FILMANMELDELSE: SHOPLIFTERS
Drama, Japan, 2018, 2t 01m
Forventningene mine til Shoplifters gikk først og fremst ut på at vi skulle få se en tradisjonell historie om mellommenneskelige relasjoner og omsorg i en familie. Det får vi forsåvidt også, men historien stikker dypere enn som så da den også evner å både overraske samt ha et par twister på lur.
Shoplifters vant Gullpalmen under Cannes-festivalen i fjor, noe som ikke er så vanskelig å forstå, for filmen er en engasjerende familiefortelling som utforsker familiære relasjoner, og hvor det gradvis avsløres hemmeligheter som kaster nytt lys over rollefigurene og familiekonstellasjonen.
Selv om filmen muligens er en smule for lang, særlig ettersom det store klimakset kommer en stund før filmen er slutt, så er Shoplifters en film full av varme, medmenneskelighet og de små øyeblikkene som fester seg. Det er en rolig fortellerstil, som også gir oss god tid til å utforske scenografien.
I Shoplifters tas vi med til en familie på fem som lever under trange kår i Tokyo. Vi møter Osamu (Lily Franky), kona Nobuyo (Sakura Andô), Nobuyas søster Aki (Mayu Matsuoka), bestemor Hatsue (Kirin Kiki) og husets lille sønn, den sjarmerende Shota (Juy Kairi).
Familien kommer seg gjennom tilværelsen takket være Hatsues pensjon, diverse småjobber, og ikke minst ved det filmens tittel spiller på. Butikktyverier. Osamu er nemlig titt og ofte på handletur med uedle hensikter og tyvgods i sekken, og han har også involvert sønnen Shota sterkt i disse gjerningene. De tar stort sett bare det de trenger og lever under mottoet om at det som er i butikkene ikke eies av noen ennå. Selv om de altså har laget seg et slags moralskt kompass er det ikke tvil om at den lille familien beveger seg på kant med loven – regissøren har da også underveis i filmen lagt inn flere små hint om at kanskje ikke alt er så åpenlyst som det synes som.
På vei hjem etter et av sine tyvraid kommer de over den lille jenta Yuri (Miyu Sasaki), en søt hjerteknuser av dimensjoner, men også åpenbart forsømt av foreldrene og forlatt, så Osamu og familien ender opp med å ta henne til seg som sin egen. Den purunge jenta blir en naturlig del av den nye familien, men når hun etter måneder borte fra sin egentlige mor etterlyses via politi og media kommer mørke hemmeligheter om hennes “nye” familie fram i lyset.
Det fine persongalleriet i Shoplifters er menneskelige på godt og vondt, med skuespillere som gjennomfører solide prestasjoner. Japansk kultur og levesett har utvilsomt flere ulikheter sammenlignet med europeisk/amerikansk som vi er godt kjent med, uten at det ødelegger for filmopplevelsen ettersom det meste i filmen er universelle problemstillinger.
Det mangler noe på filmens driv og framdrift, og noen ganger dveles det for lenge ved enkelte ting, som blant annet allerede nevnt angående siste del av fortellingen. Filmen lener seg helt klart på hverdagslige skildringer og problemstillinger, og maler et bilde av et japansk samfunn med store forskjeller, hvis man ser på det helhetlige bildet. Likevel fører det og med seg at filmen ikke har et konfliktnivå som kunne gjort den enda mer spennende.
Moralske dillemmaer har en sentral plass i historien som brettes ut, det samme har da så til de grader også spørsmål knyttet rundt familie og hva som skaper familebånd.
Den stort sett lavmælte formen filmen har gjør ikke at den ikke er engasjerende, for vi rekker å bry oss om rollefigurene før familiens hemmeligheter til slutt kommer for en dag. Dette er tett på fem filmhjerter/terningkast 5, men det blir en solid firer.
♥ ♥ ♥ ♥ – –
Tekst: Lars Jørgen Grønli
Foto: Pressefoto TIFF / tiff.no
