I dag er det et knippe norske filmer som skal under kniven, og her er det ingen bønn. Det blir slakt. La meg ile til og si først at jeg liker en hel del av norsk film. Absolutt. Men jammen finnest det mye regelrett skrot og søppel i den norske filmskattekista. Jeg vil gå så langt som å karakterisere noen av disse filmene som kalkunfilmer (Kalkunfilm/filmkalkun/kalkun, er i filmsammenheng et begrep som ofte brukes om svært dårlige filmer. Dette er gjerne filmer som er så dårlige at de er ufrivillig komiske. – wikipedia).
Du som leser dette har kanskje andre “kalkunfavoritter”? Fortell gjerne om de i kommentarfeltet. Kanskje liker du de filmene jeg sabler ned? Nettopp det er da også noe som er fascinerende med filmens verden. Den filmen noen elsker, kan andre hate.
OPPDATERT 15.02.2017: Noen av YouTube-videoene som det linkes til i denne saken er desverre fjernet fra YouTube, men jeg lar innlegget stå slik det opprinnelig var skrevet.
FARLIG FARVANN (1995).
En slik film, som er så dårlig at den er rent komisk, er den norske thrilleren “Farlig Farvann”. Filmen har nok ingen kalkunstatus generelt sett, og har fått gjennomgående grei medieomtale, men hos denne filmbloggeren blir det helslakt. Den handler om et par fanger som rømmer, de raner en bank og tar med seg et gissel, alt går selvsagt ikke som planlagt og de havner på en holme langt uti havgapet på et bemannet fyrtårn, der en fyrvokter holder stand. Handlingen i og for seg hadde ikke vært så alt for ille, hadde det ikke vært for de pinlig svake skuespillerprestasjonene (her må også manus ta sin skyld) som i beste fall minner om bygderølprevy på samfunnshuset, og den vanvittig svake dialogen. Hvordan VG og Dagbladets anmeldere i sin tid klarte å gi dette tullet terningkast 4 står for meg som en gåte, for av filmens mange rollerkarakterer og skuespillere er det kun en av de som leverer noe som ligner troverdig og bra spill.
Nils Ole Oftebro spiller hardbarket kriminell, en fyr kalt Falken som er uttrykksløs og iskald, men han overbeviser ikke. Makkeren hans som spilles av Morten Faldaas er direkte ynkelig dårlig, jeg vrir meg. Faldaas spiller riktignok en karakter som er noe tilbakestående i utgangspunktet, men prestasjonen hans her er rett og slett lattervekkende. Noe bedre er slettes ikke Anette Hoff (kjent som Juni i Hotel Cæsar) i sin rolle som Falkens hardhudede søster. Jeg tror faktisk hennes innsats i denne filmen er noe av det minst troverdige jeg har sett på film på lange tider. Også Petronella Barker da, som spiller det kidnappede gisselet som Falken drar med seg. Herregud de to damene sliter seriøst med mimikk, troverdighet og dialog her. Frode Rasmussen og Roger Hilleren som politi er heller ikke med på å løfte filmen, særlig sistnevnte er bånn. Jeg ønsker forøvrig å legge til at jeg ikke har noe imot de nevnte skuespillerene ellers. Faldaas som jeg gir stryk her har flere ganger gitt meg mange morsomme stunder, særlig i rollen som Foster i Otto Jespersen-serien på NRK.
Manuset og handlingen i filmen er også etterhvert syltynn suppe og mye av dialogen i filmen minner meg mest av alt om pompøst teaterspråk eller direkte stotrende opplesing fra en bok. Filmen gir seg ut for å være en spenningsfilm, en thriller, men det funker overhodet ikke. I tillegg er det et helt umotivert drap mot slutten av filmen, noe som da også leder meg inn på selve slutten. Her kommer en spoiler, så ikke les om du skal se filmen uten for mye input, men slutten på filmen er virkelig a piece of shit, der Barkers rollekarakter sitter på brygga og smiler for seg selv, slipper pistolen i vannet uten at noen hører plasket, etter å ha hjulpet Falken med å nok en gang rømme fra politiet.
Faldaas er som sagt elendig, men sliter og med et sprikende manus. Først er han sur på Falken fordi Falken har drept en mann, han “skreik” seg til å få være med på ranet, men ute på fyret sutrer han “jæ`vikke værra her mer”, noe som er direkte lattermuskeltrimmende å høre på. Og gjett selv hva han ender opp med å gjøre (sett i lys av å selv ha kjeftet på noen for et umotivert drap). Den ene som klarer å gjøre en helt grei innsats i denne filmen er fyrvokteren, som spilles av Jan Grønli. Han er troverdig nok, selv om også han trøbler litt med mimikken.
Selv om denne filmen er svak, så er det faktisk greit å ha sett, det er faktisk morsomt å se en film som blir så dårlig, selv om det høres selvmotsigende ut. Heldigvis varer filmen kun 83 minutter, rulletekst inkludert. Det høres kanskje dumt ut å si at jeg anbefaler en film jeg ville gitt terningkast 1 til, men…
Se filmen gratis på YouTube (se videoen under) og døm selv! 🙂
THOMAS HYLLAND ERIKSEN OG HISTORIEN OM ORIGAMIJENTA (2005)
Filmen med den noe sære tittelen “Thomas Hylland Eriksen og historien om origamijenta” er som tittelen, sær. Den er kanskje ikke en ufrivillig morsom film, for den prøver nok å være underfundig og morsom. Morsom er den ikke, men underfundig og rar så det rekker. Og vanvittig meningsløs. Origami høres kanskje ut som noe som helst foregår bak låste dører og har 18-årsgrense, men slapp av, origami er kunsten å brette papir. Origamijenta spilles av Henriette Steenstruup. Hylland Eriksen er, som noen sikkert vet, en norsk forsker og professor i sosialantropologi. Han spiller seg selv i filmen. Jeg så denne forskrudde filmen på kino faktisk, etter å ha vunnet en billett. Jeg husker at jeg gikk intetsigende ut fra kinoen den gang og at jeg syns det var helt komplett bortkasta tid.
Resymè av handlinga har jeg klippet fra filmdistributør Arthaus sin omtale av filmen:
“En tragikomedie om papirbretting og markedsliberalismens forbannelse. Filmens forteller (Jan Gunnar Røise) sliter for å få laget en politisk film, men blir mer og mer opptatt av origamijenta (Henriette Steenstrup) som i sin jakt på mening plutselig oppdager at hun har et eksepsjonelt talent for papirbretting – alt mens sosialantropologen (Thomas Hylland Eriksen) forsøker å forklare oss hvordan markedsliberalismen har kolonialisert underbevisstheten vår”.
NRKs anmelder gav filmen fem av seks stjerner (!). Selvsagt er den bedømmelsen helt på jordet. Origamijenta har noen småhumoristiske betraktninger, men dette er bare graut. Filmen har dog et positivt trekk ved seg: Den varer kun 51 minutter.
I videoen under kan du se en litt over ett minutts trailer fra filmen. Det burde holde spør du meg, jeg finner ikke filmen gratis noe sted, men filmen kan leies digitalt hos filmarkivet.no (da betaler du 39 kroner og kan se ubegrenset antall norske filmer i arkivet deres i en uke). Oppfordringen min blir selvsagt selvmotsigende her også, haha. Ikke se denne filmen. Men se den, så vet du om du er enig eller uenig med meg 😉 Se ihvertfall traileren og si meg om ikke det der ser ut som noe pølsevev?
TURNAROUND (1987)
Denne filmen hadde jeg aldri verken sett eller hørt om før jeg tilfeldigvis kom over den nå nylig. Omtalen har jeg klippet fra infoen som ligger under filmen på YouTube:
“De er hensynsløse. De skal på party. De er ikke invitert!
Ben og kjæresten hans blir terrorisert av en gjeng småkriminelle motorsykkelpøbler. Politiet tror dem ikke og Ben må søke hjelp andre steder. Heldigvis har han en bestefar som er tryllekunstner.Turnaround er en snodig film med absolutt kult/kalkun-potensiale. Konseptet med å lage en typisk Hollywood-film i Norge er i dag ikke noe nytt, men å lage en Hollywood-film i Norge som skal utgi seg for å være laget i USA er mer originalt. Filmens intro har noen klipp fra New York, men man ser raskt at den brå overgangen fra storbyen til småbyen via en motorvei utenfor Oslo ender i noe som ligner mistenkelig på Drammen. De fleste av skuespillerne er amerikanske med unntak som Jarl Goli og Anita Hegerland.
Regissør Ola Solum stod bak suksessen Orions belte i 1985 (…) hans neste film var Turnaround (…) den var Norges dyreste film da den kom. Kritikerne var nådeløse og kinoene i Bergen og Stavanger ville ikke engang vise filmen”.
Kilde: Obskur norsk film/YouTube.
Filmen kan du se her og nå hvis du vil. Klikk i videoruta under.
DIS – EN KJÆRLIGHETSHISTORIE (1995)
Den kanskje mest kjente norske filmen som anses som en skikkelig kalkun er den noe spesielle og omstridte kunstneren Aune Sands film “Dis” (1995), som har fått kult-status på grunn av at den er så elendig. “Dis” ble blant annet kalt et makkverk av flere kinosjefer her til lands, og den er regnet for å være kanskje tidenes dårligste norske film, noe også ratingen på IMDb.com fra over 2 700 brukere underbygger (IMDb står for Internet Movie Database, og er antagelig verdens største filmdatabase på nett). Hos IMDb er den pr dags dato rangert som den 83. dårligste filmen i verden (!), basert på stemmene fra nettstedets brukere. I 2009 var den helt nede på 18. plass over de verste filmene.
I en sak hos Dagbladet om filmen i 2005 skrev de at “Kinogjengere og anmeldere kjempet vekselvis med å kontrollere krampelatteren og å kontrollere raseriet over at filmen i det hele tatt hadde fått plass på kinoprogrammet”.
Faktisk var filmen så horribelt elendig at Dagsavisen sin filmanmelder nektet å gi filmen terningkast, og han omtalte den konsekvent ikke som en film, men som produktet og lignende. I anmeldelsen skrev han “Å gi Dis en 1`er ville være å innrømme produktet rett til kalle det en film; dét er jeg ikke villig til“. Hos VG, Dagbladet og Aftenposten ble det terningkast 1.
Vil du lese mere om den unisone Dis-slakten, kan denne artikkelen fra Z filmtidsskrift være morsomt og interessant å lese: http://znett.com/2011/05/hva-var-i-veien-med-dis/
“Dis” handler ihvertfall kort fortalt om seks mennesker og deres møter og kjærlighet i Kairo, Paris, Oslo, Normandiekysten, og New York. Lengden på “produktet” er 71 minutter. En så dårlig film bare “MÅ” man se, eller hva? Dette er norsk filmhistorie 😉
Men, jeg har ikke sett “Dis”, selv om det er en film jeg har hørt om siden den kom ut. Filmen er ikke å finne på nett, den er ikke gitt ut på dvd (den er gitt ut på VHS), ingen TV-kanaler kommer til å vise dette, og på YouTube finner jeg kun et 10 minutters nedklippet utdrag fra Dis. Og for å være helt ærlig etter å ha sett den 10 minutter lange kortversjonen; dette er virkelig et pompøst makkverk. Jeg skjønner krampelatteren kinopublikum må ha følt. Fytti grisen!
PS: I 2009 ble den vist på Cinematoteket i Oslo, med Aune Sand til stede. I den forbindelse hadde Aftenposten/osloby.no en sak om eventen der de skrev at “Norges største kalkun flyr igjen (…) onsdag kveld kan gamle og nye seere se kalkunen fly for siste gang“. Dis ble en suksess på kino da den kom i 1995, målt i besøkstall. Men i Tromsø og Bergen nektet kinosjefene å sette opp “Dis” på kino, av kvalitetsgrunner. Aftenposten skrev i saken fra 2009 om kinobesøket i 1995 at “Rundt 20 000 besøkende hoiet og skrek seg like fullt gjennom det som ble kjent på folkemunne som <<den store voerspielfilmen>>“.
Det sies også at PAX (2011) og HOTEL ST. PAULI (1987) hører til i kategorien filmkalkuner. Jeg har til gode å se de, men alt av omtale jeg har lest tyder på at det er reale møkkafilmer. Kommer jeg over de blir jeg å se de. For slikt må man vel prøve å få sett, eller hva? Hotel St. Pauli er forøvrig en film av Wam og Vennerød. I 2006 uttalte avdelingslederen på Cinemateket i Oslo til Dagbladet at “Wam og Vennerød-filmen Hotel St. Pauli er kanskje den mest kinky filmen som er laget i Norge. Der er norsk galskap blandet med sex, og man får se urinering og diverse andre perversjoner. I forhold til norsk film i dag, var de villige til å ta det mye lenger” (kilde: wikipedia).
Noen andre norske filmer jeg synest er så gørr kjedelige eller elendige at ingen bør vurdere å se de er BABYCALL (søppel, 2011), KONG CURLING (kjedelig, 2011), ROVDYR (søppel, 2008), ANDRE OMGANG (kjedelig, 2007), REPRISE (kjedelig, 2006), NABOER (søppel, 2005), SCHPAA (kjedelig, 1998), HUD (1986, filmen som gjorde at regissør Vibeke Løkkeberg av enkelte ble omtalt som ei riksheks).
Kilder: Aftenposten og osloby.no, Arthaus, Dagbladet, imdb.com, NRK, YouTube, Znett, Wikipedia. Se de fargede lenkene i teksten for kildehenvisninger.
Skrevet av Lars JG
Kom gjerne med synspunkter og kommentarer. Klikk på kommentarer-linken som står like under dette. Husk at du også må klikke på “Post kommentar” etter at du har klikket på “send kommentar”…..
Kanskje du kunne ta en titt på “I ungdommens makt” av Roar Skolmen også? Ikke akkurat Norges svar på Ingmar Bergman, den karen, nei. :))
Jan:
Hehe, har aldri hørt om filmen før, men etter å googlet litt virker den som en klar kandidat for denne lista ja 😀
Operasjon v for vanvidd… Kalkun av beste merke…