Journal 64 er den fjerde i rekken av filmer om “Avdeling Q” hos det danske politiet, avdelingen for gamle uoppklarte saker, og gir knappe to timers velfungerende nordisk krim.
FILMOMTALE: JOURNAL 64
Danmark, 2018, krim/thriller, 1t 59m
Regi: Christoffer Boe
Med: Nikolaj Lie Kaas, Fares Fares, Sören Pilmark, Johanne Louise Schmidt, Nicolas Bro,
Birthe Neumann, Amanda Radeljak, med flere.
Aktuell: Hadde norsk kinopremiere 12. april. Sett på kino.
I den fortsatt like dunkelt belyste kjelleren sitter stadig etterforskerne Carl Mörck og Assad, samt assistenten deres Rose, og får gamle draps- og forsvinningssaker i fanget. Denne gangen skal de få nøste opp i en sak med forgreininger tilbake til 1950- og 60-tallets danske “renselsespolitikk”, en sak faktisk løselig basert på virkelige historiske hendelser.
I en fin kombinasjon av mørk klassisk nordisk noir-krimstil og påskekrim tas vi med på en reise tilbake i tid hvor nøkkelen til mysteriet ligger. Via en sti av rasisme som strekker seg høyt opp i samfunnslag, et makabert mumifisert likfunn og hendelser det offentlige Danmark ikke ønsker å vedkjenne seg, avdekkes løsningen.
Journal 64 starter i 1960 når en ung jente blir sendt til kvinneanstalten på den lille øya Språgø, et sted kvinner med “upassende seksuelle lyster” ble sendt til, og hvor flere av de ble tvangssterilisert.
Tilbake i nåtid gjøres et makabert likfunn bak en hemmelig vegg, noe som får etterforskerne Mörch og Assad på sporet av en hevner. I tillegg rettes det raskt mistanke om at de umenneskelige behandlingsmetodene som foregikk på kvinneanstalten på Språgø fortsatt er i bruk i det skjulte. Mer enn mordmysteriet blir oppdraget deres å sette en stopper for den lyssky geskjeften.
Filmens manus har tatt i bruk virkelige historiske hendelser som bakteppe for handlingen, og er basert på Jussi Adler-Olsen sine krimbøker om “Avdeling Q”. Selv om handlingen både er tidvis spennende og pent polert er det flere litt for forutsigbare hendelser. Likevel funker dette ganske godt, særlig for de av oss som elsker nordisk krim.
Samspillet og de stadige gnisningene mellom den bekmørke, dystre, frynsete og generelt lite trivelige Carl Mörck og hans langt mer sympatiske assistent Assad er denne filmseriens sterkeste kort.
Nikolaj Lie Kaas passer iallefall som hånd i hanske til rollen som Mörck, mens like glimrende Fares Fares i rollen som den sympatiske Assad gir duoen en dynamikk som gjør det morsomt og spennende. Carl Mörck er like sur og grinete, ja kanskje hakket mere plaget av demonene sine denne gangen, som før, og gir Assad og Rose (strålende av Johanne Louise Schmidt) noe å stri med. Kanskje kunne man tonet ned Mörcks tungsinn og mørke figur en anelse? Men for all del, jeg liker dette trekløveret.
Et artig poeng for filmfactsnerder er at rollen som legen Curt Wad som ung og gammel spilles av far og sønn i virkeligheten, Elliott Crosset Hove og Anders Hove.
Planen fra start av var å filmatisere fire av Jussi Adler-Olsens krimbøker om Avdeling Q med duoen Mörck og Assad, og det er nå i mål med “Kvinnen i buret” (2013, som er den beste av filmene), “Fasandreperne” (2014), “Flaskepost fra P” (2016) og “Journal 64” (2018). Om det kommer flere aner jeg ikke, men at dette har potensiale til å fortsette betviles ikke fra min side.
Selv om “Journal 64″ ikke er verken særegen eller original funker det om ikke som juling, så ihvertfall ganske bra. Jeg kjedet meg aldri iløpet av de knappe 2 timene med spilletid, og det som irriterte meg mest under filmens gang var gubben et par stoler bortenfor meg som kontinuerlig – som i hele j**** tida! – satt og snøste, pustet og peste (aaah, det var godt å få det ut her, hehe!).
Universet i “Journal 64” er ikke uventet ganske mørkt, selv om det friskes opp med noen sekvenser ved veldig fargedominerende scenografi, og det er tilsatt små komiske øyeblikk. Spenningen er ikke på øverste hakk, men den holder seg jevnt utover og gir i sum en ganske grei og god filmopplevelse.
| JOURNAL 64 | ♥ | ♥ | ♥ | ♥ | – | – |