Årets Golden Globe-vinner GREEN BOOK har fått mye skryt – Det fortjener den da også selv om den ikke er et mesterverk.
FILMANMELDELSE: GREEN BOOK Dramakomedie, USA, 2018, 2t 10m Regi: Peter Farrelly Med: Viggo Mortensen, Mahershala Ali, Linda Cardellini m. fl.
Aktuell: Sett på kino på norsk førpremiere på
Tromsø Intern. Film Festival 19. januar.
Ordinær kinopremiere i Norge 1. februar.
PGA dårlig publiseringsløsning hos bloggplattformen wordpress anbefales det inntil videre å lese blogginnleggene på mobil. På PC vil desverre masse ord brytes midt i ved linjeskift.
For filmen basert på en sann historie med handling lagt til 1962 har den dag i dag fortsatt dagsaktuelle temaer som urettferdighet,
rasisme og rasehat – samtidig som den på det mer hyggelige plan er en historie om et unikt vennskap, om verdighet, ærlighet og mot.
Til tross for den tunge bakomliggende tematikken som danner filmens bakteppe og all urettferdigheten filmen skildrer er Green Book
likevel en film med mye glede. Det er en film med vittige replikker og flere komiske øyeblikk, det er en feelgoodstemning over Green Book, og publikum underholdes på lekent vis, samtidig som det bobler av provoserende 60-talls rasisme og raseskille (som på flatterende vis kommer litt i skyggen).
Så er det da heller ingen bombe at Green Book har blitt en (drama)komedie. Regissør Peter Farrelly har tidligere stått bak flere komiske suksesser, som Alle elsker Mary, Kingpin samt Dum og dummere (både den første ogden andre). Nå er heldigvis ikke Green Book en film av den typen, og heller absolutt ikke en ren komedie, men den løsslupne og tidvise lette stemningen ligger ofte framme og gir filmen bred appell blant publikum.
Viggo Mortensen og Mahershala Ali er strålende i hovedrollene.
Viggo Mortensen spiller “Tony Lip” – en smårasistisk italiensk-amerikaner fra arbeiderklassen, som på grunn av trang økonomi tar på seg en to måneder lang jobb som sjåfør for den klassiske pianisten Dr. Don Shirley, spilt av Mahershala Ali. Shirley skal nemlig på konsertturnè i sørstatene, og trenger en som kan “ta seg av problemer” som kan dukke opp underveis. For i 1962 er kombinasjonen sørstatene og vellykket, rik svart mann farlig farvann.
Green Book er basert på den sanne historien om pianisten Don Shirley og Tony Vallelonga, to rake motsetninger som la ut på reise med “The Negro Motorist Green Book” som guide. Boka var en guide for afroamerikanere til sikre hoteller, overnattingssteder og restauranter.
I en slags roadmoviestil finner, ikke overraskende, de to bilfarende etterhvert en ny respekt for hverandre, konfrontert med Amerikas grove urettferdighet.
Og den er det ikke lite av. Det er naturligvis leit å se den så tydelige og åpenlyse rasismen og rene raseskillet som preget det amerikanske samfunnet i denne tidsepoken, det være seg på for eksempel forretninger, bevertningssteder eller blant lovens håndhevere. Tankene sendes selvsagt også til nåtid, hvor mye av dette ikke lengre eksisterer, men hvor det i dag foregår på andre plan.
Samspillet mellom Ali og Mortensen er glimrende, og jeg avslører neppe for mye når jeg sier at filmen viser en karakterutvikling hos hovedpersonene.
Green Book er som nevnt en film med seriøs, alvorlig og provoserende tematikk, som likevel er presentert på en subtil og publikumsvennlig måte. Filmen tar oss med på en myk og ganske polert tur gjennom et potensielt hett tema, og den beskriver for lite om den grønne boka. Potensialet utnyttes nemlig ikke helt, ettersom humoren tar mye oppmerksomhet vekk fra de alvorlige sidene. Det kan oppfattes som at man tar for lett på problematikken, som da gjør filmen en smule grunn og overfladisk, likevel er det en velmenende og hjertevarm film. At en film underholder er heller aldri feil, bare man har i bakhodet at rasisme og undertrykking aldri verken har vært eller vil bli et positivt trekk.
2 timer og 10 minutter med GREEN BOOK anbefales – og kanskje er det lærdom å dra av det også?
Det amerikanske krimdramaet THE HATE U GIVE er en film som både provoserer, engasjerer, opprører og sprer håp.
FILMANMELDELSE: THE HATE U GIVE USA, 2018, Drama/spenning, 2t 13m Regi: George Tillman Jr
Aktuell: Sett på kino på Tromsø Int. Film Festival
Ordinær norsk kinopremiere 1. mars
I The Hate U Give retter regissør George Tillman Jr. et sterkt søkelys på brennhete temaer i det amerikanske samfunnet, som rasisme, hat, gjengoppgjør og ikke minst politivold og urettferdighet mot visse segmenter av den amerikanske befolkningen. Gjennom litt i overkant av to timers spilletid settes følelsesregisteret på flere prøver, hvor man som seer føler både sympati, medfølelse, raseri og
fortvilelse, i takt med de hendelsene filmens rollegalleri utsettes for.
Vi møter 16 år gamle Starr (Amandla Stenberg), som lever et dobbeltliv. Starr bor sammen med familien i det belastede og i
hovedsak afroamerikanske nabolaget Garden Heights, der faren (Russel Hornsby) som er en tidligere straffedømt driver
dagligvarebutikk. Samtidig har hun blitt sendt på privatskole i en annen bydel, hvor medelevene hennes for det meste er hvite
og velstående.
Starr har gått inn for holde de to verdenene adskilte og har klart det uten problemer inntil hun en fatal kveld blir eneste vitne til at en
17 år gammel ubevæpnet barndomsvenn av henne blir skutt og drept av en hvit politimann. Alt starter å rase sammen når Starr må
bestemme seg for om hun skal vitne om hva hun så, eller holde kjeft. Begge alternativene har nemlig sin pris,
og når media rapporterer om avsløringer rundt det som skjedde bryter det ut voldsomme demonstrasjoner.
Hovedrollen spilles av det nå 20 år gamle stjerneskuddet Amandla Stenberg, kjent fra blant annet The Hunger Games – og hun
leverer så til de grader. Starrs fortvilelse, redsel og forbannelse lyser av henne, og vi tviler aldri et sekund på rolletolkningen hennes.
Birollene er for det meste gjennomført solide de også, og handlingen som er basert på en bestselgerbok av Angie Thomas har en
intensitet og et driv som utvikler seg fra start av.
Selv om THUG – som forøvrig helt på sin plass blir en stadig tilbakevendende frase i filmen, er et gripende og spenningsmettet drama er det også plass for humoristiske betraktninger. Faktisk kom det noen ganger høylydte lattersalver fra salen, først og fremst i noen av scenene der Starrs far gir dateren noen verbale betraktninger, noe som bidrar til å løse litt opp i den trykkende stemningen.
På filmfestivalen i Tromsø er The Hate U Give en av filmene som er plassert i sideprogrammet som heter Girlpower,
noe som er veldig beskrivende for filmen.
Faktisk er det ikke så mye å trekke ned på, men hvis jeg skal nevne noe må det vel være noen små klisjèer, som for eksempel hvor
enkelte rollekarakterer er endimensjonalt bedritne mennesker, og at tematikken på tross av å egentlig være en uuttømmelig kilde til
historiefortelling strengt tatt ikke er direkte nybrottsarbeid heller. I tillegg er det noen punkter med småplukk rundt det rent narrative
som ikke helt faller i smak for min del, men det er ikke noe som oppleves så plagsomt at det utgjør noen skade.
The Hate U Give er nemlig på de fleste plan en knallsterk film som maler videre i bevisstheten etter man har vandret ut fra kinosalen (eller hvor man nå enn ser den). Er The Hate U Give – THUG – rett og slett en av årets aller beste filmer?
Terningkast 5 (eller fem av seks filmhjerter).
♥ ♥ ♥ ♥ ♥ –
Tekst: Lars Jørgen Grønli Foto: Pressefoto TIFF / tiff.no
Spennede og dramatisk om straff, rettferdighet, hevn og det å gå videre etter en opprivende hendelse.
FILMANMELDELSE: THE MOST BEAUTIFUL COUPLE Original tittel: Die schönste paar. Tyskland, 2018, 1t 37 m Regi: Sven Taddicken Sett på kino under Tromsø Intern. Filmfestival.
Det tyske dramaet THE MOST BEAUTIFUL COUPLE (Die schönste paar) handler om et ektepar (anslagsvis i slutten av 30-årene), Marle og Liv, som på en ferietur til Mallorca opplever sitt livs mareritt når tre unge menn invaderer feriebolig deres.
Den ene og mest pågående av de ubudne gjestene ender opp med å voldta Liv, mens mannen hennes hjelpeløst er vitne.
Hjemme i Tyskland har et par år gått og de to har klart å legge bak seg den traumatiske hendelsen under sydenferien, da Marle helt
tilfeldig en kveld får øye på voldtektsmannen. Besatt av tanken på at voldtekstmannen må få sin straff følger Marle etter han og finner etterhvert ut hvor han bor – og en livsfarlig katt og mus-jakt starter når Liv involveres, og all smerten og minnene kommer tilbake.
Regissør Sven Taddicken har med The Most Beautiful Couple laget en film som utforsker den menneskelige rettferdighetssansen
og ettervirkningene av en sterkt traumatisk opplevelse. En gjerningsmann fortjener sin straff er noe vi alle kan enes om, men de to
innser at det kan bli vanskelig å få voldtektsmannen dømt. Temaer som hevnlyst, forsoning, tilgivelse og relasjonene i parforhold er
tematikk som berøres i mer eller mindre grad, i en film som holder en jevn spenningskurve hele veien.
Filmen er kanskje først og fremst en hevnthriller, men må også anses som et ekteskapsdrama. For Taddickens film er et menneskelig drama hvor rollekarakterene ikke bare er svarthvite, men får flere strenger å spille på.
De tre sentrale skuespillerne i filmen er ukjente fra før for meg, men trioen Maximillian Brückner (Malte), Luise Heyer (Liv) og
Leonard Kunz (voldtektsmannen Sascha) gjør solide saker. Aller best er Brückner i rollen som ektemannen, som virkelig settes på prøve etter at han har gjenkjent gjerningsmannen. Innlevelsen hans er sterk. Kunz kler drittsekkrollen godt, og har også et utseende som kan gi assosiasjoner av ungdommelig rebellskap, på godt og vondt.
Spilletiden på omlag 1 time og 37 minutter passer filmen perfekt.
Som hevnthriller har filmen et godt driv i seg, mens dramadelen innehar noen elementer som ikke helt funker syns jeg, men som
heller ikke er direkte dårlig.
Derfor blir The Most Beautiful Couple en veldig severdig film som belønnes med fem filmhjerter og terningkast 5.
Filmen har ifølge imdb ordinær premiere i hjemlandet Tyskland først 21. mars. Når eller om filmen kommer på norsk kino vet jeg ikke, men den er iallefall mulig å se på TIFF i dag fredag 18. januar (22:30) og søndag formiddag (20. januar kl 11:30).
♥ ♥ ♥ ♥ ♥ –
Tekst: Lars Jørgen Grønli
Alle foto: Pressefoto TIFF / tiff.no
Det japanske dramaet SHOPLIFTERS er en varm og medrivende film om familie, og hva som skaper familiebånd.
FILMANMELDELSE: SHOPLIFTERS
Drama, Japan, 2018, 2t 01m
Forventningene mine til Shoplifters gikk først og fremst ut på at vi skulle få se en tradisjonell historie om mellommenneskelige relasjoner og omsorg i en familie. Det får vi forsåvidt også, men historien stikker dypere enn som så da den også evner å både overraske samt ha et par twister på lur.
Shoplifters vant Gullpalmen under Cannes-festivalen i fjor, noe som ikke er så vanskelig å forstå, for filmen er en engasjerende familiefortelling som utforsker familiære relasjoner, og hvor det gradvis avsløres hemmeligheter som kaster nytt lys over rollefigurene og familiekonstellasjonen.
Selv om filmen muligens er en smule for lang, særlig ettersom det store klimakset kommer en stund før filmen er slutt, så er Shoplifters en film full av varme, medmenneskelighet og de små øyeblikkene som fester seg. Det er en rolig fortellerstil, som også gir oss god tid til å utforske scenografien.
I Shoplifters tas vi med til en familie på fem som lever under trange kår i Tokyo. Vi møter Osamu (Lily Franky), kona Nobuyo (Sakura Andô), Nobuyas søster Aki (Mayu Matsuoka), bestemor Hatsue (Kirin Kiki) og husets lille sønn, den sjarmerende Shota (Juy Kairi).
Familien kommer seg gjennom tilværelsen takket være Hatsues pensjon, diverse småjobber, og ikke minst ved det filmens tittel spiller på. Butikktyverier. Osamu er nemlig titt og ofte på handletur med uedle hensikter og tyvgods i sekken, og han har også involvert sønnen Shota sterkt i disse gjerningene. De tar stort sett bare det de trenger og lever under mottoet om at det som er i butikkene ikke eies av noen ennå. Selv om de altså har laget seg et slags moralskt kompass er det ikke tvil om at den lille familien beveger seg på kant med loven – regissøren har da også underveis i filmen lagt inn flere små hint om at kanskje ikke alt er så åpenlyst som det synes som.
På vei hjem etter et av sine tyvraid kommer de over den lille jenta Yuri (Miyu Sasaki), en søt hjerteknuser av dimensjoner, men også åpenbart forsømt av foreldrene og forlatt, så Osamu og familien ender opp med å ta henne til seg som sin egen. Den purunge jenta blir en naturlig del av den nye familien, men når hun etter måneder borte fra sin egentlige mor etterlyses via politi og media kommer mørke hemmeligheter om hennes “nye” familie fram i lyset.
Det fine persongalleriet i Shoplifters er menneskelige på godt og vondt, med skuespillere som gjennomfører solide prestasjoner. Japansk kultur og levesett har utvilsomt flere ulikheter sammenlignet med europeisk/amerikansk som vi er godt kjent med, uten at det ødelegger for filmopplevelsen ettersom det meste i filmen er universelle problemstillinger.
Det mangler noe på filmens driv og framdrift, og noen ganger dveles det for lenge ved enkelte ting, som blant annet allerede nevnt angående siste del av fortellingen. Filmen lener seg helt klart på hverdagslige skildringer og problemstillinger, og maler et bilde av et japansk samfunn med store forskjeller, hvis man ser på det helhetlige bildet. Likevel fører det og med seg at filmen ikke har et konfliktnivå som kunne gjort den enda mer spennende.
Moralske dillemmaer har en sentral plass i historien som brettes ut, det samme har da så til de grader også spørsmål knyttet rundt familie og hva som skaper familebånd.
Den stort sett lavmælte formen filmen har gjør ikke at den ikke er engasjerende, for vi rekker å bry oss om rollefigurene før familiens hemmeligheter til slutt kommer for en dag. Dette er tett på fem filmhjerter/terningkast 5, men det blir en solid firer.
Onsdag bød på et knippe bra filmer. Her følger noen korte anbefalinger. Mer om noen av disse filmene kommer senere.
Shoplifters (Japan 2018) og mye omtalte Burning (Sør-Korea 2018) absolutt vel verdt å få med seg. Overraskende og engasjerende historier etterhvert, og sanselige miljøskildringer fra sørkoreansk og japansk kultur. Spennende er de også.
Dagens beste var Eight Grade (USA 2018, bildet) med stjerneskuddet Elsie Fisher (15). Virkelig underholdende om sosiale medier og jaget etter å bli likt.
Britiske Anna and the Apocalypse (2018) en halvveis kalkun. Zombiemusikal der sanginnslagene minner om britiske MGP-videoer, tilført splætter og highschoolkomikk 😁
Kortfilmprogrammet shorts 1 (6 kortfilmer fra nord) ikke det helt store, men svenske “Skolsyrran” var moro. Ellers syns publikum det var ustyrtelig morsomt hver gang TIFFs programpresantør i introduksjonen før filmstart sa navnet på kortfilmen “Hæstkuk”….*knegg knegg*
Ellers er dagens moral å møte opp i god tid før filmstart på Kulturhuset, hvis ikke havner du oppe på galleriet, høyere enn kinoskjermen (!), og verken rygg eller bak jubler over stolene der oppe. Luftig er det dog…
Utsikt fra galleriet…
Foto: tiff.no (pressefoto Eight Grade) og Lars Jørgen Grønli.
Den franske dramahorrorfilmen CLIMAX er en suggerende og intens opplevelse, med et tempo man blir småsvett av!
FILMANMELDELSE & OMTALE: CLIMAX Frankrike (Belgia, USA, 2018), Drama/horror/musikk, 1t 35 m Regi: Gaspar Noè
Sett på Tromsø Intern. Film Festival Fokus kino, Norsk premiere
Planlagt ordinær norsk kinopremiere 8. februar
Kontroversielle Gaspar Noè sin nye film Climax hadde norsk premiere under TIFF tirsdag kveld, med regissøren tilstede i en fullsat
Fokus sal 2. Etter filmen svarte den argentinskfødte franske regissøren på spørsmål om filmen fra TIFFs Sveinung Wålengen og fra
salen, samt snakket og utdypte en del rundt produksjonen.
Climax er først og fremst mer en noe annet en audiovisuell opplevelse av de sjeldne, med sine prangende sterke farger, pulserende dans i stadig økende tempo, og et suggerende lydbilde som pumper ut 80- og 90-talls elektronika, dance og house. Høyt!
Selve historiefortellingen er derimot ganske enkel. En gjeng dansere øver på en avsidesliggende skole, og avslutter med en fest.
Trivelige samtaler og dansende rytmer. Forfriskende sangria i glassene og god stemning. Helt til de skjønner at sangriaen inneholder LSD! Det som startet som en hyggelig sammenkomst utvikler seg til en helvetesnatt, med hallusinasjoner, vold og manisk oppførsel
når danserne mister all kontroll.
Gaspar Noè sa etter filmvisningen noe om baktankene ved filmen, som egentlig i utgangspunktet ble påtenkt som en måte å få betalt regningene sine på (!), men den overraskende lavmælte mannen som står bak kontroversielle filmer som Irreversible (2002) og Love (2015) fortalte at han først og fremst ville ha en film med best mulig dansere, ettersom dansen er et sentralt element.
I tillegg har et poeng vært å vise at hyggelige mennesker oppfører seg stikk motsatt under påvirkning. Sånn omtrentlig ihvertfall,
for det virket og på det Noè sa at handlingen gikk seg til litt etter litt. Iallefall en veldig interessant i overkant av en halvtimes lang Q&A med regissøren, som blant annet utdypet både om bruken av musikk og det faktum at handlingen er lagt til midt på 90-tallet.
Smarttelefonfravær er et stikkord 😉
Regissør Gaspar Noè (til høyre) i samtale med
TIFFs Sveinung Wålengen på Fokus. Foto: Lars Jørgen Grønli
Climax er en intens film, og drar oss inn i en klaustrofobisk psykedelisk stemning som øker i takt med at filmen skrider fram, samtidig som det dundrende soundtracket pisker opp blodomløpet fra start til mål.
På grunn av filmens utvikling i siste halvdel vil nok noen finne den både kontroversiell og grenseutforskende. Det er ikke en film for
alle, den er noe sær, men dette funker som juling, billedlig talt og på en positiv (!) måte. Faktisk er dette en kritikerrost film, som vant
en av hovedprisene i sideseksjonene under fjorårets Cannes-festival.
Climax kler kinoformatet, eller omvendt, for skal man se Gaspar Noès siste verk bør det gjøres i mørket, og med lydvolumet høyt!
For Climax er en steike gal filmfest – se den på kino!
Du kan se Climax på TIFF fredag 11:15 og lørdag 15:30. Ordinær norsk kinopremiere 8. februar.
♥ ♥ ♥ ♥ ♥ –
Foto: Pressefoto fra filmen; TIFF / tiff.no, og Lars Jørgen Grønli
FILMANMELDELSE: WHERE MAN RETURNS (Hvor man vender tilbake) Åpningsfilm på TIFF 2019. Sett på Fokus 6 (Pressevisning) Dokumentar, 1t 11m, Regi: Egil Håskjold Larsen
Som ventet bejubles TIFFs åpningsfilm “Hvor man vender tilbake” (Where man returns) av lokalpressen, men her på Filmhjerte er det ikke mye ros å hente.
I filmen fra regissør Egil Håskjold Larsen fra Kirkenes følger vi 75 år gamle Steinar som holder til i ei værbitt jaktkoie en snau
kilometer fra den norske grensa mot Russland. I det isolerte og nedisete området finner han roen og livskreftene sine. Der lever han
av naturen, i total ensomhet sammen med hunden Tussi, i pakt med naturen kan man si.
Premisset er ikke så verst med tanke på å formidle en severdig historie. Dokumentaren blir likevel aldri engasjerende. Vi får aldri noen forklaring verken på hvor han har fått kunnskapene sine fra, eller hvorfor han elsker denne tilværelsen som ensom på det
avsidesliggende området. Han snakker aldri i kamera eller utdyper noe.
Men det som for alvor dreper alt det denne filmen kunne hatt å by på er valget om å produsere den i svart-hvitt. For alt ser likt ut.
Vinter. Høst? Vår? Sommer? Jeg hørte folk etter filmen som snakket om at de ikke klarte å skille årstidene i filmen. Regissøren har
her hatt en alle tiders mulighet til å vise frem fargespekteret i det barske landsskapet langt der oppe i øst-Finnmark på grensa mot
Russland, og vise hvilken rikdom som finnes der. Istedet bidrar han til (dog ikke med det som intensjon fra regissøren) å bygge opp
under triste fordommer om hvor grått, trist og heidundrande gudsforlatt det er i Finnmark.
Mange filmer kler svart-hvitt, og mange ganger er det et kunstnerisk grep for å få frem eller forsterke noe, men i dette tilfellet ser jeg ingen grunn til å skyte filmen uten kulørte farger. Noen mener det forsterker opplevelsen av filmen. Det gjør det ikke, ikke i positiv
retning i alle fall.
Når det i tillegg er ustødig (håndholdt?) kameraføring og kornete, uskarpe bakgrunner fremstår filmen som usannsynlig dårlig filmet,
som grå, trist og kjedelig.
Filmen er riktignok ikke helt uten kvaliteter. Ser man bak de manglende fargene ser man et portrett av en mann som viser at det
å leve enkelt ikke er å ikke leve, og at å leve i værharde øde omgivelser kan være et liv vel så godt som noe annet, om man liker den slags selvsagt.
Og Tussi da. I motsetning til sin matfar en riktig sjarmør.
For min del blir dette alt for upersonlig og traurig. Terningkast 2.
Det er endelig tid for vinterens høydepunkt i Tromsø. Tromsø internasjonale filmfestival (TIFF) starter mandag,
for 29. år på rad.
Og i år som de to foregående årene har TIFF på ekte nordnorsk generøst vis gitt Filmhjerte presseakkreditering, så dermed blir det
noen filmfestival-bloggposter også dette året. Jippi!
Imidlertid er det fortsatt mye krøll med den nye publiseringsløsningen til blogg.no etter at WordPress tok over hele sulamitten, så motivasjonen og lysten til å legge ut noe er ikke den beste for tida ettersom innleggene pga oppdeling av ord blir seende veldig uryddig ut på nettleserne på PC, mens det derimot ser tilnærmet normalt ut om man leser på mobil. Så, mobil er tingen!
Men nok klaging om det 😉 Det er snart filmfestival!!!
Filmhjerte kommer ihvertfall til å komme med noen filmanmeldelser iløpet av festivaluka, og anbefalinger, for flere av filmene som
vises på TIFF vil være mulig å få med seg senere i vinter eller i år på kino og andre visningsplattformer.
Atter en gang skal sentrumsgatene – som ellers på denne tida av året (unntatt fredag og lørdagskveldene) for det meste fylles av
utenlandske turister på souvenirjakt og pensjonister (selv de strømmer jo for det meste til jekta…) – igjen fylles opp med
tusenvis av filminteresserte som vandrer mer eller mindre målrettet og full av inntrykk fra den ene filmvisningen til den neste i ei løype mellom Verdensteatret, Fokus og Kulturhuset, og hele veien bort til Driv og HT! (Om man da ikke er blant de heldige som får pressa
seg inn i gratismaxitaxia TIFF tilbyr på distansen Fokus-HT). Igjen skal sentrumskafèene syde av filmsnakk og på utekinoen på torget, som værgudene bør behandle pent i år, skal forhåpentligvis en hærskare av unger velsignes med brukbart vær, mens de voksne
hutrende søker varmen i kinomørket innendørs. Og igjen skal dagsmenyene av spiselig føde bestå av pølser i brød fra Narvesen,
bananer, kjeks og nøtter fra en dagligvarebutikk, og et utall kopper med kaffe fra kinokafèen…
For undertegnedes del starter årets TIFF grytidlig mandag morgen. Kino klokka 08.30! Ja, så gær`n er man, og videre utover dagen
blir det ytterligere fire kinoturer. Jeg tror den siste filmen klokker inn til rulletekster tett innpå midnatt. Haha for et liv 😀
Og tirsdag er det på`an igjen, men ikke før klokka 11!
Du kan følge Filmhjerte under årets TIFF på flere måter:
Lik Filmhjerte sin side på Facebook – alle lenker til bloggposter legges ut der.
Husk å klikk på “Liker” og deretter velge på knappen “Følger” om du vil se innleggene som “standard” eller “se først”
i nyhetsoppdateringen din på Facebook
Undertegnede finnes også på Instagram, og også der kan det dukke opp noe
Kontoene mine på Twitter og Instagram er forøvrig ikke kun viet til film, men jeg skriver ellers litt der også av og til om
film og serier, men det hender jeg raljerer om fotball og sånn, hehe…
Les også “10 ting vi lærte av TIFF 2018“, som er et humoristisk skråblikk (og akk så lærerikt) tilbakeblikk på fjorårets festival, og med noen gode festivaltips 😉
Les også saken om filmene du bør se: Filmhjertes TIFF 2019-tips.
I tillegg har det dukket opp flere interessante filmer etter at jeg skrev den saken. Som f eks The second mother og Anna and the apocalypse (grøssergyserkomimusikal!).
Filmer som er plottet inn på mandag for Filmhjerte:
THE SECOND MOTHER
BLINDSPOTTING (ventet et år på å få se…)
AMERICAN ANIMALS (hvis tidsskjema holder! 9 min å gå på fra forrige film slutter, haha)
ULYSSES & MONA (Eric Cantona i hovedrolle!)
THE HOUSE THAT JACK BUILT (von Triers nye kontroversielle film, med Matt Dillon)
Tromsø Internasjonale Filmfestival (TIFF) 2019 er snart igang.
Like før jul ble hele programmet for TIFF 2019 sluppet, og som vanlig er det uoppdagede godbiter å finne blant 96 langfilmer
i hovedprogrammet, i tillegg til 39 kortfilmer og dokumentarer fra nord.
I dagens bloggpost vil jeg trekke frem de filmene jeg etter et dykk ned i programmet syns virker mest spennende og interessante å få med seg på Norges herligste filmfestival; Tromsø International Film Festival.
TIFF 2019 arrangeres forøvrig en uke til ende i perioden 14. – 20. januar.
Blogg-nytt. For tiden er det endel krøll på blogg.no etter at WordPress har overtatt som publiseringsløsning. Leses bloggene på PC er det mye rare delinger av ord og ordbrytinger hvor ord deles uten bindestrek og for eksempel kommer siste bokstav i ordet på neste linje osv. Ifølge support jobbes det med utbedringer. På mobil virker det derimot å være normalt.
TIFF 2019
Først må jeg dog surke litt angående TIFF 😉 For selve fokusområdene i programmet virker for min del ikke så spennende, slik det ofte har vært. De røde trådene er politisk polarisering, kald krig, østblokkfilm, midtøsten og et særlig fokus på kvinners plass i samfunnet. Sistnevnte er jo bra, men ellers syns jeg ikke de fokusområdene er interessante nok på film. But that`s me. Flere andre liker det vel.
Derimot er det interessant når man snakker om andre gjennomgående temaer som identitet og tilhørighet. Slikt virker med en gang både mer forlokkende og spennende enn alt dette maset om politiske ståsteder. Jeg liker ellers filmer som omhandler raseskille og urettferdighet. Det er TIFF gode på å løfte frem.
Jeg kan heller ikke skjønne hvorfor man drar opp en masse filmer hvor noen inntil ganske nylig har vært på ordinær kinodistribusjon. Man har et program med 96 spillefilmer og sier man har problemer med å velge hvilke filmer man skal ta med og hvilke man må vrake, men likevel finner man plass til flere filmer som har gått på kino så sent som i høst/senhøst. Dessuten, James
Bond-film, og Orions Belte, på TIFF 2019! Og gamle støvete østblokkfilmer fra nittenhundreogbrødmangel. Tenk så mye herlig ny film man heller kunne valgt å servert oss istedet for filmer man allerede har hatt nok av sjanser til å se på norsk kino, eller på
cinemateker og filmklubber.
Vel vel, jeg digger jo fortsatt TIFF, og om det ikke hadde kollidert med andre planer ville jeg nok benyttet sjansen til å se EN AFFÆRE med “Skam-Isak” i en av hovedrollene siden jeg gikk glipp av den på kino nå i høst *haha*…. (og siden den kun vises èn gang på TIFF mister jeg den der og). Men helt seriøst, jeg hadde foretrukket flere nye filmer enn den bolken med filmer som både er tilårskomne og de som allerede har gått på norsk kino.
Her er iallefall 11 filmer du bør få med deg på TIFF 2019 – og 8 til som bør vurderes.
GREEN BOOK
USA, 2018, Norsk premiere på TIFF.
Festivalens avslutningsfilm. Viggo Mortensen og Mahershala Ali i hovedrollene i denne allerede kritikerroste filmen om amerikansk urettferdighet og raseskille på 60-tallet. Norsk premiere under TIFF, og har etter planen ordinær kinopremiere i Norge 1. februar. Viggo Mortensen spiller Tony Lip – en italiensk-amerikaner fra arbeiderklassen, som ser seg nødt til å takke ja til en jobb som sjåfør for den klassiske pianisten Dr. Don Shirley (Mahershala Ali). Shirley skal på konsertturné i sørstatene, et område som ikke er særlig trygt for en vellykket, svart mann i 1962.
GREEN BOOK er basert på den sanne historien om Don Shirley og “Tony Lip” Vallelonga, et umake par som satte ut på sin reise med «The Negro Motorist Green Book» som guide. Boka var en reell guide for afroamerikanere til relativt sikre hotell og restauranter langs veien. Etter hvert finner de to reisende en ny respekt for hverandre, ansikt til ansikt med Amerikas urettferdige virkelighet.
Dette er definitivt en “Må-se-film”. Jeg gleder meg ihvertfall.
THE HOUSE THAT JACK BUILT
Da/Fr/Ty/Sver, 2018, Norsk premiere under TIFF.
Ai ai ai, dette er garantert ikke for sarte sjeler! Lars von Triers selvfølgelig kontroversielle horrorfilm “The House That Jack Built” er plassert i bolken for “Overdrive” på TIFF, og er en film der den danske filmkunstneren med sine mange “skandaleombruste” filmer bak seg nok en gang sjokkerer. Matt Dillon har hovedrollen som seriemorderen Jack. THE HOUSE THAT JACK BUILT er delt opp i fem kapitler, der vi følger ingeniøren Jacks utvikling som seriemorder i USA på 1970- og 80-tallet. Drapene er sterkt forbundet med Jacks tvangsmessige behov for å konstruere “det perfekte hus”.
Jeg har hørt en del om filmen fra før i og med at det har vært en del buzz rundt den, men jeg aner virkelig ikke hva jeg her har i vente, annet enn at dette SKAL jeg ha med meg 😀
GENESIS
Canada, 2018. Norsk premiere. 1 av 12 filmer i konkurranseprogrammet, som kjemper om bl.a. festivalens hovedpris.
Denne er også en av de jeg på forhånd har størst forventninger til, sammen med Green Book og et par til.
Neida, dette er ikke filmen om Phil Collins og det geniale bandet han en gang var en del av, men derimot et nytt forhåpentligvis glitrende tilskudd til coming-of-age-rekken av filmer. En takk til TIFF for å ha funnet plass til denne filmen. I en festival med et stort fokus på jenter/Girlpower og (undertrykte?) kvinner, vil kanskje denne filmen bringe inn en annen tematikk, som ellers naturligvis og krysser av for kategorier som identitet og tilhørighet, da den ut fra omtalen er en film som både utforsker ting folk fortsatt ser på som tabu, gutt liker gutt, og ung jente treffer eldre mann. Høres ut som en spenstig kinostund for en oppvekstfilm-fan.
Fra Canada har det dessuten tidligere kommet flere herlige, sterke, råe og underholdende filmer i sjangeren rundt oppvekst, identitet og tilhørighet, som bl.a. C.R.A.Z.Y. (2005, også vist på TIFF), Mamma (2014), It`s not me, I swear (2008, også vist på TIFF), og flere Xavier Dolan-filmer f. eks.
Regissøren av Genesis er Philippe Lesage, som også i 2016 hadde en film på TIFF som handlet om oppvekst; The Demons (2015), som jeg den gang gav terningkast 4.
AMERICAN ANIMALS
USA, 2018
Film som jeg allerede i desember 2017 trakk fram som en jeg hadde lyst å se, ettersom den da ble presentert for programmet til Sundance-festivalen i januar 2018. Ett år senere når den endelig Norge.
Vistnok et krimdrama, og med flere spennende unge skuespillere. The unbelievable but mostly true story of four young men who mistake their lives for a movie and attempt one of the most audacious art heists in U.S. history.
BLINDSPOTTING
USA, 2018
Blindspotting – A buddy comedy in a world that won’t let it be one.
Også dette en film jeg omtalte i desember 2017 (deltok på Sundance 2018) og som ENDELIG har nådd Norge! Da jeg omtalte den i 2017 hadde jeg store forventninger til denne, og har det fortsatt.
Hovedrolleduoen Daveed Diggs (Collin) og Rafael Casal (Miles) står selv bak manuset til BLINDSPOTTING – en kjærlighetserklæring til hjembyen Oakland i California, samt en lidenskapelig kommentar til problemene som dens innbyggere står overfor. BLINDSPOTTING konfronterer tunge temaer som rasisme, politivold og gentrifisering samtidig som den hele tiden flommer over av dynamisk energi, skriver TIFF.
Høres ut som en litt sånn type “ting går galt på en svart humor-måte-aktig” film. Eller et mørkt og ironisk univers. Wayne Knight, Newman fra Seinfeld, har en av birollene i filmen! Ofte er et stillbilde nok til å sette en viss forventning opp mot en film, og dette er en slik.
ROJO
Argentina (+Bra/Fra/Ned/Tys), 2018
Jadda, også argentinsk film fant veien til TIFF! Jeg liker jo sør-amerikanske filmer (ironisk nok liker jeg ikke noe særlig brasilianske, som TIFF har et sterkt fokus på i år), og særlig liker jeg de fra Argentina. Da jeg også elsker krim høres denne ut som en veldig interessant film.
Vi befinner oss i 70-årenes Argentina. Advokaten Claudio havner i et basketak under et restaurantbesøk. Det ender i tragedie og han må ta hånd om og bli kvitt en døende fremmed mann. Desverre for Claudio vedvarer problemene for han, uhyggen stiger, og når han både involveres i en ulovlig eiendomsoverdragelse og en privatetterforsker begynner å grave i forsvinningen får han det hett, ifølge omtalene.
Uroen i landet setter speningen i filmen, som karakteriseres som en noe mystisk thriller.
WINTER FLIES
Tsjekkia, 2018
Tsjekkisk roadmovie! En film jeg har gode forhåpninger til, med tematikk som ungt opprør og vennskap. Disse såkalte roadmovie`ene er også filmer jeg tradisjonelt setter stor pris på, og når det også er i en setting med oppvekstskildring, høres det veldig spennende ut. Tankene flyr litt til en glimrende film som COP CAR (USA, 2015), hvor det også var to purunge gutter (dog yngre enn her) som la ut på en mer eller mindre formålsløs run away from home-trip. Jeg har ikke hørt om denne filmen før, og selv om traileren ikke er helt “Cop Car”, men likevel visse likheter, så ser dette veldig forlokkende ut.
Men TIFF, dere kunne vel spart dere for å nevne i programomtalen at “Reisen ender på en politistasjon i en grå by langt unna der den startet”. WTF? En spoiler?
To fjortenåringer rømmer i en stjålet Audi. Olmo Omerzus tsjekkiske road movie gir oss et innblikk i ungdommelig uskyld, undring, lekenhet, impulsivitet og ikke minst i hvor tøft det kan være å vokse opp. Filmen er vakkert og nært filmet og vi glir gjennom vinterlige, åpne landskap mens vi samtidig får innblikk i ungdommenes verden inni denne stjålne bilen, sammen med noen sløve vinterfluer, melder TIFF.
WINTER FLIES beskrives som en tøff og vakker film om to unge kameraters rebelske, men uskyldige reise til ingensteds.
EIGHT GRADE
USA, 2018. En av filmene i kategorien “Girlpower”.
15 år gamle Elsie Fisher ble oppsiktsvekkende nok nylig Golden Globe-nominert for hovedrollen i denne filmen som skildrer den moderne ungdomstiden. En ungdomstid unektelig knyttet til sosiale medier, en stadig kamp for å unngå ydmykelser og være tøff og kul nok. Å være ung i dag er på mange måter likt slik det alltid har vært, men også samtidig så forskjellig. 13 år gamle Kayla (E. Fisher) må, slik vi alle har vært nødt til, forsøke å finne sin plass i verden, være kulere og unngå ydmykelse, og EIGHTH GRADE skildrer denne reisen med stor varme og innsikt, kan TIFF lokke med.
Jeg regner med at gjenkjennelsesfaktoren her er stor, samt at filmen trykker på noen følelses-knapper. Jeg ser sjeldent trailere til filmer annet enn de jeg må se før kinovisninger, men jeg har sett noen få av TIFF-filmene sine trailere. Denne blant annet. Litt særegen virket den vel, med hovedpersonen som fortellerstemme også, noe som er velkjente grep, så jeg er litt spent på originaliteten.
AQUARIUS
Brasil, 2016
En av filmene fra TIFFS “Fokus: Brasil”. Clara, en enke i 60-årene er eneste beboer igjen i et idyllisk beliggende leilighetsbygg ved stranden i storbyen Recife. Bygget planlegges jevnet med jorden av utbyggere, som går til stadig mer kyniske virkemidler for å presse Clara til å flytte ut av hjemmet hun har tilbragt store deler av livet sitt i. Gjennom Claras historie utforsker regissør Kleber Mendonça Filho spørsmål knyttet til gentrifikasjon (at arbeiderklassestrøk omgjøres til bydeler for mer velstående befolkningsgrupper, mens den opprinnelige befolkningen forsvinner grunnet høye boligpriser o.l.) og klassetematikk, og kampen for å bevare visse verdier fra jaget etter økonomisk og politisk gevinst, ifølge programomtalen.
Hovedrolleinnehaver Sônia Braga (68) er en av Brasils største filmstjerner. Hun er tre ganger Golden Globe-nominert, og har medvirket i en del amerikanske produksjoner av ymse slag, men jeg vil tippe hun for et yngre norsk publikum kun er kjent for en gjesterolle i noen episoder av “Luke Cage” på Netflix. Mange regner rollen i Aquarius som hennes karrierehøydepunkt, i det som betegnes som et mektig karakterportrett. Jeg har en god følelse for denne filmen.
MAKI`LA
Den dem. rep. Kongo, 2018. Med i kategorien “Girlpower”.
Film fra Afrika er meg et ganske ukjent fenomen i grunn, og noe som definitivt vises sjeldent på norsk kino – og nettopp derfor også virker denne filmen om Kinshasas gatebarn som en film verdt å få med seg, da den utvilsomt vil åpne opp for nye inntrykk fra en verden veldig fjern fra det trygge vi er kjent med.
Debutregissør Machérie Ekwa Bahango (25) har hatt et uttalt mål om å menneskeliggjøre Kinshasas gatebarn (som anslås å bestå av rundt 200.000 mennesker). Hun har skapt en hovedperson som ikke er utelukkende sympatisk, men som gjør det hun må for å overleve; selv om livet i den kongolesiske slummen kan være hardt, utelukker det ikke drømmer om kjærlighet og vennskap. MAKI’LA er en intim og dypt autentisk skildring som anerkjenner både de lyse og og de dystre sidene av dette krevende livet, skrives det i programomtalen.
IN THE MIDDLE OF THE RIVER
USA, 2017
Filmer som tar oss inn i små amerikanske samfunn og viser de såkalte skyggesidene er filmer jeg alltid fatter interesse for.
Gabe er krigsveteran med fem års tjeneste i Irak bak seg. Etter å ha fått avskjed i unåde vender han hjem og forsøker å finne tilbake til et liv med familien – med sine krigstraumer og senskader i bagasjen. Vi befinner oss i Navajo Nation, et indianerreservat i New Mexico. Hverdagslivet i det lille samfunnet er preget av alkoholisme, vold og arbeidsledighet. Mens Gabe har vært borte, har tvillingsøsteren blitt drept. Han blir fortalt at bestefaren står bak drapet, og bestemmer seg for å drepe den gamle mannen.
Regissør Damian John Harper velger å følge tett på karakterene med håndholdt kamera. Dette skaper en intens atmosfære der vi hele tiden frykter at volden kan eskalere. IN THE MIDDLE OF THE RIVER er et smertefullt og realistisk drama, som viser oss en av skyggesidene i det amerikanske samfunnet, ifølge omtalen fra TIFF.
Noen flere titler som fanger min umiddelbare oppmerksomhet:
BURNING (Sør-Korea, 2018, distribuert av Arthaus, psyk. thriller, vært mye omtale og forventninger av denne filmen, som muligens kan være bra?)
MY MASTERPIECE (Argentina, 2018, fra regissørene bak “Æresborgeren” (2016), satire over kunstverden og klassisk “buddykomedie” om to aldrende menn. Høres ikke så verst ut)
SHOPLIFTERS (Japan, 2018, Gullpalmevinner fra Cannes i år. En japansk familiefar på vei hjem sammen med sønnen etter å ha stjålet matvarer fra en butikk tar med seg hjem en ung jente fra gata, og familien tar etterhvert jenta til seg. Sikkert en film med mye følelser i sving. Virker og litt varm. Mulig godbit fra Japan)
ULYSSES & MONA (Frankrike, 2018, Overhodet ikke fotballrelatert film, men som Liverpool-supporter er det med sterk vegring jeg drar frem en film hvor hovedrollen innehas av den en gang i tiden ufordragelige villmannen Eric Cantona! Vel, ihvertfall spiller den tidligere MU-profilen en livstrøtt kunstner som har trukket seg tilbake, men som i møte med en ung jente full av pågangsmot, ser lyset igjen, eller noe i den duren. Jeg ville dog neppe festet blikket mot denen filmen om ikke Cantona hadde vært å skue bak skjeggstubbene, og historien som beskrives som varm og morsom virker faktisk litt, vel…varm og morsom kanskje…)
THE HATE U GIVE (USA, 2018, raseskille/motsetninger, med i “Girlpower”-bolken og har etter sigende fått en del ros)
VOX LUX (USA, 2018, popstjerner, rampelys, hvor går skillet mellom privat, offentlig, tragedie og underholdning? Ifølge rapporter jeg har sett skal Natalie Portman gjøre en fabelaktig hovedrolle i en sterk film, så denne vurderes helt klart)
THE MOST BEAUTIFUL COUPLE (Tyskland, 2018, en kvinne voldtas av en ukjent mens hennes mann holdes av to andre. Senere oppdager de overgriperen igjen. En slags hevnthriller?)
EN AFFÆRE (Norge, 2018) får jeg vel også ta med da, siden jeg nevnte den innledningsvis. Den norske dramafilmen med Andrea Bræin Hovig og Tarjei Sandvik Moe i dampende hete hovedroller som hadde premiere i høst er en av filmene som er plukket ut i bolken “Kritikeruka”, hvor 9 filmer er plukket ut til TIFF av ulike filmkritikere både fra Norge og utlandet. Da filmen premierte i høst handlet de aller fleste anmeldelsene om det tabubelagte temaet som et lærer-elev-forhold gjerne er, men TIFF (eller egentlig Montages.no) har her fått frem en annen side ved filmen, som gjør den ekstra interessant.
“i EN AFFÆRE får vi en regissert virkelighet – inntil det komiske – som synes å stamme mer fra konvensjonell filmerotikk enn fra det levde livets lidenskap. Læreren i EN AFFÆRE, glimrende spilt av Andrea Bræin Hovig, er ikke et gammelt menneske, men i vår kultur vil hun raskt betegnes som aldrende, og i filmen representeres hun som manisk opptatt av ting som ofte knyttes til ungdomsliv: trening, sportsbil, teksting, knulling og fnising”. – Endre Eidsaa Larsen (Utdrag fra Analysen, Montages.no)
EN AFFÆRE klarer på sitt eget vis å tegne et komisk bilde av vår opptatthet av det å være ung, det å bli sett og det å bli elsket med lidenskap.
Jeg anbefaler ellers festivalpublikum å ta sjansen på et av kortfilmprogrammene (FFN – Shorts) fra Film fra nord (FFN), eller kortfilmprogrammet FFN – Young directors/Student films. I disse dukker det ofte opp kortfilmer som fester seg. I kortfilmene er som kjent ofte ting komprimert ned til margen for å få fram et poeng raskt og effektivt. Riktignok kan man måtte ta på kjøpet 3-4 dørgende kjedelige eller uforståelige filmer for å få med seg den ene kanonfilmen på 10-20 minutter. Og ofte er det verdt det.
Hele programmet, visningstider og mere finner du på tiff.no
Har du synspunkter på filmtipsene mine, ris/ros, eller andre tips til filmer verdt å få med seg fra TIFF 2019 sitt program? Bruk kommentarfeltet, eller kommenter på Filmhjertes facebook-innlegg. Chattes! 😉
Filmfestivalen i Tromsø (TIFF) er over for denne gang, men fatt mot; det er mindre enn ett år til neste TIFF, nummer 29 i rekka!
Ikke før er Tromsø internasjonale filmfestival over før man ser fremover, imidlertid er tiden her idag for å se litt tilbake på den drøye uka som har gått, med litt alvor, samt et tidvis muligens nokså ganske sikkert ironisk blikk og sleivspark 😉
1. At TIFF liker kvinnelige regissører. Under prisutdelingen av festivalens priser, ble hele 5 av 7 priser delt ut til filmer med kvinnelige regissører, deriblant de to gjeveste; hovedprisen Auroraprisen og publikumsprisen. 5-2 til kvinnene. Og de to prisene som ble gitt til manne-regissører, ja de var det jammen to kvinner som tok imot på deres vegne! Hvor er likestillingsombudet?
Festivalsjef Martha Otte speider etter TIFF-prisvinnende mannlige regissører.
2. At enkelte fortsatt ikke har lært seg folkeskikk i kinosalen. Her følger et tips til dere som er så jæ*** viktige at dere bare MÅ sitte å taste på og lyse med mobilen deres underveis i hele filmen: Ikke kom på TIFF2019! Dere forstyrrer og stjeler oppmerksomhet. Et spørsmål på kjøpet til de med munndiarè: Når filmen har startet, plaprer vi videre da? (ja, dere gjør jo tydeligvis det, vi andre holder kjeft og ser filmen). Stor honnør til de to kvinnene bak meg på en av forestillingene som idet reklamen går over til film sier til hverandre; “God film!” (og stille ble det).
Fullsatt sal på Fokus kino. Foto tatt med….mobil. Jada, FØR filmen starter.
3. At TIFFs shutlebuss som kjører mellom HT og Fokus kunne vært større. Det syns ihvertfall de fire forfrosne sjelene som ikke kom seg med den romslige 16-seteren til HT like før visningen av blant annet Fra balkongen og ble stående igjen i den sure vinden og neppe rakk fram i tide? Hyggelige sjåfører var det ihvertfall og de som ble nektet ombordstigning tok det nok med fatning.
4. At TIFF må få de inviterte gjestene sine til å bli værende et par dager lengre. Både Erik Poppe, den japanske publikumsvinneren og en annen regissør hadde reist hjem før prisutdelingsseremonien og får dermed diplomet i posten (om det da ikke ender sine dager på kontoret til festivalsjefen…slik en pris vistnok gjorde ifølge henne sjøl haha).
5. At det ikke er lurt å sitte oppe til klokka 4-5 hvis man skal på filmvisning klokka 9…
6. At Tromsø, naturen i området, TIFF, Tromsøværinger og TIFF-publikum er fantastiske og antageligvis best i verden. Iallefall om vi skal tro de mange takketalene fra tilreisende regissører og festivalsjef Otte. Fantastiske er vi vel, men best i verden? Nja….okei da.
7. At Kulturministeren antagelig ikke er enig i punkt 6. For hun gadd jo ikke komme. Eller joda, hun rakk ikke flyet, satt i møter, var sjuk, satt og søkte ledige jobber, whatever….neste år er vel Kulturministeren ute og leker i åkeren og har ikke tid etc…
8. At Tatt av vinden ikke stod på TIFFs filmprogram, men tradisjonen tro ble lerretet på utekinoen på torget bokstavlig talt tatt av vinden. Forhåpentligvis har TIFF lært at Tromsø er en smule vindfull tredje uka i januar etter at lerretet på utekinoen på torget for andre året på rad ble flerret i fillebiter av vinden. Men var det Balsfjordvinden? Og sånn helt serr, utekinoen er et herlig tiltak som må fortsette. Artig for ongan!
Ikke bare sur vind på torget. Også utekino til glede for store og mange små.
9. At matpakke er lov selv om pølser i brød, hveteboller og Burgerking-junkfood er godt for vommen mellom filmene. Baaah (Fy så lei jeg er av Narvesen-pølse og smålunken kaffi i pappbeger fra kinokafèen nå).
10. At den trolig minst brukte og peneste dassen tilgjengelig for allmennheten å bruke mellom filmene er på … HA! Du trur vel ikke jeg avslører det?
Til slutt et bonuspunkt, for dette viste vi allerede fra de tidligere år:
11. At TIFF aldri hadde kunnet vært gjennomført uten de mange frivillige som stiller opp, og TIFF-staben ellers, som også i forkant av og underveis i årets festival har gjort en super innsats. Takk for i år, TIFF, vi sees igjen i 2019 🙂
