Der det hele oppleves som bortimot perfekt eller veldig utfyllende når man likevel ser en rød tråd i sammensettingen av filmer, selv om det er motsetninger, der hvor den ene filmen for eksempel handler om kjærlighet som slipper taket, avløses kanskje den av en film som viser det stikk motsatte, forhold som er i ferd med å spire og gro. Der fortvilelse og kulde formidles i den ene filmen, kan den neste lyse opp og spre håp og varme. Slik utfyller de hverandre. Slik har jeg under filmfestivalen i Tromsø (TIFF) opplevd de to kortfilmprogrammene jeg fikk med meg, FFN (film fra nord) shorts 2, og FFN shorts 3. For et par dager siden skrev jeg litt om TIFFs FFN shorts 2, denne gangen har turen kommet til FFN shorts 3.
Kortfilmprogram 3, handler i likhet med kortfilmprogram 2 om menneskelige relasjoner og forhold, og jeg vil nok en gang berømme de i TIFF som har gjort en gjennomført solid jobb i arbeidet med å plukke ut og sette sammen filmene til en kinovisning på omlag halvannen time. Om det er tiltenkt å ha en rød tråd, som jeg kaller det, vet jeg ikke, men dyktige har de i alle tilfeller vært.
Shorts 3 bød på 6 kortfilmer, hvor alle på hver sin måte fyllte en funksjon i sammenhengen, og som hver for seg også er veldig gode (kanskje med ett unntak).
I den første filmen, “Radioamatören” (Sverige, 2015, 19 minutter) møter vi en innbruddstyv som havner hos en skal det vise seg, blind og ensom eldre mann, som ikke har hatt kontakt med sønnen sin på en årrekke etter at sønnen forlot. Den blinde, hvis eneste kontakt med omverdenen stort sett er via amatørradio, forveksler tyven med sønnen sin. Radioamatören er en rørende og sår fortelling der blant annet fortid, anger, tilgivelse og personlig utvikling er viktige elementer, og som også har en lun humor og varme.
Den russiske filmen “Ice Flow” (2014, 22 minutter) er neste på programmet. I en vinterkledd russisk by er isen i ferd med å gå for vinteren. En russisk barnehjemsjente i tidlig tenåringsalder beundrer sin kvinnelige musikklærer, som er den eneste på skolen som behandler henne godt. En dag gir jenta lærerinnen et hastig kyss, noe som fører til en total forandring i forholdet. Kulda setter inn. I filmens sluttscene er selv isen på elva igjen frosset til. Russland er ikke kjent som det beste stedet for mennesker som ikke holder seg innenfor de forventede rammer, så dette er kanskje et stikk til den russiske intoleransen?
Den iskalde og dystre stemninga avløses av en 4 minutter lang merkelig animert kortfilm, “Fall Glide” (Norge, 2015), der vi ser en bjørn som danser, svømmer og spiller fele, akompagnert av en frisk oppløftende musikk. I programmomtalen er alt vi får vite at det er en “nær døden-opplevelse for en bjørn”. Jeg skjønner vel egentlig ikke denne filmen, men tolker det dithen å ha å gjøre med å våge og å slippe seg fri, leve mens man kan. Musikken løfter ihvertfall stemninga fra den forrige filmens slutt, og er en viktig del av filmen.
Den neste filmen ut er “Fallet” (Norge, 2014, 15 minutter). Denne filmen gjorde meg seriøst svett og klam i hendene, det gikk kaldt nedover ryggen på meg av det majestetiske landskapet i filmen, og de luftige nervepirrende scenene som brer seg ut på det digre kinolerretet. Filmen er innspilt i Nordland, i traktene rundt og på Rødøya. Vi møter ihvertfall et ungt par som er på fjellklatring, i STUPBRATTE nord-norske fjell. Utsikten er storslått. Filmen tar for seg blant annet tillit. En fjellklatrer MÅ ha tillit til og hos klatrepartneren sin, hvis ikke kan det få fatale følger, men hva om tilliten forsvinner? Forholdet deres er fint, de har etter en litt klein episode dagen før nå bestemt seg for at de vil ha barn sammen, men en oppdagelse forandrer alt. Igjen, isfront. I mens henger de der oppe, i de stupbratte fjellene. Et fall vil være punktum. Fallet er nervepirrende bra laget, og filmen har gjort stor suksess på en lang rekke festivaler i 2014, og er også sendt på dansk tv.
Fortsetter under bildet. Bildet: Fra filmen “Fallet”.
Programmets femte film er “49 Sekunder” (Norge, 2014, 10 minutter), der vi som i den forrige filmen ser en jente som må velge å enten slippe taket eller bli, der relasjonene som bygges utfordrer personlige drømmer og mål. Hun drømmer nemlig om å slå en årelang løpsrekord. Hvorfor løper hun? En veldig fin film om den vanskelige kjærligheten.
Shorts 3 avrundes med “Allt Vi Delar” (Sverige, 2014, 22 minutter), der historien utspiller seg rundt et tre som skal sages ned i bakgården hos en familie bestående av mor, far og en tenåringssønn. De to som er leid inn for å utføre jobben senser at ikke alt er som det skal være. Noe har skjedd hos familien som skal ha treet bort, noe de ikke vil snakke om. Ice Flow hadde en tematikk som inneholdt en jentes dragninger mot en av eget kjønn. I Allt Vi Delar er den ene skogsarbeideren i et homofilt forhold (noe vi introduseres for helt i starten). Det er ikke tilfeldig at dette poengteres. Det er innestengte følelser i filmen. Moren er bestemt på at treet må vekk da det hindrer for lyset, sier hun, faren virker fraværende, noe apatisk og usikker. Moren hevder etterhvert at de vil fjerne treet pga at sønnen har hatt en ulykke der. Seerne ledes først til å kanskje anta at sønnen er død, men han lever. Sønnen er trist, men skogsarbeideren ser ut til å få gnisten tilbake hos han, når han deler litt av sine erfaringer med han. En litt mystisk stemning, hva er det som har skjedd bak treets digre greiner? Tematikken i filmen skjønner man, men jeg får ikke helt taket på det med treets betydning. Men Allt Vi Delar er en tankevekkende, forsiktig og veldig fin film.
Dette kortfilmprogrammet vises på TIFF også i dag lørdag 17. januar, kl 22:30, og søndag, kl 18:00, på Fokus 4.
PS: legg gjerne igjen en kommentar om du vil. Klikk på kommentarlinken under innlegget.
