I Svenskjævel følger vi den 24 år gamle svenske jenta “Dino” sin jobbjakt i Oslo. Hun bor trangt på et lite shabby kollektiv sammen med en gjeng andre svensker i samme situasjon, og griper sjansen til en slags barnevakt-jobb som dukker opp hos restauranteieren Steffen, en gammel avdanket idrettskjendis på rundt 40+.
Det går selvsagt som ventet, det utvikler seg et forhold mellom de to, til tross for at Steffen er gift. Etterhvert viskes grensene mer og mer ut mellom arbeidsforhold, fritid og forhold, og da blir det naturligvis ikke overraskende litt betent, særlig når Steffen i tillegg til datteren i barnehagealder som Dino passer, også har en litt eldre datter i tidlig tenåringsalder, som har sine problemer, og som vel er en smule forsømt av foreldrene.
Filmen leverer aldri i nærheten av hva jeg hadde forventet av den, etter å ha lest en gnitrende anmeldelse hos NRK, og faktisk er jeg ikke helt motvillig til å snu det hele litt rundt, i forhold til hva flere andre mener om filmen. Det er muligens litt vanskelig å sette fingeren eksakt på hva jeg egentlig hadde forventet, jeg kjenner jo ikke “svenskemiljøet” i Oslo med tanke på hvordan det er, men kanskje litt mere “intrige”, litt mere handling, og litt mindre tomsnakk.
I omtaler jeg har lest om filmen fremstilles det som om den norske “overklassen” utnytter svenske “arbeiderklasse”-arbeidere, og gir de lavtlønnsjobber. Forsåvidt kommer vel det frem i filmen, men langt fra godt nok. Jeg syns ikke filmen treffer godt nok heller, og jeg syns dessuten at Henrik Rafaelsen (han som spiller Lars i TV 2-serien Frikjent) sin rollekarakter blir fremstilt på en alt for negativ måte.
I en scene i filmen får Steffen (Rafaelsen) slengt i trynet at “selv om du betaler henne betyr det ikke at du eier henne” (om hans forhold med Dino), og “det ser bare ut som at du gjør det”. For det første er det aldri Steffen selv som til å begynne med oppmuntrer henne til å bli ansatt som barnepasser, og hushjelp etterhvert, det er Dino sjøl som ymter frempå om det, hvem som tar initiativet til et mere personlig forhold er ikke helt klart, og hvem av Dino og Steffen det er som etterhvert eventuelt føler at vedkommende “eier” den andre synes jeg i beste fall absolutt er et spørsmål som er veldig åpent.
Akkurat det er selvsagt litt interessant også, og gjør at ikke filmen faller igjennom, for det fins en nerve her som er verdt å følge ut filmen. Det er selvsagt en del gjennkjennbarhet her, for alle oss som har pint oss gjennom kollektiv med delt kjøkken og bad der noen av rånene man delte kjøkken og bad med tok seg til rette etter eget forgodtbefinnende, er det jo noen poenger her der man gir gjennkjennbare nikk og trekker litt på smilebåndet av det man ser. Men at filmen har så mange øyeblikk der man som seer liksom skal føle seg pinlig berørt, det ser jeg ikke.
Et poeng filmen maser litt om, at Dino kanskje har skjulte egenskaper. Egenskaper som hun får et viktig push for å se. Men, er ikke filmen på det punktet litt for moraliserende igjen? For, hvem sitt ansvar er det å la meg og deg realisere oss selv og våre sterke sider? Er det vårt eget ansvar å faktisk ta ansvar for egen utdannelse, eller skal vi sitte og surmule og mene at alle andre har skylden? Er det norske arbeidsgiveres oppgave å se talenter som ikke har med jobben å gjøre? Det er selvsagt en balansegang også i det, men heller ikke der treffer filmen helt etter min oppfatning. Den setter et alt for stort fokus på å synes synd på svenskene i Norge, og viser ingen av de svenskene i Norge som gjør en utmerket jobb, som virkelig trives i landet – og når ble det å være serviceinnstilt en negativ egenskap? Jeg skjønner generaliseringen i den kommentaren i filmen som går på det, men om den er ment som noe man skal føle seg pinlig berørt av, ja da bommes det. Men der filmen virkelig treffer, er i den lille fremstillingen som gis av NAV.
Forøvrig, noe jeg ikke hadde noe spesielt ønske om å få servert på kinolerretet var en helt blottet frontal Henrik Rafaelsen i dusjen. Hva var poenget med å vise oss kuken hans? Var det for å dra den vitsen om “Kuken Barnehage” som på et punkt i filmen snakkes om enda lengre, at filmskaperne følte for å vise oss Steffens kuk? Og ja, ordet kuk ble brukt noen ganger i filmen rundt selskapsbordet, så det er ikke noe jeg skrev her for å virke skitten….. vel vel, jeg tar meg ikke nær av slikt altså, men det ble likevel for banalt.
På dette punktet i anmeldelsen min tror du som leser kanskje at her blir det filmslakt, men neida, det blir det ikke. Filmen er faktisk ikke helt på jordet, jeg liker dessuten at den er innspilt i Oslo og viser rollekarakterer man forsåvidt godt kan tro på. Hovedrolleinnehaverne Bianca Kronlöf (Dino) og Henrik Rafaelsen gjør gode prestasjoner, særlig Kronlöf er jeg veldig spent på å følge litt videre i skuespillerkarrieren, og også Mona Kristiansen i rollen som Ida, Steffens ganske sjenerte og sosialt litt trøblete datter, er veldig god, selv om rollen Ida har i filmen irriterer meg en smule.
I sum blir det 3 jævler av 6 til Svenskjævel (eller om du vil, terningkast 3).
