BIRD
Storbritannia, 2024, drama/oppvekst, 1t 59m
Regi: Andrea Arnold
Medvirkende: Barry Keoghan, Nykia Adams, Jason Buda, Franz Rogowski, Jasmine Jobson, Joanne Matthews, Frankie Box, med flere
Sett på Tromsø International Film Festival på Fokus Aurora Kino 18. januar. Norsk kinopremiere er planlagt 21. mars
FILMHJERTE PÅ TIFF:
Tekst: Lars Jørgen Grønli, filmhjerte.blogg.no
Toppfoto: Pressefoto TIFF (redigert med filmlogo og terning)
Regissøren bak like fantastiske «Fish Tank» fra 2009 har igjen servert et strålende stykke britisk “Coming of age”-mesterverk.
Bird er en utypisk oppveksthistorie med handling fra nordlige Kent i England, der 12 år gamle Bailey vokser opp omgitt av grafittisprayede murvegger, i et sjuskete hus sammen med sin unge og smått bisarre farsfigur, og uforutsigbare eldre bror, Hunter. Dagene tilbringer hun mye på egen hånd, eller dilter etter den noen år eldre broren og gjengen hans. Bailey, som er en tøff “guttejente”, har bein i nesa, men er også følsom og sårbar.
Hun har også en herjet mor, som lever i nærheten med Baileys tre småsøsken, og et udyr av en fyr. En dag møter Bailey den mystiske vandreren som kaller seg selv Bird, og livet tar en ny vending. Bird er en drømmende og søkende kar, med noe mystisk over seg.
Det er en nydelig film full av sjarm, mye humor, litt håp, og masse rå britisk samfunnsrealisme slik “bare” Andrea Arnold kan levere, der temaer som familie, fattigdom, eller ihvertfall leve marginalt på kanten, motstandskraft og identitet, blandet med litt drømmende surrealisme, gjør filmen til en svært intim, smakfull og glitrende film.
To, tre nokså merkelige scener er det, og litegrann småplukk, men denne filmen holder tempoet sitt oppe og er underholdende og varm hele veien.
Ærlig talt en knallfilm med en alldeles fabelaktig hovedrolle av pur unge Nykia Adams (12) som Bailey. Et naturtalent foran kamera. Der har virkelig Arnold skutt gullfuglen!
Glimrende birolle leveres av unge Jason Buda(16) som broren Hunter, Franz Rogowski som den merkelige Bird er både komisk, leken, så rar han må være og troverdig nok, mens en helt hysterisk festlig Barry Keoghan serveres oss som den mildt sagt rufsete faren.
Filmteknisk kan man muligens sette fingertuppen på et og annet, men det gidder jeg ikke.
Soundtracket er gjennomgående bra, med noen pumpende partylåter, men mest smådrømmende toner. Fotoet er veldig solid og fanger opp nyanser og ansiktsuttrykk, mens bakteppet med Kent som scene er både vakkert og skittent.
BIRD må sees, og den kommer på kino i Norge 21. mars. Filmen har som sagt noen merkelige grep ved noen få tilfeller, men er så nær terningkast 6 at Filmhjerte lar Bird fly høyt og smette seg helt til topps. Terningkast 6, men på imdbs stjerneskala ville det kanskje blitt 9/10, eller 9,5/10 😉 😃
| ♥ | ♥ | ♥ | ♥ | ♥ | ♥ |