde omgivelsene, og mange bra folk blant mannskapet bestående av begge kjønn ombord på skuta.

Dette er en nord-norsk film, produsert av det Tromsø-baserte produksjonsselskapet Koko film, og blant crewet på fartøyet er det mange nord-norske fjes og stemmer å se og høre. En av de to som utvilsomt kommer best ut til publikum er derimot vestlendingen Espen, som er full av entusiasme for det han driver med.

Den andre, som er Ishavsblods store sjarmør, er "rookien", nykommer Håkon på 20 år fra Tromsø, som er med på selfangstur for første gang. Kapteinen Bjørne er forresten også lenge en grei kar, før han blir Ishavsblods store bad guy. Måten han snakker om og til en ombord ved to anledninger syns jeg svært lite om. Man trengte kanskje en liten skurk dog, og det er vel heller intet ondt blod mellom de to nå antar jeg.

De 98 minuttene denne dokumentaren varer går nokså greit unna, for man kjeder seg ikke i dette barske, rå og blodige miljøet, men kunne kanskje vist litt mere av en del sider ved fangsthverdagen.

Sealers/Ishavsblod vises to ganger til på TIFF, men begge visningene  er utsolgte. Fortvil ei, for Ishavsblod kommer på kino landet rundt i mars måned. Ikke klokkeklart, men jeg gir Ishavsblod høy score. Terningkast 5.

Ellers var regissørene Trude Berge Ottersen og Gry Elisabeth Mortensen tilstede og introduserte filmen for en utsolgt sal i det som var den nordiske premieren. Etterpå stilte også flere av staben bak filmen og hele mannskapet fra skuta opp på scenen til øredøvende jubel fra publikum, for en kort spørsmålsrunde fra TIFFs utsendte og fra salen. Artig.

DEN STORE PRØVEN (Gradiation / Bacalaureat)

Romania, 2016


Den rumenske regissøren Cristian Mungiu er filmfestivalens æresgjest i år. Mungiu, som ble tildelt Gullpalmen i Cannes for beste regi for "Den store prøven", var selv tilstede og introduserte filmen kort før visningen, og tok seg etter filmen god tid til å snakke om filmen i samtale med festivalsjef Martha Otte, samt besvare flere spørsmål fra salen, i det som var en veldig interessant Q&A-sekvens (etter-filmen-snakk med spørsmålsrunde).

Mungiu relaterte flere aspekter ved filmen vi hadde sett opp mot dagligdagse situasjoner og måter man lever på, er på, og opplever ting på, noe som var av stor interesse å lytte til. Han forklarte videre om såvel bruk av musikk, filmteknikk og andre sider ved filmproduksjonene sine. Ingen tvil om at fyren har peiling.

Men det var filmen da, Den Store Prøven. I korte trekk handler det om en lege som ser seg nødt til å ta i bruk lyssky og korrupte metoder for å hjelpe den skoleflinke datteren til karakterene hun trenger for å komme seg bort fra et desillusjonert Romania til skolegang i Cambridge i England.

Når datteren like før eksamensperioden starter utsettes for et voldtektsforsøk fører det til at fremtiden hennes settes på spill, og flere mørke hemmeligheter avdekkes i løpet av de over 2 timene med spilletid. Ikke alt var like interessant eller tydelig, men alt i alt en helt klart godkjent film og vel så det. Et fint terningkast 4.

Foto: pressebilder fra TIFF.NO og Sealers-montasje fra produksjonsselskapet Koko Film.

#filmhjerte #film #filmer #filmtips #filmfestival #tiff17

Les mer i arkivet » Februar 2017 » Januar 2017 » Desember 2016
Lars JG

Lars JG

39, Tromsø

Velkommen til Filmhjerte! Undertegnede er en litt over gjennomsnittet filminteressert med tilholdssted Tromsø. En av de store interessene mine er film, kino, serier, krim og alt som har med det å gjøre. Jeg kan kontaktes her på bloggen, på e-post sendt til filmhjerte alfakrøll 1337 punktum no, eller mobil ni fem null to tre en åtte en. ******************************* Snurr film! ******************* Lars Jørgen Grønli

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker

hits