Den nye Beck-filmen som hadde premiere 1. nyttårsdag når aldri opp til gamle høyder, og blir mest midt-på-treet-tidsfordriv.

FILM: BECK – DITT EGET BLOD

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Sverige, 2016 (premiere 1.1.2017), krim
Regi: Mårten Klingberg
Med: Peter Haber, Kristoffer Hivju, Måns Nathanaelson, Anna Asp, m.fl.

Aktuell: Film-serien om Beck feiret 20-årsjubileum i 2017, og er nå tilbake med fire nye filmer. Beck – Ditt eget blod er den første av fire filmer med premiere første halvdel av 2017. I Norge kan filmene sees på C More og TV 2 Sumo.

Tidsfordriv som likevel har elementer nok i seg til å være verdt å se.

Jeg må nevne at Beck-filmene med Peter Haber, som med denne er oppe i utrolige 35 filmer, i sum fortsatt er blant mine absolutte favoritter når det gjelder krim. Forventningene mine er i så måte satt og preger naturligvis inntrykket.

Beck – Ditt eget blod, har forsåvidt dagsaktuell tematikk som IS-terror, islam og radikalisering, men følger ellers stort sett slavisk de velkjente og trygge formlene filmserien har benyttet tidligere i langt over 30 filmer. Noe nytt er det altså lite av.

Kristoffer Hivju spiller solid, pent og pyntelig i rollen som etterforsker Steinar Hovland, som har overtatt plassen etter Mikael Persbrandts Gunvald, og Peter Haber er som alltid trygg i rollen som hovedpersonen sjøl, Martin Beck. Dynamikken som tidligere var mellom Martin og Gunvald og som gav filmene et ekstra kick er derimot langt fra den samme med Martin og Steinar. Nordmannen har en helt annen personlighet enn vi husker Gunvald som. Steinar er en rolig type, flink i jobben, og gjør en fin rolle i “Beck-universet”, men noe Gunvald blir han aldri.

Når filmen heter Beck og flettes inn i Beck-rekka, da forventer jeg forøvrig at det er Martin Beck som er hovedpersonen.

Problemet med den nye Beck-filmen er bare at Beck slett ikke står i sentrum, men tvert imot har blitt redusert til en birollekarakter. Beck har nemlig blitt pensjonert, og Steinar er den som leder etterforskningen. Imidlertid trekkes Beck inn i etterforskningen når han blir bedt om hjelp til å snakke med foreldrene til et brødrepar som er mistenkt for å planlegge terrorhandlinger på svensk jord.

Samtidig som funnet av en drept svensk borger i Midtøsten etterforskes, har en svensk ung kvinne forsvunnet.

Det meste er velkjent i Beck-universet. Martin både ser ensom ut, og er ensom (noe som er enda bedre fremstilt i denne filmen enn før), selv når han er med dattera på vinsmaking eller tar et parti sjakk og røverhistorier hjemme med “grannen” (fantastiske Ingvar Hirdwall). Likevel tar dette aldri av. Selv ikke naboen er riktig like mye futt i som før føles det som, selv om han stadig sprader rundt med støttekragen om halsen, har snodige påfunn, og inviterer seg til samvær med Martin, og utvilsomt fortsatt er et kjærkomment innslag.

Rollefigueren Oskar Bergman (Måns Nathanaelson) skulle man kanskje tro at etter så mange år i politiet hadde vokst av seg barnesykdommene sine som polis, men han er som han alltid har vært. Uvøren og utilpass, noe som vel må ende med katastrofe til slutt. Rollekarakterprogresjon er ikke særlig eksisterende i det tilfellet iallefall. Nathanaelson kler imidlertid rollen veldig godt.

Krimhistorien i filmen er ganske lettfattelig, og uten særlige overraskelser (riktignok med en liten twist) men i sum grei både troverdighetsmessig og med tanke på spenningen, som stiger litt mot sitt terroristjakt-klimaks. Det er for det meste ryddig og greit. Det tar dog aldri av, men gir halvannen time med grei skuring for Beck-fans og tilhengere av svensk krim.

Bedømmelsen er muligens litt streng (terningkast 4 var innen rekkevidde), men med en Martin Beck antagelig mer fremtredende i neste film i rekka, som slippes i februar, tror jeg de tre kommende filmene blir hakket vassere.

#film #filmhjerte #filmtips #filmsnakk #filmer #Beck #Beckfilmer #BeckDittEgetBlod #tv2sumo #MartinBeck