Filmomtale: MY FRIEND DAHMER (2017) – Intetsigende eller et portrett av en seriemorders oppstandelse?

Intetsigende eller et portrett av en seriemorders oppstandelse?

For et halvt års tid siden trakk jeg frem filmen “My Friend Dahmer” (USA, 2017) som en av filmene fra 2017 jeg måtte få sett.

Da jeg snubla over den på nett benyttet jeg sjansen til å se filmen.

MY FRIEND DAHMER
USA, biografisk drama/krim, 2017, 1t 47m
Regi: Marc Meyers
Tilgjengelig hos bl.a. iTunes Store

Først litt bakgrunnshistorikk. Jeffrey Dahmer var en av historiens verste seriemordere. I tillegg til at han var både sexovergriper, nekrofil og kanibal. I årene fra 1978 til 1991 drepte Dahmer 17 gutter og unge menn (16 av de i perioden 1987-91), voldtok og antastet andre, før han i 1992 ble idømt 15 livstidsdommer for disse drapene, hvorav flere involverte både nekrofili og kanibalisme.

My Friend Dahmer bygger på den sanne historien om Dahmers tidligere liv, og viser IKKE noe av de horrible drapene han begikk. Filmen skildrer nemlig utelukkende tiden før Dahmer begynte med sine grensesprengende utforskinger av sine djevelske sider. Filmen er en fortelling om en sjenert og utilpass tenåring som gjør alt for å passe inn blant de andre elevene på high-school. Historien om den mørke bakgrunnen til den grufulle skjebnen, og om transformasjonen fra ungdom til et menneskespisende uhyre er basert på den kritikerroste tegneserieboken med samme navn, skrevet av Dahmers ungdomskamerat Derf Backderf.

Desverre er filmen, sitt unnskyld uttrykket, dødsspennende premiss, mest av alt dødsens kjedelig. Ihvertfall de første tre-fire kvarterene av den.

Filmen viser oss riktignok Dahmers dragning mot å like å utforske døde dyr, og noen creepy sekvenser hvor han lusker i buskene og holder øye med en mannlig jogger, og filmen lar oss stifte bekjentskap med den noe dysfunksjonelle familien hans og hvordan han ble både mobbet og ansett som en skrue, men jeg har iallefall problemer med å ut fra denne skildringen kunne forestille meg at Dahmer skulle bli den drapsmaskinen han ble. At det var noe rart ved han, ja, men det fremstår som underlig at han ble som han ble. Eller, noe mangler, noe av forhistorien før denne historien tar til kanskje?

Jeg er heller ikke veldig imponert over skuespillet totalt sett. Ross Lynch, frem til dette best kjent som utelukkende sympatisk og pent ungdomsidol i Disney Channel-komiserien Austin & Ally, spiller hovedrollen som den trøblete Dahmer i ung alder. Lynch holder stort sett maska godt, han er for det meste troverdig som en utilpass ungdom, men disse “klikkene”/”fits”-ene som han flere ganger simulerer (se filmen så skjønner du) etterhvert på oppfordring fra den lille vennegjengen han blir en del av, syns jeg virker både merkelige, dårlig forklart og heller ikke spesielt bra utført. Uten at jeg aner hvordan den virkelige Dahmer oppførte seg i denne tiden. Rent visuelt utseendemessig er Lynch gjort passe lik den virkelige Dahmer.

Backderf (ungdomskameraten) skal senere, i en sak omtalt i Dagbladet, ha uttalt at ” – For meg virker det som om hvert avgjørende øyeblikk på hans vei mot avgrunnen kunne ha vært unngått hvis voksne hadde grepet inn”.

Og her ligger et mulig problem ved filmen syns jeg. At disse avgjørende øyeblikkene ikke fremstår som tydelige. Eller? Ja vist utforsket Dahmer spritfylla i skoletiden, han hadde disse såkalte “fits”-simuleringene og dragningen og interessen for å dissekere og behandle døde dyr, småmobbing og venner som muligens ikke var til det beste for han (?), samt et urovekkende legebesøk og en familie i oppløsning, pluss et par andre scener, som blant annet leder tankene inn på om Dahmers legning kan ha spilt en rolle? Men jeg syns det er vanskelig å se de store linjene. Hvem burde oppdaget den mørke psyken hans? Kanskje var det nettopp derfor det gikk som det gikk også, siden ingen grep inn, eller så noen grunn til det? Helheten er likevel der, på et vis.

I andre roller ses blant andre Alex Wolff (bl.a. Jumanji, 2017) som Backderf, og velkjente Anne Heche som Dahmers småpsykotiske eller kanskje rettere beskrevet småeksentriske, egenrådig eiendommelige og merkelige mor. Begge gjør brukbare rolleinnsatser, og siden jeg ikke vet hvor gode likheten er til de virkelige personene de spiller skal jeg ikke si stort på det.

Filmen beveger seg i alle tilfeller alt for langsomt fremover, og blir ikke interessant før den drar seg mot siste del. Da stiger spenningen betydelig, og man ser bedre det mørksinnet som befinner seg under utvikling i unge Dahmers hode. Likevel sitter jeg igjen etter filmen usikker på om det jeg egentlig har sett var intetsigende historien senere tatt i betraktning, eller om det i sum er en fragmentert men likefullt mørk oppbygging av en massedrapsmanns tidlige sinn.

Jeffrey Dahmer sonet kun 2 år av dommene sine. 34 år gammel ble han nemlig selv drept av en annen innsatt i fengselet i 1994.

♥  ♥  ♥  –  –  –

#filmhjerte #film #filmer #filmsnakk #filmtips #MyFriendDahmer #RossLynch

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg