En av “nyhetene” i oktober på Netflix er actionthrilleren Assault on Wall Street (Bailout: The Age of Greed), fra 2013, med Prison Break-stjernen Dominic Pursell i hovedrollen som hevneren, en slags hardtarbeidende mannen i gata som tar hevn mot de pengegriske aksjemeglerne og finanstoppene som har ødelagt livet hans og mange andres.

Verden er et trist sted, der et menneskeliv ikke betyr stort. Slik er det i denne filmen. Griske og kalde børsmeglere, advokater, direktører, aksje- og finanstopper ser ikke mennesket, kun penger og egen lykke på bekostning av andre.

Purcell spiller sikkerhetsvakten Jim som går personlig konkurs under finanskrisen i USA for noen år siden. Han sliter med å betale regninger, og taper alle sparepengene sine på feilslåtte investeringer. Han føler seg ført bak lyset. Kona er syk, men har positive fremtidsutsikter derson hun får gjennomført en kostbar behandling. Når hun en dag begår selvmord fordi hun innser håpløsheten i den økonomiske situasjonen samt føler seg ansvarlig på grunn av sykdommen som har ført de i uføret (hallo! “unnskyld for at jeg er syk”….), tar Jim en blodig hevn mot aksjemeglerne og finanstoppene som han mener har skylden for finanskrisen.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Etter en times spilletid i temposvakt såpeoperastil tar filmen en vending over i det brutale, der Jim går fra å være den hardtarbeidende til å bli den reneste morderiske utgaven av Robin Hood, som tar livet fra de rike, i dette tilfellet de omtalte Wall Street-toppene for å skåne folket, de som satser pengene sine, fra å bli de fattige.

Jeg gidder ikke gå rundt grøten her, “Assault on Wall Street” stinker verre enn ukesgamle sure sokker. Skuespillet er livløst, handlingen døll, regisøren kjenner jeg ikke særlig fra før (Uwe Boll), men jeg har sett han omtales som en av de verste regissørene, noe han i så tilfelle legger nok et bevis for dagen med her, og drap på uskyldige dyrkes frem som noe vi liksom skal bejuble. Særlig scenene der Jim lager slakterhus er noe spekulativt svineri. Her spares et liv på grunn av at vedkommende ber for sitt liv på grunn av kona, mens resten, sikkert med koner og barn de og, meies ned en etter en. Hva er logikken? Er vold og personlig vendetta rettet mot de man mener har “skylden” veien å gå?

Norsk-australske Purcell (faren hans er norsk) var veldig god i “Prison Break”, selv om han alltid var stiv i både mimikk og fakter, og slik er han desverre her også. Desverre, for selv om det funket i fengselsflukt-serien, faller han her helt igjennom. Spekteret hans som skuespiller er lite imponerende. Troverdigheten til rollekarakterene er dessuten så liten at man ikke bryr seg. John Heard (Mr McAllister fra “Hjemme Alene”-filmene) sin figur er en ren karikatur av den “typiske” Wall Street-toppen i filmer, som driter i hva og hvordan, bare han selv kommer godt ut av det, Eric Roberts er Jims advokat, men ikke en særlig god en, og at Jims kone begår selvmord virker urimelig. Den eneste som kommer nogenlunde ut av det med begge beina stående litt utenfor driten er Edward Furlong, den tungtgående American History X (1999)-stjernen, som fikk gjennombruddet sitt med Terminator 2 (1991). God er han imidlertid ikke han heller.

Filmen er ikke elendig i den forstand at det er kjedelig, for direkte kjedelig er det ikke. Den er bare rakt fram dårlig, det er bortkasta tid. Og helt meningsløst.

“Assault on Wall Street” tegner seg ellers greit inn i den endesløse rekka over (ofte elendige) B-filmer som presenteres som nyheter på Netflix i Norge, etter litt nettsøk finner jeg heller ingen norske medieomtaler av filmen, som kom direkte på dvd her til lands for et par år siden.

Finn noe annet å se istedet. Eller gå en tur. Terningkast 1.