ETTER TIFF 2020: 18 (!) FILMTIPS TIL NYE FILMER DU BØR SE

Filmhjerte fikk med seg et tjuetalls filmer under årets utgave av Tromsø International Film Festival (TIFF) i midten av januar, og drar her fram en rekke anbefalinger om filmer som ble vist der som du bør se når sjansen byr seg.

I løpet av og etter festivaluka har Filmhjerte publisert filmomtaler og anmeldelser av THE GRIZZLIES (Canada), JOJO RABBIT (USA), MONOS (Colombia), LITTLE WOMEN (USA) og ALLE MÅ DØ (Norge), samt PARASITT (Sør-Korea). Filmanmeldelsene for disse finnes andre steder på filmhjerte.blogg.no. Alle disse, unntatt The Grizzlies, går for tiden eller kommer snart på norsk kino, og alle unntatt Alle må dø som fikk terningkast 1, hehe, kan uten tvil anbefales varmt.

I tillegg har undertegnede via Twitter og Instagram tvitret og, hva heter det, instagrammet (?) om en rekke av de andre filmene med korte synspunkter og anbefalinger. Her er noen ord om flere av disse filmene.

JOJO RABBIT (USA) var ikke en av filmene jeg hadde plukket ut før TIFF som en av de jeg hadde tenkt å se, men nok en gang bevises det jeg skrev før festivalen, at det dukker alltid opp noe man liker som man ikke hadde trodd på forhånd. Nazisatiren som harselerer med Hitler, Hitlerjugend og jødehat ble populær, fikk nylig 6 Oscar-nominasjoner, og går på kino nå.

Mange flere av TIFF-filmene burde fått sitt eget bloggpostinnlegg, men det ble det ikke tid til. Kanskje kommer det mer senere om noen av dagens omtalte filmer, når eller hvis de settes opp på norsk kino.

Den kinesiske/amerikanske dramakomedien THE FAREWELL som er en film “bygget på en ekte løgn” som har høstet mye kritikerros er en herlig film. I The Farewell møter vi Billi, en kinesiskfødt ung kvinne i New York som får vite at bestemoren hennes, Nai Nai, har kreft og trolig bare noen uker igjen å leve ifølge legene. Dette vet bestemoren selv ingenting om, ettersom familien velger å “skjerme” henne fra sannheten. Når hele familien reiser til Kina for å samles til Nai Nais siste dager arrangerer de et falskt bryllup som påskudd for å samle hele slekta.

Rollefigurene Billi spilles på meget sterkt vis av rapperen Awkwafina, mens bestemorsrollen i filmen er ustyrtelig morsom og forrykende med vittige replikker og rørende stunder.

Dette er en rørende og faktisk ganske morsom film, med bra driv i, som absolutt anbefales. Norsk kinopremiere 13. mars.

Filmhjerte skulle skrevet mer om den sør-afrikanske/britiske filmen MOFFIE, som både skildrer den brennende homofobien og rasismen i det sørafrikanske regimet på tidlig 80-tall, samtidig som den også tegner et forstyrrende bilde av en skammelig historisk periode, der den retter fokus mot forholdene de vernepliktige gikk gjennom. Alle hvite menn over 16 år ble innkalt, og flere av de gjennomgikk et reint helvete både i krig og “fredstid”.

Filmens tittel, “Moffie”, er et ord som har veldig kraftig negativ betydning i landet, og kan muligens sammenlignes med det engelske “faggott”. I Sør-Afrika er betydningen av ordet iallefall ekstremt negativt, fortalte regissør Oliver Hermanus som var i Tromsø i anledning filmen, som ennå ikke har hatt premiere i Sør-Afrika, men fått mye forhåndsomtale. I stil er det klare linjer til for eksempel en krigsklassiker som “Full Metal Jacket“.
Moffie er så definitivt verdt å se. Om den settes opp på kino i Norge vet jeg ikke sikkert, men Filmhjerte triller iallefall terningkast 5.

Xavier Dolans nye og komplekse film MATTHIAS & MAXIME (Canada) er et sterkt og rørende portrett av et vennskap og følelser, hvor Dolan atter en gang beviser sine kunster som en filmskaper som evner å skape gripende filmer.

De to vennene Matthias og Maxime, sistnevnte spilt meget godt av Dolan selv, overtales til å spille inn en kort studentfilm, hvor de må kysse hverandre. Det som tilsynelatende er et uskyldig og udramatisk øyeblikk foran kamera skal vise seg å romme en langt mer kompleks reise, når vennskapet settes på prøve og de to driver fra hverandre. Maxime skal i tillegg snart flytte til Australia, og tiden begynner å løpe ut for hvorvidt vennskapet kan reddes før det er for sent.

Det er en lavmælt film, hvor Dolan får frem sårhet, nostalgi og hjerteskjærende små øyeblikk, samtidig som den hele tiden fremstår veldig realistisk og nedtonet. Igjen blir det terningkast 5 fra Filmhjerte. Filmen kommer på norsk kino til sommeren, med premiere 12. juni.

Parasitt

Anbefales må selvsagt også den fabelaktige PARASITT fra Sør-Korea, som til og med er Oscarnominert for blant annet beste film og regi. Parasitt fikk nylig terningkast 6 her på filmbloggen. Parasitt må oppleves!

Norsk ordinær kinopremiere er 31. januar.

Casey Affleck sin postakopalyptiske fremtidsvisjon LIGHT OF MY LIFE (USA) som handler om et samfunn der kvinneandelen av befolkningen drastisk har sunket er både delvis kontroversiell og ganske bra. Sett med feministiske øyne vil muligens filmen vekke en viss følelse av avsky, men det er iallefall en film med en nerve gjennom seg hele veien, selv om det tidvis ikke skjer allverdens, før i filmens siste del.

Gode skuespillerprestasjoner må trekkes frem, men filmens sterkeste kort er den sterke og vakre relasjonen mellom far og datter som stadig utvikler seg mens de lever i skjul. Norsk kinopremiere 27. mars.

En ny film fra Roman Polanski gikk også på TIFF;
J`ACCUSE
(An officer and a spy, Frankrike) er en litt tung film å henge med i da det er mye dialog, mye, men som er preget av engasjement og Polanskis gode formidlingsevner. Filmen, som har et godt produksjons- og kostymedesign, skildrer en viktig historisk hendelse mot slutten av 1800-tallet da en fransk offiser feilaktig ble sendt i fengsel.

Noen kaller filmen kontroversiell, men om jeg er enig i det vet jeg ikke helt. Den er kanskje mer konvensjonell enn kontroversiell, men altså, jeg syns den er verdt å se. Polanskis film er merkelig nok ikke planlagt vist på norsk kino, men denne filmen blir ihvertfall tilgjengelig via andre plattformer.

Norske Dag Johan Haugerud som ifjor regisserte den absolutt fantastiske BARN hadde verdenspremiere på TIFF med novellefilmen LYSET FRA SJOKOLADEFABRIKKEN. Den nye filmen hans varer bare i en times tid, noe som kanskje ikke forsvarer en kinotur for alle. Filmen som er en dramakomedie, eller ifølge han selv en slags musikal (!) – uten å være en musikal bare så det er sagt – tar på kornet en del ting i samfunnet rundt ansvar og skyld.

Andrea Bræin Hovig har jeg ikke vært noen spesiell fan av tidligere, men hun gjør en sterk og imponerende jobb her i hovedrollen, som en kvinne som føler skyld etter at moren hennes døde, samtidig som hun og vennene står midt i forberedelsene av en sang til et bryllup, en sang ingen ser ut til å ville stå til svars for. Det er en film hvor dialogen bærer filmen nesten fullstendig, og da er det jo bra at dialog er noe regissør Haugerud er en av de aller beste til blant norske regissører. Lyset fra sjokoladefabrikken anbefales, og er snart kinoklar.

BARN gikk forøvrig også på TIFF, og har du ennå ikke sett BARN er det bare å få sett den så snart sjansen byr seg på nett eller kjøpefilm. For en alldeles glimrende film, der det som kjent handler om etterdønningene etter en katastrofal ulykkeshendelse på fotballbanen på en skole hvor en 13 år gammel jente forårsaker en jevnaldrendes gutts død.

Henriette Stenstrup hadde jeg aldri drømt om kunne overbevise i en totalt bunnseriøs rolle, men det gjør hun til de grader i rollen som rektor på skolen som rammes. Imponerer gjør og særlig Jan Gunnar Røise og Brynjar Åbel Bandlien, samt Thorbjørn Harr, Hans Olav Brenner, med flere. BARN (filmen heter “Beware of children” på engelsk) er faktisk en av de aller sterkeste og beste norske filmene jeg har sett, og også her er det skarpe observasjoner og bemerkelsesverdig sterk dialog.

Filmen tar også som kjent utgangspunktet i at gutten som dør er sønnen til en profilert FrP-politiker, mens jenta er datteren til en profilert AP-politiker, samtidig som det er et forhold mellom en ansatt ved skolen og guttens far.

Dag Johan Haugerud fortalte etter filmvisningen i Tromsø, på spørsmål fra salen (fra undertegnede faktisk…), at han ikke hadde fått noen negative tilbakemeldinger fra folk som stemmer eller er med i FrP, og han snakket litt om de politiske aspektene ved filmen og om hvordan det ofte er med fordommer mot de som mener det og det, at de er sånn og sånn og så videre. At han her viser hele mennesker, ble nevnt av intervjuer på scenen etter filmen. Faktisk har han heller fått kommentarer av typen “uff, en sympatisk FrP`er, usj”, sa Haugerud til latter fra publikum 😉

Disse momentene gjelder selvsagt også rundt filmens hovedtema som naturligvis er ettervirkningene av den tragiske hendelsen, fordeling av skyld og det å kunne gå videre, og om hvordan filmens handling er så typisk norsk, eller nordisk.

Et annet interessant poeng med filmen er at det som i filmen gjerne kan fremstå som humor aldri har vært et forsøk på å være komisk, for det er nemlig filmen ikke på noen måte, sa Haugerud. Av scenene de hadde filmet flere ganger hadde de bevisst valgt den som var minst morsom når filmen skulle klippes sammen, og at en eventuell humor i dialogen i noen scener er en naturlig litt galgenhumoristisk hverdagslig greie.

BARN er en film som er så mye, og hvor man aldri helt føler seg sikker på hvor man skal legge sympatien sin. Det plager, og nettopp blant annet det gir BARN en imponerende dybde som føles sjelden i norsk film. Filmen gikk på kino ifjor høst, og er tilgjengelig nå for kjøp og leie hos bl.a. Viaplay, iTunes, med flere.

Islandsk film er ofte en suksessfaktor på filmfestival. AGNES JOY er kanskje ikke helt der oppe men er en bra film om en kvinne som er lei av hverdag og jobb. Datteren i huset er lei tilværelsen hun også, mens faren bedriver dagene til Netflix-binging. En aldrende mormor skaper også utfordringer, mens en ny nabo fører til spenninger.

Filmen er noe sprikende og føles i grunn både litt uferdig og som om man egentlig har hatt tenkt på å lage noe annet (som også regissøren som var på besøk i Tromsø selv nevnte), men leverer godt på flere områder da den både har empati og rørende stunder. Agnes er adoptivdatteren til filmens hovedperson, og var egentlig den filmen skulle handle om, før man underveis fant ut at moren var den mest interessante historien å fortelle. Liker du film fra Island bør denne sees. Den kommer neppe på kino, men er forhåpentligvis å finne på itunes o.l. etterhvert.

Siden islandsk film interesserer meg spurte jeg regissør Silja Hauksdóttir om hun kunne si noen ord om utvelgelsen av skuespillerene til filmen.

Tittelrollen spilles av skuespillerdebutant Donna Cruz, som regissøren fortalte var den vanskeligste rollefiguren å caste, da det ikke akkurat finnes mange utdannede skuespillere på Island med hennes bakgrunn (det vil si, ingen, men Cruz spiller godt). Interessant var det ellers å høre at Þorsteinn Bachmann (som spiller familefaren, og som er en av Islands mest kjente og mest benyttede skuespillere) vistnok fikk rollen fordi han er gift/samboer med ei fra filmcrewet. LOL. Jaja, men han er alltid solid, så også her.

Og så var det den svenske komedien REVANSCH da, eller THE COMEBACK som den heter internasjonalt. Filmen er egentlig en TV-serie som gikk i 10 korte avsnitt på 10 ganger 10 minutter på svensk TV i 2019. Vi treffer en forhenværende badmintonstjerne som 30 år etter karrierens siste kamp aldri har kommet over en dommeravgjørelse. Serien, eller filmen, er fantastisk morsom, komisk, full av empati og er både fin og rørende også.

Veteranen Anki Larsson som spiller hovedrollen gjør en strålende innsats. Kommer du over serien på nett anbefaler jeg absolutt å se den. På TIFF ble serien vist, med rulletekst etter hver episode, sammenhengende og på kinoskjerm for fullsatt sal. Hovedrolleinnehaver Larsson var på den ene visningen i Tromsø, og kunne berette at hun ikke hadde sett serien på stort format før, og på spørsmål fra salen (gjett fra hvem`a) fortalte hun at det var ganske mye hard jobbing ettersom rollen faktisk var fysisk krevende siden hun ikke er ung lengre.

 

Ellers, for deg som liker å utforske dramafilmer man sjeldent eller aldri ser på det norske markedet, kan canadiske RESTLESS RIVER og marokkanske ADAM være verdt tiden. I Restless River blir en inuitt-kvinne gravid under 2. verdenskrig, og må oppdra sønnen i en brytningstid mellom tradisjoner og moderniseringen, tidvis fin film, mens Adam skildrer et vennskap mellom to kvinner i Marokko som begge føler skam og som behøver den andres hjelp. Den ene en hjemmebakeridrivende alenemor for en dypt sjarmerende liten jente, den andre en høygravid kvinne på leting etter inntekt, husly og kanskje sjelefred. Ganske fin film dette også. Disse to filmene vil jeg forøvrig anta er vanskelig å oppdrive, men nå er de iallefall nevnt…

La oss ikke glemme amerikanske THE LIGHTHOUSE med Willem Dafoe og Robert Pattinson alene på en avsides værhard knøttliten steinholme med et fyrtårn en gang i attenhundreogbrødmangel-men-mye-alkohol, som er en av årets mest sjokkerende filmopplevelser visuelt og lydmessig.

De to mennene mister gradvis både besinnelse og forstand, og paranoiaen brer om seg. Er de to den de egentlig utgir seg for å være, hva er virkelighet og hva er innbilling? Gnisningene som utvikler seg mellom de to etter at den værbitte sjøulken i Dafoes figur raskt etablerer en rangordning, fører duoen i situasjoner de ikke kan håndtere.

Cinematografien i filmen er fantastisk, det samme er den klaustrofobiske følelsen som omslynger seerne nærmest fra start av, og filmens lydbilde gir kalde gysninger og strekker seg inn mot skrekksjangeren.

Jeg så filmen på TIFF uten verken norsk eller engelsk tekst, noe som var veldig krevende og vanskelig (innimellom nesten umulig) ettersom språket i filmen er ekstremt sjøulk-på-1800-tall-går-alkohol-og-rus-infisert. Jeg hørte til og med ungdom, de er jo ofte de som er best til å forstå alskens varianter av engelsk tale, etter filmen si at det tidvis ikke gikk an å forstå en damn shit av dialogen. Så puss ørene, og se filmen med norske eller engelske undertekster 😉

Stemninga i filmen er uansett så nervepirrende hele veien, og filmet i svarthvitt som den er øker uhyggen og kulden. Det er ikke en skrekkfilmtype hvor alt er skummelt, men en film hvor uhyggen ligger i menneskets sinn. NRK gav den nylig terningkast 6, selv vil jeg vel strekke meg til en firer-femmer på terningen, mens filmnettstedet Montages sin skribent ikke likte filmen. The Lighthouse er absolutt verdt å se, går på kino nå, og er ganske ulik mye annet du vil se dette filmåret.

Ulikt mye annet i sin genre er også den russiske splætterhorrorkomedien slash hevnthrilleren WHY DON`T YOU JUST DIE (Papa, sdokhni) fra 2019. En film definitivt ikke for alle, skulle du derimot like sjangeren og ha god mage er det mye humor og ekstremt med tegneserieaktig gladvold å gasse seg med. I tillegg har den mange små filmatiske referanser som er artige, og har blitt sammenlignet med Tarantinos filmer.

Filmen har et litt søvnig midtparti men den er underholdende og rå når det står på som verst! Jeg ser den gjerne en gang til. Sjekk den hvis du finner den. Sjekk også denne fete filmposteren!

…..

Det ble totalt 26 filmer på undertegnede i løpet av Tromsø International Film festival som gikk av stabelen i uke 3. Gjør man grundig forarbeid i utvelgelsen av filmer man skal se, så ender man ofte opp med mye supert og bra. Imidlertid var det også noen bomskudd. Den kanadiske coming-of-age-historien JEUNE JULIETTE hadde jeg gode forventninger til, men den skuffet en del. Det er likevel en brukbar film, men ikke mer enn et høyst gjennomsnittlig terningkast 3 og går lett i glemmeboka. Sveitsiske PARENTS – en “liksomdokumentar” om et foreldrepar som er lei sine to sjuskete sønner og flytter ut – var mest sovemedisin.

Kinesiske BALLOON, som vist fikk en eller annen fredsfilmpris fra juryen på TIFF, var også kjedelig. Intetsigende var også den islandske dokumentaren THE LAST AUTUMN, om den siste høsten med sauehold. Jeg så også SHORTS 1 (et av TIFFS kortfilmprogram i seksjonen film fra nord), den ukrainske (laget av en svenske) ungdoms- og oppveksts-dokumentaren TRANSNISTRA, samt spesialvisning av den tidlige 90-tallskultklassikeren THELMA & LOUISE (som selvsagt er en god film, som var kul å se på kinoformatet).

FILMANMELDELSE: 1917 – mektig krigsepos

Sam Mendes har regissert et mektig krigsepos som går inn i historiebøkene som en av de mest minneverdige moderne krigsfilmene.


FILMANMELDELSE: 1917
Krig/drama, USA, 2019, 1t 59m
Regi: Sam Mendes
Med: George MacKay, Dean-Charles Chapman, Colin Firth, Benedict Cumberbatch, Mark Strong, Claire Duburcq, Richard Madden, Andrew Scott, m. fl.
Aktuell: Norsk kinopremiere 24. januar, sett på kino


Tekst: Lars Jørgen Grønli. Foto: Filmweb, Nordisk Film Kino

La oss først som sist slå fast at krig er helvete på jord. Det er lidelse, smerte, død, urett og massive ødeleggelser. Men kanskje også håp. Alt dette og mere til har Mendes på en eksepsjonell måte fått fram i den kolossale krigsmaskinen 1917, en film som fortjener hver og en av sine 10 Oscar-nominasjoner, som inkluderer beste film, regi og manus.

Første verdenskrig har så langt ikke vært i nærheten av å være bakteppe for like mange filmer som med handling lagt til 2. verdenskrig. I 1917 viser Mendes, som også står for manus (sammen med Krysty Wilson-Cairns) at også krigen som varte fra 1914 til 1918 kan gi både heftige, medrivende og sterke historier på film.

Det er imidlertid på det tekniske filmen virkelig er enestående. Alt det tekniske med filmen er nemlig fra øverste hylle, alt fra den overveldende cinematografien – altså fotoet som virkelig er fantastisk – til produksjonsdesignet – detaljene og oppbyggingen av settet og bakgrunn som bare er helt rått, og klipp og lyd. Eksepsjonelt laget og satt sammen. Den nær sømløse følelsen av at alt skjer i sanntid er takket være den glimrende flyten filmen har.

Historien i seg selv er et overveldende marerittaktig helvete. Krig er gjerne det, men sjelden har jeg i denne type filmer sett så massive ødeleggelser, slike totalt utbombede slagmarker og ruiner etter krigens herjinger. Det er skremmende, det er vemmelig og motbydelig, og det er selvfølgelig dypt imponerende laget. Roger Deakins sin kameraføring er iallefall en Oscar på peishylla verdig!

Spennende er det naturligvis også, i en film hvor det kanskje kan dras visse linjer tilbake til “Redd menig Ryan“. Likevel, om man skal trekke noe, er det at selve historien er nokså tradisjonell, og at rollefigurenes dybde ikke blir sterk nok til å virkelig føles gripende. Lidelse og heltemot skildres ikke på noen ny måte heller, men som filmopplevelse scorer 1917 uansett høyt nok til at jeg ikke gidder trekke i totalkarakteren.

Året er som filmens tittel, 1917, og Første verdenskrig er på sitt heftigste med voldsomme strider, og vi befinner oss på fransk jord.

Mens krigen raser på sitt mest intense sendes to unge britiske soldater, Schofield (George MacKay) og Blake (Dean-Charles Chapman), ut på et tilsynelatende umulig oppdrag. De to må krysse fiendtlig territorium for å gi et isolert kompani en beskjed som, om den ikke kommer frem, vil sende dem alle – inkludert Blakes egen bror – inn i den sikre død.

George MacKay, som vi husker og elsket i “Pride“, og fra “Captain Fantastic” (en film jeg hater), gjør en glimrende hovedrolle. Han er som skapt for rollen med et ansikt som i en hver situasjon enten det er frykt, redsel, utmattelse, refleksjon, fandenivoldskhet eller glød kommer rett gjennom skjermen. Den 27-årige briten burde etter min mening stått for filmens Oscar-nominasjon nummer 11, for beste hovedrolle, men det skal vist mye til for at skuespillerprestasjonene i slike krigsfilmer nomineres til Oscar, men det er greit, en skandale er det ikke. God er også Dean-Charles Chapman, som mange sikkert kjenner fra GoT.

Ellers er det faktisk ikke skuespillet som bærer denne filmen, selv om castingen av MacKay er fulltreff. Likevel er det et par skikkelig digre navn på plakaten, i minimale roller, som Colin Firth og Benedict Cumberbatch, samt Andrew Scott og Richard Madden. Disse fire kjente fjesene, særlig de to første, er selvsagt puttet inn for at rollefigurene skal virke “kjent”, eller få litt pondus, som for å vise hvem som er de viktigste offiserene i soldatmylderet.

1917 er i alle fall uomtvistelig et mesterverk fra Sam Mendes. Selv om filmen for det meste viser massive ødeleggelser og dyrskap, er det også mye vakkert å finne i den. Kontrastene mellom de fullstendig oppløyde slagmarkene til grønne enger er enorme, og den menneskeligheten som også er å finne blant de engelske soldatene er også fin, samt det lille som er av vittige kommentarer mellom de to soldatkameratene er fint.

1917 er dog ikke en “fin film”, på ingen måte. Det er en fascinerende, dundrende og smått klaustrofobisk helvetesreise, der Mendes har satt oss på første rad.

FILMANMELDELSE: PARASITT – MESTERLIG SNYLTERVERK

Filmhjerte så den 6 ganger Oscarnominerte ville sagnomsuste og massebejublede PARASITT på filmfestivalen i Tromsø. Snart skal du se den!

For du skal selvsagt se PARASITT! Du kan simpelten ikke gå glipp av den.


FILMANMELDELSE: PARASITT
Sør-Korea, 2019, Thrillerdrama, 2t 12m
Originaltittel: Gisaengchung
Regi: Bong Joon-ho
Med: Choi Woo-sik, Song Kang-ho, Lee Sun-Hyun, Jo Yeo-jeong, med flere

Aktuell: Sett på Tromsø International Film Festival 13. januar. Parasitt har ordinær norsk kinopremiere 31. januar

Tekst: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte.blogg.no
Foto fra filmweb.no


Det har den siste tida gått sport i å skamrose den sørkoreanske filmen PARASITT opp i skyene, og det er sikkert både forutsigbart og forventet å se toppkarakterer servert Bong Joon-ho sitt sjangervekslende filmmesterverk. Eller et genialt snylterverk!

Det er imidlertid lett å forstå all skrytet når man har sett filmen og både lattermild og nærmest litt “sjokkert” tråkker ut av kinosalen. For hva i huleste var det vi så?

Joda, det vi så er en film som ikke lar seg sette i bås. Det letteste er å kalle filmen en dramathriller eller thrillerdrama, dog er det ikke dekkende.

Å beskrive PARASITT med få ord er en fryktelig vanskelig oppgave, mens å beskrive den med for mange vil spolere overraskelsesfaktoren for de som ikke har sett den ennå.

PARASITT er først og fremst en bekmørk komedie om en families kreative, la oss kalle det kreative, måte å forsørge seg på, samtidig som den også er en bitende sylskarp kommentar til klasseskillet.

Vi møter en familie på fire som bor i en stinkende urinbefengt kjeller under gateplan. De drømmer ikke overraskende om økt levestandard, og griper som de parasittene de er etter en hver mulighet, enten det er gratis wifi fra nærliggende kafèer og naboer, eller bedre betaling.

“Parasitter er organismer som sameksisterer med andre organismer (verter) på bekostning av disse” ifølge leksikonet, og mer enn det er det strengt tatt ikke nødvendig å vite om filmens handling før man gyver løs på den.

Regissør Bong Joon-ho er virkelig i det lekne hjørnet, og leverer en filmopplevelse som på den ene måten fortoner seg som et snodig puslespill der brikkene møysommelig legges på plass, samtidig som det er enormt underholdende, men også akkurat så ekkel og guffen at balansen blir perfekt. Satiren og den bekmørke humoren treffer også blink, og den Oscarnominerte regissøren skyter også innertier i kontrastene som tegnes i det store klasseskillet mellom filmens involverte. Når så filmen også kommer med en del annen velrettede samfunnsstikk og spark, samt tar noen reale ville veivalg underveis, blir det hele en fornøyelse å bevitne fra tilskuerperspektivet vårt.

Filmhjerte skal ikke påstå at dette er en film for absolutt alle, men det er en underholdende fabel som når ut til et bredt publikum. Gullpalmen vant den i Cannes, Oscarnominasjoner ble det for beste film, og i Tromsø vant Parasitt publikumsprisen under årets filmfestival.

Det er en thriller, det er en kølsvart komedie, det er et drama, den har actionsekvenser. Alt sydd helt sømløst sammen. Det er umulig å sette den i en enkelt sjangerbås. Filmen har forøvrig et alldeles glimrende og detaljert produksjonsdesign og foto – og den er vill.

Parasitt må oppleves!

♥  ♥  ♥  ♥  ♥  ♥

LITTLE WOMEN – STORE SMÅFRØKNER

Little Women

LITTLE WOMEN av Greta Gerwig er en varm historie om fire søstres ferd mot voksenlivet på 1800-tallet, i en film preget av gode skuespillere med en fortryllende kjemi.

Filmen som er en adapsjon av Louisa May Alcotts romanklassiker med samme navn fra 1868 – eller “Småfrøkner” på norsk – fikk nylig hele 6 Oscar-nominasjoner, for beste film, beste kvinnelige hoved- og birolle, manus, filmmusikk og kostymedesign.


FILMOMTALE: LITTLE WOMEN
Drama, USA, 2019, 2t 14m
Regi: Greta Gerwig
Med: Saoirse Ronan, Emma Watson, Florence Pugh, Eliza Scanlen, Meryl Streep, Laura Dern, Timothée Chalamet, Bob Odenkirk, o.a.

Sett på kino på TIFF 2020 på Kulturhuset i Tromsø, som var utsolgt til siste sete. Filmen var avslutningsfilm på filmfestivalen

Norsk ordinær kinopremiere 31. januar

Tekst: Lars Jørgen Grønli
Foto: tiff.no og filmweb


I Little Women befinner vi oss i Massachussets i kjølvannet av den amerikanske borgerkrigen, der fire søstre begynner å stake ut kursene sine mot voksentilværelsen. Jo er en ambisiøs og hardtarbeidende forfatterspire, Beth er pianist men sliter med sykdom, Amy oppdras til å bli sosietetspike, mens Meg som er den eldste i søskenflokken er i et pengefattig ekteskap. Filmen følger de fire søstrene gjennom flere år, og vi får være vitne til oppturer, nedturer, hete krangler, kjærlighet, gleder og sorg.

Noen av Little Womens fokusområder er utvilsomt tematikk rundt tidløse temaer som identitet, klasseskiller og likestilling, samt et sterkt feministisk fokus. Den gang som nå måtte mange kvinner kjempe seg fram i livet. Heldigvis har verden gått fremover på akkurat det området på de 150 årene som har gått siden epoken Alcots roman tar for seg, men fortsatt er temaet absolutt aktuelt. I tillegg er det temaer som sirkler rundt familie, tilgivelse, og alltid universelle områder rundt det å vokse opp. Vi følger søstrene fra de er i ung alder og noen år fremover, i en historie som hopper en del frem og tilbake i tid.

Litt vel mye spør du meg når det gjelder den stadige vekslingen i tid i filmen. Det blir litt rotete, uoversiktlig og vanskeligere å følge med når filmen gjør sine sømløse bevegelser i tid. Dette la jeg også merke til at andre blant publikum snakket om etter filmen. Nå er ikke dette et digert problem, men man må konsentrere seg.

COMING-OF-AGE-DRAMA

Filmen som er et rendyrket drama og en oppvekstskildring har mye empati i seg. Det er en rørende og fint fortalt historie, som også har den nødvendige humoren iblandet. Rollefigurene fremstår nesten uten unntak med dybde og karakterutvikling. Little Women er så definitivt også et kostymedrama, det skal som kjent utspille seg en gang på 1800-tallet, noe som naturligvis gjenspeiles av filmens kontemporære stil og omgivelser.

Det er ikke en direkte tung film å følge, selv om den er temposvak, det er langt mellom de store dramatiske hendelsene. Filmen er heller ikke kjedelig, imidlertid mener jeg den godt kunne vært kuttet ned noe. Spilletiden på 2 timer og 14 minutter kunne nok vært trimmet ned noen minutter. Historien i seg selv er heller ikke enestående og fantastisk, men så absolutt fin og formidlet med varme, håp og engasjement. Det sniker seg muligens også inn en “Huset på Prærien“-følelse, eller en noe flat narrativ linje. Jeg liker fortellingen altså, ikke tro noe annet, den er riktignok ikke riktig så fantastisk eller dyp som forespeilet på forhånd. Det kan i stille partier snike seg inn en følelse av at historien mangler et driv, at den er for hverdagslig. Heldigvis skjer ikke det ofte, for historien har så mye varme i seg at det er vanskelig å ikke la seg sjarmere.

Greta Gerwig har en ganske stødig regi, men jeg vil også si at hun er litt “sleip” like før filmens mest dramatiske hendelse hvor hun likevel i den aktuelle scenen effektivt klipper fra glede til fortvilelse. Det er også Gerwig som står for manus, og hun ble som kjent Oscar-nominert for beste tilrettelagte manus (adapted screenplay). Gerwig komponerer dermed det meste selv, med stort hell. Hun er en håndtverker som kan sine saker, hun trykker på de rette knappene for å få frem en stemning, en følelse, sympatier og styrker, noe som resulterer i skuespillere som yter på toppnivå.

STORE SMÅFRØKNER

Det beste ved filmen, heldigvis, er gode skuespillerprestasjoner. De fire søstrene er rollefigurer vi som publikum blir glade i og vil det beste for.

Filmens hovedkarakter er Jo, forfatterspiren som målrettet og stadig jobber med bokprosjekt, spilt på fortreffelig og sterkt vis av Saoirse Ronan, som ble belønnet med en fortjent Oscar-nominasjon for beste kvinnelige hovedrolle. Oscarnominasjon for beste kvinnelige birolle tilfalt også filmen, og ble tildelt Florence Pugh for hennes imponerende rolletolkning av Amy, som er den av søstrene med klart størst karakterutvikling vil jeg si. De som sjarmerer aller mest og som også er bunnsolide er Emma Watson som Meg, og Eliza Scanlen (21) som Beth. Sistnevnte for meg ukjent fra før. De to er bare herlige. For all del, Ronan og Pugh er også strålende, men rollekarakterene Meg og Beth banker hardt på hjertedørene.

Kjemien søstrene seg imellom og beilerne deres føles så ekte man kan få det på film. Noen scener med søsterene er fortryllende fine.

Foto: filmweb

Det er en film der kvinner står i front, forståelig nok. De fire søstrene fylles av up and coming brennhete unge skuespillere, som bærer filmen på en fabelaktig måte, mens det er flerfoldige desenniummer med erfaring i Laura Dern (søstrenes mor) og Oscarnominasjonsgrossist Meryl Streep (spiller søstrenes endimensjonalt statusopptatte tante).

Mannlige fremtredende karakterer i filmen er det derimot mindre av. Men det er en som må trekkes fram. Timothée Chalamet (Call Me By Your Name) gjør igjen en strålende jobb.

Little Women bretter ut en viktig historie og skildring av liv som ble levd, om hvordan kvinner (og noen menn) i et århundre fjernt fra vårt, men likevel nært nok til å virke kjent, vokste opp, og hvordan dagligdagse mellommenneskelige relasjoner aldri går av tiden. Regissør Gerwig er dessuten en av våre mest spennende kvinnelige regissører, som er i ferd med å sette sine avtrykk. Little Women tar også særlig for seg viktigheten av å finne en mening i den tilmålte tiden vår på jorden, og viser viktigheten av en sterk sameksistens. Man kan se visse linjer mellom denne filmen og hennes forrige film, “Lady Bird” (2017).

Filmmusikken som også ble Oscarnominert består i hovedsak av nykomponert klassiske toner og stryk. Alt tidsriktig for tidsuniverset i filmen, dog noe monotont etterhvert om man ikke er veldig klassisk fan. Tidvis skal det riktignok ikke legges skjul på at det svinger skikkelig også av soundtracket skrevet av velkjente Alexandre Desplat, og at tonene møysommelig er tilpasset stemningen i hver scene. Desplat fikk Oscar så sent som i 2018 for den nydelige filmmusikken i (ikke så nydelige etter min mening) “Shape of Water“, og i 2015 for “The Grand Budapest Hotel“, og har komponert originale score for en rekke suksesser de senere årene.

Det er ikke fjorårets/årets absolutt beste film, imidlertid skal det ikke herske noen tvil om hvorvidt Little Women er verdt å se.

Terningkast 4 er nok mest beskrivende for filmen, men Filmhjerte lar det såvidt vippe over i 5 takket være gnistrende skuespillerprestasjoner og grunntanken om at sammen er man sterkere.

♥ ♥ ♥ ♥ ♥  –

TIFF 2020: JOJO RABBIT – USKYLDIG URKOMISK NAZISATIRE

Det er ikke lett å være 10 år gammel og nazist når mamma skjuler en jødejente på loftet og man blir mobbet for å ikke ha klart å drepe en kanin.


FILM: JOJO RABBIT

Komedie/krigssatire, USA, 2019, 1t 48m

Regi: Taika Waititi

Med: Roman Griffin Davis, Thomasin Harcourt McKenzie, Taika Waititi, Scarlett Johansson, Rebel Wilson, Alfie Allen, Sam Rockwell 

Sett på kino på TIFF. Ordinær norsk premiere 17. januar

Tekst: Lars Jørgen Grønli

Foto: tiff.no


La meg introdusere, en 10 år gammel redd gutt, og hans fjollete imaginære venn; Adolf Hitler. Sistnevnte spilt av regissøren Taika Waititi sjøl. Utfallet har blitt en av fjorårets mest humoristiske filmer, noe som ikke er verst all den tid det dreier seg om 2. verdenskrig, jødehat, nazisme og Hitlerjugend-ish.

For jødehat, nazisme, Hitler og nasjonalisme har sjelden før vært morsommere på film.

I JOJO RABBIT møter vi den 10 år gamle gutten Johannes som så gjerne vil være en supergod nazist. Han deltar på Hitlerjugendcamping, og han har en imaginær liksomvenn; sjefen sjøl, Adolf Hitler – urkomisk spilt av regissøren altså.

Direkte urkomisk er kanskje ikke filmen, men den vil garantert få de fleste til å både le og trekke på smilebåndet flere ganger. Det er nemlig en vittig, komisk og underholdende film, sitt “alvorlige” tema til tross. I JOJO RABBIT er dog ingenting på alvor – filmen må selvsagt utelukkende sees på som satire, parodi, farse og komikk, selv om det også er gjort plass til noen små melodramatiske scener som tilfører filmen en god del hjertevarme og gjør den samtidig rørende, sjarmerende og ja ok, litt trist, dog på en artig måte. Og selvsagt i god krigssatireånd snakker alle engelsk med tysk aksent, noe som jo i seg selv er morsomt å høre på.

Komiske figurer er det ihvertfall flust av. Hitler-figuren for eksempel, som er så fjollete dum at man fniser og flirer bare man ser han. En annen er rollefiguren til Sam Rockwell, som spiller herjet Hitlerjugend-leircampleder. Urkomisk. Eller når vår helt får hjemmebesøk av en gjeng menn i svarte lærfrakker.

Jeg skjønner at humoren kanskje ikke går hjem hos alle. For eksempel har The Guardian slaktet filmen og gav den laveste karakter. En annen anmelder fra samme blekke strakk seg imidlertid til midt på treet, så anmeldelsene beveger seg langs hele skalaen. Tidligere i uka dro filmen nemlig med seg imponerende 6 Oscar-nominasjoner, inkludert beste film og regi. De to prisene er JOJO RABBIT sjanseløs på, men at det kan bli pris for eksempel for beste produksjonsdesign skal en ikke avvise.

Filmen virker også å ha falt i smak hos publikum. Etter første visning på Tromsø International Film Festival var det iallefall saftig applaus fra et fullsatt Kulturhus, og på filmdatabasen IMDB har over 40 000 brukere besørget en gjennomsnittkarakter på hele 8 av 10 stjerner.

Skuespillet i filmen er som i komikk ellers, noe vanskelig å bedømme, ettersom rollekarakterene skal fremstå som gjerne endimensjonalt dumme eller ha andre skavanker vi som publikum kan le av.

Scarlett Johansson fikk riktignok en overraskende Oscarnominasjon for beste kvinnelige birolle (hun er og nominert for hovedrolle i “Marriage Story“). Scarlett, vår venninne med svenske aner, spiller jo bra hun, som mammaen til lille Jojo, som han blir hetende, helten vår.

Eller sjarmøren burde jeg vel heller sagt. For selv når Jojo flyr rundt og heiler Hitler er han bare kostelig og sjarmerende. Alldeles herlig spilt av purunge Roman Griffin Davis (f. 2007).

JOJO RABBIT fremstår for meg som en film med mye humor og hjertevarme. Noen sekvenser passer litt mindre inn da det blir litt melodramatisk eller sentimentalt. Alt i alt er det uansett en film publikum av svært ulik alder vil kunne more seg med. JOJO RABBIT er en stor positiv overraskelse.

Terningkast 5

♥ ♥ ♥ ♥ ♥  –

TIFF 2020: ALLE MÅ DØ – ÅRETS NORSKE KALKUN

Årets norske kalkun er allerede servert. “Skrekkfilm/grøsseren” ALLE MÅ DØ som hadde premiere på filmfestivalen i Tromsø er omtrent like skremmende som et kattenøste.


FILM: ALLE MÅ DØ
Skrekk/grøsser, Norge, 2019, 1t 22m
Regi: Geir Greni. Medvirkende: Viktoria Winge, Linni Meister, Julia Schacht, Tinashee Williamson, m. fl.

Sett på kino på TIFF 2020 der den hadde verdenspremiere 15. januar. Ifølge filmweb.no har filmen ordinær kinopremiere 13. mars.

Tekst: Lars Jørgen Grønli
Foto: tiff.no (stillbilde) og Lars Jørgen Grønli


Regissør Geir Greni hadde selv tatt turen til Tromsø i anledning premieren av det han kaller en skrekkfilm, som i følge TIFFs kjære avtroppende tidligere festivalsjef og nå programsjef Martha Otte skal skremme skiten av publikum. Han kunne før filmen fortelle at han hadde ønsket å lage en vri på sjangeren med å la publikum få bli kjent med rollekarakterene og relasjonene dem imellom, slik at vi skulle bry oss om de før drepingen starter, i motsetning til i filmer der vi ikke bryr oss om rollefigurene.

Vel, jeg kunne ikke brydd meg mindre om denne gjengen heller i så måte, etter det som føltes som tidenes lengste oppbygging. Jeg vet ikke om tanken var å forankre så stor sympati for figurene at man skal trykke de til seg, noe som i så tilfelle ikke lykkes.

Forøvrig, som alltid moro med regissøren på plass for å si noen ord om filmen.

Historien går iallefall ut på at en jentegjeng drar til ei hytte langt ute i de dype skoger, langt fra folk, for å arrangere utdrikkingslag for Gina, som skal gifte seg snart. Der ute på hytta skal selvfølgelig grufulle ting skje, blant annet har vennene lagd en horrorrebus for den snart gifteklare.

Problemet med filmen er bare det at den for det aller meste er like skummel og skremmende som en kattunge, den er genuint kjedelig, den bruker en evighet på å komme igang med noe som kan ligne på skumle hendelser, de første 45 minuttene eller deromkring er iallefall langdryge og stillestående, den siste halvtimen ekstrem platt da det på død og liv skal vises hvordan absolutt alt egentlig henger sammen, og i tillegg har filmen en så håpløs overdreven produktplassering (jeg kaller det reklame, weee så kult med masse øl som selvsagt hele tiden må vise hva produktet heter og være i fokus) for Mack sine øl- og ciderprodukter at jeg nærmest følte meg tissetrengt etter filmen.

Jeg skal forøvrig, helt uten relevans for filmen, legge til at jeg selv for å få med meg premieren med regissørbesøk droppa å gå på filmdistributøren Arthaus sitt filmfestival-party, som kolliderte med filmvisningen, hvor de inviterte får meske seg med sponsa Mack-øl.

Regissør Greni kunne fortelle at de hadde brukt lang tid på castingen av rollene. Resultatet har blitt A-lagsprofiler som Viktoria Winge, norsk skrekkfilms om ikke dronning så iallefall prinsesse, samt Linni Meister (!) i front, pluss et knippe semikjente ansikter i jentegjengen, som trekkplastere. Samspillet mellom dem er bra.

Om filmen er så dårlig at den ikke bør sees skal jeg ikke si, kanskje er den tvert om så dårlig at den bør sees?

For å moderere meg noe da, så er ikke filmen så elendig at den er parodisk eller helt på trynet, selv om historien har hull i skroget hvor det renner inn vann. De første omlag 45 minuttene kan jo sees litt på som en slags vennegjeng-drar-på-tur-komedie med litt søtladen honning på. Der finnes det om ikke annet noen småvittigheter.

Da Greni i 2011 langfilmdebuterte med buddykomedien “Umeå4ever” – en film jeg forøvrig syns er OK – skapte han oppsikt da han gikk ut og lovet publikum som ikke likte filmen pengene tilbake. Imidlertid vil jeg fraråde han å dra det stuntet igjen denne gangen.

Det kan fort vise seg å bli dyrt.

Terningkast 1

♥ – – – – –


….MEN PLUSS FOR FILMPROMOTERINGEN

Promoteringen av ALLE MÅ DØ syns jeg derimot fortjener litt skryt eller i alle fall noe oppmerksomhet.

Oppmerksomhet fikk de da også etter sigende. I forbindelse med lanseringen av filmen har crewet bak laget postere med påskriften “Hvem må dø?” og “Alle må dø”. Programdirektør Otte fra TIFF og Greni fortalte lattermildt før filmen at det nær hadde endt med politiutrykning. Gjengen fra filmen har nemlig også laget noen kort hvor det på ene siden står “Hvem må dø” og med teksten “Alle må dø” på andre siden. Da disse kortene hadde blitt lagt ut som promo i Rødbanken i Tromsø, bygget som også huser Tromsø Internasjonale Filmfestival sin resepsjon, hadde vekterne på bygget blitt redde for at det var et terrorvarsel. Terror skal man kanskje ikke spøke med, men det hele var jo litt komisk da 😉

Filmplakat…

…og svar

 

 

TIFF 2020: MONOS – audiovisuell kruttønne

Den intense colombianske actionthrilleren MONOS er en audiovisuell eksplosiv kruttønne som bør oppleves på stort format.


Film: MONOS

Colombia o.a., 2019, Action/thriller/krig, 1t 42m, Regi: Alejandro Landes

Sett på kino på Tromsø Internasjonale filmfestival. Går også tors- og fredag, og kommer på norsk kino senere takket være filmdistributør Arthaus.

Tekst: Lars Jørgen Grønli 

Foto: tiff.no og www.monos.film (poster)


Søramerikansk kriging sett gjennom ungdomsøyne

Høyt oppe i tåkeheimen i et øde fjellandskap et sted i latinamerika befinner en gruppe tenåringer seg. Ungdommene tilhører en paramillitær gruppe, og bedriver dagene i fjellheimen rundt en gammel festningsanordning til trening, festing og herjing, og etterhvert kriging. Ungdomsgeriljaen har også i oppgave å passe på en amerikansk kvinnelig fange titulert som “doctora” (Julianne Nicholson, “Eyewitness”, “I, Tonya”), og ei melkeku.

I de storslåtte åpne men samtidig barske omgivelsene herjer gruppa på 8 tenåringer som villmenn, med vennskap, festing, (uskyldig) småslossing, crazyskyting og eksperimentering seg imellom.

Etter en ulykksalig hendelse som rister i den interne justisen i gruppa og setter maktforholdet mellom dem på prøve sendes ungdommene – og fangen de vokter – billedlig talt mot avgrunnen gjennom en destruktiv spiral av vold som skal få enorme konsekvenser.

Filmens første del tar oss opp over skydekket i et åpent fjellandskap, før filmen i raskt taktskifte drar oss inn i et voldsomt og intenst jungelsump-helvete.

MONOS er intens, det er en råskap som viser hvor tynn linja er mellom mennesker og dyrskap. Først og fremst er MONOS likevel en dundrende dyster audiovisuell eksplosiv vulkan du aldri vet når får et utbrudd, du bare vet at det kommer.

For det gjør det. Både i fjellene og jungelen.

Filmens foto er til tider eksepsjonelt og klaustrofobisk, med vekslende klipp mellom idyllisk natur og sitrende spenning, akompagnert av et pumpende, drivende og mystisk lydbilde. Manus kan man sikkert si mye om. Her er noen sekvenser som fremstår som smått psykedelisk, og jammen et par ganger nesten poetisk. Det er nær hypnotisk noen ganger. Det blir mye dunder og brak å ta inn over seg, og noen vil nok oppleve det som voldsomt og over the edge.

Personlig finner jeg det nervepirrende og styggfascinerende. Definitivt det siste. Dessuten er det krig, og galskap. Den gnagende klaustrofobiske stemningen gjør og at man aldri får ro i magen.

Tenåringenes destruktive ferd fra å mer eller mindre styre seg selv til å mer og mer bryte hverandre ned sies å være en moderne fabel inspirert av William Goldings Fluenes Herre. Likhetene er der.

Nevnte Julianne Nicholson som iallefall har noe kjendisfaktor over seg, har en mindre rolle enn jeg på forhånd trodde. Hun spiller imidlertid veldig godt. Hovedrollene og fokus er det derimot tenåringsgeriljaen, bestående av både gutter og noen jenter, som har. De spiller utmerket de også. Mest imponert blir jeg av rollefiguren “Rambo” (Sofia Buenaventura), som er den av tenåringskrigerne med størst moralske kvaler og samvittighet. Det overrasket meg forøvrig at det jeg var sikker på var en gutt eller guttefigur, iallefall er spilt av en jente…

Å karaktersette MONOS er vanskelig. Brutaliteten og meningsløsheten i tenåringenes handlinger føles på kroppen. Filmen både byr på nerve og spenning, samtidig som den også byr imot.

Et av verdens mest anerkjente filmnettsteder, rogerebert.com, gav Monos 3 av 4 stjerner.

Terningkast 5 blir dommen min.

♥ ♥ ♥ ♥ ♥ –

TIFF 2020: THE GRIZZLIES

Filmfestivalen i Tromsø (TIFF) er igang! Det ble en tøff og dramatisk start med canadiske THE GRIZZLIES.

FILM: THE GRIZZLIES 

Canada, 2018, Regi: Miranda de Pencier, 1t 46m

Vises på TIFF torsdag og lørdag.

Tekst: Lars Jørgen Grønli 

Foto: tiff.no

Den engelskspråklige kanadiske sportsdramafilmen tar oss med til det avsidesliggende tettstedet Kugluktuk, langt mot det iskalde nord i Canada.

Et sted preget av dystre fremtidsutsikter, håpløshet, familievold, rus og alkoholmisbruk, og nordamerikas høyeste selvmordstall blant unge, med urfolksbakgrunn.

Tradisjoner og urfolks motvilje mot den hvite mann står sterkt, og utfordres når en ung uforberedt nyutdannet lærer ankommer stedet. Hva kan han lære de motivasjonsløse ungdommene, og hva kan sporten lacrosse gi av håp og lyspunkter?

THE GRIZZLIES bygger på en sann historie, og er et tidvis beinhardt drama som trigger på følelsene. Ungdommene er kanskje ikke særlig sjarmerende i starten, men filmen bygger opp en sterk sympati med disse unge menneskene som sliter med prøvelser hver dag. Det er et spennende og drivende sportsdrama, som handler om å finne håp der det er som mørkest, og viljen til endring samtidig som tradisjoner ikke skal trampes på.

Filmen har et til tider pumpende lydbilde, og er en type drama som engasjerer.

THE GRIZZLIES er en hjertevarm og rørende historie om kraften, sjelen og lederskapet hos unge inuitter, som fortsetter å kjempe selv under ubegripelig press og omstendigheter (tiff.no)

Ben Schnetzer (som huskes fra “Pride”, 2014, og “Boktyven”) spiller hovedrollen som den samfunnsengasjerte læreren Russ, og han suppleres av en rekke meget gode uerfarne skuespillere, de fleste lokale amatører gjetter jeg.

TIFF får sin første anbefaling. THE GRIZZLIES er absolutt verdt tiden.

4 av 6 filmhjerter, eller et sterkt terningkast 4.

♥ ♥ ♥ ♥ – –

Sterkt og vondt rusdramatikk i islandske “Let Me Fall”

Sterkt, rørende og hardt mørkt drama om rusavhengighetens råskap og menneskelig ulykke

FILMOMTALE: LET ME FALL (Lof mér að falla)
Biografisk drama, Island, 2018, 2t 16m
Regi: Baldvin Zophoniasson
Aktuell: Filmen har ordinær kinopremiere noen steder i Norge 13. desember. Denne anmeldelsen ble skrevet da filmen ble vist som spesialvisning under “Islandske dager” på Verdensteatret i Tromsø i mars 2019.

Den islandske dramafilmen «Let Me Fall» (Lof mér að falla), er en fiksjonsfilm som er basert på virkelige hendelser, der regissør Baldvin Z (som han populært bare kalles) blant annet har brukt dagboknotater fra en kvinne som begikk selvmord. Alt i filmen har skjedd, og vil sikkert skje igjen, kunne innlederen fortelle før filmen ble vist på Verdensteatret i Tromsø. Regissøren har også basert filmen sin på sanne historier og intervjuer med familier som har opplevd rusavhengighet nært på kroppen.

«Let Me Fall» er en sterk, velspilt og for det meste bekmørk dyster film om rusmisbruk, og alt hva det kan føre med seg av jævelskap og menneskelig ulykke, både for de som havner i rushelvetet, de som kommer seg ut av det, og familiene deres. Imellom sitt fokus på avhengighet er det også en film om frykt og etterdønninger, samt en historie om vennskap som skildres på både godt og vondt – og kanskje livshåp. Regissøren gir en rå og ærlig skildring uten å legge slør over noe, samtidig som alt heller ikke svartmales totalt – det er også tidvis en fin film.

Spilletiden på i overkant av 2 timer og 10 minutter kunne med fordel vært noe nedtrimmet, men for alle som liker oppvekstdrama, såkalt coming-of-age, som jo dette på sett og vis er, så er det absolutt vel verdt å se filmen.

Av de mange filmer jeg har sett fra Island er kanskje denne den som er minst typisk Island, sett utenfra iallefall. «Let Me Fall» med sin tematikk og handling kunne like gjerne utspilt seg i Norge, USA, Storbritannia, Sverige, etc, som på Island, for tematikken kunne vært lagt til nær sagt hvor som helst av vestlige samfunn i vidt begrep. Likevel er dette et bilde av en verden også islendinger opplever, og som er både interessant og alltid aktuelt.

Det er en film som først og fremst er dypt tragisk, fortalt på en nær og menneskelig måte. Likevel er det et eller annet i historiefortellingen som ikke sitter helstøpt for min del til at jeg skal føle meg helt truffet, selv om Baldvin Z formidler mye viktig om både ungdomstidens fristelser og feller, dårlige og gode venner, foreldre og samfunn.

Historien følger to ungjenter gjennom en ungdomstid hvor de begynner å eksperimentere med heftig festing og rus. Det brukes et velkjent grep med flytende tidslinjer hvor man beveger seg frem og tilbake i tid, der man ser hvordan livet har blitt for de to nå voksne kvinnene.

Da 15-åringen Magnea møter 18 år gamle Stella forandres livet hennes fullstendig. Stellas kompromissløse og lettsindige syn på livet trekker dem begge inn i en verden av dop og rus, som etter hvert får enormt alvorlige konsekvenser for begge to, og forholdet deres til hverandre.

12 år senere møtes de igjen, og et knallhardt oppgjør mellom dem er uunngåelig. Ettervirkningene gjør direkte vondt.

Særlig en håndfull scener gir sterke inntrykk. Som filmens slutt såklart, men også der noen av Magneas nærmeste tar et hjerteskjærende men forståelig valg, et møte mellom Magnea og en tidligere venninne fra skoletida, samt noen voldelige scener.

Skuespillerprestasjonene er gjennomgående solide.

Elín Sif HalldórsdóttirMord i Reykjavik» / «Case», Netflix) spiller Magnea som ung, og maler et skremmende bilde av hvordan en ung jentes liv for alltid ødelegges, mens det er Kristín Þóra HaraldsdóttirAnd Breathe Normally», «Stella Blomkvist», «Fangar») som imponerer dypt med sin kraftfulle rolle som Magnea i voksen alder.

Magneas far spilles på ypperlig og veldig sympatisk vis av en av Islands beste og mest kjente mannlige skuespillere, Þorsteinn Bachmann (sesong 1 «Innesperret», «Life in a Fishbowl»). Rollen som den frimodige Stella som ung fylles på imponerende vis av ukjente Eyrún Björk Jakobsdóttir, og også her er det nok rolletolkningen av Stella som voksen som er det hjerteskjærende og grusomme, til tross for at hun har kommet seg ut av rusen. Stella som voksen spilles iallefall av Lára Jóhanna Jónsdóttir (sesong 2 «Innesperret», “Skyggen fra treet“). Magnea har også en annen venninne, Helga (Álfrún Laufeyjardóttir og Laufey Elíasdóttir), som utgjør en viktig rolle i deler av handlingen som ung og voksen.

Nevnes må også Sólveig Arnarsdóttir (industriministeren i sesong 2 av «Innesperret») som spiller Magneas mor. Ellers kan det legges til at «Innesperret»-stjerna, Islands største skuespillerprofil, Ólafur Darri Ólafsson har en minimal liten birolle, bare sånn for å øke kjendisfaktoren på filmen sikkert. Kjennere av islandsk coming-of-age-film vil nok også synes det er hyggelig å se Atli Óskar FjalarssonJitters», «Småfugler») i en liten birolle.

For regissør Baldvin Zophoníasson føyer «Let Me Fall» seg inn i rekka av glimrende verker fra den kanten.

Baldvin Z står fra før av bak strålende filmer som «Jitters» Órói»), og «Life in a Fishbowl»Vonarstræti»), samt tilsammen 12 episoder av seriene «Mord i reykjavik»Case») og «Innesperret».

«LET ME FALL» hadde verdenspremiere på filmfestivalen i Toronto i september 2018 og ble fjorårets mest sette film på Island, der godt over 50 000 av landets befolkning på ca 340 000 så filmen, som har fått en god del internasjonal ros. Filmen har ikke hatt norsk kinopremiere før først nå, men er bl.a. tidligere i år vist på cinemateket i Tromsø. 13. desember har den ordinær kinopremiere i bl.a. Oslo og Tromsø, og muligens andre steder også, men det har jeg ikke sjekket. Jeg har lest noe om at den dukker opp på Netflix også etterhvert, så hold øynene åpne.

♥  ♥  ♥  ♥  ♥  –

Foto: The Icelandic Film Company

Netflix Original: Marriage Story – Oscar-verdig sylskarpt skillsmissedrama

Netflix-produksjonen Marriage Story er et bittersøtt, opprivende og velskrevet drama om et ekteskap på randen av sammenbrudd – med et drivende godt hovedrollepar.


FILMOMTALE/ANMELDELSE: MARRIAGE STORY
Drama, romatisk komedie/drama, USA, 2019, 2t 16m
Regi og manus: Noah Baumbach
Medvirkende: Adam Driver, Scarlett Johansson, Laura Dern, Alan Alda, Ray Liotta og Azhy Robertson, med flere
Aktuell: Filmen er en Netflix Original, og hadde strømmepremiere på Netflix 6. desember. Filmen har hatt en svært begrenset visning på kino. På IMDB har filmen et snitt på hele 8,4/10 basert på over 26 000 brukerstemmer.


Charlie (Adam Driver) og Nicole (Scarlett Johansson) skal skilles. Etter 10 års ekteskap og samarbeid har ekteskapet mellom teaterregissøren Charlie og skuespilleren Nicole raknet i New York, der de bor sammen med deres 8 år gamle sønn Henry (Azhy Robertson). Nicole føler seg låst av tilværelsen og ønsker et annet liv. Hun flytter derfor med sønnen til L.A. der moren og søsteren hennes bor, for å starte i en ny TV-serie.

De er fra starten av innstilte på å ordne det praktiske selv rundt skillsmissen, hvis de nå skal skilles(?), men når en av de likevel trekker inn en skillsmisseadvokat får det frem flere vonde sider ved paret.

Gjennom fortellingen får vi en god forståelse av både hva som i sin tid førte paret sammen, og hva som har drevet de fra hverandre – samt at den gjensidige kjærligheten og respekten mellom de to fortsatt er sterkt tilstedeværende, selv om det noen ganger ikke nødvendigvis virker slik.

Filmens innledning hvor de to leser opp sider ved den andre som de setter pris på, kan gi et inntrykk av at vi er i ferd med å bli servert en søtladet romantisk forestilling. Glem det.

Marriage Story er en litt ironisk tittel på filmen, som i all hovedsak tar for seg et brudd, og den drakampen som utvikler seg. Det være seg rundt hvems skyld det er, hvor sønnen liker seg best, hva den øvrige familien vil – og ikke minst hva advokatene vil.

I tillegg er filmen også en drakamp mellom New York og Los Angeles. Historier om et samlivsbrudd er universelle på flere plan, i Marriage Story er den likevel ganske amerikanisert og akkurat denne historien kunne neppe vært satt til andre steder enn USA, uten at det trekker ned.

Filmen formidler på en skarp og innimellom satirisk, dog likefullt absolutt ekte, måte alt det vonde ved en skillsmisse, når hungrige advokater kaster seg over saken. Laura Dern gjør en både kynisk og proff jobb som Nicoles advokat, og fikk Golden Globe-nominasjon for beste kvinnelige birolle, mens Ray Liotta og den aldrende M*A*S*H-legenden Alan Alda i rollene som Charlies to advokater viser to ytterpunkter hos slike advokater.

Der Aldas egentlig pensjonerte rollefigur viser en lettere ettergivende, rolig og svært folkelig fremtoning i advokatrollen, er Liottas det stikk motsatte; pengegrisk, følelseskald og svertende. Derns rollefigur heller nok mot den siden, men hun har også langt mykere kanter. Som stor fan av 70-/80-tallsgigasuksessen M*A*S*H var det iallefall for min del utrolig trivelig å se Alda i aksjon igjen, som alltid.

Filmen formidler både Nicole og Charlies historie og synsvinkel, og tar egentlig aldri parti med noen av de, noe som er bra.

Bra, eller faktisk fenomenalt for å være korrekt, er samspillet mellom Adam Driver og Scarlett Johansson, som begge to (særlig Scar)lett her må sies å spille karrierens beste roller (hehe, sorry for ordspillfloskelen, i samme slengen kan jeg legge til at Driver er drivende god, og for min del filmens sterkeste karakter). De to har begge blitt gitt et følelsesregister med stort spennvidd, hvor begges frustrasjon, desperasjon, smerte, varme og innimellom glede, formidles på ekte menneskelig vis.

Marriage Storys kanskje største klimaks utspilles i en scene som utarter seg fra en rolig samtale til en monsterkrangel mellom Charlie og Nicole, en sekvens som gjør Johansson og Driver verdige både Golden Globe-nominasjonen de allerede har fått, og hvis det finnes rettferdighet; Oscar-nominasjonen de får etter nyttår.

Spillet deres er nemlig om ikke spektakulært og gnistrende – for filmens tone er for avbalansert og rolig til akkurat det – så udiskutabelt bunnsolid, ekte, menneskelig, gjenkjennbart og med den nøyaktige riktige mengde emosjonelle strenger. I de sekvensene hvor paret diskuterer er det dog riktig så elektrisk noen ganger, da både gnistrer og spraker det.

Noah Baumbach står med stødig hånd bak filmen både som regissør og manusforfatter. Baumbach har unngått de aller fleste klisjèfellene, og i stedet lagt vekt på dialogbaserte scener, mellommenneskelige relasjoner, samt gitt utløp for et rikholdig følelsesregister. Han ble Oscar-nominert i 2006 i kategorien for beste originalmanus for filmen “The Squid and The Whale” (2005), en film som faktisk også handlet om en skilsmisse. Trolig kan nok Baumbach klargjøre seg for en ny Oscar-galla, for dette lukter Oscar-nominasjoner lang vei både for manus og regi, og bli ikke overrasket om det også blir en for beste film.

Man kan vel dog si at Marriage Story ikke er en utpreget livsbejaende film. Den er imidlertid absolutt heller ikke utpreget alvorstung og trist. Det er lyspunkter og små glimt av humor. På minussiden, ja jeg finner noen av de selv om flere har gitt toppkarakter til filmen, må jeg nevne filmens lengde på omlag to timer og ett kvarter. Det er mye, for selv om det aldri er direkte kjedelig er det noen få partier som kunne vært trimmet noe og hvor handlingen glir litt likegyldig forbi. Muligens kunne også sønnen Henry, som spilles på godt vis av Azhy Robertson, fått mer spillerom i handlingen. I tillegg er det et par-tre av de mindre birollekarakterene jeg syns virker nokså unaturlig eller overspilt, slik som Nicoles mor blant annet.

Slike skjønhetspletter ødelegger likevel ikke stort, for mest av alt er Marriage Story en treffsikker, stilfull og reflekterende historie om livets realiteter, som tar oss gjennom både hva et ekteskap innebærer på godt og vondt, og hva man i livet kan gå glipp av.

Marriage Story bør ikke være en av sistnevnte ting. Se den nå på Netflix.

MARRIAGE STORY: ♥  ♥  ♥  ♥  ♥  –

Foto: imdb.com