Den franske filmen “Eden” fra 2014, handler om framveksten av fransk elektronika. Filmens hovedperson Paul og en venn starter dj-duoen Cheers i Paris, mens et par andre venner starter det noe “merkelige” Daft Punk… Det er Cheers-duoen vi følger fra slutten av tenårene og frem til de er i slutten av 30-årene.
I festivalprogrammet til filmfestivalen i Tromsø loves man en film med et underliggende soundtrack som fortoner seg som et dj-set som suger deg inn i fortellingen. Vel var musikken, med house, garage, elektronisk rave og endeløse beats med mere, bra, jeg liker blant annet den type musikk, selv om jeg ikke vet stort om det lytter jeg mer enn gjerne på det, men jeg kan garantere at det ikke sugde meg inn i fortellingen. Musikken var tidvis bra. Fortellingen “sugde”, men ikke slik man var forespeilet (nå var jeg litt stygg, men ta det nå for hva det er, et lite ordspill 😉 ).
Filmen var kjedelig og uengasjerende. Jeg hadde forventninger til Eden, men man vet selvsagt aldri på forhånd om en film er bra eller ikke. Det er heller ikke alltid like lett å henge med i svingene når språket i filmen er et språk man selv ikke forstår, og teksten er engelsk, for av og til forsvinner teksten før man får rukket å lese alt. Men deler av dialogen foregår også på engelsk (noe som går helt fint), selv om fransk tale er språket som i hovedsak snakkes, og fransk forstår jeg desverre fint lite av. Uansett tror jeg ikke det ville betydd noe om filmen var teksta på norsk, for handlingen var ikke spesielt vanskelig å henge med i, selv om noe av handlinga etterhvert gikk litt i surr da jeg syns filmen var kjedelig og jeg var uinteressert. Derfor var denne filmen ganske bortkastet tidsbruk.
For musikkens del kunne jeg likegodt klikka meg inn på Spotify og hørt noe der istedet, men likevel er det soundtracket i filmen som berger filmen fra slakt (skal sies at jeg også der hadde forventet mere), og for filmen sin del, der var det lite nytt å hente. Tenåringer som starter med musikk, slår seg opp og blir store, turnerer og arrangerer digre partys, inkluder en stor dose drugs, pengebruk over evne og noe sex, før virkeligheten banker steinhardt på døra, og glansbildet av musiker/DJ-tilværelsen rives ned. Sett det før?
Om noe, så fikk jeg litt lyst til å høre mer musikk a la det i filmen, så det er vel noe å ta med seg…
Filmen vil nok helt klart ha sine fans, det har jeg full forståelse for, filmsmaken kan være veldig individuell fra person til person, og det er heller ikke slik at filmen er elendig laget, urealistisk og idiotisk, for den er både realistisk og troverdig i forhold til rollekarakterene, men for meg klikket det ikke og det hele blir livløst. Etter filmen overhørte jeg flere som delte den oppfatningen. På terningen får den 2 av meg. Om jeg skulle være veeeldig snill, kunne jeg strekke meg til en veldig svak 3`er. Men så snill er jeg ikke.
