FILMHJERTE LARS JG – EN FILMBLOGG FRA NORD Blogg om film og TV-serier, skrevet av Lars Jørgen Grønli. Kontakt: larsgronli (@) hotmail . com

Tromsø International Film Festival arrangeres for 30.året på rad i januar. Filmhjerte har plukket ut filmene man bør få med seg.

Skrevet av Lars Jørgen Grønli
Alle foto og TIFF2020-Logo: Tromsø Int. Film festival / tiff.no

Godt nyttår folkens! Filmhjerte er tilbake etter jule- og nyttårsfri. Her er 12 hete filmer Filmhjerte ser frem til under TIFF 2020, filmfestivalen i snøfulle og vinterkledde Tromsø, som går av stabelen for trettiende gang fra 13. – 19. janauar 2020 – pluss et knippe andre filmer på TIFF som kan være verdt å sjekke ut.

Det er trolig mye bra film å se. For undertegnedes del kunne jubileumsår-programmet likevel sett mer spennende ut. Det meste av det har jeg nevnt tidligere år, og mye av det samme gjelder fortsatt. Et skjevt kjønnsfokus (veldig kvinnefokusert), en rekke tilårskomne filmer settes opp, filmer som gikk på kino for bare noen måneder siden, filmer tidligere vist på TIFF, og etter min smak for lite ny sentraleuropeisk og søramerikansk film, og jeg skulle gjerne sett mer nordisk, britisk og amerikansk.

Uansett… Dette er de 12 filmene jeg syns virker mest spennende og forlokkende, listet opp i to bolker, men i tilfeldig rekkefølge, samt noen flere man kan vurdere å se:

Førstevalgene: 7 “Må-Se-Filmer”:

PARASITT

Sør-Korea

Sør-Koreas Oscar-kandidat som har blitt rost opp i skyene av et samlet kritikerkorps, og av mange rangert som den beste filmen fra 2019.

«Gullpalmevinneren ved filmfestivalen i Cannes i 2019 er en thrillerkomedie, som i det ytre handler om en familie sympatiske kjeltringer og deres forsøk på lure seg til lukrativt arbeid, men som dypest sett er en satire om økonomi og klassekamp. Men ting er ikke helt som de synes på overflaten, og handlingen tar fort flere overraskende helomvendinger» (tiff.no)

Av omtale kan dette sende tanker tilbake til fjorårets “Shoplifters” fra Japan, men jeg aner at “Parasitt” er mer som en slags fabel. Store forventninger iallefall.

“Parasitt” har ikke hatt norsk premiere ennå, og er en av TIFF2020 sine absolutte toppfilmer. Her er det bare å skaffe seg billett fort som fy!

LITTLE WOMEN

USA

TIFFs avslutningsfilm er Greta Gerwigs nye storfilm. Regissøren som gjorde suksess med “Lady Bird” har høstet mengder med strålende kritikker også for dette historiske dramaet satt til 1800-tallets USA hvor vi følger tre søstere gjennom flere tiår.

“Little Women” har norsk premiere under TIFF og kommer på norsk kino senere. Under TIFF har den kun to visninger, lørdag og søndag.

«I kjølvannet av den amerikanske borgerkrigen begynner fire søstre i Massachusetts å finne fotfeste i voksenlivet. “Little Women” følger søstrenes liv over flere år i denne varme og herlige oppvekstskildringen (…) fylt av humor og empati. Med hjelp av et stjernelag av unge skuespillere, i tillegg til etablerte storheter som Laura Dern og Meryl Streep, puster Gerwig nytt liv i Louisa May Alcotts romanklassiker. 150 år etter at boken først ble utgitt finner Gerwig nye måter å utforske dens evig aktuelle tematikk, knyttet til identitet, klasseskiller og likestilling» (tiff.no)

Med tanke på Gerwigs forrige film som var en liten uslipt juvel er forventningene til denne høye.

MOFFIE

Sør-Afrika/UK o.a.

Stadig dagsaktuelle temaer som raseskille, apartheid, maskulint millitærleirmiljø og homofobi satt til Sør-Afrika på starten av 1980-tallet gjør at denne filmen virker veldig spennende. Jeg tror på en film med en del sosialt krutt i seg.

«Sør-Afrika, 1981. Alle hvite menn over 16 år må i obligatorisk militærtjeneste, og 18 år gamle Nicholas blir derfor sendt til den angolanske grensen for å delta i det som nå omtales som Den sørafrikanske grensekrigen. I møte med den brutale kulturen i militærleiren innser Nicholas tidlig viktigheten av å holde en lav profil, for stempelet «moffie» – et sørafrikansk homofobisk skjellsord – kan være vel så farlig som våpnene de bærer.

Med tydelige ekko til klassikere som Stanley Kubricks FULL METAL JACKET og Claire Denis’ BEAU TRAVAIL skisserer regissør Oliver Hermanus et forstyrrende bilde av den institusjonelle homofobien og rasismen i det sørafrikanske apartheidregimet, og den giftige maskulinitetskulturen som forsterker og tilrettelegger for disse holdningene. MOFFIE er på én side en nådeløs fordømmelse av et skamfullt historisk øyeblikk, og på den andre et vakkert og gripende filmhåndverk» (tiff.no)

MATTHIAS & MAXIME

Canada

Litt usikker på om denne filmen er super, det kan være en tristesse, men regissør Xavier Dolan står fra før bak noen meget bra filmer som jeg har satt pris på, og at han selv spiller i filmen er et pluss, for han er en grei skuespiller selv, så forventningene er derfor til stede her.

«Vennene Matthias og Maxime blir overtalt til å spille – og kysse hverandre – i en studentfilm. Dette øyeblikket skaper ringvirkninger som vil prege dem selv og deres utvidede vennekrets frem til Maximes nært forestående flytting til Australia. Vennene ser seg nødt til revurdere seg selv og deres nære vennskap, mens de gradvis driver fra hverandre. Klarer de å forsones før Maxime forlater landet?

Siden Xavier Dolan slo igjennom og ble stemplet som vidunderbarn har han gang på gang imponert med gripende og filmspråklig ekstravagante dramaer. Denne gangen får vi en ukarakterisk nedtonet og lavmælt film fra Dolan, men hans evne til å skape hjerteskjærende og sannferdige filmøyeblikk er tydelig til stede. MATTHIAS & MAXIME er en sår og nostalgisk vennskapsskildring av vakreste sort» (tiff.no)

MONOS

Colombia/USA o.a.

En film jeg er ganske spent på er Colombias Oscar-bidrag “Monos”, som er beskrevet som en intens audiovisuell opplevelse. Jeg liker ofte søramerikanske filmer som tar den litt ut, som er litt ekstrem eller nervepirrende. Denne filmen har jeg dessuten hørt om en stund, ettersom en av hovedrollene i filmen spilles av amerikanske Julianne Nicholson (“I, Tonya”, “Eyewitness”, “Boardwalk Empire”), som jeg liker veldig godt. Hun er nok litt undervurdert som skuespiller.

Jeg har tro og håp om en intens film med høyt spenningsnivå krydret med pustfrarøvende colombiansk villmark oppi tåkeheimen. Jeg har på bl.a. Instagram sett en del stillbilder, postere o.l. som virker veldig spenstig og lokkende, samt et ørlite klipp på 20 sekunder som virkelig gav signaler om mye action. Ganske store forventninger til denne. Søramerikansk på TIFF er nær sagt alltid good stuff. Dette kan bli et av høydepunktene for min del.

«Høyt oppe i Colombias tåkete fjellandskap holder en gruppe tenåringer til. På oppdrag fra den paramilitære gruppen de tilhører passer de på en krigsfange, en amerikansk kvinne de omtaler som «Doctora». De fordriver tiden med knallhard trening, rus og seksuell utforskning, før interne maktkamper gradvis begynner å splitte gruppen, med brutale konsekvenser.

MONOS, som er Colombias Oscarbidrag og det siste året har gått sin seiersgang på festivaler verden over, utfolder seg som en moderne fabel inspirert av William Goldings Fluenes herre. Dette er en intens audiovisuell opplevelse: Filmfotoet veksler mellom slående naturbilder og hypnotiske spenningssekvenser, mens filmmusikken, komponert av Mica Levi (UNDER THE SKIN, JACKIE), bidrar til en konstant, urovekkende nerve. MONOS er en thriller man nærmest bokstavelig talt føler på kroppen, og en påminner om at skillet mellom mennesker og dyr kan være forsvinnende lite» (tiff.no)

LIGHT OF MY LIFE

USA

En film jeg har gode forhåpninger for, og som ganske trolig senere vil nå norske kinoer.

Vi befinner oss i et dystopisk USA etter apokalypsen. Et virus har utryddet nesten hele den kvinnelige befolkningen. Mennene som er igjen er en trussel. En far prøver å holde datteren skjult og fordekker henne som gutt. Hvordan blir et kvinneløst samfunn? Dette er ganske sikkert en mørk og nervepirrende historie, og om tankene går til en film som “The Road” vil ikke det overraske. Casey Affleck har både regi, manus og hovedrolle.

JEUNE JULIETTE

Canada

Beskrevet som en komedie om å vokse opp som både tjukk og mobbet. Regissør Anne Emond har brukt egne erfaringer fra oppveksten sin i ungdomstiden.

Yes, denne har jeg tro på skal være en fin liten “coming-of-age”-skatt.

5 andre filmer absolutt verdt å vurdere:

THE LIGHTHOUSE

USA

Mørkt drama som har ord på seg for å være dramatisk, pirrende – og veldig bra. Filmen er i svart-hvitt, noe jeg antar vil øke følelsen blant publikum av paranoia og klaustrofobi som de to rollekarakterene opplever på et øde beliggende fyrtårn.

Med Willem Dafoe og Robert Pattinson på rollelista er det neppe noe å utsette på skuespillet i dette “kammerspillet”

«Kollegaene Thomas (Dafoe) og Ephraim (Pattinson) ankommer en øde øy. Isolert fra omverdenen skal de to jobbe, spise og sove sammen i fire uker i strekk, mens de skal passe på øyas fyrtårn. Men livet er ikke så enkelt i total ensomhet, og selv to hardbarka karer begynner raskt å kjenne på klaustrofobien. Det hjelper ikke at duoen raskt begynner å gå hverandre på nervene i takt med at intimsonene brytes. Når de så barker sammen i alkoholinduserte raseriutbrudd om alt fra meningsløse arbeidsoppgaver til deres egne interne maktkamp, strammer paranoiaen grepet ytterligere.

THE LIGHTHOUSE, satt til slutten av 1800-tallet på den amerikanske østkysten, er ikke bare en psykologisk grøsser eller et enkelt vitnesbyrd av to menneskers fall ned i det store, sorte dypet. Det er også en nydelig filmet fortelling om to menn, som midt i havgapet blir utsatt for noen indre prøvelser selv ikke de mest ramsalte av kystfolk her i Nord-Norge hadde utholdt» (tiff.no)

THE FAREWELL

Kina/USA

En film som virker å være et rørende familedrama fra en kultur som gjerne er noe annerledes enn det vi er vant med her på berget.

«Billi, en ung kinesiskfødt kvinne i New York, får vite at bestemoren hennes, Nai Nai, har kreft og trolig kun få uker igjen å leve. Dette vet bestemoren imidlertid ingenting om, ettersom familien har valgt å skjerme henne fra sannheten. Når de så reiser til Kina for å samles i Nai Nais siste dager, later de som om det er for å feire bryllupet til Billis søskenbarn.

Dette er en film «basert på en faktisk løgn» – regissør Lulu Wangs familie arrangerte faktisk et falsk bryllup da hennes bestemor ble diagnostisert med dødelig kreft. Inspirert av sin egen historie har Wang skapt en rørende og morsom dramakomedie som fikk en overveldende positiv mottakelse av både publikum og kritikere da filmen ble sluppet på kino i USA. En stor del av lovordene har blitt rettet mot rapperen Awkwafina (som man tidligere har møtt i filmer som OCEAN’S EIGHT og CRAZY RICH ASIANS), som her gjør en enestående hovedrolledebut» (tiff.no)

LYSET FRA SJOKOLADEFABRIKKEN

Norge

Jeg er noe avventende til denne, men regissør Dag Johan Haugerud høstet mye ros for “Barn” som gikk på kino høsten 2019. Men en spillefilm på meget beskjedne 65 minutter er jeg noe skeptisk til. “Lyset fra sjokoladefabrikken” får verdenspremiere under TIFF, og jeg gir den en sjanse som tilhenger av norsk film.

«denne novellefilm-komedien preges av filmskaperens sedvanlig skarpe karakterskildringer og teft for absurditetene i den norske middelklassens hverdagsliv. LYSET FRA SJOKOLADEFABRIKKEN drøfter tunge temaer som ansvar og moral, men er også svært morsom» (tiff.no)

OSS TO

Frankrike/Luxemb./Belgia

Forhåpentligvis en bra film med vanskelige følelser mellom godt voksne, der vi ut fra beskrivelsene møter to eldre kvinner som i årevis har hatt et hemmelig forhold. Så skjer noe som setter forholdet mellom dem på harde prøver.

«Dette intense portrettet av to kvinners hengivenhet og intime forhold, kombinert med gjennomført foto og lyddesign, gjør denne filmen til en rørende og vital fortelling om kjærlighet. En film som viser hvor vanskelig det kan være å holde på fasaden, men at det kanskje er enda verre å innse at du har levd på en løgn» (tiff.no)

THE LAST AUTMN

Island

Dokumentarfilm. Vi tas med til en avsidesliggende gård hvor man for siste gang gjør seg klar til å gjete sauene ned fra fjellene.

«Neste høst vil gårdsbruket opphøre og alle sauene vil være borte, men landskapet på kanten av ishavet langt oppe i nord vil fortsette å fortelle historien om den siste høsten» (tiff.no)

Jeg antar det vil være storslått spektakulært islandsk natur, lys og landskap, og en film som vil fungere meget godt som påfyll av lettere sinnsstemning for deg som i løpet av uka er oppe i et tosifret antall besøk i kinosalene.

Andre filmer jeg har en brukbar følelse for og som kan være verdt å se om man har tid å fylle:

FFN: Shorts 1 (Film Fra Nord Kortfilmprogram 1 – jeg prøver alltid å få med meg minst ett av kortfilmprogrammene under TIFF – det anbefales absolutt for her kan små intense korte filmkick finnes – og da er det Shorts 1 som har noe som kan være av interesse.
6 kortfilmer; En kort biltur med to venner som ikke har møttes på årevis; En mor og en datter driver ørretoppdrett i en avsides fjord på Island men hva skjer når vintermørket kommer?; Noen islandske boksere hvis fremtid står i fare etter en ulykke; Et kjærestepar som har levd i et  avstandsforhold møtes i Lofoten; En far på dødsleiet som vil snakke med sønnen om to glass med sennep han har i kjøleskapet; En badevakt forføres.
Parents (Sveits, drama. Vanligvis er det barna som flytter ut…),
The Comeback (Sverige, komedie, bildet under. En sønn og hans mor venter på sistnevntes store comeback som badmintonstjerne etter en tapt finale for nesten 40 år siden)

Ms. Stern (Tyskland, dramakomedie. Fru Stern (90) vil dø, men livet overrasker henne stadig),
Why Don`t You Just Die (Russland. Russisk blodbad i TIFFs “overdrive”-program, kan være moro for deg som liker horrorkomikk, gladvold og splætter, jeg har sett traileren og den virka litt bisarrkomisk. «Er sammenlignet med Quentin Tarantinos tidlige filmer, og ikke uten grunn: Dette er et tegneserieaktig voldsepos med massiv underholdningsverdi og overraskende tvister rundt hvert hjørne», melder tiff.no. Perfekt som kvelds/nattfilm? ) ,
Balloon (Kina/USA, drama),
NUFF@TIFF2020 (i samarbeid med ungdomshuset Tvibit vises de beste kortfilmene fra Nordic Young Film Festival – NUFF. Her kan det være mye rart, men også bra)

Den norske mye omtalte Barn (Norge, 2019) som premierte på kino i september vises èn gang under TIFF, og er jo sikkert veldig bra.

Det er nok også den høyt kritikerroste 120 Beats Per Minute (Frankrike, 2017), som vises to ganger. Historien er basert på sanne hendelser fra 90-tallet. AIDS-epidemien herjet, og myndighetene klarte ikke å løse problemet. Filmen følger fire unge menn og kvinner i deres kamp og aktivisme mot AIDS. Den byr på ekte engasjement , dramatisk intensitet og fengslende karakterer og er en vakker og opplysende historie, samt en hyllest til 90-tallets aktivister som kjempet for å redde liv. -Tiff.no.
Jeg skulle gjerne sett denne ettersom den ikke ble satt opp på kino i Tromsø da den gikk på norsk kino, men desverre kolliderer den med avslutningsfilmen lørdag, og søndag rekker jeg den neppe borte på HT etter å ha sett Liverpool mot Man Utd i PL 😉 Noe er altså viktigere enn film, hehe..

Og som vanlig underveis i uka ramler man vel innom filmer man tar litt på sparket, som viser seg å være bra 😀

Noen festivaltips (med alvor og glimt i øyet):

** Husk at de fleste filmene under TIFF vises uten norsk tekst. Kun avslutningsfilmen og av og til noen få andre vises vanligvis med norske undertekster. Så godt som alle fremmedspråklige filmer som ikke har engelsk tale, har engelske undertekster. Det er verdt å bemerke seg at filmer med engelsk tale ofte ikke er tekstet i det hele tatt, så rens ørene.

** Ha alltid med litt nødproviant inn i kinosalen. Hvis magen rumler eller øyelokkene begynner å sige sammen er det smart å ha noe godt på lur 😉

** Husk å beregne nok tid til å komme deg mellom kinosalene hvis du har et tett program. Særlig hvis du skal på filmvisning på Hålogaland Teater (HT), eller er på HT og skal på neste film på Fokus, Kulturhuset eller Verdensteatret. TIFF setter opp gratis shuttlebuss (maxitaxi) som kjører i skytteltrafikk mellom HT og Fokus i forbindelse med filmvisninger, men disse kjøretøyene kan fort bli fulle, og da ryker fort filmen, med mindre du hjorter raskt avgårde for egen maskin i snøfokk og minusgrader. Husk og at ved utsolgte filmer selges ledige seter ved filmstart, så kommer du for seint slipper du kanskje ikke inn selv om du har billett.

** Vær tidlig ute om du skal se film på Kulturhuset. Er det en populær film og du er blant de sist ankomne havner du oppe på galleriet nesten under taket. Luftig er det jo, men lider du av høydeskrekk anbefales det muligens ikke…

** Og til slutt til noen få av publikum, dere det gjelder er sikkert elskverdige mennesker ellers og alt det der, men når filmen er i gang, kan dere være så vennlige å holde kjeft og IKKE LYS OPP MED MOBILEN i salen, er dere snill! Puh ;p

** PS: Jeg avslører selvsagt heller ikke nå hvor den beste festivaldassen befinner seg, hihi.

Følg filmhjerte.blogg.no under TIFF enten her på bloggen eller ved å like Filmhjertes side på Facebook, der lenker til nye innlegg vil bli postet (Velger du også å klikke på “Vis først” inyhetsoppdateringen under menyen “Følger” etter å ha likt siden økes muligens sjansen for at ikke facebooks algoritmer siler bort innleggene fra feeden din).

Undertegnede kan også følges på Twitter og Instagram, der det sikkert dukker opp noe filmrelatert i løpet av festivalen under hashtaggen #tiff2020, men verken twitter- eller instagram-kontoene mine er viet kun til film.

Alt om filmene på TIFF 2020 finner du på tiff.no/program

Kommentarfeltet er selvsagt åpent for andre festivaltips og kommentarer om de nevnte filmene. Vi preikes.

God filmfestival 🙂

Sterkt, rørende og hardt mørkt drama om rusavhengighetens råskap og menneskelig ulykke

FILMOMTALE: LET ME FALL (Lof mér að falla)
Biografisk drama, Island, 2018, 2t 16m
Regi: Baldvin Zophoniasson
Aktuell: Filmen har ordinær kinopremiere noen steder i Norge 13. desember. Denne anmeldelsen ble skrevet da filmen ble vist som spesialvisning under “Islandske dager” på Verdensteatret i Tromsø i mars 2019.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Den islandske dramafilmen «Let Me Fall» (Lof mér að falla), er en fiksjonsfilm som er basert på virkelige hendelser, der regissør Baldvin Z (som han populært bare kalles) blant annet har brukt dagboknotater fra en kvinne som begikk selvmord. Alt i filmen har skjedd, og vil sikkert skje igjen, kunne innlederen fortelle før filmen ble vist på Verdensteatret i Tromsø. Regissøren har også basert filmen sin på sanne historier og intervjuer med familier som har opplevd rusavhengighet nært på kroppen.

«Let Me Fall» er en sterk, velspilt og for det meste bekmørk dyster film om rusmisbruk, og alt hva det kan føre med seg av jævelskap og menneskelig ulykke, både for de som havner i rushelvetet, de som kommer seg ut av det, og familiene deres. Imellom sitt fokus på avhengighet er det også en film om frykt og etterdønninger, samt en historie om vennskap som skildres på både godt og vondt – og kanskje livshåp. Regissøren gir en rå og ærlig skildring uten å legge slør over noe, samtidig som alt heller ikke svartmales totalt – det er også tidvis en fin film.

Spilletiden på i overkant av 2 timer og 10 minutter kunne med fordel vært noe nedtrimmet, men for alle som liker oppvekstdrama, såkalt coming-of-age, som jo dette på sett og vis er, så er det absolutt vel verdt å se filmen.

Av de mange filmer jeg har sett fra Island er kanskje denne den som er minst typisk Island, sett utenfra iallefall. «Let Me Fall» med sin tematikk og handling kunne like gjerne utspilt seg i Norge, USA, Storbritannia, Sverige, etc, som på Island, for tematikken kunne vært lagt til nær sagt hvor som helst av vestlige samfunn i vidt begrep. Likevel er dette et bilde av en verden også islendinger opplever, og som er både interessant og alltid aktuelt.

Det er en film som først og fremst er dypt tragisk, fortalt på en nær og menneskelig måte. Likevel er det et eller annet i historiefortellingen som ikke sitter helstøpt for min del til at jeg skal føle meg helt truffet, selv om Baldvin Z formidler mye viktig om både ungdomstidens fristelser og feller, dårlige og gode venner, foreldre og samfunn.

Historien følger to ungjenter gjennom en ungdomstid hvor de begynner å eksperimentere med heftig festing og rus. Det brukes et velkjent grep med flytende tidslinjer hvor man beveger seg frem og tilbake i tid, der man ser hvordan livet har blitt for de to nå voksne kvinnene.

Da 15-åringen Magnea møter 18 år gamle Stella forandres livet hennes fullstendig. Stellas kompromissløse og lettsindige syn på livet trekker dem begge inn i en verden av dop og rus, som etter hvert får enormt alvorlige konsekvenser for begge to, og forholdet deres til hverandre.

12 år senere møtes de igjen, og et knallhardt oppgjør mellom dem er uunngåelig. Ettervirkningene gjør direkte vondt.

Særlig en håndfull scener gir sterke inntrykk. Som filmens slutt såklart, men også der noen av Magneas nærmeste tar et hjerteskjærende men forståelig valg, et møte mellom Magnea og en tidligere venninne fra skoletida, samt noen voldelige scener.

Skuespillerprestasjonene er gjennomgående solide.

Elín Sif Halldórsdóttir («Mord i Reykjavik» / «Case», Netflix) spiller Magnea som ung, og maler et skremmende bilde av hvordan en ung jentes liv for alltid ødelegges, mens det er Kristín Þóra Haraldsdóttir («And Breathe Normally», «Stella Blomkvist», «Fangar») som imponerer dypt med sin kraftfulle rolle som Magnea i voksen alder.

Magneas far spilles på ypperlig og veldig sympatisk vis av en av Islands beste og mest kjente mannlige skuespillere, Þorsteinn Bachmann (sesong 1 «Innesperret», «Life in a Fishbowl»). Rollen som den frimodige Stella som ung fylles på imponerende vis av ukjente Eyrún Björk Jakobsdóttir, og også her er det nok rolletolkningen av Stella som voksen som er det hjerteskjærende og grusomme, til tross for at hun har kommet seg ut av rusen. Stella som voksen spilles iallefall av Lára Jóhanna Jónsdóttir (sesong 2 «Innesperret», “Skyggen fra treet“). Magnea har også en annen venninne, Helga (Álfrún Laufeyjardóttir og Laufey Elíasdóttir), som utgjør en viktig rolle i deler av handlingen som ung og voksen.

Nevnes må også Sólveig Arnarsdóttir (industriministeren i sesong 2 av «Innesperret») som spiller Magneas mor. Ellers kan det legges til at «Innesperret»-stjerna, Islands største skuespillerprofil, Ólafur Darri Ólafsson har en minimal liten birolle, bare sånn for å øke kjendisfaktoren på filmen sikkert. Kjennere av islandsk coming-of-age-film vil nok også synes det er hyggelig å se Atli Óskar Fjalarsson («Jitters», «Småfugler») i en liten birolle.

For regissør Baldvin Zophoníasson føyer «Let Me Fall» seg inn i rekka av glimrende verker fra den kanten.

Baldvin Z står fra før av bak strålende filmer som «Jitters» («Órói»), og «Life in a Fishbowl» («Vonarstræti»), samt tilsammen 12 episoder av seriene «Mord i reykjavik» («Case») og «Innesperret».

«LET ME FALL» hadde verdenspremiere på filmfestivalen i Toronto i september 2018 og ble fjorårets mest sette film på Island, der godt over 50 000 av landets befolkning på ca 340 000 så filmen, som har fått en god del internasjonal ros. Filmen har ikke hatt norsk kinopremiere før først nå, men er bl.a. tidligere i år vist på cinemateket i Tromsø. 13. desember har den ordinær kinopremiere i bl.a. Oslo og Tromsø, og muligens andre steder også, men det har jeg ikke sjekket. Jeg har lest noe om at den dukker opp på Netflix også etterhvert, så hold øynene åpne.

♥  ♥  ♥  ♥  ♥  –

Foto: The Icelandic Film Company

I dag kom den triste nyheten om at Marie Fredriksson fra den tidligere svenske popduoen Roxette er død. Hun ble 61 år.

Jeg husker godt at på begynnelsen av 90-tallet var Roxette et av mine favorittband, selvsagt mye takket være Marie Fredriksson (og naturligvis også Per Gessle) sin strålende sangrøst, tøffe sceneopptredener og karisma. Mange av de mest ikoniske låtene deres har i alle år senere strømmet ut av høytalerne mine med ujevne mellomrom.

Med megahitene «Joyride» (1991), «The Look» (1988), «It Must Have Been Love» (1986), og «Listen To Your Heart» (1988) gjorde Fredriksson og Gessle braksuksess både hjemme i Sverige og internasjonalt, og selv nå over 30 år etter popduoens oppstart i 1986 er en lang rekke av låtene fortsatt veldig populære. Roxettes musikk har også vært å finne på film, mest kjent er nok Pretty Woman (1990) hvor «It Must Have Been Love» var å finne på soundtracket.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Særlig låten «Joyride» og albumet med samme navn var favoritter i ungdomstiden for min del, og i tillegg til «The Look» og de to øvrige nevnte låtene er andre legendariske Roxette-favoritter i mine ører blant andre «Spending My Time», «Fading Like a Flower (Every Time You Leave)», «How Do You Do?», «Dressed for Success», «Sleeping in My Car», «Wish I Could Fly» og «Dangerous».

Marie Fredriksson ble rammet av hjernesvulst i 2002, men vant kampen mot sykdommen noen år senere, og Roxette hadde i årene 2010-2016 igjen flere konserter og sceneopptredener, før legene frarådet henne å fortsette i 2016 grunnet ettervirkninger av sykdommen.
I pressemeldingen fra hennes management-byrå Dimberg Jernberg blir det opplyst at Fredriksson døde mandag 9. desember av følgene av sin tidligere sykdom.

En stor artist var hun, Marie Fredriksson. En av Sveriges aller beste har gått bort. Hvil i fred.

Video: YouTube.
Foto: Eva Rinaldi / Wikipedia CC-lisens

Netflix-produksjonen Marriage Story er et bittersøtt, opprivende og velskrevet drama om et ekteskap på randen av sammenbrudd – med et drivende godt hovedrollepar.

FILMOMTALE/ANMELDELSE: MARRIAGE STORY
Drama, romatisk komedie/drama, USA, 2019, 2t 16m
Regi og manus: Noah Baumbach
Medvirkende: Adam Driver, Scarlett Johansson, Laura Dern, Alan Alda, Ray Liotta og Azhy Robertson, med flere
Aktuell: Filmen er en Netflix Original, og hadde strømmepremiere på Netflix 6. desember. Filmen har hatt en svært begrenset visning på kino. På IMDB har filmen et snitt på hele 8,4/10 basert på over 26 000 brukerstemmer.

Charlie (Adam Driver) og Nicole (Scarlett Johansson) skal skilles. Etter 10 års ekteskap og samarbeid har ekteskapet mellom teaterregissøren Charlie og skuespilleren Nicole raknet i New York, der de bor sammen med deres 8 år gamle sønn Henry (Azhy Robertson). Nicole føler seg låst av tilværelsen og ønsker et annet liv. Hun flytter derfor med sønnen til L.A. der moren og søsteren hennes bor, for å starte i en ny TV-serie.

De er fra starten av innstilte på å ordne det praktiske selv rundt skillsmissen, hvis de nå skal skilles(?), men når en av de likevel trekker inn en skillsmisseadvokat får det frem flere vonde sider ved paret.

Gjennom fortellingen får vi en god forståelse av både hva som i sin tid førte paret sammen, og hva som har drevet de fra hverandre – samt at den gjensidige kjærligheten og respekten mellom de to fortsatt er sterkt tilstedeværende, selv om det noen ganger ikke nødvendigvis virker slik.

Filmens innledning hvor de to leser opp sider ved den andre som de setter pris på, kan gi et inntrykk av at vi er i ferd med å bli servert en søtladet romantisk forestilling. Glem det.

Marriage Story er en litt ironisk tittel på filmen, som i all hovedsak tar for seg et brudd, og den drakampen som utvikler seg. Det være seg rundt hvems skyld det er, hvor sønnen liker seg best, hva den øvrige familien vil – og ikke minst hva advokatene vil.

I tillegg er filmen også en drakamp mellom New York og Los Angeles. Historier om et samlivsbrudd er universelle på flere plan, i Marriage Story er den likevel ganske amerikanisert og akkurat denne historien kunne neppe vært satt til andre steder enn USA, uten at det trekker ned.

Filmen formidler på en skarp og innimellom satirisk, dog likefullt absolutt ekte, måte alt det vonde ved en skillsmisse, når hungrige advokater kaster seg over saken. Laura Dern gjør en både kynisk og proff jobb som Nicoles advokat, og fikk Golden Globe-nominasjon for beste kvinnelige birolle, mens Ray Liotta og den aldrende M*A*S*H-legenden Alan Alda i rollene som Charlies to advokater viser to ytterpunkter hos slike advokater.

Der Aldas egentlig pensjonerte rollefigur viser en lettere ettergivende, rolig og svært folkelig fremtoning i advokatrollen, er Liottas det stikk motsatte; pengegrisk, følelseskald og svertende. Derns rollefigur heller nok mot den siden, men hun har også langt mykere kanter. Som stor fan av 70-/80-tallsgigasuksessen M*A*S*H var det iallefall for min del utrolig trivelig å se Alda i aksjon igjen, som alltid.

Filmen formidler både Nicole og Charlies historie og synsvinkel, og tar egentlig aldri parti med noen av de, noe som er bra.

Bra, eller faktisk fenomenalt for å være korrekt, er samspillet mellom Adam Driver og Scarlett Johansson, som begge to (særlig Scar)lett her må sies å spille karrierens beste roller (hehe, sorry for ordspillfloskelen, i samme slengen kan jeg legge til at Driver er drivende god, og for min del filmens sterkeste karakter). De to har begge blitt gitt et følelsesregister med stort spennvidd, hvor begges frustrasjon, desperasjon, smerte, varme og innimellom glede, formidles på ekte menneskelig vis.

Marriage Storys kanskje største klimaks utspilles i en scene som utarter seg fra en rolig samtale til en monsterkrangel mellom Charlie og Nicole, en sekvens som gjør Johansson og Driver verdige både Golden Globe-nominasjonen de allerede har fått, og hvis det finnes rettferdighet; Oscar-nominasjonen de får etter nyttår.

Spillet deres er nemlig om ikke spektakulært og gnistrende – for filmens tone er for avbalansert og rolig til akkurat det – så udiskutabelt bunnsolid, ekte, menneskelig, gjenkjennbart og med den nøyaktige riktige mengde emosjonelle strenger. I de sekvensene hvor paret diskuterer er det dog riktig så elektrisk noen ganger, da både gnistrer og spraker det.

Noah Baumbach står med stødig hånd bak filmen både som regissør og manusforfatter. Baumbach har unngått de aller fleste klisjèfellene, og i stedet lagt vekt på dialogbaserte scener, mellommenneskelige relasjoner, samt gitt utløp for et rikholdig følelsesregister. Han ble Oscar-nominert i 2006 i kategorien for beste originalmanus for filmen “The Squid and The Whale” (2005), en film som faktisk også handlet om en skilsmisse. Trolig kan nok Baumbach klargjøre seg for en ny Oscar-galla, for dette lukter Oscar-nominasjoner lang vei både for manus og regi, og bli ikke overrasket om det også blir en for beste film.

Man kan vel dog si at Marriage Story ikke er en utpreget livsbejaende film. Den er imidlertid absolutt heller ikke utpreget alvorstung og trist. Det er lyspunkter og små glimt av humor. På minussiden, ja jeg finner noen av de selv om flere har gitt toppkarakter til filmen, må jeg nevne filmens lengde på omlag to timer og ett kvarter. Det er mye, for selv om det aldri er direkte kjedelig er det noen få partier som kunne vært trimmet noe og hvor handlingen glir litt likegyldig forbi. Muligens kunne også sønnen Henry, som spilles på godt vis av Azhy Robertson, fått mer spillerom i handlingen. I tillegg er det et par-tre av de mindre birollekarakterene jeg syns virker nokså unaturlig eller overspilt, slik som Nicoles mor blant annet.

Slike skjønhetspletter ødelegger likevel ikke stort, for mest av alt er Marriage Story en treffsikker, stilfull og reflekterende historie om livets realiteter, som tar oss gjennom både hva et ekteskap innebærer på godt og vondt, og hva man i livet kan gå glipp av.

Marriage Story bør ikke være en av sistnevnte ting. Se den nå på Netflix.

MARRIAGE STORY: ♥  ♥  ♥  ♥  ♥  –

Foto: imdb.com

Om du ikke har fått med deg den gripende Oscar-nominerte “Kapernaum” fra 2018 ennå har du gått glipp av noe!

Men fortvil ei, filmen er nemlig nå tilgjengelig hos Viaplay. I denne filmbloggposten får du også flere tips til filmer verdt å se hos Viaplay.

FILMOMTALE: KAPERNAUM
Originaltittel: Capharnaüm
Drama, Libanon, 2018, 2t 6m
Arabisk tale, norske undertekster
Regi: Nadine Labaki
Medvirkende: Zain Al Rafeea, Yordanos Shiferaw, Boluwatife Treasure Bankole, med flere
Tilgjengelig hos bl.a. Viaplay

Kapernaum er noe så uvanlig som en kritikerhyllet og høyt anerkjent film fra Libanon. Kanskje høres libanesisk film avskrekkende ut (?), men om man bare skal se filmer med engelsk tale, eller et annet språk man behersker, ja da går en jaggu glipp av mye strålende film. Kapernaum hadde norsk kinopremiere i jula ifjor, og var Oscar-nominert i år i kategorien beste utenlandske film (beste ikke-engelskspråklige film). Oscaren gikk som kjent til Netflix-produksjonen Roma, og ikke til forkleinelse for den filmen som jo er god, men Kapernaum er en betydelig bedre film og forteller en langt viktigere historie.

Kapernaum er en kraftfull gripende og håpefull historie som retter et sterkt og brutalt søkelys på barn i fattigdom, barnearbeid, flyktningekrise og umenneskelige levekår, eller rett og slett om å overleve som gatebarn – om den anslagsvis 12 år gamle gutten Zain (Zain Al Rafeea), som lever et hardt liv på gata i Libanons hovedstad Beirut.

12 år gamle Zain sitter i fengsel etter å ha blitt dømt for en forbrytelse. Fra fengselet har han anlagt rettssak mot foreldrene sine, for å ha født han. Gjennom tilbakeblikk får vi avdekket hvorfor Zain har fått familien i vranghalsen, for når foreldrene selger en av søstrene hans til den lokale kjøpmannen for å greie husleia, stikker Zain av.

Han søker etterhvert tilflukt i et provisorisk skur hos Rahil (Yordanos Shiferaw), en etiopisk kvinnelig flyktning, og hennes ett år gamle sønn, Yonas (Boluwatife Treasure Bankole), som selvsagt er en hjerteknuser. Omstendighetene gjør at Zain må ta seg av den lille babyen, i det som for meg blir filmens aller sterkeste, mest rørende og ikoniske deler.

Forholdet som utvikler seg mellom Zain og bittelille Yonas – som i likhet med alle på hans alder er totalt avhengige av omsorg, og prisgitt sine omgivelser, er både fullt av menneskelig varme og sterke inntrykk, men også hjerteskjærende øyeblikk. Bare det å se denne 12-åringen, i disse rammene, ta seg av en baby som såvidt har lært seg å stabbe sine første skritt, er utrolig rørende.

Den desperate situasjonen for et barn som fra ung alder har måttet klare seg selv skildres usentimentalt og gir et innblikk i Beiruts gatebarn sin lite glamorøse tilværelse, sett fra et barns ståsted, noe som gir filmen en egen dimensjon. Voksnes valg er ofte vanskelige å akseptere sett fra voksnes ståsted også, fra et barns øyne derimot helt umulig.

Foruten å billedliggjøre hvordan fattigdom splitter og hvordan barn på gata lever tar Kapernaum også for seg flere tunge temaer, som forkvaklet kvinnesyn, tvangsekteskap med mindreårige og de sørgelige følgene det kan resultere i, rettsløsheten for papirløse flyktninger, og skruppelløs utnyttelse av mennesker i nød.

Kapernaum – som er et bibelsk bynavn men som også kan bety et kaotisk og rotete sted –  river i hjerterota og trykker på følelsene. Imidlertid har den også godt med forløsende toner av humor, kjappe replikker og mye medmenneskelighet i seg, midt i all elendigheten i Beiruts slum.

Den daværende 12-13-åringen (nå 15) med et langt yngre utseende, Zain Al Rafeea, som spiller hovedrollen kom selv til Norge som flyktning og fikk ifjor oppholdstillatelse sammen med familien, og bor nå i Hammerfest. Den unge amatørskuespilleren gjør en fabelaktig prestasjon som imponerer enormt og fascinerer, og som plasserer filmdebutanten, nærmest rekruttert fra gata i Libanon, helt der oppe blant kremen av barneskuespillere. Det har utvilsomt vært gjort en strålende jobb av regissør Nadine Labaki og teamet hennes.

Det skal også legges til at Zain utstråler en karisma av de sjeldne i filmen. Zain fanger inn alvoret og hver situasjon med et ansikt som sier mer enn ord, og med ord full av kraft og tyngde, samt en ukuelig viljestyrke og handlekraft. Rollefiguren hans er dessuten så kompleks og med et sett verdier som gjør Zain til en rollekarakter for historiebøkene.

Når det forøvrig også virker som at selv en ett år gammel baby følger instrukser til punkt og prikke er det dypt imponerende også på det området. Det føles nesten tullete å skryte av “spillet” til en ettåring, men Boluwatife Treasure Bankole som har rollen som den lille omlag ett år gamle gutten Yonas, må jo nevnes. Så er det jo et morsomt fakta å nevne at barnet som har rollen faktisk er ei jente!

Hvorvidt en i bunn og grunn tragisk historie som i Kapernaum kan få en lykkelig slutt skal ikke røpes her, men jeg kan si at filmens sluttsekvens sitter helstøpt. Historien føles kanskje noe uforløst, filmens rammeverk med sønnen som saksøker foreldrene er litt søkt, men rettssaken som er ilagt liten vekt må mest sees på som et fortellergrep for å gi historien en kontekst. I tillegg er det faktisk en fargerik film som effektivt viser noen av storbyens kontraster.

Ettertanke gir den rikelig med rom til, for slik som dette skal det ikke være. Ingen skal måtte leve under slike kår. Likevel vet vi at slik, og verre, er hverdagen for millioner av mennesker. Kapernaum vil iallefall sikkert kverne videre en stund hos de fleste. Det er en rørende og veldig fin film, med bilder som vil sette seg på minnet lenge.

Filmhjerte spanderer raust ut fem av seks filmhjerter, eller terningkast 5 om du vil – og gir varme anbefalinger!

♥  ♥  ♥  ♥  ♥  –

Fire andre topp filmtips hos Viaplay:

EIGHTH GRADE

Aah, en av fjorårets desidert beste filmer er dette glitrende oppvekstdramaet, presentert på en undefundig og humoristisk måte som tar sosiale medier, trangen etter aksept og mobilavhengighet på kornet.

Stor gjenkjennelsesfaktor! Jeg elsker denne filmen, som er blant absolutt all time high i kategorien oppvekstfilm, eller coming-of-age, som det såklart heter! Elsie Fisher er enorm som tenåringsjenta Kayla, som står i brytningen mellom ungdomsskole og videregående (for å sette det inn i en norsk ramme), og som nærmest lever livet sitt gjennom sosiale medier og smarttelefonen. Fisher bærer hele filmen på sine 15 år gamle skuldre, noe hun gjør på ekstremt overbevisende – og sjarmerende – vis. Er det en “ungdomsfilm” du bare må se, og i tillegg liker coming-of-age-storyer, da er Eighth Grade obligatorisk pensum å få med seg!

SKJELVET

Er du blant de som ennå ikke har fått sett Oslo legges i ruiner? Da har du sjansen hos Viaplay. Se Kristoffer Joner kjempe for livet som jordskjelveksperten som overlevde “Bølgen“. En fascinerende film både for de som osLOVElsker hovedstaden vår, eller hater den! (Ja! Jeg liker absolutt Oslo, men det er fascinerende å se byen raseres på film 😉 )

JOURNAL 64

Liker du de danske krimfilmene basert på Jussi Adler-Olsens bøker om “Avdeling Q”- avdelingen ved København-politiet som graver i gamle uoppklarte (og henlagte) saker, da bør du få med deg det fjerde kapittelet om Carl Mörch og hans assistent i denne filmen som gikk på norsk kino tidligere i år. I Journal 64 oppdages flere mumifiserte lik i et hemmelig rom bak en vegg, noe som setter Avdeling Q-gjengen på sporet av et av de mørkeste kapitlene i Danmarks historie.

DEN SKYLDIGE

Danmark, genial og intens i all sin klaustrofobiske enkelhet.

En demotivert politimann hos politiets operasjonssentral mottar en samtale fra en desperat kvinne. Avsløringene som følger er enorme.

Årets danske film i 2018 uten tvil. Jacob Cedergren er bunnsolid som politimannen Asgeir.

Ble nesten Oscar-nominert i klassen beste ikke-engelskspråklige film (var med i den siste utsilingen på 7 filmer der de 5 nominerte ble valgt. Dette er en film jeg likte særdeles godt. Det aller meste av filmen foregår i et lukket rom der vi ser og hører politimannens telefonsamtale med kvinnen, noe som gir en klaustrofobisk og pirrende stemning.

Til slutt, noen raske ekstra filmtips hos Viaplay.

Olympus Has Fallen (Pang, smell, knall og fall. Grei action…)

The Commuter (Liam Neeson er tøffere enn toget i denne actionthrilleren)

Jurrassic World – Fallen Kingdom (Joda, sinte dinosaurer er fortsatt moro)

I, Tonya (Om den skandaleombruste “isdronningen” Tonya Harding)

Lady Bird (Smart oppveksdrama/komedie om å finne rett vei)

Fargo (En absolutt krimklassiker, der alt som kan gå galt, går galt)

Blindsone (Hjerteskjærende norsk drama om psykisk helse blant ungdom, med Pia Tjelta i kanonform. En varm anbefaling!)

First Man (Ryan Gosling som Neil Armstrong på vei mot månen!)

Har du kommentarer? Rop ut i kommentarfeltet 😀

NRKs ferske spenningsserie Twin er mest av alt en heidundrande reklameplakat for Lofoten, krydret med spenning og identitetskriser!

For statskanalens storsatsing Twin, med Norges ukronede skjeggekonge Kristofer Hivju i hovedrollen, sitt absolutt sterkeste kort heter utvilsomt Lofoten.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Lars Jørgen Grønli, [email protected]

SERIEOMTALE/ANMELDELSE: TWIN
Norge, 2019, Spenning/drama/thriller,
8 episoder på ca 43 min hver
Serieskapere/regi: Kristoffer Metcalfe og Erika Calmeyer
Medvirkende: Kristofer Hivju, Rebekka Nystabakk, Gunnar Eiriksson, John Sigurd Kristensen, Mathilde Holtedal Cuhra, Marlon Langeland, Kim Sørensen, med flere
Twin kan sees hos NRK TV (nett-TV)
Hvor: Twin kan sees på NRK og NRK TV(Nett-TV)

Denne serieanmeldelsen er basert på de 4 første av 8 episoder

Med en handling i hovedsak lagt til den bittelille og alldeles nydelige Sakrisøy like ved Reine, og vidunderlige Unstad med den fabelaktige Unstadstranda, som er et surfeparadis for eventyrlystne, får vi bivåne den fabelaktige naturen spektakulære Lofoten byr på, for anledningen antrukket i høstdrakt. Jeg har vel brukt begrepet naturpornografi før, men ingenting kan beskrive Lofoten bedre. Lofoten er Norges villeste og vakreste område. Ferdig snakka. Hver gang kameraet sveiper utover havet og fanger bølger som slår inn mot land, sneier innom knauser, holmer, strender, fjell og nordlyshimmel, er det som en orgasme for øyet.

Hiver du i tillegg inn et krimplott i disse omgivelsene må det vel bli bra?

OMG! Brødrene har oppdaget Unstad. Ikke vakkert i det hele tatt….neeeeidaaa!! Foto: NRK

Locations for serien, eller innspillingssted på godt norsk, kunne med andre ord ikke vært bedre, og seriens foto er selvsagt strålende.

At serien dessuten finner sted på høsten gjør den egentlig bare bedre, da det rufsete været gir en effektfull dimensjon til landskapet vi befinner oss i.

Serieskaper Kristoffer Metcalfe uttalte tidligere i år til NRK at Lofoten som innspillingssted var en viktig del av historien. Han får i en artikkel hos iTromsø støtte for det fra Gunnar Eiriksson, som spiller en av birollene i serien.

– Det nordnorske gemyttet kom virkelig til sin rett. Det er noe med den nordnorske viljen som gjør at folk jobber ekstra hardt for å få ting til å skje. Uten forkleinelse for andre deler av landet vet jeg ikke hvordan det ville gått andre steder enn her?

– I tillegg må man også være forsiktig med å ikke eksotifisere landselen for mye. Noen ganger under innspillingen var naturen så vakker at regissøren mente folk ikke ville tro på det. Det handlet litt om å finne ut hvilken serie man ønsket å være. Skal det være masse fine dronebilder eller skal man la Nord-Norge være et bakteppe for et normalt liv. Jeg er glad vi gikk for det siste, selv om det naturligvis også er vakre naturbilder, fortalte Eiriksson.

Nå er selvsagt ikke natur hva “Twin” handler om, så når seriens bakteppe i form av Lofoten er det første jeg trekker frem, er nok det et hint om at serien ellers ikke er helt der oppe. Slett ikke dårlig – for serien har sin egenart – men heller ikke verken mesterlig eller enorm.

Hørt den om han som møtte seg sjøl i døra? Foto: Eirik Evjen / NRK

To identiske tvillingbrødre fra østlandet har funnet sitt surfeparadis i Lofoten. Men hvor lenge var Adam og Erik i paradis? (pun intended, hihi). 15 år senere møtes de igjen etter like mange år uten kontakt.

Erik, surfeboms, snylter og uten noe å ta ansvar for, men akk så likevel med noe så kjedelig som pengeproblemer og betalingsforpliktelser for å kunne opprettholde sin sorgløse tilværelse. Uhørt! Men han finner nok på noe, som han selv sier.

Og Adam, vellykket daglig leder av et populært turistanlegg, respektert og avholdt i lokalmiljøet, etablert familefar med kone, datter og adoptivsønn. Det mangler bare hund og volvo, så er A4-ramma komplett.

En katastrofal natt samt en sammenfallende bilulykke snur imidlertid opp ned på tilværelsen, når Erik må ta Adams plass. Når en krangel mellom de to brødrene utarter seg ender Adams kone Ingrid opp med å på ulykksalig vis ta livet av mannen sin. For å slippe å fortelle om hva som skjedde siden de frykter å ikke bli trodd, må Erik ta Adams plass.

Plottet i seg selv virker forsåvidt spennende å utforske i en serie, hvor identitet er tenkt å stå sentralt. Den overlevende bror blir i løpet av serien konfrontert med ulike identitetskriser og mer eller mindre bisarre opplevelser. Det er for eksempel ikke alle som får oppleve sin egen begravelse, eller stå ansikt til ansikt med folk man kjenner som forteller deg hva de syns om deg, mens de tror de snakker med broren din. Som seer er det imidlertid litt for mange hull i skroget hvor det siver inn vann til at det blir en tørrskodd reise.

Det føles ikke riktig nervepirrende nok, men det er kanskje ikke det største problemet?

Sannsynlighetsbristen ved at en som ikke har hatt kontakt med broren sin på årevis nærmest over natta kan ta hans plass, uten at noen ser eller aner at noe ikke stemmer, trenger jeg egentlig ikke gå mere inn på enn å si at den ikke er ubetydelig.

Særlig når vi også har i bakhodet hvor ulike de to brødrenes liv har vært, og hvor store forskjeller det er mellom dem, bortsett fra utseendemessig. Nettopp dette er jo noe serien også fokuserer på.

Man må altså velge å se mellom fingrene med det og la det passere. I en av scenene mellom “far” og datter sier datteren at hun en gang så et program på TV om to identiske tvillinger som ikke hadde sett hverandre siden fødselen, og når de møttes etter 20 år så de fortsatt kliss like ut, og jeg tar meg i å tenke at jøss så lite tilfeldig at akkurat den setninga er lagt inn i dialogen.
Jeg tar meg nemlig også i å tenke at, når vi nå er inne på sannsynlighetsbrister, at det kanskje er litt snålt at akkurat disse to identiske tvillingene fortsatt ser kliss like ut, helt likt av både form og fasong på hår, skjegg, bart og kroppslig pondus, rynker, trekk og stemme.

Hvorfor sier hun det i samtalen med (den hun tror er) faren? Er det fordi hun aner at far ikke er far, eller er det fordi serieskaperne rett og slett følte et behov for å “sannsynliggjøre” plottet sitt gjennom noe som føles som hjelpetekst for seerne?

Javel, vi får ta den andre hånda frem og se mellom fingrene i den og ;p Det er jo som kjent fiksjon, og identitet er jo budskapet som er viktigst.

Ingrid (Rebekka Nystabakk) og Erik (Kristofer Hivju) i et dramatisk øyeblikk. Foto: NRK

Landskapet som ligger som et høstklamt bakteppe til handlingen har jeg tillagt mye vekt, fakta er iallefall at turistnæringen i Lofoten sikkert gnir seg i hendene over gratisreklamen Lofoten får, selv om vi i løpet av seriens første episoder får se at man også i idylliske og trygge Lofoten finner ulmende mørke hemmeligheter og ungdommelig opprør – igjen en tråd til identitet og hvem man er eller vil være.

Seriens univers glir greit inn under paraplyen nordisk noir. Vi serveres et mørkt drama med (antar jeg, siden jeg ennå ikke har sett hele serien) bakomliggende mørke hemmeligheter. Det uaktsomme drapet og den dystre stemningen som deretter rår som rammes inn av Lofotens overveldende natur, er engasjerende på sine måter, selv om det mangler en del rundt det dramatiske, nervepirrende og avhengighetsskapende.

Hadde dette vært ei bok ville jeg ikke kalt den en typisk “pageturner”, altså noe du bare MÅ lese (se) ferdig så fort du bare klarer, men som fortsatt er såpass tilfredsstillende at man lar seg underholde, engasjere og får lyst til å se resten.

Kristofer Hivju som med denne serien gjør sin første rolle etter “Games of Thrones” er jo som alltid trivelig å se, selv om han ikke er helt ubeskrivelig god i rollen(e) som Erik og Adam. Han er fortsatt kul da, og spiller trygt. Rollefigurene hans er dog litt flate (!) merkelig nok.

Et langt større spekter av følelser, inkludert frykt, redsel, fortvilelse, angst, sinne og usikkerhet, får vi derimot se hos Adams kone Ingrid, ulastelig antrukket med ullgenser og stadig på farten mellom dekkoperasjoner, barnebursdager, tenåringsdatterkrangler, og jobb, utmerket spilt av veldig TV-ukjente Rebekka Nystabakk. Hun har i all hovedsak tidligere kun stått på teaterscenen, men gjør en imponerende prestasjon (om enn ikke alltid troverdig plottet tatt i betraktning), så henne vil vi se mer av på skjermen!

Det øvrige rollegalleriet er litt av det trauste slaget. Forsåvidt “ekte” og hverdagslig, uten å bli gitt nok dybde.

Riktignok liker jeg noen av de, som den ene politibetjenten, Frank, spilt av serienykommer Gunnar Eiriksson. 34-åringen fra Tromsø er utdannet som skuespiller og har flere år med teater bak seg, men leverer her sin TV-seriedebut. Han er en forholdsvis ung politibetjent, alenefar til ei ung jente i skolealder, bestevenn av Erik, og med en interessant forhistorie.

Spennende er også absolutt 15 år gamle Mathilde Holtedahl Cuhra, også hun fra Tromsø, som spiller Ingrid og Adams tenåringsdatter Karin, som er av det kranglete og opprørske slaget.

Karin og Jonas…eeh, jeg mener Lukas, får et godt øye for hverandre…Foto: NRK

Skulle du som meg undres på hvor Jonas tok veien etter SKAM? Joda, han har flytta nordover, blitt surfer og tatt navnet Lukas ;p
Marlon Langeland, allemannseie gjennom den herlige rollen som Jonas i SKAM, er iallefall å se i en liten birolle som surferen Lukas.

Ellers, siden Filmhjerte holder til i Tromsø, er det moro å kunne bemerke at flere av skuespillerne i serien i tillegg til de allerede nevnte kommer fra nettopp filmmetropolen Tromsø (hehe). Veteranen John Sigurd Kristensen (Himmelblå, Monster, Elven, osv) spiller Ingrids far, Alfred. En typisk Kristensen-rolle. I mindre biroller kan vi også se Kingsford Siayor (sist sett i islandske “Innesperret” der han spilte forelsket afrikaner) som politietterforsker, og Sigurd Lakseide som festglad rånekjører, samt Fanny Bjørn, Torstein Bjørklund, Sara Daldorff Kanck (spiller politi-Franks 9-årige sjarmerende datter) og Ragna Schwenke (om sistnevnte er fra Tromsø vet jeg ikke, men holder vistnok til der).

Nå har jeg når dette skrives kun sett 4 av 8 episoder, samt traileren for serien, de fire siste episodene slippes i puljer på to om gangen 10. og 17. november på NRK TV / NRK.

Inntrykket av TWIN, som skal være et spenningsdrama, er at spenningen foreløpig ikke er trykkende nok, og et tykke fra å være veldig nervepirrende, men som fortsatt har mer enn nok elementer i seg til å være tilstrekkelig tiltalende til å ville se fortsettelsen. Dynamikken mellom Erik og Adams nylige enke Ingrid og datteren Karin inneholder spenningsmomenter, særlig når Karin begynner å ane uro, og i bakgrunnen lusker trafikkpolitibetjenten Frank, som ikke har slått seg til ro med at Eriks dødsfall skyldes en ulykke.

..og pusten! Jepp, Lofoten er pustfrarøvende! Foto: NRK

Så var det jo Lofoten da. Herregud, terningkast 6 der. Hva TWIN angår må man nok nøye seg med en anelse mer lunken bedømmelse. Slår vi sammen handling, manus, skuespill og landskap havner Filmhjerte på 4 filmhjerter, altså terningkast 4. For alle som syns Lofoten er et deilig sted er TWIN seff en må-se-serie, og er du tilhenger av norsk drama kan Filmhjerte anbefale Twin.

TWIN (NRK / NRK TV, 2019): ♥  ♥  ♥  ♥  –  –

Alle fotos: NRK / skjermbilder fra NRK TV

Den nye NRK-serien EXIT er sjokkerende og drøyt fra statskanalen.

Og ikke minst jævlig underholdende! Foto: NRK

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse på kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Ja, jævlig underholdende, for i sine øyeblikk er det nemlig et både ubehagelig og vemmelig, tidvis trist, men også veldig fascinerende dykk inn i den norske rikmannsverdenen på Aker Brygge, basert på intervjuer med fire relativt unge fremadstormende finansmenn. De driter penger og har opplevd alt de drømmer om lenge før de fylte 30. Nå kjeder de seg med sine A4-liv, og fyller fritida med sine mørke lyster.

De fleste av oss drømmer om et bekymringsløst liv med kontoen stappfull av penger, luksusvilla med utsikt mot sjøen, diger hytte ved fjorden, raske lekre biler, dyr vin, champagnesprut, dyre restaurantbesøk og alt du kan peke på.

Alt dette har finanstoppene Adam, William, Jeppe og Henrik.

Skjønt, bekymringer har de dog en del av, der de velter seg rundt i alkohol, kokain, piller, viagra, ville hemmelige housepartys og horer.

Denne splitter nye norske serien som altså etter eget utsagn er basert på fire virkelige menns historier fra Oslos mørke finansverden tar oss med inn i en verden av glamour, fyll og dop, utroskap, løgn og makt -og viser noen rå scener vi ikke akkurat har sett mye av, om noe, i norsk drama tidligere.

EXIT er en ganske så underholdende dramaserie, selv om stilen er noe annerledes enn man ville forventet. Særlig av en NRK-serie, men nettopp det er veldig forfriskende. Serien er på mange måter også interessant, med tanke på det glansbildet en ofte får tegnet av hvordan kremen av finansverden sine liv ser ut. For her får vi også noen skyggesider.

Ikke minst viser den også hvor kaldt det kan være, både i ekteskapet og spesielt etter en dramatisk hendelse der en av “gutta” er nær døden. Den viser arrogansen, kynismen og gi-faen-holdningene som rår.

Og du må nok tåle litt “guttesnakk”, slik som om puling av dverger, runking i kopper, og slike trivialiteter.

Foto: NRK

Og det er drøyt, og noen ihvertfall bortimot sjokkerende scener. For all del, jeg syns disse scenene er, ja hva skal jeg si? Styggfascinerende? En del seere vil nok derimot la seg ryste.

At kvinnesynet serien fronter skaper debatt og gjør en uvel er nå en ting, men EXIT smører på med noen realt drøye (fest)scener og “sjokkeffekter”. Som når partygutten Henrik, glimrende spilt av Tobias Santelmann, i hard rus sprader rundt med en enda hardere ståkuk (sorry for ordlyden, men det er akkurat det han gjør i den scenen!), mens han hamrer løs på ei dør med en diger kniv, mens rundpuleren Adam knuller ei hore opp etter døra på innsiden. Eller som når temperamentsfulle Jeppe, spilt slik bare Jon Øigarden kan, og livstrøtte William, i Pål Sverre Hagen sin skremmende sørgelige skikkelse, tyr til umotivert kraftig voldsbruk. Fjerdemannen i det firehodede mangemillionærtrollet er svenske Adam, spilt av Simon J. Berger, som ikke er stort bedre… Etikk og moral, lover og forskjellen på rett og galt driter disse gutta i. Verden er deres, de er guder i sitt eget sinn.

Sjelden har vi sett en serie med et så til de grader uspiselig og usympatisk ensemble. Likevel er det moro og spennende. Det er absolutt ypperlig spill av firerbanden Øigarden, Santelmann, Berger og Hagen. De er så troverdige som de skal og må være, selv om muligens Hagens rollefigur William glir noe ut (men hvis det nå er basert på reelle hendelser så…). Alle er de iallefall mannssjåvinister av rang, høye på seg selv, og ikke så rent lite sosiopater og til dels psykopater.

Foto: NRK

De har alle sine små positive trekk også, og innimellom tar de seg tid til å tenke over hvorfor de er som de er, men i bunn er de alle ekle, arrogante og jævlige overfladiske menn, som elsker makten og statusen pengene har gitt dem, og som ikke går av veien for å fornedre de rundt seg. Ikke fordi de må, men fordi de kan.

Serien moraliserer likevel ikke, men bruker kanskje litt vel mye plass på å poengtere at dette er basert på virkelige hendelser og personer.

Uten tvil mest dybde i rollefiguren, til tross for å være en til tider underkuet kvinne, er det Adams peishyllekone Hermine, meget godt spilt av Agnes Kittelsen, som har. I historielinja hennes, som er seriens mest interessante i grunn, der vi ser at hun prøver å bli gravid, men ikke vet at Adam har sterilisert seg.

Vi lærer neppe særlig mye av en serie som EXIT, annet enn at noen menn med penger og makt er sjuke gærninger, og (selv om jeg har sagt serien ikke moraliserer) at en drøss med penger ikke alltid garanterer lykke (bla bla bla). Jada, det er mye fest, sex og dop i serien, og noen har allerede kritisert den for å skjule seg bak sine mange sjokkeffekter og drøye manus. EXIT er like forbanna både styggfascinerende og egentlig ganske moro.

Sesong 1 med sine kun 8 episoder ligger i sin helhet ute på NRK TV; NRKs nett-TV, og går raskt å se. Hver episode er nemlig bare på litt i overkant av 30 minutter. Fra Filmhjerte blir det terningkast 5.

EXIT (NRK, Norge, 2019):  ♥  ♥  ♥  ♥  ♥  –

Ingenting er vel bedre enn en antihelt på film eller TV-serie!

Film- og serieuniverset har en nær endeløs rekke av helter.

Dydige redningsmenn som alltid følger boka. Ærefryktige lovlydige borgere som redder dagen. Slike liker vi selvsagt.

Så har vi antihelten. Gjerne rufsete i kanten. Går sine egne veier og tråkker mer som regel enn som unntak utenfor ramma av aksept både fra samfunnet og autoritetene, men lever etter mantraet om at målet alltid helliger middelet. Som tar loven i egne hender, strekker strikken, men egentlig er en good guy. OK, noen ganger er h*n ikke god engang. Slike elsker vi selvsagt. Ihvertfall på skjermen.

Antihelter florerer det av i serier og filmer, særlig innen sjangerne krim, action og spenning. Også innen komedie finner vi mange antihelter, men da av en annen type. Moralen er fortsatt stort sett lav, og den komiske antihelt rammes ofte av alskens hysterisk festlige (for oss som ser på) motganger. Antihelten kjemper ofte på de godes side, men har ofte egoistiske baktanker og motiver.

Så, dette er Filmhjertes Topp 10 Antihelter, en muligens særegen og alternativ liste? Nja, tja..det er iallefall mine film- og serieantihelter ;p

10

MICHAEL CORLEONE

Filmer: Gudfaren-filmene
Skuespiller: Al Pacino

Ikke alle ser på Michael Corleone – Gudfaren – som starter som hederlig, uskyldsren og med moralen høy, før makten tar han, som en type antihelt. Skikkelsen er kåret som en av filmhistoriens største skurkeskikkelser, men det menes også om han at han er en type tragisk helt. Selv om han vel etterhver blir et realt svin, så digger vi han jo!

9

HARRY CALLAHAN

Filmer: Dirty Harry-filmene
Skuespiller: Clint Eastwood

Det værbitte trynet til “Clint`ern” som den hardtslående og skyteglade (i den forstand at han noen gang er glad…) Harry Callahan ved San Fransisco-politiet på 70- og 80-tallet er som skapt for en antihelt. Han jager skurker og voldelige avskum – med alle midler. Og han elsker det. Selv om det ser ut som han hater jobben sin. Og han tjener samfunnet, selv om samfunnet helst ikke vil ha han. Han ER Dirty Harry!

8

BORAT SAGDIYEV

Foto: Michael Bulcik / SKS Soft GmbH Düsseldorf, Wikipedia CC-Lisens

Film: Borat
Skuespiller: Sacha Baron Cohen

Den mest sinnssjukt komiske antihelten jeg kan tenke meg er Borat, den Kasakhstanske journalisten som i folkeopplysningens tjeneste drar fra hjemlandet Kasakhstan til USA for å lære Amerika å kjenne. Det ender som vi vet i totalt kaos og latterkrampeanfall for oss som ser på, som tilfeldigvis liker den type humor ;p

7

JACK BAUER

Serie: 24
Skuespiller: Kiefer Sutherland

Jack Bauer går til ekstreme virkemidler for å redde den amerikanske presidenten, og befolkningen, sine liv, i løpet av 24 timer. Ikke bare en gang, men gjennom en rekke helvetesdøgn. Bauer vil alltid det beste for landet sitt, men jeg må innrømme at Bauer kanskje er den av figurene på denne lista jeg er mest ambivalent til. Ikke alle valgene hans gjennom de mange helvetsdagene han går gjennom er stuereine. Faktisk er vel nesten ingen av valgene hans det (?), men noen er ganske mer ekstreme. Slikt blir det dog selvsagt en ekte antihelt ut av. For vi elsker jo Jack.

6

AL BUNDY

Serie: Married… with Children (Norsk tittel: Våre verste år / Også kjent som: Bundy)
Skuespiller: Ed O`Neill

Alle menns forkjemper!

Den mest lumpne, nedrige og slaskete antihelten av dem alle er Al Bundy. Prototypen av en erkemann, som med sitt forkvaklede kvinnesyn, selvforaktelse og sjabby liv fikk folket til å hylflire gjennom over ti sesonger av den spinnville komiserien “Married… with children”, eller “Bundy” som den kanskje er best kjent som på norske skjermer. Al Bundy er mannen ikke en gang en mor kan elske. Han rølper, han fiser, raper, hater unga, hater kjerringa, hater bikkja, hater livet, er vulgær. Og skjuler det på ingen måte. Og trur du ikke vi sitter der og heier på han! 😀

Snart topp 5, men først…

Et klapp på skuldra til mange av antiheltene som, i god antiheltånd, ikke nådde helt opp til Filmhjertes topp 10, men likevel er herlige helter, på sitt vis – Her er 23 av de som ble vurdert:
James Bond, Mr. Bean, Basil Fawlty (Fawlty Towers/Hotell i særklasse), Charlie Harper og Alan Harper (Two and a Half Men), Sherlock Holmes (spilt av B. Cumberbatch og Robert Downey Jr.), Jesse Pinkman (Breaking Bad), Fleksnes, Olsenbanden, George Costanza (Seinfeld), John Rambo (Rambo), Patrick Bateman (American Psycho), sjåføren i Drive (spilt av Ryan Gosling), Sonny (Dog Day Afternoon), Alex (A Clockwork Orange), Mark Renton (Trainspotting), Lester Burnham (American Beauty, spilt av “antihelten” Kevin Spacey…), Selina Meyer (Veep, herlige Julia Louis-Dreyfus), Jackie Brown, Varg Veum, Gunvald Larson (Beck), Michael Scofield (Prison Break), Theodore “T-Bag” Bagwell (Prison Break).

Topp 5:

5

JOHN LUTHER

Serie: Luther
Skuespiller: Idris Elba

Politietterforskeren som trakterer Londons underverden der han støter på mange moralske og etiske utfordringer og hindre, som han selvsagt forserer mens sinnet blir stadig mørkere.

Med sin karakteristiske ruglete frakk og tredagersstubbene i trynet, en bekymret mine og alltid nær balansegangen mellom rett og galt, mens han stadig har sin kvinnelige nemesis som legger press på han. Han er klok, og vil godt. Han er analytisk og smart. Men vikles til stadighet inn i trøbbel under sakene han etterforsker. Han er ikke redd for å skitne til hendene sine for å si det sånn, derfor har han fått et frynsete rykte. Privatliv er det dårlig med, Luther lever for jobben. En sann antihelt.

4

BEATRIX KIDDO (“The Bride”, “Black Mamba”)

Filmer: Kill Bill og Kill Bill 2
Skuespiller: Uma Thurman

Endelig en kvinnelig antihelt her! Vi heier selvsagt på Uma Thurmans fantastiske Beatrix, eller “The bride”, når hun legger ut på sitt hevntokt mot mannen og hjelperne hans som etterlot henne for å dø. Det slår formelig gnister av henne, i ekte hevnerstil. Men la oss nå ikke glemme at dama faktisk var leiemorder da. Mors beste barn er hu` kanskje ikke. Antihelt derimot? Å jada!

3

WALTER WHITE

Serie: Breaking Bad
Skuespiller: Bryan Cranston

High school-kjemilæreren som ender opp som dopkoker for å redde familiens fremtid etter at han selv får vite at han har en uhelbredelig sykdom. Joda, tanken bak var fin den, Walter, hadde det bare ikke vært for alle de skumle folka du måtte omgås… I løpet av seriens sesonger utvikler også den godeste Walter White seg fra å være den vanlige mann i gata, til å bli “Heisenberg”, hans alter ego, en slags frontfigur eller dummy for områdets narkotikakartell, mens han stadig blir mer og mer hensynsløs.

Fantastisk spilt av Bryan Cranston forøvrig.

2

JOHN McCLAIN

Filmer: Die Hard-filmene
Skuespiller: Bruce Willis

Yippi-Ki-Yay, motherf***er! Som Die Hard-entusiast er det selvskrevent med John McClain blant kremen av antihelter. McClain er som vi vet den rufsete snuten som alltid – ja, alltid, havner i trøbbel, og ender opp med å måtte ekspedere tyske terrorister, russiske gangstere, korrupte millitære og andre mordere og pakk, gjerne med to valium innabords for å døyve den verste hodepina etter litt for mye å drikke. McClain redder alltid dagen, det vet vi, men på veien dit får han mange uvenner, også blant de han skal samarbeide med. McClain burde egentlig toppet lista, men jeg lar han ta andreplassen. Vinneren er nemlig en langt “villere” figur.

1

DEXTER MORGAN

Serie: DEXTER
Skuespiller: Michael C. Hall

Hvem har vel ikke drømt om å gjøre som Dexter med alskens avskum? Et vanntett alibi, litt plastfolie, noen kvasse kniver, et par sager, en båttur i mørket ut på fjorden, plopp plopp!
Dexters moralske kompass er selvsagt både riktig og helt vanvittig på samme tid. Men vi elsker Dexter, som på dagtid jobber som blodsprutanalytiker for Miami-Metro-politiet, mens han om natten er en hensynsløs seriemorder som kun dreper dem han synes fortjener det. Slik som drapsmenn, voldtektsmenn og annet pakk. Imens innhentes han sakte men sikkert av sin mørke fritidsgeskjeft. Serien er en av mine definitive all time favoritter innen krim og spenning, til tross for at seriens finale ble et realt antiklimaks. Her fyker derimot Dexter rett til topps!

Kom gjerne med synspunkter o.l. Hyl ut i kommentarfeltet. Chattes!

Filmhjerte har vært på teater og sett Peer Gynt på nordnorsk, et fantasirikt og fartsfullt eventyr – med kvinner i mannsroller, og “Skam-Eskild” slik du aldri før har sett han! (Foto: Hålogaland Teater)

Teater og skuespill hører jo sammen, og er en morsom avveksling fra filmer og serier.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Fredagskvelden i forrige uke besøkte jeg Hålogaland Teater her i Tromsø ettersom jeg hadde fått invitasjon til prøveforestilling. På programmet stod den første publikumsvisningen, det vil si en prøveforestilling fem dager før premieren, av forestillingen “Peer Gynt”. Jeg presiserer at denne omtalen baserer seg på prøvevisningen, og at man kan endre på detaljer når forestillingene rulles igang på alvor fra og med 12. september.

Jeg har ingen egne foto å by på, ettersom det ble opplyst over høytaleranlegget at man ikke fikk lov å fotografere eller ta bilder, eller bruke mobilen i salen pga sjenerende lys (Meget bra! Og noe mang en kino burde dra lærdom av!) og det forholdt jeg meg selvsagt til, man er da dannet når man menger seg med teaterpublikummet ;p (selv om en kis på raden foran klikka seg et bilde). Alle bildene i bloggposten er pressebilder fra HT sine nettsider.

Frasen “Peer dy lyver” kjenner nok mange til, for ja den stammer fra Peer Gynt, men der stopper kanskje manges kjennskap sånn egentlig, selv om dette er et av Ibsens mest kjente verk. Nærmere bestemt er det fem dramatiske dikt, eller dramaer, i fem deler, om løgneren, bondegutten, slabbedasken, verdensfareren og antihelten Peer Gynt, i en fantasirik fortelling som bygger på sagn, folketro og eventyrmotiver, men med universelle temaer som kan ta samtiden både da (1800-tallet) og nå på kornet, og hvor det aller meste av dialogen foregår på verseform eller rim. Peer Gynt regnes faktisk av mange som nasjonens litterære hovedverk. I HTs oppsetting er handlingen derimot flyttet fra Gudbrandsdalen til Nord-Norge, og utspilles også i hovedsak på nordnorsk.

Skal man se forestillingen er det en klar fordel om man vet eller har lest iallefall en kortversjon av hva stykket handler om, for eksempel i artikkelen om Peer Gynt på wikipedia. Jeg skummet igjennom den i pausen mellom aktene for litt oppfrisking, noe som var til god hjelp når andre akt skred frem (første akt er faktisk ganske grei å henge med i selv om man ikke vet så mye om historien fra før).

I korte trekk er fortellingen den samme kjente som før, riktignok i en helt ny, frisk, dristig og annerledes innpakning.

Peer stiller seg nemlig de samme spørsmålene han alltid har gjort; hvem er jeg? Hvem ønsker jeg å være? Hvor hører jeg til?
I regissør Eline Arbo sin nye forestilling på Hålogaland Teater er det dog en vesentlig forskjell fra tidligere dramatiseringer av stykket. Peer Gynt spilles nemlig av ikke mindre enn to forskjellige kvinner! Ja, to kvinner gir liv til Peer, som likevel fortsatt er gutt og mann i forestillingen.

Grepet fungerer iallefall faktisk helt knirkefritt, og gir noen, sannsynligvis var det også intensjonen, småkomiske og morsomme vrier på kjønnsroller og de forventninger vi som publikum har rundt det. Forestillingen varer i 3 timer, inkludert en ca 20-25 minutter lang pause midtveis hvor man kan leske seg med kaffe eller sterkere lut fra teaterkafèen, og er et lekent, humoristisk, også tidvis en anelse trist, og veldig fantasirikt stykke.

Det er få kulisser på scenen, men med HTs topp moderne lys, lyd og sceneeffekter forblir savnet av et levende “bakteppe” ikke-eksisterende. Det er et til tider trashy og hele tiden kaotisk univers vi får servert fra scenen. En scene som blant annet fylles med vann, skum, vind og strand.

På scenen har unge Kristine Cornelie Margrete Hartgen (bl.a. sett i en liten rolle i Den 12 Mann) og veteran Guri Johnson rollene som Peer Gynt som hhv ung og gammel (Johnson også som mor Åse), og løser det utmerket. Men særlig Hartgen glitrer, og ikke bare i de gullglansende antrekkene sine. Det er ikke lett å spille gutt på teater når man ikke prøver å se ut som en, men det går ikke mange minuttene av stykket før man ikke tenker over at Peer spilles av en jente. Hartgen er dessuten dritkul! En stjerne er født, og det er ingen løgn.

Kjærlighet er det og i lufta, mellom Peer og Solveig, flott spilt av Trude Øines.

Rutinerte Julia Bache Wiig (hu etterhvert-ex-dama til Ellingsen i Heimebane) er også å finne blant de 9 skuespillerene på scenen, hvor alle unntatt de to i hovedrollene spiller en rekke merksnodige rollefigurer hver.

Men jeg skal ikke prøve å late som at det ikke var “SKAM-Eskild” Carl Martin Eggesbø sin medvirkelse som gjorde meg mest nyskjerrig på stykket i utgangspunktet. Carl Martin står for de morsomste/komiske innslagene, med positivt fortegn, og viser en – bokstavlig talt – helt ny, og vel, i et raskt øyeblikk en anelse mer lettkledd side av seg…., enn den vi ble kjent med i Skam. Litt vanskelig å forstå hva han sier i de sekvensene der han skal snakke nordnorsk er det, men det er vel så mye fordi måten han må fremføre den dialogen på virker å være lagt opp til å være noe bortimot “tullesnakking”…Men herrefred, drit i det, han er veldig festlig på scenen og har stålkontroll på kroppsbevegelser og øvrig mimikk. Veldig kult iallefall.

View this post on Instagram

Che fai? Det blir VÅTT og VILT når Anders tar deg med på hjemmebrent-fest i #peergynt på @halogalandteater 😈 Premiere 12. september!

A post shared by Carl Martin (@carlmartinegg) on Aug 29, 2019 at 12:39am PDT

Foto: Fra Carl Martin Eggesbø sin konto på Instagram

Ellers er gode gamle John Sigurd Kristensen (Himmelblå, Monster, Elven, osv.. osv..) alltid hyggelig å se. De tre øvrige som forlyster publikum fra scenen er teatergjenganger Jørn-Bjørn Fuller-Gee (navnet skjemmer som kjent ingen, men han har serr det morsomste navnet jeg vet om på en  norsk skuespiller), Jonas Delerud og Mariama Fatou Kalley Slåttøy.

På scenen er også tre musikere ledet av Tromsø-musiker Jakop Janssønn (33), årets Spellemannsprisvinner i klassen Folkemusikk/tradisjonsmusikk, som står for et stilig og stemningsfullt, spennende, taktfast og effektivt lydbilde som følger handlingen og gir en ekstra dimensjon. Griegs klassiske toner er byttet ut med et fresh lydunivers, som for min del helt klart løfter opplevelsen. Her skal Janssønn & co ha velfortjent skryt.

Prøveforestillingen forløp nesten feilfritt, kun ved en max håndfull anledninger måtte suffløren hjelpe de på scenen med å huske dialogen. Men det sitter når alvoret starter. Jeg lar meg nemlig stadig imponere over at teaterskuespillere husker lange remser av dialog (selv om de vel kanskje har lyd på øret og? Har de det, noen som vet?).

I sum er HTs Peer Gynt en drivende fartsfull og fargerik forestilling proppfull av røverhistorier og livsvisdom, som er relativt greit å henge med i. Selv om andre akt ikke er like underholdende som den første, og noen sekvenser underveis er litt tåkete å tolke, er det ganske fornøyelig. Den fargesprakende og humoristiske undertonen, den pumpende dynamikken, samt en både gjenkjennelig og tidløs tematikk, gjør forestillingen passende for både unge og voksne. Terningkast på en prøveforestilling blir feil å sette, men Filmhjerte gir iallefall sine anbefalinger. Stikk bort på HT og sjekk sjøl 😀

Derimot er det skuffende saker fra teaterkafèen. At dere ikke kan spandere skikkelige kaffebegere med lokk på når man kan ta drikken med inn i salen, men istedet tar 32 spenn for en knøttliten tynn pappkopp med kaffe i, står til stryk. Skjerpings! 😉

Premiere er torsdag 12. september og totalt skal over 20 forestillinger spilles i løpet av en måneds tid. Løp og kjøp billett!

Har du kommentarer om Peer Gynt, teater, HT, whatever? La det skumme over i kommentarfeltet ;p Vi preikes!

Alle foto: Gisle Bjørneby / Pressebilder fra Hålogaland Teater, halogalandteater.no

13 Reasons Why ruller videre på Netflix. Her er Filmhjertes omtale og vurdering av sesong 3 som ble sluppet i august.

Det var med stor spenning Filmhjerte så frem mot den tredje sesongen av Netflix sitt banebrytende ungdomsdrama, som ble sluppet 23. august. I den veldig populære men også kontroversielle dramaserien har tunge temaer som selvmord, voldtekt, narkotikaavhengighet og mobbing blitt tatt opp på imponerende vis.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

I den tredje sesongen er vi tilbake på Liberty High et eller annet sted i California (Evergreen, ble det sagt i ep. 1, Everglades County står det står bl.a. på en søppelkasse i e10. Fiktive navn? Vet ikke) der det fortsetter å dreie seg om blant annet disse temaene, i en sesong som først og fremst fokuserer på det traileren for sesongen avslører.

Sesongens hovedfokus er nemlig jakten på hvem som stod bak drapet på badguyen Bryce Walker, som vi husker gikk fri for voldtektsanklagene i sesong 2. I tillegg er viktige og tunge temaer som dopmisbruk, skolemobbing, maskulinitet, deportering, seksualitet og legning, tilgivelse, familie og vennskap blant den øvrige tematikken.

Desverre er Filmhjerte litt skuffet etter å ha sett de 13 episodene iløpet av en knapp uke, for den tredje sesongen tilfører serien for lite nytt. Det går for treigt fremover og sesongen ebber egentlig ut på en veldig utilfredsstillende måte. Nå vet vi også at Netflix har varslet at det kommer en fjerde og avsluttende sesong, så noen løse tråder nå er vel sånnsett akseptabelt.

Filmhjerte liker nemlig fortsatt serien og skal garantert se sesong 4 også. Miljøet, rollefigurene og temaene er fortsatt spennende å følge utviklingen av. Det er likevel for mye som skurrer i sesong 3. Filmhjerte har derfor satt opp en liste, ikke overraskende bestående av 13 utfyllende punkter (Jøss, den så du ikke komme?). Noen av punktene er ting i sesong 3 som trekker ned inntrykket, mens andre punkter er pluss ved sesongen.

Så her er 13 Reasons Why: 13 gode grunner for at sesong 3 i sum kommer ut midt på treet sånn cirka

1. “The new girl” / Den nye fortellerstemmen

I sesong 3 har en helt ny rollefigur, Amorowat/”Ani” (Nana Mensah), datteren av familien Walkers nye hjelpepleier, kommet inn i serien, og blitt sesongens fortellerstemme. Ani har liksom skjønt alt hun, og vet alt, om alle, selv om hun nettopp har ankommet Liberty. Hun tilfører iallefall serien veldig lite nytt og er heller ikke en tilstrekkelig troverdig eller interessant karakter.

2. Den grå og triste stemningen

Nå innbyr riktignok ikke tematikk som drap, dop, voldtekter, mobbing og andre gjerninger fra menneskets mørkeste sinn til lystige beskrivelser og dans, men for ungdommene på Liberty må det virkelig være et mareritt og trasig å leve. Det skildres iallefall som om absolutt alle sliter med tunge destruktive tanker og problemer, og med svært lite gleder i tilværelsen.

Man skal ikke på noen måte heve seg over at unge mennesker opplever hverdagen som dyster og tung gitt seriens premisser, men når vi nå har kommet opp i 39 episoder burde man kanskje vurdert å legge inn noen lyspunkter. Det finnes selvsagt også håp og lys i enden av tunellen for flere av rollekarakterene, så det er ikke det jeg mener, men lys opp stemningen litt, la Clay smile litt for eksempel!

13 Reasons Why feat. X-Files – Du tror det ikke før du ser det; Clay Jensen smiler 😀

3. Løgnene og hemmelighetene

De florerer det av, og beklageligvis later det til at sesongens store mantra er at selv om løgner avler flere løgner og til slutt får deg ned i en verden av dritt, så er flere løgner, gjerne samkjørte, veien ut av problemene. Her kolliderer serien litt med seg selv all den tid seriens klare budskap også er “Snakk med noen om problemene eller hvis du har det vanskelig” (og akkurat det skal de ha ros for, å sette dagsorden for viktige temaer og åpenhet rundt de).

Selvsagt kan ikke en serie som 13 RW heller være uten løgner og hemmeligheter, men det blir for mye av det, brukt feil og for mye surr.

4. Kjernekaren Bryce Walker

Ja, for han er er menneske han også, med empatiske kvaliteter, gode tanker og et hjerte. Ihvertfall prøver sesong 3 å fortelle oss det. I de to første sesongene av serien fikk vi ettertrykkelig se hvilket svin Bryce Walker var og hvor destruktiv og ødeleggende han var for de fleste rundt seg. I sesong 3 får vi en ganske annen side av han. Desverre for han post mortem, gjennom tilbakeblikk til før han blir funnet død.

På en måte funker det ettersom sesongen viser at selv en voldtektsmann kan ha menneskelige egenskaper, og kan vise tegn på å ville endre seg. Serien og sesongen prøver absolutt ikke å forsvare Bryce Walkers ugjerninger bare så det er sagt, men det er vel litt for åpenbart at man forsøker å trykke på noen knapper her hvor vi skal få et nytt syn på Bryce. Men på sitt siste rykker han vel litt tilbake til start igjen, eller?

Uansett stiller sesongen en del moralske og etiske spørsmål rundt skyld, tilgivelse, endring og om muligheten for å få en ny sjanse.

5. Tyler Down ♥

En som trekker ganske godt opp intrykket i sesong 3 er Tyler Down, kraftig underspilt, hvis man kan beskrive det slik, av en gulle god Devin Druid. Som vi husker fra slutten av sesong 2 ble Tyler i siste liten stoppet fra å utføre en skolemassakre, en hendelse vennene hans, selv om han påstår han ikke har noen venner, har lagt et tjukt røykteppe over. Mobbeofferet Tyler er iallefall en rollefigur som virker både ekte og veldig sympativinnende. Druid er den som imponerer mest foran kamera av alle i serien.

Når Tyler i løpet av sesong 3 åpner seg om den voldsomme voldsepisoden/voldtekten han ble utsatt for (i sesong 2) er det antagelig sesong 3 sine sterkeste øyeblikk på det følelsesmessige plan.

6. Alle gutter og menn er svin, ihvertfall de som driver med idrett

Ja det er iallefall det Jessica Davis og aksjonistgruppa hennes er ute etter å poengtere. Eller, vel, jeg overdriver jo litt nå. De vil ha slutt på voldtektskulturen i idrettsmiljøet på skolen, som de mener er så machodominerende at det avler voldtekter, et budskap de går langt for å fremme. For langt spør du meg, som når de tropper opp i en minnestund, blant annet.

Som folkene bak serien har sagt dreier også sesongen seg om at det tas valg, også feil valg, av ungdommene. Jeg er selvsagt fundementalt enig i budskapet Jessica og gruppa hennes kjemper for, bare så det er sagt. Fremgangsmåten derimot kan nok diskuteres i det vide og brede, og som sesongen og viser er det slett ikke bare drittsekker i skolens “fotball”-miljø. En av hendelsene gruppa steller i stand får også sterk innvirkning på det tragiske utfallet rundt Bryce Walker.

7.  Hvem er morderen?

Svaret på det skal selvsagt ikke spoiles her, det ville jo vært psycho, men kan vel avsløre at de fleste er mistenkte helt fra avspark for sesongen og opp mot sesongfinalen. Et pluss kan legges inn ved dette punktet for sesong 3, for det er relativt vanskelig å i løpet av de 13 episodene skulle klare å gjette seg frem til hva som skjedde med Bryce, hvorfor, og hvem som gjorde det. Likevel blir løsningen også utilfredsstillende, da den absolutt vil gi liv til mange moralske og etiske spørsmål som jeg ikke kan komme inn på her uten å røpe for mye.

8. Mangelen på empati

Det finnes såklart flere rollefigurer her man føler sterkt empati og sympati med, som Tyler først og fremst, og etterhvert også Justin Foley (Brandon Flynn), som begge ved noen anledninger får en til å ville hoppe inn i flatskjermen, omfavne de og gråte en skvett sammen med de…

Imidlertid er det for mange av rollefigurene som blir for overfladisk fremstilt. Selv Clay Jensen (Dylan Minette) som er seriens hovedperson kommer vi ikke nært nok innpå. Det vil si, vi ser han veldig mye i sesong 3 også, men han får vise lite eller ingen følelser, annet enn sinne og et veldig bekymret ansikt. Men vi vet jo at Clay er en god gutt.

(Mulig spoilere i de to neste avsnittene før punkt 9) Så har vi de som er så endimensjonale at det er vanskelig å finne noe å like ved de i det hele tatt. Som Montgomery “Monty” de la Cruz, som er en forferdelig type gjennom nær sagt hele sesongen, men som helt på tampen både våger å stå opp mot faren, samt vise noen menneskelige sider ved seg selv. Desverre så alt for sent…

I og med at Bryce nå er død kan vi anta at han er ute av seriens fjerde sesong, skjønt det vet vi jo ikke med tanke på seriens bruk av tilbakehopp i tid. Bryce sin dødsscene må man kunne kalle nok en kontroversiell scene i serien, både angående empatiske sider, etikk og moral, ikke bare rundt omstendighetene som førte til det og selve hendelsen, men også det som skjer etterpå. Se og bedøm selv.

9. Voksne som spiller tenåringer

Et gjennomgående trekk ved flere amerikanske serier. Jeg liker absolutt både rollefiguren Tony Padilla og skuespilleren Christian Navarro, som spiller Tony. Jeg tror imidlertid ikke et sekund på at Tony i serien er 18 år. Kanskje ikke så rart ettersom Navarro er 28 år. Sjarmerende Brandon Flynn som spiller mindreårige Justin Foley kan kanskje såvidt med sitt litt yngre utseende passere som mindreårig (17 år), men Foley fyller snart 26. Justin Prentice som spiller Bryce (18) og Miles Heizer som spiller 17-18-årige Alex er begge 25, og jeg syns heller ikke Bryce ser ut som en tenåring. Og det stopper ikke i midten av 20-årene. Ross Butler (spiller Zach Dempsey) er faktisk 29 år!

Men denne seriens “aldersversting” er Timothy Granaderos som spiller Bryce Walkers tidligere bestevenn Monty/Montgomery de la Cruc. I serien er Monty 18 år, noe jeg heller ikke i brøkdelen av et sekund kan tro. Timothy er nemlig 32 år!

Dylan Minette (22, Clay), Devin Druid (21, Tyler), og Alisha Boe (22, Jessica Davis) er de yngste av gjengen, og skal få passere, de ser ung nok ut til å være 17. Det vil og si at i serien som har en masse tenåringsrollekarakterer er det ikke en eneste av skuespillerne som faktisk er tenåring.

Altså, de spiller veldig godt alle sammen og jeg liker alle, men serien taper likevel noe på troverdighet føler jeg når flere av de som spiller såpass unge som 17-18 år er langt opp i 20-åra og attpåtil noen som har bikka 30.

10. Dårlig oppbygging

Der sesong 1 hadde en finurlig fortellerteknikk og scorte høyt på sine mange tilbakeblikk og flashbacks funker det heller dårlig i sesong 3 med dette. Ikke bare fordi den nye fortellerstemmen Adi ikke er interessant nok, men også fordi all hoppingen og forflytninger på tidslinjen er rotete og uoversiktlig i sesong 3. Et annet vesentlig minus er at vi tidlig i sesongen får vite om en slåsskamp som fant sted etter et idrettsarrangement på skolen, men vi får ikke se noe av det som skjedde der før i de siste episodene. Dermed føler man et mindre engasjement, interesse og selvsagt kjennskap til hva som har skjedd.

Et annet minus ved sesongen er at Tylers planlagte skoleskyting som ble avverget i siste liten er viet liten plass i sesong 3. Her hadde man vel forventet et større fokus på alt av omstendigheter rundt det. Kanskje kommer det dog noe i sesong 4 om dette?

Serien som fra starten av fokuserte på å gi, ja nettopp, 13 reasons why, som på norsk selvsagt heter 13 gode (!) grunner, har fjernet seg fra dette i sesong 3, hvor vi egentlig ikke før helt mot slutten, via fortellerstemmen (nok et dårlig og uinteressant valg av serieskaperne), får ramset opp en masse grunner til hvorfor alle de mistenkte hadde sine grunner til å kunne ha tatt livet av Bryce.

(Spoilervarsel) Ellers er som sagt Bryce død og dermed antagelig ute av serien. Bryce`s død var sikkert nødvendig for å ta serien videre, men et annet dødsfall i sesong 3 irriterer meg mer med tanke på at når vi får se en rollefigur myke opp skrives vedkommende ut av serien på nokså trist vis i grunn.

11. Politiet i serien

Hadde det ikke vært for at det er en seriøs serie kunne jeg mistenkt at de to politimennene var Helan og Halvan. De er jo ikke komiske altså, ikke på den måten. Det er umulig å forklare nærmere uten å spoile en vesentlig detalj, men hvis det er sånn at en av de egentlig har skjønt mer enn han sier, så syns jeg det er skuffende for både han og seriens del. Mulig at jeg er på bærtur her? Forøvrig er det jo tydeligvis gått sport i for skolens elever å innta rollen som privatdetektiver, særlig for Ani og Clay med sine kryssforhør…

12. Glansbildene som sprekker

Her tenker jeg på utseendet til rollekarakterene, for nær sagt alle som en av de unge rollekarakterene er jo nærmest som et strøkent glansbilde sånn at det jo er behagelig å hvile øyet på de. Man tar seg jo og nesten i å tenke tanken at det er en baktanke i at alle disse ungdommene med sine feilfrie glansete ytre har sine mørke indre demoner eller store problemer i hverdagen. Men er det ikke litt rart at på skolen der de går er det vel knapt en kvise eller fregne å se i mils omkrets?  Noen blåøyne, systing og ødelagte knær i ny og ne etter slåssing er det riktignok…;p Vel vel, en slags kontrast er det jo i det og beviser at selv de pene har problemer. Store problemer.

13. Noen interessante nye rollekarakterer og gamle kjente

Riktignok lar jeg meg ikke overbevise helt av sesong 3 sin nye fortellerstemme, Adi (godt spilt av Nana Mensah), dog har årets sesong flere interessante nye og returnerende biroller. Blant annet er Hannah Bakers mor Olivia (Kate Walsh, bildet nedenfor) tilbake i byen, den sparkede skolerådgiveren Kevin Porter (Derek Luke) får vi et gjensyn med, og Brenda Strong gjør en sterk prestasjon (jippi, endelig et ordspill på navn!) som Bryce Walkers mor. Av nye ansikter i ganske små men viktige biroller vil jeg trekke frem Montys skolefotballkompis Charlie St George (Tyler Barnhardt), den opprørske punkete jenta Casey (Bex Taylor-Klaus), og Winston (Deakan Bluman, bildet over), som får en overraskende (?) venn.

Summa summarum….

I sum er 13 Reasons Why sesong 3 fortsatt verdt å få med seg for de/oss som har fulgt seriens to første sesonger, selv om det går merkbart tregere i den nye sesongen. Temaene og problemstillingene som tas opp er som alltid dagsaktuelle og nær universelle, slik at både unge og voksne seere kan finne en gjenkjennelsesfaktor.

Fra Filmhjerte blir det kun såvidt terningkast 4 denne gang. Såvidt vippa opp fra tre terningøyne og hjerter, for som fans av 13 Reasons Why finns det fortsatt mange gode grunner for å se både årets sesong og den neste. Og noen for å la være, men da er du vel ikke så interessert i serien heller?

Filmhjertes tidligere omtaler av 13 Reasons Why

Sesong 1 (2017) – Terningkast 5

Sesong 2 (2018) – Terningkast 5

Har du synspunkter, meninger og innspill om enten de foregående eller den nye sesongen av 13 Reasons Why? Kommentarfeltet venter på deg 😀

Vi preikes!

Alle foto: Skjermbilder fra Netflix