hits

Filmanmeldelse: 22 JULY - Netflix sin nye Utøya-film gir sterke inntrykk

-"Jeg vil ikke være svak", sier hovedpersonen Viljar i en av mange sterke scener i den nye Utøya-filmen 22 JULY, som ble tilgjengelig på Netflix 10. oktober.

Svak er han imidlertid definitivt ikke. Paul Greengrass sin veldig mye omtalte film om angrepet på regjeringskvartalet i Oslo og AUFs sommerleir på Utøya 22. juli 2011 er nemlig på veldig mange måter en veldig sterk film. Sterk er et gjennomgangsord her, for filmen etterlater seerne mange sterke inntrykk, særlig den første drøye halvtimen, hvor filmen bærer actionpreg.


FILMANMELDELSE:

22 JULY

Biografisk krimdrama, USA/Norge, 2018, 2 t 23 m

Regi: Paul Greengrass

Med: Anders Danielsen Lie, Jon Øigarden,
Jonas Strand Gravli, Isak Bakli Aglen,
Maria Bock, Thorbjørn Harr, Lena Kristin Ellingsen,
Eindride Eidsvoll, Ola G. Furuseth, Mathias Eckhoff,
Ulrikke Hansen Døvigen, Tone Danielsen, med flere

Aktuell: Filmen hadde verdenspremiere i september i Venezia, og Netflix-premiere 10. oktober


Filmen som varer omlag 2 timer og 20 minutter er etter den actionpregede starten et veldig velskrevet og velspilt drama, med mange både sterke og rørende øyeblikk. Når i tillegg skuespillerprestasjonene er solide stort sett over hele linja har resultatet blitt et gripende drama som yter de overlevende og ofrene rettferdighet. Det er tid for ettertanker underveis i filmen, som sikkert vil føles både nær, skremmende og sterk for de som ble berørt av angrepene. Det er godt kjent at filmen har vært omstridt og omdiskutert allerede lenge før den var en realitet, og diskusjonene vil nok fortsette.

Vi kjenner vel alle historien. I filmens første drøye halvtime ser vi terroristen Behring Breivik utføre sine iskalde angrep mot regjeringskvartalet, og ikke minst mot ungdommene på Utøya. Disse minuttene gir frysninger nedover ryggen, selv om Greengrass ikke serverer noen grensesprengende scener. Skildringene og actionsekvensen blir aldri spekulativ eller for grafiske, med unntak av nærbildene av en skadeskutt Viljar, som altså er filmens hovedperson. Vi følger Viljar og broren Torje gjennom intense minutter på Utøya når desperasjonen sprer seg som ild i tørt gress.

I 22 JULY følger vi Viljar Hanssen, som sammen med broren Torje overlevde angrepet på Utøya. Resten av filmen følger vi Viljars kamp tilbake til livet, og hvordan hendelsene på Utøya har satt merke i han, familien og samfunnet forøvrig. Vi følger samtidig opptakten mot rettssaken mot Breivik, og selve rettsdramaet som fulgte. Viljar og familien bodde i tiden rundt angrepet på Svalbard, og noe av handlingen i filmen foregår dermed der (skal nevnes at Svalbard-scenene er innspilt på Island).

Jonas Strand Gravli har rollen som Viljar.

En hovedrolle den unge skuespilleren til nå best kjent som småklein kjøkkenansatt i NRKs "Heimebane" utfører på en veldig imponerende måte. Ansiktsuttrykkene hans forteller både om frykt og fortvilelse. Rollefigurene Viljar og Torje, som altså er de virkelige personene også, formidles på en nær og sterk måte.

Hovedrolle har også selvsagt Anders Danielsen Lie, som heldigvis ikke deler annet med skapningen han spiller enn fornavn. En av våre beste skuespillere her til lands er nemlig den som har rollen som landets mest forhatte mann, terroristen Anders Behring Breivik. Å spille rollen som Breivik har vært ekstremt vanskelig for Danielsen Lie, men resultatet har blitt veldig bra. Jeg syns, heldigvis forsåvidt, dog at han ikke får frem de samme iskalde og følelsesløse blikkene vi husker fra Breivik under rettssaken. Men han imponerer han også, Danielsen Lie.

Kraftfulle prestasjoner leverer også unge og hittil ganske ukjente Isak Bakli Aglen, i rollen som Viljars lillebror Torje. Jeg skulle riktignok ønsket å sett mer av han i filmen, for det er åpenbart i filmen at også Torje sliter med etterdønningene av angrepet. Bakli Aglen, som er fra Tromsø (korriger meg om det er feil, og Viljar og Torje er fra Tromsø de også) fremviser iallefall at han er et talent foran kamera.

Også Maria Bock og Thorbjørn Harr som spiller Viljar og Torjes foreldre gjør etterhvert en meget god jobb i sine roller. Jon Øigarden gjør en bra rolletolkning som advokat Geir Lippestad, selv om han ikke fremstår med samme pondus og ansiktsuttrykk som den ekte Lippestad, men ut fra manus gjør han absolutt en god figur. For meg helt ukjente Ola G. Furuseth fyller rollen som daværende statsminister Jens Stoltenberg på en tilfredsstillende måte. Muligens kan man si at Furuseths toneleie ikke helt matcher Stoltenberg, uten at akkurat det har særlig å si.

22 JULY har derimot en svakhet som det som norsk er umulig å ikke bemerke. Filmens tale er som kjent på engelsk. Det er unektelig litt merkelig og snålt å se og høre at det i et norsk miljø snakkes engelsk. Ungdommene på Utøya, Breivik, Lippestad, ja alle sammen, snakker engelsk. Dette føles litt påtatt og legger utvilsomt en viss demper på filmen. Det oppleves en smule tåpelig at ungdommene tidlig i filmen sitter på Utøya og synger en sang, på norsk, men altså fortsetter å snakke engelsk! Ja ja.

Dog er denne engelske talen langt mindre skjemmende enn fryktet, fordi manus og særlig spill er såpass bra. Jeg klarer likevel ikke å unngå å føle at engelsk tale gir en større avstand fra de virkelige hendelsene, det blir rett og slett litt sjelløst, selv om grepet med engelsk tale absolutt er fullt forståelig ut fra ønsket om å gjøre filmen så tilgjengelig som mulig for et internasjonalt publikum.

Snålt er det jo allikevel å høre TV 2s Arill Riise lese nyheter på engelsk i bakgrunnen på en TV, og se VG og Dagbladet med engelske overskrifter. Vi ser også en fiktiv avis som skal vise at dette er i Norge. Litt teit akkurat det. Imidlertid heter det heldigvis ambulanse og politi, på biler og bekledning, slik at dette samtidig føles norsk. Jeg registrerer ellers at filmen tydeligvis har slått bedre an blant utenlandske filmkritikere enn hos norske, noe som forsåvidt er forståelig. Jeg er uansett av den formening at dette er en ut fra forutsetningene godt laget film.

22 JULY kunne muligens hatt et dypere fokus på Lippestad og hans kvaler rundt å ta saken, og jeg syns videre at Stoltenberg-rollen har blitt for anonym. Slik mange husker hendelsene fremsto Stoltenberg som veldig samlende, sterk og synlig i tiden etter angrepene. Kanskje kunne dette vært løftet bedre frem i filmen?

Nå er det riktignok de overlevende, ofrene, familiene deres og etterlatte filmen skal løfte frem, noe den klarer. For selv om 22 JULY for nordmenn nok fremstår som en historie og en bakgrunn vi kjenner veldig godt, og uten større overraskelser, har filmen blitt en hyllest til ofre og overlevende.

22 JULY yter nemlig etter mitt syn de overlevende og de som falt i Oslo og særlig Utøya, stor rettferdighet.

I motsetning til Erik Poppes Utøya-film fra tidligere i år får vi altså i Greengrass sin film visualisert terroristen Breivik, og vi kommer litt inn i hodet på fyren. Filmen rettferdiggjør derimot aldri Breiviks handlinger, eller gjør et forsøk på å rette noe sympati mot han. Sympatiene legges helt og holdent til de overlevende, ofrene og deres familier og etterlatte.

Som en liten kuriositet å nevne er det forresten Anders Danielsen Lies mor, Tone Danielsen, som spiller dommer i rettssaken mot Breivik.

(Spoiler i denne setningen) En av filmens mest overraskende kommentarer er det Breiviks mor som leverer, i en scene hvor hun snakker med Lippestad. Hvis hun virkelig sa dette, er det bare en ting å si. Du tar feil, frøken. Sønnen din hadde ikke litt rett.

Han er nemlig kun en feiging og en sadist. La oss aldri glemme det - filmen gjør heller ikke det. Greengrass ønsker kanskje mest av alt å advare verden mot folk som Breivik, men han gjør også et forsøk på å la publikum forstå noe av hva som drev Breivik til ugjerningene sine, selv om det kun pirkes litt lett i tematikken rundt høyreekstremisme, fremmedhat og slike momenter.

Viktig å huske er det at 22 JULY ikke er en dokumentarisk gjenfortelling av virkeligheten, men et filmatisert drama, som ligger nær virkeligheten, basert på virkelige hendelser. Filmen er basert på Åsne Seierstad sin bok "En av oss". Hva som er virkelige hendelser og hva som er fiksjon ligger det naturligvis flere artikler ute på nett om, for eksempel hos Dagbladet.

Filmen kunne vært gjort bedre, men alt i alt er 22 JULY nok en kraftfull påminnelse om handlingene som rystet Norge, og verden, en sommerdag i juli 2011, og en gripende fortelling om uskyldige, unge, håpefulle og engasjerte ungdommer som aldri kom tilbake i live fra Utøya.

Filmen anbefales av Filmhjerte. 22 JULY ser du på Netflix.  

22 JULY

  -

#22july #22julyfilm #netflix #netflixfilmtips #film #filmtips #filmhjerte #filmsnakk #filmanmeldelse #netflixnorge #paulgreengrass

Foto: Netflix

Kommentarfeltet er forøvrig åpent for innspill og synspunkter.

Heimebane sesong 2 - Filmhjerte ser i glasskula

Hva kommer til å skje i sesong 2 av Heimebane?

NRK publiserte denne uka noen veldig interessante små spoilere angående handlinga i sesong 2. Les mer her: https://www.nrk.no/kultur/5-ting-du-ikkje-visste-om-seriane-du-elskar-1.14225651

OBS: Dette innlegget skrev jeg like i etterkant av at sesong 1 var ferdigsendt i vår, men saken forble upublisert fordi jeg skulle flikke på den bittelitt, og så ble det bortglemt. Men i og med at NRK denne uka har publisert et par artikler om den kommende sesong 2 av Heimebane velger jeg å legge dette ut nå, for de som måtte være spesielt interesserte i Heimebane ;)Litt morsomt å registrere at jeg traff på noen av spådommene, blant annet de jeg omtalte som litt søkte ;)

Sesongen er under innspilling og produksjon, men kommer ikke på NRK før neste år. Sesongavslutningen av sesong 1  hadde heller ingen store cliffhangere inn i den neste sesongen, åpne spørsmål som vil komme til å holde oss søvnløse i spenning fram mot premieren på sesong 2, men noen spørsmål er det jo, så i dag spekulerer jeg helt fritt her i denne bloggposten.

Så, hvilke muligheter finns for sesong 2?

Det mest åpenbare:

Vargs økonomi. Etter at Tangsrud nå har trukket seg helt ut som sponsor må klubben ha inn nye midler fra andre hold. Blir det så lett å finne nye sponsorer og ny hovedsponsor som det Espen tror? Hvordan vil økonomien påvirke spillerstallen? Her ligger det selvsagt utfordringer. Jeg vil allerede nå tippe at herr Tangsrud etterhvert skifter mening, at han kanskje forsones med Helena, og at han atter en gang trer inn som klubbsponsor, men med klubben mye mer i styresetet enn før over midlene han skyter inn. Men hvem vet? Kanskje kommer en helt ny sponsor istedet inn?

Hva skjer med Camilla? Vi så at sesong 1 sluttet med at hun forlot Ulsteinvik for å flytte "hjem" til Trondheim. Men hun dukker vel opp igjen? Forholdet hennes til Adrian kan jo kanskje bli noe mere ut av?

Adrians fotballfremtid vil vel bli et tema igjen.

Noe rundt Helena. Mer om det etterhvert.

Det litt mer usikre:

Michael og familien hans vil sikkert fortsatt foregå noe rundt. Har forholdet hans til kona bedret seg?

"Atlasmannen". Jeg tenkte ikke så mye over han når jeg så episoden og skrev min egen recap her på bloggen, men Dagbladet sin recap hadde noen interessante tanker rundt han. Som vi så het atlaset han kom drassende med til Helena "Gundersens verdensatlas", og som vi husker heter Varg-supporterne sin store helt gjennom tidene Lorry Gundersen. En sammenheng eller en pussig tilfeldighet? Jerg tipper på det første.

Er "Atlasmannen" Lorry eller i slekt med han? Vil ihvertfall ikke overraske for mye om vi ser et eller annet rundt dette i sesong 2, men hva aner jeg ikke. Kanskje kommer Lorry Gundersen tilbake og blir en syvende far i klubbhuset som "utfordrer" og skaper problemer for Helena? ;)

Jeg tippa i recapen at Varg kanskje spiller europacupkamper neste sesong (pga mulig Fair Play-pris som kan åpne for den muligheten). Varg i E-cup kan sikkert spinnes noe intriger og drama ut av, ved at det blir internasjonalt fokus på Helena som trener for et herrelag på toppnivå.

Siden sesong 1 var en kamp til døra for å berge plassen vil det kanskje ikke være så spennende med en ny sesong med bunnstrid? Eventuelt tar kanskje Varg seg til en cupfinale? Men er det bare velstand sportslig forsvinner kanskje et spenningsmoment rundt Helenas jobbsikkerhet? Det blir uansett spennende å se om Vargs sportslige prestasjoner heves ;) Vil det ikke også med sportslig suksess være en serie som ender med en happy ending, og som da vil "bevise" at kvinnelige trenere i herrefotballen kan bety like mye suksess som med en mannlig trener?

Gjør Helena og Varg det bra sportslig får hun kanskje jobbtilbud fra større klubber? Det kan selvsagt åpne for en historielinje som gjør at det blir drama rundt klubbfølelser, og også være et mulig sluttscenario for Heimebane, hvis man ikke tenker på å lage også flere sesonger utover sesong 2? Kan sesong 2 avsluttes med Varg-suksess, og en Helena som tar overgang til en annen klubb? Tja, ikke umulig. Isåfall vil jeg tippe at Vålerenga kan være aktuelle. Der jobber jo Adrians far også, og dessuten har Vålerenga i virkeligheten også et kvinnelag som gjør det bra, og etter hva jeg vet har VIF-miljøet/supporterne et godt forhold til kvinnefotballen i klubben, så en kvinnelig hovedtrener ville vel kunne bli bra mottatt? Men da fordrer altså det at serien avsluttes slik, at hun kommer inn i et mer "aksepterende" miljø enn det Ulsteinvik i begynnelsen av sesong 1 ble fremstilt som iallefall...

Ja, Helena må selvsagt fortsatt være i hovedfokus. Kankje innleder hun et forhold med noen? Noe som jo vil kunne åpne for både kjærleik og intriger. Hvilke vanskeligheter vil hun kunne møte i sesong 2, som vi ikke allerede har sett i den første? Kanskje kan det fortsatt komme hets mot henne i en eller annen form? Kanskje kan Varg få inn en spiller som det blir virkelig klinsj med mellom spiller og trener muligens fordi spilleren ikke har respekt for en kvinne som trener?

Kommer Eivind Brattskjær tilbake? Jeg utelukker ikke det, han var jo en viktig figur i sesong 1, men muligens er den historielinja satt sluttstrek for når Brattskjær sin straffe for Aalesund til syvende og sist ble det som berget Varg fra nedrykk.

Det mer søkte:

Espens private liv har vi ikke sett så veldig mye av, bortsett fra en episode der han hadde den nykjøpte spilleren Mario boende hjemme hos seg i påvente av at de fant egnet bosted for Mario. Kanskje skjer det noe på det private plan med Espen? Espen er jo Helenas virkelig store støttespiller. Kanskje drar Espen av personlige årsaker? Vil det påvirke Helenas jobb? Så langt er kanskje ikke dette så søkt handling, men jeg spinner litt videre og da blir det vel et langskudd i blinde..

Som vi vet bor Espen alene, og for de som liker å spekulere kan man jo da spekulere i hvorfor han er enslig? Kanskje er Espen homofil? Kanskje er Mario også det, ettersom han virka ganske så komfortabel hos Espen, og heller ville bo der, på tross av lyder o.l. som han jo oppgav som grunner for å ikke kunne bo noen av de andre stedene de var og så på?

Siden serien er en barrierebryter med å skildre den første kvinnelige treneren for et herrelag på øverste nivå, og en serie som har tatt opp psykiske problemer hos unge spillere/press fra foreldre, temaer som vel også har vært nokså tabubelagte, ja så kan det vel tenkes at serien i sesong 2 vil ta opp andre temaer som er tabubelagte, og ingenting i norsk, og internasjonal fotball, er vel mer tabu rundt enn hvis en spiller i en toppklubb står fram som homofil? Det har ihvertfall sjeldent vært fortalt om på serie eller film, og langt mindre i virkeligheten. Det trenger selvfølgelig ikke dreie seg om verken Espen eller Mario (hm, afrikansk spiller som står frem? Enda mer sjeldent isåfall), kanskje kommer det en ny spiller inn, men jeg nevnte de to ettersom det er to rollefigurer vi nå har blitt kjent litt med allerede.

Sesong 2 ender med at Varg rykker ned og Helena av den grunn gir seg eller sparkes, igjen, og dermed er eliteserieeventyret over både for henne, Varg og serien. Dette scenarioet tror jeg derimot fint lite på.

Helena opplevde mye trakassering og hets underveis i sesong 1, men det aller meste var ting som var psykisk rettet mot henne, hun ble aldri direkte angrepet fysisk, unntatt når Aalesund-treneren grabba henne i skrittet. Kan det i sesong 2 bli et fysisk angrep mot henne? Fra en gal supporter, fra en gærning som ikke liker at  kvinner stikker seg frem? Fra en spiller!? Tja, i en dramaserie som denne, ikke utenkelig, men jeg håper vi slipper en slik handling.

 

Hva tror du vil bli sesong 2 sine temaer? Er mine spådommer og alternativer helt bak mål, i beste fall et stolpeskudd, eller en fulltreffer midt i krysset? Kommentarfeltet er som vanlig åpent ;)

#heimebane #heimebanenrk #tvserier #seriesnakk #nrk #nrk1 #VargIL

Filmanmeldelse: Skjelvet - Rystende spektakulær men ikke fantastisk

Årets store norske katastrofefilm Skjelvet ryster og er spektakulær, men ender opp som en liten skuffelse.

Dog ikke en så stor skuffelse at det ikke er verdt å ta turen på kino for å se filmen, hvor hovedstaden legges i ruiner i løpet av noen grufulle minutter, hvor vi får servert scener man naturligvis aldri før har sett i norsk films historie. For filmen leverer tidvis sitrende spenning og underholdning.

Skjelvet er forøvrig allerede en kassasuksess etter at kinoer landet rundt har hatt strie strømmer av besøkende siden premieren 31. august. Noe som ikke er annet enn ventet etter den massive omtalen filmen har fått over lang tid.


FILMANMELDELSE

SKJELVET

Katastrofefilm/spenning/action, Norge, 2018

Regi: John Andreas Andersen

Medvirkende: Kristoffer Joner, Ane Dahl Torp, Edith Haagenrud-Sande, Jonas Hoff Oftebro,
Kathrine Thorborg Johansen, Stig Amdam, med flere


Det er nemlig noen spektakulære og voldsomme krefter i sving, forståelig nok, når et jordskjelv av enorme dimensjoner, knuser Oslo i fillebiter. Riktignok er det vel ikke umulig å se at noen av disse scenene er det vi på godt gammaldags norsk kaller filmtriks, eller som det på en mer moderne sjargong omtales som CGI, computer generated images - datagenererte bilder.

Akkurat det skal definitivt ikke Skjelvet få trekk for, da det nok er rimelig vanskelig å få bildene av jordskjelvbølgen som feier inn under Oslo til å se mere reell ut. Omfanget av dødstall kunne muligens kommet frem klarere?

Desverre er det flere andre deler av Skjelvet som langt fra sitter like godt. Viktigst av alt er handlingen, fremdriften, skjermtid (det vil si manglende skjermtid for enkelte), samt en strøm av klisjèer som avløser hverandre underveis, samt noen scener når etterskjelvene og bygningsmassene er i ferd med å gi etter som gir rene Titanic-flashback, noe som blir ørlite grann ufrivillig komisk.

Stemningen i filmen, særlig før katastrofen inntreffer, er dessuten såpass mye mere grå og trasig enn forløperen Bølgen, at det er markant. At nettopp Skjelvet er en oppfølger til Bølgen er da også et moment her. Den blir litt for mye oppfølger, med litt for mange scener vi vel egentlig så i Bølgen, bare da med masse vann i omløp.

Det svakeste med Skjelvet er nok oppbygningen mot klimaks, når det braker løs, for det går veeeeldig sakte fremover, og vi får det smurt inn at hovedpersonen Kristian (Kristoffer Joner) sliter med ettervirkningene av det som skjedde for tre år siden i Geiranger, der han og familien så vidt overlevde monsterbølgen. Det er selvsagt et menneskelig drama oppi det hele også, med forskeren og familiefaren som har mistet gnisten etter katastrofen med flodbølgen.

Historien i Skjelvet er da iallefall enkel. Geologen Kristian har forlatt familien og lever eremittens tilværelse langt oppi fjellsidene i Geiranger, men en ulykke i Oslofjordtunnellen hvor to personer omkommer - deriblant en forsker -  fører Kristian tilbake til familien i Oslo, der han nå er overbevist om at et enormt jordskjelv vil inntreffe når som helst.

Selvfølgelig er det ingen som tror han, og han avvises bryskt av jordskjelvekspertene som sitter foran maskinene sine og overvåker all slik aktivitet.

Nå skal jeg være den første til å innrømme at jeg ikke vet stort om målinger av jordskjelv, jeg aner ikke om hvorvidt det er mulig å forutse elller varsle om nært forestående naturkatastrofer av den art.

Kristian mener imidlertid at det er mulig, og geolog, ekspert og nasjonalhelt som han er etter ulykken i Geiranger, fremstår det som litt snålt at han nærmest avspises som en tusseladd når han forsøker å få frem bekymringene sine for hva som kan ramme Oslo. Dessuten, når man altså slik som i filmen har dette firmaet eller organet, kall det hva du vil, som sitter og overvåker jordskjelvaktivitet, hvorfor i pokker er de der egentlig?

Stig Amdam, som spiller lederen for dette jordskjelvsenteret, fremstår som en uvitende og nonchalant turist med lua i hånda. Riktignok syns jeg ikke filmens manus er god nok på å få oss til å forstå hvorfor Kristian er så urolig, selv om vi jo vet at han har rett.

Så var det disse klisjèene da, for de er det noen av. Eksperter som ikke vil høre og som portretteres som halvveis useriøse og litt sånn "pytt pytt dette var bare konstrueringsfeil" når et signalbygg i Oslo rystes i det som er et mildt forvarsel. Vi har noen melodramatiske scener som kunne vært nedtonet ørlite, og det er også noen scener hvor likhetene med den første filmen blir litt for åpenlyse.

Dessuten er det noen tilfeller av valg som oppleves som alt for enkle, ikke troverdige eller ikke henger på greip, slik som at Kristian uhindret kan kjøre inn i en avstengt tunnell etter en ulykke, eller at en bombetrussel ringes inn uten at vi hører noe som helst om det mer, og det er flere slike detaljer som er irriterende små nåler man trår på.

I Geiranger var familien Eikjord, bestående av Kristian, Idun (Ane Dahl Torp) og de to barna, tenåringsgutten Sondre (Jonas Oftebro) og den unge datteren Julia (Edith Haagenrud-Sande) innesperret i en dødsfelle på et vannfylt hotell, og jaggu er det ikke på et av landets digreste hoteller de ulykksalig nok befinner seg i denne gangen også, når skjelvet ryster.

Det vil si, Sondre er jo ikke der. Han har nemlig til stor skuffelse blitt redusert til næmest statist å regne i Skjelvet. I Bølgen hadde Jonas Oftebro en viktig rolle som sønnen Sondre, men i Skjelvet er han stort sett ikke å se, og jammen virker det som han ikke er fremst i tankene hos den ene av foreldrene heller når jorskjelvet starter sine herjinger og massive ødeleggelser.

I de scenene hvor vi derimot får se Sondre er han som ventet et sympatisk tilskudd til filmen. Nordnorsk kjæreste har han jaggu fått seg, og han har begynt å studere. Ekkel foreleser har han også pådratt seg. De har man jo opplevd noen av, ikke sant? De som anser telefonen som et forferdelig instrument, og som er klar til å kjeppjage enhver eier hvis mobil lager lyd.

Det er jo stygt å si det, men siden nå dette kun er film og fiksjon, så er det nesten som man håper at den oppblåste fyren får taket i skolten......

Joner og Dahl Torp spiller på de trygge strengene og gjør sine figurer gjennomført bra, så det er ikke spillet det står på. Skjelvets store styrke er det faktisk den desidert yngste av ensemblet som står for. Kristian og Iduns datter Julia, glimrende spilt av pur unge Edith Haagenrud-Sande, er nemlig uten sidestykke Skjelvets ener.

Den unge jenta med sine store øyne, som passer perfekt i denne settingen hvor hun skal få formidle både glede over å se faren igjen, uro, frykt, redsel og direkte grøss, er 12-13 år nå, men spiller yngre i filmen, leverer iallefall en kraftprestasjon. Særlig når det kommer til ansiktsuttrykk, og det å være behersket i en mildt sagt kaotisk omgivelse. Julia/Edith får velfortjent ros, for et funn (det så vi jo forsåvidt og i Bølgen).

Scenene med Julia i infernoet som oppstår, hvor det kjempes for livet, er filmens aller beste, og kanskje mest nervepirrende, for filmskaperne vet naturligvis at det å sette et barn i livsfare gir gysninger hos publikum.

 

En spoiler i dette avsnittet, så hopp over til neste hvis du ikke vil vite.


I Bølgen husker vi at alle filmens hovedpersoner kom fra det med livet i behold. Like gildt får vi det ikke denne gang, for en av karakterene det knyttes bånd til får en dramatisk utgang. Hvorvidt dette var nødvendig kan sikkert diskuteres. Iallefall er det derimot noe forutsigbart at det vil skje slik situasjonen utspiller seg.

 

------ Spoiler slutt -------

 

Denne gang er det forresten skrevet inn en ny rollekarakter som blir Kristians gode hjelper i jakten på hva som egentlig skjedde i ulykken inne i Oslofjordtunellen, samt i kampen om overlevelse i det vaklevorne vraket som en gang var et luksuriøst og prangende hotell.

Etter den nevnte forskerens død oppsøker nemlig Kristian huset der denne bodde. Han blir der kjent med den forulykkedes voksne datter Marit, spilt av spillefilmsdebutant Kathrine Thorborg Johansen, som man kanskje husker fra rollen som fru Brattskjær i NRK-suksessen Heimebane. Skjelvet trengte et nytt ansikt med tanke på forløperen, så rollefiguren Marit tilfører filmen et moment som den nyter godt av. Marit har ingen bånd til familien Eikjord, derfor blir det et spenningsmoment i hvor langt hun er villig til å strekke seg.

Der Skjelvet også scorer, og som gjør at filmen ikke er dårlig, er at den, når det omsider begynner å bli dramatikk, trykker på noen effektive knapper som bidrar til å holde spenningen oppe. Dog må det igjen bemerkes at filmen bruker alt for lang tid på å komme igang. Selv om det ikke føles direkte kjedelig da heller kjennes de første 45 (opp mot 60?) minuttene som for lange og med ikke tilstrekkelig relevant innhold, særlig når vi jo tross alt vet hva som skal komme.

Som nevnt er det alltid en nerve når det dreier seg om et barneliv i fare, slik som når Julia står midt i katastrofen. Vi ser Oslos signaturbygg smuldre opp ett etter ett. Postgirobygget bukker under og dundrer inn i Plaza, slottet smuldrer vekk og på ødeleggelsesskalaen er dette av en art vi selvsagt aldri før har vært i nærheten av å se på norsk, eller forsåvidt skandinavisk film.

For å overgå dette må vel kanskje atombomben slippes. Likevel forskånes publikum fra mye voldsomme inntrykk av død og fordervelse, selv om vi forstår at her har masser omkommet, trolig også de barna vi så i fugleperspektiv på Ekebergsletta, før naturkreftene gjorde sletta noe mere uslett.

Den nesten overdramatiske musikken som gir en skrekkblandet fornemmelse av krig og grøsser er også med på å gjøre en del scener mer skremmende og dramatisk. Teknisk sett er det lite å sette fingeren på, her er raske klippinger og kameraføringer, det er dundrende brak (noen ganger løftet opp av musikkbruken), og det er faresignaler og snikende uro å spore. Selve dramatikken når katastrofen inntreffer er av høyt kaliber og godt for et kinoformat, men jeg kunne vel ønsket meg å se den fra fleres ståsted enn bare familien Eikjords.

Jeg kjedet meg som sagt ikke iløpet av de omlag 105 minuttene filmen varer, men jeg ble på ingen måte blåst av banen heller. Her er et knippe scener som er såkalte på kanten av kinosetet-scener, men når det hele er ved veis ende kan jeg ikke fatte og begripe hvordan og hvorfor et unisomt kobbel av norsk presse og filmanmeldere har lovprist Skjelvet som helt fantastisk. Fantastisk er nemlig dette slett ikke, men du kommer neppe til å kjede deg nevneverdig heller. Sjansen er derimot god for at filmen faller i smak som katastrofe-underholdning.

Når Filmhjerte skal sette vurderingen på filmen oppleves det som litt vanskelig. Filmen har en rekke sider ved seg som er langt fra å berøre toppen av skalaen. På den annen side er det formidabelt levert av unge Haagenrud-Sande, og de andre rollefigurene i fokus, minus Andam, gjør det bra. I tillegg fungerer de tekniske sidene ved filmen stort sett som bare juling, den er slående godt laget rent visuelt, og en nerve er det selvsagt.  Fire filmhjerter/Terningkast 4? Det kan greit forsvares. Jeg heller litt mot kun 3, men det vil være for kjipt etter en film som tross alt holdt oppe oppmerksomheten hele veien. Derfor får det bli 4 filmhjerter og øyne på terningen.

Forøvrig ble den umiddelbare trangen til å ønske seg bosatt i Oslo litt mindre etter å ha sett Skjelvet ;-)

For som vi vet. Et stort jordskjelv kan teoretisk ramme hovedstaden.

♥   ♥   ♥      -   -

#skjelvet #kino #skjelvetfilm #film #filmer #filmtips #filmhjerte  #filmsnakk #kinofilm #jordskjelvfilm #oslofilm #fantefilm #nordiskfilm #Oslove

Serieanmeldelse: Greyzone - Karakterdrevet mørk spenning i gråsonen

En fortvilet mor, en 6 år gammel hjerteknuser - og en syriskfødt gisseltager. Den svensk-danske ambisiøse spenningsserien GREYZONE fra 2018 som ligger på NRKs nett-TV frem til 3. oktober får varme anbefalinger fra Filmhjerte.


Greyzone

Dansk/svensk spenningsserie i ti deler (2018)

Produsert av Cosmo Film i samarbeid med TV 2 Danmark, TV4 Sverige, C More Sverige, ZDFneo Tyskland, NRK, SF Studios Sverige, Nadxon Film og ITV Global Entertainment.

Serieskapere: Oscar Söderlund, Morten Dragsted og Rasmus Thorsen.

Originaltittel: Gråzon

Medvirkende: Birgitte Hjort Sørensen, Ardalan Esmaili, Joachim Fjelstrup, Tova Magnusson, Lars Ranthe, Johan Rabaeus m.fl.


Multinasjonale selskaper som utvikler og selger utstyr til krigsbruk, gisseltaking, utpressing, planlegging av terror, politijakt på terrorister, høyt trusselnivå, dobbeltspill og et spenningsladet kammerdrama med en terrorist, en mor, og hennes 6 år gamle sønn, er hovedingrediensene i denne spenningsserien som blant annet utspilles i København og Stockholm. Ved havna i Göteborg stoppes en trailer med et stjålet missil ombord, og politiet frykter en terroraksjon på svensk eller dansk jord.

I form og tematikk er kanskje ikke Greyzone grensesprengende eller direkte original, for utgangspunktet virker velkjent, men serien ble for meg en stor positiv overraskelse. Handlingslinjene er lette å følge, plottet er ikke inviklet, og de menneskelige relasjonene som utvikles i løpet av serien gjør dette til en tidvis intens og veldig spennende affære. Det er likevel ikke til å unngå likhetene med en seersuksess som Broen og andre skandinaviske dramathriller-serier, med svensk og dansk politi som samarbeider i etterforskningen av en terrortrussel.

Serien som ble sendt på svensk og dansk TV vinteren 2018 og i sommer på NRK, er en avsluttende serie. Mottagelsen i dansk presse var ikke helt topp, med karakterer midt på treet og litt over. Filmhjerte mener imidlertid at Greyzone er nok en "nordic noir"-krim av god kvalitet.

En av faktorene som først og fremst gjør Greyzone til en liten rysare som raskt oppslukte meg i handlingen er Birgitte Hjort Sørensen, som spiller droneutvikleren Victoria, en alenemor i København med en toppstilling i en svensk hurtig voksende bedrift som er i ferd med å få et stort økonomisk gjennombrudd.

Når en gammel studiebekjent av henne, journalisten Iyad, tar henne og sønnen hennes som gisler i deres eget hjem og starter å presse henne til å hjelpe med å få en drone i lufta og inn på beskyttet område, starter et drama som svinger innom både klassisk kammerspill, psykologisk spill og relasjoner i utvikling.

Hjort Sørensen har av flere fått ord på seg for å her levere karrierens beste rolletolkning, og det forstår jeg. For hun er briljant i rollen der frykten lyser ut av øynene hennes, mens hun fortsatt klarer å beholde fatningen. Likevel er det hennes 6 år gamle sønn, Oskar, som står tilbake som Greyzone sitt definitive toppkort, ettersom den supersjarmerende guttungen blir en sentral brikke.

Oskar spilles av 7 år gamle Virgil Katring-Rasmussen, som på kort tid har blitt en av Danmarks mest ettertraktede barneskuespillere. Jeg vil faktisk dra visse sammenligninger i hans prestasjoner med høyt bejublede Jacob Tremblay i den Oscar-nominerte filmen Room fra 2016, uten videre sammenligning annet enn at de begge presterer ekte og har stålkontroll både på tale (fremføre replikkene troverdig og med innlevelse), mimikk, den barnlige forsiktigheten, nyskjerrighet, hengivenhet og tilstedeværelse.

Når terroristen Iyad tar Victoria som gissel i hennes eget hjem, mens sønnen er på ferietur til Paris sammen med faren, forkludres planene hans når Oskar kommer hjem til moren fra ferien.

Oskar senser raskt at forholdet mellom moren og Iyad, som angivelig bor hos Victoria noen dager mens han er på jobb i København, er anspent, og han misliker Iyad. Imidlertid starter det sakte men sikkert å utvikles en tett relasjon mellom de tre, særlig kommer Oskar tett på Iyad og knytter seg til han.

Samtidig er Victoria desperat, og klarer å komme i kontakt med politiet. Gjennom hemmelige og godt skjulte møter går Victoria med på å fortsette å være Iyads gissel, for å kunne hjelpe politiet med å ta de som står bak en planlagt terroraksjon hvor et stjålet missil er planlagt brukt. Disse hemmelige samtalene med politiet er en av de tingene som driver spenningen fremover, for hvor lenge klarer Victoria å holde kontakten med politiet skjult? Vi serveres noen scener hvor adrenalinet stiger og hvor en effektiv klipping og kameraføring bidrar til å øke magesuget.

En glimrende jobb gjør også svenske Ardalan Esmaili i rollen som terroristen Iyad. Sjelden har vi i en slik krimspenningsserie fått et så nyansert og nært bekjentskap med en skurkerolle. Hvis det nå er det han er da? Han er vitterlig gisseltager nå og med på å planlegge et angrep, men hva ligger bak?

Serien bygger seg sakte også opp mot å komme inn under huden på Iyad. Hva former en terrorist?

Den er god på det forresten, Greyzone, å komme inn under huden på rollefigurene som står i fokus, i første rekke Victoria, Oskar og Iyad.

Spørsmålene som melder seg underveis er mange rundt hvordan Victoria vil klare å opprettholde dobbeltspillet hvor hun må stjele sensitiv informasjon fra arbeidsplassen sin, samtidig som hun må holde skjult for terroristene at hun er i kontakt med politiet, hva skjer med henne og Oskar dersom de oppdages, og ikke minst, hvordan påvirkes Iyad av de stadig tettere båndene han knytter med 6 år gamle Oskar, og etterhvert Victoria? Vil publikums syn på Iyad snu fra vrede til sympati? En rystende hendelse midtveis fører også til opphetet stemning og redsel.

Det er nemlig de menneskelige relasjonene og samspillet mellom de nevnte tre som er Greyzone sitt pumpende hjerte. Det er tidvis nervepirrende.

Når det gjelder etterforskningen av det som er under utvikling er det mere så som så til tider. De to politietterforskerne;  danske Jesper (Joachim Fjelstrup) og svenske Eva (Tova Magnusson), er mer fargeløst presentert av manus, uten veldig mye bakgrunnsmateriale å lage et fundament av for oss som ser på. Jesper er den sympatiske, lyttende og noen ganger egenrådige, men også med en forsiktig fremferd, mens Eva er mer strømlinjeformet, men med en god moral i bunn.

Som vi raskt erfarer har Jesper en trøblete fortid bak seg, og vi kommer litt under huden hans også, likevel fremstår bakgrunnshistorien hans som brukes litt tid på som et uvesentlig sidespor som mest av alt bare forstyrrer. Vi skjønner likevel at Jesper slites mellom sine vurderinger og den jobben som må utføres. Det er en tynn åre som stakes ut for å gi Eva litt bakgrunn også, uten at det sidesporet blir noe annet enn en avkjøring. Begge skuespillerene gjør imidlertid en god innsats og sørger for et bra samspill.

Samarbeidet mellom svenskenes SÄPO og danske PET (Politiets etterettningstjeneste)  ledes av Pet-sjefen spilt på forbilledlig vis av rutinerte Lars Ranthe, som gjør en troverdig tolkning av en polititopp uten den arrogansen man mange ganger ser i slike roller. Johan Rabaeus derimot gir kombinasjonen topp og arrogant et typisk ansikt, i rollen som den selvgode millitærsjefen som er med i etterforskningsledelsen.

Ellers er handlingsløpet ganske rent og ukomplisert i Greyzone. Det kan selvsagt være både positivt og negativt, men de enorme overraskelsene får vi ikke underveis. Eller?

Broen-sammenligningen er allerede nevnt, men der Broen ofte var voldelig og brutal, er Greyzone skånet for den samme voldsbruken i det utstrakte omfanget, riktignok henger det stadig trusler i lufta om både vold og det som verre er. Men selve strukturen gir vibber til Broen, dog uten lederskikkelsene i etterforskningsbiten. For det er ingen tvil om at det i Greyzone er Victoria, sønnen Oskar, og terroristen Iyad, som er i hovedfokus.

Serien retter også et fokus på etikk og moral i den stadig grensesprengende utviklingen innen teknologi, både når det gjelder droneteknologi og overvåkning. Også disse faktorene gjør serien interessant. I tillegg vil man muligens kunne si at serien også spiller noen strenger på fremmedfrykt og forhåndsdømming?

Blåsone for Oskar og Iyad, mens det er anspent mellom Victoria og Iyad...

Ikke alt som foregår er like troverdig, og et par ganger blir det for spinkelt (som den scenen der ei katt løper ut ei dør, noe som skal vise seg å få stor betydning. Den ble både litt for opplagt og teit), men som jeg så ofte sier om serier og filmer, det er ikke en dokumentar, men en fiktiv serie. Visse kuntneriske friheter og små snarveier må være innafor, så lenge det ikke grenser til det latterlige. Det gjør ikke Greyzone som forøvrig først og fremst fremstår som et karakterdrevet spenningsdrama. Dog kunne man gått mer i dybden på politietterforskningen og de menneskene vi møter der. Disse karakterene blir for grå og intetsigende egentlig.

I sum holder Greyzone derimot i massevis til å holde spenningen oppe gjennom sine 10 episoder.

De 10 episodene er på 40-45 minutter hver, og funker perfekt for "bingwatching" over to-tre kvelder.

Jeg liker dette, og bedømmelsen, litt snill får man være, blir fem av seks filmhjerter.

♥   ♥   ♥   ♥   ♥   -

#Greyzone #greyzoneserie #seriesnakk #serietips #danskdrama #svenskdrama #nrk #nrktv #nettserier #serieanmeldelser #filmhjerte #tvserie #tvserier

Legg gjerne igjen meninger, innspill og kommentarer om Greyzone i kommentarfeltet :)

Utøya-filmene - Et blikk på Erik Poppes UTØYA 22. JULI og kommende Netflix-drama

En ny spillefilm om jævelskapet som rystet Norge 22. juli 2011 er like rundt hjørnet, en spillefilm som Filmhjerte ser frem til å se. Man kan vel ikke si det er noe man direkte gleder seg til. Det dreier seg naturligvis om den senere tids mye omtalte kommende Netflix-finansierte 22. JULY fra regissør Paul Greengrass, som vi jo vet tidligere har blitt Oscar-nominert for en film om en grufull og utenkelig terrorhandling (United 93, filmen om 9/11-terroren i USA).

Filmhjerte har nylig sett Erik Poppes norske dramafilm UTØYA 22. JULI (også kjent som U July 22), og har drodlet ned noen tanker om filmen, og om kommende filmer om samme tematikk. Dette er derfor ikke en tradisjonell filmanmeldelse og omtale, men en slags kombinasjon av filmomtale og snakk om en kommende film.

Eller, er spent på, er vel mer riktig å si enn at jeg ser frem til.

Jeg hadde egentlig ikke så veldig lyst heller til å se disse Utøya-filmene i utgangspunktet når jeg hørte om de for første gang, men nå har jeg jo et åpent sinn rundt mye av film, så jeg fattet vel interessen etterhvert, slik det nok var for mange andre også.

Etter at jeg nå omsider har sett Erik Poppes UTØYA 22. JULI, steg interessen for det som skal komme. Poppe sin film er nemlig såpass nennsomt behandlet for å ikke virke støtende eller upassende. Til tross for tendenser til pipekonsert og buing fra salen da den hadde verdenspremiere i Berlin, har filmen senere fått en stort sett gjennomgående god mottagelse fra presse, filmanmeldere og publikum.

Når det gjelder Greengrass sin film er det likevel stor spenning rundt hvorvidt den får samme stort sett positive mottagelse. Senhøsten 2017 signerte nemlig over 22 000 personer under på en underskriftskampanje mot den kommende Netflix-finansierte filmen, og oppfordret til boikott både mot filmen og Netflix (kilde: Aftenposten 7. nov. 2017), så det er utvilsomt en kontroversiell film som snart er premiereklar.

Tidligere i uka slapp Venezia-festivalen, der Greengrass-filmen skal ha verdenspremiere, tre stillbilder fra 22. JULY, tre stillbilder som gir en bitteliten pekepinn på hva vi har i vente. Jeg har dessuten fått tilgang på en ørliten titt på en uferdig trailer som ikke er sluppet ennå.

Men som vi allerede vet fra medieomtaler vil vi i Greengrass sin film få visualisert selve terroristen, som spilles av Anders Danielsen Lie. Han er en av norsk filmindustris sterkeste kort, og det er et modig valg av han å ta på seg rollen som Norges mest forhatte mann, kanskje gjennom alle tider (?), Anders Behring Breivik. Ikke minst vil det være knyttet betydelig spenning rundt hvordan beistet fremstilles. Vil filmen være spekulativ? Vil filmen gjøre et forsøk på å skildre historien sett fra Breiviks ståsted?

Det ene stillbildet som er sluppet fra filmen viser rettssalscener. Om det er noe det norske folk har sett mer enn nok av er det vel Breivik i retten, så forhåpentligvis er fokuset lagt på den overlevende fra Utøya, Viljar Hanssen og broren Torje fra Tromsø, som filmen etter sigende skal handle om. De to spilles av Jonas Strand Gravli (Viljar, til høyre på bildet under. Gravli huskes fra NRKs Heimebane der han spilte ekkel kjøkkengutt) og hittil relativt ukjente Isak Bakli Aglen (t.v. på bildet). Stillbildene fra Greengrass sin film har noe over seg som virker triggende for interessen.

At vi vet at de to brødrene heldigvis kom levende hjem fra Utøya er fint å tenke på, men hvordan filmen behandler ettervirkningene (hvis den gjør det) blir veldig interessant å se. Greengrass sin film er forøvrig basert på Åsne Seierstad sin bok om Utøya, "En av oss".

Vil vi få se ihjelskutte ungdommer? Spørsmålene er naturligvis de samme rundt disse produksjonene. Poppes film, som jeg altså omsider har sett, er gledelig nok iallefall ikke spekulativ, selv om den viser et par veldig sterke close-up bilder av drepte barn/ungdommer. Men som sagt er ikke den filmen verken spekulativ eller laget i underholdningsøyemed slik jeg ser det. Om UTØYA 22. JULI er en fantastisk film vet jeg derimot ikke helt om jeg syns. Det er ikke umulig at den derimot er mer viktig enn den er bra. Altså, filmen er slett ikke dårlig, bare ikke helt som ventet.

I Erik Poppe sin UTØYA 22. JULI som hadde premiere tidligere i år får vi nemlig ikke se terroristen, annet enn i siluett på lang avstand i to-tre veldig kjappe blikk. Vi får ingen forståelse i filmen av hva som skjedde, eller hvorfor. Poppes film er utelukkende en, fiktiv, fortelling om hvordan de 72 minuttene Utøya-massakren foregikk kunne ha utartet seg for noen av ungdommene som var på øya.

Historien baserer seg likevel på vitnesbyrd fra overlevende som var på Utøya samt kjente fakta, og er således viktig.

Fra det første skuddet høres på Utøya omlag 10-15 minutter inn i filmen går UTØYA 22. JULI inn i en 72 minutter lang seanse der vi følger hovedpersonen Kaja tett på kroppen, gjennom det som oppleves som en eneste lang filmtagning (egentlig er det flere innspilte scener, riktignok filmet i kronologisk rekkefølge, som senere er flettet sømløst sammen slik at det ser ut som kamera følger hovedpersonen uten stopp i 72 minutter, ifølge filmnettstedet Montages sin analyse av filmen).

Tiden står stille.

Et av områdene UTØYA 22. JULI skildrer aller best eller sterkest er redselen og panikken hos noen av ungdommene, og filmen får oss mer enn noe annet til å virkelig undres over hvordan i Guds navn det var mulig at det kunne ta så lang tid før hjelpen nådde Utøya. Det er ikke til å komme fra at Poppe sender signaler til de ansvarlige for beredskapen, men det er da stort sett også det eneste spørsmålet filmen egentlig tar opp. Poppe kunne nok med stor fordel våget mere.

For i 72 minutter jaget terroristen livredde og vettskremte ungdommer på vill flukt på den lille hjerteforma øya, mens han slaktet for fote. Filmen er skånsom på det feltet. De fleste som ser filmen vet vel allerede hva som skjedde, så at dette ikke er en actiondrevet film er nok bra.

Andrea Berntzen i rollen som Kaja bærer hele den filmen på sine skuldre i form av å være filmens hovedkarakter, for selv om vi også får møte en håndfull andre rollefigurer er det først og fremst Berntzen som må berømmes for en fantastisk prestasjon. Redselen, godheten og styrken til Kaja. Alt så glimrende formidlet.

Det er litt varierende spill hos flere av de andre, selv om noe av poenget er å vise de ulike reaksjonene og sinnstemningene, men du store hvilken formidabel jobb av da 19 år gamle Andrea Berntzen.

Historien ellers blir etter mitt syn litt for...jeg vil ikke si tynn eller fjern, men det mangler noen elementer, som er litt vanskelig å beskrive. I filmens første scene fra Utøya ser vi Kaja se inn i kamera mens hun sier, "dere vil aldri forstå". Og akkurat i det vi tror det er seerne hun henvender seg til, litt av en klisjè ville det vært, går hun "inn" i filmens univers igjen når vi ser at det slett ikke er oss hun snakker til, men til foreldrene i telefonen, foreldre som er engstelige etter å ha hørt om eksplosjonen i regjeringskvartalet.

Kajas ord kunne like gjerne vært rettet mot publikum, for Poppes film gir aldri publikum noen forståelse av hva som skjedde. Men så visste jo heller ikke ungdommene på Utøya hva det var som angrep dem, og derfor er filmens tekstplakater på slutten (og i begynnelsen), samt virkelige arkivklipp fra bombekaoset i Oslo, viktige, for å gi en forståelse.

UTØYA 22. JULI blir likevel aldri for meg en så ekstrem sterk opplevelse som jeg hadde trodd det kunne bli, selv om den fortsatt kverner litt i bakhodet noen dager etter at jeg har sett den. MEN - her kommer et par spoilere om du ikke har sett filmen - Selvsagt er det vondt, faktisk helt for jævlig, å se den unge gutten som sitter død i vannkanten mot slutten av filmen, selvsagt er det forferdelig med den gråtkvalte jenta som dør i Kajas armer mens Kaja prøver å trøste henne og holde liv i henne, og likeså er Kajas telefonsamtale til moren hjerteskjærende. Dette samt filmens sluttsekunder er kraftig kost som utfordrer publikum, og som sitter i kroppen.

En del av reaksjonenen fra ungdommene som har gått i skjul kan kanskje være vanskelig å ta inn over seg for oss utenforstående, som når noen sier at "det er ikke plass" til deg her, og lignende, når de står gjemt. Helt klisjefritt er det heller ikke, som når moren til ei jente ringer akkurat i det datteren har trukket sitt siste åndedrag.

UTØYA 22. JULI sitt aller sterkeste kort er som sagt rollefiguren Kaja, for nettopp Kaja er en billedliggjøring og personalifisering av de mange sympatiske, politisk engasjerte, flere av dem samfunnsbevisste og omsorgsfulle ungdommene som dro til Utøya en sommerdag i juni 2011, men aldri kom tilbake.

Har du ikke sett UTØYA 22. JULI ennå kan den anbefales. Jeg gir den et solid terningkast 4.

PS: UTØYA 22. JULI er nå tilgjengelig både på Blu-Ray, DVD, og digitalt kjøp hos f eks iTunes o.l.

#filmhjerte #filmsnakk #filmprat #filmer #norskfilm #erikpoppe #utøya22juli

Filmhjerte Topp 10: Tom Cruise

Tom Cruise
at the 'Oblivion' Los Angeles Premiere, Dolby Theater, Hollywood, CA 04-10-13/ImageCollect
Dette er Filmhjertes 10 favorittfilmer med Tom Cruise! Fredag er det norsk premiere for den nye Mission: Impossible - Fallout, med Tom Cruise i hovedrollen. I den anledning blir det listelaging her på filmbloggen!

Toppfoto: Licensed from ImageCollect / yayimages.com

Den 56 (!) år gamle superstjernen hadde sin første filmrolle som tenåring, som 18-19 år gammel i Endless Love fra 1981. Siden den gang har det gått slag i slag for Cruise, som uten å overdrive er en en av verdens mest populære skuespillere blant publikum, selv om han også er kontroversiell.

Som skuespiller er Tom Cruise utvilsomt en av de virkelig store entertainerene. En som nær sagt alltid leverer. Rekken av filmer vi har elsket å se stjernen i siden den spede debuten i Endless Love er nesten endeløs.

Filmhjerte har derfor her satt opp en personlig Tom Cruise Topp 10-filmfavoritter.

Lista er forøvrig satt opp før den nye M:I - Fallout er sett. De aller beste Cruise-filmene, etter Filmhjertes mening, er forresten de som ligger noen år tilbake i tid.

God fornøyelse ;)

 

10

AMERICAN MADE (2017)

Rollefigur: Barry Seal

 

9

EYES WIDE SHUT (1999)

Rollefigur: Dr. William Harford

"Erotisk"/mystisk dramathriller fra selveste Stanley Kubrick, der Cruise spilte mot sin daværende kone Nicole Kidman.

 

8

RAIN MAN (1988)

Rollefigur: Charlie Babbitt

Suksessen Rain Man troner fortsatt høyt som en av Cruise sine topprestasjoner.

Sammen med Dustin Hoffman utgjorde de brødrene Charlie og Raymond, som møtes for første gang i voksen alder når autistiske Raymond arver flere millioner dollar, penger som Charlie vil forsøke å lure fra han.

 

7

COLLATERAL (2004)

Rollefigur: Vincent

En leiemorder (Cruise) tar en drosjesjåfør som gissel og tvinger han til å være sjåfør for han en kveld.

Cruise - for anledningen i sølvgrå manke -  var nesten god som gull i denne rollen, men i Collateral var det Jamie Foxx, i rollen som drosjesjåfør, som var aller best.

 

6

MISSION: IMPOSSIBLE II (2000)

Rollefigur: Ethan Hunt

Den andre Mission: Impossible-filmen.

 

5

MISSION: IMPOSSIBLE III (2006)

Rollefigur: Ethan Hunt

Film nummer tre i rekka av Mission: Impossible.

 

4

THE FIRM (1993)

(Norsk tittel: Firmaets mann)

Rollefigur: Mitch McDeere

Cruise briljerte i rollen som advokaten som havner i problemer med firmaet han jobber for når han oppdager at flere ansatte har omkommet under mistenkelige omstendigheter.

Glimrende og veldig spennende thriller, med en briljant Cruise.

 

 

3

TOP GUN (1986)

Rollefigur: Maverick

Cruise sitt definitive gjennombrudd. Han hadde allerede gjort seg bemerket som ungdomsidol i filmer som blant andre Risky Business (Frekke Forretninger, 1983) og All The Right Moves (Harde taklinger, 1983) før han med rollen som jagerpiloten Maverick fløy rett opp i A-klassen av fremadstormende og populære skuespillere.

Top Gun scorer høyt på det meste. Cruise er svimlende god, filmen i seg selv, altså handlingen, er spennende, og Top Guns soundtrack er legendarisk.

 

2

MISSION: IMPOSSIBLE (1996)

Rollefigur: Ethan Hunt

Rollen som Ethan Hunt har naturlig nok etterhvert blitt en av Cruise sine aller best kjente, ettersom rollen har blitt gjentatt i ikke mindre enn fem vellykkede oppfølgere.

Cruise i rollen som Ethan Hunt, en hemmelig agent som uskyldig blir anklaget for drapene på sin egen etterretningsgruppe. Han er på flukt fra regjeringens leiemordere, bryter seg inn i CIA's mest uinntrengelige hvelv, klamrer seg til taket på et lyntog i fart, og alltid ett skritt foran sine fiender er han i ferd med å avsløre den sjokkerende sannheten.

Ethan Hunt har altså blitt en ikonisk filmfigur for Cruise, som slo gnister av i denne knakende gode "moderne" actionklassikeren, som var ganske så spektakulær da den kom, og som har tålt tidens tann meget bra. Jon Voight er forresten favorittskurken min i disse filmene.

Undertegnede har altså ikke sett nye Fallout ennå, men ut fra rapportene å bedømme er den sjette M:I-filmen en skikkelig kraftpakke!

 

1

A FEW GOOD MEN (1992)

(Norsk tittel: Et spørsmål om ære)

Rollefigur: Lt. Daniel Kaffee

Hvorfor A Few Good Men har sneket seg helt til topps på denne listen er kanskje et spørsmål noen sitter med, for det må innrømmes at "Et spørsmål om ære", som den heter på norsk, ikke er den opplagte filmen å plukke ut som DEN ene man bare må se med Tom Cruise i, det kan betegnes som et litt overraskende valg på førsteplass vil nok noen mene.

Se filmen, om du ikke har sett den, og du vil forhåpentligvis forstå hvorfor den er på topp her. Det er nemlig en knakende god rettsdrama-thriller med en rekke glimrende skuespillere på plakaten. Cruise har selvsagt hoverollen i denne fire ganger Oscar-nominerte 90-tallsklassikeren, hvor han får selskap av celebriteter som Jack Nicholson og Demi Moore, Kevin Bacon, Kiefer Sutherland og Cuba Gooding, Jr., med flere.

Det som likevel først og fremst plasserer dette som Filmhjertes Tom Cruise-favoritt er det faktum at han rett og slett var drivende god, beint fram glitrende, i rollen som millitær forsvarsadvokat i en rettssak hvor to unge offiserer av lav rang står tiltalt som ansvarlige for en, ifølge millitæret, ulykke hvor en menig soldat døde.

 

FLERE CRUISEPERLER

 

De som liker en skjorteløs, pur ung, og tydeligvis nyvasket, Cruise kan jo også sjekke ut Taps (Kadettenes opprør, 1981. Jeg har ikke sett den), og allerede nevnte All The Right Moves (Harde taklinger, 1983).

 

Jeg er ingen utpreget fan av de ganske mye omtalte (vel, de fleste filmene hans er mye omtalt) Cruise-filmene Magnolia, Vanilla Sky, Minority Report, Klodenes Kamp, og Jack Reacher. De er OK, og kan jo være greit å ha sett på grunn av Cruise. Eneste filmen med han i jeg absolutt ikke har likt er Valkyrie, og jeg har ikke giddet å se f eks Oblivion (ironisk nok har jeg valgt et toppbilde til denne bloggposten fra nettopp lanseringen av den filmen), Edge of Tomorrow, The Mummy, Jack Reacher: Vend aldri tilbake, og Den siste samurai.

Se også Jerry Maguire, Coctail, The Color Of Money, Født 4. juli, Days Of Thunder, Mission: Impossible - Rough Nations, Mission: Impossible - Ghost Protocol og Risky Business.

Cruise var forresten ikke bare nyvasket i nevnte Taps. I løpet av en lang karriere har han nemlig neppe overgått krigstrynet sitt fra nettopp denne filmen fra 1981 ;)

Har du synspunkter? Egne Cruise-favoritter? Kommentarfeltet er åpent :)

#filmhjerte #filmer #filmsnakk #filmtips #filmprat #TomCruise #tomcruisefilms #tomcruisefilmer

Nye Netflix-tips fra Filmhjerte


Sommertider hei, men det er fortsatt liv i Filmhjerte! Idag: Litt Netflix-snakk.

television setEtter et langt, ganske vått her nord (joda, noen fine hete dager også) sommeropphold (tror det var noen fotballgreier i Russland også gitt) er filmbloggen så smått i aktivitet igjen, til glede for alle filmfreaker der ute, yeeeei!

Denne gangen tar vi en kikk på nytt på Netflix, som kan være verdt å få med seg. Eller, nytt og nytt, hvor nytt det er kan vel diskuteres, men det er nå i alle fall nye filmtips fra Netflix, om filmer som har blitt lagt til eller oppdaget hos Netflix i løpet av den siste tiden.


Foto: freestocks.org on Unsplash
(Netflix/TV)
Foto sommermotiv (television set montasje): Licensed from: brux / yayimages.com

Her er derfor noen filmtips hos Netflix og litt annet aktuelt Netflix-relatert stoff fra den siste tiden:

MISSION: IMPOSSIBLE - ROGUE NATION

I påvente av den mye omtalte blodferske Mission: Impossible-filmen som har kinopremiere i starten av august kan man korte ned ventetida med å se den forrige filmen i M:I-rekka.

Tom Cruise leverer som alltid varene som Ethan Hunt. Snart klyver han opp Preikestolen (som i den snart premiereklare filmen er plassert i indiske Kashmir!), men se han i denne filmen fra 2015 først ;)

 

DUNKIRK

Kanskje den største toppfilmen på Netflix for tida. Fjorårets gigantiske krigsepos Dunkirk har havnet på Netflix, og selv om det selvsagt er umulig å få like storslagent lyd og bilde som da dette dundret løs på kinoene er det absolutt fortsatt storslagent.

 

47 METERS DOWN

Ferie i et sommerhett Mexico høres nok forlokkende ut.

Når to søstre i oksygennød på havets bunn, 47 Meters Down, får selskap av sultne hvithaier starter derimot et feriemareritt verre enn sure burritos og lunkent Corona.

 

IT

Glad i klovner? Sjekk også ut nyversjonen fra ifjor av grøsseren IT, basert på Stephen Kings bok.

 

Kan også nevne filmen FENCES, for de som liker Denzel Washington og ikke kan få nok av stemmen hans. For i den filmen snakker han, og snakker, og snakker, og snakker mer. Og når du trur han ikke har mer å si snakker han enda mere, og enda mer. Men om folk liker Denzel er jo filmen muligens verdt tida. Altså, jeg liker fyren godt, men denne filmen er kjedelig, og full av svulmende ord.

Jeg nevner den likevel ettersom den ikke er så tilgjengelig ellers på det norske markedet, for til tross for at den var nominert til Oscar for beste film i fjor ble den ikke satt opp på norsk kino.

Ellers er jo som vanlig Netflix bedre på serier enn på filmer, og det dukker ofte opp nye og egne serier. Hvis du har tips og noen korte omtaler av nye serier på Netflix som man bør sjekke ut, si gjerne fra i kommentarfeltet ;)

Ufine venner?

Også en del eldre serier har dukket opp på Netflix, og en av de er FRIENDS, eller "Venner for livet" som den også heter her på berget. Komiserien som var en gigasuksess da den gikk på TV på siste halvdel av 90-tallet og noen år inn i det nye årtusenet ligger ute i sin helhet hos Netflix, og har med det fått mange nye seere, med forskjellig respons.

Jeg syns jo Friends er en morsom serie, og jeg syns faktisk den er morsommere nå enn hva jeg syntes før. Imidlertid har kritikken haglet mot serien på sosiale medier etter at den ble tilgjengelig for nye seermasser via strømmegiganten. Og kritikerne har et poeng, selv om det nok også er lett å falle i "krenk-o-rama"-fallgruvene hvor man tar seg nær av alt mulig.

Likevel så er ikke de som kritiserer serien for å være kvinnefiendtlig, homofob og med utrangerte holdninger helt bak mål. Når man så serien før i tida på TV tenkte man kanskje ikke så mye over det, men når en nå idag ser en rekke episoder på rad, blir det tydelig, og jeg kan til en viss grad forstå de som lar seg irritere og provosere. For det er mye og til dels grove vitser om Ross sin lesbiske eks, redsel for å bli oppfattet som homofil, mobbing og ekle kommentarer om overvektige og et vel noe gammeldags kvinnesyn? Verden og holdninger til forskjellige temaer har jo også forandret seg på de over 20 årene som har gått siden serien hadde sitt kickoff.

Men nå har jeg siden i tidlig sommer sett serien fra start av, og det er mye tidløs komikk og humor her, og sukkersøt kjærleik og forviklinger som fortsatt gir god underholdning.

Jeg gjør oppmerksom på at disse til nå omtalte filmene (og Friends) er tilgjengelig på Netflix i Norge.

Netflix USA

Har du tilgang til Netflix-katalogen for USA (eller Storbritannia f. eks.) vil du finne flere nyere filmer fra de siste par årene, som for eksempel animasjonssuksessene COCO, SING og THE BOSS BABY, eller toppdramafilmer som den alldeles glimrende ROOM med fabelaktige Jacob Tremblay og Brie Larson.

THE HATEFUL EIGHT er også der. Tarantinos westernaction fra 2016. Syv menn og en kvinne, deriblant en dusørjeger og fangen hans, blir værfaste på en nedsnødd landhandel i ødemarka. Stjernespekket, tøft, stilig og blodig, og med et herlig stemningssettende soundtrack fra Ennio Morricone.

Du finner også ganske nye filmer fra i fjor som kritikerroste WIND RIVER og det britiske følelsesladde "skeive" kritikerapplauderte (med god grunn) romantiske dramaet GOD`S OWN COUNTRY (sistnevnte også på TV 2 Sumo), spilt inn i og rundt det forførende Yorkshire-landskapet.

Eller den kontroversielle (?) og beinharde THE STANFORD PRISON EXPERIMENT, en film basert på et virkelig psykologisk fengselsprosjekt hvor 24 mannlige testpersoner ble tildelt roller som innsatte og vakter. Jeg har ikke sett den ennå, men har den på lista ;) Filmen vant bl.a. beste manus under Sundance-festivalen.

Tilgang til Netflix sin USA-meny, eller andre land, er som kjent egentlig regulert/sperret, men som kjent er det ikke veldig vanskelig å omgå disse regionsperrene (selv om det ikke er tillatt jf Netflix brukervilkår, og dermed på eget ansvar ;) ).

 

#netflix #filmhjerte #filmsnakk #filmtips #film #filmer #netflixtips

Filmanmeldelse: "Love, Simon" - Ungdommelig hjertevarme

Filmhjerte anmelder den kinoaktuelle nye amerikanske dramakomedien "Love, Simon" med Nick Robinson i hovedrollen som den 17 år gamle Simon. Som forresten er homo, men det vet ingen andre enn han selv.

17 år gamle Simon er som alle andre. Bortsett fra en ting. Han har en hemmelighet.


FILMANMELDELSE

LOVE, SIMON

USA, 2018, romantisk drama/komedie/ungdomsdrama, 1t 50m

Regi: Greg Berlanti

Medvirkende: Nick Robinson, Katherine Langford, Jennifer Garner, Logan Miller, Miles Heizer, Alexandra Shipp, med flere.

Ordinær norsk kinopremiere 15. juni. Hadde førpremiere 8. juni og vises også denne helga enkelte steder.

Sett på: Kino


Slik introduseres filmen for oss av dens hovedperson, Simon (Nick Robinson), som bor sammen med foreldrene og lillesøsteren i en forstad i USA, han går på high-school, har en vennegjeng han henger sammen med hele tida, kjører egen bil og lever et helt normalt liv.

Men han er homofil, og har ikke fortalt det til noen.

Når han en dag finner ut at en anonym gutt har postet et innlegg på skolens nettsider hvor han skriver at han er homo men at ingen vet, finner Simon en sjelevenn, og de to begynner å sende anonyme e-mailer til hverandre, uvitende om hvem den andre er, bortsett fra at de vet at de går på samme skole.

ROBINSON IMPONERER

Etter en klassisk datatabbe av Simon finner den plagsomme medeleven Martin (Logan Miller) ut av Simons hemmelighet, og starter å presse han. Hvis ikke Simon hjelper med å spleise Martin med Simons venninne Abby (Alexandra Shipp), som forresten (selvsagt) overhodet ikke er interessert i Martin, truer han med å oute Simon for hele skolen. Med denne trusselen hengende over skuldrene sine må Simon ta flere valg som kommer til å få innvirkning både for seg selv og vennene hans. Samtidig fortsetter kommunikasjonen på mail med den hemmelige vennen, som bare kaller seg "blue", og Simon tenker mye på hvem denne personen er, han forelsker seg i denne ukjente, noe som visualiseres gjennom noen filmmatiske grep (faktisk tok det meg en stund å fatte tegninga med de gangene vi ser "Blue" ;) ).

Nick Robinson har altså hovedrollen som unge Simon, og han leverer en ypperlig prestasjon med sitt sjarmerende og vinnende vesen. Han har dessuten en bortimot perfekt kombinasjon av akkurat den sårheten, styrken og motet rollekarakteren Simon må ha. Robinson kjenner vi etterhvert godt til fra filmer som Jurassic World, Kings of Summer og Being Charlie, men 23-åringen, som lett passerer som 17 år gammel i filmen, gjør her sin til nå beste rolleprestasjon.

Robinson pakker ut et bredt følelsesregister som gjør at han hele tiden føles ekte. Castingen av Robinson som Simon var iallefall en suksess.

SE, HUN LEVER!

Love, Simon er på mange måter naturlig nok båret frem av Robinson, ettersom han jo er filmens hovedperson som alt sentreres rundt. Imidlertid har filmen også mange flere styrker i skuespillercrewet.

Katherine Langford for eksempel. Etter å ha sett henne som "levende død", sort of speech, gjennom 2 sesonger av 13 Reasons Why er det fint å endelig se "Hannah Baker" levende. Hadde handlingen i denne filmen vært skrevet inn i livet til Hannah i 13 RW hadde vel Hannah hatt enda en grunn? Neida. Før jeg avsporer helt her, la meg bare si at Langford spiller meget godt her, er veldig sjarmerende, og bidrar absolutt til et flott sluttprodukt, selv om rollen hennes muligens er mer anonym enn man kanskje kunne forventet, all den tid hun spiller Simons bestevenn, Leah. Og sammenligningen med serien som har gitt henne gjennombruddet er utelukkende nevnt her for moro skyld ;)

Ei jeg ikke kjente til fra før er Alexandra Shipp, som spiller Abby, som også er med i Simons lille nære vennekrets, som i tillegg består av Nick (Jorge Lendeborg Jr.) og Leah. Sammen med Robinson er Shipp filmens to sterkest kort på skuespillerfronten. Shipp har allerede flere filmer og serier bak seg, som jeg dog ikke har sett, imidlertid håper jeg ihvertfall å se mer fra henne etter dette.

Det er dessuten flere andre gode prestasjoner, og jeg nevner Keinan Lonsdale (Bram), Milez Heizer (Cal, btw enda en fra 13 RW) og Joey Pollari (Lyle), som er tre av birollefigurene vi får stifte litt bekjentskap med.

Det mer voksne publikum vil sikkert dra kjensel på velkjente Jennifer Garner og (for meg ikke så kjente) Josh Duhamel, som spiller Simons foreldre. Noe de gjør bra. Men er de bra foreldre? Jeg kan jo ikke avsløre alt heller ;) Joda, de er jo det. Eller?

SJANGERMIX

Love, Simon er i hovedsak en romantisk dramakomedie, men med et viktig budskap i bunn, som riktignok ikke klarer helt å bestemme seg for om den vil være en komedie eller en mer seriøs coming-of-age-oppvekstfortelling. For det er mye humor i filmen, som ved et par av skolens ansatte (Tony Hale som rådgiver, og Nathasha Rothwell som tøff dramainstruktør), som er urkomiske og fremstår karikerte, nesten på grensen til tegneserieaktig, men de er festlige og genererer latter blant publikum, og da funker det også, selv om Simons plageånd Martin er i meste laget.

I tillegg bryter filmen et par ganger over i et par visuelle fortellergrep som har ren komedie i seg, men også det fungerer bra. Latteren sitter løst når vi i et knippe scener får se ungdommer avsløre for foreldre sine at de er heterofile (straight).

Filmen er på ingen måter fri for de vanlige klisjèene i slike type filmer. Her er trusler om outing av hemmeligheter, typisk high-school-på-film-skildringer, idrettsarrangementer (og wow, til og med i en scene noe så "utypisk" amerikansk som fotball! Ja, det vi kaller fotball, og som amerikanerne kaller Soccer..men jeg skal ikke gå inn på den digresjonen også ;p), festing, drittkasting, et par bøllefrø, og fine små øyeblikk av typen vi har sett mange av tidligere, og en dramaturgisk linje som følger de kjente grepene fra dramabokas ABC om hvordan lage et romantisk highschooldrama med humor, og alvor i bunn.

Det er en mainstream film, men det er slett ikke utelukkende negativt, for disse klisjèene er i store trekk ikke overdrevet eller plagsomme, men filmen trør jo verken opp nye stier eller viser mye nytt. Likevel er det hyggelig, sjarmerende og filmen er frisk nok til å ikke bli påtagende kjedelig. Forutsigbar er den nok, uten at det ødelegger. Noe lettbeint til tider må det også sies å være, og det er vel heller ikke alle reaksjonene underveis som Simon må håndtere som er like trivelige å bevitne.

Forresten er Love, Simon basert på en bok; romanen "Simon Vs. The Homo Sapiens Agenda" av Becky Albertalli. Jeg har ikke lest boka, men jeg antar at boka i likhet med filmen har de samme viktige poengene. For Love, Simon er ikke bare en historie om søk etter kjærlighet, selv om det naturligvis er et av temaene, det er og en film om å være seg selv, å finne seg selv, forelskelse, og om betydningen av vennskap. Den har en del rørende og småemosjonelle øyeblikk, mye nostalgi (?eller noe lignende...), og filmen klarer å være nær og emosjonell nok til at man rekker å bli glad i de viktigste rollefigurene, og da Simon først og fremst.

Love, Simon er likevel mest av alt en veldig sjarmerende og hjertevarm film, som Filmhjerte selvsagt anbefaler for alle som liker oppvekstsskildringer.

PS: Love, Simon har i skrivende stund 7,9 / 10 i snitt på IMDB.

♥   ♥   ♥   ♥   ♥   -

#LoveSimon #lovesimonmovie #film #filmtips #filmer #filmsnakk #filmhjerte #kino #kinotips #filmprat #filmanmeldelse #anmeldelser

Netflix Anmeldelse: 13 REASONS WHY - SESONG 2

13 Reasons Why var som kjent tilbake på Netflix 18. mai med slippet av sesong 2. Her er Filmhjertes omtale og anmeldelse av sesong 2.


SERIEOMTALE: 13 REASONS WHY - SESONG 2

Hvor: Netflix

USA, 2018, drama

13 episoder


Som vi husker fra sesong 1 stod Hannah Bakers tragiske selvmord som seriens mørke bakteppe, og i den nye sesongen spinner man videre på dødsfallet hennes. Hva lå egentlig bak, hvem hadde ansvaret for det som skjedde, og hvem, om noen, kunne forhindret henne fra å ta et slikt drastisk valg?

Sesong 2 handler nemlig i bunn og grunn først og fremst om å stilles til ansvar for sine handlinger. Gjennom nye 13 episoder følger vi i sesong 2 foreldrenes rettssak mot skolen, som de mener er ansvarlige for datterens død. I tillegg fortsetter selvsagt historielinja om Bryce Walker, og voldtekten hans av muligens opptil flere jenter. Vil han måtte stå til ansvar for det han har gjort? Vi får også bli enda mere kjent med Hannah Baker, på godt og vondt, og klassekameratenes og andre elever på skolen sine hemmeligheter avsløres unna for unna.

POLAROIDBILDER OG OPPRIVENDE TEMATIKK

Sesongens hovedtema er som sagt fortsatt omstendighetene rundt Hannahs selvmord, men samtidig følger vi livene til vennekretsen hennes og de andre karakterene fra sesong 1 i tiden etter dødsfallet hennes, og vi ser hvordan de ulike rollefigurene har taklet hverdagen etter bortgangen hennes. Sesongens nye twist oppstår når en rekke polaroidbilder begynner å dukke opp rundt omkring på skolen, bilder som går langt i å antyde at det foregår ting som ikke tåler dagslys. Sentralt står Bryce og baseballkompisene hans. Men hvem er det som sprer disse bildene?

Alle rollekarakterene som stod sentrale i sesong 1 er tilbake i også sesong 2, i tillegg til at vi introduseres for en del nye ansikter, noe som er med på å gi serien en fornyelse.

Av andre sentrale temeaer i sesong 2 står punkter som mobbing, tilgivelse, gruppepress, dopbruk, våpenbruk, homohets og hevn. Her er med andre ord nok av brennhete temaer. Og ikke minst handler sesongen om å bry seg, om å gripe inn og om å se andre.

HANAH BAKER ER TILBAKE

Sesong 1 hadde som mange vil huske en særdeles voldsom grafisk fremstilling av Hannahs selvmord, en scene som vil gå inn i historiebøkene som en av de sterkeste på Netflix, og kanskje i det store og hele også. Heldigvis, og dette er ingen spoiler for det var opplyst om fra teamet bak serien allerede før sesong 2 ble sluppet, får vi ingen tilsvarende scener i sesong 2, det er ingen flere selvmordsskildringer.

Imidlertid kan jeg love dere som ennå ikke har sett sesong 2 at det vil være minst en - kanskje flere - svært opprivende scener som garantert vil huskes ei stund. Uten å spoile handlingen kan jeg likevel avsløre at den ene scenen er en voldshandling inne på et skoletoalett.

Sesong 2 er både engasjerende, tidvis provoserende og velspilt, og har som i den første sesongen et bra spill av samtlige unge skuespillere.

Det jeg personlig likevel ikke er helt med på er måten Hannah Baker fortsatt er med i handlingen på i sesong 2. Jeg skjønner selvsagt at en 13 Reasons Why sesong 2 uten Hannah ville vært merkelig, ja til og med umulig, men jammen er hennes tilstedeværelse i sesong 2 også noe merkelig, uten at jeg kan utdype det noe nærmere uten å avsløre handlingen, og det vil jeg jo ikke i fall noen lesere ikke har sett sesongen ennå. Det er IKKE slik å forstå at jeg syns det er dårlig, bare et premiss som er en smule søkt. Det blir dessuten også som seer vanskeligere å faktisk, som de fleste rollekarakterene vi følger, måtte innse at hun ikke lengre er blant oss.

MYE GODT SPILL - KRAFTPRESTASJON AV DEVIN DRUID

Uansett, Katherine Langford som spiller Hannah gjør det fortsatt på en overbevisende måte. Imponerer gjør absolutt også Dylan Minette i seriens kanskje viktigste rolle ved siden av Hannah, som den særdeles rettferdighetssøkende Clay Jensen, og Devin Druid i rollen som mobbeofferet og utilpasse Tyler Down er kort sagt glimrende.

Vi husker hvordan han i sesong 1 gjerne ble fremstilt som den småkleine smugtitteren som fotograferte folk i smug. Sesong 2 skal gjøre det vanskelig å ikke sitte tilbake med en sympati for han. Transformasjonen til sistnevnte gjennom sesongen er dog ikke et vakkert skue, men du allverden Druid gjør en minneverdig innsats.

En veldig sterk rollefigur er også Tony Padilla, som spilles av Christian Navarro. Tony, som er homofil, farget, og hardhudet, tilfører kanskje også noe nytt til stereotypen mange sitter med om homofile som tenderer mot det mer feminine (selv om også mange andre serier og filmer de siste årene har gjort en stor jobb på det området gjør også 13 RW en viktig innsats på dette feltet). Rollefiguren er dessuten sentral i handlingen ellers også.

Flere av voksenrollene er også stødige som fjell, som Hannas mor Olivia Baker, spilt på formidabelt vis av Kate Walsh. Hun føles så ekte det er mulig, og drivkraften hennes er stor gjennom serien. Jeg liker også godt rådgiveren på skolen, Kevin Porter (Derek Luke). I tillegg syns jeg mor Jensen (Lainie), som spilles av Amy Hargreaves er svært god.

 

Jessica Davis (Alisha Boe) er med, Justin Foley (Brandon Flynn), Jessicas ex-kjæreste, er selvsagt tilbake (og gjør en veldig fin figur), Miles Heizer er tilbake som Alex Standall, som vi husker forsøkte å ta livet sitt i sesong 1, hvordan klarer han seg? Ross Butler som Zach, den litt Bryce-skeptiske baseballprofilen, har en viktig rolle, og resten av de sentrale skikkelsene fra den første sesongen er fortsatt med og alle leverer de stort sett glimrende.

Jeg glemmer selvsagt heller ikke Justin Prentice som har fått utdelt rollen som seriens bølle, Bryce Walker, en rolle han takler perfekt. La oss nå bare huske at Prentice ikke er som Bryce, som de sa det til jubel og latter i sesong 2-talkshowet ;) (Les mer om det senere). Vi får selvfølgelig komme nærmere innpå Bryce også, og hans familiære forhold. Er han bare en gjennomført drittsekk og voldtektsmann, eller finnes det formildende omstendigheter også for han?

13 Reasons Why

De mest interessante nykommerne er for min del Bryce Cass som spiller Tylers pønkete nye umake hipsterbestevenn Cyrus, og Cyrus sin søster, den litt sjenerte og ganske sjarmerende Mackenzie (Chelsea Alden), som begge får stor betydning for utviklingen i Tylers historielinje.

Det er noen veldig få rollefigurer jeg ikke syns sitter helt. Jeg tenker da først og fremst på Marcus Cole, og muligens også skolens rektor.

SERIEN ET SPRINGBRETT TIL DEBATT

Progresjonen i serien føles bra, dialogen er stort sett upåklagelig, og dramaturgisk starter man tidlig å bygge seg opp mot ting vi bare venter på skal skje. Sesongen byr på en og annen overraskelse og sikkert også "skuffelser", imidlertid er det forsatt mye hjerterom her, tilmålte doser med humor, og mellommenneskelige relasjoner som utvikler seg i ulike retninger. Særlig forholdene mellom Clay og Justin, Tyler og Cyrus og Mackenzie, samt i venne- og omgangskretsen til Bryce.

Noe langtekkelig kan det nok sies å være innimellom i noen episoder, og jeg har etter å ha sett sesong 2 neppe forstått bedre det valget Hannah tok om å ende livet. En del andre seere vil derimot kunne forstå den biten mye bedre. Det er imidlertid muligens baktanken også? Alle skal ikke forstå fullt ut alle valg andre tar i livet.

Serien åpner selvsagt for debatt rundt tematikken den tar opp, og for alle som etter sesongfinalen sitter tilbake med tanker rundt serien er det fint at Netflix også har en litt over times langt talkshow om seriens sesong 2, hvor en rekke av skuespillerne og folkene bak serien snakker om sesongen. Jeg anbefaler 13RW-fansen å se også den, "13 Reasons Why: Beyond The Reasons sesong 2", som kommer automatisk opp etter at siste episode er sett.

Sesong 1 fikk terningkast 5 / fem av seks filmhjerter her på filmbloggen, mye takket være sin intensitet og ektefølte ungdomsmiljøskildringer. Sesong 2 er ikke like intens, den er ikke like dramatisk og den er ikke like sjokkerende om jeg skal kunne si det slik. 13 RW er fortsatt veldig godt ungdomsdrama som strekker seg langt utover "målgruppa" for serien, den er fortsatt tettpakket av dramatikk og på sitt beste ganske intens også, og på det emosjonelle plan ligger den ikke tilbake fra fjorårets braksuksess, så jeg lar bedømmelsen 5 av 6 filmhjerter (terningkast 5) stå. Jeg kan iallefall varmt anbefale også sesong 2, som ligger ute i sin helhet på Netflix.

13 episoder på omlag en time hver er det du har i vente, hvis du ikke allerede har dundret gjennom sesongen ;) Selv fordelte jeg serien ut over 8 dager, så varte spenningen litt lengre ;)

Til slutt en ørliten spoiler, men den er neppe større enn at du som liker serien lar deg glede av det. Det er nok av tråder og cliffhangere å spille videre på for en eventuell sesong 3 av 13 RW, og ja, jeg tror Netflix kommer til å kjøre igang produksjon av også en tredje sesong, selv om ingenting er offentliggjort. Jeg tar i alle fall imot en ny sesong!

♥   ♥   ♥   ♥   ♥   -

Kom gjerne med kommentarer og synspunkter om 13 Reasons Why i kommentarfeltet :)

Alle foto: Netflix

#13ReasonsWhy #13RW #13godegrunner #netflix #netflixserier #netflixseries #TVserier #seriesnakk #ungdomsserier #drama

Filmhjerte kårer: 10 verste norske TV-serier

Filmhjerte kårer: 10 verste norske TV-serier
Filmhjerte kårer: 10 verste norske TV-serier

Filmhjerte Topp 15 Eurovision Song Contest-Låter

Lørdag kveld er det glitter og glans, dans, kostymestas og fjas, konfetti, vindmaskiner, kjoler og lys. Muligens blir det musikk også ;)

Jepp, det er tid for den årlige landeplagen, TV-programmet "alle" hater og "ingen" innrømmer at de ser, men som likevel er på alles lepper; "Melodi Grand Prix", eller Eurosong / Eurovision Song Contest (ESC) som det egentlig heter.

Jeg er ingen MGP- eller Eurosong-entusiast bare så det er slått fast, likevel har jeg opp gjennom årene sett mange av finalene (som regel fordi jeg ikke har vært den som hadde eierskapet til fjernkontrollen disse lørdagskveldene...).

Anyways...lørdag er det finale igjen, så til ære for eurosong-interesserte, her er mine favoritter. Jeg liker forøvrig bedre det moderne showet med disco, pump-up-beats, lys og hele den pakka, enn de gamle klassiske med fullt orkester, selv om også det utvilsomt hadde sin sjarm. Alt har sin tid er det jo noe som heter. Eurosong har blitt for mye sirkus og østblokkjamrende arier for min smak. Jammen er forresten også Australia innlemmet i konkurransen. De ligger jo så nært Europa så det skjønner jeg jo... ;)

Over til poenget med dagens bloggpost, som er Filmhjertes 15 favoritt-ish-låter fra de internasjonale "Grand Prix"-finalene opp gjennom årene.

Jeg har lagt ved video fra YouTube av sangene. Lista er laget fritt etter hukommelsen, og er utarbeidet med eneste kriterier at det er låter som har vært med i den internasjonale finalen, at låtene var med i finaler jeg har sett på TV, altså fra min levetid, og ikke minst at det er låter jeg faktisk har hørt en del på etter at de var med i ESC.

Av låter fra FØR min tid må jeg få nevne ABBA sin "Waterloo" fra 1974. Den er jo kul. Hederlig omtale også til Finland sitt djevelske bidrag i 2006 ;) Lordi sin "Hard Rock Hallelujah" fikk nok mang en seer til å undres over hva i he..... det var de så, men refrenget er faktisk jækla fengende ;) Katrina and the Waves fra Storbritannia sin "Love Shine a Light" (1997) må også nevnes. Bandet bak monsterhiten "Walking on Sunshine" fikk en grei hit også med denne.

Konkurransen har produsert en rekke sanger som har blitt kommersielle suksesser, så dagens lille liste kunne selvsagt vært lengre. Gudene skal da også vite at lista ville vært lang som et vondt år hvis det var en liste over ræva sanger ;)

Her er ihvertfall Topp 15 -  med video av topp 12 fra slik de ble fremført i ESC-finalene

15 Didrik Solli Tangen, Norge (2010), "My Heart is Yours", Nr 20 (av 25) i ESC 2010
- Nesten litt operapreg over refrenget. En sang jeg slett ikke likte ved første gangs lytting, men den vokste, og Didriks stemme er jo upåklagelig (selv om enkelte hevder han sang "my hard is yours"...). Didrik er jo dessuten en trivelig type :)

 

14 Sandra Kim, Belgia (1986), "J`aime La Vie", vant ESC 1986
- Fartsfull sprudlende franskspråklig poplåt som jeg vel omtrent ikke forstår et kløyva ord av bortsett fra tittelen som betyr "jeg elsker livet" ;) Sandra Kim var bare 13 år i 1986 og er historiens yngste ESC-vinner og deltager. Forøvrig jukset belgierne litt med alderen hennes og sa hun fylte 15 senere på året. Og sangen, den synger hun fortsatt på diverse arrangementer og show.

 

13 Olsen Brothers, Danmark (2000), "Fly on The Wings of Love", vant ESC 2000
- De to joviale Olsen-brødrene (særlig hvithårede eldstemann) Jørgen og Niels sin lett melankolske gladlåt som kanskje noe overraskende vant.

 

12

Paul Harrington og Charlie McGettigan, Irland (1994)

"Rock`n Roll Kids"

Vant ESC i 1994.

Rolig melodi som er en av de mest stemningsfulle av de alle, nostalgisk og melankolsk tekst og refreng, nydelig pianospill og gitar, og nada fiksfakserier.  Deilig avslappende.

 

11

Herreys, Sverige (1984)

"Diggi-loo diggi-ley"

Vant ESC 1984

OK, så husker jeg ikke om jeg så denne finalen på TV, men det sjiter jeg i, for denne svenske gladlåten er umulig å ikke få på hjernen når man først hører den en gang... Partylåt så absolutt. Hvem ville vel ikke gått rundt med slike sko forresten? Hoho!

 

10

JEDWARD, IRLAND (2012)

"Waterline"

Nr 19 (av 26) i ESC 2012 (nr 6 av 18 i semifinalen)

Jeg liker adrenalinfulle poplåter med trøkk og fart i, og denne passer godt inn i det bildet. Dessuten er tvillingbrødrene i duoen Jedward, som består av John og Edward Grimes (20 år i 2012-finalen), kule. Året før var de også med i ESC, og er kjent blant annet for sine hårreisende frisyrer, selv om de i 2012-finalen hadde flatere hår ;) Kostymene var derimot...vel vel. Låten dukker opp på Spotify hos meg ganske oftere enn sjeldent ;)

 

9

Jahn Teigen, Norge (1983)

"Do re mi"

Nr 9 (av 20) i ESC 1983

Mr Grand Prix Norge, Jahn Teigen, MÅ selvsagt med på listen min! Selvsagt må han det, selv om Jahn Teigens udiskutabelt beste låt gjennom tidene, og min aller største favoritt fra grand prix-sirkuset gjennom alle tider, aldri kom med til den internasjonale finalen. Jeg snakker selvsagt om "Optimist" fra 1989, som bare ble nummer 4 i den norske finalen (delt plassering med fem andre som ikke gikk videre til finaleavstemningen mellom tre sanger), en plassering publikum i salen slett ikke syns var passende, de ville at Teigen skulle vinne, og svarte avstemningsresultatet med en øredøvende pipekonser, og et unisont "Teigen, Teigen, Teigen"-rop runget  fra publikum, og varte såpass lenge at programleder Øystein Bache måtte be publikum slutte å pipe, hahaha. Tidenes MGP-øyeblikk for min del det (og tidenes norske MGP-skandale at han ikke vant). Vinnersangen i 89 er det vel ingen som noen gang siden har hørt, mens "Optimist" i høyeste grad fortsatt pumpes ut.

Vel, "Optimist" kom ikke til ESC, men det gjorde "Do re mi" 6 år tidligere, og det er jo en ganske så fin melodi det også, som fortsatt spilles både her og der. Ble nr 9 i ESC, og jammen ble han nr 9 her også ;)

 

8

Johnny Logan, Irland (1987)

"Hold Me Now"

Vant ESC 1987

En ESC-liste uten Johnny Logan går ikke, og denne låten er da også blitt en udødelig klassiker. Sjekk den dressen forresten, den oser 80-tallskonfirmasjon, haha.

 

7

Toto Cutugno, Italia (1990)

"Insieme: 1992"

Vant ESC 1990

Også dette en sang jeg husker jeg hatet da den vant. Men den gang var jeg jo bare barnet ;) Italias vinner fra 1990 er nemlig mesterlig. Låt med veldig innlevelse og passion!  Den lett gangsterlignende helhvite tenoren, ikke fra topp til tå, men fra tå til sin helsvarte halvveis hockeytoppmanke (som i dag har grånet betydelig...) sang med pondus og kraft om å holde sammen og forene Europa, akkompagnert av et, tja, blandakor ;)

Det starter rolig men hele tiden med pondus og kraft som bygges opp mot klimakset i refrenget. Sangen er på italiensk til og med, så teksten er jo gresk for meg*, bortsett fra refrenget om "insieme" (sammen) og "unite unite europe".

PS: Toto er sikkert en hyggelig kar altså, dette er eneste jeg kjenner til han fra, og her var han jo glimrende. Spotify og YouTube har fått noen nye avspillinger av denne i det siste - og flere blir det ;)

* PS: I kommentarfeltet har jeg limt inn en engelsk oversettelse av sangteksten i "Insieme: 1992".

 

6

Frans, Sverige (2016)

"If I Were Sorry"

Nr 5 i ESC 2016 (direktekvalifisert til finalen som vertsland)

Særegen stemme på den svenske tenåringen, og en melodi som skiller seg ut. Den da 17 år gamle Frans Jeppsson Wall var og er dessuten av den utpregede sympatiske og lett likanes typen. Ikke veldig spennende sceneopptreden, men veldig bra sang og melodi som går på Spotifyen min så det suser.

 

5

Carola, Sverige (1991)

"Fångad av en stormvind"

Vant ESC 1991

Joda, jeg liker Carola, selv om hun har mye rart ved seg ellers. Men musikken hennes har jeg alltid likt, enten jeg vil eller ei. En av de låtene jeg har hørt en million ganger, minst, og som jeg sikkert kan høre en million ganger til uten å bli lei av, er denne. Fengende refreng, dog en mer klassisk sceneopptreden, til tross for en ung og spretten Carola på scenen, med selskap av to dresskledde Cubus-gubber med geleføtter.

 

4

Gina G (Gina M. Gardiner), Storbritannia (1996)

"Ooh...Aah... Just a Little Bit"

Nr 8 i ESC 1996

En av de virkelige store hitene som har rullet ut fra ESC er denne, som ble en stor suksess verden rundt, inkludert USA, etter ESC-deltagelsen. Noe som er lett å forstå, for den da 26 år gamle Gina G, som faktisk slett ikke er engelsk, men fra Australia, leverte en låt med fart, og med et voldsomt fengende refreng som fikk oss til å rope om Oooah Aaa, just a little bit, oooh a, a litle bit moore! ;)

Gina G sin karriere ble det imidlertid ikke stort mer enn a little bit more av etter ESC-suksessen, men hun gav da ut en to-tre album. Jeg tror faktisk sannelig også at jeg har debutalbumet hennes fra 97 liggende et sted. Jada, det var altså den tida da det fortsatt var kult å kjøpe CD`er ;) Den dag i dag er det nok derimot på Spotify denne går hos meg ;)

 

3

Carola, Sverige (2006)

"Invincible"

Nr 5 i ESC 2006

En sang jeg digger, og nesten like bra er den svenske versjonen av låten, "Evighet". I den svenske finalen sang Carola sangen på svensk, men i den internasjonale var det den engelske versjonen. Begge versjonene har jeg iallefall hørt en trillion ganger, og jada, fortsatt går den på Spotify inn i ørene på meg. Carola glitret på scenen, og joda, vindmaskinen pumpa på for fullt.

 

2

Bobbysocks, Norge (1985)

"La det swinge"

Vant ESC 1985

Tidenes klart beste norske bidrag, og vinner av ESC 1985 - og en av ESC-historiens mest fartsfulle og fengende låter. Detta var show rett og slett, selv om datidens sceneopptredener ikke er sammenlignbare med dagens langt mer moderne og discotekpregede (som jeg liker). Uansett, legendarisk populærkulturelt øyeblikk. Hvem kan vel forresten glemme de rosa habittene Hanne Krogh og Elisabeth Andreasson (nå Andreassen) hadde ikledd seg? Å plassere Bobbysocks på 2. plassen min er nok litt kunstig høyt, for jeg liker flere av de andre låtene bedre egentlig, men jeg får slå et slag for Norge og være litt patriotisk. Uansett en legendarisk Grand Prix-låt i alle fall.

 

1

ByeAlex, Ungarn (2013)

"Kedvesem (Zoohacker remix)"

Nr 10 (av 26) i finalen i ESC 2013 (Nr 8 av 17 i semifinalen)

Hvem skulle trodd det, men min all time favoritt er fra Ungarn!

Veldig sympatisk kar som synger, Alex Màrta, om sin elskede eller "kjære" ("kedvesem") og samme med gitaristen Daniel Kovago. I tillegg har duoen, under navnet ByeAlex, som har visse tilknytninger til Sverige, også spilt en unplugged-versjon av sangen der refrenget gikk på svensk (se video lengst nede).

Jeg digger denne sangen, rytmen, som nesten går i en lett melankolsk trippende tempo, refrenget, enten det er på svensk og forståelig, eller på ungarsk, som er helt gresk for meg, bakgrunnskompet og lydene, en stilren fremføring og behagelig stemme, og jeg har en forkjærlighet for den type gitarbruk som i denne melodien. Dessuten er det en klassisk ren og veldig pen sceneopptreden, fri for glitter, fjas og koreografi-mas. Likefullt er det catchy, sjarmerende og øregodt. Ble bare nr 10, men har blitt en poppis låt.

Mangeårig "MGP-general" i NRK, Jostein Pedersen, skrev dette om ByeAlex sitt bidrag:

Idet poplistene over hele Europa pepres av Passenger, Ed Sheeran, Matt Waters og hva de ikke heter alle disse småtriste, upretensiøse folkemusikksangerne med popen i sitt hjerte, kommer altså ungarske ByeAlex med sin lille småtriste popametyst. Jeg aner ikke hva de synger om, men det er bittersøtt og fengende, trist og glad på samme tid - som en stillferdig protest mot glitter & stas, vindmaskiner & divaer, koreografi & pyroteknikk. Takk, Ungarn (Jostein Pedersen)

Det er også laget en engelsk versjon, "One for me" heter den. Verdt å merke seg er at versjonen som ble så populær etter ESC er en remix av versjonen soom ble fremført under den nasjonale ungarske finalen.

Se unplugged-versjonen med svensk refreng:


På svensk går refrenget som så:

Ingen nu än min älskade, min älskade
Hon såg på mig och förtrollade, och förtrollade
Det spelar ingen roll, vart än hon går, var än hon går
När min sång hon hör, då kommer hon, ja då kommer hon till mig

Legg gjerne igjen kommentar(er) om mine favoritter, dine favoritter, eller annet som er relevant for dagens bloggpost ;)

Foto Bobbysocks: NRK

#filmhjerte #hvafaenhargrandprixmedfilmågjore? #jodadeterjoTV #populærkultur #grandprix #melodigrandprix #eurosong #eurovisionsongcontest

Mens vi venter på 13 REASONS WHY sesong 2

Mens vi venter på 13 REASONS WHY sesong 2
Ny sesong av 13 REASONS WHY like om hjørnet!
Stikkord:

FILMHJERTES TOPP 5 DETEKTIMEN-DETEKTIVER FRA 70-, 80- og 90-TALLET

FILMHJERTES TOPP 5 DETEKTIMEN-DETEKTIVER FRA 70-, 80- og 90-TALLET
Filmhjertes fem favorittkrimserier fra det glade 80- og 90-tall!
Stikkord:

"Skjelvet"-traileren klar - se Oslo jevnes med jorden!

Den første traileren til høstens store påkostede norske naturkatastrofefilm lover massive ødeleggelser.

Allerede før jul ble de første små smakebitene sluppet, men nå er altså den første traileren ute. Avslører den for mye? Her ser vi altså et av Oslos signaturbygg og landemerker, postgirobygget, ramle sammen, og da er vel lista lagt. Jeg syns de første klippene lover bra ;)
Velvel, 31. august er det iallefall premiere på "Skjelvet" med Kristofer Joner og Ane Dahl Torp i hovedrollene. For få år siden overlevde de to "Bølgen" i Geiranger, og jammen havner de midt opp i det største jordskjelvet kontinentet har sett i manns minne når hovedstaden rammes av et massivt og oppslukende jordskjelv.

Filmen er altså oppfølgeren til gigasuksessen "Bølgen" fra 2015, og har ordinær norsk kinopremiere 31. august. Imidlertid er aller første sjanse for å se filmen på filmfestivalen i Haugesund som starter 19. august, der "Skjelvet" er åpningsfilm.

Med "Skjelvet"  får vi altså hovedstaden lagt i grus og jevnet med jorden, mens "Bølgen" skylte vekk Geiranger. Hvilke nye naturkatastrofer kan filmskaperne blåse ut over Norge? ;) Eller blir dette den siste?

Noen tanker om "Skjelvet"? Rop ut i kommentarfeltet...

Kos dere med traileren ;)


#filmhjerte #filmsnakk #film #filmer #skjelvet #fantefilm #filmtips

Serieomtale: NRKs "Heimebane" ep. 10 - The Great Escape

Sesongfinalen av NRKs "Heimebane" ble akkurat så dramatisk som det måtte bli, og endte i en salig miks av gleder, tårer og fortvilelser.

Sesong 1 av Heimebanes siste episode ble et jubelbrus etterhvert, men mest av alt var episoden et prakteksempel på klubbledelse, hvor en leder og et styre viste en ryggrad, og hvor man våget å ikke la seg styre av furtne bakmenn med pengesekker. Det ble en sesongavslutning verdig for en serie som har blitt en stor "snakkis" gjennom de siste 10 ukene, og en sesongavslutning verdig for et lag og en trener som har kjempet med ryggen mot veggen et helt år.

Det og andre synspunkter om NRK-suksessens siste episode for året blir det mere av i denne såkalte "recapen" av episode 10. Bloggposten er full av spoilere, noen sleivspark og humoristiske betraktninger, så se nå endelig episoden FØR du leser videre :D

Alle foto: Skjermbilder fra NRK TV / tv.nrk.no

Episoden starter imidlertid grå og trist. Høsten har kommet til Ulsteinvik. Det striregner, Helena (Ane Dahl Torp) gjør seg klar til å gomle nasjonalretten (grandis såklart) mens stemmen på radioen kan fortelle at Varg sliter. "Et nederlag for likestillingen" hører vi. Jada. Helena har blitt avskjediget siden sist. Michael Ellingsen har overtatt som Varg-trener, men som radiostemmen kan fortelle har ikke hans to kamper så langt ført til noen poeng.


Trenerjobben røyk, men fortsatt en mester på kjøkkenet, her anrettes retten en viss Hellstrøm sier ikke er menneskeføde ;)

Hvor veien går videre for Helena lurer hun nok på der hun sitter, og hva er vel da bedre enn å få uventet besøk av en atlasselger? For der midt i stua står plutselig selveste Stein Winge, som skal vise seg å være den mystiske "Atlasmannen" vi tidligere en episode hørte snakk om, i det som må være et av seriens mest komiske innslag så langt. Han skal prakke en dunge tunge atlas på Helena, som forståelig nok ikke føler for å kjøpe med seg 50 kilo ekstrabagasje til flyttelasset.


...og under frakken har jeg en greie, den er sååå stor! Atlasmannen på besøk.

Men det slipper hun. Atlasselgeren går han når Helena tar opp telefonen for å ringe onkel politi, men på veien ut sier han til Helena at hun får atlasene. "Det er en avskjedsgave fra meg (...) du får ha en god kveld da, Helena Mikkelsen", sier han mutt, før serievignetten snurres igang.

På Tangsrud Arena fortsetter nedturene. Bodø/Glimt overkjører Varg. Det er begravelsesstemning hører vi TV-kommentatorstemmen fortelle. Michaels pausepeptalk avbrytes brått når en rødglødende Tangsrud dundrer inn i garderoben for å skjelle ut spillere og dryle litt frukt veggimellom. Drømmetreneren hans er vist ikke så god nei.


Oppmuntrende ord i pausen.

Helena har på sin side så smått begynt å sondere jobbmarkedet og er på Ullevaal, der Freddy dos Santos, den gamle Vålerenga-helten, viser henne rundt. Det er ledig jobb som Jenter-17-trener for Norge. Helena tviler dog hjemme i Ulsteinvik mellom pakkeskene, selv om Camilla prøver å fortelle henne at det er like bra å trene Jenter 17 som menn 40. "FK Vindfjert" er iallefall ikke noe å trakte etter mener hun.


Tja, de er jo ikke gutter  ;) (hehe, den var litt frekk, men scenen spiller jo på at Helena vil trene et herrelag)

Med Michael ved roret nærmer iallefall "Vindfjert" seg nedrykk når Sarpsborg reiser fra Sunnmøre med 3 poeng. Det er nitrist i Ulsteinvik. Noe må gjøres, og det fort. En bekymret Espen ser på en enda mer oppgitt Michael i garderoben. Har Espen en plan? Å jada.

Gjennom hele serien har Helena vært ganske hard utad, hun har slitt med å innrømme feil, slitt med å si takk og unnskyld. Men når hun får seg en prat med en fortsatt tåskadet Adrian utenfor stadion mens hun bærer ut siste rest av tingene sine fra kontoret mykner hun. Helena beklager for Adrian at hun har presset han, og sier han må begynne å spille for andre enn henne, faren, og andre som presser han. Beklager, sier hun. Når det kommer fra Helena, som vi aldri har hørt nevne det ordet omtrent, er det virkningsfullt.

Vel hjemme fortsatt midt i pakkinga får Helena uventa besøk. Mons kommer, han spør om han er den første der, Helena skjønner lite, mens Mons går og hiver på flere pølser på kjøkkenet der han ser at Helena varmer noen til seg selv.

Det blir pølsefest hos Helena nemlig. Varg-gutta tropper nemlig opp, og ber henne om hjelp til å begynne å vinne og kanskje berge plassen. Helena er forståelig nok smigret, men hun er jo ikke treneren deres lengre minner hun om, hun skal hjem, påstår hun.


Pølsefest hos Helena...


Du skal være her og koke pølser! (jada, de skal bare trekke)

- "Du skal ikke flytte du vettu", bryter en stemme inn. Det er Michael som gjør sin entrè sammen med Espen, og Helena overtales til å i det skjulte sette opp taktikkene og kampanalyser for å hjelpe laget, mens Michael offisielt skal lede laget. Espens plan er nemlig å slik overbevise styret om å ansette Helena igjen!

Camilla er dog ikke overbegeistret over utviklingen. Hun er sliten. Ulsteinvik-eventyret har ikke blitt slik hun håpet på, og hun vil reise, men får trøst fra mamma. Endelig litt morskjærlighet der også og Helena lover datteren en varm juleferie uansett utfall av sesongen.

Skal Varg berge seg behøver de imidlertid 12 poeng på 4 kamper.

Og her løfter endelig "Heimebane" for alvor fram Helenas dyktige taktiske egenskaper, list og ledelse. Fra heimen "styrer" hun Varg til seire mot Kristiansund og Sandefjord, sistnevnte ved hjelp av litt "skittent" spill, en søkkblaut bane, ettersom hun vet at Sandefjord sliter på våte baner.

Selvsagt. Haha, for hvor ofte har man ikke hørt klubber bli beskyldt for å ha vannet banen for lite eller for mye, for å tjene på det i kamp? Artig detalj der.

Til og med en tabell dukker pinadø opp her, og den får meg til å blø litt innvendig. For like over streken kaver nemlig mitt kjære Tromsø! Oida! Tydeligvis er det fortsatt en fyr ved navn Flovik som trener laget fra nord ;)

I TV-intervju etter seieren intervjues Michael og får skryt av intervjueren. Men Michael har vokst, han har innsett at han ikke er klar for trenerjobb, og han skryter av Helena og sier det var en feil av klubben å kvitte seg med henne og at det er hennes fotball de har gått tilbake til.

I løpet av episoden ser vi også at det har ordnet seg på et vis for Michael også på sin private heimebane. Han og kona (ex-kona nå?) er på talefot, og han tar seg av ungene. Han har vokst den godeste Michael Ellingsen. Kanskje står han endelig på betong. John Carew har ihvertfall gjennom disse 10 episodene bevist at hans skuespilleregenskaper er fjellstødige, iallefall i denne type rolle. Carew er kul han, noe jeg ikke alltid har syntes. For eksempel for snart 15 år siden da han brukte knyttnevene mot en av Sunnmøres store sønner som fikk seg en kul i panna under en landslagssamling.

Forresten ble det litt pizza der i gården også.


Til dere der hjemme som gofler i dere ananas på pizzaen. Ta lærdom av dialogen over, der Michael akkurat har sagt til ungene at de skal ha pizza til middag ;)

Tilbake til Varg.

Strømsgodset venter Varg i Drammen. Varg vinner også der, etter at Michael setter seg sjøl innpå for å psyke ut godsets store stjerne, som lar seg provosere av Michaels under beltestedet-kommentarer. Straffe og rødt, og Mario dunker hjem 3 nye Varg-poeng.


Michael tok toeren-taktikken sin mot godset, det gav tre poeng...

I Ulsteinvik har Espen innkalt til styremøte i Varg. Espen og Michael kommer nok en gang sammen, og Espen legger frem planen sin. Styret, som først møter han med latter og spørsmål om dette er humor, blir "månebedotten" når Espen forteller dem at de har fått inn en jobbsøknad fra en Helena Mikkelsen, som mener hun er rett kvinne for trenerjobben. De blir ikke mindre kjevedroppende når så Michael kunngjør at han trekker seg som trener.

De spør om Espen spøker.

Det gjør han ikke.


Oi så sint!

En betenkt Tangsrud ankommer også møtet, og er langt fra villig til å bli med på å ta Helena inn igjen som trener. Han snakker, sikkert oppriktig, om betydningen av lagets verdi for byen, at det er fotballen som er noe de har felles som gjør at samfunnet "kan stå han av", han snakker om en vanskelig tid på verftet han eier, om alt han har lagt ned i klubbdriften og om hvordan kanskje hans sponsing har gjort at mange dyktige ansatte må sies opp på grunn av nedgangstidene. Tangsrud har vært en sjitsekk gjennom serien mot Helena, men jeg forstår likevel noe av hans ståsted. Han vil selvsagt det beste for klubben.
Selv om han underveis i sesongen har hatt noen poenger som har vært både fullt forståelige og et par ganger også på sin plass, har han dog fremstått som en nærmest patriark over klubben, som lite villig til å lytte til andre enn sin egen (etter hva jeg har skjønt påklistra og av flere utskjelte sunnmørs-)stemme. Han har dessuten fra dag 1 vært iskald ovenfor Helena, noe som ikke har gitt fyren mye symnpati fra de tusen hjem. Bjarte Hjelmeland har vært glimrende i rollen uansett.

Han stopper imidlertid ikke der herr Tangsrud, som gjør det klart at hvis styret ansetter Helena igjen trekker han seg ut av alt som sponsor.

Han vil ikke være med på det mediesirkuset de er iferd med å utsette klubben for, gneller han.

Styret slites mellom Tangsrud sine midler og Espen og Michaels beretning om hvordan klubben er i ferd med å berge plassen. De har nemlig selvsagt nå blitt informert om at de gode resultatene nylig kan krediteres Helena.

Espen er sterk nå, når han med pondus og kraft snakker om lidenskap, om glede og vilje. Om hvordan klubb han vil at Varg skal være, om hvordan Helena er en av dem, om hvordan han er sikker på at de får inn nye sponsorer, særlig hvis Helena ansettes igjen.

Helenas telefon ringer. Det er Espen. - Vi greide det, smiler han. Helena er Vargs nye trener, igjen!


Og Nærelven rykker opp til 2. divisjon! LOL Foto: Nrk....eeeeh, eller var det TV 2?

TV 2-sporten bryter inn med de sjokkerende nyhetene om hvordan fotball-Norge nok en gang har blitt rystet av en sjokkbølge. Denne gang av at Varg har ansatt treneren de sparket for bare 2 måneder siden. Varg har innsett at de gjorde en feil.

Cred til TV 2 her forresten, som lar seg bruke i serien, det gav litt ekstra piff at det ikke var en "traust" nyhetsbulletin fra NRK som kom med "breaking news" til folket. I serien har vi også sett ekte aktører som VG, Eurosport og lokalavisa i byen trekkes med i handlingen, noe som er et pluss for følelsen av ekthet.

Foran skjermen formelig moillkoser jeg meg her i episoden. Muligens ikke helt reelt akkurat denne prosessen, men du allverden så artig og flott. Espens tale om klubbverdier og hvordan drive klubben står også som et av seriens høydepunkter.

Det er som om et års regnvær er over i Ulsteinvik og på Tangsrud Arena. Helena stråler! Det er latter og et humør som sjeldent før i gardeoben, og når Helena gjør comeback i garderoben møtes hun av applaus! Nydelig! Når hun attpåtil kommer inn og skryter av hvor herlig det er med en til hver tid 18 kjekke halvnakne mannekropper å se på stiger temperaturen enda noen hakk. Hehe.


Chippendales, avdeling Ulsteinvik


Ja noen frynsegoder må man ha som trener

Det er siste kamp. Varg tar imot Molde. Varg må vinne. De må også ha hjelp, og ikke fra hvemsomhelst. Jævla Ålesund må nemlig ta poeng fra Glimt  for at Varg skal komme på trygg grunn.

Helenas evner som motivator har heller ikke i løpet av sesongen kommet frem i særlig grad, men i denne siste episoden briljerer jo dama! Hun holder en flammende selvsikker garderobeprat med gutta før det braker løs, hvor hun sier de kommer til å skuffe publikum som er der for spenning til siste slutt. Det kommer nemlig ikke til å bli spennende sier hun, vi kommer til å vinne overlegent, maner hun, og gutta tror på henne. Adrian er også tilbake etter tåskaden han påførte seg selv.

Og så kommer den. Kommentaren vi har venta på fra episode 1. Selvsagt kom hun til å si det.

STEIKJE BRA!, setter hun i med bravur.


I sesongens siste kamp kom det, uttrykket hun sa hun aldri kom til å si :)

Eddie er fornøyd :D


Eddie

Kampen blir enveiskjøring. Varg gruser sølvjagende Molde hele 4-0. Glede glir raskt over i til fortvilelse når meldinger fra Ålesund tikker inn om at Glimt har tatt ledelsen. Varg er nede, med mindre Aalesund utligner. Kampen på Tangsrud Arena er over, mens det fortsatt spilles i Ålesund.

Speakeren setter lommeradioen inntil høytaleranlegget og vi hører innspurten fra Ålesund, og selvsagt blir det drama når vår gamle venn Eivind Brattskjær, som Helena tvang til å selges til nettopp Aalesund, slår ballen inn i feltet på overtid, og det ender med straffe.

En straffe som hvem andre enn Brattskjær skal ta. Scorer han berger Varg plassen.

Han dundret ballen i nordlandsgarnet, bye bye Glimt, lenge leve Varg!

På Tangsrud Arena utspilles euforiske jubelscener. Helena løftes på gullstol. Det er bluss og røyk. Muligens en liten tear of joy* i øyekroken min også.


Supporterlederen Jostein viser fram sine blanke tenner for Espen


Høyt svever dem, og blide er de, de kvinnelige eliteserietrenerene.

Som fotballsupporter som har vært ute en vinterdag før i nedrykksstrid vet jeg nemlig hvilken lykkerus som strømmer gjennom kroppen når alt berges i siste liten. Det er pur rus.

Men du hellige jul da, det var jo selvsagt som skrevet i stjernene, iallefall i manus, haha, at Brattskjær på en eller annen måte skulle bli helten.

(* Selv om vi faen ikke fikk vite om Tromsø berget seg!!!)

Helena må ta seg en pust i bakken fra jubelen, og feirer i spillertunnellen med en snus. Den er deg vel unnt nå ;)

Dramaet er derimot ikke over, for dagen blir veldig ambivalent for Helena når hun kommer hjem, lykkelig, trøtt og sliten, og ikke finner Camilla.

I løpet av episoden har vi sett Camilla fikse vennskapet med godgutten og humørsprederen Nils igjen, og vi har sett henne slites mellom det å skulle bli i byen og ønsket om å dra. Hun har visst ikke hatt så mye kontakt med Adrian heller i det siste. Ulsteinvik har ikke noe å by henne. For når Helena kommer hjem finner hun etterhvert et varmt brev fra datteren, hvor hun forteller at hun drar.


Camilla fant seg aldri til rette i Ulsteinvik, selv ikke med strender som dette...

Helena rakk aldri helt å forstå datterens lengsler og problemer underveis i sesongen. Forståelig nok i grunn, dama har hatt sitt å stri med sjøl. Nå må de klare seg uten hverandre, men Helena vet at datterens støtte har hun iallefall.

Det knaker i gangen. Helena reiser seg og håper det er Camilla som har ombestemt seg. Det er Adrian, som spør om ikke Camilla er der. Det er hun ikke. Han kom for seint denne gang han også.

Og der forlater vi Helena Mikkelsen for i år. Lykkelig over fortsatt Varg-jobb og berget plass, men i tårer over at datteren har reist.

Helena vender imidlertid  tilbake på skjermen neste år i Heimebanes sesong 2, som nå er under produksjon.

Forlater Tangsrud Arena gjør vi også. For godt.

I episodens siste sekunder ser vi Espen og Eddie skue opp mot tribunene på Vargs heimebane. De ser ikke misfornøyde ut. Der oppe skrues stadionskiltet med "Tangsrud Arena" ned, og erstattes av et nytt, med påskriften "Ulsteinvik Stadion", før den nostalgipregede og velklingende vignettmusikken jeg har gått med på hjermen noen uker leder oss ut av sesong 1.

Det er nye tider i Ulsteinvik. Hvordan de tidene ser ut må vi imidlertid vente til neste år med å få se.

 

Sesong 1 av Heimebane er dermed over. For å oppsummere har det vært en serie som etterhvert har levert varene. Det har vært godt TV-drama. Ikke alt har vært realistisk, men i den store sammenhengen får vi se gjennom fingrene med det. Dog håper jeg detaljer som i år har vært et irritasjonsmoment er pusset på til neste år, som tilstrekkelig antall spillere i garderobe og treningsfelt, synlig støtteapparat og en litt mer synlig klubbstruktur. Lukter vi cupsuksess eller medaljer i det fjerne neste år?

Hvilke nye utfordringer og problemer for vår kvinnelige trenerheltinne kan serieskaperne klare å trylle opp av hatten? Kan det komme spillere som ikke respekterer en kvinne som trener? Sponsorer? Tangsrud? Kan det bli Europacup for Varg? (Regelen som kan gi en nasjons Fair Play-vinner Europacupspill kan åpne for det). I et kryptisk klipp på Axel Bøyum (Adrian) sin profil på Instagram har jeg sett Mons og Otto intervjues på engelsk etter kamp, hva kan det tyde på? Dessuten skal vi iallfall til Lerkendal neste år :D Får vi endelig grunn til å kunne synge "For Varg har banka ærrrR B Kåååå, å hei å hei å hei å hå åå"? ;)

Sesongen har ellers tatt oss med på en reise som har servert temaer som ikke bare omhandler fotball. Det har vært utroskap og vennskap, uvennskap og kjønnsroller. MeToo ble det så det ljoma etter i episodene der Jævla Ålesundstreneren grabba Helena i skrittet, med påfølgende mediestorm, og vel egentlig også når Camilla gav opp drømmen om å jobbe på restauranten hun var ansatt som ryddehjelp på, vi har vært innom psykiske problemer og skildringer om hvor galt det kan gå når foreldre presser ungene sine inn i et bilde de selv ser barna sine i, og vi har blitt kjent med noen sterke rollefigurer, som Helena, Espen, Camilla, Adrian, Michael etterhvert, Eivind Brattskjær, ekle Tangsrud, Otto, Mons og resten av gjengen.

Så da var det slutt, hva skal man nå ta seg til om søndagene?

Kanskje litt ekte fotball? ;)


Også må vi våge spørsmålet; trenger Varg en slankere keeper?  ;)

Les også de tidligere episodeomtalene og "recap`ene":

Episode 1 og 2 - Uavgjort på Heimebane

Episode 3, 4 og 5 av Heimebane

Episode 6 - Borteseier!

Episode 7 - Frekk, selvopptatt, arrogant og feig

Episode 8 - Den som takler presset

Episode 9 - Dommerjævel!

#NRK #Heimebane #heimebanenrk #nrk1 #nrktv #tvserier #VargIL #Varg #helenamikkelsen #seriesnakk #serieprat #serier #filmhjerte

FILMHJERTES TOPP 10 BRUCE WILLIS-ROLLER

Yippee ki yay! Filmhjerte er tilbake med topplister! Bruce Willis er for tiden kinoaktuell med nyinnspillingen av "Death Wish", en film som nok havner et godt stykke ned på merittlista til skallamannen. Det gjør ikke dagens listemateriale, som tvert imot havner på topp 10. Yeeeay!

Med ganske ujevne mellomrom vil jeg i tida fremover poste noen slike lister for et utvalg skuespillere. Dropp innom her av og til, eller lik og følg Filmhjerte på Facebook for oppdateringer om nye bloggposter (Husk å lik facebook-siden og deretter huk av for "Se først" på "Følger"-knappen så får du updates når det legges ut noe nytt her).

Det er nok av filmkritikere som ikke liker Bruce Willis og som mener han er veldig begrenset som skuespiller. Vel, litt begrenset er han kanskje, i og med at han typisk enten spiller purk eller skurk, men jeg har uansett alltid likt Willis, mye takket være hans uforglemmelige rolle som John McClane i Die Hard-rekka. Hans tørrvittige replikker og folkelige glimt i øyet var som skapt for de filmene. Dermed har jeg vel røpet hva som er min favorittrolle med Bruce Willis? Han har dessuten den egenskapen at han er underholdende å se på selv om filmene er ræv. Jeg har sett mer enn èn Willis-film som er stinkarooer, hvor det likevel var en severdig Willis om ikke annet.

Bruce Willis blir neppe noen gang nominert til, eller langt mindre tildelt, en Oscar (aldri si aldri, Stallone ble jo nominert...), men det mange kanskje ikke vet eller husker er at Bruce Willis faktisk har fått en Golden Globe-pris, som jo er film- og TV-industriens nest mest prestisjefulle filmpris. Den fikk han så langt tilbake som i 1987 for beste mannlige skuespiller i en TV-serie (Moonlighting, i Norge bedre kjent under tittelen "Bøllen og blondinen", serien som han i perioden 1985-89 fikk sitt gjennombrudd i, og hvor han spilte mot Cybill Sheperd).

I samme kategori og for samme rolle var han GG-nominert også i 1986 og 1988, og i 1990 fikk han og en Golden Globe-nominasjon for beste mannlige skuespiller i en spillefilm (In Country, 1989, som jeg forøvrig ikke har sett).

I tillegg er han to ganger Emmy-vinner (Primetime Emmy er et prisutdelingsshow for (i hovedsak amerikanske) TV-programmer og serier). Her vant Willis også for Moonlighting i 1987, samt i 2000 for den morsomme gjesterollen han hadde i Friends som Paul Stevens (Fremragende gjesterolle i en komiserie).

Her er Filmhjertes TOPP 10 BRUCE WILLIS-ROLLER PÅ FILM OG I TV-SERIER

(og lista starter likesågodt på topp siden 1. plassen var åpenbar)

1

JOHN McCLANE I DIE HARD (1988/1990/1995/2007/2013)

Ikke bare i en, men fem filmer har Willis fått slå seg løs som antihelten John McClane. Særlig de to første Die Hard-filmene vil stå som legendariske innen actionsjangeren for evig, mye takket være Willis sin herlige innsats i disse filmene. Treeren var også veldig veldig bra, mens fireren og femeren i filmrekka av Die Hard var svakere.

Førsteplass til McClane; Yippee ki yay motherfuckers!

2

Paul Stevens i TV-serien FRIENDS (2000)

Gjesterollen hans i tre episoder av den megapopulære komiserien VENNER FOR LIVET var veldig festlig rett og slett, og et udiskutabelt høydepunkt på min liste. Og Paul Stevens, han var visst "A Love Machine!"

3

"The Jackal" i SJAKALEN (The Jackal, 1997)

En nokså spenningsfull og adrenalinpushende actionthriller, og jeg likte Willis som "sjakalen". Mye hår på skolten hadde han jaggu også i denne filmen ;)

4

Butch Coolidge i PULP FICTION (1994)

5

Mel i CATCH. 44 (2011)

6

Joe Hallenbeck i DEN SISTE SPEIDER (The Last Boyscout, 1991)

7

Art Jeffries i KODENAVN MERCURY (Mercury Rising, 1998)

8

Dr. Malcolm Crowe i DEN SJETTE SANSEN (The Sixth Sense, 1999)

PS: Sjekk sveisen ;)

9

Frank Moses i RED (2010 og Red 2, 2013)

10

David Addison jr / Baby Hayes i BØLLEN OG BLONDINEN (Moonlighting, 1985-89)

Hadde garantert fortjent å plasseres høyere opp på lista, men får nøye seg med tiendeplassen utelukkende fordi jeg husker veldig lite av serien, og fordi jeg bare har sett et fåtall episoder. Det jeg derimot husker er at Willis, selvsagt allerede da, var en kul kis med kjappe og småfrekke replikker.

Willis-filmene som ikke nådde topp 10 (nevnt i urangert rekkefølge): Døden kler henne (Death becomes Her), Armageddon, Innen rekkevidde (Striking Distance), Hostage, Det femte element,12 Monkeys.

Jeg har som nevnt ikke sett IN COUNTRY (1989), men jeg slenger med et bilde av Willis i filmen. Han ligner jaggu litt på Kevin Costner her (kanskje særlig på Costner i "Danser med ulver"?) Haha!

Hvilke Bruce Willis-roller er dine favoritter? Rop ut i kommentarfeltet hvis du vil :)

#filmsnakk #filmer #filmtips #filmprat #filmpreik #movies #BruceWillis #brucewillisfilmer

Serieomtale: NRKs "Heimebane" ep. 09 - DOMMERJÆVEL!

Sesongens nest siste episode av "Heimebane" hos NRK ble egentlig mest av alt trist. Men var på et par punkter skrekkelig reellt.

Episoden gjorde og at jeg nå begynner å virkelig bli redd for at sesongfinalen neste helg ikke kommer til å gi oss svaret på hvordan det går med Varg, og om Helena (Ane Dahl Torp) mister jobben. Jeg frykter en "cliffhanger" som gjør at vi må vente helt til neste år for å få svaret. Det vil i så fall være veldig irriterende.

Men la oss nå ta en liten recap på begivenhetene i episode 9, hvor vi starta direkte i nord, på Alfheim. Tromsø-Varg, men like fort som vi fikk se en velkjent (for oss som har sett noen TIL-kamper) TIL-supporter med skjegg og hatt og en med parykk bakfra, en Adrian (Axel Bøyum) som bommet alene med keeper (ja, han burde sendt pasning til Mario (Mbake Konte) som stod på blank goal), som ender med at han byttes ut ved pause, var besøket på Alfheim over. Nå er jo TIL mitt lag her hjemme, så det var jo hyggelig å se at Varg måtte reise hjem med tap fra nord. Muhahaha!


Det er ikke greit å være varg på Fort Alfheim :D

Vel, tapet var ikke bra for Helena ihvertfall. På Tangsrud Arena sitter klubbstyret (jammen fikk vi til slutt se hele gjengen) og diskuterer Helenas skjebne. Tangsrud (Bjarte Hjelmeland) har jo aldri likt henne, og kjører hardt på  for å overbevise resten om å sparke henne. Det trenger de muligens ikke gjøre, for når Helena kommer inn og får høre at jobben hennes står i fare klinker hun til med å love seier over Rosenborg i neste kamp, hvis ikke sier hun opp frivillig.

Egentlig ville hun sagt seg fornøyd med uavgjort, men presset opp i et hjørne kommer hun med lovnaden. Jeg må, selv om jeg syns Tangsrud er en dritt, si meg litt enig med han når han snakker om Helenas manglende ambisjoner, selv om han også overdriver. Jeg liker ikke at en trener sier at U er greit på hjemmebane, selv mot store RBK. Gå for seier for svingende! Skap entusiasme!


..."hvis vi vinner, så holder du den stygge kjeften din lukket, Tangsrud" (burde hun sagt...)

I dialogen fremkommer det forøvrig info om at det er 2 måneder igjen av sesongen, noe som gjør meg litt urolig i og med at det bare er 1 episode igjen av "Heimebane" sin sesong 1. Får vi virkelig alle svarene neste søndag?

Forresten, med to måneder igjen av sesongen skulle det vel tilsi at vi befinner oss i senest midten av september. Scenene fra Alfheim viser derimot et hvitt og snødekket område rundt kunstgressmatta i Tromsø, og bekmørkt ute ellers. Jeg syns vel scenen bar preg av at den er innspilt seint i fjor høst. Dessuten er noen av tribunebildene lette å se at er datamanipulerte. TILs andre supporterklubb, Forza Tromsø, er nemlig ikke å se for eksempel, og kortsidetribunen bak mål er jammen meg nær fullsatt (ser vi på avstand, mens på bildet fra lufta ser vi at den er tom). Det er for å si det pent meget lenge siden mer enn en håndfull tilskuere har tatt plass på den tribunedelen ;) Men vi lar det ligge ;) Detaljer og flisespikkerier, hehe.

Espen vil selvsagt beholde Helena, og allierer seg med fansen. Her må det sikres støtte.


Gravøl for Helena? Eller blir det til slutt jubelbrus?

Flere fra Varg tar seg også en tur for flytende føde. For i mellomtiden sitter Michael (John Carew) alene som en dvask potetsekk på pub og drukner sine sorger i skummende drikke, men får litt gnist når Tangsrud kommer innom vannhullet og lover han trenerjobben hvis Helena sparkes. Hjemme hos kona (Julia Bache-Wiig) som har kasta han ut etter utroskapet utspilles en melodramatisk scene - med dertilhørende sorgtung nedtonet bakgrunnsmusikk - der Michael ber på sine knær og proklamerer at han har endret seg, han skylder på at han har vært helt ute etter at han ikke fikk trenerjobben (Gid så synd i deg), men at han nå kanskje får den, og at han står på betong nå. Kona er dog ikke enig og krever bedre beviser på at bunnfundamentet er stødig og at han ikke bare tenker på seg selv.

Michael er ikke den eneste Vargen med problemer om dagen. Adrian sliter også, og plutselig kommer faren (Mads Ousdal) på besøk hjemme hos han. Noe som skal få stor betydning. Austnes den eldre vil så gjerne ha Austnes den yngre langt vekk fra Varg. Vekk fra dødballer og lag som har parkert bussen. Han vil ha sønnen til Oslo. Til Vålerenga. Gryteretter og jentebesøk fra Ulsteinvik lokker han med. For det må jo bli suksess, siden vi jo alle veit hvor jækla gode Vålerenga er til å forvalte talentfulle spillere ;) Joda, de har jo avlet frem noen bra spillere, meeeen, det er vel ikke baaare champagnefotball i hovedstaden heller, vel.

Senior sammenligner ihvertfall junior med Del Piero, og har inntatt en noe vennligere tone enn i forrige episode i det minste. Smøringa er i full gang altså.

Senere oppsøker Adrian faren på hotellet, og de blir enige om at faren kan kontakte Vålerengas speidere. Imens terpes det på kamp på Tangsrud. Helena skal ha dødballene til å sitte, da hun mener frispark fra hjørnet av 16-meteren er lagets beste angrep mot RBK.

I møtet på hotellet dagen etter får Adrian fremlagt kontraktsforslaget fra far og Vålerengas to andre representanter. Hei, der var jaggu "Albert" (Eirik Scherven) fra den første Hotel Cæsar-sesongen som speideren Ola gitt! He he. Adrian innser raskt at faren har hatt planen klar allerede før han kom på besøk, og stormer ut, men blir enig med opphavet om å gi alt under kampen neste dag med speiderne tilstede på tribunene.


Hotel Cæsar-Albert har blitt speider for Vålerenga og skifta navn til Ola

Adrian har desverre dog sine seriøse personlige problemer. Han svikter Camilla (Emma Bones) på kinodaten der de hadde planer om å se hvilken som helst film. De skulle jo uansett sitte bakerst å kline. Ja er det ikke det ungdommen gjør på kino? Skjønte jeg det ikke, fnisende på bakerste rad ;)

Det ble desverre ingen klining på bakerste rad, for Adrian glemmer hele klineavtalen sin, og er hjemme i hagen og terper innlegg mot mål. Når så Camilla oppsøker han etter å ha blitt sviktet spør Camilla Adrian hvem det er han gjør dette for, fordi moren neppe vil han skal holde på slik. Men det vil hun sier han.

Helena har nemlig informert Adrian om at hun mister jobben uten seier mot RBK, mens Adrian forteller at han vil spille fotball, men at det siste han vil er å spille fotball. Ubesluttsom type der altså... Men det er jo noe i alt dette, med press for unge spillere, med kravstore foreldre i bakgrunnen. Nettopp der var kveldens episode også en fulltreffer. Adrians far er nemlig "prakteksempelet" på en far som presser sønnen for hardt på idrettsarenaen, i et håp om å oppfylle sine egne drømmer uansett hva sønnen vil.

Ihvertfall ender det galt. Som vi vet fra før har Adrian en historie bak seg med selvskading, og han øyner sjansene for å slippe farens blikk dagen etter, slippe forventningene og presset, så han dundrer foten flere ganger i stanga på målet i hagen, og dermed er han ute av spill med brudd i tåa. Vi ser dessuten i et veldig kort øyeblikk tidligere når han snakker med Camilla i telefonen at han er rødstreket på ryggen igjen. Huff. Kanskje er det ikke fotball som er unge Austnes sitt videre levebrød?


Lavt ligger de og sure er de. Eller det var kanskje Stilson det. For er de ikke sure, så er de brukne, Varg-spillernes tær, her representert ved Adrian.

Espens jobb for å sikre Helenas jobb fortsetter i dagene mot kamp, og han inspirerer Helena med å få henne til å fokusere på å ikke ha respekt for trønderne som venter i skjebnekampen, ved å bruke nettopp trøndernes manglende respekt i en viss europacupbragd fra 90-tallet i Milano. De er fra Sunnmøre, og sunnmøringer har ingen respekt for trøndere, slår han fast. Herlig denne Espen, jeg digger han.

Så er det kampdag. Helenas planer forringes sterkt når hun får budskapet om Adrians brukne tå, og en skuffet og illsint far skjeller ut sønnen utenfor stadion. Det blir ingen chili con carne og fet lønnspose i Oslo, istedet blir det tårer fra yngstemann Austnes og harde ord fra eldstemann. I garderoben ser vi skaden til tross likevel en offensiv Helena, som tar pisken frem og maner gutta til innsats med å bruke Espens inspirasjon, med å mane gjengen om at de alle er sunnmøringer i dag, og de har faen ingen respekt for trønderne. Dette kan de vinne!


Sa trønderdama, for anledningen sunnmøring :) Slik skal det låte forresten!

Kampen er imidlertid ikke engang minuttet gammelt før trønderne setter inn 0-1. På tribunen står en Tangsrud med dårlig skjult skadefryd og bare venter på at kampen skal forløpe ferdig, slik at han kan ta frem sparken og sende Helena avgårde på en iskald avskjed.

I pausegarderoben melder Michael seg kampklar for Helena, som forståelig nok er skeptisk til den såkalte kapteinen sin. For Michael tjener på at laget mislykkes, ved at han da kan overta trenerjobben. Michael har dog kanskje endret seg. For han forsikrer om at han aldri ville gjøre det, å ikke gi gass, med ungene på tribunen. Dessuten har vi friskt i minne at de to nok kom nærmere hverandre forrige episode. Så Helena setter han innpå.

Og etter pause kommer Varg sterkere tilbake. Otto (Andrè Sørum) har fått frisparkrollen, og setter en ball perfekt på skallen til Mario som header inn 1-1. Tida tikker imidlertid raskt imot Varg. Vi er på overtid, og for et drama. RBK kontrer, men der er tigeren Almerud (Kristian Dolmen, som vistnok i virkeligheten også er/har vært keeper) en reddende engel, og Varg får en siste mulighet. Ballen spilles til Michael, han runder keeper, og triller inn 2-1! På over-overtid! Varg slår Rosenborg, brøler kommentatoren på TV, jubelbrølene står i taket noen sekunder.

Men hva skjer? Jo, seff, de jævla dommerne! De udugelige, feite, blinde og forbanna dommerene, bestående av dommer og han dusten på linja som veiver med flagget som om det var 17.mai, har sett en offside! En offside ingen andre har sett. Varg snytes for seieren, slår kommentatoren fast.

Selvsagt. For hvor mange ganger har vi ikke sett det? De store klubbene berges av dommere. DET er reellt det! De jævla trønderfittene får hjelpen de trenger. Før noen trøndere nå setter karsken i vranghalsen og sender meg hatmail må jeg ile til med å si at det begrepet ikke var mine ord. Knegg knegg :D Jeg liker ihvertfall mye av språkbruken i serien fra supporternes side. Begreper som "jævla Ålesund", og nå dette, krydrer absolutt seeropplevelsen. Noen friske kommentarer på kanten, gjerne over, må være lov ;)


That`s what he said!


Fotballsjargongen utvikles stadig med nye fraser

Det ender 1-1. Resultatet Helena i utgangspunktet ville sagt seg fornøyd med. Resultatet som hun nå vet ikke holder. Helena sitter nedslått i hjørnet på benken. Nå ryker jobben tenker hun.

Tangsrud er skadefro og spør Espen etter papirene for å iverksette oppsigelse. Men så skjer det noe uventet, og gledelig.

Fra tribunene runger et taktfast "Ikkje kødd med dama vår...ikkje kødd med dama vår..." til støtte for Helena. Tangsrud avskriver det som sentimentalitet, men kanskje kan dette være en redning for Helena?


Supporterstøtte til Helena

Riktignok forlater hun stadion etter å ha gitt en tankefull Espen beskjed om at hun leverer oppsigelsen sin i morgen. Espen som sier at han ikke kan la dette skje, har muligens noen siste jokere på lur i ermet?

Kan det være at han truer klubben med å si opp, hvis de sparker Helena? Kan det bli et lurveleven fra fansen i siste episode? Mange av supporterne jobber jo på Tangsrud sitt verft, som sliter økonomisk. Kan det skje noe der? Episodebeskrivelsen på NRK TV av episode 10 forteller kort at Varg kjemper mot nedrykk til siste runde, og at Espen legger en uortodoks plan for å redde Helenas jobb. Tittelen på episode 10, som er "The Great Escape", kan også tolkes fritt i begge retninger. Kanskje får Helena et annet jobbtilbud fra en klubb? :O

Jeg vil dog overraskes, og skuffes, hvis dette ender med sparken. Nå tror jeg jo ikke så skjer. Ihvertfall rykker ikke Varg ned. På Instagram har nemlig Axel Bøyum (som spiller Adrian) i helga lagt ut bilder av Lerkendal og tekst som tyder på at de har vært der på innspilling.

Episode 9 avsluttes iallefall på tristeste vis, med en sammenkrøblet Helena sittende på kjøkkengulvet hjemme, gråtende, sammen med datteren. Var dette hennes siste kamp? Er kvinnetrener i herrefotballen nå en gang for alle bevist som feilslått?

Svarene får vi om ei uke. Forhåpentligvis.

Alle foto: Skjermdump fra NRK TV / tv.nrk.no

Les også de tidligere episodeomtalene og "recap`ene":

Episode 1 og 2 - Uavgjort på Heimebane

Episode 3 - 5

Episode 6 - Borteseier!

Episode 7 - Frekk, selvopptatt, arrogant og feig

Episode 8 - Den som takler presset

#heimebane #heimebanenrk #NRK1 #NRKTV #nettserier #nettserie #TVserie #TVserier #seriesnakk #Varg #VargIL

Noen ord til minne om Avicii

Avicii
at the 2016 Grammys Radio Row Day 2 presented by Westwood One, Staples Center, Los Angeles, CA 02-13-16/ImageCollect

Avicii, den svenske DJ-superstjernen, som så tragisk døde fredag satte spor etter seg.

Filmhjerte er selvsagt først og fremst en blogg om det som rører seg innen film og serier, men musikk er jo en del av den pakka, med filmmusikk, samt naturligvis musikkvideoer. Ikke at jeg trenger noen unnskyldninger for å skrive noen ord om Avicii på en dag som dette.

Ihvertfall var det tragiske nyheter som ble meldt fredag om at Tim Bergling, bedre kjent som artisten Avicii, en av verdens beste DJ innen EDM og elektronisk house, en musikkstil jeg liker godt å høre på, er død, i en alder av bare 28 år.

De siste årene har flere av Aviciis låter vært blant de jeg har hørt mest på, som de fantastiske "Wake Me Up", "The Nights", "Hey Brother" og "Levels". Det er låter med adrenalin, bekymringsløst gladparty og en følelse av euforisk lykke og fellesskap, som traff mengder av stadig nye fans, i et stort aldersspenn.

I en konsertanmeldelse fra 2015 skrev VG dette:

Han er en popartist mer enn en klubbfyr, opptatt av det melodiøse og pene.

De egne sangene hans - det er som oftest nettopp sanger - henter mye fra den typen meloditemaer som preget softrock- og metal, samt filmmusikk, i første halvdel av 1980-tallet (sitat fra VG).


Foto: Av The Perfect World Foundation

Avicii var uansett i hovedsak kjent for DJ-karrieren, som remixer, sine adrenalinpumpende låter, som musikkprodusent og live-DJ-konsertene som samlet store mengder fans.

Han er imidlertid også kreditert for soundtrack på ikke mindre enn 52 filmer og TV-serieepisoder/programmer (ifølge IMDB).

De mest kjent filmene Aviciis musikk har vært å høre i er muligens "Min pappa Tony Edmann", "Pitch Perfect 3" og "How To Be Single", samt selvsagt "Avicii: True Stories", en dokumentarfilm hvor han medvirket.

Avicii har siden gjennombruddet i 2011 nærmest gjort kometkarriere, og vil for alltid ha en plass i veldig manges hjerter. Desverre slet han også med mye sykdom. Etter et par intensive år valgte han i 2012 å innstille liveshowopptredene sine noen år på grunn av helseproblemer, og i 2016 valgte han å sette foten ned for liveopptredenene sine og legge DJ-karrieren på hylla av helsemessige årsaker, og fortsatte istedet som produsent - et valg han har høstet ros for fra flere hold, at han stod imot presset fra omgivelsene om å fortsette som DJ, noe dokumentaren "Avicii True Stories" vistnok skal vise.

På et tidspunkt var "Wake me up" DEN mest spilte låten på Spotify, og hadde i 2014 sinnsyke 200 millioner avspillinger.

En av de aller best kjente strofene fra låtene hans (som også er brukt i filmene nevnt ovenfor) er "wake me up when it`s all over...".

Bloggpostren fortsetter under YouTube-videoen.

 

Fredag var desverre alt slutt da Avicii ble funnet død i Muskat, Oman, der han var for å besøke venner, har talspersonen hans uttalt. Det muligens siste kjente foto av Avicii ble publisert på hotellet Muscat Hills Resort sin Instagram-konto bare noen få dager før han døde, skriver Aftonbladet.

Ifølge SVT har politiet i Oman meldt om at de har funnet dødsårsaken. Ingenting kriminelt mistenkes, kun familien har blitt underrettet om årsaken, og dette vil ikke bli sluppet til media. Og det er vel egentlig veldig bra at ikke skjer, for dette er bare sørgelig.

Filmhjerte føyer seg inn i den lange rekken av beundrere som sender kondolanser til Berglings familie, venner, fans og andre tilknyttet han.

Hvil i fred, Tim "Avicii" Bergling

Foto øverst: Licensed from ImageCollect / yayimages.com
Foto nederst: Originalt foto Av The Perfect World Foundation - http://www.mynewsdesk.com/se/the-perfect-world-foundation/images/avicii-2-340970,
CC BY 3.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=39154478 brukt under Creative Commons-lisensen
Kilder: Aftonbladet, VG, SVT, Wikipedia, Dagbladet, imdb

#Avicii #TimBergling

Death Wish - forutsigbar blodsuppe

Nyinnspillingen av 70-tallsvoldsorgien "Death Wish" med Bruce Willis som hevneren tar en sikker plass i rekken over totalt unødvendige nyversjoner av filmer som best hadde holdt seg på historiens skraphaug. I det minste havner denne der.


FILMOMTALE:

DEATH WISH
USA, 2018,  action, 1t 47m
Regi: Eli Roth
Med: Bruce Willis, Elisabeth Shue, Dean Norris, Vincent D`Onofrio, med flere


Regissør Eli Roth er kjent for å stå bak filmer og serier med horror, mye vold og blod, og også denne gangen blir det nok blodsytgytelser til å holde et helt sykehus i voldsherjede Chicago i full drift. Jeg husker egentlig ikke så veldig mye av den originale Death Wish-filmen fra 1974 med steinansiktet Charles Bronson i hovedrollen, men heldigvis har den nye versonen blitt en, slik jeg erindrer den originale, noe mer seervennlig opplevelse, en litt snillere versjon kan man vel si, dog uten at det hjelper på helhetsinntrykket.

I Death Wish transformeres en fredfull familiefar til en gatestreifende drapsmaskin på selvtekt-tokt etter at familien hans har blitt utsatt for et innbrudd med dødelig utfall.

Bruce Willis spiller kirurgen Paul Kersey som en dag får føle storbyens økende voldsbølge på kroppen når hans datter og kone blir angrepet og skutt i hjemmet deres. Litt etter litt innser Paul at den eneste måtren å oppnå rettferdighet på, er ved å selv jage gjerningsmennene, og i takt med at den hetteskjulte hevneren rydder gatene for kriminelle diskuteres det time inn og time ut i media om den ukjente som har tatt loven i egne hender er en "hero" eller "Zero". Med politiet alltid et lite hakk etter seg får det rulle og gå mot et veldig forutsigbart og lite originalt klimaks.

Filmens beste parti er frem til hevntoktene begynner, for derfra og ut begynner graden av kjedsomhet og blodsprut å bli påtagende plagsom.

Som sagt føles Death Wish anno 2018 som en noe roligere affære enn 1974-versjonen, noe som er befriende i grunn. Paul, altså denne gang spilt av Bruce Willis, fremstår nemlig som ganske mykere i kantene enn hva jeg husker Bronson tilførte karakteren (som den gang vistnok var arkitekt). Imidlertid blir også det litt av filmens problem, rett og slett fordi Willis ikke fremstår verken som troverdig nok som livreddende kirurg når det drar seg til, som sørgende eller som hevner. Jeg har aldri likt Bronson noe særlig skal sies, jeg er heller ingen fan av filmen fra 1974, og jeg digger forsåvidt Bruce Willis. Jada, selv om mannen har kaskader av lort på filmografien sin, og selv om jeg skal sette et stort kryss i taket den dagen han blir nominert til en Oscar, så er han severdig som regel. Jeg skal likevel glatt innrømme at Willis ikke fyller denne rollen særlig.

Bruce Willis stars as Paul Kersey in DEATH WISH, a Metro-Goldwyn-Mayer Pictures film. from EPK.tv

For der Bronson i sin tid med sitt iskalde tryne og manglende mimikk glatt kunne passere som en hevntørstig følelsesløs vigilant, som tar loven i egne hender, føles Willis sin i denne filmens tidlige fases vennlige fremtoning som noe malplassert for det han utvikler seg til. Fra å aldri ha tatt i et våpen er han etterhvert et vandrende våpenarsenal og kruttønne klar for å gå av rett i trynet på de han jager. Særlig, liksom. Jeg syns og han blir for "laidback" og nesten tørrvittig, og litt for fredfull utad ellers. Sorgprosessen hans er heller ikke allverdens å skryte av, jeg har sett folk sørge mer over å ha mistet bussen hjem enn det følelsesregisteret Willis har fått utdelt av manusforfattere og instruktører. Jeg vet at det finns de som mener Willis er noe av det trasigste de kan se på en skjerm, til de sier jeg god bedring, for uten Willis ville jeg aldri tatt i denne filmen, og selv om Bruce`rn ikke akkurat utløser jubelbrus er det likevel han som løfter filmen fra å gå til bunns.

Manus er nemlig hullete og grått, noen spede forsøk på å tilføre litt humor til tross, handlingen spekulativ så det holder, og med en del klisjèer, som samtidig trekker opp litt faktisk, i og med at det gjør handlingen lysere.

Filmen kunne selvsagt valgt å rette fokus på våpeneldoradoet og voldskriminaliteten som desverre alt for ofte herjer USA, men den som forventer noe slikt av filmen vil nok skuffes kapitalt, for Death Wish blir aldri mere enn en voldsforherligende smørje. Skuespillerprestasjonene er som man kan forvente av denne type historie. Nokså overfladiske. Vincent D`Onofrio som Pauls bror, Elisabeth Shue som fru Kersey, og Dean Norris (han har noen småmorsomheter) som politietterforsker i de mest fremtredende birollene gjør seg ikke direkte bort, men de er glemt i det øyeblikk rulleteksten starter.

Det er også filmen.

♥   ♥   -   -   -   -

#DeathWish #brucewillis #filmer #film #filmhjerte #filmanmeldelse #filmomtale #filmomtaler #filmanmeldelser #filmsnakk #filmprat

BLANK - Ny "Skam"-inspirert nettserie fra NRK!


Er Skam-abstinensene for store, kan kanskje NRK P3 sin splitter nye nettserie BLANK være verdt å sjekke ut. De to første klippene lover bra!

Serien, som i struktur ligner veldig på måten gigasuksessen Skam ble presentert på, ble nemlig natt til søndag sluppet, i all stillhet og uten noe forhåndspromotering.

Blank, som er en nettserie på NRK P3 sine sider, hvor vi skal få stifte bekjentskap med noen 19-åringer, er iallefall bygget opp rundt samme prinsipp, med hemmelighetshold rundt det meste, med daglige uannonserte klipp sluppet i "sanntid", Instagram-kontoer og skjermbilder av chatlogger. Og selvsagt; mulighet for seerne å kommentere. Herrefred, jeg glemmer aldri Skam-kommentarfeltene :D

Serien omtales slik på seriens egne nettsider: Ella er 19 år og tilbringer første år etter VGS i Oslo med venninna Susanne og kjæresten Mats. Du kan følge serien hver dag på blank.p3.no og på karakterenes profiler. Søndag morgen samles ukens klipp i en episode. Den ser du på blank.p3.no/episoder eller på NRK TV (blank.p3.no).

I Skam var det som alle vet 16-17-åringer på videregående vi ble kjent med, mens det i Blank er 19-åringer, og altså livet etter videregående.  Det høres i utgangspunktet slett ikke uspennende ut.

Les mer om "Blank" her, hos NRK.

Stor Skam-fans som jeg er har jeg jo blitt litt mistenksom til at "alt" skal omtales som "nye Skam" og så videre, med overskrifter som "Dette er nye Skam", "Skam flytter på bygda", med mere, om diverse nye serier under produksjon. Ikke at de seriene ikke blir bra, men må alt sammenlignes med Skam bare fordi det har noen små likheter?

Blank trigger imidlertid nyskjerrigheten langt mere umiddelbart, ettersom det faktisk er mange likheter. Kanskje er det en dårlig etterligning og et forsøk på å melke et suksesskonsept, men kanskje er det alldeles glimrende? Jeg, treig som jeg var, rakk ikke å bli overveldet av Skam-bølgen før sesong 3 var fullført, på tross av at jeg tidlig ble anbefalt å sjekke det ut og avisene var fulle av stoff (det er nesten en skam å erkjenne), og jeg bingwatch`a de tre første sesongene og alt ekstrastoffet iløpet av noen få dager før jul i 2016, og ble helt satt ut. Derfra, frem mot og underveis i sesong 4 ifjor var jeg dermed helt hekta og de månedene sesong 4 pågikk kvernet serien i bakhodet nærmest konstant, stadig på utkikk etter nytt materiale og nye klipp.

Jeg tar derfor ikke sjansen på å ikke starte å følge med på Blank. Det kan jo bli serien alle snakker om? ;) Skjønt like stort som Skam, det blir det garantert ikke (neppe).


Slik starter "Blank". Ella på dassen, med drink og tomme ølbokser. Foto: NRK TV

Om de to første klippene melder NRK at " De to klippene som ligger ute heter ``Hvor er vi``  og ``Vi er stille``. Vi får se nachspiel, usikkerhet, sex og en hverdag som virker usedvanlig ekte".

Og den beskrivelsen stemmer godt. I klipp 1 dras vi - selvsagt - rett inn på nach, og vi treffer vestlandsjentene Ella og Susanne, som er ny i Oslo. Ella har noe virkelig sjarmerende over seg, men samtidig usikker, mens Susanne virker som den mer løsslupne, og også hun med et veldig sjarmerende ytre. I tillegg ser de purunge ut.

Søndagens andre klipp introduserte oss også for Ellas kjæreste, Mats, en liten bajas som studerer. Stakkaren har til og med klart å slette et helt avsnitt som han måtte skrive på nytt. Slikt er irriterende, jeg vet!

Ut fra de 13 minuttene i de to klippene kan man vel antyde at det ligger an til følelseslada dramatikk fremover, for muligens har vel Ella et lite crush på venninna, Susanne, og hun så ikke så ekstremt trist ut over snakket om at Mats skal på en reise om ikke så lenge.

Stilen virker veldig Skam, og allerede aner man vibber av hva som kan skje. Jeg har dog lettere problemer med å følge samtalen, særlig Ella snakker inimellom utydelig vestlandsk (but who cares, det finns undertekster ;p), men dialogen virker bra, og handlingen ganske reell. Her er nok fest, angst, grobunn for drama, og vennskap.


søndag morran sucks...


Søndag ettermiddag er tid for kos...


...og alvorlige temaer...

Filmhjerte er med fra starten her og kommer i begynnelsen ihvertfall til å sjekke innom en gang eller to om dagen eller noen ganger i uka ;) Jeg håper bare det ikke blir like suggerende og altoppslukende som inspirasjonskilden sin, for jeg vet ikke om filmhjertet har godt av en slik avhengighetsskapende serie til nå helt ut av det blå ;)

Serien kan følges på https://blank.p3.no/

Alle foto: NRK TV / blank.p3.no

#blank #blankNRK #nettserie #seriesnakk #NRKserier #nrkblank

Serieomtale: NRKs "Heimebane" ep. 08 - Den som takler presset

Fotballsesongen har så vidt kommet igang her til lands. I "Heimebane" går det derimot mot sesongslutt.

Episode 8 (av 10) av NRK-dramaet hadde en helt annen struktur og utforming enn de foregående episodene, og gav oss nye sider ved såvel Helena, Michael, Espen og Adrian, blant andre, i episoden som har fått navnet "Straffeskyttarane". Her er ukas gjennomgang (recap) av den forrige episoden av "Heimebane" som nå ligger ute på NRK TV, sett med et noe skrått blikk, noen sleivspark, en og annen besk kommentar, og sikkert noen avsporinger ;)

Alle foto i denne bloggposten: Skjermdump fra NRK TV / tv.nrk.no


Den følelsen, når laget ditt må ut i straffekonk på Ullevaal. Nerver.

Det er kvartfinale i cupen. Hjemme i Ulsteinvik pisses det i havet utenfor puben før skjeggemennene fyller på tanken. Det er nervøs stemning på puben. Forståelig nok, for på Ullevaal er det klart for straffesparkkonkurranse mellom Vålerenga og Varg. De av oss som har opplevd en straffekonk for laget vårt vet hva det innebærer. Episode 8 viste i grunn først og fremst mye av de involvertes personlige sider, men til syvende og sist viser den også hvordan de små og store hendelsene i livet er med på å påvirke utfall i en viktig fotballkamp. Ihvertfall var vel det målet med episoden. Man får si serien scoret der.

Helena (Ane Dahl Torp) plukker nå i alle fall ut sine fem utvalgte skyttere. Nyankomne Mario (Mbake Konte) er selvskrevet, Otto "sønn av sin far" Halsen (Andrè Sørum) får tillit, seff Mons (Nader Khademi), han som alltid er fin på håret (og som jeg ikke husker navnet på siden figuren aldri er i fokus i serien, Jan Christer, spilt av Eirik Risholm Velle, takk Google), og gamlefar Michael (John Carew), for stunden alvorstynget. Adrian (Axel Bøyum) fikk derimot et klart nei fra Helena om at denne gangen var det ikke hans tur. Selv om han meldte seg frivillig.

Mario stepper opp, for å prøve å utligne VIFs 1-0-straffe.

Plutselig er vi tre uker tilbake i tid, og vi skjønner tegninga. Vi skal holdes på pinebenken. Før hver straffe skal vi nemlig få fokus på straffeskytternes oppladning den siste tida. Bli bedre kjent med de. Se problemene deres i hverdagen, på og utenfor banen, på fritida, på trening, i heimen. Det skal bli en 50 minutter seig, lang straffekonk dette. Omtrent slik føles det jo også når man havner i en straffekonk, som om tida står stille og hvor de minuttene straffene skytes føles som en evighet.

I Ulsteinvik driver en noe utilpass Mario rundt i ensomhet, men heldigvis har sportslig leder Espen (Morten Svartveit) antennene ute, så han kaller inn Mons for å være den nyankomnes muntrasjonsråd og støttekontakt. Mons blir "kledelig forfjamset" over Espens forslag, for hvorfor skal han, som er fra Mysen, feirer jul, og elsker 17. mai og alt det norske, være den som skal "integrere afrikaneren din", som han sier, selvsagt med en mørk ironi i bunn.

Espen beroliger med at han kun spør fordi han mener Mons er den mest sosiale i klubben, men en fortsatt "snurt" Mons mener Espen er helt ute på bærtur og krever Pepsi-gjelden sin slettet av Espen før han påtar seg oppgaven. Espen kan imidlertid det der med å parerer kjappe replikker og småvittige spydigheter. - "Ta han med deg å vis opptake av det eine måle du har skåra frå dei siste fem sesongane". Smæsh! 1-0 Espen ;)


..og i jula var du full og fæl?

Mario har imidlertid følehorn han også, han vet at Mons har fått i oppdrag å bli venn med han. - "I do not need friends", sier Mario, etter en klein samtale om nasjonaldrikken Solo og temperaturer i Senegal, og forklarer at man som fotballnomade ikke behøver å skaffe seg venner på et nytt sted. Å kjøre solo funker fint mener han. Før vi ser han vandre formålsløst rundt alene i kveldingen.


Livet som fotballproff der altså...

Det er forresten ikke det eneste Super-Mario senser, for mannen har tydeligvis hørsel og luktesans som en superhelt og er en skikkelig detaljfreak i valg av husly. For er det ikke strømmåleren som surrer, så knirker det i gulvet eller lukter rart på soverommet. Dermed blir han boende hjemme hos Espen, i påvente av en ledig leilighet som ikke lager ulyd eller lukter rart (var det muligens Stilson med tærne sine som hadde vært på det soverommet?).

Espens bråkete kjøleskap går derimot bra å dele tak med, og når Espen kokkelerer, vitser og småsnakker litt faller Mario til ro og serverer oss seriens største understatement til nå når han sier, -"Du er en veldig snill mann".

Espen smiler skjevt. Han vet.


Espen, kanskje landets mest sympatiske sportslige leder? Veldig snill er han også, selv om NRK-teksteren mente snill fikk holde.

Den snille mannen bor iallefall alene i et hjemmekoselig hus ved sjøen, og når også Mario har kommet alene til Norge (han viser bilde av datteren sin som han sier har det bra der hun er?....hm), ja da tror jeg jammen den godeste Mario har funnet seg en venn likevel.

På treningene ser vi en sprudlende Mario, og han står med et fredfullt smil om munnen når han står der og skal skyte straffe nummer 1, som om han har fått fred i sjela.

Straffen setter han med største ro trygt i mål. 1-1, før VIF går opp i 2-1.


Hva er det med NRK-serier og to venner sett bakfra på en benk-komposisjonene? Fin scene iallefall ;)

Otto Halsen er nestemann fra krittmerket.

2 uker tidligere befinner han seg på sykehuset der faren Patrick (Svein Roger Karlsen) er klar for å utskrives. Den tidligere Varg-treneren som vi husker segnet om i første episode sitter nå i rullestol og er dårlig til beins, men han ruller nå inn på treningsfeltet klar for å overta laget i reineste syvende far i huset style. Her tar serien et reint komisk valg, men det skifter raskt til å sette fokus på hvordan Ottos nye rolle i laget nok har gjort at hans respekt for Helena har økt. For Otto avvæpner på forbilledlig vis en kinky situasjon på feltet når faren tror han skal overta.

"Du kan bare gå no...æ tar det herfra, treninga" (som han sier til Helena), men Otto får faren med seg hjem ved å si til faren at NFF har nye regler om poengtrekk hvis ikke alle trenere har kontrakt, noe som var en hvit løgn for å få han vekk fra treningsfeltet.


Killer on wheels... Halsen i slaget!

Hjemme i stua må derimot sønn fortelle far ståa i sannhetens øyeblikk. At han aldri kommer tilbake som trener. At han var livløs etter å ha falt om, og at han har pådratt seg en hjerneskade. Selv om Vargs gammeltrener her ble fremstilt litt tegneserieaktig fikk jeg veldig sympati for den aldrende grinebiteren, som blir sittende mutt når Otto reiser seg og går etter å ha vært brutalt ærlig om situasjonen. Men Otto skal ikke noe sted. Otto er en bra kar.

2-2 sitter der den skal, før VIF setter inn 3-2.

Mons skrider frem, blunker til keeper og kamera. Selvsikkerheten selv med 1 scoring på 5 år. Er han for selvsikker?

Som vi så i Mario-klippet snakket Mons om at han må kjøpe seg nytt toastjern, og derfor ikke kunne låne en slåbrokk-kledd Michael (mer om det siden) de siste 500 kronene han har på konto. Rik blir de nå ikke disse Varg-gutta.

Ihvertfall er vi 7 timer tidligere på kampdag nå, og Mons står på el-butikk i Oslo, med toastjernet sitt som han ikke fikk bytta hjemme i Ulsteinvik. LOL. Ut fra sjappa i hovedstaden går han imidlertid med en bedre modell, siden de jo er litt mer serviceinnstilt i hovedstaden, som hu sa brura (eller dama på elektrobutikken...Nei, hun sa de er litt mer tolerante, hvis det er så nøye). Dermed er oppladninga til kampen sikra. Mons får seg nypressa crispy toast på hotellrommet på Ullevaal. Mmmm, jeg får ost i munnen.


That`s what she said...Mons får kraftfulle reiseråd på Power. Eller var det toast-jern-tips? (PS: Husker dere da Ylvisbrødrene hissa på seg Skellefteå-folket? Her bør York-elskerne alliere seg. Dette var vel litt av et bomskudd på "Heimebane"! Eller?)

Om han scora? Seff. 3-3. Hyll! hyll!

VIFs fjerde gikk inn den og, og det står 4-3 når Adrian tar turen til ellevemeteren.

Jepp, Adrian stjeler straffen, og ingen stopper han. Adrian er fokusert i blikket. Steinansikt. På tribunen sitter en mann i VIP-setene, som skal vise seg å være faren, Eirik Austnes (Mads Ousdal), ikledd VIF-skjerf.

Vi hopper ett år tilbake i tid. Adrian har nettopp blitt bytta ut tidlig i det som ble hans siste Ajax-kamp, etter å ha klødd seg halvt i hjel før han gikk ut, og i garderoben sitter faren og ber han få av seg drakten. I dagene før cupkampen ser vi Adrian snakke om hvordan han forventer at faren, som jobber for Vålerenga, vil komme til å ringe og tekste han konstant inn mot kampen. Men telefonen er stille, så Adrian oppsøker faren på treningsfeltet der han trener noen VIF-unggutter.

Møtet blir ikke hjertelig. Faren anklager sønnen for å stikke av så snart han møter motstand, sier han ikke er sint på han selv om han aldri tar kontakt mer, og at han mener Adrian mener at det er hans (farens) skyld at det gikk som det gikk i utlandet, før han sier at joda, det er hans skyld, han presset han kanskje for mye for tidlig med for store forventninger, og fortsetter med om det virkelig er dette han vil, Ulsteinvik og Varg (ja det hadde sikkert vært flottere med Oslo og engen?blæ).


Var de ikke så tolerante i hovedstaden? Adrian møtte en ganske utrivelig Vålerenga-gubbe i Oslo...De er det jo noen av ;) (Jada, noen trivelige også)

Far Austnes er langt fra ferdig med å sette skapet på plass for sønnen. - "Når du stod der så taklet du det ikke..(?)..du har det ikke", fyrer han løs om sønnens psyke.

Årets far der ja.

Tilbake i Ajax-garderoben får vi se et trist syn. Faren drar av sønnen drakta, og en blodpisket og plastret rygg skriker mot oss, til farens forferdelse. Adrians problemer med psyken og traumer inkluderte altså selvpining, men vi vet at han nå er på et bedre stadie i livet.

Ullevaal nå. Adrian mot keeper. Adrian mot faren. Først og fremst det sistnevnte helst. Kula sitter lekende lett i nettet. 4-4.

Uansett hvordan det nå går har Adrian vist faren at visst faen takler han det. Han har det.

Så får det være en annen sak om hva man mener om at spillere stjeler straffespark fra lagkamerater.

VIF banker selvsagt inn 5-4, og nå begynner vi dessverre å ane straffesparkkonkurransens utfall, både fordi vi tidligere i episoden har sett en desperat Michael på jakt etter 950 kroner ikledd slåbrokk, fordi episoden går mot slutten, samt at det nå er Michaels tur å ta straffe. Alt sett i lys av at vi til nå har fått se litt av spillernes psyke bygges opp i tiden før cupthrilleren.

Den store stjerna.

3 uker tidligere sliter Michael på sin private heimebane. Kona Marianne (Julia Bache-Wiig) har funnet ut om sidespranget hans med 17 år gamle Sissel Renate, og en en ufrakommelig konfrontasjon senere står Michael utelåst fra villaen sin, kun ikledd slåbrokk, tøfler og bilnøkler. Det var muligens ikke så lurt å stå ute og fortelle dama di at du "fikk han opp med henne" (17-åringen).


OBS: Denne scenen har 18-årsgrense!

Riktignok er ikke utroskap noe særlig, men hun er vel heller ikke verdens mest sympatiske sjøl heller, fru Ellingsen, som gjerne sitter og skvaldrer med venninnene sine om hvor ræva gubben er i senga.

Michael er i hvert fall uten tak over knollen for natta. Byens hotell blir selvsagt redninga. Michael tropper opp og forteller at han har låst seg ute hjemme og har mista ID og alt. Men neida. Resepsjonisten liker ikke fotball, og avslører jo der at han vet hvem Michael er, men insisterer likevel på at å betale 950 kroner for rommet dagen etter blir uaktuelt.  Ikke gir han Michael nummeret til Petter Stordalen heller når klage skal avleveres.

En frådende Michael raser ut, og prøver seg på en ny taktikk, den kjærlige "jeg kan være med deg i dusjen»-taktikken, når han skal forøke å innynde seg hos Sissel Renate (Josefine renate Hove) over natta. Denne gang er det derimot jentas tur til å sette foten ned, slik Michael har gjort før med henne.


John Carew på audition til "Singin` in The Rain 2"

Michael oppsøker derfor Tangsrud Arena. Som en ulv lusker han over grasteppet på Vargs hjemmebane, fortsatt bare antrukket i morgenkåpe, på jakt etter noe tøy i garderoben å kle på seg.

Helena er heldigvis på stadion denne kvelden, og Michael får bli med henne hjem og sofe på sofaen. Det til nå tidvis anstrengte forholdet de to imellom fikk seg i hvert fall en oppmykning nå, og morgenen etter er det en smilende Michael som sitter ved frokostbordet sammen med Helena og når datter i huset denne gang påtreffer mor og en mann i huset er stemninga noe lystigere enn for noen uker siden når Ålesund-treneren stod med buksa på anklene. Michael smiler endelig litt. Problemene hans hjemme er likevel ikke til å unndra.

Straffen går i tverrliggeren. Vålerenga kan juble. Varg er utslått.


Jøss. Varg HAR faktisk klubblege på plass. Må vel være fordi vi har gnålt så mye etter manglende støtteapparat rundt laget i det siste ;)


Trøsteklemz...

Stjernespilleren som blir syndebukken. Joda, velkjent den. Supporterne på puben fortviler. Ihvertfall de tre-fire som sitter der fortsatt...

Ut over et skumringsfylt Ulsteinvik skuer en, nå hjemkommet, smått bekymret Helena ut i lufta. Hva nå?

Dette er jo som vi vet fiksjon, men jeg kan ikke fri meg helt fra å måtte nevne dette, i en slags form for salig blanding av fiksjon og det virkelige liv, for så fikk altså supportere og spillere fra Ulsteinvik sin fotballklubb oppleve å tape en viktig cupkamp på Ullevaal, attpåtil på straffer etter at det hadde endt 1-1 etter 120 minutter. Hadde det bare vært så vel i 2012 ;)


Den følelsen. Når laget ditt taper på straffekonk på Ullevaal, mot et lag i blått....

Som fotballsupporter vet jeg nemlig alt om hvordan å tape på straffer (særlig på Ullevaal) føles.

Det er et helvete.

#Heimebane #HeimebaneNRK #NRKTV #NRK1 #TVserier #seriesnakk #serieomtale #nettserier #VargIL

Filmanmeldelse: A QUIET PLACE - drepende lyder

A Quiet Place - Lyder til å dø av!

Tenk deg et dunkelt belyst rom en gang i en dyptopisk fremtidsvisjon. En kopp faller i gulvet. Den knuses ikke. Men den lager lyd. Sekunder  senere dør du.


FILMOMTALE/ANMELDELSE

A QUIET PLACE

USA, 2018, Grøsser/horror/thriller, 1t 30m
Regi: John Krasinski
Med: John Krasinski, Emily Blunt, Noah Jupe, Millicent Simmonds, Cade Woodward og Leon Russom

Aktuell: Går for tiden på norsk kino, norsk premiere var 6. april

Sett på Aurora Fokus kino sal 1


Omtrent slik er premisset for regissør og hovedrolleinnehaver John Krasinskis nye grøsser A Quiet Place, en grøsser hvor hver minste lille for høye lyd kan få katastrofale følger. I nær fremtid i et apokalyptisk samfunn har nemlig blodtørste monstere utslettet det meste av menneskeliv. Monsterene regerer på lyd, de dreper på få sekunder, og etterlater seg kun øde og folketomme spøkelseslignende bebyggelser. Menneskene må derfor leve i taushet, lage så få lyder som mulig og holde kommunikasjonen primært på tegnspråk, hvisking og mimikk.

Slik er det med familien vi møter i et forlatt samfunn som vitner om at noe har skjedd nesten over natta, en familie bestående av far, en gravid mor, og deres tre barn, to unge gutter og ei døv jente. Gjennom filmen må den lille familien kjempe for å holde seg og hverandre i live, vel vitende om at lydnivået deres må holdes på et minimum. Hvis ikke går de en voldsom skjebne i møte.

Når mor i familien er gravid med nært forestående fødsel på kalenderen tilspisser det situasjonen deres ytterligere. For hvordan holde et spedbarn fra å gråte og lage lyd, hvordan unngå smertehyl ved fødselen, eller når en spiker tres inn i foten?

Filmens historie er enkel i all sin subtilitet, og nettopp det er med på å gjøre at man som publikum føler spenningen fra start til mål. For hver lille lyd har en funksjon. Noe vi smertelig får erfare i en av filmens tidlige, og mest grusomme, scener.

(Spoiler - Teksten er skjult med lys skrift, marker området frem til bildet, som ikke har med røpingen å gjøre, eller la være for å bevare spenningen)
- Når jeg så denne scenen hvor altså den yngste sønnen på 4-5 år ble tatt følte jeg og sikkert andre og under oppbyggingen at noe fælt ville skje (selv om jeg skvatt noe jævlig når monsteret tok sitt uskyldige offer), men se på rekkefølgen familien går i, det er nemlig lite troverdig gitt faren de vet lurer bak hver busk at den minste sønnen på bare 4-5 år tusler bakerst, ute av syne for de andre som går med ryggen mot han. Scenen gav oss en grusom beskjed om konsekvensene av å lage for høy lyd og satte på mange måter premisser for den videre gangen for familien, særlig forholdet far-datter, som til slutt i filmen blir en anelse klisjèfull pga dette. Scenen er sikkert "nødvendig" for å forankre den videre fortellingen, men jeg syns den var trist...

(Spoiler slutt. Anmeldelsen fortsetter under bildet)


Emily Blunt i A Quiet Place

På enkelte områder føles nok A Quiet Place som klassisk grøss, med uhyrer i mer eller mindre Aliens-form, en familie som kjemper mot de djevelske kreftene, i et samfunn hvor meneskene er de jaktede. Noen linjer kan sikkert trekkes til eksempelvis forfatter Cormac McCarthy sin fortellerstil som er filmatisert i The Road (2008), hvor det riktignok ikke var den type skapninger som her.

A Quiet Place skiller seg likevel ut i grøssesjangeren, med sin stillhet, og oppfinnsomme måte å leke med publikums opplevelse av de ulike lydene. Filmens spenning spiller på frykten som ligger i menneskeskapte lyder, helt hverdagslige sådan, som for eksempel et leketøy, et vekkerur, ting på bordet som kan falle i gulvet, eller andre lyder du aldri tenker særlig over. Man har dog ikke helt stolt på at dette alene skal bære publikums grøss, for ved hjelp av skummel og klassisk skrekkfilm-soundtrack legges noen ekstra lydeffekter på for å lede oss inn i redselen. Noe som forøvrig funker. Selv ser jeg nokså lite grøssere, men denne filmens premiss trigget meg helt fra første stund, da A Quiet Place er en type grøsser som spiller mer på frykten av det du ikke ser, enn på nødvendigvis konfrontasjoner med digre slimete monstere fra Helvetes verste strøk.

Det er frykten i ansiktsuttrykkene, frykten i stemmeleie (nå er det lite bruk av ord i filmen da) og frykten for hva som Kan skje dersom man ikke konstant er bevisst sine handlinger. Jeg skvatt skikkelig til noen ganger i kinosetet, noe jeg sjelden gjør, og da har denne type film klart ett av sine viktigste punkter, noe som er morsomt å registrere.

Det skal ikke legges skjul på at A Quiet Place krever at publikum holder kjeft under filmens gang. Slafsing, fnising og småsnakk vil nemlig garantert legge en demper på opplevelsen. Heldigvis for min del var det et veloppdragent publikum som bivånet filmen i salen jeg besøkte denne kvelden, og dermed legegr man så godt merke til vinden i gresset, hvert lille knirk, og den nerven som hele tiden ligger syltynt i bunn.


Noah Jupe, Millicent Simmonds og John Krasinski

Filmen har et godt manus, selv om det naturligvis inneholder noe å plukke på da det jo er en slags sci-fi i historien, med monstere som angriper, og noen forklaringshull føler jeg, men historien er stramt fortalt og med smarthet. Skuespillerprestasjonene er også upåklagelige. Særlig imponert er jeg av purunge Noah Jupe (Suburbicon, 2017) som spiller den eldste sønnen. Den omlag 12-13 år gamle Jupe gir frykten og redselen et ansikt som aldri sprekker på troverdighet. Her har vi virkelig et talent som forhåpentligvis blir å se mere av fremover.

Faren spilles på troverdig vis av regissøren selv, John Krasinski, kjent fra TV-serien The Office (USA) og filmen 13 Hours: The Secret Soldiers of Benghazi (2016), mens en knakende god Emily Blunt er den gravide moren. Datteren er det Millicent Simmonds som spiller. Rollefiguren er døv, noe som gir et ekstra element av frykt, siden hun ikke er istand til å høre farene som truer. Ved første øyekast hadde jeg litt mer problemer med å sette meg inn i hennes rollefigur, men når jeg har hatt tid å tenke over filmen fremstår prestasjonen hennes som veldig sterk. Simmonds er for meg et helt nytt bekjentskap, men hun spilte også døv i Wonderstruck (2017) har jeg lest.

At handlingen i store trekk utspilles i landlige og tilsynelatende fredfulle omgivelser gir litt ekstra krydder over vissheten om farene som lurer. Filmen er intet visuelt mesterverk, men på lydsiden er dette bortimot eksepsjonelt og utført nærmest med millimeterpresisjon. Lydmiksen er utvilsomt denne filmens store kraft, i all sin nedtonethet. I kategorien for lydmiks og lydredigering bør A Quiet Place være Oscar-kandidat når den tid kommer neste år.

Krasinskis verk er ikke like godt eller genialt som fjorårets genistrek Get Out fra Jordan Peele var, men representerer likevel i likhet med den noe litt nytt. Krasinski har dog ingen annen agenda i filmen enn å formidle frykt og få publikum til å kjenne rollefigurenes redsel og desperasjon på kroppen, uten noe underliggende motiv eller budskap (jada, du finner selvsagt budskap hvis du leter, som familiesamhold, leve på naturens premisser o.l.). Filmen er på sitt beste når vi aner at roen kan senke seg bittelitt. Men så skjer det noe. Eller når den opp i sitt dystre bakteppe også formidler fremtidshåp og normalt familieliv.

Det er noen av grunnene til at A Quiet Place er et stille helvete, som gir frysninger nedover ryggen og spontane rykk i kroppen.

♥   ♥   ♥   ♥   ♥   -

#AQuietPlace #aquietplacemovie #film #filmtips #kino #kinotips #filmsnakk #filmanmeldelse #filmomtale #filmprat #NoahJupe #EmilyBlunt #JohnKrasinski #MillicentSimmonds #grøsser #skrekkfilm #grøsserfilm

Serieomtale: NRKs "Heimebane" ep. 07 - Frekk, selvopptatt, arrogant og feig

Episode 7 av "Heimebane" på NRK gjorde meg litt ilter på Helena!

Filmhjerte fortsetter med å følge sesong 1 av NRKs store fotball-dramaserie tett. Søndag (8/4) ble episode 7 vist.

Det skal selvsagt kommes tilbake til hvorfor Varg-treneren provoserte iløpet av denne episode 7-gjennomgangen, kall det en slags "recap" om du vil (det er jo et slikt et populært ord for tida i min bransje, hvis jeg kan kalle meg en del av den, haha). Som vanlig inneholder "recap`en", hvis det nå er det vi kaller dette, både synspunkter på det vi fikk se i episoden, en liten oppsummering av hendelsene, noen skudd bak mål (rettere sagt avsporinger og sidespor) og noen lettere forsøk på ironi og humor ;)


Mye vonde lukter i episode 7. Foto: Skjermdump fra NRK TV

 

Helt til nå har strømmen av sympati flytt i en jevn strøm Helenas vei. Helt til nå. Men så feil kan man vel ta? Bare spør Eivind Brattskjær (Rolf Kristian Larsen). Imidlertid, når mannssjåvinisten Tangsrud (Bjarte Hjelmeland) lekset opp for Helena (Ane Dahl Torp) at hun både er frekk, selvopptatt og arrogant (mannen hadde tydeligvis sett seg selv i speilet etter superlativer..) steg sympatien for vår kvinnelige trenervenn enda noen hakk.

Men la oss nå gå litt tilbake. Noen uker har gått siden "pussygate", som insidenten mellom Helena og Aalesund-treneren kalles nå, det er deadline day, altså siste dag for å signere nye spillere, og i klubbhuset hos Varg har man fått besøk av spissen Mario (Mbake Konte) som man skal signere for å styrke angrepet ettersom Michael (John Carew) sliter med skade og koser seg med ergometersykling og isposer på kneet.


Super-Mario drar en spøk (morsom scene egentlig). Legg merke til bildet oppå kjøleskapet, med en jublende Eivind i fokus. Foto: Skjermdump fra NRK TV

 

Her må jeg skryte litt av de som har gjort castinga. Spissen Mario spilles av den temmelig ukjente Mbake Konte, som etter hva jeg raskt fant ut ved hjelp av google er en Oslo-basert modell og skuespiller. Han både ser og høres ut som en fotballspiller med offensiv tankegang etter førsteinntrykkene å bedømme, så det er bra.

For å finansiere kjøpet har Varg iallefall tenkt å snyte til seg noen penger fra Tromsø gjennom å selge Stilson dit, men auda, oppe i nord stinka han vist ut hele Alfheim da han tok av seg sokkene og viste frem den inngrodde neglen sin med påbegynnende koldbrann, forteller Espen (Morten Svartveit) til Helena (med litt andre ord; "dei tok av han sokkane på Alfheim, dei heldt på å kasta opp heile gjengen"), så dermed spydde nok Tromsø penger istedet på flere stjerner som Slobodan Vuk (grattis med første eliteseriescoring forresten for å avspore litt til), uansett, penger fra Tromsø ble det altså ikke (og takk for det, hva faen skulle vi med Stilson sine sure tær? Men typisk Tromsø å jakte enda flere midtbanespillere ;p).


Varg-spilleren Stilson har vært på Alfheim. Ord blir overflødige. Foto: Skjermdump fra NRK TV

 

Dermed må Helena ut med tiggerkoppen, og skal forsøke å vri penger ut av Ulsteinviks lokale onkel Skrue, herr Tangsrud. Og lykkes ikke det har hun en plan B i ermet; å selge Eivind (!). Til "jævla Ålesund" (dobbelt utropstegn!!).

Helena skal raskt erfare at å be Tangsrud om penger er omtrent like nedverdigende som å sette seg på gata og tigge (trolig hadde nok det vært mer innbringende) og en like (u)trivelig mottagelse som å troppe opp på sosialkontoret og be om livsopphold (muligens hadde hun fått til livets opphold der da, men antagelig med samme ovenfra-og-ned-holdninger og personlige "vurderinger" på veien ut). Onkel Skrue Tangsrud har imidlertid snøret pengesekken sin igjen, og buldrer over Helena med en ordtirade om kapasitet, karakter og hva det nå enn var, før han avslutter med å erkjenne at han ikke er så pengesterk som hun skal ha det til ettersom han trolig må si opp flere hundre ansatte snart.

Ja, en smule sympati vant han faktisk der, Tangsrud, når han ble provosert over at Helena sa at penger til å kjøpe Mario bare er lommepenger for han.

Helena og Varg står med det tilbake med det beinharde valget om å ikke signere Mario, spissen hun ser på som klubbens redningsmann, eller selge Eivind, hennes aller største støttespiller i laget, og supporternes helt, til "jævla Ålesund". For lommerusk og småpenger attpåtil, men nok til å kunne kjøpe den nye spissen hun vil ha inn.

Mot alles anbefalinger selvsagt, det å selge Eivind. Sportslig leder Espen vil ikke. Selv Michael fraråder Helena å selge. Både for laget og hennes del. Eivind er nemlig en poppis fyr i klubben. U16-trener er han pinadø også. Ja visst, nærmest som et svar på mitt spørsmål forrige uke om ikke Varg har aldersbestemte lag, kom den opplysningen i episode 7 ;)


Begynner Espen å bli litt lei Helena? Ja, litt. Nei, selv om hun er kjerringa mot straumen, eller noe sånt. Foto: Skjermdump fra NRK TV

 

Å spille for Varg og bo i Ulsteinvik er kanskje ikke den store fotballdrømmen,  men når du har ei datter som går rundt med body med påskriften "Jævla Ålesund" har du kanskje ikke lyst å flytte til Ålesund og spille for Aalesund. For nei, Eivind tar det ikke pent når han får sjokkbeskjeden fra Helena om at han skal selges.

Der sitter han og tror han omsider skal få en unnskyldning for at Helena ikke fortalte han om at fødselen av barnet hans var igang for noen uker siden, noe de altså ennå ikke hadde snakket ut om, istedet får han av Helena, Vargs trener, vite at hvis ikke han går til Aalesund rykker Varg ned! Hun holder et helt foredrag om at han da går til et bedre lag. Et bedre lag? Og å si at Varg rykker ned uten ny spiss? WTF! Hva slags mentalitet er det Helena? Det oser jo taperinstinkter lang vei av henne i måten hun formidler dette på. Å se mulighetene i det laget hun har, nei det går ikke, uten han spissen rykker vi ned.

Eivind, som hele veien har vært den som har vært Helenas store støttespiller i laget, uten å få særlig anerkjennelse fra henne for det, presses til å signere for jævla Ålesund. Som han sier, "ska eg spele for jævla Ålesund?". Men Helena kjører på om at hvis han virkelig vil redde kameratene og klubben han er så glad i fra nedrykk så må han selges, hvis ikke så kan han sitte året etter med dattera på armen og se jævla Ålesund på TV. Helena gjentar budskapet om at han går til et bedre lag, og at han med sine 32 år neppe vil få tilbud igjen fra Eliteserien. Jøss, jeg trodde han allerede spilte for en klubb i Eliteserien, men men.

Han slenger i trynet på Helena at hun er feig og at det er patetisk, og at hun ikke kan si unnskyld og nå heller selger han. Tja, jeg er faen ikke helt uenig etter dette...  Helena har behandlet Eivind dårlig syns jeg. Jeg tenker selvsagt her som supporter hvis en populær spiller hadde blitt solgt til en rival, og det helt uventet, for en latterlig lav sum og særlig siden spilleren slett ikke ville selges eller gå til klubben han blir bedt om å skrive under for.

Så viser vel episoden da at noen ganger må en trener og klubb ta veldig vanskelige og upopulære valg. Nå har jo ikke jeg vært trener da, sånn i real life, men gjennom mine mange sesonger på FM og før det CM (og da vet man selvsagt alt om å lede et lag og styre en spillerstall, sant?) har jeg jo mang en gang presset en spiller til å bli solgt, men har vel kanskje ikke tenkt så mye på reaksjonen fra den spilleren som selges. Eivinds fortvilelse var iallefall vondt å se på, selv om det jo bare er en TV-serie og skuespilleri for TV-galleriet ;)


Ja kan du skjønne at noen vil dit? Foto: Skjermdump fra NRK TV

Helena: - du, vær itj så sur da, no slæpp du oinna Stilson sine jævla sure tær. Foto: Skjermdump fra NRK TV

 

Det er vel noe i det Michael sa til Helena, om at til å være en trener som vil gå stille i dørene så har hun en tendens til å havne på avisforsidene og oppsøke kontroverser. Jeg håper ihvertfall hun fikk det tøft med forsidene og skjeggemennene på tribunen etter sjokksalget. Slemme Helena ;)

Nå vet jeg jo at Varg ikke rykker ned (dvs jeg skjønner jo at det ikke skjer). Det blir en sesong 2 som allerede er under innspilling, og NRKs episodebeskrivelser av ennå ikke sendte episoder har vel avslørt litt for mye syns jeg, så spenningen fremover ligger vel mest i om serien får frem flere sider av Helenas problemer ved å være kvinne i et sterkt mannsdominert miljø. Som jo er en av seriens største formål.

Ellers har jeg lest en del om "Heimebane" andre steder, hvor det trekkes klare sammenligninger til en del amerikanske serier, hvor det punktlig beskrives hvordan "Heimebane" trolig har hentet sin inspirasjon i diverse hendelsesforløp. For deg som er interessert i et dypere dykk ned i materien rundt "Heimebane" kan jeg absolutt anbefale å lese denne saken hos serienytt.no, som gir en veldig fyldig og interessant analyse av "Heimebane" (noen spoilere finnes det nok i teksten og bildene i saken, men jeg fant saken høyst interessant).

Ellers i episode 7 var det jo et lite drama og gryende forhold sådan i gang på "heimebane" hos Camilla (Emma Bones), Helenas datter, som har invitert Adrian (Axel Bøyum) hjem på middag. Så dukker selvsagt nabogutten og Camillabeiler Nils (Endre S. Hagerup, som gjør en veldig morsom rollefigur) opp, og det blir kleint, selv om begge to inviterer han til å bli, eller ikke gjorde det, og det hele ender opp med at Camilla skjeller ut Nils for å pushe henne til å følge drømmen sin, som nå ligger i grus etter at hun avslører at hun har sagt opp på restauranten fordi hun vet at hun ikke er god nok. Camilla har jo vært rimelig sympatisk hittil hun også, mildt sagt, men hun var vel i strengeste laget med Nils, eller hur?

Adrians problemer fikk vi kanskje/kanskje ikke en dypere forståelse for, men at gutten sliter med tvangstanker fikk vi et eksempel til på under middagen med han, Camilla og Nils, når han fortalte hvorfor han må spise en boks tunfisk hver dag til et fast tidspunkt. Hvis ikke må han flytte til Innsbruck (!) og alle kommer alle til å dø, og verden (hans) til å gå under, var vel essensen i eventyret han leste opp. Ja Nils skyter jo inn at det nok sikkert ville vært bedre av han å flytte til København isåfall, siden han ikke er flink til å stå på ski. Ja, enig der Nils, København er nok bedre... Uten noen øvrige sammenligninger og bakgrunn ligner muligens Adrians personlige problemer med det psykiske litt på de rollefiguren Even hadde i "Skam", og da tenker jeg på måten han snakker på og måten han glir ut i lange og ofte detaljerte fremtidsskildringer, men vi får nok bedre forståelse av han når faren dukker opp i neste episode.


Smask! Foto: Skjermdump fra NRK TV

 

Til slutt avrundes episode 7 med det vi vel har venta på nå noen uker. At Camilla + Adrian = sant. En regnvåt Adrian, het omfavnelse med kyss og muss og ruskevær på ruta, og lysglimtet i bakgrunnen som sett gjennom vinduet hvis du legger litt godvilje til danner en hjerteform. Så søtt ;)


Endelig litt kjærleik. Foto: Skjermdump fra NRK TV

 

Fikk vi så ingenting sportslig info ut av episoden da, bortsett fra at en ny spiss hentes?

Joda. Adrian er nominert som månedens spiller i Eliteserien, han har scoret et fantastisk mål mot Brann får vi høre, og Varg ligger på 14. plass på tabellen, foran blant annet Start, og med kun 3 poeng opp til 11. plass, og en ventende kvartfinale i cupen.

Den blir imidlertid uten Vargs mest sympatiske spiller, Eivind, som har dratt til den jævla jugendbyen.

 

Har du kommentarer, synspunkter, ris, ros, eller annet å melde om serien og/eller denne omtalen? Fyr laus i kommentarfeltet :)

Alle foto: Skjermbilder fra NRK TV (NRKs Nett-TV) på https://tv.nrk.no/

#Heimebane #HeimebaneNRK #TVserier #seriesnakk #fotballserier #nettserier #VargIL #HelenaMikkelsen

 

Spanske "Summer 1993" vant Scope 100 - Klar for norsk kino

Summer 1993. Foto: Arthaus på Instagram

Fredag ble det offentliggjort at det er det katalanske dramaet "SUMMER 1993" som er den klare vinneren av årets norske Scope 100.

Prosjektet som er et filmprosjekt i regi av Festival Scope, Kreativt Europa og den norske filmdistributøren Arthaus, er et filmvisningsprosjekt hvor 100 filminteresserte, valgt ut av Arthaus, ser et utvalg filmer via Festival Scope sin "nettkino", kan diskutere filmene på et lukket forum, og til slutt stemmer frem en vinner som settes opp på kino i Norge.

Årets Scope 100 startet 1. mars og iløpet av måneden stemte deltagerne frem en favoritt blant 5 filmer som er plukket ut av Arthaus.

Undertegnede var en av de 100. Av omlag 450 søkere kom jeg gjennom nåløyet igjen, som i fjor, og fikk sjansen til å i årets Scope 100 se de fem utvalgte nye europeiske filmene. I fjor var det 7 filmer man fikk velge mellom, men dette var altså kortet ned i år til fem.

Et fellestrekk ved årets filmer, et tegn i tiden med tanke på debatten rundt kvinners plass i filmindustrien, er at samtlige fem filmer er regissert av kvinner, og at det i alle filmene er en kvinne, eller jente, som er filmens hovedperson.

Terningkastene mine på filmene er basert på visning på en nett-stream, noe som selvsagt ikke yter full rettferdighet til filmene på områder som blant annet foto, lys og lyd, men gir en bra pekepinn på min oppfatning av filmene.

SPANIAS OSCAR-BIDRAG VANT

SUMMER 1993 (Estiu 1993)

Spansk drama, som var Spanias bidrag til Oscar i år. Etter morens død blir 6 år gamle Frida sendt fra Barcelona for å bo hos onkelens familie som lever på landsbygda. Frida har imidlertid vansker med å glemme moren og å tilpasse seg sine nye omgivelser, noe hennes nye adoptivfamilie får merke på kroppen. Stillferdig film om barns savn og sjalusi, og følelse av å ikke strekke til både hos voksne og barn, presentert både ømt og nært uten å gli over til det sentimentale.

"Summer 1993" viser på en ekte, realistisk og svært troverdig måte både hvordan et barn og omgivelsene rundt henne må tilpasse seg den nye situasjonen, alt utført med en varsom og gjennomtenkt regi av Carla Simón. Jentene som spiller Frida og (kanskje særlig) hennes yngre søskenbarn imponerer stort. Filmen er presentert både med en lun varme og hjerteskjærende ingredienser, men altså uten å gli over til å bli en tåreperse av en film.

Omtalen fortsetter under traileren (som inneholder svært få spoilere)

 

Jeg må innrømme at jeg tidvis følte at filmen ikke engasjerte nok i første halvdel, men det tok seg godt opp etterhvert, når man ser at filmen er dypere enn man først vil anta. Summer 1993 beveger seg nemlig fremover i svært rolig tempo, noe som gjør at filmen krever et tålmodig publikum, og som belønner seerene med å la de få god tid til å ta inn over seg situasjonen for de involverte, og nyte de sommerlige omgivelsene som legger en tidvis både varm og klam stemning over handling og bakteppe.

I tillegg preges Summer 1993 av fremregende barneskuespill av ikke mindre enn to purunge jenter, samt noen scener som nok vil sette seg godt hos publikum. Med en sluttsekvens som sitter som et slag i magen ebber Summer 1993 ut som en film jeg helt klart anbefaler. Ut fra streamen jeg fikk se filmen via har jeg satt terningkast 4 (6-7/10), men denne vil nok utfolde seg mye bedre på en kinoskjerm. En film med et potensiale på det norske markedet vil jeg tro, også for et ungt publikum.

Summer 1993 ble satt opp som nr 3 på min liste, men veldig små forskjeller skilte mine tre på topp-filmer, så at Summer 1993 ble vinneren syns jeg er veldig hyggelig. Jeg skal iallefall få med meg filmen også på kino senere i år.  Se den da! :)

De fire andre filmene i årets Scope 100 får ikke distribusjon i Norge av Arthaus, men kan fort dukke opp andre steder. Noen av de syns jeg absolutt fortjener et bredt publikum, så hold øynene åpne for disse titlene. Her er iallefall en kort gjennomgang av de øvrige filmene, i den rekkefølgen de endte på etter stemmegivingen i årets Scope 100.

I AM NOT A WITCH

Britisk drama med handling og språk lagt til et sted i Afrika. En 8 år gammel jente i en gudsforlatt ørkenlandsby blir anklaget for å være heks etter en banal hendelse. En kort og rettsløs rettsprosess senere sendes hun til en leir midt i ingenmannsland hvor kvinner som har blitt dømt for heksevirksomhet holdes.

Kan vel si at dette er en smal film. Endte på 2. plass i årets Scope 100 i Norge, men er ikke en film jeg personlig vil anbefale. Filmen er for sær og fremstår med sine komiske elementer og lettere surrealistiske stil som for malplassert sett opp mot filmens sørgelige tema. Jeg satte riktignok terningkast 3 på denne (svak treer, 4/10), som på plussiden må sies å introdusere oss for en kultur veldig fjern fra vår egen måte å leve på. Imidlertid må jeg nevne at flere av Scope-deltagerne likte denne filmen godt.

AVA

Fransk drama, og spillefilmsdebut for regissør Lea Mysius. Prisvinner i Cannes. En coming-of-age-historie om en vakker jente i vakre omgivelser, men med mørke skyer over seg. 13 år gamle Ava (vistnok spillt av en 17-åring) har nemlig fått vite at hun snart vil komme til å miste synet.  Hun bestemmer seg for å konfrontere sin kommende skjebne gjennom å oppleve så mye som mulig i løpet av en het sommer, hvor hun også for første gang kjenner kjærlighet når hun blir kjent med en omstreifende eldre gutt. Samtidig skildres forholdet til alenemoren hennes.

Ganske dristig film med noen eksplisitte scener som vil vekke reaksjoner, alt omgitt av smellvakre omgivelser i sør-Frankrike. Ava var min personlige andreplass i årets Scope 100, og kom på tredjeplass i avstemningen (nesten helt jevnt mellom nr 2 og 3, melder Arthaus). Filmen har en blendende location, flott foto, en visuell digg innledning, og en historie som er interessant nok.

Midtveis endrer filmen dog noe retning, tar noen merkelige fortellergrep, og blir litt mindre troverdig, men Ava endte på et fint terningkast 4 (6-7/10) for min del. "Ava" hadde fortjent kinovisning, og får iallefall med seg en anbefaling på veien fra Filmhjerte.

POLINA (Polina, danser sa vie)

Fransk/russisk drama (fra 2016), som har vært vist på filmfestivalen i Venezia. En ung russisk jente fra en arbeiderfamilie starter å studere klassisk dans. Som ung kvinne flytter hun til Frankrike hvor hun istedet vender seg mot moderne dans, i en film som videre til Antwerpen følger hovedpersonen Polinas vei mot å realisere seg selv.

Jeg liker Polina, som helt klart er en positiv overraskelse. To av filmens høydepunkter; Juliette Binoche i en dansende birolle, pluss et medrivende og kontrastfullt soundtrack som trakk filmen sterkt opp for min del.  Særlig måten Polina blander kunst, dans og mer moderne pop, techno og elektronika syns jeg er direkte fascinerende.

Polina var min favoritt blant de fem filmene, og filmen var også høyt oppe på listene hos mange av deltagerne i Scope 100, men også langt nede hos andre, blant annet på grunn av en del klisjèer.
Fra meg fikk filmen et solid terningkast 4 (7/10). Jeg anbefaler absolutt å se "Polina", så undersøk mulighetene via andre filmplattformer.

FACES PLACES (Visages Villages)

Dokumentar fra Frankrike, som var Oscar-nominert i kategorien for beste dokumentar. Den 89 år gamle regissøren Agnes Varda og hennes kompanjong "JR"  kjører på roadtrip gjennom franske pittoreske småbyer, landsbyer, og landskap. På sine mange stopp tar de bilder av menneskene de møter som også gir små hverdagsfortellinger.

En film som om ikke annet gir en lyst til å oppleve flere områder av Frankrike enn turistløypene i Paris, da den fremstår som et reneste "reisebrev", men som for meg hva film angår opplevdes som for intetsigende og overregissert. Faces Places funker nok helt fint en kveld på sofaen med TV`en rullende i bakgrunnen og blikket sånn passe festet på skjermen.

Filmen har sine kvaliteter, Agnes Varda er veldig sympatisk og det er et bildeskjønt foto, men en for intetsigende historie og med noen irriterende elementer, som denne "JR" som med sine solbriller på i alle situasjoner fremstår som en merkelig motvekt mot hele filmens premiss. Dette er likevel en film som nok sikkert en del vil like. Fikk et terningkast 3 (5/10) hos meg og endte på 4. plass på min liste. I Scope 100 ble det sisteplass.

Kort fortalt:

SUMMER 1993 - Sommer, sol og...savn. Barnespill av klasse. Verdt å se, en film i riktig Arthaus-stil.
I AM NOT A WITCH - Lite minneverdig "hekseri". Mest bortkastet tid, styr unna.
AVA - Liker du oppveksthistorier og blendende loactions er dette nesten obligatorisk å få med seg.
POLINA - Kunst, dans og et pulserende lydbilde. Klassisk historie, men absolutt verdt å se.
FACES PLACES - Planlegger du ferie til Frankrike utenom turistløypene gir nok denne inspirasjon.

 

Hvilke  av disse filmene vil DU se? Slår "Summer 1993" an i Norge? Diskuter i vei i kommentarfeltet :)

Toppfoto fra Arthaus sin Instagram-konto.

#scope100 #Arthaus #film #filmtips #filmer #filmsnakk #filmprat #kino #FacesPlaces #IamNotaWitch #Polina #Summer1993 #Ava

Serieomtale: NRKs "Heimebane" ep. 06, borteseier!

Heimebane med borteseier!

2. påskedag gikk den sjette episoden av "Heimebane" av stabelen, og bød på både bortetriumf, #MeToo problematikk forut for sin tid, og andre mer eller mindre dramatiske hendelser på heimebane. Her er iallefall en slags episode 6-"recap" (servert både med begeistring, ironi og humor, pluss litt kritikk ;p).

Som ventet fikk Helena karantene etter "overfallet" sitt på "jævla Ålesund"s trener forrige runde, selv om det var Skarbø som putta hånda sin inn i skrittet på Helena, den jævla sleske grisen. Desverre for Helena har hun ikke beviser sier hun, så da vil hun ikke kjempe for rettferdighet, selv om sportslederen Espen selvsagt vil anke. Jeg skjønner ikke hvorfor serieskaperne har gjort Helena så tannløs? Hun godtar sms-trusler om drap og voldtekt, hun står apatisk i de første møtene med supporterne, og er direkte uengasjert i nyheten om fire kampers karantene. Kun noen få ganger har vi fått se henne på sitt ypperste, når hun virkelig vil noe, da lever hun opp til Varg-mottoet "Den som vil det mest".

Det er selvsagt desverre slik at mange kvinner nok føler på skammen, og redselen for å ikke bli trodd, redselen for å bli fremstilt som løgner og kun ute etter sympati. Sånnsett er det vel realisme i det hele.

Heldigvis fikk Espen henne på bedre tanker etterhvert, om enn motvillig, for hvem vil vel gå glipp av sjansen til å banke RBK? Serien har fått kritikk for urealistiske håndteringer av særlig idretten serien handler om, fotball. Seansen inne på NFFs kontorer på Ullevaal får neppe skryt fra omverdenen, ei heller ankeprosessen, selv om man gjerne kan mistenke NFF for å være akkurat så inkompetente som de tre herrer fremviste, med straffer utmålt helt vilkårlig, fjas og vas. Kvinnesynet til mannen med skjegget (sjokk) kan nok forøvrig diskuteres... Det trehodede forbundstrollet bragt til live av ellers dyktige Trond Espen Seim, Kåre Conradi (flott skjegg gitt) og Kim Haugen gjorde iallefall NFF til reine muppetshowet.


NFFs disiplinærkomitè lar seg irritere over at Helena kommer med anklager om antasting, for slikt står visst ikke noe om i regelverket...
Foto: skjermdump NRK TV

Men anken hjalp jo, Helenas fire kampers karantene ble nedjustert til kun en kamp, takket være Espens bestemthet om å anke, selv om Helena syns fire kampers karantene var helt greit.

Jaja, i mellomtida skjedde det jo hyggelige saker. Jeg begynte et øyeblikk i serien å tro at Varg kun spilte på heimebane, men jøss, der var laget plutselig i bussen på vei til Lillestrøm, riktignok med Ellingsen som vikarierende trener i og med at Helena hadde fått karantene, og herr Ellingsen som er alt annet enn en lagspiller har tanker om å gjøre sine egne taktiske endringer.

Heldigvis motsatte et par sentrale spillere seg at han skulle endre på Helenas instrukser. Godt å se at Helena har fått spillergruppas respekt etterhvert, og måten Brattskjær tar henne i forsvar på var fint.

Oppe på tribunen får Helena et par peanøtter på seg, og siden hun antagelig har nøtteallergi springer hun heller ut i bussen og ser kampen på PC (ja det ville jo vært for mye styr å tilkalle stadionvaktene), og jammen ender oppgjøret med en kontrollert og fin Varg-seier 2-0. Borteseier!

Etter kampen står Ellingsen på TV og skryter av at ingen avgjørelser tas som han ikke er enig i, og lokalavisene slår fast at Varg vinner grunnet "Ellingsen-effekten", samt at Ellingsen er unge Adrians mentor. LOL. Jaja, kanskje på tide at klubbledelsen kvitter seg med det intrigetriggende trollet? Trivelig med seier for Varg igjen, men nå begynner jeg å bli lettere indignert over at hver gang de vinner sitter Helena enten omkranset av skjeggesupportere på tribunen eller i bussen...


..ikke har han vært mentor for Adrian, og ikke handler teksten i avisa om verken Varg, Ellingsen, Adrian eller Helena heller, men om Henrik Hoff i Aalesund (tidligere klubdirektør for klubben, i virkeligheten altså). Detaljslurv! (Jada, flisespikkeri, men...). Foto: skjermdump NRK TV

 

Men kveldens episode omhandlet egentlig mest langt mere grisete menn enn Ellingsen (selv om affæren hans med den unge supporteren Sissel Renate ikke akkurat er helt stuerent...).

Helenas datter Camilla, under jobbnavnet "koriander", klås på låret og inviteres hjem på øl av en jypling på jobben. Inntil han fikk avslag fra henne var hun flink i følge han, for deretter å ikke være god nok. Ja han er jo bare sånn, sier han, når hun konfronterer han med klåinga på låret. Da så. Så ler han det vekk, og Camilla er den som føler seg som en dritt.


Ikke bare Helena som sliter med klåfingra kollegaer.... Også denne av den kvalme typen. Foto: skjermdump NRK TV

Heldigvis er Adrian ute på en av sine sedvanlige joggeturer seint som tidlig, og kan gi Camilla et hyggelig følge hjem, mens de småchatter litt om forskjellen på hvordan jenter og gutter får vite om de er gode nok eller ikke i det de bedriver.

" - Du får jo bekreftelse når du scorer mål om at du er god (...) du trenger ikke være redd for at keeperen slipper inn mål med vilje fordi han vil ligge med deg", sier hun til Adrian. Nei, det har ikke skjedd så ofte, smiler han skeivt.... Ellers syns jeg fortsatt Adrian og Camilla er seriens sterkeste kort hittil, tett etterfulgt av Helena (Ane Dahl Torp) og Espen (Morten Svartveit). Mons og Eivind Brattskjær er også to herlige typer i serien. Adrians personlige problemer synes forøvrig å være på bedringens vei, selv om han så litt tankefull ut i samtalen med Camilla, og selv om han fortsatt har noen særegenheter som ikke har fått noen forklaring ennå.


"Heimebane" sine to sterkeste kort. Adrian og Camilla, spilt av Axel Bøyum og Emma Bones. Foto: skjermdump NRK TV.

I Ulsteinvik låser man forresten ikke dørene, selv om man bor en armlengdes avstand (nesten bokstavlig talt) fra fylkesvegen, noe fulle menn vet å utnytte. Som Ålesunds trener, Skarbø. For der står han midt i stua hos Helena, klar for å drikke (mer enn han allerede har gjort før han kom) og servere slibrige ord. Heldigvis har Helena satt mobilen sin på opptak. Smart, det forstod nok ikke Skarbø at hun kunne gjøre, og kledelig nok innrømmer han etter et foredrag om prostitusjon og en tåredryppende historie om hvor grusom Helenas påstander mot han er for han, ordrett hva han gjorde under kampen. Buhu, og cry me a river så synd i menn som ikke får lov å klå uten konsekvenser. Episoden belyser akkurat dette også, for man kan selvsagt ha sympati med mannens situasjon også i slike saker, hvor alvorlighetsgraden ikke er et regelrett overgrep, og kanskje et enkelt tilfelle utført i kampens hete. Konsekvenser bør selvsagt også slikt få, men å aldri mer få jobbe med fotball er kanskje for drøyt. I tilfellet Helena vs Skarbø ligger imidlertid 100 prosent av sympatien hos vår kvinnelige venn, for Skarbøs figur er gjenomført slesk.

Kledelig var han derimot ikke like etterpå. Tilslutt drar han nemlig ned buksa på seg sjøl og inviterer Helena inn i det aller helligste, og hvor irriterende er det vel ikke med disse ungene, som skal komme inn og avbryte alt, for selvsagt kommer datteren inn, og får se "heila veien heim" på mannen med buksa på knærne, som får en rask rettrett hjem til Ålesund, hvor han venter sparken ifølge seg selv, etter å ha forsøkt å skyve skylda over på Helena. Uff så synd i deg, Skarbø.


Aalesund-trener Skarbø og Helena diskuterer rævvafotball.... Foto: skjermdump NRK TV

Scenen var forøvrig veldig lite troverdig, men men...

Dermed har iallefall Helena bevisene hun skulle behøve, men vi fikk ingen bekreftelser i denne episoden på om grisen fra Ålesund faktisk straffes.

Jeg liker som sagt Heimebane godt etterhvert, og syns det er kjipt å vente en hel uke på en ny episode. NRK er nyskapende med sine serier hvor man pløyer ubehandlet mark og tematikk, som Skam og Heimebane, men her tvilholder man på formelen med å porsjonere ut en og en episode med en ukes mellomrom. Vel vel. Serien som altså ble spilt inn i fjor har med sin viktige tematikk rundt kjønnsroller vært forut for "MeeToo"-kampanjen som har rullet for fullt det siste halve året spesielt.

Det er til tross for min fascinasjon for serien fortsatt en god del ting ved serien jeg ikke kan se gjennom fingrene med helt. Greit nok at ikke alt er "ekte" nok, det er jo ikke en dokumentarserie heller, men jeg føler helt klart at serieskaperne har behandlet seriens kjernetema, fotball, med alt for lite kjærlighet og pasjon.

Altså.

Hvor er Vargs støtteapparat under kamp? Ingen fysio? Ingen klubblege? Ingen ballhentere på linja? Ingen juniorer som banker på døra og som kan fylle opp stallen? Og så videre. Under kamp ser vi i beste fall 2-3 spillere som sitter på benken/i oppvarming! Så vidt meg bekjent har man tillatelse til å ha en kamptropp med 17 spillere, men dette har nok gått Varg hus forbi. Der i gården kan klubben stort sett skilte med maks 14-15 mann. På bussen på vei til Åråsen teller jeg totalt 18 stykk, inkludert Helena og skadede Ellingsen, pluss et kvinneansikt til bak i bussen. Med andre ord maks 15 spillere? Undervies i kampen så man riktignok fem stykker på benken (!), så her er det mye slurv. Slikt er for dårlig. Kanskje er dette å pirke, men jeg må bare ha det nevnt ;)

Dårlig er dog ikke serien. For jeg liker "Heimebane". Fotballen er så som så, og det er greit nok, men serien byr på mange andre dramatiske hendelser "på heimebane", hos både Ellingsen, Helena, Adrian, Camilla og et par av de andre spillerne også, samt mye bra drama utenom selve kampavviklingene.

Forhåpentligvis blir sesong 2, som man i disse dager såvidt har startet innspillingen av, bedre på de kritiserte områdene.

Bare 6 dager igjen til episode 7, hvor NRK frister med harde forhandlinger rundt kjøp av ny spiss, og en date mellom Camilla og Adrian. Det kan bli steikje bra! (og jada, Helena har holdt sitt ord fra en av de første episodene, og ikke sagt "steikje bra") ;p

#heimebane #heimebaneNRK #NRK1 #NRKTV #nettserie #TVserie #helenamikkelsen #VargIL

Kjøpefilm: SUBURBICON (2017) - Bisarr film noir-thrillerkomedie

Det er lov å la seg underholde av filmer signert Coen-brødrene.

Den relativt nye Suburbicon som for tiden er å finne i nyhetshyllene blant fysisk kjøpefilm og i nyhetsoversiktene for strømming er riktignok regissert av George Clooney, men med manus skrevet av Joel og Ethan Coen, noe som nær sagt alltid borger for kvalitet. Denne kan fint være "påskekrim" en kveld.

FILMOMTALE: SUBURBICON

USA, 2017, Thriller/mørk komedie, 1t 44m
Medvirkende: Matt Damon, Julianne Moore, Noah Jupe,
Oscar Isaac, Tony Espinosa, m. fl.
Sett på Blu-Ray

Suburbicon som er en bekmørk og tidvis bisarr thrillerkomedie er intet mesterstykke, men gir knappe en time og tre kvarters underholdning, hvor man kan man lene seg tilbake og nyte galskapen som brer om seg. I kjent Coen-stil serveres vi uventende vendinger, twister, og gjennomgangsmelodien om at alt som kan gå galt går galt, ihvertfall mye, slik vi for eksempel husker fra Coen-signerte filmer som No Country For Old Men og Fargo finner vi også i Suburbicon.

I Suburbicon befinner vi oss på slutten av 1950-tallet i et utopisk helhvitt og idyllisk småbysamfunn kalt Suburbicon, hvor de velfriserte plenene er tennisbanegrønne, innbyggerne strømlinjeformet og familieverdiene essensielle for harmonien. Under overflaten begynner det derimot å boble av rasehat når den første afroamerikanske familien flytter inn i nabolaget, vis a vis familien Gardners hjem. Sønnene i de to familiene finner imidlertid raskt tonen.

Ikke lenge etter invaderes Gardner-familiens hjem av et par skumle menn. Herr Gardner (en drivende god Matt Damon) og den 10-11 år gamle sønnen (Noah Jupe) overlever, sammen med fru Gardners tvillingssøster (Julianne Moore i en pikant dobbeltrolle), men den rullestolsittende familiemoren blir drept. Etter kort tid begynner den unge sønnen i huset å ane ugler i mosen. Var moren et tilfeldig drapsoffer?

Som et ugjennomtrengelig slør for hovedhistorien som rulles ut i Gardner-huset begynner det å regelrett koke over for nabolaget over de nyinnflyttede mørkhudede i Gardners nabohus.

Når en forsikringsagent (Oscar Isaac) dukker opp på døra hos Gardner begynner ting å skje.

Suburbicon er en til dels blodig affære, alltid med en så umiskjennelig ironisk undertone at det ikke blir spekulativt, og det er gode skuespillerprestasjoner. Spesielt av den da filmen ble innspilt 12 år gamle Noah Jupe, som på glimrende vis formidler både frykt og redsel.

Liker du mørke komedier med suspekt spenning, og lar deg forføre av 50-tallsretro, er Suburbicon en pikant og morsom film med sting.

Hos mange kritikere særlig i USA fikk dog Suburbicon hard medfart, og har oppsiktsvekkende lave 5,5/10 på imdb. Her på filmhjerte får den derimot fire fine filmhjerter (terningkast 4).

♥   ♥   ♥   ♥   -   -

#film #filmtips #filmsnakk #filmprat #filmomtale #filmanmeldelse #suburbicon #Coenbrødrene #GeorgeClooney #MattDamon

Serieomtale: NRKs "Heimebane" E03-E05

Filmhjerte følger selvsagt med på NRKs "Heimebane". I dagens bloggpost blir det et blikk på episodene 3, 4 og 5. Jada, advarsel til dere som ikke har sett episodene, spoiler alert og røpealarm er herved utsendt, så du leser videre på egen risk hvis du vil beholde spenningen fra de episodene ;)

Så kom endelig heimeseieren for "Heimebane".

Jeg liker "Heimebane" bare så det er sagt, men fortsatt litt kritisk til litt her og der er jeg.

Det tok sin tid, men omsider tok Varg og Helena Mikkelsen sin første seier i Eliteserien, da "jævla Ålesund" ble beseiret på det som må være lov å kalle dramatisk vis. Med fødsel underveis, trenerutvisning, en som neppe ville passert MeToo og overtidsdramatikk.

Det tok imidlertid halve serien før den kom, på tampen av episode 5 av 10. Det var pinade på tide og steikje bra!

Muligens har ikke serien sine største fans i jugendbyen, men jeg syns den type supportersjargong a la "jævla Ålesund" fresher opp serien ;)

Etter at jeg syns de to første episodene av NRKs storsatsing "Heimebane" var lite realistiske, steg troverdighetsbarometeret betydelig oppover i episode 3 og 4. Da fikk vi se klubbens øvrige ledelse stille seg skeptisk til treneren som klubbens sportslige leder helt på egenhånd har valgt å ansette. Den prosessen burde selvsagt vært før hun ble ansatt, noe som ville gitt serien et større preg av ekthet. Men bedre seint enn aldri. Selvsagt fikk Helena nyss i at klubben har linet opp mannlige innbyttere for henne, hvis hun får fyken, noe hun så til de grader frykter utover i E03 og E04. Men da ikke først og fremst grunnet manglende resultater på banen, mer heller grunnet supporternes vrede etter noen mer eller mindre uheldige uttalelser i media. Om en trener bør si til media at hun ikke er så opptatt av tilskuere, selv om hun er vant fra kvinnefotballen med folketomme tribuner, vet jeg nå ikke helt, men vi får la den gå.

Det gjorde imidlertid ikke Varg-supporterne.

I løpet av disse episodene fikk Helena nemlig det som vel må være et voldsomt overdrevent supporteropprør mot seg, med en supportertropp som stampet inn på klubbhuset, slang sesongkortene sine fra seg, og foran Helena og sportslederen utførte en kvadlignende (og det som føltes som en uendelig lang) hymne til ære for en spiller som en gang på 70-80-tallet ble en klubblegende. Akkurat da lurte jeg jaggu på om serieskaperne hadde mistet det helt. Supporterne hater Helena altså, blant annet, fordi hun ikke kjenner til en som spilte i klubben for snart 40 år siden, og andre hendelser som hendte i nittenhundreogbrødmangel.

Det fulgte så opp med at Helenas hus og bil ble nedtagget seint på kvelden, hvorpå en rasende Helena oppsøker supporterpuben og river av seg en tirade som ville skremt fanden på flatmark.

Joda, selv om det er litt klisjè at hele supportergjengen på en random kveld sitter og bælmer øl på puben, så var Helenas tordentale rett i fleisen på supporterne bra TV. Da fikk vi endelig se at også hun har et temperament, og hun vippet de kritiske supporterne over mot sin banehalvdel, villige til å gi henne mere tid. Endelig litt forløsning for den hardt pressede treneren der altså, som våkner opp til blankpolert bil, hilsen "Villmennene" i supporterklubben. Så skal jeg knapt nevne den klisjèen det var at supporternes planlagte gå-fra-kampen-aksjon i det 82. minutt samsvarte nøyaktig med da 3 poeng ble til kun ett for Varg, i og med at Odd utlignet akkurat når Varg-fansen gikk (Vargs keeper stod til og med og glante opp mot tribunen mens Odd putta. Om det ikke var en Snickers han stod og drømte om...).

Episode 3 og 4 løftet uansett inntrykket av serien betraktelig.

Likevel er jeg ikke av de som ukritisk utdeler skamros av serien så langt. Ja visst ser jeg på og syns det er en spenning i å følge utviklingen, jeg syns sågar det er jækla lenge å vente en hel uke på en ny episode, så der scorer jo serien. Det er underholdende, og interessant nok, men det føles fortsatt urealistisk og litt for tilgjort.

Ta for eksempel en av hendelsene fra episode 5, der Varg møter "jævla Ålesund", og det koker utpå banen. Helena går i klinsj med bortelagets trener på sidelinja, og skubber han overende. Ikke uten grunn selvsagt. Aalesund-treneren, selvsagt måtte det være Vegar Hoel man presset inn også i denne serien (mannen må jo tydeligvis spille sexistisk dritt i alt av serier for tiden, det være seg "Aber Bergen" eller "Heimebane"), legger nemlig hånden sin i skrittet på Helena (etter å før kamp i garderobeanlegget ha invitert henne på en drink...yeah right). Selvfølgelig uten at noen ser det, så dommeren sender Helena på tribunen, og en krykkehinkende Ellingsen (John Carew) må ta seg av coachinga det siste kvarteret.

Altså, hvor sannsynlig er det at en eliteserie-trener ville lagt hånda si i skrittet på en kvinnelig motstander midt under en kamp? Med kameraer på alle kanter, og øyne både her og der? Ja, jo, tja, kanskje i en opphetet disputt, og hvis treneren var klyse nok, men neppe i den kraftige MeToo-tiden vi er inne i? (serien ble riktignok spilt inn i fjor, før den kampanjen tok fyr).


Aalesunds trener i opphetet diskusjon med Helena. Foto: Skjermdump NRK.no


Aalesund-treneren har vært på mannekurs hos Trump. "Grab `em by the pussy. You can do anything." Foto: Skjermdump NRK.no

 

Ironisk nok sikrer da også Varg sin aller første seier både i serien og på heimebane, med Helena på tribunen, som ny bestekompis med han skjeggete supporterlederen, og Ellingsen er den som får cred`en i garderoben for det "taktiske genistreket" av de andre spillerne, en beskjed han ble instruert til av Helena før hun gikk opp på tribunen. Jaja, selv ikke den fikk hun av serieskaperne.

Ellers syns jeg at de som klarer seg aller best på skuespillersiden er Axel Bøyum og faktisk John Carew, begge i rollene som hjemvendte fotballproffer i hver sin ende av aldersskalaen. Begge spiller overbevisende nok til at rollefiguren deres virker troverdig og ekte, etterhvert. Carews figur slet kanskje litt i de første par episodene, men ettersom vi fikk komme nærmere innpå han har figuren vokst. Rolf Kristian Larsen som spiller den populære, sympatiske og Helena-vennlige midtbanespilleren Brattskjær er en annen favoritt foran kamera. I epsiode 5 stilles dog lojaliteten hans til Helena på et par kraftprøver, som skal gjøre det spennende å se utover hvordan påvirker forholdet mellom spiller og trener. Emma Bones må absolutt nevnes i dag igjen, mer av henne i fremtiden, ja takk.

Hva så med Ane Dahl Torp sjøl da? Hovedpersonen som hun selvsagt er. Jeg er ikke riktig sveipet av banen ennå av hennes prestasjoner i rollen, men ser heller ingen andre skuespillere jeg tror ville gjort det bedre. Rett og slett fordi vi ser alt for lite av hvordan hun bygger opp spillergruppa og tilliten. I E05 ser vi imidlertid endelig en del av kampledelsen hennes, noe som var på tide. De som hadde forventet at en kvinne ville være overtydelig på fair play vil kanskje bli overrasket? Jeg syns ihvertfall akkurat det er forfriskende, og kanskje et omen om at vi får se en tøffere side av henne fremover. For vi ser at det er når hun er sint, forbanna, indignert og presset til kanten hun er som best. Dahl Torp behersker kroppsspråket sitt godt, særlig uttrykkene i øynene sier mye. Jeg håper imidlertid vi snart får se litt mer glede også hos henne (som når Varg satte inn 2-1-goalen mot "jævla Ålesund") istedet for snusing og hender apatisk i lomma.


Jubel! Foto: Skjermdump NRK.no

Men jeg sliter fortsatt litt med å la passere det noe urealistiske i serien, og at man også har lagt seg på en linje innimellom som tenderer mot komisk, som når Brattskjær ankommer sykehuset og blir møtt av en lege som tydeligvis selv burde få sansene sine undersøkt. Dessuten de nevnte klisjèene. Som at Varg utligner til 1-1 umiddelbart etter at Helena har brukt litt "psykologisk krigføring" på sidelinja mot herr Hoels klyse av en bortelagstrener, som med en gang etter linjesamtalen med Helena løfter laget sitt lenger frem, noe som gir Varg åpningen for å angripe.

Noen vil garantert mene at selve fotballsekvensene av serien føles veldig falskt. Det ER naturligvis stor forskjell på den ekte eliteserien i fotball, og den eliteserien i fotball "Heimebane" introduserer oss for, både i teknikk, intensitet, publikumslyd (OK, der er det kanskje ekte, enkelte steder i landet er det jo steindødt fra tribunene stort sett...og i E05 ser vi jo at omtrent hele lokalsamfunnet er folketomt mens kampen pågår, for å underbygge at hele byen følger fotballaget), og i apparatet rundt kampene, men her skal jeg gi "Heimebane" frikort, for det er garantert en stor utfordring å få fotball til å fremstå ekte nok sett med fotballfan-øyne. Jeg skjønner ellers at det er enklest å fremstille bilder fra "hjemmekampene", for da er tribunene fulle ser det ut som, noe som vel muligens vil være vanskeligere andre steder (krever jo en del statister, ressurser, etc?), men jeg venter spent på hvordan sekvenser fra bortekamper vil se ut (jeg vet at man for eksempel har vært på Alfheim i Tromsø og laget klipp til serien). Det blir moro å se hvordan det blir seende ut. Faktisk syns jeg i sum at disse kampactionsekvensene i særlig episode 5 ser tilfredsstillende godt ut.

Serien har ved halvtid fått tid til å spille på langt flere strenger også enn bare det faktum at vi følger en kvinnelig trener og fotball. Her er tid for litt ekteskapelig uro og sidesprang for Ellingsen, kjærestetrøbbel for Helenas tenåringsdatter (Emma Bones, som også spiller veldig godt og er et av seriens sterkeste kort), skolesekvenser, fødsler (Ivar Hoff ville sikkert døpt Brattskjærs unge for "Nedrykkine" hvis han satt i studio da Varg-profilen stormet av banen fra frisparket han skulle ta) og mer eller mindre psykososiale problemer (Bøyums rollefigur Adrian Austnes).

Med en muligens skadet Ellingsen betyr kanskje også de kommende episodene at man nødvendigvis får inn en ny spiss (jada, jeg har smuglest på de korte episodebeskrivelsene hos NRKs nett-TV hvor en ny spiller inn avsløres). Her aner jeg en utenlandsk spiller inn, noe som kan bli et nytt interessant tema. Videre får vi vel også en nærmere oppnøsting i hva det er som plager unge Adrian, for farens ankomst er også varslet. Nå er jeg sikkert på villspor,men det er jo også det morsomme med slike bloggposter som denne, å fundere på hva som kan skje, men det skulle ikke overraske om serien i tillegg til å vise oss den første kvinnelige treneren på toppnivå, også får en spiller ut av skapet? Dog tror jeg ikke det er det som er saken her.
Ellingsen blir naturligvis også nå litt mer spennende å følge videre. Var kvarteret han fikk fra sidelinja som "hovedtrener" med på å gi han troen tilbake på at han kan overta laget? Og imens fortsetter vel kurtiseringen fra den meget yngre supporteren ;) I neste episode trues forøvrig Helena av utestengelse ser jeg, noe som åpner for litt intriger.

Etter halvspilt serie syns jeg "Heimebane" legger seg på et pent og solid terningkast 4, med potensiale til videre klatring.

LES OGSÅ FILMHJERTES OMTALE AV EPISODE 1 OG 2

Episode 1-5 av "Heimebane" kan sees hos NRK TV

* På vanlig TV sendes episode 5 ikveld (25. mars) klokka 20:55, og de neste episodene sendes de fem kommende søndagene til samme tid (Legges ut på nett tidligere på søndagene).

♥   ♥   ♥   ♥   -   -

#heimebane #nrk #NRKTV #nrknetttv #seriesnakk #heimebanenrk #VargIL #HelenaMikkelsen #AneDahlTorp

Filmomtale: MY FRIEND DAHMER (2017) - Intetsigende eller et portrett av en seriemorders oppstandelse?

Intetsigende eller et portrett av en seriemorders oppstandelse?

For et halvt års tid siden trakk jeg frem filmen "My Friend Dahmer" (USA, 2017) som en av filmene fra 2017 jeg måtte få sett.

Da jeg snubla over den på nett benyttet jeg sjansen til å se filmen.

MY FRIEND DAHMER
USA, biografisk drama/krim, 2017, 1t 47m
Regi: Marc Meyers
Tilgjengelig hos bl.a. iTunes Store

Først litt bakgrunnshistorikk. Jeffrey Dahmer var en av historiens verste seriemordere. I tillegg til at han var både sexovergriper, nekrofil og kanibal. I årene fra 1978 til 1991 drepte Dahmer 17 gutter og unge menn (16 av de i perioden 1987-91), voldtok og antastet andre, før han i 1992 ble idømt 15 livstidsdommer for disse drapene, hvorav flere involverte både nekrofili og kanibalisme.

My Friend Dahmer bygger på den sanne historien om Dahmers tidligere liv, og viser IKKE noe av de horrible drapene han begikk. Filmen skildrer nemlig utelukkende tiden før Dahmer begynte med sine grensesprengende utforskinger av sine djevelske sider. Filmen er en fortelling om en sjenert og utilpass tenåring som gjør alt for å passe inn blant de andre elevene på high-school. Historien om den mørke bakgrunnen til den grufulle skjebnen, og om transformasjonen fra ungdom til et menneskespisende uhyre er basert på den kritikerroste tegneserieboken med samme navn, skrevet av Dahmers ungdomskamerat Derf Backderf.

Desverre er filmen, sitt unnskyld uttrykket, dødsspennende premiss, mest av alt dødsens kjedelig. Ihvertfall de første tre-fire kvarterene av den.

Filmen viser oss riktignok Dahmers dragning mot å like å utforske døde dyr, og noen creepy sekvenser hvor han lusker i buskene og holder øye med en mannlig jogger, og filmen lar oss stifte bekjentskap med den noe dysfunksjonelle familien hans og hvordan han ble både mobbet og ansett som en skrue, men jeg har iallefall problemer med å ut fra denne skildringen kunne forestille meg at Dahmer skulle bli den drapsmaskinen han ble. At det var noe rart ved han, ja, men det fremstår som underlig at han ble som han ble. Eller, noe mangler, noe av forhistorien før denne historien tar til kanskje?

Jeg er heller ikke veldig imponert over skuespillet totalt sett. Ross Lynch, frem til dette best kjent som utelukkende sympatisk og pent ungdomsidol i Disney Channel-komiserien Austin & Ally, spiller hovedrollen som den trøblete Dahmer i ung alder. Lynch holder stort sett maska godt, han er for det meste troverdig som en utilpass ungdom, men disse "klikkene"/"fits"-ene som han flere ganger simulerer (se filmen så skjønner du) etterhvert på oppfordring fra den lille vennegjengen han blir en del av, syns jeg virker både merkelige, dårlig forklart og heller ikke spesielt bra utført. Uten at jeg aner hvordan den virkelige Dahmer oppførte seg i denne tiden. Rent visuelt utseendemessig er Lynch gjort passe lik den virkelige Dahmer.

Backderf (ungdomskameraten) skal senere, i en sak omtalt i Dagbladet, ha uttalt at " - For meg virker det som om hvert avgjørende øyeblikk på hans vei mot avgrunnen kunne ha vært unngått hvis voksne hadde grepet inn".

Og her ligger et mulig problem ved filmen syns jeg. At disse avgjørende øyeblikkene ikke fremstår som tydelige. Eller? Ja vist utforsket Dahmer spritfylla i skoletiden, han hadde disse såkalte "fits"-simuleringene og dragningen og interessen for å dissekere og behandle døde dyr, småmobbing og venner som muligens ikke var til det beste for han (?), samt et urovekkende legebesøk og en familie i oppløsning, pluss et par andre scener, som blant annet leder tankene inn på om Dahmers legning kan ha spilt en rolle? Men jeg syns det er vanskelig å se de store linjene. Hvem burde oppdaget den mørke psyken hans? Kanskje var det nettopp derfor det gikk som det gikk også, siden ingen grep inn, eller så noen grunn til det? Helheten er likevel der, på et vis.

I andre roller ses blant andre Alex Wolff (bl.a. Jumanji, 2017) som Backderf, og velkjente Anne Heche som Dahmers småpsykotiske eller kanskje rettere beskrevet småeksentriske, egenrådig eiendommelige og merkelige mor. Begge gjør brukbare rolleinnsatser, og siden jeg ikke vet hvor gode likheten er til de virkelige personene de spiller skal jeg ikke si stort på det.

Filmen beveger seg i alle tilfeller alt for langsomt fremover, og blir ikke interessant før den drar seg mot siste del. Da stiger spenningen betydelig, og man ser bedre det mørksinnet som befinner seg under utvikling i unge Dahmers hode. Likevel sitter jeg igjen etter filmen usikker på om det jeg egentlig har sett var intetsigende historien senere tatt i betraktning, eller om det i sum er en fragmentert men likefullt mørk oppbygging av en massedrapsmanns tidlige sinn.

Jeffrey Dahmer sonet kun 2 år av dommene sine. 34 år gammel ble han nemlig selv drept av en annen innsatt i fengselet i 1994.

♥  ♥  ♥  -  -  -

#filmhjerte #film #filmer #filmsnakk #filmtips #MyFriendDahmer #RossLynch

Serieomtale: NRKs "Heimebane" ep. 01 og 02: Uavgjort på heimebane

NRKs nye store fotballdramaserie "Heimebane" er godt i gang. De to første av 10 episoder er sendt, og jeg har, som stor fan av både fotball og TV-serier, selvsagt nå sett de to første episodene som ligger hos NRK TV (NRKs nett-TV). Her er en slags "recap" av seriens innledning.

Dramaserien har fått mye oppmerksomhet denne vinteren på grunn av tematikken i serien, som er rimelig original, det vil si, det er nok ikke før laget en tilsvarende serie, som forteller historien om tidenes første kvinnelige trener for et eliteserielag i fotball, og midt opp i den siste tidens sterke fokus på kvinnekamp, likestilling og MeToo har serien også stor aktualitet sånnsett. I tillegg hadde serien sin verdenspremiere under filmfestivalen i Berlin tidligere i år, og har mottatt en stort sett samlet akklamasjon fra pressekorpset.

Jeg ble ikke hemningsløst begeistret.

Likevel er de to første episodene såpass OK at førsteinntrykket mitt av serien fører karakterskalaen til midt på treet så langt. Dessuten, som både fotballfan, serieelsker og tilhenger av norsk drama er naturligvis "Heimebane" en må-se-serie.

I "Heimebane" møter vi altså fotballtreneren Helena Mikkelsen (Ane Dahl Torp), som blir historisk ved å være den første kvinnelige treneren som ansettes som hovedtrener for et herrelag på øverste nivå, i Eliteserien. Når treneren for det nyopprykka (og fiktive) laget Varg IL fra Ulsteinvik må gi seg på grunn av skrantende helse, velger klubben, eller rettere sagt klubbens sportslige leder, å gå for den oppsiktsvekkende og modige løsningen å ansette en kvinnelig trener. Reaksjonene fra spillere og omgivelser lar ikke vente på seg, særlig hos den hjemvendte tidligere serie A-proffen Michael Ellingsen (John Carew), som var forespeilet jobben som spillende trener. Ellingsen er imidlertid en storforlangende type, og klubbens sportslige leder føler seg ikke helt sikker på kompetansen hans som trener.

Jeg skal raskt si at jeg kommer til å følge serien til siste spark er tatt, fordi den har noen interessante sider ved seg, et potensiale og ikke minst et interessant premiss. Episode 1 var imidlertid nær et sviende hjemmetap, og heller ikke episode 2 ble en trepoenger i min bok, selv om det i 2. episode var klart bedre spill, for å bruke fotballsjargongen. Til det har de to første episodene rett og slett for mange urealistiske scener eller i det minste for svake pasninger fra manusforfatteren, som jeg snart skal si mere om.

En av debattene som har rast den siste uka etter seriens premiere på norsk fjernsyn er hovedrolleinnehaver Ane Dahl Torp sin trønderdialekt, som en del først og fremst trøndere mener ikke holder mål. Akkurat det må jeg si jeg driter i. For mitt vedkommende er trønderdialekten hennes gulle god, og ikke noe å henge seg opp i. Det er mye i Helenas bakgrunn som kunne gjort at dialekten er noe utvannet, hvis det nå er så viktig at trøndersken hennes er klokkerein. Aller helst skulle hun vel snøvla og snøfta som Team Antonsen i sin tid gjorde da de parodierte trøndere? For meg er hun mer enn trøndersk nok. Hun ramser til og med opp hvem som la RBKs målgivende pasninger i 97. Så nok om det.


Fin natur får vi også i denne norske dramaserien. Foto: skjermdump fra NRK.no

Men det var alle de feilene da.

For det første ansettelsesprosessen. Vargs sporslige leder Espen Eide (Morten Svartveit) hører tilfeldigvis Helena i et intervju i VG TV sitt studio etter at han selv har vært intervjuet der.

I intervjuet hos VG TV sitter forøvrig en eller annen NFF-representant og ytrer noen negative kommentarer om kvinnefotball. At en med NFF-logo på seg sitter på direkten hos VG TV og snakker negativt om kvinnefotball? Jau jau.

Vargs sportslige leder oppsøker ihvertfall Helena utenfor VG-huset og tilbyr henne jobben som Ellingsens assistent, noe hun på arrogant vis avviser blankt.

Hun er nemlig trener i toppserien for kvinnelaget Trondheims/Ørn, som skal spille semifinale i Champions League mot PSG. Så hvorfor "i helvete" skal hun være interessert i å hjelpe Ellingsen, nærmest spytter hun i trynet på Eide.

Vel hjemme i Trondheim står Helena og lengselsfullt ser inn de stengte gitterene utenfor et opplyst Lerkendal, mens vi hører gamle RBK-hallelujaopptak fra TV som "bakgrunnsmusikk" i Helenas hode. En mer klisjèfull scene enn det er det lenge siden jeg har sett. Der og da vekkes iallefall drømmen hennes om å bli herretrener på toppnivå til live.

Helena leser og ser seg opp på videoklipp av Varg IL, og tropper uanmeldt opp i Ulsteinvik og avleverer et tjukt hefte med vurderinger av spillestall og taktikk til Eide, med flengende beskrivelser av flere av spillerene, og med krav om å bli ansatt som hovedtrener, noe Eide avslår. Den sportslige lederen velger likevel etter noen dager å ringe henne og tilbyr henne jobben.

Altså. En eliteserieklubb ansetter en ny hovedtrener, uten at noen i klubben diskuterer det først? For slik det fremstår i serien har sportslig leder Eide tatt avgjørelsen helt på egenhånd uten å en gang nevne det for noen andre i klubbens ledelse. At han i det hele tatt vurderte Helena som assistent kom også kun på bakgrunn av at han hørte henne noen sekunder hos VG. Jeg syns hele ansettelsen virker dårlig forankret. Særlig siden det å være den første toppserieklubben i historien som ansetter en kvinnelig hovedtrener garantert vil medføre mye oppmerksomhet. Jeg sier absolutt IKKE at det å ansette en kvinne som herrelagstrener på eliteserienivå er noe som ikke burde gjøres, det må være opp til hver og en klubbledelse å avgjøre, men den prosessen som er presentert oss i denne serien er for svak.

Iallefall tar hun jobben, og et digert presseoppbud med alt av riksmedia er tilstede når hun presenteres på pressekonferansen (PK`en er ganske troverdig, og også førstesida på VG dagen etter som selvsagt, akk så klisjè, fokuserer på den ene humoristiske sex-kommentaren som ble ytret. Bare rart det ikke var Dagbladet....). Senere på dagen møter hun så spillerene for første gang, et møte som knapt kunne endt verre. Ellingsen har nemlig funnet permen med Helenas beskrivelser av spillerne, og vært så elskverdig å gitt denne til sønnen av den forrige treneren, som spiller i klubben kun fordi han er sønn av sin trenerfar ifølge Helena, og lesestunda i garderoben ble ikke riktig like koselig som da Høgmo i sin tid leste dikt for spillerene sine.


Høytlesing i garderoben, ingen suksessformel i Varg... Skjermdump: NRK.no

At ingen i klubbledelsen reagerer på slik direkte illojal oppførsel fra denne Ellingsen fremstår forøvrig helt sjukt.

Ganske sjuk virker også flere av rollefigurene å være. Vargs trener som må gi seg er rene tegneseriefiguren av en sinna grinebiter som kjefter på alt og alle. John Carew i rollen som ex-proffen Ellingsen er en annen. Jeg liker faktisk Carew, men jeg er noe ambivalent rundt prestasjonen hans i disse to episodene.  Carew holder maska greit, men rollefiguren hans er en karikatur. Hele hans tilstedeværelse som denne Ellingsen føles urealistisk. I en liten klubb tydeligvis tuftet på lagfølelse og hardt arbeid suser han rundt i en blankpolert Porsche, suger til seg mere lønn fra klubbkassa enn klubben strengt tatt har råd til, ruser ut fra treneransettelsesmøte grunnet frykt for bilens vel og ve, og er mer starstruck på seg selv enn Cristiano Ronaldo, i lille Ulsteinvik. Jojo..
Så er det herr Tangsrud, spilt av Bjarte Hjelmeland, som er klubbens rike sponsor og byens store forrettningsmogul. Det er hans navn som pryder stadionanlegget, Tangsrud Arena (som i virkeligheten er hjemmebanen til Hødd, huff huff...), og han liker slett ikke at Varg har ansatt en kvinne som trener, og kniper derfor igjen pengepungen som han tidligere hadde lovet å velvillig spre ut over Varg og Ellingsen for å forsterke laget. Tangsrud ville neppe bestått en # MeToo-granskning med glans.


Typisk VG-forside... Foto: skjermdump fra NRK.no

Men mest indignert og oppgitt er jeg vel egentlig over den samlede reaksjonen mot Helena. Telefonen hennes oversvømmes av slibrige og direkte hatefulle meldinger, oppringinger og talebeskjeder med regelrette trusler om voldtekt og drap. Noe Helena bare overser og ikke nevner for noen, før den 17-årige datteren hennes sniker på telefonen hennes i håp om å finne en innbydelse fra Skavlan.
Altså, får du drapstrusler anmelder du det da for svarte svingende til politiet! Men neida, Helena låser døra så da er det vel greit...

Skavlan hadde forresten ikke ringt, men KK ville gjerne ha motetips fra henne......

Selv ikke fra sin gamle klubb Trondheim/Ørn får hun lykkeønskninger. Etter at hun har fortalt spillertroppen at hun skal slutte kommer en av spillerne etter henne ut i gangen og tar et bittert oppgjør med henne. "...dra til Sunnmøre og bli spytta på i tre uker til du får sparken" og "dette kommer vi ikke til å tilgi deg", med mere. I en idrett der kvinner i all tid har måttet kjempe seg frem for å vinne aksept skulle man i det minste tro at Helena ville få lykkeønskninger med seg på veien fra klubben hun forlater, selv om Ørn altså hadde sjanser i Champions League. Alle vet jo at herrefotballen ligger i et helt annet univers når det gjelder oppmerksomhet, interesse og trøkk. Selv Helena bruker det som argument.


Ikke alle trenere får blomster som takk når de slutter.. Noen får denne hilsningen på sin vei. Foto: skjermdump NRK.no

I lokalbutikken spøker en med IQ på 25 (sitat fra Helenas datter, men spørs om den var så høy) om voldtekt av den nyankomne treneren, noen godt opp i årene fra supporterklubben med det kjønnsnøytrale navnet "Villmennene" slenger ut ukvemsord foran TV-skjermen, og som sagt har Carews Ellingsen satt spillerstallen opp mot henne, i et håp om at hun skal si opp snarlig.

Nå er jeg ikke det minste i tvil om at en virkelig ansettelse av en kvinne som hovedtrener for et lag i Eliteserien i fotball ville skapt digre overskrifter og mange reaksjoner, men ville det virkelig vært så jævlig som det "Heimebane" tegner et bilde av i sine åpningsepisoder?

I fall svaret er ja må jeg si jeg skjemmes. På vegne av fotballen og norske fans ville jeg ha skjemtes dypt.

Faktisk har jeg problemer med å tro på at en spillergruppe i en nyopprykket klubb ville reagert så negativt.

Nå var det riktignok kanskje ikke et sjakktrekk av Helena å komme med sine så til de grader ufiltrerte spillerbeskrivelser for klubben hun planla å ta over. Eller er det nettopp det som på sikt vil gjøre henne akseptert? Hennes ærlighet og det at hun ikke feier noe inn under matta i sin håndtering av laget.


Foto: skjermdump fra NRK.no

Noe annet som "irriterer" meg litt er at man har valgt å dikte opp et klubbnavn. Hvorfor Varg? Hvorfor ikke Hødd? Man har fått lov å bruke banen, for "Tangsrud Arena" er i virkeligheten Høddvoll stadion i Ulsteinvik, og det fremgår at man befinner seg i nettopp Ulsteinvik. Det er tydeligvis helt okey å bruke virkelige lag som motstandere, for Varg skal spille mot Sogndal i første kamp, og lag som Rosenborg, Vålerenga og Strømsgodset er nevnt, det samme er et knippe OBOS-lag, og jammen henger det også en Tromsø IL-vimpel inne på trenerens kontor. Ja i tillegg kommer hun jo fra en trenerjobb hos Trondheims/Ørn, som er et ekte lag. Men Varg IL måtte man altså kalle det. Jaja. Er det for å ytterligere poengtere at Helena trer inn i et mannsdominert miljø, siden "varg" vel både er en hannulv og et mannsnavn? Dette gir ikke trekk for serien, men er bare noe jeg velger å "irritere" meg over.

Noe annet som jeg syns er svakt i de to første episodene er at vi jo faktisk ikke får se særlig mye av hennes treneregenskaper. Hun lar assistenten Ellingsen, som hun motvillig må ha med seg i trenerteamet, ta seg av de første treningene, før hun imponerer i en skuddkonkurranse som vinner henne en dose anerkjennelse og aksept.

Ellers står Helena tilsynelatende for en veldig defensiv fotball. Den argumentasjonen mot henne fra Ellingsen skal jeg faktisk ikke underslå. Det virker, ut fra episode 1 og 2, som at hennes filosofi ligger i å forsvare seg, og at målet ikke er å vinne, men å unngå å tape. Jeg bare minner om en viss trener vi hadde i Tromsø med omtrent samme filosofi, som endte opp med å bli kjeppjaget av fansen. Nå er kanskje ikke dette inntrykket beskrivende for hva vi får se videre av Helena, godt spilt av Dahl Torp, for med intredenen av den unge og en gang lovende utenlandsproffen Adrian (Axel G. Bøyum, kjent fra "Øyenvitne") som i ung alder har bestemt seg for å legge opp etter å ha vært proff i Ajax, men som Helena ønsker å få inn i laget, kan det være håp om offensive toner fra treneren. Jeg liker Bøyum, og det skal bli morsomt å se han videre i serien. Torp selv spiller som sagt også bra, så også henne blir interessant og forhåpentligvis moro å se videre.

Carew i rollen som Ellingsen fremstår så langt kun som en selvopptatt klyse av verste sort, men jeg håper og tror vi får se en personlighetsforandring underveis fra rollefiguren, og noen av de øvrige spillerene på "Varg" står også frem så langt som karikaturer.

Imidlertid finns det positive sider også som sagt, også når det gjelder rollefigurene som omgir Dahl Torp. Bortsett fra at hun ikke melder fra om telefonhetsen syns jeg hun leverer en rolletolkning som føles reell. At hun ikke forstår hvorfor norske fotballfans har et engelsk favorittlag (eller var det utenlandsk hun sa?) får passere, selv om det sitatet var tåpelig skrevet inn. Den best kjente av skuespillerene (utenom Carew) som gestalter Varg-spillere er velkjente Rolf Kristian Larsen ("Mannen som elsket Yngve", "Nobel"), som spiller en av spillerene (morsom setning) med størst tro på Helena gjør en bra rolleprestasjon. Morten Svartveit som Vargs sportslige leder spiller rent og pent, Helenas datter (Camilla Mikkelsen) gjør det også godt (selv om verken hun eller kjæresten har hørt om Ulsteinvik...LOL), og Axel Bøyum er god.

Jeg syns også Vargs materialforvalter, banemester og oppmann, Eddie, alt i en og samme person, er tatt på kornet slik mange ildsjeler i hans stilling er, med humoristiske kommentarer på lur. Jeg lo godt av svaret hans på sitt eget spørsmål som han fikk den nye treneren til å stille seg ved deres første møte, etter at hun hadde påpekt at han vel var Leeds-fan.  - "Hvor var du da Oddvar brå brakk staven"? spør Helena, etter å ha blitt bedt om å spørre om det, hvorpå den joviale draktvaskeren på kav Ulsteinviksk (tror jeg) sier "eei va på Elland Road å så guttane tape 2-1 for Liverpool...det eeee jæææævligste dagen i livet mitt! ....åså rykkte vi ned den sesongen"(*). Dette (at Leeds tapte) svarer Helena at hun husker, for faren var forbanna resten av det året. Ja særlig at du husker den kampen...


Heldigvis noen som liker den nye treneren. En fars lidenskap for Leeds holder lenge for å bli venn med Vargs altmuligmann ;) Foto: skjermdump fra NRK.no

"Steikje bra", sier oppmann Eddie til Helena at hun må si. Så langt er det et stykke unna å være steikje bra, men forhåpentligvis blir det bedring utover. Episode 1 av "Heimebane" klarte nemlig såvidt å forsvare seg til en uavgjort, mens man i episode 2 luktet litt på seier, men heller ikke da klarte å vippe kampen i sin favør. Men som vi alle som elsker fotball vet; på heimebane holder det ikke med uavgjort i lengden.

♥   ♥   ♥  -   -   -

#nrk #nrkdrama #fotballdrama #fotballserie #dramaserie #TVdrama #TVserie #seriesnakk #heimebane #anedahltorp #johncarewv

(* Oddvar Brå brakk staven 25. februar 1982. Leeds sin hjemmekamp mot Liverpool ble derimot spilt 27. februar 1982, og endte ikke 1-2, men 0-2. Så den godeste materialforvalteren er ikke "steikje bra" på hukommelse iallefall. Men Leeds rykka ned det året).

(PS: og alle skjønner at Helena kommer til å si steikje bra til slutt?)

Oscar 2018: Feil film utropt som vinner, men denne gang var det desverre riktig - Filmhjertes syn på årets Oscar-show

Årets Oscar-utdeling gikk av stabelen natt til mandag norsk tid, uten nye konvoluttskandaler, og ble et bevis på at det langt fra er de beste som vinner.

Et par "skandaler" var det jo dog. Faktisk kan altså den dårligste filmen vinne både beste film og beste regi, slik tilfellet ble i år da The Shape of Water fikk med seg fire Oscar-statuetter.  At den fikk prisen for produksjonsdesign og originalmusikk er forsåvidt greit nok, men å gi beste regi og beste film til dette vannsprøytet er håpløst feil valg av Oscar-akademiet, særlig når vi vet at den konkurrerte mot klassefilmer som Get Out, Dunkirk, Call Me By Your Name, Three Billboards Outside Ebbing, Missouri og forsåvidt også Lady Bird, Phantom Thread og The Post, som alle som en er mye, mye, mye bedre enn årets vinnerfilm.

Av de 9 beste film-nominerte var det kun The Post og Lady Bird som måtte gå tomhendte hjem. TSOW fikk 4, Dunkirk 3, Darkest Hour og Three Billboards 2, Call Me by Your Name, Get Out og Phantom Thread 1. To priser fikk også Blade Runner2049 (kinematografi/foto, og visuelle effekter) og animasjonsfilmen Coco (animerte film og originalsang).

Som ventet vant forhåndsfavorittene de fire skuespillerkategoriene. Gary Oldman, Frances McDormand, Sam Rockwell og Allison Janney mottok hver sin Oscar-statuett. Alle de fire leverte glimrende rolleprestasjoner.

Årets show som ble ledet av komiker Jimmy Kimmel for andre året på rad var ellers av det trygge slaget. Fra scenen ble det litt småvitsing og man hadde ikke så fryktelig mye MeToo-humor og stikk (noe var det jo såklart), mens det hos prisutdelerne, pauseinnslag-presentatørene og i takketalene fra prisvinnerne blant annet var en del humoristiske betraktninger og mer alvorsladet om raseskille (mange hvite Oscar-folk osv), fjorårets La La Land-tabbe ble selvsagt omtalt, og naturligvis ble det en hel del fra scenen om kvinners plass i filmverdenen, som da prisvinner Frances McDormand holdt sin flammende kraftsalve der hun hyllet kvinner, og ikke uventet fikk vi litt Mexico-ros da Coco fikk animasjonsprisen (som sikkert ikke presidenten syns noe særlig om, haha).

Mange ble takket under showet, men en spesiell takk gikk til alle som ser film, særlig de som går på kino. Det morsomste pauseinnslaget sto verten Kimmel for da han dro med seg en rekke stjerner fra Oscar-salen og over gata hvor han avbrøt en kinoforestilling til ellevill jubel fra salen.

En liten morsom overraskelse var det selvsagt at prisutdelerne for utdelingen av beste film var Warren Beatty og Faye Dunaway, duoen som klussa det så salig til ifjor da de utropte feil vinner. De to veteranene hadde strammet seg opp til ny dyst, og bestod denne gang ;) Desverre utropte de feil vinner igjen, men denne gang var det altså riktig (Ja, jeg syns det var feil vinner såklart).

Foto: imdb / getty images, Kevin Winter

Jeg er selvsagt skuffet over at The Shape of Water vant for beste film og regi, men noen hyggelige stunder var det også, og siden The Shape of Waters regissør Guillermo del Toro er en såpass jovial, sympatisk og likanes fyr gjør det skuffelsen litt enklere å svelge. Så var det da i det minste også trivelig å se Michael Stuhlbarg på scenen da del Toro holdt takketalen. Stuhlbarg, mannen med birolle i ikke mindre enn tre av de nominerte for beste film, men uten nominasjoner selv altså.

Aller størst pris satte jeg på Oscaren til vidunderlige Call Me By Your Name for beste adapterte manus, som gikk til manusforfatter James Ivory, som vel var den eneste med jukselapp for å huske takketalen sin ;) (edit: OK, kanskje hadde også Rockwell det...noen flere?). Svært gledelig var også prisen til Jordan Peele for beste originalmanus for glimrende Get Out, og det var særs hyggelig at den episke Dunkirk fikk med seg de tre "tekniske" prisene, for lydmiks, lydklipp og filmredigering (klipp). Alle disse fem vinnerne er høyst fortjente. CMBYN og Get Out har glimrende manus, og Dunkirks aller største styrker er blant annet den spektakulære lyden.

Oscar-tipsene mine i år gikk det forøvrig ganske brukbart med. Med 19 av 24 tips riktig plottet inn sier jeg meg fornøyd med spåmann-egenskapene mine, særlig siden to av de fem jeg bommet på var de jeg nevnte som utfordrer (egentlig hadde jeg riktig vinner på ikke-engelskspråklige film også, men valgte svenskenes bidrag kun fordi jeg håpet på en svensk prisvinner og sjansene var brukbare), og på kortfilm var vinneren den jeg nevnte som utfordrer. Helbom fra meg ble det på kortdokumentar og dokumentar, samt også bom på visuelle effekter. Men som sagt, 19 av 24 riktige syns jeg selv var greit tippet ;)

Årets awards season er dermed over, og racet for Oscar 2019 kan starte.

Her er alle vinnerene og nominerte (Vinner uthevet)

Beste film

Call My By Your Name

Darkest Hour

Dunkirk

Get Out

Lady Bird

Phantom Thread

The Post

The Shape of Water

Three Billboards Outside Ebbing, Missouri

 

Beste mannlige hovedrolle

Timothée Chalamet, Call Me By Your Name

Daniel Day-Lewis, Phantom Thread

Daniel Kaluuya, Get Out

Gary Oldman, Darkest Hour

Denzel Washington, Roman J. Israel, Esq.

 

Beste kvinnelige hovedrolle

Sally Hawkins, The Shape of Water

Frances McDormand, Three Billboards Outside Ebbing, Missouri

Margot Robbie, I, Tonya

Saoirse Ronan, Lady Bird

Meryl Streep, The Post

 

Beste regi

Christopher Nolan, Dunkirk

Jordan Peele, Get Out

Greta Gerwig, Lady Bird

Paul Thomas Anderson, Phantom Thread

Guillermo del Toro, The Shape of Water

 

Beste originale sang (Original Song)

"Mighty River" fra Mudbound

Musiss og Lyrikk av Mary J. Blige, Raphael Saadiq, og Taura Stinson

"Mystery Of Love" fra Call Me by Your Name

Musikk og Lyrikk av Sufjan Stevens

"Remember Me" fra Coco

Musikk og Lyrikk av Kristen Anderson-Lopez og Robert Lopez

"Stand Up For Something" fra Marshall

Musikk av Diane Warren; Lyrikk av Lonnie R. Lynn og Diane Warren

"This Is Me" fra The Greatest Showman

Musikk og Lyrikk av Benj Pasek og Justin Paul

 

Beste originale filmmusikk (Original Score)

Dunkirk, Hans Zimmer

Phantom Thread, Jonny Greenwood

The Shape of Water, Alexandre Desplat

Star Wars: The Last Jedi, John Williams

Three Billboards Outside Ebbing, Missouri, Carter Burwell

 

Beste kinematografi/foto (cinematography)

Blade Runner 2049, Roger A. Deakins

Darkest Hour, Bruno Delbonnel

Dunkirk, Hoyte van Hoytema

Mudbound, Rachel Morrison

The Shape of Water, Dan Laustsen

 

Beste originale manus

The Big Sick, skrevet av Emily V. Gordon & Kumail Nanjiani

Get Out, skrevet av Jordan Peele

Lady Bird, skrevet av Greta Gerwig

The Shape of Water, manus av Guillermo del Toro & Vanessa Taylor; historie av Guillermo del Toro

Three Billboards Outside Ebbing, Missouri, skrevet av Martin McDonagh

 

Beste adapterte manus

Call Me by Your Name, manus (screenplay) av James Ivory

The Disaster Artist, manus (screenplay) av Scott Neustadter & Michael H. Weber

Logan, manus (screenplay) av Scott Frank & James Mangold og Michael Green; historie av James Mangold

Mudbound, manus (screenplay) av Virgil Williams og Dee Rees

 

Best kortfilm

DeKalb Elementary

The Eleven O`Clock

My Nephew Emmett

The Silent Child

Watu Wote/All of Us

 

Beste dokumentar-kortfilm

Edith+Eddie

Heaven Is a Traffic Jam on the 405

Heroin(e)

Knife Skills

Traffic Stop

 

Beste filmredigering/klipp (Film editing)

Baby Driver, Paul Machliss og Jonathan Amos

Dunkirk, Lee Smith

I, Tonya, Tatiana S. Riegel

The Shape of Water, Sidney Wolinsky,

Three Billboards Outside Ebbing, Missouri, Jon Gregory

 

Beste visuelle effekter

Blade Runner 2049, John Nelson, Gerd Nefzer, Paul Lambert og Richard R. Hoover

Guardians of the Galaxy Vol. 2, Christopher Townsend, Guy Williams, Jonathan Fawkner og Dan Sudick

Kong: Skull Island, Stephen Rosenbaum, Jeff White, Scott Benza og Mike Meinardus

Star Wars: The Last Jedi, Ben Morris, Mike Mulholland, Neal Scanlan og Chris Corbould

War for the Planet of the Apes, Joe Letteri, Daniel Barrett, Dan Lemmon og Joel Whist

 

Beste animasjonsfilm

The Boss Baby

The Breadwinner

Coco

Ferdinand

Loving Vincent

 

Beste animerte kortfilm

Dear Basketball

Garden Party

Lou

Negative Space

Revolting Rhymes

 

Beste kvinnelige birolle

Mary J. Blige, Mudbound

Allison Janney, I, Tonya

Lesley Manville , Phantom Thread

Laurie Metcalf, Lady Bird

Octavia Spencer, The Shape of Water

 

Beste ikke-engelskspråklige film (Best foreign language film)

A Fantastic Woman

The Insult

Loveless

On Body and Soul

The Square

 

Beste produksjonsdesign

Beauty and the Beast

Produksjonsdesign: Sarah Greenwood; Sett dekorasjon: Katie Spencer

Blade Runner 2049

Produksjonsdesign: Dennis Gassner; Sett dekorasjon: Alessandra Querzola

Darkest Hour

Produksjonsdesign: Sarah Greenwood; Sett dekorasjon: Katie Spencer

Dunkirk

Produksjonsdesign: Nathan Crowley; Sett dekorasjon: Gary Fettis

The Shape of Water

Produksjonsdesign: Paul Denham Austerberry; Sett Dekorasjon: Shane Vieau og Jeff Melvin

 

Beste lydmiks (Sound mixing)

Baby Driver, Julian Slater, Tim Cavagin og Mary H. Ellis

Blade Runner 2049, Ron Bartlett, Doug Hemphill, og Mac Ruth

Dunkirk, Mark Weingarten, Gregg Landaker, og Gary A. Rizzo

The Shape of Water, Christian Cooke, Brad Zoern, og Glen Gauthier

Star Wars: The Last Jedi, David Parker, Michael Semanick, Ren Klyce, og Stuart Wilson

 

Beste lydklipp (Sound editing)

Baby Driver, Julian Slater

Blade Runner 2049, Mark Mangini og Theo Green

Dunkirk, Richard King og Alex Gibson

The Shape of Water, Nathan Robitaille og Nelson Ferreira

Star Wars: The Last Jedi, Matthew Wood og Ren Klyce

 

Beste dokumentar-film

Abacus: Small Enough to Jail

Faces Places

Icarus

Last Men in Aleppo

Strong Island

 

Beste kostymedesign

Beauty and the Beast, Jacqueline Durran

Darkest Hour, Jacqueline Durran

Phantom Thread, Mark Bridges

The Shape of Water, Luis Sequeira

Victoria & Abdul, Consolata Boyle

 

Beste sminke og hårstyling

Darkest Hour, Kazuhiro Tsuji, David Malinowski og Lucy Sibbick

Victoria & Abdul, Daniel Phillips og Lou Sheppard

Wonder, Arjen Tuiten

 

Beste mannlige birolle

Willem Dafoe, The Florida Project

Woody Harrelson, Three Billboards Outside Ebbing, Missouri

Richard Jenkins, The Shape of Water

Christopher Plummer, All the Money in the World

Sam Rockwell, Three Billboards Outside Ebbing, Missouri

 

#oscar #oscar18 #oscar2018 #oscars18 #oscars2018 #academyawards #oscarshow #filmhjerte #filmsnakk #film

Les mer i arkivet » Oktober 2018 » September 2018 » August 2018
Lars JG

Lars JG

1, Tromsø

Velkommen til Filmhjerte :) Jeg er en over gjennomsnittet filminteressert type som bor i Tromsø. En av de store interessene mine er kino, film og serier, som er det bloggen handler om. Jeg kan kontaktes her på bloggen, på e-post sendt til filmhjerte alfakrøll 1337 punktum no, eller mobil ni fem null to tre en åtte en. ******************************* Chattes! ******************* Lars Jørgen Grønli

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Siste kommentarer

Lenker