Festivalens avslutningsfilm. Viggo Mortensen og Mahershala Ali i hovedrollene i denne allerede kritikerroste filmen om amerikansk urettferdighet og raseskille på 60-tallet. Norsk premiere under TIFF, og har etter planen ordinær kinopremiere i Norge 1. februar. Viggo Mortensen spiller Tony Lip – en italiensk-amerikaner fra arbeiderklassen, som ser seg nødt til å takke ja til en jobb som sjåfør for den klassiske pianisten Dr. Don Shirley (Mahershala Ali). Shirley skal på konsertturné i sørstatene, et område som ikke er særlig trygt for en vellykket, svart mann i 1962.

GREEN BOOK er basert på den sanne historien om Don Shirley og “Tony Lip” Vallelonga, et umake par som satte ut på sin reise med «The Negro Motorist Green Book» som guide. Boka var en reell guide for afroamerikanere til relativt sikre hotell og restauranter langs veien. Etter hvert finner de to reisende en ny respekt for hverandre, ansikt til ansikt med Amerikas urettferdige virkelighet.

Dette er definitivt en “Må-se-film”. Jeg gleder meg ihvertfall.

THE HOUSE THAT JACK BUILT

Da/Fr/Ty/Sver, 2018, Norsk premiere under TIFF.

Ai ai ai, dette er garantert ikke for sarte sjeler! Lars von Triers selvfølgelig kontroversielle horrorfilm “The House That Jack Built” er plassert i bolken for “Overdrive” på TIFF, og er en film der den danske filmkunstneren med sine mange “skandaleombruste” filmer bak seg nok en gang sjokkerer. Matt Dillon har hovedrollen som seriemorderen Jack. THE HOUSE THAT JACK BUILT er delt opp i fem kapitler, der vi følger ingeniøren Jacks utvikling som seriemorder i USA på 1970- og 80-tallet. Drapene er sterkt forbundet med Jacks tvangsmessige behov for å konstruere “det perfekte hus”.

Jeg har hørt en del om filmen fra før i og med at det har vært en del buzz rundt den, men jeg aner virkelig ikke hva jeg her har i vente, annet enn at dette SKAL jeg ha med meg 😀

GENESIS

Canada, 2018. Norsk premiere. 1 av 12 filmer i konkurranseprogrammet, som kjemper om bl.a. festivalens hovedpris.

Denne er også en av de jeg på forhånd har størst forventninger til, sammen med Green Book og et par til.

Neida, dette er ikke filmen om Phil Collins og det geniale bandet han en gang var en del av, men derimot et nytt forhåpentligvis glitrende tilskudd til coming-of-age-rekken av filmer. En takk til TIFF for å ha funnet plass til denne filmen. I en festival med et stort fokus på jenter/Girlpower og (undertrykte?) kvinner, vil kanskje denne filmen bringe inn en annen tematikk, som ellers naturligvis og krysser av for kategorier som identitet og tilhørighet, da den ut fra omtalen er en film som både utforsker ting folk fortsatt ser på som tabu, gutt liker gutt, og ung jente treffer eldre mann. Høres ut som en spenstig kinostund for en oppvekstfilm-fan.

Fra Canada har det dessuten tidligere kommet flere herlige, sterke, råe og underholdende filmer i sjangeren rundt oppvekst, identitet og tilhørighet, som bl.a. C.R.A.Z.Y. (2005, også vist på TIFF), Mamma (2014), It`s not me, I swear (2008, også vist på TIFF), og flere Xavier Dolan-filmer f. eks.
Regissøren av Genesis er Philippe Lesage, som også i 2016 hadde en film på TIFF som handlet om oppvekst; The Demons (2015), som jeg den gang gav terningkast 4.

AMERICAN ANIMALS

USA, 2018

Film som jeg allerede i desember 2017 trakk fram som en jeg hadde lyst å se, ettersom den da ble presentert for programmet til Sundance-festivalen i januar 2018. Ett år senere når den endelig Norge.

Vistnok et krimdrama, og med flere spennende unge skuespillere. The unbelievable but mostly true story of four young men who mistake their lives for a movie and attempt one of the most audacious art heists in U.S. history.

BLINDSPOTTING

USA, 2018

Blindspotting – A buddy comedy in a world that won’t let it be one.

Også dette en film jeg omtalte i desember 2017 (deltok på Sundance 2018) og som ENDELIG har nådd Norge!  Da jeg omtalte den i 2017 hadde jeg store forventninger til denne, og har det fortsatt.

Hovedrolleduoen Daveed Diggs (Collin) og Rafael Casal (Miles) står selv bak manuset til BLINDSPOTTING – en kjærlighetserklæring til hjembyen Oakland i California, samt en lidenskapelig kommentar til problemene som dens innbyggere står overfor. BLINDSPOTTING konfronterer tunge temaer som rasisme, politivold og gentrifisering samtidig som den hele tiden flommer over av dynamisk energi, skriver TIFF.

Høres ut som en litt sånn type “ting går galt på en svart humor-måte-aktig” film. Eller et mørkt og ironisk univers. Wayne Knight, Newman fra Seinfeld, har en av birollene i filmen! Ofte er et stillbilde nok til å sette en viss forventning opp mot en film, og dette er en slik.

ROJO

Argentina (+Bra/Fra/Ned/Tys), 2018

Jadda, også argentinsk film fant veien til TIFF!  Jeg liker jo sør-amerikanske filmer (ironisk nok liker jeg ikke noe særlig brasilianske, som TIFF har et sterkt fokus på i år), og særlig liker jeg de fra Argentina. Da jeg også elsker krim høres denne ut som en veldig interessant film.

Vi befinner oss i 70-årenes Argentina. Advokaten Claudio havner i et basketak under et restaurantbesøk. Det ender i tragedie og han må ta hånd om og bli kvitt en døende fremmed mann. Desverre for Claudio vedvarer problemene for han, uhyggen stiger, og når han både involveres i en ulovlig eiendomsoverdragelse og en privatetterforsker begynner å grave i forsvinningen får han det hett, ifølge omtalene.

Uroen i landet setter speningen i filmen, som karakteriseres som en noe mystisk thriller.

WINTER FLIES

Tsjekkia, 2018

Tsjekkisk roadmovie! En film jeg har gode forhåpninger til, med tematikk som ungt opprør og vennskap. Disse såkalte roadmovie`ene er også filmer jeg tradisjonelt setter stor pris på, og når det også er i en setting med oppvekstskildring, høres det veldig spennende ut. Tankene flyr litt til en glimrende film som COP CAR (USA, 2015), hvor det også var to purunge gutter (dog yngre enn her) som la ut på en mer eller mindre formålsløs run away from home-trip. Jeg har ikke hørt om denne filmen før, og selv om traileren ikke er helt “Cop Car”, men likevel visse likheter, så ser dette veldig forlokkende ut.

Men TIFF, dere kunne vel spart dere for å nevne i programomtalen at “Reisen ender på en politistasjon i en grå by langt unna der den startet”. WTF? En spoiler?

To fjortenåringer rømmer i en stjålet Audi. Olmo Omerzus tsjekkiske road movie gir oss et innblikk i ungdommelig uskyld, undring, lekenhet, impulsivitet og ikke minst i hvor tøft det kan være å vokse opp. Filmen er vakkert og nært filmet og vi glir gjennom vinterlige, åpne landskap mens vi samtidig får innblikk i ungdommenes verden inni denne stjålne bilen, sammen med noen sløve vinterfluer, melder TIFF.

WINTER FLIES beskrives som en tøff og vakker film om to unge kameraters rebelske, men uskyldige reise til ingensteds.

EIGHT GRADE

USA, 2018. En av filmene i kategorien “Girlpower”.

15 år gamle Elsie Fisher ble oppsiktsvekkende nok nylig Golden Globe-nominert for hovedrollen i denne filmen som skildrer den moderne ungdomstiden. En ungdomstid unektelig knyttet til sosiale medier, en stadig kamp for å unngå ydmykelser og være tøff og kul nok. Å være ung i dag er på mange måter likt slik det alltid har vært, men også samtidig så forskjellig. 13 år gamle Kayla (E. Fisher) må, slik vi alle har vært nødt til, forsøke å finne sin plass i verden, være kulere og unngå ydmykelse, og EIGHTH GRADE skildrer denne reisen med stor varme og innsikt, kan TIFF lokke med.

Jeg regner med at gjenkjennelsesfaktoren her er stor, samt at filmen trykker på noen følelses-knapper. Jeg ser sjeldent trailere til filmer annet enn de jeg må se før kinovisninger, men jeg har sett noen få av TIFF-filmene sine trailere. Denne blant annet. Litt særegen virket den vel, med hovedpersonen som fortellerstemme også, noe som er velkjente grep, så jeg er litt spent på originaliteten.

AQUARIUS

Brasil, 2016

En av filmene fra TIFFS “Fokus: Brasil”. Clara, en enke i 60-årene er eneste beboer igjen i et idyllisk beliggende leilighetsbygg ved stranden i storbyen Recife. Bygget planlegges jevnet med jorden av utbyggere, som går til stadig mer kyniske virkemidler for å presse Clara til å flytte ut av hjemmet hun har tilbragt store deler av livet sitt i. Gjennom Claras historie utforsker regissør Kleber Mendonça Filho spørsmål knyttet til gentrifikasjon (at arbeiderklassestrøk omgjøres til bydeler for mer velstående befolkningsgrupper, mens den opprinnelige befolkningen forsvinner grunnet høye boligpriser o.l.) og klassetematikk, og kampen for å bevare visse verdier fra jaget etter økonomisk og politisk gevinst, ifølge programomtalen.

Hovedrolleinnehaver Sônia Braga (68) er en av Brasils største filmstjerner. Hun er tre ganger Golden Globe-nominert, og har medvirket i en del amerikanske produksjoner av ymse slag, men jeg vil tippe hun for et yngre norsk publikum kun er kjent for en gjesterolle i noen episoder av “Luke Cage” på Netflix. Mange regner rollen i Aquarius som hennes karrierehøydepunkt, i det som betegnes som et mektig karakterportrett. Jeg har en god følelse for denne filmen.

MAKI`LA

Den dem. rep. Kongo, 2018. Med i kategorien “Girlpower”.

Film fra Afrika er meg et ganske ukjent fenomen i grunn, og noe som definitivt vises sjeldent på norsk kino – og nettopp derfor også virker denne filmen om Kinshasas gatebarn som en film verdt å få med seg, da den utvilsomt vil åpne opp for nye inntrykk fra en verden veldig fjern fra det trygge vi er kjent med.

Debutregissør Machérie Ekwa Bahango (25) har hatt et uttalt mål om å menneskeliggjøre Kinshasas gatebarn (som anslås å bestå av rundt 200.000 mennesker). Hun har skapt en hovedperson som ikke er utelukkende sympatisk, men som gjør det hun må for å overleve; selv om livet i den kongolesiske slummen kan være hardt, utelukker det ikke drømmer om kjærlighet og vennskap. MAKI’LA er en intim og dypt autentisk skildring som anerkjenner både de lyse og og de dystre sidene av dette krevende livet, skrives det i programomtalen.

IN THE MIDDLE OF THE RIVER

USA, 2017

Filmer som tar oss inn i små amerikanske samfunn og viser de såkalte skyggesidene er filmer jeg alltid fatter interesse for.

Gabe er krigsveteran med fem års tjeneste i Irak bak seg. Etter å ha fått avskjed i unåde vender han hjem og forsøker å finne tilbake til et liv med familien – med sine krigstraumer og senskader i bagasjen. Vi befinner oss i Navajo Nation, et indianerreservat i New Mexico. Hverdagslivet i det lille samfunnet er preget av alkoholisme, vold og arbeidsledighet. Mens Gabe har vært borte, har tvillingsøsteren blitt drept. Han blir fortalt at bestefaren står bak drapet, og bestemmer seg for å drepe den gamle mannen.

Regissør Damian John Harper velger å følge tett på karakterene med håndholdt kamera. Dette skaper en intens atmosfære der vi hele tiden frykter at volden kan eskalere. IN THE MIDDLE OF THE RIVER er et smertefullt og realistisk drama, som viser oss en av skyggesidene i det amerikanske samfunnet, ifølge omtalen fra TIFF.

Noen flere titler som fanger min umiddelbare oppmerksomhet:

BURNING (Sør-Korea, 2018, distribuert av Arthaus, psyk. thriller, vært mye omtale og forventninger av denne filmen, som muligens kan være bra?)

MY MASTERPIECE (Argentina, 2018, fra regissørene bak “Æresborgeren” (2016), satire over kunstverden og klassisk “buddykomedie” om to aldrende menn. Høres ikke så verst ut)

SHOPLIFTERS (Japan, 2018, Gullpalmevinner fra Cannes i år. En japansk familiefar på vei hjem sammen med sønnen etter å ha stjålet matvarer fra en butikk tar med seg hjem en ung jente fra gata, og familien tar etterhvert jenta til seg. Sikkert en film med mye følelser i sving. Virker og litt varm. Mulig godbit fra Japan)

ULYSSES & MONA (Frankrike, 2018, Overhodet ikke fotballrelatert film, men som Liverpool-supporter er det med sterk vegring jeg drar frem en film hvor hovedrollen innehas av den en gang i tiden ufordragelige villmannen Eric Cantona! Vel, ihvertfall spiller den tidligere MU-profilen en livstrøtt kunstner som har trukket seg tilbake, men som i møte med en ung jente full av pågangsmot, ser lyset igjen, eller noe i den duren. Jeg ville dog neppe festet blikket mot denen filmen om ikke Cantona hadde vært å skue bak skjeggstubbene, og historien som beskrives som varm og morsom virker faktisk litt, vel…varm og morsom kanskje…)

THE HATE U GIVE (USA, 2018, raseskille/motsetninger, med i “Girlpower”-bolken og har etter sigende fått en del ros)

VOX LUX (USA, 2018, popstjerner, rampelys, hvor går skillet mellom privat, offentlig, tragedie og underholdning? Ifølge rapporter jeg har sett skal Natalie Portman gjøre en fabelaktig hovedrolle i en sterk film, så denne vurderes helt klart)

THE MOST BEAUTIFUL COUPLE (Tyskland, 2018, en kvinne voldtas av en ukjent mens hennes mann holdes av to andre. Senere oppdager de overgriperen igjen. En slags hevnthriller?)

EN AFFÆRE (Norge, 2018) får jeg vel også ta med da, siden jeg nevnte den innledningsvis. Den norske dramafilmen med Andrea Bræin Hovig og Tarjei Sandvik Moe i dampende hete hovedroller som hadde premiere i høst er en av filmene som er plukket ut i bolken “Kritikeruka”, hvor 9 filmer er plukket ut til TIFF av ulike filmkritikere både fra Norge og utlandet. Da filmen premierte i høst handlet de aller fleste anmeldelsene om det tabubelagte temaet som et lærer-elev-forhold gjerne er, men TIFF (eller egentlig Montages.no)  har her fått frem en annen side ved filmen, som gjør den ekstra interessant.

“i EN AFFÆRE får vi en regissert virkelighet – inntil det komiske – som synes å stamme mer fra konvensjonell filmerotikk enn fra det levde livets lidenskap. Læreren i EN AFFÆRE, glimrende spilt av Andrea Bræin Hovig, er ikke et gammelt menneske, men i vår kultur vil hun raskt betegnes som aldrende, og i filmen representeres hun som manisk opptatt av ting som ofte knyttes til ungdomsliv: trening, sportsbil, teksting, knulling og fnising”.
– Endre Eidsaa Larsen (Utdrag fra Analysen, Montages.no)

EN AFFÆRE klarer på sitt eget vis å tegne et komisk bilde av vår opptatthet av det å være ung, det å bli sett og det å bli elsket med lidenskap.

Jeg anbefaler ellers festivalpublikum å ta sjansen på et av kortfilmprogrammene (FFN – Shorts) fra Film fra nord (FFN), eller kortfilmprogrammet FFN – Young directors/Student films. I disse dukker det ofte opp kortfilmer som fester seg. I kortfilmene er som kjent ofte ting komprimert ned til margen for å få fram et poeng raskt og effektivt. Riktignok kan man måtte ta på kjøpet 3-4 dørgende kjedelige eller uforståelige filmer for å få med seg den ene kanonfilmen på 10-20 minutter. Og ofte er det verdt det.

Hele programmet, visningstider og mere finner du på tiff.no