I dag er det ordinær kinopremiere på den norske dokumentarfilmen Brødre. Her kan du lese anmeldelsen min av filmen, som hadde verdenspremiere i januar da den ble vist på filmfestivalen i Tromsø (TIFF).
Den nye norske dokumentarfilmen Brødre er kalt “den norske Boyhood”.
Regi og foto er det Aslaug Holm som står for. Uten henne hadde det aldri blitt noen film, men hun er godt hjulpet av mannen sin, Tore Buvarp, som er produsent, og deres to sønner Markus og Lukas Holm Buvarp, som er filmens hovedpersoner. Haug er en av landets mest anerkjente filmskapere innen dokumentarsjangeren, hun har tidligere blant annet medvirket i produksjoner som “Heftig og Begeistret” og “Oljelandet”, for å nevne et par. I dette filmprosjektet kallt “Brødre” har hun i en periode på ca 8 år filmet sine to sønner, Markus og Lukas, der hun gjennom tilbakeblikk til egen barndom, også det fanget på film, mikset med filming av de to brødrene, har skapt en veldig varm, humoristisk og ikke minst nær og poetisk oppvekstsskildring, der en epoke i livet man ikke får tilbake skildres på en fortreffelig måte egentlig. Filmen forsøker å vise hva som former oss, noe den gjør det på en underfundig, god og tankevekkende måte.
“-Så lenge jeg husker har mamma filmet meg”
Å filme noe eller noen over en så lang periode er selvsagt et krevende arbeide, både for regissøren selv, og ikke minst de to sønnene som har vokst opp med filmingen hennes. “-Så lenge jeg husker har mamma filmet meg”, sier den ene sønnen i filmen. Og det har hun virkelig gjort, på godt og vondt. For som filmen viser er det ikke alltid like morsomt å ha kamara rettet mot seg hele tiden. Det tette båndet mellom de to brødrene er et sterkt portrett. Det er ikke alltid lett å være storebror. Ei heller lillebror.
Filmmatisk sett er denne type filmprosjekter fortsatt ganske unikt. Vi hadde selvsagt fjorårets “Boyhood”, der regissøren hadde fulgt samme skuespillere over en periode på 12 år, og med det skapt en unik film. Men “Boyhood” var likevel fiksjon, mens “Brødre” er en dokumentar, der vi kommer tett innpå de to brødrene og oppveksten deres på Sagene i Oslo. Vi følger de to på sommerferie på Smøla, der mora kommer fra, der de bader, ror, på skolen, fotball-løkka, på fotballtrening, musikkøving, og i andre dagligdagse situasjoner. Foreldrene, som altså har laget filmen, medvirker også selv foran kamera. Vi får se en utvikling hos de to brødrene, fra de er i tidlig barneskolealder og frem til den eldste nå er 16-17 år, krydret med filmklipp fra de var enda mindre enn ved filmens start.
Filmen er som nevnt poetisk, men det er ingen “kunstfilm” (mulig det ikke er riktig uttrykk, men jeg prøver å forklare det) der man som publikum ikke forstår hva som skjer og hva meningen er. Skjønt, hva meningen med livet er, og hva meningen med filmen er, er spørsmål som stilles i denne filmen, og det på en flott måte må jeg legge til, men det er ikke poenget her. For mange vil kanskje ord som poetisk film virke litt skremmende, fordi det kanskje ofte noe misvisende er forbundet med at det da er en svevende handling som ikke er så lett å få tak på. Slik er det ikke i “Brødre”. Filmen er poetisk fordi den på en stillfaren måte fanger essensen av en epoke i livet man nok aldri får tilbake; oppveksten og barndommen.
Det er så mange situasjoner i filmen som er gjennkjennbare fra egen oppvekst, som gjør den til en nostalgisk perle, der fremtidsdrømmer og fremtidshåp hos de to brødrene, samt den dagligdagse hverdag de står oppe i der og da, formidles på en måte som gjør at publikum kjenner seg igjen. Det går et umiskjennelig drag av sjarmerende sukk og fornøyelse gjennom publikum i kinosalen når Markus og Lukas kutter rabarbra, rensker den ute på trappa og ruller i sukker før de spiser det, eller plukker ripsbær fra ripsbusker, når de løper gjennom blomsterkledde enger, når man ser usikkerhet i diverse situasjoner, latteren sitter løst hos publikum når det ene gullkornet etter det andre serveres fra barnemunn. Filmen er også fotballrelatert, da fotballens betydning for oppveksten settes fint inn i sammenhengen. Her serveres også flere gullkorn. Liker du Skeid er kanskje dette ekstra morsomt. Men, dette er ingen fotballfilm, fotballen er kun en del av hverdagen vi får skildret.
Saken fortsetter under bildet.
Kanskje er det ting man husker fra sin egen barndom og oppvekst, eller i sine egne barns oppvekst. Filmen passer for publikum i alle aldre, og jeg registrerte underveis godlynnet varm latter fra mange av de som satt rundt meg. Det var ingen tvil om at publikum var fascinert av filmen, og sjarmert av de to brødrene, storebror Markus, og lillebror Lukas. Særlig sistnevnte er bare skjønn i denne filmen. Mens Markus har mer eller mindre klare mål om å satse på fotball (eller musikk), er Lukas mer filosoferende. De gjør begge et solid og flott inntrykk.
Riktignok kan det selvsagt legges til at filmen sikkert ikke passer for absolutt alle, siden dette er en dokumentarfilm der det egentlig ikke “skjer noe”, det er intet plot i filmen, eller noen avsløringer som presenteres. Sånnsett kan sikkert noen finne filmen kjedelig eller stillestående, men det har med personlig smak og behag å gjøre.
1 time og 45 minutter går fort i selskap med Lukas, Markus og menneskene rundt de. Man får virkelig lyst til å vite hvordan det går videre i livet med de. “-Bare man gir de en god oppdragelse kommer det til å gå fint“, sier moren et par ganger i filmen, og det tror jeg absolutt det kommer til å gjøre. Gå fint.
Ellers er det verdt å nevne at filmen var ferdigprodusert så nylig som i januar. Rimelig fersk film, med andre ord. Noen av filmklippene tidlig i filmen er noe kornete eller uklare, men slikt er egentlig bare detaljer, for det visuelle i filmen er flott. Jeg må også kort nevne brødrenes far, Tore, som muligens ikke kommer like godt ut gjennom kamera hele tiden. For all del, han er sikkert en hyggelig mann, men når han utbryter at “skikkelige fotballspillere farger ikke håret”, samt hans noe lunkne, om enn ærlige, reaksjon på Markus sine valg vedrørende utseende, gjør at han irriterer meg litt. Men, på fotball-løkka virker han derimot som en jordnær, reflektert og likanes kar, så kona Aslaug har fått frem de positive sider også 😉 Dessuten slår det meg også litt i ettertid at “rollen” som “bad guy” nok var litt påtatt, for filmens del.
Filmen “Brødre” hadde verdenspremiere på filmfestivalen i Tromsø i januar. Regissør og produsent Aslaug Holm og Tore Buvarp fortalte før filmen startet, i samtale med festivaldirektør Marta Otte, foran de fremmøtte i salen, litt om hvordan dette filmprosjektet hadde utviklet seg, og hvordan de omsider etter nærmere ti års arbeide omsider hadde kommet i havn. Filmen og dens fire hovedpersoner, som var tilstede i salen, fikk den gang stående applaus fra en nesten fullsatt sal 2 på Fokus Aurora kino. Nå er turen kommet for ordinær kinodistribusjon for filmen landet rundt.
Filmen anbefales absolutt. Terningkast 5.
Foto: Fokus.aurorakino.no (filmposter) og Fenris Film/tk.no (det store bildet).
PS: Kommentarer om dette innlegget, om filmen osv mottas gjerne. Bruk kommentarfunksjonen, som finnes under dette blogginnlegget.
En av de aktivitetene jeg liker best i fritida er å gå på kino. Men vel inne på kinoen er det også noen ting å ergre seg over.
Jeg liker å lage “filmlister”, men denne gangen er det en liste som ikke er så veldig høytidelig eller bunnseriøs.
For en stund siden kunne media melde om en noe spesiell aktivitet som foregikk hos et par publikummere under en av visningene av filmen Fifty Shades of Grey i Tromsø. Tja, det var sikkert litt plagsomt vil jeg si, men slike ting er kanskje ikke det som skjer oftest i nabosetene i kinomørket? 😉 Her er ihvertfall listen over 10 ting som irriterer meg noe jæ**** på kino!
Folk som drar opp alskens mat med lukt, eller som knitrer med godteposer i ett sett, slurper og smatter, raper og fiser.
Et ørlite eksempel. Jeg liker appelsiner, men lukta av appelsinskall er…..noe irriterende…
9
MEG SELV, EN SJELDEN GANG 😉
Dette er helt og holdent min egen feil, men det irriterer meg litt at jeg er såpass “dannet” at jeg lar være å reise meg og forlate salen hvis jeg syns filmen jeg ser stinker!
For det bør man vel gjøre? Hvorfor kaste bort tiden på ting man ikke liker?
8
GRISENE og SLUBBERTENE
Seter som ser ut – og noen ganger lukter – som om de har vært endestasjon for søppelbilen, med digre flekker, popcornrester i, osv – og med tanke på den Fifty Shades-greia vet man vel jaggu ikke hva de flekkene kan være….wæææ!
Jeg slår sammen denne og tar med de slubbertene som ikke klarer å rydde opp etter seg når de forlater salen.
Tomme brusbegere, flasker, popcornbøtter og annet skrot hører hjemme i søppeldunkene, ikke klistret mellom setene eller på gulvet… Lar de søppelet flyte slik hjemme også mon tro? Nei sorry, min feil, der har de vel mammaen sin som rydder opp.
Det er ikke alltid at kinoens personale rydder så godt heller, eller har tid til det, etter sine rotete gjester – men det burde de da også i stor grad slippe å være nødt til, vel?
7
UTSIKTSSTOPPERNE
Bildet taler for seg vel?
Den der har vi vel alle vært borti en eller annen gang? Haha 😉
6
FORSEINTKOMMERNE OG DE MED DÅRLIG BLÆRE
Folk som på død og liv må på dass eller opp og gå mens filmen pågår, og som baner seg vei forbi setet mitt på tur ut – og inn igjen. Eller de som kommer for seint til filmen! Gjerne etterfulgt av spørsmål til sidemannen/kvinnen om han/hun har gått glipp av noe (joda, slikt har skjedd). Og du kan banne på at vedkommende alltid sitter midt i raden.
PS: Dere husker vel hva som skjedde med han på bildet fra filmen Skrik 2, når han gikk på dass midt under filmen? Så bare pass dere 😉
5
KINOPRISENE
De skyhøye prisene. Ikke bare på selve kinobilletten, men også i kinokiosken.
75 spenn for en liten bøtte popcorn og en brus liksom, det er – ikke – billig.
Og kinobillettene er ikke direkte billige de heller. Men på kino må man jo i blant!
4
REKLAMEORGIEN
Den “uendelige” bolken av reklame og trailere før filmen jeg har betalt for å se starter. LITT reklame er helt greit det, men når vi begynner å bikke kvarteret og nærme oss 20 altså…da altså! Til tider får man lyst å reise seg og skrike ut “start filmen da for svingende!” 😉
3
PLASSTYVENE
Folk som sitter og sparker i seteryggen på setet foran seg, der jeg tilfeldigvis sitter. Ikke bare en gang, noe som er greit, men flere forbaska ganger!
Det skjer ikke så ofte heldigvis.
Eller hva med de som tror seteryggen foran dem er en fotskammel, eller presser på for mere plass til armer, jakker, og føtter.
2
SKRAVLEKRÅKENE MED MUNNDIARÈ
Folk som sitter og skravler og fniser gjennom hele filmen om alt mellom himmel og jord (og da tenker jeg ikke på de som flirer av selve filmen), de som diskuterer filmen mens den pågår, de som snakker “til” filmen, kort sagt alle de som strør om seg med ord og setninger under filmens gang!
Ekstremt irriterende, særlig når de sitter like bak, nært eller foran meg :p
Her kan også nevnes de som tror de er så supermorsomme at de bare må sitte og kommentere alle trailere, reklamer og hendelser i filmen – HØYT…
1
MOBILFANATIKERNE
FOLK SOM SITTER OG LYSER OPP I KINOMØRKET MED DEN JÆ*** MOBILEN SIN!
Dette er seriøst noe svineri på kino. Sitter jeg på kino og det dukker opp et lys fra en mobil nedenfor meg, så stjeler dette automatisk oppmerksomhet enten jeg vil det eller ikke.
Pell dere ut fra salen om dere skal sitte og fikle med mobilen!
Applaus til de kinoene i USA (kanskje andre steder også?) som faktisk totalforbyr mobilbruk under filmens gang!
Her er forresten en av mange morsomme lister, på engelsk, over 13 irriterende typer du kan møte på kinoen: klikk her
Jeg lar selvsagt ikke disse “irritasjonsmomentene” stoppe meg fra å gå på kino, det eneste er vel at det er dyrt. Og det irriterer kanskje mest i det daglige 😉 Men når jeg legger til plusser og trekker fra minuser står jeg igjen med at et kinobesøk er digg.
En stappfull kinosal er det forresten noe magisk, fascinerende, forlokkende og besnærende over. En film i en bortimot tom sal er heller ikke å forakte, jeg minnes å ha vært på kinovisning med totalt 2 (eller 3) publikummere, meg inkludert, og filmen var like god som om salen hadde vært full. Så slapp man jo unna de fleste irritasjonsmomentene også da, hahaha. Moralen er ihvertfall at film er fortsatt aller best på kino.
Ps: ……og selv er jeg selvsagt den perfekte publikummer, som aldri gjør noe “galt” innenfor kinoens vegger, hehe 😉
Filmen “Svenskjævel” har en tittel som dro meg til kinosalen, og etter å ha sett all hypen og omtalen filmen har fått den siste tiden måtte jeg selvsagt sjekke ut denne.
I Svenskjævel følger vi den 24 år gamle svenske jenta “Dino” sin jobbjakt i Oslo. Hun bor trangt på et lite shabby kollektiv sammen med en gjeng andre svensker i samme situasjon, og griper sjansen til en slags barnevakt-jobb som dukker opp hos restauranteieren Steffen, en gammel avdanket idrettskjendis på rundt 40+.
Det går selvsagt som ventet, det utvikler seg et forhold mellom de to, til tross for at Steffen er gift. Etterhvert viskes grensene mer og mer ut mellom arbeidsforhold, fritid og forhold, og da blir det naturligvis ikke overraskende litt betent, særlig når Steffen i tillegg til datteren i barnehagealder som Dino passer, også har en litt eldre datter i tidlig tenåringsalder, som har sine problemer, og som vel er en smule forsømt av foreldrene.
Filmen leverer aldri i nærheten av hva jeg hadde forventet av den, etter å ha lest en gnitrende anmeldelse hos NRK, og faktisk er jeg ikke helt motvillig til å snu det hele litt rundt, i forhold til hva flere andre mener om filmen. Det er muligens litt vanskelig å sette fingeren eksakt på hva jeg egentlig hadde forventet, jeg kjenner jo ikke “svenskemiljøet” i Oslo med tanke på hvordan det er, men kanskje litt mere “intrige”, litt mere handling, og litt mindre tomsnakk.
I omtaler jeg har lest om filmen fremstilles det som om den norske “overklassen” utnytter svenske “arbeiderklasse”-arbeidere, og gir de lavtlønnsjobber. Forsåvidt kommer vel det frem i filmen, men langt fra godt nok. Jeg syns ikke filmen treffer godt nok heller, og jeg syns dessuten at Henrik Rafaelsen (han som spiller Lars i TV 2-serien Frikjent) sin rollekarakter blir fremstilt på en alt for negativ måte. I en scene i filmen får Steffen (Rafaelsen) slengt i trynet at “selv om du betaler henne betyr det ikke at du eier henne” (om hans forhold med Dino), og “det ser bare ut som at du gjør det”. For det første er det aldri Steffen selv som til å begynne med oppmuntrer henne til å bli ansatt som barnepasser, og hushjelp etterhvert, det er Dino sjøl som ymter frempå om det, hvem som tar initiativet til et mere personlig forhold er ikke helt klart, og hvem av Dino og Steffen det er som etterhvert eventuelt føler at vedkommende “eier” den andre synes jeg i beste fall absolutt er et spørsmål som er veldig åpent.
Akkurat det er selvsagt litt interessant også, og gjør at ikke filmen faller igjennom, for det fins en nerve her som er verdt å følge ut filmen. Det er selvsagt en del gjennkjennbarhet her, for alle oss som har pint oss gjennom kollektiv med delt kjøkken og bad der noen av rånene man delte kjøkken og bad med tok seg til rette etter eget forgodtbefinnende, er det jo noen poenger her der man gir gjennkjennbare nikk og trekker litt på smilebåndet av det man ser. Men at filmen har så mange øyeblikk der man som seer liksom skal føle seg pinlig berørt, det ser jeg ikke.
Et poeng filmen maser litt om, at Dino kanskje har skjulte egenskaper. Egenskaper som hun får et viktig push for å se. Men, er ikke filmen på det punktet litt for moraliserende igjen? For, hvem sitt ansvar er det å la meg og deg realisere oss selv og våre sterke sider? Er det vårt eget ansvar å faktisk ta ansvar for egen utdannelse, eller skal vi sitte og surmule og mene at alle andre har skylden? Er det norske arbeidsgiveres oppgave å se talenter som ikke har med jobben å gjøre? Det er selvsagt en balansegang også i det, men heller ikke der treffer filmen helt etter min oppfatning. Den setter et alt for stort fokus på å synes synd på svenskene i Norge, og viser ingen av de svenskene i Norge som gjør en utmerket jobb, som virkelig trives i landet – og når ble det å være serviceinnstilt en negativ egenskap? Jeg skjønner generaliseringen i den kommentaren i filmen som går på det, men om den er ment som noe man skal føle seg pinlig berørt av, ja da bommes det. Men der filmen virkelig treffer, er i den lille fremstillingen som gis av NAV.
Forøvrig, noe jeg ikke hadde noe spesielt ønske om å få servert på kinolerretet var en helt blottet frontal Henrik Rafaelsen i dusjen. Hva var poenget med å vise oss kuken hans? Var det for å dra den vitsen om “Kuken Barnehage” som på et punkt i filmen snakkes om enda lengre, at filmskaperne følte for å vise oss Steffens kuk? Og ja, ordet kuk ble brukt noen ganger i filmen rundt selskapsbordet, så det er ikke noe jeg skrev her for å virke skitten….. vel vel, jeg tar meg ikke nær av slikt altså, men det ble likevel for banalt.
På dette punktet i anmeldelsen min tror du som leser kanskje at her blir det filmslakt, men neida, det blir det ikke. Filmen er faktisk ikke helt på jordet, jeg liker dessuten at den er innspilt i Oslo og viser rollekarakterer man forsåvidt godt kan tro på. Hovedrolleinnehaverne Bianca Kronlöf (Dino) og Henrik Rafaelsen gjør gode prestasjoner, særlig Kronlöf er jeg veldig spent på å følge litt videre i skuespillerkarrieren, og også Mona Kristiansen i rollen som Ida, Steffens ganske sjenerte og sosialt litt trøblete datter, er veldig god, selv om rollen Ida har i filmen irriterer meg en smule.
I sum blir det 3 jævler av 6 til Svenskjævel (eller om du vil, terningkast 3).
Filmen “Svenskjævel” er aktuell på norske kinoer, og dagens blogginnlegg blir derfor ihvertfall litt dagsaktuelt, selv om det ikke dreier seg om nevnte film. Jeg liker veldig mange filmer og skuespillere fra nabolandet vårt, og det er definitivt ikke bare “svenskjævler” å finne blant skådespelarna från Sverige!
I dagens filmhjerte-innlegg har jeg derfor satt opp min personlige Topp 20-liste over skuespillere fra Sverige.
Sverige har fostret filmikoner som blant andre Ingrid Bergman og Greta Garbo, med flere, men de to er ikke inne på min personlige 20 på topp-liste over svenske skuespiller-favoritter. Ikke fordi jeg ikke liker de eller fordi de er dårlige, men Bergman og Garbo, som nok er å regne som to av “gamle dagers” største stjerner, har jeg rett og slett sett alt for lite av, og husker for dårlig det jeg har sett for lenge siden, til å si noe særlig om. Ofte kan en enkelt rolle ha vært nok til å gjøre at jeg setter ekstra pris på en skuespiller, noe som også gjenspeiles noen ganger på listen min. I tillegg er det flere av de “yngre” svenske skuespillerne som ennå ikke har rukket å komme seg inn på listen min 😉
Skuespillerene på lista er i flere tilfeller også kjent for andre roller enn de jeg har omtalt, da jeg i hovedsak har nevnt de rollene jeg forbinder vedkommende med.
Her er min 20 på topp fra Sverige.
20
EMIL FORSELIUS
(Født 1974, Västervik – Død 2010)
Forselius gjorde flere bra roller, blant annet var han med i en Wallander-film, iBeck, og Deadline Torp. Han slet med depresjon og døde desverre kun 35 år gammel i 2010, etter å ha tatt sitt eget liv hjemme. Forselius var en av Sveriges mest rutinerte unge skuespillere.
Jeg vurderte lenge om jeg skulle ha Forselius eller også avdøde Johanna Sällström på nr 20, vurderte å dele plassen mellom de to, men siden det skal være 20 og ikke 21 på lista, falt valget på Forselius her.
19
IZABELLA SCORUPCO
Født 1970, Polen.
Jeg kjenner henne best fra James Bond: Goldeneye, og Solstorm. Scorupco flyttet til Sverige fra Polen som 8-åring i 1978, og den polsk-svenske skuespilleren er også modell og sangerinne.
18
TOMAS VON BRÖMSSEN
Født 1943.
Kjent fra bl.a. TV-seriene Albert og Herbert, og Rød Snø, samt en rekke mindre og større roller, blant annet også i den utskjelte NRK-serien Marerittet fra seint 80-tall. Veldig populær her i Norge, og selvsagt også i Sverige. Det er liksom noe “erkesvenskt” over Brömssen, på en god måte. Vanskelig å forklare kort over et par linjer akkurat det, men jeg liker han.
17
GÖRAN RAGNERSTAM
Født 1957, Stockholm.
Best syns jeg han var i den norske filmen Vinterkyss fra 2005. Også god i flere større og mindre roller i diverse produksjoner.
16
EVA RÖSE
Født 1973, Skärholmen, Stockholms län.
Kjent fra Maria Wern-filmene som seriens hovedperson. Jeg husker henne også fra den norske grøsseren Villmark fra 2003.
15
FARES FARES
Født 1973 i Beirut, Libanon, flyttet til Sverige i 1987.
Fares er svensk-libanesisk, og er for mitt vedkommende best likt fra de danske spenningsfilmene basert på Jussi Adler-Olsens krimbøker, i filmene Kvinnen i Buret, og Fasandreperne, samt flere kommende filmer i serien.
Men jeg har også sett han i flere roller tidligere. Var også med i den ikke alt for gode Safe House(USA, 2012), og jeg husker han også fra filmer som Jalla, Jalla og fra Kopps.
14
HAMPUS BJÖRCK
Født 1977, Täby, Stockholms län.
Spilt bl.a i TV-serien Skilda Världer (norsk tittel: En Annen Verden, 1996-2002) og i flere filmer, bl.a. Sebastian (1995).
Så vidt jeg vet har han drevet mest med teaterskuespill etter endt skuespillerutdannelse i 2005.
13
SOFIA HELIN
Født 1972, Hovsta, Örebro län.
For meg forbindes hun i all hovedsak med rollen i TV-serien Broen (2011- ), der hun er den meget sære politietterforskeren Saga.
12
JOHAN ULVESON
Født 1954, Stockholm.
Er med på min 20 på topp utelukkende på grunn av den hysteriske rollen som Fredrik i komiserien c/o Segemyhr fra perioden 1998-2003. Han har i tillegg deltatt i det humoristiske programmet Parlamentet på svensk TV4.
11
ROBERT GUSTAFSSON
Født 1964, Katrineholm.
Gustafsson er en av Sveriges morsomste, rett og slett. En rekke latterfremkallende opptredener i diverse serier, filmer og TV-programmer gjør at jeg helt klart må ha Gustafsson med her. Blant annet i humorprogrammet Parlamentet, og fra TV 2 her i Norge der han har vært med som figuren Bertil Svensson i kanalens påskenøtter (TV 2-nøttene), og som svensk “reporter” i Åpen Post på NRK.
Var også småmorsom som, og i filmen, Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant (orig. tittel: Hundraåringen som klev ut genom fönstret och försvann) fra 2013, samt i flere andre roller.
10
TUVA NOVOTNY
Født 1979, Stockholm.
Spilt bl.a i TV-seriene Skilda Världer (Norsk tittel: En annen verden), Dag (norsk serie), i filmen Kandidaten (DK, 2008) og flere andre roller jeg har likt henne i. Har spilt i flere norske filmer også. Tuva er dessuten noe så sjeldent som en svensk kjendis som snakker flytende norsk!
Hun skal også spille Norges kronprinsesse Märtha i Erik Poppes kommende film, “Kongens Nei”.
9
FANNY KETTER
Født 1996, Uppåkra, Skåne.
Supersjarmerende! Hadde en mindre rolle i sesong 1 av Broen (Danmark/Sverige, 2011), der hun var med i 3 episoder som Anja Björk, og led en skjebne der som fortsatt irriterer meg (rollekarakteren altså led en skjebne i serien). Lurte meg også trill rundt i kortfilmenReel, der hun spilte gutt så overbevisende at jeg faktisk ikke kjente henne igjen med en gang. Kanskje kunstig høyt oppe på listen min, men jeg liker henne, så da får det bli slik. Jeg har ikke rukket ennå å se de filmene hun er med i, men har tenkt å sjekke ut Bitchkram (2012) og Her er Harold (2014).
8
PETER HABER
Født 1952
Peter Haber er Martin Beck i Beck-filmene, som det er laget godt over 30 av. Filmene i serien om Beck er blant mine klare krimfavoritter. Og jeg gleder meg vilt til å se de 8 nye Beck-filmene som er laget/lages, de to første ble sluppet i januar og de to neste i mars (alle på C More), de fire siste kommer i januar/mars 2016.
Peter Habers far er forøvrig tysk.
7
MIKAEL PERSBRANDT
Født 1963, Järfälla, Stockholms län.
Rollen hans som Gunvald i en rekke Beck-filmer er ene og alene grunnen til at Persbrandt er så høyt på listen min. Jeg liker den egoistiske, sta, sure og hardtslående polisen Gunvald Larsson. Men jeg har også sett han i andre roller i filmer jeg liker, som for eksempel Maria Larssons Eviga Ögonblick (Sverige, 2008) og Solstorm (Sverige, 2007), for å nevne to. Sistnevnte film bør vel kunne være å anse som en film fra nord forresten, ettersom den er innspilt i Kiruna (fantastisk location for filmen).
6
INGVAR HIRDWALL
Født 1934, Stockholm.
Ofte kan jeg digge en skuespiller basert på en enkelt liten rollekarakter vedkommende spiller. Slik er det med Ingvar Hirdwall, som er fantastisk som den morsomme, litt plagsomme men alltid pratsomme, sosiale naboen med støttekrage, han som alltid spør Beck om “skal vi inte ta en stänkare” i filmene om Beck. Han har aldri fått noe navn der engang, på rulleteksten står han som Grannen (naboen), og han er som vi som kjenner til Beck vet, kun en liten, men herlig, birolle. Hirdwall var også meget god i filmen Miraklet i Viskan fra 2014, der han hadde en av hovedrollene.
5
STELLAN SKARSGÅRD
Født 1951, Göteborg.
Kraftfull og autoritær er ord jeg synest beskriver Skarsgård godt som skuespiller, ihvertfall i mange av rollene jeg har sett han i. Skarsgård er, som de fleste vel vet, en av Sveriges aller best kjente og største skuespillere internasjonalt, og han har vært med i en rekke filmer også utenfor Sverige, i Norge, Danmark og USA.
De filmene der jeg syns han er best er i Insomnia (Norge, 1997) der han er politietterforskeren Engstrøm som kommer til en nordnorsk by for å oppklare et drap, men vikles selv inn i vansker, Kjærlighetens Kjøtere (Norge, 1995), Den Enestående Will Hunting (Good Will Hunting, USA, 1997), Kongen av Bastøy (Norge, 2010), God Aften, Herr Wallenberg (God Afton, Herr Wallenberg, Sverige, 1990). Skarsgård er også med i mye omtalte Nymphomaniac (2013), men den har jeg ikke tatt sjansen på å se ennå 😉
4
LENNART JÄHKEL
Født 1956, Piteå.
Lennart Jähkel, fra Norrland, Sveriges nordligste “fylke”, oppvokst i Piteå, senere i Sundsvall, har ihvertfall et morsomt etternavn, for de som liker å vri og vende litt på navn er jo slikt jækli morsomt 😉 Vel, Jähkel var i alle fall veldig morsom i rollen han hadde i komiserien c/o Segemyhr, men han var også veldig dyktig som usympatisk jævel i de to Jegerne-filmene Jägarna (Sverige, 1996) og Jägarna 2 (Sverige, 2011). Han har også vært med i en Wallander-film; Wallander: Hemmeligheten (Wallander: Hemligheten, 2006), samt gjort en bra figur i flere av filmene i serien Mordene i Fjällbacka.
3
KRISTER HENRIKSSON
Født 1946, Häverö, Stockholms län.
Jeg digger film-serien om Wallander, både de som er direkte basert på bøkene av Henning Mankell og de som er basert på figurene og universet fra bøkene hans. Krister Henriksson tok over som Wallander etter Rolv Lassgård, og vil for alltid bli husket av meg for rollen sin som Kurt Wallander. Den er mer enn nok for å få plass på lista her, men Henriksson har jeg også sett i andre roller der jeg syns han har vært bra. Blant annet husker jeg han fra serien Rederiet, som gikk første halvdel/midten av 90-tallet.
2
PETER STORMARE
Født 1953, Arbrå, Gävleborgs län.
Peter Stormare er selvskreven på lista, han er en kraftfull, rå og autoritær skikkelse på film, med en stemme som er som skapt for mange av rollene han har bekledd. Stormare er en av svenskenes største suksesser i USA og amerikansk film av nyere dato. Mine favoritter med Stormare er filmer som Fargo (USA, 1996), Armageddon (USA, 1998), 8 MM (USA, 1999), Jegerne 2 (Jägarna 2, Sverige, 2011). Og jeg glemmer absolutt ikke rollen hans i den fengslende krimserien Prison Break der Stormare var med i 22 episoder som John Abruzzi.
Jeg må naturligvis også nevne gjesteopptredenen hans i Seinfeld, der han var med i en episode, som “Slippery Pete” i episoden “The Frogger” i 1998. Uforglemmelig 🙂 Dessuten, Peter Stormare er “Hollywoods eneste norrlänning”. Han kommer opprinnelig fra Arbrå, men har sagt at hjertet hans er norrländskt. Han ser på Norrland som hjemtraktene sine, og han har sine røtter i Hälsingland i södra Norrland – og i en filmblogg fra nord er selvsagt slike detaljer meget viktig å ta med ;)Men det er selvsagt ikke derfor han er på 2. plass på lista – der er han fordi han er en glimrende skuespiller.
1
ROLV LASSGÅRD
Født 1955, Östersund, Jämtland.
Rolf Lassgård er kanskje ikke den absolutt definitift beste skuespilleren av de på listen min, men jeg liker typen – og han er uten tvil en glimrende skuespiller. Jeg liker den rolige stilen hans, sinnet hans på film, måten han snakker på, væremåten, og pondusen hans 😉
Rollen hans som Kurt Wallander i de første Wallander-filmene som ble laget er hans aller beste, der leverer han strålende spill, i tillegg spilte Lassgård inn tre nye wallander-filmer etter at Krister Henriksson startet innspillingen av Wallander-filmserien, og de med Lassgård er også de beste blant Wallander-filmene. Jeg skal legge til at Wallander er en av mine absolutte krimfavoritter, og jeg syns som tidligere nevnt at også Krister Henriksson leverer glimrende som Wallander, men med Lassgård et lite hakk over. Rollen hans som Wallander er også grunnen til at han topper denne lista. I likhet med Wallander bor også Lassgård i Skåne-traktene. Han er født og oppvokst i Östersund, studerte drama i Malmø, startet deretter på Skånska teatern i Landskrona og utmerket seg tidlig på teaterscenen, før han ble et kjent ansikt på film.
Lassgård spilte også i de første Beck-filmene (de 6 filmene der Gösta Ekman var Beck) i rollen som senere ble gjort av Mikael Persbrandt. Han er ellers strålende i de to filmene Jegerne (Jägarna, Sverige, 1996) og Jegerne 2 (Jägarna 2, Sverige, 2011). I alle disse filmene spiller han politimann/etterforsker. Nylig så jeg han i en helt annerledes rolle, i dramafilmen Miraklet i Viskan (Sverige, 2014), der han imponerte meg, igjen. Omtalen min av Miraklet i Viskan som jeg skrev etter å ha sett filmens offisielle verdenspremiere på filmfestivalen i Tromsø, kan du lese ved å klikke her.
HEDERLIG OMTALE
Det er en lang rekke med svenske skuespillere jeg liker, som ikke kom med på topp 20, men som ihvertfall fortjener litt hederlig omtale. Her er noen av de (nevnt i tilfeldig rekkefølge, bildene nedenfor stemmer overens med navnene i samme rekkefølge fra venstre mot høyre). I tillegg til disse er det selvsagt en rekke gode svenske skuespillere jeg ikke har nevnt her.
Ingrid Bergman (1915-1982) Greta Garbo (1905-1990) Mats Bergman (Født 1948. Medvirket i en rekke av filmene om Wallander, der han spiller Nyberg) Lena Endre (Født 1955. For tiden å se i en av hovedrollene i TV2-serien Frikjent) Ola Rapace (Født 1971. Med i en rekke av Wallander-filmene der Krister Henriksson spiller Wallander) Alexander Karim (Født 1976. Flere mindre roller der jeg husker han fra, samt et par kortfilmer) Jan Ohlsson (Født 1962, på samme dato som undertegnede (!), men ikke samme årstall ;p Ohlsson er selvsagt bedre kjent som Emil i Lønneberget, rollen som gjorde han til kjendis over natta på 70-tallet. “Emil” forlot skuespillerkarrieren i 1978, og har siden den gang ikke ønsket å være i rampelyset. Lars-Erik Berenett (Født 1942) Johanna Sällström (1974-2007, kjent bl.a. fra 13 Wallander-filmer, før hun døde så alt for tidlig, kun 32 år gammel i 2007) Michael Segerström (Født 1944, bl.a. kjent fra Darling, 2007) Gustaf Hammarsten (Født 1967, bl.a. medvirket i Beck, Wallander og flere mindre roller) Allan Edwall (1924 – 1997. Spilte Emils far i “Emil“-serien og filmene) Emy Storm (1925 – 2014. Spilte Emils mor i “Emil“-serien og filmene) Douglas Johansson (Født 1960. Spiller i en rekke Wallander-filmer, der han er Martinsson)
Noen flere: Michael Nyquist (f. 1960), Jakob Eklund (“Johan Falk”, f. 1962), Kjell Bergqvist (f. 1953), Magnus Härenstam (Fredrikssons Fabrikk, f. 1941), Max von Sydow (f. 1929. Mange ville garantert hatt han på topp 20, for min del holder det å ta han med her), Johan Widerberg (f. 1974).
Rebecka Hemse (Født 1975. Spiller Becks datter i filmene om Beck) Ernst Günther (1933 – 1999. Spilte “Wallander” sin far i tre av de første Wallander-filmene (Hundarna i Riga, Den vita lejoninnan,Mördare utan ansikte), samt at han var med i filmen Änglagård, som jeg også likte. Særlig rollen i Wallander likte jeg godt). Felix Herngren (Født 1967. Solsidan) Alexandra Dahlström (Født 1984. Spilte i Fucking Åmål). Bilde mangler. Helena Bergström (Født 1964) Bilde mangler.
Det må legges til at det helt klart er mulig jeg kan ha glemt noen! Jeg kunne ha fortsatt i en halv evighet, for det er som du kanskje har forstått, en rekke skuespillere fra Sverige jeg liker. Hele tiden kommer det små drypp med minner tilbake til filmer og serier jeg har sett. Jeg liker svensk film, men liste over svenske filmer og regissører får jeg i så fall ta en annen gang.
Avslutningsvis kan jeg legge til at Dolph Lundgren antagelig ville skrapt bunnen om jeg skulle ramset opp alle svenske skuespillerene jeg husker, så derfor finner du ikke han på lista, haha! En annen jeg heller ikke syns er noe særlig, er Lasse Åberg.
Hvem er dine svenske skuespillerfavoritter?
Diskuter gjerne listen eller kom med andre kommentarer ved å klikke på kommentarer-linken under dette innlegget.
I dagens filmblogg blir det mimring og litt hedring av 10 skuespillere eller barnestjerner som døde i alt for ung alder.
Det er selvsagt laget slike lister tidligere av et x antall andre, og disse listene likner naturligvis gjerne på hverandre etterhvert, men her er i alle fall mitt personlige bidrag. Kanskje har du som leser dette gode filmminner om noen av disse skuespillerene?
Felles for de jeg her har plukket ut er at de alle var skuespillere, alle spilte de i en eller flere filmer eller serier jeg syns de leverte minneverdige prestasjoner i, og desverre døde alle så alt, alt, for tidlig.
Det er triste skjebner, noen naturlige mens andre bare er horrible, og noen setter kanskje søkelyset på en del av filmindustriens mørke sider. En ting til har de også til felles, selv om de nå er på “de evige jaktmarker”, lever rolleinnsatsene deres videre, som gode minner.
Jeg har kun rangert de fra 10 til 1 på denne lista basert på hvor gammel de var når de døde.
10
PAUL WALKER (USA)
40 år
12. sept. 1973 – 30. nov. 2013
Paul Walker huskes nok aller best for streetracingfilmen The Fast And The Furious, og fire oppfølgere i den suksessfulle filmserien.
Walker døde 40 år gammel i en bilulykke i november 2013, da bilen han var passasjer i kjørte i et tre og tok fyr.
9
MARILYN MONROE
36 år
1. juni 1926 – 5. august 1962
Filmdivaen Marilyn Monroe ble faktisk bare 36 år. Monroe var et av tidenes sex-symbol og filmikon, er av mange regnet som et symbol på såvel Hollywood som USA, glamour, feminitet, et kvinneikon, og har selvsagt legendestatus i filmverdenen.
Hvordan hun døde er aldri fastslått med sikkerhet, men det ble funnet medisinrester i blodet og leveren hennes, dødsårsaken ble satt til “sannsynlig selvmord”, men konspirasjonsteoriene rundt dette er mange, det er også spekulert i om hun slet med depresjon og en selvdestruktiv personlighet.
8
EMIL FORSELIUS (Sverige)
35 år
23. nov. 1974 – 2. mars 2010
Emil Forselius var en svensk skuespiller, som tok sitt eget liv hjemme hos seg selv. Han var en av de mest rutinerte unge svenske skuespillere, og hadde bl.a. birolle i en Wallander-film (Indrivaren), en Beck-film og han var med i miniserien Deadline Torp. Han var også prisbelønnet hjemme i Sverige med Guldbaggen for birollen sin i Tic Tac (1997).
Forselius slet med dyp depresjon, og ble kun 35 år gammel. Jeg likte Forselius, og syns han flere ganger leverte godt spill, og jeg husker også nyhetene om hans død, som i svensk media ble omtalt som selvmord. Forsell etterlot seg en sønn som han hadde skrevet et avskjedsbrev til, i følge den svenske avisa Expressen.
7
JOHANNA SÄLLSTRÖM (Sverige)
32 år
30. des. 1974 – 13. feb. 2007
Svenske Johanna Sällstrøm er for meg helt klart mest kjent for de 13 Wallander-filmene hun spilte i, som Kurt Wallanders datter og politibetjent.
Hun spilte også i en rekke andre filmer og serier i Sverige.
Sällström slet i flere år med psykiske problemer, hun døde kun 32 år gammel etter å ha tatt sitt eget liv ved hjelp av en overdose sovepiller i hjemmet sitt. Sällström etterlot seg en datter som da var 5 år.
6
HEATH LEDGER (Australia)
28 år
4. april 1979 – 22. januar 2008
Det er faktisk gått hele 7 år siden den australske kjekkasen Heath Ledgers sjokkerende bortgang rystet filmverdenen. Ledger huskes spesielt for sin glimrende rolle i Brokeback Mountain (2005) der han spilte Ennis Del Mar, og for roller i 10 Ting Jeg Hater Ved Deg (1999), Patrioten (2000), og The Dark Knight (2008).
Ledger var spådd en stor filmkarriere i mange år fremover, men desverre døde han kun 28 år gammel. Dødsårsaken er ikke fastslått med sikkerhet, Ledger ble funnet i sitt eget hjem, det har vært antydet overdose av piller og medisiner, men ingen klare tegn på selvmord ble fastslått. I ettertid var også mange som refset medias overdimensjonerte dekning av Ledgers død.
I 2009, altså etter hans død, ble Ledger hedret da han ble tildelt Oscar for beste mannlige birolle, for rollen sin som “Joker” i filmen The Dark Knight.
5
BRAD RENFRO (USA)
25 år
25. juli 1982 – 15. januar 2008
Brad Renfro vil for alltid huskes for sin strålende prestasjon i filmene Klienten (The Client) fra 1994 da han var kun 11-12 år gammel, og Sleepers fra 1996. Særlig i førstnevnte film var han storartet. Han ble også prisbelønnet for rollen sin i Klienten og i The Cure fra 1995 (Young Artist Award).
Renfro var barnestjerne takket være disse filmene, men til tross for at han var aktiv helt frem til sin død var karrieren hans nedadgående, på grunn av alkohol- og stoffmisbruk, som startet tidlig i tenårene. Han var også gjentatte ganger i problemer med politi og rettsvesen. I 2006 sonet han noen dager i fengsel for å ha kjørt bil i ruspåvirket tilstand, og for heroinbruk.
Renfro ble bare 25 år gammel, i januar 2008 kom den triste nyheten om at han var død. Han døde av en (trolig utilsiktet) overdose heroin og morfin, dødsfallet har blitt sett på som et ulykkestilfelle. Renfro fikk en sønn i 2003, sønnen som var ukjent for offentligheten frem til Renfros død har vokst opp i Japan hos moren, men ifølge amerikansk media skal Renfro ha tilbragt tid med sønnen kort tid før det sjokkerende dødsfallet.
4
JAMES DEAN (USA)
24 år
8. feb. 1931 – 30. sep. 1955
På en slik liste er det umulig å ikke ta med ikonet James Dean, selv om det nærmer seg 60 år nå siden han døde, kun 24 år gammel, i en bilulykke.
Dean var en legende av sin tid i filmbransjen, han er et av tidenes største ungdomsidoler, særlig etter sin død, og vil huskes for alltid for de tre storfilmene Øst For Eden (1955), Rotløs Ungdom (1955) og Giganten (1956). Premieren på de to siste filmene fikk han desverre aldri oppleve. Han var glad i raske biler, men det ble også hans død. Kun 24 år gammel omkom han i en kollisjon. Deans popularitet skjøt i været etter hans død.
Hadde han fått levd ville han trolig den dag i dag vært en av bransjens aller største gjennom tidene. Kanskje større enn det han allerede er, eller ble – for James Dean har vel nærmest legendestatus i filmhistorien.
3
RIVER PHOENIX (USA)
23 ÅR
27. aug. 1970 – 31. okt. 1993
River Phoenix, det amerikanske ungdomsidolet som var både skuespiller og musiker, hadde en lovende karriere på gang, blant annet gjorde han en flott innsats i My Private Idaho (1991), Sneakers (1992) og i Indiana Jones og Det Siste Korstog (1989). Særlig i My Private Idaho var han fremragende. Jeg mener også å huske at Phoenix gjorde en god jobb i Stand By Me (1986, norsk tittel: Venner For Livet).
River Phoenix startet skuespillerkarrieren sin som barn, ifølge imdb hadde han sine første roller som 11-12-åring, og han ble utover fra midten av 80-tallet og frem til han døde veldig populær og beundret.
Men i en alder av bare 23 år døde han etter en overdose kokain og heroin.
River Phoenix var forøvrig Joaquin Phoenixs bror, og han har etter sin død blitt et filmikon.
2
HEATHER O`ROURKE (USA)
12 år
27. des. 1975 – 1. feb. 1988
Barnestjerna Heather O`Rourke spilte i alle tre klassiske Poltergeist-filmene, i 1982, 1986 og 1988, som den lille jenta foran TV-skjermen.
Hun rakk bare å bli 12 år før hun på tragisk vis døde av akutt tarmslyng og blodforgiftning i 1988. Selvsagt dypt tragisk, men O`Rourkes forferdelige skjebne var i det minste en “naturlig” død, som gjør at man “lettere” kan forstå det, men sørgelig var, og er, det utvilsomt.
Det var forøvrig selveste Steven Spielberg som oppdaget talentet O`Rourke da hun var kun 5 år gammel. I tillegg til Poltergeist-filmene var hun også med i bl.a serien Happy Days i 82-83 og diverse reklamefilmer.
1
JUDITH BARSI (USA)
10 år
6. juni 1978 – 25. juli 1988
Den yngste på lista er den amerikanske barnestjerna Judith Barsi, som led en skjebne man vanligvis ikke engang ser på film. Hennes død er utvilsomt det mest tragiske og horrible tilfellet på lista. Barsi ble, ut fra de kildene jeg har funnet, over flere år utsatt for fysisk og psykisk mishandling fra faren, før hun ble skutt og drept av det sadistiske svinet av en far. Også Judiths mor ble drept, før den psykotiske faren som jeg ikke gidder nevne navnet på begikk selvmord etter å ha satt fyr på de to døde kroppene. Barnedrap er da også blant det absolutt verste som finnes.
Den lille sjarmerende jenta var blant annet med i Haisommer 4 (Jaws: The revenge), en episode av Cheers, et par Punky Brewster-episoder, og hun hadde i tillegg flere andre roller i diverse serier, filmer og reklamer. Hun har også fått skryt for å gi stemme til figurer i et par animerte filmproduksjoner, og hun ble ansett for å være et stort talent innen også det, noe jeg godt forstår, for hun hadde en fløyelsmyk stemme.
Blant annet på YouTube finner man diverse hyllestvideoer for Judith Barsi, som er laget til minne om henne.
Barsi ble kun 10 år gammel. Hjertet mitt gråter og blør for Judith Eva Barsi, og dette innlegget får stå som min lille hyllest til minne om den lille engelen – og alle de andre skuespillerene på listen som alle som en har satt spor etter seg i manges (film)hjerter.
Nå heter dette blogginnlegget “10 gode skuespillere” osv, men her er tre andre jeg vurderte å ta med blant de 10.
Dana Hill (USA, 1964 – 1996):
Kjent fra rollen som “Audrey Griswold” i den fornøyelige og veldig morsomme Chevy Chase-komedien Hjelp, vi må på ferie til Europa (1985). Hill led av diabetes, og hun døde av slag i 1996, 32 år gammel.
Christopher Pettiet (USA, 1976 – 2000):
Spilte en rolle i kultkomedien Don`t Tell Mom the Babysitter`s Dead (1991, norsk tittel: Ikke fortell at barnevakten er død). Døde av en utilsiktet overdose i 2000, 24 år gammel.
Dominique Dunne (USA, 1959 – 1982):
Dunne sin aller mest kjente rolle var den hun hadde i grøsserklassikeren Poltergeist fra 1982, som også er eneste rolle jeg har sett henne i. Senere samme år som filmen kom ut, ble hun kvalt av ex-kjæresten sin, noe som gjorde at hun falt i koma, og døde noen få dager senere, i en alder av bare 22 år.
Mange ville sikkert også tatt med Bruce Lee og sønnen Brandon Lee. Bruce Lee døde kun 32 år gammel, angivelig av en hjerneblødning, og Brandon Lee døde i en skyteulykke med “løskrutt” under filminnspilling, i en alder av bare 28 år.
Listen her kunne selvsagt vært enda lengre, men jeg stopper nå.
Til slutt i et filmhjerte-innlegg med mange triste skjebner, er det langt hyggeligere å google seg litt frem til skuespillere som derimot fortsatt lever, og som har nådd høy alder. Noen navn i så måte er Doris Day (92 år), Roger Moore (87 år), Mel Brooks (88 år), Tippi Hedren (85 år, kjent fra bl.a. Fuglene og Marnie), Kirk Douglas (98 år), Olivia de Havilland (98 år, bl. a. Tatt av Vinden).
Husk at du også kan følge Filmhjerte.blogg.no på facebook. Gå inn på filmhjertes facebook-side og klikk “Liker”, da vil du få oppdateringer fra filmbloggen på nyhetsfeeden din på facebook (alt ettersom hvordan facebook filtrerer osv.).
Den argentinske bekmørke komedien WILD TALES er ukas kinotips. Fredag har den omsider offisiell Norgespremiere. I løpet av de neste par ukene er det kinopremierer her i Norge på flere filmer jeg håper slår til.
Fredag (13. mars) er det altså Norgespremiere på den argentinske crazy-filmen WILD TALES. Jeg så den allerede i januar da den var på programmet under Tromsø International Film Festival (TIFF), og Wild Tales var også nominert til Oscar i klassen beste fremmedspråklige film. Faktisk var den også på programmet under filmfestivalen Film Fra Sør i Oslo i oktober i fjor. Endelig har den nå ordinær kinopremiere. Den er trolig en av de morsomste filmene norske kinopublikummere har fått servert på lenge.
Jeg elsker Wild Tales, den er fantastisk underholdende med den råe stilen sin, med overraskende vendinger, og helsprø handling fra hverdagslige situasjoner. Jeg frykter dog at filmen ikke får den anerkjennelsen den fortjener med tanke på kinobesøkstall, ettersom Argentina ikke er et land det store filmpublikum i Norge tradisjonelt sett har kjennskap til, og fordi filmen ikke har de “kjente” navnene på plakaten (det er flere kjente argentinske skuespillere med, men da er vi tilbake til poenget med at film fra Argentina muligens ikke er kjent nok, fordi man ikke kjenner skuespillerene, språk osv). Jeg håper selvsagt jeg tar feil, og oppfordrer de som er skeptiske til å gi latinamerikanske/søramerikanske filmer en sjanse, for Wild Tales er som sagt en helt spesiell beksvart komedie, der hevnfantasiene får fritt utløp, men kanskje ikke alltid med det utfallet rollefigurene hadde sett for seg!
Ricardo Darin er en glimrende argentinsk skuespiller som de som har sett en del film muligens kjenner til. Han er i alle fall en av de best kjente fra Argentina, og en av landets mest populære skuespillere. Darin spiller en av hovedrollene i en av Wild Tales-historiene.
Filmens åpningssekvens har forøvrig et klimaks som kommer til å ta pusten av deg! Ellers kan jeg jo legge til generelt sett at jeg har sett mange gode filmer fra nettopp Argentina opp gjennom årene. Et knippe flotte filmer derfra som raskt kan nevnes er LAS ACACIAS (2011. Norsk tittel: På Veien Til Buenos Aires), AURA (orig. tittel: El Aura, 2005), XXY (2007). Som sagt, jeg har flere gode erfaringer med filmer fra Sør- og Mellom-Amerika, både fra Argentina, Paraguay, Uruguay, Colombia og Mexico. Brasil skal jeg innrømme at jeg har sett en del dårlige filmer fra, men jeg har på ingen måte gitt opp Brasil som filmland.
Etter at jeg hadde sett Wild Tales på kino under TIFF gav jeg den terningkast 5, og skrev at kun det lille manglet for å gi 6.
Her har jeg kopiert inn et redigert utdrag av anmeldelsen jeg skrev om Wild Tales etter å ha sett den i januar:
(Teksten nedenfor ble publisert på filmbloggen 17. januar 2015)
WILD TALES – OSCARNOMINERT GALSKAP
Wild Tales. Nominert til Oscar i kategorien beste utenlandske film. Ville historier. Hevn. Og mye latter.
Den argentinske filmen Wild Tales (Relatos Salvajes, 2014) kan bare betegnes som en sjuk film. Vi presenteres for den ene elleville historien etter den andre, med dagligdagse hendelser, som alle får et utfall som langt fra er dagligdags, når personene i filmen pushes til det ytterste og mister hemningene.
Jeg kan ikke annet enn å gi denne en tommel opp og en klar anbefaling. Dette er morbid og kølsvart humor av klasse. Morsomste filmen jeg har sett på lenge.
Noen lang analyse av Wild Tales er egentlig ingen vits å gi, den må oppleves – særlig om du liker tanken på å slippe raseriet løs, eller ihvertfall se andre som gjør det! Filmens premiss ligger nemlig i den tanken vel de aller fleste av oss en eller annen gang har hatt, om å slippe hevnen og galskapen løs. I Wild Tales gjør de virkelig det, slipper hevnen løs med frie tøyler, og driter i konsekvensene. Her blir det bokstavlig talt både drit, blod og bryllupsfest med hæla i taket. Åpningen på filmen går inn i historien som en av de villeste jeg har vært med på.
Et fly, halvfullt med passasjerer. Vel oppe i lufta går det opp for passasjerene ombord at det ikke er tilfeldig at de er der.
På en skitten kafeteria innhentes en gjest av fortiden når han gjenkjennes av servitøren. Kokken fra helvete vet hva som må gjøres.
To ensomme biler i et goldt og storslått argentinsk landskap møtes på motorveien. Sjåføren i den fremste bilen er en idiot, den andre river kjeft og viser fingeren idet han kjører forbi. De møtes igjen.
En tenåringsgutt kjører ved en ulykke på en gravid kvinne, og stikker av. Hun dør av skadene. Folkemengden utenfor krever en gjerningsmann. Hvem skal den velstående familien legge skylda på?
En sprengningsekspert havner i krangel med et lite kundevennlig parkeringsselskap som til stadighet tauer inn bilen hans for feilparkering.
Et bryllup går ikke helt som planlagt når bruden gjør en oppdagelse.
Filmen har gjort stor suksess både hjemme i Argentina og rundt omkring ellers i verden, blant annet på diverse filmfestivaler. Oscar-nominasjon har det altså også blitt. Jeg legger på bordet en terning som viser et bunnsolid terningkast 5, bare det lille mangler for at dette blir terningkast 6.
Wild Tales folkens. Ville historier. Se den!
Legg gjerne igjen en kommentar. Klikk på kommentarer-linken like under dette innlegget.
F L E R E K O M M E N D E F I L M E R P Å K I N O
Neste fredag er det duket for ordinær Norgespremiere på dokumentarfilmen BRØDRE, en film som er unik på så mange måter.
Jeg så også BRØDRE på kino allerede i januar, da den hadde verdenspremiere under Tromsø International Film Festival. Jeg omtalte da filmen på twitter som en “Poetisk oppvekstsfilm om epoke i livet man ikke får tilbake. Med humor og varme. Anbefales sterkt”.
Terningkastet mitt til BRØDRE er en knallsterk 5, og heller ikke her er det mye som skiller fra toppscore. Jeg kommer sikkert tilbake med et lite filmhjerte-innlegg i løpet av neste uke om denne filmen igjen.
Allerede nå fredag er det premiere på filmen SVENSKJÆVEL, som er en norsk/svensk dramafilm som i den siste tiden har fått veldig mye medieomtale. Svenskjævel har allerede blitt vist på flere filmfestivaler i løpet av senhøsten 2014 og vinteren 2015, og er nå klar for det store publikum.
Filmen setter fokus på det noe spesielle forholdet mellom Norge og Sverige når det gjelder arbeidsinnvandringen av svensker som kommer til Norge for å jobbe. Filmen utspilles i Oslo, der vi følger svenskemiljøet i hovedstaden vår. Denne filmen skal jeg definitivt ha med meg, og jeg gleder meg til å se om den lever opp til forventningene.
Ellers er det selvsagt også kommende premierer på større kommersielle produksjoner fra USA, UK osv. 20. mars (ihvertfall på kino i Tromsø fra denne dato) er det premiere på THE GUNMAN med Sean Penn, Idris Elba og Javier Bardem, en trio som nesten alene er nok til å gjøre meg interessert i filmen. Dette er en actiondrama fra Storbrittannia/Frankrike/Spania (eng. tale) som virker spennende og verdt å sjekke ut. Førstkommende fredag (13. mars) er det premierehelg for filmer som FOCUS (USA, med bl.a. Will Smith, omtalt som romantisk drama/Krim/komedie) og action/krim-filmen THE DROP (USA). I omtalen av filmen skriver Aurora Tromsø Kino at “Med THE DROP beviser Tom Hardy nok en gang at han besitter den sjeldne kombinasjonen av filmstjernekarisma og karakterskuespillerferdigheter. Sammen med Noomi Rapace overbeviser han med både spill og New York-aksent, og det samme gjør James Gandolfini i sin siste filmrolle”.
Ellers er INHERENT VICE en ny film jeg har lyst til å få med meg. Joaquin Phoenix, Josh Brolin, Owen Wilson, Reese Witherspoon og Benicio Del Toro er å se i denne filmen som NRK Filmpolitiets Birger Vestmo mener er en film som “gjør deg høy i nykter tilstand”, en film som er suggerende og som man kanskje må se flere ganger for å få full oversikt over. Med en handling satt til Los Angelses` skyggesider på starten av 1970-tallet, der dop står sentralt i denne krimkomedien/dramaet om en rusglad detektiv som prøver å løse en sak om en forsvunnet eks-kjæreste. Jeg er ihvertfall solgt, denne skal jeg helt klart se når sjansen byr seg, enten det nå blir på kino (filmen hadde norsk premiere sist helg), dvd/blu-ray eller streaming fra en eller annen strømmetjeneste etterhvert.
Alkohol på film kan være som i livet ellers, ellevillt og morsomt, men også trist og tragisk. Filmer om fest, fyll og fanteri er det naturligvis laget ekstremt mye av, og tilbudet av slike filmer er variert og bredt.
Siden det er lørdag….. her er noen filmer som muligens kan invitere deg til å lukte litt på flaska….
Noen viser de mørke og ofte tragiske sidene ved fylla og alkohol, mens andre er rent komiske og særdeles underholdende. Noen filmer gjør at lysten på ei pils eller noe sterkere i glasset melder seg raskt, mens andre gjør at du muligens skrur korka godt på flaska.
Er du frøken Prippen Edruelig eller Tromsø Kommunes skjenkepoliti bør du kanskje ikke se noen av disse filmene, vi andre kan ta en titt og la oss underholde. Drikk deg ikke full mens du ser disse filmene, jeg vil jo nødig anklages for å ha bidratt til for mange kroner i statskassa…, og det er jo rimelig kjipt å være så bedugget at du ikke husker hva du har sett når du våkner opp gapende i sofakroken eller filmgodstolen – men et godt glass ved siden av filmen hjemme i stua er ikke det verste å ha på bordet! Snurr film, og skåååål!
Her er noen filmtips i så måte (Dette er ingen “Best of-Liste”, men noen passende tips med tanke på temaet):
BEERFEST (USA, 2006)
Drikk så mye øl du bare klarer! Og når du ikke klarer mer, drikk litt til! Denne crazykomedien fra 2006 trimmet ihvertfall mine lattermuskler godt.
To brødre reiser til Tyskland for å delta på oktoberfesten. De snubler over en hemmelighet, en konkurranse som er hundrevis av år gammel, og som bare kan beskrives som en «Fight Club» med ølspill (wikipedia).
FLIGHT (USA, 2012)
Amerikansk flydrama om en flypilot som har et alkoholproblem. Denzel Washington gjør en knallsterk prestasjon som den alkoholiserte piloten som hylles som en helt etter et dramatisk flystyrt, grunnet teknisk feil på flyet, der innsatsen hans gjør at nesten alle passasjerene overlever. Men etterforskningen av ulykken avdekker ting. Meget god, engasjerende og velspilt film.
SIDEWAYS (USA, 2004)
Vinfilmen fremfor noen? Om denne filmen er det sagt at det er imponerende om du klarer å se den uten å selv ta deg et glass vin mens du ser den. Så da er det bare å dempe lyset, tenne stearinlysene og hygge seg 😉 Filmen handler forøvrig om et par kamerater i 30- årene som legger ut på en roadtrip til et vindistrikt i California. Den ene av dem, en vinsnobb, tar turen for vindrikkingens skyld, den andre vil slippe seg løs en siste gang før han gifter seg.
MIG ÄGER INGEN (Norsk tittel: Meg Eier Ingen. Sverige, 2013)
Mikael Persbrand spiller alkoholisert far til 5 år gamle Lisa, som elsker faren over alt på jord. Viser noen av de dystre sidene av alkoholens virkninger. Filmen har fått bra omtaler.
HANGOVER (USA, 2009) og
HANGOVER PART II (USA, 2011)
Tidenes utdrikkingslag? I den første filmen er vi i Las Vegas, der et utdrikkingslag finner sted kort tid før en av de fire vennene skal gifte seg. Bradley Cooper, Ed Helms, Justin Bartha og Zach Galifianakis spiller de fire gærningene som fester hardt. Når de våkner morgenen etter er alt kaos, og brudgommen er forsvunnet. Galskapen er i gang! Dette er to av mine komediefavoritter. I Hangover Part 2 er det nytt bryllup på gang, i Thailand. Og ny fest, i Bangkok. Mason Lee er med på rollelista i toeren.
THE RUM DIARY (USA, 2011)
Denne filmen med Johnny Depp i hovedrollen bruker alkohol og narkotika som sentrale elementer. NRK filmpolitiet gav filmen bra omtale og gav terningkast 4, og legger til; “Men hva filmen egentlig forsøker å formidle, er like uklart som morgenen etter ei fyllekule”. Med en tittel som til og med spiller på brennevinet rom er det selvsagt umulig å ikke assosisere denne filmen med alko 😉
COCTAIL (USA,1988)
Kjekkasen Tom Cruise som bartender som finner kjærligheten på en bar i Queens. Filmen har blant annet fått en “Razzie-awards” som verste film. Nettstedet The Hollywood Reporter mener dermed det borger for at dette er en film man absolutt ikke må se i edru tilstand! 😀 Men ikke la deg lure av Razzie-prisen. Coctail var en stor publikumssuksess, og har et kritikerrost soundtrack.
CAN`T HARDLY WAIT (Norsk tittel: Den Siste Festen. USA, 1998)
Morsom film der supersøte Jennifer Love Hewitt har en av hovedrollene. Ungdomsfest som går over alle støvleskaft! Det er lenge siden jeg så denne filmen, den er sikkert ikke like morsom nå som da, men jeg husker godt at den var en hit i vennegjengen min rundt årtusenskiftet.
Can’t Hardly Wait er en film om det store partyet ved skoleslutt, der alle møtes – venner og fiender, forelskede og forsmådde, hiphop’ere og snobber og alle tenkelige slags personer som utgjør et skolekull. Alle skal de feire at skolen er over under en gedigen hjemme alene-fest som setter alle andre feiringer i skyggen. De har fire års skoleballast som de i løpet av kvelden og natten skal gjøre sitt ytterste for å kvitte seg med (kilde: filmweb.no)
GRABBERS (IRLAND/UK, 2012)
Monsterfilm der redningen ligger i alkoholen. Når en liten øy langs den irske kysten innvaderes av blodtørste aliens oppdager de lokale helter at den eneste måten å overleve på er å drikke seg drita full. Hvorfor? Jo, monsterene fra helvete tåler nemlig ikke alkohol. Så da er det bare å drekka på! Ganske spesiell film selvsagt, den er litt skremmende og ekkel, men også veldig festlig. OG, den har fått ganske mye god kritikk, og gjort stor suksess på flere filmfestivaler.
LEAVING LAS VEGAS (Norsk tittel: Adjø, Las Vegas. USA, 1995)
Kritikerrost film med Nicholas Cage i rollen som forfyllet Hollywood-tekstforfatter (Screenwriter) som har mistet alt på grunn av drikkingen sin. Han kommer til Las Vegas med et mål for øye, å drikke seg ihjel. Men kanskje møter han også redningen der.
Ønsker du å lese mer om temaet? Her er noen lenker til morsomme og interessante “Best of”-lister over aktuelle filmer innen sjangeren (på engelsk).
På IMDB (Internet Movie Database, et av nettets absolutt beste infokilder om film) kan du se et par lister med “Top 70”-filmer som handler om alkohol- /stoffavhengighet, og “Great movies abouth alcoholism”: http://www.imdb.com/list/ls050657088/
Som nevnt er det laget uendelig mange filmer med alkohol som tematikk. Et par-tre andre komiske filmer der alkoholens gleder og sorger er i rampelyset er for eksempel filmen der fornøyelige Dudley Moore er den bekymringsløse glad-alkisen ARTHUR (USA, 1981), eller hva med superkule Billy Bob Thornton som lurvete, kriminell og fordrukken sint julenisse i BAD SANTA (USA, 2003)? Savner du den ville ungdomstida kan kanskje OLD SCHOOL (USA, 2003) der blant andre Will Ferrell fester hardt i sitt “college-comeback” være gull å se.
28 DAYS (USA, 2000) viser alkoholismen fra en seriøs side. Tankevekkende film, der Sandra Bullock spiller en kvinne med et alkoholproblem som ødelegger søsterens bryllup i fylla og må gjennomgå rehabilitering. En film flere anbefaler.
Noen supermorsomme TV-komiserier der handlingen foregår rundt ølkranen eller viser en del morsomt men også trist alkoholinntak, er CHEERS, livet på baren Cheers i Boston “der alle vet hva du heter”, og M*A*S*H, der Hawkeyes og Trappers/BJs destilleriapparat til stadighet putrer og coctaildrinker helles nedpå over en lav sko i krigens frontlinjer. TWO AND A HALF MEN bydde også på mye fin alkoholreklame, hehe, og da særlig mens Charlie Sheen hadde hovedrollen. Min all time favorittkomiserie SEINFELD viste særdeles sjelden at rollekarakterene drakk alkohol, men i en del av episodene får vi oppleve uforglemmelige øyeblikk når Elaine er en smule beruset, og episoden der Kramer blir litt på druen av Hennigans whiskey er også fantastisk morsomt.
Men, finnes det ingen norske filmer som portretterer alkoholbruk? Jo, noen er det vel. Blant annet i den fantastiske filmen SAMMEN fra 2009 får vi oppleve en far som drikker seg av føttene (Alkoholmisbruket er ikke filmens hovedtema, men en viktig del av handlingen). Den filmen skal jeg senere komme med et eget blogginnlegg om.
Vi kommer selvsagt ikke utenom å nevne filmserien som kanskje fremfor noen har gjort en spesiell drink kjent. Verdens mest kjente filmreplikk om alkohol er det i alle fall. James Bond elsker sin martini. Shaken, not stired, selvsagt!
Har du kommentarer? Bruk Kommentarer-linken du finner like under dette! Husk at du også må klikke på Post Kommentar når den nye siden kommer opp etter at du har klikket Send kommentar (dette for å bekrefte kommenataren).
Ha en…..berusende filmhelg! (Det må da være lov å si?) 😉 God helg ønskes ihvertfall 🙂
Maryon Eilertsen, den nordnorske skuespilleren og teaterkunstneren som døde i januar i år, kun 65 år gammel, ble torsdag hedret med filmpris under filmfestivalen Kosmorama i Trondheim, der norsk filmbransjes egen pris Kanonprisen ble delt ut.
Eilertsen fikk Kanonprisen i kategorien beste birolle, for sin solide innsats som alkoholisert og enslig i PERMAFROST fra 2014. Det var Eilertsens sønn som mottok prisen, som ble utdelt på Clarion Hotel og Congress i Trondheim. Det er Adresseavisa på sine nettsider adressa.no som melder dette.
Eilertsen, opprinnelig fra Svolvær, bodde i Tromsø og jobbet i en årrekke på Hålogaland Teater (fra 1977 og frem til hennes bortgang var hun ansatt på HT i alle år med unntak av to 2-årsperioder), og huskes nok aller best for sine utallige teateropptredener. Først og fremst for hennes kritikerroste suksessforestilling Mamma Heks, men også i rollen som “Ho Albertina” i Oluf-showene. Personlig fikk jeg aldri sett monologforestillingen hennes, Mamma Heks, men husker henne som fantastisk i flere stykker på HT, som for eksempel Kunsten Å Kverke Ei Kjerring, Hamlet, Cabaret og på TV fra Oluf. I tillegg så jeg henne i filmen Permafrost fra 2014, da filmen hadde sin premiere under filmfestivalen i Tromsø i 2014. Eilertsen gjorde en veldig god rolle i den filmen, som alene er verdt å se pga hennes innsats.
Det er medlemmer i bransjens fagforbund som har stemt frem sine kolleger til priser og nominasjoner. Juryen er satt sammen av representanter fra Norsk filmforbund, Produsentforeningen, Norske filmregissører, Norske dramatiskeres forbund, Norsk filmlydforening, Skuespillerforbundet, NOPA og Norsk komponistforening (kilde: adressa.no).
En annen Tromsøværing fikk også pris. Ole Giæver fikk utmerkelsen som beste mannlige skuespiller for filmen sin MOT NATUREN, hvor han også har regien.
Filmhjerte.blogg.no – en filmblogg fra nord – gratulerer selvsagt med prisene, og synest fortsatt Marion Eilertsens bortgang i januar var utrolig trist.
Ny fredag. Nye TV-filmanbefalinger. Og jaggu kan kveldens TV-meny by på flere godbiter enn vanlig på en fredagskveld. Jeg har faktisk funnet 7 filmer i fredagens TV-oversikt, som alle er verdt å sjekke ut, eller få et gjensyn med. For en god film kan man naturligvis se flere ganger.
Jeg må ta forbehold om endringer av sendetidspunkter og program, jeg har benyttet en trykt programoversikt på papir som kilde, men her er ihvertfall mine filmanbefalinger for denne fredagskvelden, blant det vi finner på TV denne første mars-filmfredagen.
NRK1 er kanalen alle har tilgang til. Det er ikke ofte NRK sender filmer som er verdt å se, men når de nå gjør det er det neppe med enorme seertall. Natt til lørdag (veeeeldig sein fredagskveld da….) klokken 01:50 sender de KONGEN AV BASTØY.
Denne norske dramafilmen fra 2010 er en spennende fortelling basert på virkelige hendelser, der vi blir vitne til brutalitet og undertrykkelse på en internatskole for gutter på Bastøy i Oslofjorden, og en gutt (Benjamin Helstad) sin kamp for å komme seg vekk. Året er 1915. 7 år gamle Erling er sendt til skolehjemmet for “slemme gutter”, en skole og et hjem som drives av en autoritær og rent for jævlig bestyrer, iskaldt og godt spilt av Stellan Skarsgård, og en alkoholisert og ikke mindre jævlig husfar, minst like iskaldt og godt spilt av Kristoffer Joner. Benjamin Helstad og Trond Nilssen gjør sterke rolleprestasjoner.
Selv husker jeg at jeg fikk med meg Kongen av Bastøy på kino, og har også senere sett den på TV. Kongen av Bastøy fikk en rekke gode anmeldelser i norsk presse. Dagbladet gir filmen terningkast 5. Det er fortjent.
Kongen av Bastøy sendes altså på NRK1, klokken 01:50 natt til lørdag.
Er du av de som ikke gidder å rangle hele natta, finnes det flere bra spenningsfilmer i mer folkelig, og oppegående, sendetid.
TV Norge klokken 22:30 for eksempel. Da sendes den amerikanske actionthrilleren AIR FORCE ONE fra 1997, med en meget solid Harrison Ford i hovedrollen som USAs president.
Dette er hardtslående action og spenning, om det amerikanske presidentflyet Air Force One, som i luften kapres av russiske terrorister. President James Marshall er ombord i flyet sammen med familien sin når terroristene slår til, og han må ta i bruk alle metoder han kan for å overleve. På bakken følges dramaet av visepresidenten og en hel verden holder pusten. Da man tror at presidenten er drept, viser Marshall at kampen langt fra er over.
I hovedrollene finner vi Harrison Ford, Glenn Close og Gary Oldman, som henholdsvis president, visepresident, og skurk. Dagbladet gav filmen terningkast 4, og det fortjener den absolutt.
Air Force One er en av filmene jeg finner i den gamle VHS-samlingen min, og som jeg kanskje burde oppgradere til å eie på dvd eller blu-ray, for den er underholdende. I kveld kan ihvertfall Air Force One sees påTV Norge. Avgang 22:30 😉
Eventyr er det også på menyen i aften, av det skumle slaget, og hva er vel bedre actioneventyr enn det uforglemmelige actioneventyret JURASSIC PARK fra 1993? Denne 90-tallsklassikeren innen spenning, eventyr, sci-fi og grøss, handler som de fleste husker, om dinosaurer som vekkes til live, og dermed er helvete løs!
En vitenskapsmann har gjennom genteknologi fremstilt dinosaurer, og en milliardær planlegger å åpne en gigantisk fornøyelsespark der besøkende skal få muligheten til å studere de forhistoriske gigantøglene. Men noe går – selvsagt – fryktelig galt!
Jurassic Park ble en kjempesuksess da den kom i 1993, den har fått to oppfølgere, og holder fortsatt høy spenningsfaktor nå godt over 20 år senere. Dagbladet gav terningkast 5 til filmen.
I hovedrollene ser vi en strålende gjeng i Jeff Goldblum, Sam Neill, og Laura Dern, samt Joseph Mazzello. På rollelista finner vi også en rekke andre store navn som Richard Attenborough, Samuel L. Jackson og Bob Peck, samt en strålende ekkel Wayne Knight (kjent først og fremst som den ufordragelige, men fantastiske rollen som, Newman i Seinfeld). Regien er det Steven Spielberg som står for.
Jurassic Park kan du besøke på TV 3 klokken 21:00.
Den norske regissøren Morten Tyldum var blandt de Oscar-nominerte som beste regissør i år for sin “The Imitation Game”, men filmen som kanskje gjorde at han fikk sjansen i USA var hans norske film HODEJEGERNE som kom ut i 2011.
Hodejegerne vises i kveld på TV 2 Zebra. Selv synest jeg vel Hodejegerne er for overdrevent, men denne actionfilmen med Aksel Hennie i hovedrollen har gjort det bra, og er basert på Jo Nesbøs suksessrike krimroman med samme navn som filmen.
Selv om jeg finner den vel overdrevent, så er den verdt å se. Hodejegerne har i tillegg til nevnte Hennie en rekke norske skuespillere på plakaten, som Synnøve Macody Lund (som er aktuell i TV2-serien Frikjent), Eivind Sander, Reidar Sørensen, Kyrre Sydness, Nils Jørgen Kaalstad og Joachim Rafaelsen, med flere.
En annen bra film i kveld er THE RIVER WILD (am. actionthriller fra 1994) , der man kan se Meryl Streep, David Strathairn og Kevin Bacon, samt Joseph Mazzello (guttungen i filmen, som også er å se i Jurassic Park). Elveraftingeksperten Gail (Streep) er på villmarksferie med familien for å redde et skrantende ekteskap. De overrumples av en gjeng hensynsløse og brutale drapsmenn, som forvandler ferien til et mareritt. Jeg husker jeg syns denne filmen var spennende, og den spektakulære ville elva er ikke rent lite brutal den heller! Streep og Strarhairn gjør gode prestasjoner (særlig Streep), jeg syns også unge Mazzello imponerte, mens Bacon var rå som filmens store svin.
The River Wild sendes på TV 6 og starter klokken 22:30.
Jeg kan heller ikke unngå å nevne ROCKY (1976), som er en av Sylvester Stallones beste filmer. Stallone er definitivt ikke blant de jeg anser som kremen blant skuespillere, men i filmer som Rocky, Rambo, Dagslys og Cliffhanger kommer han til sin rett, med bra spill, og Rocky-serien er vel den han har fått mest kritikerros for, og antagelig minst dårlig kritikk for.
Stallone er bokseren Rocky Balboa, en lokal nobody som plutselig en dag får sitt livs sjanse til å bokse mot verdensmesteren.
Filmen sendes på VIASAT4 klokken 23:00.
Et siste tips er Morgan Freeman som politietterforsker Alex Cross i ALONG CAME A SPIDER (2001, svensk tittel: I spindelns nät. Norsk tittel: Fanget i Mørket).
En psykopat og seriemorder kidnapper en elev på en eksklusiv privatskole der han jobber. Cross settes på saken. Morgan Freeman er tilbake i rollen som Alex Cross, som han også hadde i krimfilmen Kiss The Girls.
Filmen sendes, med svensk tekst og sjarmerende svenske reklamepauser (he he), på TV4 Sverige klokken 22:40.
God filmfredag og god helg 🙂
PS: Legg gjerne igjen en kommentar ved å klikke på kommentarer-linken under dette innlegget.
Birdman ble som kjent årets Oscar-vinner, med priser som beste film og beste regi. Kritikere og presse har rost Birdman langt opp i skyene, men her kommer jeg med ei bøtte isvann. Jeg synes nemlig ikke Birdman er en så utrolig god film.
Før noen Birdman-entusiaster flyr i flint må jeg ile til og si at jeg heller ikke finner filmen dårlig, men de omtaler den har fått hos en rekke anmeldere, med terningkast 5 og 6 og genierklæringer, er nok likevel et stykke unna hvor jeg personlig vil plassere den.
Handlingen i Birdman or (The Unexpected Virtue Of Ignorance), som er filmens hele tittel, sentreres i korte trekk rundt Riggan Thomsen (spilt av veteranen Michael Keaton). Riggan er en avdanket skuespiller som en gang for mange år siden var superpopulær som superheltfiguren Birdman, og som nå prøver å finne tilbake til fordums storhet, stolthet og popularitet gjennom å sette opp et seriøst Broadway-teaterstykke for å bevise for verden at Hollywood-karrieren ikke er over, og at han er en kunstner. Men Thomson sliter med sine indre demoner og stemmer, motskuespillere og familiære relasjoner.
La meg begynne med det jeg synes er bra med Birdman – for det er slettes ikke slik at jeg hater den, det er bare ikke min type film, jeg unnskylder på ingen måte at jeg ikke liker filmen så godt som de fleste ser ut til å gjøre. Men over til Birdmans styrker. Michael Keaton er en. Keaton selv er faktisk ikke helt fjern fra rollen han spiller. Også han er en, litt stygt sagt noe avdanket skuespiller, som med denne filmen igjen får fortjente overskrifter. Keaton spiller nemlig rollen sin gjennomført bra. Ansiktsuttrykkene hans er intense, ekte og gir assosiasjoner til et levd liv. Det var fortjent at han ble Oscarnominert, men jeg er likevel fornøyd med at han ikke vant Oscar for innsatsen, for så dyp var faktisk ikke rollen, selv om Keaton har sagt at det var en veldig krevende rolle å spille (og det tror jeg han gjerne på).
En annen som jeg likte spesielt godt i Birdman var Zach Galifianakis, som spiller Riggan Thomsens manager og produsent. Jeg har vært vant til å se han i crazy roller som de han har i Hangover-filmene, men her spiller han en avbalansert type, som fortsatt har gode replikker og som er underholdende å se på, innlevelsen er god fra begge de to. Noe annet som er litt bra er den noe klaustrofobiske følelsen man får gjennom de mange scenene som foregår i teaterhusets dunkelt belyste trange ganger, trapper, avlukker, kriker og kroker.
Den jazzete tromminga, med et røft touch, som går igjen gjennom hele filmen liker jeg også, den kan nok oppleves noe irriterende, men jeg ser helt klart poenget med å ha den der, den passer veldig godt inn nemlig og gir et godt lydbilde. Filmen har også en del (små)morsomme punchlinere og stikk til blant annet sosiale medier og en del kjendiser, og har en brukbar dialog.
Edward Norton i rollen som Riggans intense motskuespiller i teaterstykket, og Emma Stone som spiller Riggans datter, finner jeg ikke eksepsjonelt gode. Av skuespillerne er det egentlig bare Keaton og Galifianakis jeg synes leverer over gjennomsnittlig. Jeg liker Norton ekstremt godt i American History X for eksempel, der er han legendarisk, men her synes jeg han blir overdreven og for grunn (selv om han starter ganske godt i Birdman), mens Stone er kald som en stein. Selve handlinga i filmen synes jeg heller ikke er den helt store, jeg føler ingen spenning for hva som vil skje, kanskje bortsett fra helt mot slutten da det er et lite klimaks noen minutter før filmen er over. Den svarte humoren sitter heller ikke godt nok. Stemningen i filmen er mørk og på en måte selvdestruktivt, men på et annet plan lyst. Jeg føler Birdman blir for svevende, den mister bakkekontakten og prøver for hardt på å være spesiell. Etter min smak blir det og for mye miks mellom fantasi og virkelighet. Det er kanskje ikke alt man forstår helt heller, men hvorvidt det er et pluss eller minus strides de lærde om.
BURDE IKKE FÅTT OSCAR FOR BESTE FILM
Etter å ha sett filmene (unnatt Selma) som ble nominert i klassen for beste film til årets Oscar synes jeg det er flere av de andre som er klart bedre enn Birdman. Boyhood har både mer substans og en bedre historie, i tillegg til å psykologisk sett være langt dypere enn Birdman som til sammenligning blir overfladisk og for grunn. Det var faktisk et lite “ran” av akademiet å gi Birdman prisen for beste film foran Boyhood. På forhånd var det spådd at Birdman kanskje ikke ville vinne på grunn av sin ironiserende stil rettet mot Hollywood- og showbiz-industrien, men Oscar-akademiet har tvert om valgt å på en måte hylle seg selv og sine (Hollywood og showbiz) fremfor et mindre kommersielt prosjekt, og det mener jeg er litt synd. Jeg vil også rangere Whiplash og The Theory Of Everything som langt over Birdman. The Imitation Games synes jeg personlig også er et hakk bedre på stigen, litt men ikke mye, mens Birdman nok er strået vassere enn American Sniper.
Jeg er allikevel helt sikker på at mange vil hygge seg med Birdman, for også jeg hygget meg litt med den selv om jeg ikke vil huske den som en fantastisk film. Jeg hadde “fryktet” ut fra en del omtaler jeg hadde lest før jeg så filmen at den skulle være meget spesiell og sær, men den er absolutt ikke så sær at den skremmer bort seere. Filmen inneholder elementer som mange andre setter pris på. Det viser også stjerneratinga på filmdatabasen imdb.com der den har et gjennomsnitt på 8,1 av 10 basert på mer enn 161 000 brukerstemmer (her er det jevnt med Boyhood, som ligger på 8,2 av 10, basert på 159 800 stemmer i skrivende stund).
For mitt vedkommende er det en gjennomsnittlig helt grei film som var ok som tidsfordriv en sen aften. Men ikke mer enn det. For å sammenligne med majoriteten av imdb-stemmer ville jeg gitt den 6 av 10. Birdman blir for meg slik Riggan har vært som far for datteren sin; helt OK. Terningkastet blir derfor også midt på treet. 3. Eller 6 av 10 stjerner, som ser litt bedre ut. Jeg er sikkert litt for streng, men som jeg sier, det er ikke helt min type film, uansett så skal jeg se filmen en gang til snart, for å kanskje få et par brikker til å falle bedre på plass. Filmen vant Oscar som beste film; SE DEN!
PS: Birdmans regissør Alejandro González Iñárritu har tidligere regissert blant annetBABEL, som er en film jeg elsker. Han er utvilsomt en glimrende regissør.
PS! Helt på sidesporet-quiz: Jeg synes ofte det er småmorsomt å registrere åpenbare produktplasseringer i filmer. Noen som på stående fot uten å jukse husker hvilket ølmerke Riggan (Keaton) drikker i teatergarderoben sin? Den produktplasseringa var faktisk så “trashy” (og faktisk litt morsom) at jeg mistenker regissør Iñárritu for å bevisst ironisere litt over fenomenet produktplassering i filmer 😀
Har du kommentarer? Klikk på kommentarer-lenken under dette, skriv i vei, og klikk “Send kommentar”. Når den nye siden vises må du klikke på “Post kommentar” for å bekrefte kommentaren.
