Den franske voldtektsfilmen ELLE kommer sent til å glemmes! Ikke bare fordi den er sjokkerende og rystende i seg selv, men fordi regissøren har laget en bekmørk thrillerkomedie som lverer på alle plan!

FILMANMELDELSE

ELLE

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Frankrike, 2016, spilletid 2t 10m

Regi: Paul Verhoeven

Norgespremiere på kino 3. mars

Filmanmeldelse skrevet etter kinovisning på Tromsø Int. Filmfestival i januar, og oppdatert 3.mars.

På forhånd hadde jeg en noe skeptisk holdning til Elle etter å ha sett traileren, men fy fader jeg er glad jeg valgte å se denne filmen som på forhånd var omtalt som en kontroversiell voldtekstskomedie satt i regi av Paul Verhoeven, som har rykte på seg for å være en provokativ filmskaper.

Michele (Elle) er en videospillprodusent som lager voldsspill. En dag overfalles hun og voldtas brutalt i sitt eget hjem. Hendelsen ser ikke ut til å gå særlig inn på henne, og hun forteller vennene sine om hva som har hendt uten å fortrekke en mine. Politiet vil hun ikke ha noe med å gjøre, men selv om hun tilsynelatende ikke har latt seg affektere av overgrepet legges det hele tiden inn tegn på at hun ikke kommer over det. I Elle serveres publikum et bekmørkt tema spedd på med mengder satire og nærmest surrealisme i en livsfarlig katt og mus-lek.

Og voldtektene fortsetter. Det virker som om Elle tiltrekkes av volden, ihvertfall er hun ikke nevneverdig redd den. Har faren hennes som er en dømt drapsmann noe å gjøre med sinnsstemningen hennes? Når hun begynner å motta creepye sms`er fra voldsmannen skjønner hun at vedkommende må være en hun kjenner, og alle er mistenkte. Når hun identifiserer voldsmannen starter et nervepirrende psykologisk spill, i denne “rape-revenge”-thrilleren.

Filmen er uten diskusjon kontroversiell, skitten og tyr til noen eksplisitte sjokkerende voldtekts- og voldsscener, som nok vil ryste publikum, til tross for at volden fremstår en smule parodisk. Samtidig løses stemningen opp med Elles beherskede ro, feminisme og en hverdag som fortsetter som før med jobb og selskaper i øvre deler av samfunnslaget, samt flere humoristiske undertoner hele veien. Et annet gjennomgående element er nerven som hele tiden ligger i bunn. Publikum vil også måtte spørre seg til tider om hvem sympatien ligger hos.

Foto: Pressebilde fra TIFF.NO

Isabelle Huppert i tittelrollen som Elle briljerer, og viser at Golden Globe-prisen og Oscar-nominasjonen hun nylig fikk for beste kvinnelige hovedrolle er henne fullt ut fortjent. Huppert glir inn i rollen med største selvfølgelighet og tegner et sylskarpt portrett av en kvinne som både vet hva hun vil og som har det i seg for å få det som hun vil. I tillegg presenteres vi for et vidt persongalleri med gjennomførte solide rolleprestasjoner.

I et sidespor av filmens sentrale plot følger vi også Elles sønn som er en slentrende type som sliter med forholdet sitt, og forholdet til moren. Elles mor treffer vi også, hun er litt av en karakter, og både blant kollegene på jobb, ex-er og naboer finner vi karakterer det males dybde i.

Blandingen av de repeterende voldtektene og den lette tilnærmingen til det i utgangspunktet tunge temaet, sammen med Micheles iskalde psyke, sørger for en ekstremt overraskende, bitende, dynamisk og underholdende kraftpakke av en film, som forøvrig også vant Golden Globe for beste utenlandske film.

ELLE er ikke uten feil, og noen ting kunne man vel gjort på en annen måte, blant annet er filmen litt lang. Uansett, Elle er et mesterlig og originalt verk.

Terningkast 6.

#film #filmtips #filmhjerte #elle

Bruk gjerne kommentarfeltet for kommentarer om Elle.