Birdman ble som kjent årets Oscar-vinner, med priser som beste film og beste regi. Kritikere og presse har rost Birdman langt opp i skyene, men her kommer jeg med ei bøtte isvann. Jeg synes nemlig ikke Birdman er en så utrolig god film.
Før noen Birdman-entusiaster flyr i flint må jeg ile til og si at jeg heller ikke finner filmen dårlig, men de omtaler den har fått hos en rekke anmeldere, med terningkast 5 og 6 og genierklæringer, er nok likevel et stykke unna hvor jeg personlig vil plassere den.
Handlingen i Birdman or (The Unexpected Virtue Of Ignorance), som er filmens hele tittel, sentreres i korte trekk rundt Riggan Thomsen (spilt av veteranen Michael Keaton). Riggan er en avdanket skuespiller som en gang for mange år siden var superpopulær som superheltfiguren Birdman, og som nå prøver å finne tilbake til fordums storhet, stolthet og popularitet gjennom å sette opp et seriøst Broadway-teaterstykke for å bevise for verden at Hollywood-karrieren ikke er over, og at han er en kunstner. Men Thomson sliter med sine indre demoner og stemmer, motskuespillere og familiære relasjoner.
BIRDMANS PLUSS OG MINUS
La meg begynne med det jeg synes er bra med Birdman – for det er slettes ikke slik at jeg hater den, det er bare ikke min type film, jeg unnskylder på ingen måte at jeg ikke liker filmen så godt som de fleste ser ut til å gjøre.
Men over til Birdmans styrker.
Michael Keaton er en. Keaton selv er faktisk ikke helt fjern fra rollen han spiller. Også han er en, litt stygt sagt noe avdanket skuespiller, som med denne filmen igjen får fortjente overskrifter. Keaton spiller nemlig rollen sin gjennomført bra. Ansiktsuttrykkene hans er intense, ekte og gir assosiasjoner til et levd liv. Det var fortjent at han ble Oscarnominert, men jeg er likevel fornøyd med at han ikke vant Oscar for innsatsen, for så dyp var faktisk ikke rollen, selv om Keaton har sagt at det var en veldig krevende rolle å spille (og det tror jeg han gjerne på).
Den jazzete tromminga, med et røft touch, som går igjen gjennom hele filmen liker jeg også,
den kan nok oppleves noe irriterende, men jeg ser helt klart poenget med å ha den der, den passer veldig godt inn nemlig og gir et godt lydbilde. Filmen har også en del (små)morsomme punchlinere og stikk til blant annet sosiale medier og en del kjendiser, og har en brukbar dialog.
Edward Norton i rollen som Riggans intense motskuespiller i teaterstykket, og Emma Stone som spiller Riggans datter, finner jeg ikke eksepsjonelt gode. Av skuespillerne er det egentlig bare Keaton og Galifianakis jeg synes leverer over gjennomsnittlig. Jeg liker Norton ekstremt godt i American History X for eksempel, der er han legendarisk, men her synes jeg han blir overdreven og for grunn (selv om han starter ganske godt i Birdman), mens Stone er kald som en stein. Selve handlinga i filmen synes jeg heller ikke er den helt store, jeg føler ingen spenning for hva som vil skje, kanskje bortsett fra helt mot slutten da det er et lite klimaks noen minutter før filmen er over. Den svarte humoren sitter heller ikke godt nok. Stemningen i filmen er mørk og på en måte selvdestruktivt, men på et annet plan lyst. Jeg føler Birdman blir for svevende, den mister bakkekontakten og prøver for hardt på å være spesiell. Etter min smak blir det og for mye miks mellom fantasi og virkelighet. Det er kanskje ikke alt man forstår helt heller, men hvorvidt det er et pluss eller minus strides de lærde om.
BURDE IKKE FÅTT OSCAR FOR BESTE FILM
Etter å ha sett filmene (unnatt Selma) som ble nominert i klassen for beste film til årets Oscar synes jeg det er flere av de andre som er klart bedre enn Birdman. Boyhood har både mer substans og en bedre historie, i tillegg til å psykologisk sett være langt dypere enn Birdman som til sammenligning blir overfladisk og for grunn. Det var faktisk et lite “ran” av akademiet å gi Birdman prisen for beste film foran Boyhood. På forhånd var det spådd at Birdman kanskje ikke ville vinne på grunn av sin ironiserende stil rettet mot Hollywood- og showbiz-industrien, men Oscar-akademiet har tvert om valgt å på en måte hylle seg selv og sine (Hollywood og showbiz) fremfor et mindre kommersielt prosjekt, og det mener jeg er litt synd. Jeg vil også rangere Whiplash og The Theory Of Everything som langt over Birdman. The Imitation Games synes jeg personlig også er et hakk bedre på stigen, litt men ikke mye, mens Birdman nok er strået vassere enn American Sniper.
Jeg er allikevel helt sikker på at mange vil hygge seg med Birdman, for også jeg hygget meg litt med den selv om jeg ikke vil huske den som en fantastisk film. Jeg hadde “fryktet” ut fra en del omtaler jeg hadde lest før jeg så filmen at den skulle være meget spesiell og sær, men den er absolutt ikke så sær at den skremmer bort seere. Filmen inneholder elementer som mange andre setter pris på. Det viser også stjerneratinga på filmdatabasen imdb.com der den har et gjennomsnitt på 8,1 av 10 basert på mer enn 161 000 brukerstemmer (her er det jevnt med Boyhood, som ligger på 8,2 av 10, basert på 159 800 stemmer i skrivende stund).
For mitt vedkommende er det en gjennomsnittlig helt grei film som var ok som tidsfordriv en sen aften. Men ikke mer enn det. For å sammenligne med majoriteten av imdb-stemmer ville jeg gitt den 6 av 10. Birdman blir for meg slik Riggan har vært som far for datteren sin; helt OK. Terningkastet blir derfor også midt på treet. 3. Eller 6 av 10 stjerner, som ser litt bedre ut. Jeg er sikkert litt for streng, men som jeg sier, det er ikke helt min type film, uansett så skal jeg se filmen en gang til snart, for å kanskje få et par brikker til å falle bedre på plass. Filmen vant Oscar som beste film; SE DEN!
PS: Birdmans regissør Alejandro González Iñárritu har tidligere regissert blant annet BABEL, som er en film jeg elsker. Han er utvilsomt en glimrende regissør.
PS! Helt på sidesporet-quiz: Jeg synes ofte det er småmorsomt å registrere åpenbare produktplasseringer i filmer. Noen som på stående fot uten å jukse husker hvilket ølmerke Riggan (Keaton) drikker i teatergarderoben sin? Den produktplasseringa var faktisk så “trashy” (og faktisk litt morsom) at jeg mistenker regissør Iñárritu for å bevisst ironisere litt over fenomenet produktplassering i filmer 😀
Har du kommentarer? Klikk på kommentarer-lenken under dette, skriv i vei, og klikk “Send kommentar”. Når den nye siden vises må du klikke på “Post kommentar” for å bekrefte kommentaren.
Er helt enig! Birdman var absolutt ikke min type film, og jeg syns ikke den var mer en helt ok… En litt for sær film for min smak, og jeg HATET musikken (syns den var utrolig irriterende). Micheal Keaton, Emma Stone, og Edward Norton gjorde alle en god jobb, men det var ikke nok. Forstår at mange kan elske den filmen, men for meg var det litt for mye av det gode. At den vant alle de gjeve Academy Award prisene gjorde meg litt småsur, jeg var 90% sikker på at Boyhood skulle stikke av med beste film i hvert fall. Jeg som studerer film burde vel egentlig like Birdman, men god klipping, kameraføring og skuespillerprestasjoner er ikke nok for å få meg til å like en film. Jeg hadde nok gitt den ganske lik karakter som deg om jeg hadde anmeldt filmen (noe jeg valgte å ikke gjøre).
🙂 Det var da enda godt å se at noen som ser mye film er enig, hehe…
Ja, jeg ser at musikken kan virke irriterende, men den virket litt psykotisk eller irriterende med vilje, og det likte jeg litt. Men det er jo en grunn til at jeg nevner den som irriterende også 😉 Filmen ER litt sær ja, helt klart, men jeg trodde på forhånd det skulle være “verre”.
Jeg hadde i likhet med deg håpet og trodd på Boyhood, så jeg ble vel litt “sur” for at Birdman vant de største prisene. Samtidig liker jeg regissøren, så forsåvidt hyggelig for hans del at han vant, men jeg håpet på Linklater som vinner.
Jeg hadde forøvrig skrevet dette innlegget nesten helt 100% ferdig dagen etter utdelingen, men orket ikke å publisere det da, for da kunne det se ut som jeg satt og furtet over at den vant, he he he.
Det eneste som er bra med denne filmen er det visuelle. En av de dårligste filmene jeg har sett i år. Dette en typisk film anmeldere elsker. Skandale at den vant.!