The Whale er ikke lett å fordøye – men du store for en film!
Tekst: Lars Jørgen Grønli / filmhjerte.blogg.no
Alle foto: Nordisk Film Distribusjon
THE WHALE
USA, 2022, drama/psykologisk drama, 1t 57m
Regi: Darren Aronofsky
Med: Brendan Fraser, Hong Chau, Ty Simpkins, Sadie Sink m.fl.
Norsk kinopremiere fredag 3. mars
Filmhjerte så filmen på Tromsø International Film Festival i januar
Aronofsky er kjent for sine hardtslående og kontroversielle filmer, som The Wrestler og Requiem for a Dream, hvor samfunnets outsidere løftes fram i lyset.
Med The Whale viker ikke Aronofsky fra sin ofte brukte taktikk hvor han balanserer på linjen mellom å være humanistisk og på å sjokkere, skape kontroverser og å være smått spekulativ. Han holder seg hele tida på den riktige siden.
The Whale er historien om den veldig sympatiske, og også ekstremt overvektige, engelsklæreren Charlie (Brendan Fraser), som har trukket seg unna andre mennesker på grunn av sitt utseende, skamfølelse og selvhat. All undervisning foregår over nett, med kameraet slått av.
Charlies livsstil er i ferd med å gjøre slutt på han, men han virker ikke å bry seg. Han fråtser og overspiser, i store mengder. Kan han frelses før det er for sent?
På døra en dag kommer nemlig en ung predikant (Ty Simpkins), og Charlie har også et sterkt ønske om å gjenforenes og bli bedre kjent med sin mildt sagt trassige tenåringsdatter (Sadie Sink) når han innser at helsen sin er kraftig forverret. For mange år siden forlot Charlie både datteren og moren hennes, for å leve ut kjærligheten sin med en annen.
Det er sterkt, det er rørende, det er ikke lett å se på, men vi må.
Nesten hele filmen foregår inne i den lille leiligheten til Charlie, noe som bidrar til en viss klaustrofobisk følelse all den tid Charlies størrelse settes opp mot husets fire vegger.
Vi blir vitne til scener og syn som er både motbydelig, ekkelt og vemmelig, men det er aldri tvil om at vi som ser på må ta Charlie på dypeste alvor som menneske.
Bak lagene av fett og spekk bor det nemlig utvilsomt mye i Charlie. Vi ser ennå prov og glimt i øynene hans av både humor, livsvisdom og store doser empati og sympati. Han er både smart, vennlig og medfølende og kunne ha bidratt med mye i samfunnet, men Charlie er så til de grader tynget av selvhat og resignasjon, noe vi gradvis får avslørt årsakene bak.
At filmen er så lukket i sin scenografi er muligens et minus, den fremstår nesten som et stykke som kunne vært spilt på en teaterscene. Filmen er da også en adapsjon av nettopp et teaterstykke. For Filmhjertes del betyr ikke det så mye, for skuespillerprestasjonen er så formidabel.
Noe som bringer oss over til Brendan Fraser. Brendan Fraser dere! For et comeback som leveres av Fraser, som i mange år har vært borte fra rampelyset etter suksessene på 90-tallet og tidlig 2000-tall med Georg – Jungelens konge og Mumien-filmene.
Fraser er bokstavlig talt enorm, han formelig storspiller, og har en mimikk og uttrykk som ikke et sekund føles uekte. Han maner frem et imponerende følelsesregister og ikke minst måten han får fram de fysiske plagene og helseproblemer Charlie sliter med er dypt imponerende og smertelig hjerteskjærende.
Dog kan man hevde at noen av valgene hans virker merkelige og håpløse. At Fraser skulle nomineres til Oscar for beste mannlige hovedrolle var iallefall en no-brainer, det må ha vært et enkelt valg – og finnes det rettferdighet kan Brendan Fraser rydde plass til sin aller første Oscar-statuett.
Hong Chau i birollen som kvinnen som hjelper Charlie med innkjøp, husstell og personlig stell, samt holder han i ørene, gjorde også et så sterkt inntrykk at hun ble belønnet med Oscar-nominasjon. Vel fortjent.
The Whale er et kammerspill, men også en film der å leve mens man har muligheten, tilgivelse og selvfølelse er sentrale temaer. Sosiale medier og kroppspress er andre temaer som berøres. Filmen vikler seg litt inn i noen bibelske referanser også (desverre), men heller ikke det er for plagsomt.
Tilgivelse og forsoning er de viktigste sporene i historien, og stikkord for flere av rollekarakterene.
Om Charlie er sympatisk og empatisk, er hans datter det stikk motsatte. Muligens krysses nok linjen for hvor sinna en forsmådd tenåringsdatter egentlig har lov å være? Charlies varme står i sterk kontrast til avkommet.
Det gjør det desto mer emosjonelt å se han forsøke å ta opp igjen kontakten med datteren som har lagt ham for et så inderlig hat.
Sadie Sink («Stranger Things») er også imponerende som en rasende 16-åring med hatefulle innfall, eksplosivt temperament og omringet av et tilsynelatende ugjennomtrengelig skall.
Darren Aronofsky trykker på veldig mange riktige knapper for å få frem ulike følelser hos publikum. Det er umulig å ikke kjenne på en dyp sympati med Charlie, både for det mennesket han en gang var, men også for den han har blitt. Da filmen ble vist for fulle saler under filmfestivalen i Tromsø i januar var det mange som satt både rørt og øyefuktig i setene. Ja, filmen er aller fremst en sørgelig historie, imidlertid er den også rikelig krydret med humoristiske betraktninger og fremtidshåp.
Kudos også til sminke- og maskørteamet forresten, som forvandlet Fraser til den store hvalen.
Fraser alene hadde nesten kunnet forsvare terningkast 6 til filmen, imidlertid er det noen melodramatiske scener, noen “sjokkeffekter” som man kan mene er med mest for å ryste publikum, og kanskje er det overtydelig at Aronofsky vil presse frem gitte følelser.
Det blir egentlig kosmetikk i den store sammenhengen, for The Whale er – bokstavlig talt – enorm.
Kommentarfeltet er åpent for synspunkter 😉
