13 REASONS WHY (SESONG 4) – ENNÅ VIKTIG, MEN IKKE LIKE MANGE GODE GRUNNER

Den siste sesongen av den populære og kontroversielle ungdomsserien «13 Reasons Why» ble nylig sluppet på Netflix, men den fjerde – og siste – sesongen av Netflix-braksuksessen står et stykke tilbake i forhold til de tre foregående sesongene.

Filmhjerte er endelig tilbake med ny bloggpost! Denne gang har jeg sett på den nye sesongen av «13 Reasons Why», en serie jeg setter høyt. Tidligere har serien fått mye skryt fra meg. Det får den forsåvidt også nå, selv om jeg nok er en smule lunken til en del av det sesong 4 byr på.


SERIEOMTALE

Hva: 13 REASONS WHY (13 gode grunner), sesong 4
Hvor: Netflix
USA, 2020, drama/ungdomsdrama/spenningsdrama, 10 episoder

Anmelderen har når dette skrives sett 9 av 10 episoder

Tekst: Lars Jørgen Grønli / Filmhjerte ætt 1337 dått no


Ikke misforstå, «13 gode grunner», som er den norske tittelen, er fortsatt verdt tiden det tar å rulle gjennom sesong 4, som i motsetning til de tidligere sesongene kun har 10 nesten timelange episoder.

Men det er mindre gode grunner til å skamrose den fjerde sesongen enn de tre første.

I sesong 4 er utgangspunktet vi møtes med en kirke, hvor en begravelse finner sted. Enda en av Liberty Highs elever skal stedes til hvile.

Hvem? Ja det får vi forhåpentligvis vite før de ti episodene er ved veis ende. Serien sender bevisst tidlig ut signaler i så måte, om hvem som ligger i kista. De vil iallefall få seerne til å tro at en bestemt rollekarakter er den som er død. Vi hopper et halvt år tilbake i tid, og følger opptrappingen mot det tragiske dødsfallet, og hvem det er (jeg presiserer at dette avsnittet er skrevet etter å ha sett 7 av 10 episoder, slik at jeg når dette ble skrevet ikke satt med svaret på hvem det er).

Foto: DAVID MOIR/NETFLIX

Sesong 4 sine store temaer skal være psykiske problemer og avhengighet. Viktige temaer utvilsomt, men de drukner litt i det sesong 4 “egentlig” mest er.

En lang forlengelse av å dekke over løgnene fra den tredje sesongen.

Som vi husker kuliminerte sesong 3 med at seerne fikk avdekket sannheten om omstendighetene bak drapet på Bryce Walker, som Monty fikk skylden for. Som vi også husker fra sesong 3 ble Monty drept i fengselet etter at han ble straffet for voldsbruken mot Tyler.

De psykiske problemene sesong 4 tar for seg er nemlig i stor grad knyttet til anger, angst og redsel for at løgnene og sannhetene rundt Walker-drapet skal bli avslørt.

Akkurat her syns jeg «13 RW» sesong 4 ikke treffer nerven godt nok, når skildringene av psykiske vansker, vrangforestillinger, fantombilder og syner i hovedsak skyldes en redsel for å bli oppdaget for det gale man har gjort.

Men; et annet sentralt punkt som flere av rollefigurene sliter med er selvtilliten. At man ikke føler seg god nok, at man har en destruktiv selvforakt som sakte men sikkert maler en i stykker, og den håpløsheten der man føler man ikke lever opp til å være det man kan og vil være både for seg selv og de rundt seg, og heller ikke er særlig motagelig for hjelp fra de som vil deg godt. Når disse sidene skildres er sesongen ofte på sitt beste, mest nære og varme. Selv om sesongen har mye tungt over seg er det heldigvis også lyspunkter, glede og håp å spore.

Fortellerstemmen i sesong 4 har endelig blitt gitt seriens hovedperson gjennom de fire sesongene; Clay Jensen. Et smart valg. Vi kjenner etterhvert Clay godt. Tror vi. For den trøblete tenåringen bærer på tunge byrder, og en psyke preget av tungsinn og samvittighetskvaler.

Gjennom sesongen følger vi Clays samtaler med den nye psykologen, Dr Ellman, spilt av ingen ringere enn Gary Sinise, som det virkelig er hyggelig å se igjen. Unge seere har kanskje ikke noe forhold til Sinise, derimot vil mange av oss som så film på og fra 90-tallet synes det er gøy å se han i en stor serie som dette (han har vært med i mye b-preget etter årtusenskiftet…).  Sinise sin ro og refleksjon tilfører sesongen mye gjennom den tross alt ikke alt for store birollen. Et smart valg av serieskaperne.

Og er det noe Clay trenger, er det en som kan sortere tankene hans for seg. For Clay sliter tungt. Igjen ser han, hører og snakker med, døde mennesker. I sesong 1 var det Hannah Baker. Nå, Bryce og Morty. Desverre er visualiseringen av dette i den nye sesongen noe som slett ikke alltid er verken vellykket eller særlig pent å bivåne som seer.

Foto: DAVID MOIR/NETFLIX

Clay er forøvrig ikke den eneste som sliter med tankene og psyken. De fleste i den hardt prøvede vennegjengen sliter med dårlig samvittighet og andre problemer, og også Jessica “ser” døde, blant annet. Noen av de fortellermessige grepene i så måte føler jeg er dratt for langt. Det er for eksempel kun vemmelig og kvalmende når vi ser det strømme kakkerlakklignende kryp ut fra neseborer og munn på Bryce der han (ikke) står foran Jessica.

Som vi vet skjuler Clay og vennene hans sannheten rundt hva som skjedde med Bryce, og Morty. Men noen er på sporet av de, og intrigene rundt dette står selvsagt sentralt gjennom sesongen, særlig når en gammel kjenning av Morty dukker opp, i tilegg til at Mortys “Football”-team (nei, ikke det vi forbinder med fotball) nekter å tro at Morty var en morder. Akkurat disse momentene fører til spenning, nerve og som nevnt, intriger. Noen “føkker” dessuten med Clay. Eller er det hans egen psyke som er i ferd med å spise han opp innenfra og gjøre han gal?

De narrative virkemidlene i sesong 4 er likevel langt svakere enn i de første sesongene. I en av episodene faller man sågar i fallgruben å lage en setting som minner om en skrekkfilm ute i villmarka. Det finnes i tillegg noen unaturlige sekvenser her og der, og små irritasjonsmomenter som ikke virker reelle.

Sesongen spinner også videre på Tylers dragning mot våpen, det settes fokus på misbruk av både narkotiske stoffer og alkohol, og vi får se mange prøvelser et vennskap skal måtte tåle, eller ikke tåle. Det er absolutt tid for refleksjoner i løpet av episodene, og noe av det er også utvilsomt bra og setter viktige fokusområder særlig for seriens primære målgruppe, ungdom i videregående alder og oppover. Betydningen av noen å snakke med, vennskap og det å leve normalt er andre temaer som alle kan kjenne seg igjen i uavhengig av alder.

Selv om det er episoder i sesongen som føles mindre vellykket byr sesongen også på episoder og scener som er nervepirrende og gir solid spenning, som blant annet en episode hvor Liberty High går i rød alarm og lockdown. Episoden vil åpne opp for muligheter for diskusjoner rundt våpenbruk, voldsbruk, sikkerhet og hvordan skoler og de som bestemmer håndterer trusselbilder og hvordan de forbereder elever, ansatte og foresatte. Her er det mange interessante innfallsvinkler man kan snakke om etter å ha sett episoden.

Sesongen har og flere fine øyeblikk av nærhet, håp, trøst og oppbacking, for eksempel mellom Alex og faren, Alex og Charlie, eller når Tyler treffer søsteren til han som utsatte han for den brutale volden forrige sesong. Og selvsagt samtalene mellom Clay og Dr Ellman.

For sesong 4 har flere rørende stunder også, som sprer glede – samt noen mulige morsomme mind blows?

«13 RW» sesong 4 har også med rette fått skryt og ros for sin uproblematiske fremstilling av biseksualitet og homofili. Eller uproblematisk er kanskje ikke ordet, men fremstillingen er gjennomtenkt og presentert på en veldig varm, ekte og menneskelig måte med mye positivitet. Enda et viktig tema presentert med hjerte og hjerne.

Jeg nevnte det i anledning sesong 3, og gjør det igjen, for dette er noe som er gjennomgående i amerikanske high school-baserte serier. Alder. I serien sentreres handlingen rundt det som skal være avgangselever på Libert High, altså skal de være i alderen rundt 18 år. Jeg liker for all del skuespillerne i «13RW», de gjør alle gode prestasjoner, men når absolutt alle av de er mange år eldre enn rollefigurene de spiller blir det likevel en viss brist. Selv om Devin Druid (Tyler) og Dylan Minette (Clay) kan gå for å være rundt 17-18 år, til tross for at de er 22 og 23 år (de er de yngste av skuespillerne), så er det flere av de andre i de fremste rollene som ikke ser ut til å være så ung som serien krever at rollefigurene skal være.

Altså, Ross Butler som spiller Zach er 30 år, og ser ihvertfall ikke ut som en som går på high school (videregående), Miles Heizer (Alex) er 26, Christian Navarro (Tony) er 28, Tyler Barnhardt (Charlie) er 27, Deaken Bluman (Winston) er 23, Jan Luis Castellanos som spiller Clays nemesis Diego er “bare” 24, mens Brandon Flynn som spiller Justin er 26. Og rekka er lang. Mannen bak Monty, Timothy Granaderos, er faktisk 33!

Ingen av de unge hovedrolleinnehaverne er under 20, slik de skal være i serien. I noen tilfeller er akkurat det godt synlig. Hvorfor våger ikke amerikanske serieskapere å sette sin lit til tenåringsskuespillere? Hadde «Skam» for eksempel vært det samme hvis Isak var spilt av en på 25, Jonas av en på 30 og Sana av ei på 27? Neppe. Jaja, det får vel passere, de spiller jo godt, men jeg må jo få synge en liten klagesang om dette ;p

I sum er ikke sesong 4 av samme kvalitet som sesong 2 og 3 som var bra, eller den første som jo var sensasjonell og banebrytende. Det føles også til tider både noe oppbrukt og innimellom smått irriterende, å se Clay “snakke” med og “se” Bryce og Morty (noen ganger er det derimot svært passende). Imidlertid er det som nevnt fortsatt verdt å se serien, da den også denne gang tar opp viktig tematikk. Ok, så mener jeg at temaet rundt psykiske vansker kunne vært behandlet annerledes, men noe av også det er bra.

Avslutningsvis vil jeg som i de foregående sesongene dele ut ros og skryt til Dylan Minette (Clay) og Devin Druid (Tyler), som er de to skuespillerne som imponerer aller mest. Tidvis er de fenomenale – og joda, når Minettes Clay endelig smiler og ler, da smiler pinadø vi med! Alisha Boe – som forresten er norsk (og forøvrig ikke mer enn 23 år) – i rollen som Jessica Davies gjør også en førsteklasses prestasjon. Heldigvis, for serien har ikke mange sterke kvinnelige hovedkarakterer.

Skuespillet er som vanlig jevnt over godt, dialogen er naturlig, har flyt og sitter helstøpt. Desverre gjør ikke alltid de fortellermessige grepene det, imidlertid er det absolutt nok kvalitet, drama og spennig til å lande et trygt og stødig terningkast 4 til den fjerde og siste sesongen av «13 Reasons Why».

♥  ♥  ♥  ♥  –  –

Kom gjerne med kommentarer og synspunkter om serien. Snakkes 😉

Foto: Netflix

Nytt krimdrama på Apple TV+: TIL JACOBS FORSVAR (Defending Jacob)

TIL JACOBS FORSVAR: Drapet på en 14 år gammel skoleelev ryster et lokalmiljø, og en assisterende statsadvokats familieidyll knuses når sønnen hans utpekes som mistenkt.

Den splitter nye amerikanske krimdramaserien «TIL JACOBS FORSVAR» («Defending Jacob»), basert på William Landays suksessroman med samme navn fra 2012, er i gang på Apple TV+, og på Apple TVs nett-TV. Regien står vår egen Morten Tyldum for, med stødig hånd.


SERIEOMTALE: TIL JACOBS FORSVAR (Defending Jacob)
Krimdrama, USA, 2020, 8 episoder à ca 46 min hver (3 ep. tilgjengelig pr 24.april)
Regi: Morten Tyldum
Medvirkende: Chris Evans, Jaeden Martell, Michelle Dockery, Betty Gabriel, Pablo Schreiber, med flere.
Hvor: Apple TV+ / tv.apple.com. Serien er en Apple TV+ Original

Omtalen er basert på de tre første episodene


3 av miniseriens 8 episoder er nå (24. april) sluppet på Apple TV og på tv.apple.com (Nett-TV, koster 59/uke, første uka gratis), og de resterende fem episodene vil slippes en og en de kommende ukene. Her bli`re følelsen av god gammeldags vente en uke på ny episode de neste ukene 😉

Etter å ha sett de 3 første episodener slår jeg allerede fast at serien leverer.

Jeg leste selv boka for noen år siden, og satt tilbake måpende etter å ha lest den, som i tillegg til å være velskrevet og veldig spennende hadde en sluttpønsj jeg aldri hadde drømt om. I årevis har jeg håpet på en filmatisering av boka, og endelig er serien, som det heldigvis ble, her.

I «Defending Jacob»/«Til Jacobs Forsvar» befinner vi oss i Massachusets, USA, der liket av den 14 år gamle gutten Ben Rifkin blir funnet i et skogholt. Statsadvokaten Andy Barber, som selv har en sønn på samme klassetrinn som den drepte Rifkin, er med i ledelsen av etterforskningen.

Det viser seg raskt at hans egen sønn, Jacob, eller Jake som han kalles, peker seg ut som mistenkt.

Serien har en tiltalende kombinasjon av et skjær av mørk nordisk noir-krim og mer lyse fargepaletter, samtidig som det bygges opp en spenning. Det er i de første episodene en lavmælt mørk stemning over historien, og den beveger seg i rolig tempo fremover, noe som kler fortellingen utmerket.

Boka ble som nevnt utgitt i 2012, og et år eller to senere også på norsk. Jeg husker ikke alt av detaljer fra boka, men handlingen i de første episodene ligger iallefall nært nok boka slik jeg husker. Serien er da også basert på boka, ikke en slavisk kopi av den, men jeg regner med man følger bokas handling stort sett, selv om serien utspilles i nåtid.

Det er amerikansk forstadsmiljø, skolemiljø, rettsdrama og etterforskning. Famileidyll og mørke hemmeligheter. Mediesirkus og et lokalsamfunn som krever raske svar. Det er noe typisk amerikansk over serien, naturlig nok, men med en nordmann i registolen, og Tyldum har lykkes med mye i disse episodene.

Blant seriens sentrale spørsmål spørrres det hvor langt foreldre er villige til å gå for å forsvare sitt barn. Og er egentlig Jake skyldig? Som vi skal se finnes det selvsagt andre mistenkte på blokka. Hvem hadde motiv for å ta livet av den sjarmerende Rifkin-gutten? Eksisterer det et predisponert drapsgen?

Skuespill og dialog sitter helstøpt. Chris Evans er seriens store navn. Han har rollen som Jakes far, den assisterende statsadvokaten Andy Barber. Moren Lauri spilles av Michelle Dockery. Begge spiller upåklagelig, særlig Evans er god i de første episodene.

I rollen som den 14-år gamle Jake finner vi stjerneskuddet Jaeden Martell (17), kjent fra små roller i bl.a. «Knives Out» og «It». Her har det iallefall vært en eksellent casting, for Martell er som dratt rett ut av det bildet jeg dannet meg av Jacob da jeg leste krimromanen, både av væremåte og utseende. Det litt mystiske blikket, fakter og fære, med evnen til å være både sjarmerende, smått provoserende, sårbar og distansert, samt den gode sønn.  Jaeden spiller glimrende.

Denne omtalen baserer seg altså kun på de 3 første episodene. Hvis serien fortsetter i samme stil vil «Til Jacobs Forsvar» stå tilbake som et solid stykke krimdrama.

De tre første episodene spar iallefall fram fem filmhjerter hos meg, eller terningkast 5. Serien anbefales selvsagt.

«Defending Jacob» / «Til Jacobs Forsvar» ser du med Apple TV+, eller ved å opprette nett-TV-konto på tv.apple.com

Legg gjerne igjen kommentarer og synspunkter om serien i kommentarfeltet. Vi chattes! 😀

♥ ♥ ♥ ♥ ♥  –

Foto: Apple TV,IMDB,op-5.no

 

TV2 Sumo-Påskekrim fra sommerlige Helsingør i Sommerdahl-mordene

Nordsjællandsk sommeridyll rystes av mord! Den danske dramakrimserien «Sommerdahl-mordene» (eller enkelt og greit «Sommerdahl», som den heter originalt) er den perfekte påskekrim for den som vil ha en ukomplisert og lett krim på påskeskjermen.


SERIEOMTALE/ANMELDELSE: SOMMERDAHL-MORDENE
Original tittel: Sommerdahl
Krim/drama, Danmark, 2020, 4 episoder på ca 90 minutter hver (ev. 8 ep. på ca 45 min.hver)
TV 2 / TV 2 Sumo


Dan Sommerdahl (Peter Mygind) er en garvet og velansett politietterforsker. lidenskapelig engasjert av arbeidet sitt, som i over 25 år har jobbet i politiet, der også kona hans, Marianne Sommerdahl (Laura Drasbæk), jobber som sjef for kriminalteknikerne.

Etter en 25-års bryllupsdag som ikke går som planlagt havner Dan i sitt livs krise når Marianne vil skilles.

I løpet av fire halvannen times filmer/episoder* løses en drapssak av Dan og hans assistent Flemming (Andrè Babikian) i løpet av hver film (eller dobbeltepisode*), mens vi samtidig følger Sommerdahl-parets private livsdrama.

(*På dansk TV er serien lagt i åtte avsnitt á ca 45 minutter hver, men på TV 2 Sumo ligger de som fire episoder).

For norske seere er ikke skuespillerne de absolutt aller mest kjente danske fjes, men langt fra ukjente heller. Peter Mygind gjør en utpreget sympatisk figur i tittelrollen.

I tillegg til de tre nevnte som har hovedfokuset treffer vi også veteran Peter Gantzler som stasjonens bakverkmester (jada, pol`ti og boller…), og i den siste krimsaken ser vi det lysende talentet Albert Rosin Harson (17, bildet under) i en viktig gjesterolle. Unge Harson har allerede blitt folkekjær hos danskene etter å ha hatt en ledende rolle i to populære julekalendere på dansk fjernsyn de siste årene.

Serien er ganske A4 politikrimdrama, med etterforskning av drapssaker, gjenkjenbart maktforhold internt i politiet, samtidig som vår helt protagonisten har sine problemer på hjemmebane.

Bortsett fra noen mord og kjærlighetsforviklinger er stemningen i Sommerdahl like lys som en sommerdag. For med et Helsingør i all sin sommerprakt som bakteppe er «Sommerdahl-mordene» (som man på norsk på død og liv skal kalle serien) langt fra å krysse av i feltene for typisk nordisk noir. Det er gjennomgående fargerikt og lyst, og litt på grensen til å bli for lett stemning.

Vi beveger oss også ofte blant samfunnets øvre middelsjikt i krimsakene som etterforskes, men det er også velkjente caser i slike serier. Ikke så veldig nytt akkurat, men likefult både severdig, underholdende og med noen særpreg.

Det blir en drept russisk kvinne i strandkanten, med et savnet spedbarn på avveie, i den første episoden, noe som jo låter ganske kjent fra krimserienes liv. Så serveres ekteskapssvindling og drap på en rik investor i to andre saker, mens i det siste avsnittet er det byens fotballmiljø som blir arena for et blodig dødsfall, og mistankene kastes på klubbens store U-19-stjerne (Harson). Noe som gir serien litt særpreg og noe nytt, da det vel ikke er så veldig ofte i krimseriene at en reell fotballklubb, i dette tilfellet FC Helsingør, står i fokus for et drap. Særlig den saken er spennende, men litt enkelt lagt opp kanskje.

Nettopp det at serien er så uanstrengt gjør den også veldig lett å sluke. Spenningsnivået er jevnt og man kan gjette underveis på hvem den eller de skyldige er i kjent “who dunnit stil”.

I tillegg er hovedpersonene i serien stort sett også av det utpregede sympatiske slaget, selv om det ulmer (så vidt) noen små intriger mellom Dan Sommerdahl, assistenten Flemming, og Dans kone marianne, som Flemming nærer følelser for. Allerede fra seriestart sitter man med en følelse av at man har kjent rollefigurene i lang tid. Dan Sommerdahl fremstår da også som en av de mest utpregede “good cop” jeg har sett.

Ikke all dialog føles ekte, noen av linjene den godeste herr Sommerdahl har fått lagt i munnen virker en smule påtatt, riktignok uten at det trekker for mye ned heller. Dog blir det litt klissete noen ganger.

Forøvrig er det en meget behagelig dansk tale i hele serien, som er både nokså lett å forstå og veldig myk.

Helsingør som scene for handlingen gjør selvsagt denne serien til en trivelig påskeutflukt, ettersom den danske byen jo er en liten perle for øyet. For en del år siden var jeg på en dagstur til Helsingør, og rakk innom flere av åstedene i serien. Kronborg slott for eksempel kan du regne med å nær alltid skimte i horrisonten.

Alt i alt er «Sommerdahl-mordene» en småspennende, hyggelig og allmenntilgjengelig dansk krim med passe kompliserte mordgåter som er perfekt å konsumere som en lett påskekrim. Sesong 1 består altså kun av fire episoder (eller åtte da, alt ettersom hvordan de er delt opp), og grobunnen for en sesong 2 bør vel kunne være tilstede.

«Sommerdahl-mordene» kan strømmes hos TV 2 Sumo eller sees på TV 2.

Har du kommentarer om serien, andre påskekrimtips eller noe annet å melde? Kommentarfeltet er som alltid åpent, vi preikes 😉

Ta vare på hverandre – God påske 🙂

♥  ♥  ♥  ♥  –  –

Fotballen ruller fra 1. april – på Netflix. Klart for sesong 2 av “Sunderland `Til I Die”

Det er full stopp i fotballen nær sagt verden over for tiden, men én fotballserie sparkes igang 1. april.

Vel vel. Netflix sin fotballdokumentar-serie «Sunderland `Til I Die», sesong 2, strømmer iallefall fra og med onsdag i neste uke.

I serien som følger livet på innsiden, og utsiden, av den nordengelske fotballklubben Sunderland fikk vi i sesong 1 som ble sluppet i desember 2018 bli med klubben gjennom den mildt sagt turbulente 2017/18-sesongen etter at de rykket ned fra Premier League. Klubbens soleklare mål var å rykke rett opp igjen, men istedet endte sesongen på nivå to med et nytt og sjokkerende nedrykk til League One, eller nivå tre.

Der befinner Sunderland seg fortsatt, og i sesong 2 av Netflix sin serie om Sunderland skal vi nok en gang følge klubben gjennom en ny vanskelig sesong hvor vi kommer tett på klubbledere, spillere, frivillige, ansatte i klubben, og supportere. I sesong 2 av «Sunderland `Til I Die» følger vi klubbens desperate kamp sesongen 2018/19 for å rykke opp igjen til Championship (Nivå to).

Selv om jeg aldri har hatt noe forhold til Sunderland (Liverpool er som kjent mitt lag) er serien (basert på sesong 1) en fotballdokumentar jeg satte pris på og ble veldig underholdt av. Vi fikk være med på signeringer av spillere, innsyn i hvordan klubben drives, og fikk et innblikk i hverdagen til både spillere og supportere, samt se hvor mye klubben betyr for lokalmiljøet i en by der fotball er “alt”. Fansens pasjon for klubben og hvordan deres lidenskapelige forhold til Sunderland blir både en “frelse og forbannelse” for dem er noe av det serien har fått godt fram.

Mange fans av motstanderlag har naturlig nok godtet seg litt  ekstra over Netflix-serien, og sesong 2 blir intet unntak, bare spør fans av Charlton ;p

Jeg har ikke sett sesong 2 såklart siden den ikke er sluppet ennå, men 1. april – neida det er ingen aprilsspøk – blir det endelig litt “ny” fotball å se i disse tider hvor fotballabstinensen er tiltagende. For tilhengere av engelsk fotball også under Premier League-nivå er «Sunderland `Til i Die» en fascinerende fotballdokumentar. 1. april benker ihvertfall jeg meg foran den firkantede skjermen, klar for litt fotballdramatikk. I disse tider tar man det man får av engelsk fotball 😉

(«Sunderland `Til I Die» sesong 1 kan sees på Netflix nå, sesong 2 slippes onsdag 1. april)

Fotos: Netflix

Serieanmeldelse – NRK TV: RÅDEBANK

“Børning Junior” i NRKs nye «Rådebank»! I disse tider når du sitter hjemme og trenger noe å fylle dagene med kan NRK Nett-TV sin helt nye norske ungdomsdramaserie «Rådebank» hjelpe å slå ihjel noen timer.


TV-SERIEOMTALE: RÅDEBANK
Hva: Ungdomsdrama, Norge, 2020, sesong 1, 8 episoder
Hvor: NRK TV på tv.nrk.no
Hvem: Odin Waage, Kasper Dølplads Antonsen, Matthew Santos, Sjur Vatne Brean, Mathilde Thomine Storm, Anders T. Andersen, Fridtjov Såheim, Amalie Sporsheim, Maja E. Christiansen, Fabian Tapia, Ola Otnes, m. fl.
Serieskaper: Linn-Jeanette Kyed
Regi: Daniel Fahre


Den norske dramaserien er nemlig på kun 8 episoder på ca 25 minutter hver, og er en ungdomsserie som strekker seg også godt utenfor målgruppa. Hele serien ligger nå ute på NRK TV (nett-tv), og skal også sendes etterhvert på lineær vanlig TV.

«Rådebank» er inspirert av virkelige hendelser fra rånermiljøet i Bø, Notodden og Ulefoss, og følger en vennegjeng i 17-20-årsalderen i rånermiljøet i Bø i Telemark, eller hva pokkern fylket heter nå til dags.

20 år gamle Glenn-Tore, eller seff bare GT som han kalles i gjengen, er råneren gutta ser opp til og damene vil ha. Men alt han vil er å få eksen sin tilbake.

Rå og ekte dramaserie om rånere fra Bø, slår NRK fast i programomtalen.

Og det skal jeg gi statskanalen rett i. For serien som starter ganske lystig, fartsfull og lettbeint svinger etterhvert inn i mørkere gater. Det er en serie som skildrer et lite utforsket miljø i film og serie, det såkalte rånermiljøet, et miljø jeg på ingen måte har inngående kjennskjaper til, men serien byr på flere, vil jeg jo tro, “erke”typer innen sjangeren rånere.

Vi har GT selv, som jobber på verksted og er bilmekkeren fremfor alle, Nilsen (selvsagt har vi en rollefigur som kun tituleres ved etternavn) som er den typiske stereotype råner, “riskokeren” (som han selv omtaler seg i en scene) Kim som snart fyller 18, et par eksosryper, den skoleflinke eksen, og så Sivert da som er GTs bestevenn og sikkert verdens mest sympatiske type.

For når GTs tøffe image slår sprekker og kjærlighetssorgen tar overhånd, får GT erfare at vennskap ikke er noe man bare kan ta for gitt. For GT er som kjent mann han, og menn syter ikke og snakker ikke om ting når livet går i utforbakke. Istedet risikerer han å føkke opp for både seg selv og alle andre.

I «Rådebank» (som vistnok er et begrep som har med bilmotor å gjøre…?) blir det fokus på vennskap, rånerromantikk og kjærlighetssorg.

Og mye råning. Det er wunderbaumer i hopetall, rosa terninger, festing, drekking, puling, road trips, diskusjoner om hva som smaker mest piss av Red Bull, Monster, Burn og Battery (til opplysning liker jeg alle tre førstnevnte, men ikke Battery…) –  og selvsagt blir det møter med stedets politi (som er en smule satire over, hehe), men også de mange etiske dilemmaene rånerne må ta stilling til er blant seriens sterkeste kort.

I hovedrollen gjør Odin Waage, som vi blant annet husker fra «Øyenvitne», en strålende tolkning av GT, og slik jeg ser det hele tiden leverer troverdig. Han balanserer også perfekt i rollen mellom å være sympatisk og kjekk, til å oppføre seg som en drittsekk. Følelsesregisteret han spiller på er også ganske bra og ektefølt. Kan han vise anger og vil de rundt han være der når han trenger de som mest?

Noen scener i de siste episodene av serien trykker på de emosjonelle knappene, både når det kommer til vennskap og det å gå videre i livet, og er med på å løfte helheten, selv om den ikke gir noe nytt og usett.

I birollene leveres det også godt. Sivert (Sjur Vatne Brean leverer absolutt topp), GTs ex Ine (Mathilde Thomine Storm), Kim (Matthew Rico Henriksen Santos), Nilsen (Kasper Dølplads Antonsen – er han i slekt med Atle A.? Han er som snytt ut av nesa hans iallefall ;p) og Hege (Maja E. Christiansen), gjør det supert blant de “yngste” (de er vel alle noen år eldre enn det de spiller at de er), men også GTs sjef på verkstedet, spilt av Anders T. Andersen, gjør en veldig sympatisk sjefsfigur, av de få voksne rollekarakterene. Ellers er det nokså småmoro med Fridtjov Såheim i rollen som sliten, og overraskende sympatisk, politibetjent, mens Ola Otnes utgjør den sure og gretne snuten.

Alt i alt en vellykket ungdomsserie fra NRK igjen. Noen snarveier tar serien, og den kunne vært dypere og brukt mer tid både på flere av de mest interessante birollene, som Sivert og Hege, og på selve rånermiljøet. Kjærlighetssorgen er også ganske standard for disse seriene.

Dialogen er derimot ikke det store å utsette på, den har fin flyt for det meste og er ungdommelig fresh og direkte. I sum en fin serie med mye sympati over seg som passer godt å se noen episoder av på rappen.

Og tid er det jo mange som har litt av i disse dager, så bruk litt av den på å se «Rådebank». Du får muligens ikke direkte hjertebank av dramaet i Rådebank, men du vil forhåpentligvis både trykke nye forfriskende ansikter på skjermen til deg, samt la deg underholde, sjarmere og engasjere litt.

♥ ♥ ♥ ♥  –  –

Alle fotos: FENOMEN / NRK

Les mer om Rådebank hos NRK

Fra SKAM til Narvik – og Tromsø sterkt representert i den norske storfilmen “Kampen om Narvik”

“SKAM-Eskild” og Tromsøværing med hovedroller i krigsfilmen «Kampen om Narvik».

25. desember er det premiere på den nye norske store krigsfilmen «Kampen om Narvik», som tar for seg krigshandlinger som utspant seg i Narvik under den andre verdenskrigen. Innspillingen av den kommende storfilmen med et budsjett på omlag 65 millioner kroner har så vidt startet, med Tromsøværingen Erik Skjoldbjærg i registolen.

Nesten alle innendørsscener spilles inn i Oslo, mens resten spilles inn i Drammen, Målselv, Narvik og på Rjukan, skriver avisa iTromsø.

Det er også som mange sikkert har fått med seg i uka offentliggjort at Kristine Cornelie Margrete Hartgen fra Tromsø og Carl Martin Eggesbø fra Oslo er de to som skal fylle hovedrollene i filmen. Duoen skal spille ekteparet Ingrid og Gunnar Tofte, som blir involvert når tyske tropper inntar Narvik under andre verdenskrig.

Hartgren er for de aller fleste et ganske ubeskrevet blad, selv om hun hadde en mindre rolle i «Den 12. mann».
Carl Martin Eggesbø (25) derimot vil for alltid ha stjernestatus etter rollen som Eskild i «SKAM».

Bildet: Konseptbilde fra “Kampen om Narvik”. Foto: Nordisk Film

Begge de to spilte forøvrig høsten 2019 i Hålogaland Teater sin oppsetting av «Peer Gynt» i Tromsø, og jeg var i høst på teateret og så stykket, med de to nå kommende hovedrolledebutantene. Et stykke hvor de begge leverte veldig godt. Det blir derfor morsomt å se de i en helt annen setting.

Jeg er selvsagt svært spent på å høre Eggesbøs nordnorske dialekt som han skal bruke i filmen, og som han ifølge NRK nå er i gang med å perfeksjonere. Jeg syns det er et spenstig og kult valg å satse på de to i filmsammenheng uerfarne skuespillerene i hovedrollene, og ikke minst forfriskende at det ikke er de gamle vante man skal se, uten å nevne noen spesifikt. Det dukker vel opp noen i birollene kanskje? ;p

Men jeg håper ikke Eggesbøs (påtvungne) nordnorske dialekt blir et minus ved filmen. Jeg håper han “nailer” dialekten, men av erfaring vet man vel fra norske serier og filmer at å pålegge skuespillere å snakke en ny dialekt ikke alltid er så vellykket.

Ellers kunne filmtittelen med fordel kun fått hete Narvik syns jeg. «Kampen om Narvik» høres litt svulstig eller slitt ut.

Det skal også bli morsomt å se Kristine Cornelie Margrete Hartgen i en så stor rolle. Med regissør fra Tromsø og kvinnelig hovedrolle fra Tromsø lover det vel godt 😉 Regissør Skjoldbjærg står forøvrig bak en av mine absolutte norske filmfavoritter; «Insomnia», fra 1997. I tillegg har Skjoldbjærg også stått for regien på bl.a. «Nokas», «Pioner» og «Pyromanen», samt skrevet manus til og regissert flere av episodene av «Okkupert». Hvordan han takler krigssjangeren blir spennende å se.

Les mer om filmen

«Kampen om Narvik” er altså ikke premiereklar før til jul, riktignok med verdens- og førpremiere i Narvik i midten av desember. Filmhjerte sier tvi tvi og ønsker lykke til med innspillingen. En stor kinofilm med nordnorsk forankring og tema er selvsagt noe å se fram til. Med unntak av filmer som «Ni Liv» og «Den 12. mann» har vel heller ikke krigshandlingene som fant sted i Nord-Norge blitt fortalt på film, og i denne er det vel en viktig og sentral hendelse fra krigen som fortelles; “Hitlers første nederlag”, som filmen har som undertittel.

Så det er bare å vente i spenning.

La oss nå bare håpe at ikke den også blir virusutsatt :p

Foto: Nordisk Film

 

River Phoenix spesial – Se disse filmene med Oscarvinner Joaquin Phoenix` bror, River Phoenix

Du fikk kanskje med deg at Oscar-vinner Joaquin Phoenix i sin takketale under årets Oscar-utdeling hyllet sin avdøde storebror River Phoenix (1970-1993) da han siterte en sang broren skrev da River var 17 år.

Run to the rescue with love, and peace will follow“, sa en tydelig rørt Joaquin før han forlot scenen.

River Phoenix var en begavet skuespiller og idol mange likte. Han døde på tragisk vis i en alder av kun 23 år i 1993, men River Phoenix står for alltid som et filmikon som på sett og vis også har blitt en legende. Totalt fikk han med seg 25 film- og serieroller. “Dark Blood“, den siste filmen han var med i, ble faktisk ikke gitt ut før i 2012 (!), altså nesten 20 år etter hans bortgang. Grunnen var enkelt og greit at filmen ikke var ferdig innspilt da han døde, men nær 20 år senere ble filmen sluppet, med de manglende scenene og slutten utelatt, men forklart ved hjelp av tekst og voiceover.

Den har jeg faktisk ikke sett, men det burde man jo få gjort.

Her er fire andre filmer med River Phoenix som er essensielt materiale for alle filminteresserte River-fans.

Den første er det store sjanser for at du allerede har sett. Selv om det er fort gjort å egentlig ikke tenke over at River Phoenix spilte i denne legendariske filmen, så er rollen der uten tvil den flest har sett han i, og som også antagelig er hans best kjente.

INDIANA JONES AND THE LAST CRUSADE (Indiana Jones og det siste korstog, 1989)

River Phoenix spiller faktisk rollen som Indiana Jones – den unge Indy vel og merke, i den tredje av de klassiske Indiana Jones-filmene.  Det gjorde han forøvrig alldeles utmerket.

“Indiana Jones og det siste korstog” kan streames hos Netflix

RUNNING ON EMPTY (Jaget av fortiden, 1988)

River ble faktisk Oscar-nominert for beste birolle i 1989 for “Running on Empty”, en film der han spiller eldstesønnen i en familie som lever i skjul. Sønnen ønsker å finne sin egen vei i livet, men risikerer at familien avsløres og at han ikke får se de igjen.

STAND BY ME (Venner for livet, 1986)

En pur ung River Phoenix sjarmerer i filmen som har fått kultstatus. “Stand by Me” var det store gjennombruddet hans, og er et veldig fint og spennende oppvekstdrama om fire 12 år gamle venner.

Det er sommeren 1959 i Oregon når fire 12 år gamle eventyrlystne gutter får vite omtrent hvor den døde kroppen til en gutt som har vært savnet en stund ligger. De bestemmer seg for å legge ut på fottur i skogen og langs øde åpne togskinnelandskaper for å finne han. Underveis på turen lærer de fire vennene mye om både seg selv og om betydningen av vennskap, samt viktigheten av å stå for det som er riktig.

MY OWN PRIVATE IDAHO (I drift mot Idaho, 1991)

Etter min mening kanskje Rivers aller fremste rolleprestasjon, i filmen der han spiller mot Keanu Reeves.

Omtale av filmen fra verdensteatret.no/Tromsø Filmklubb:

Mike (River Phoenix) og Scott (Keanu Reeves) er bestevenner fra to forskjellige verdener, men som begge finner hverandre i en kald og kynisk tilværelse hvor de livnærer seg som prostituerte. Den rotløse Mike er på jakt etter sin mor og rikmannsønnen Scott har kommet på kant med sin far og har brutt all kontakt med familien. I denne roadmovien, skrevet og regissert av Gus Van Sant, følger vi de to guttene på reise fra Portland til Italia på leting etter Mikes mor. Men det er også en indre reise, ikke minst for Mike, etter hvert som hans vennskap med Scott utvikler seg til kjærlighet.

Gus Van Sants inspirasjon til manuset kom i stor grad fra romanen City of Night av John Rechy. Men Van Sant mente at Rechys roman skildret tilværelsen til mannlige gateprostituerte langt bedre enn han selv gjorde og manuset ble liggende i mange år. På slutten av åttitallet gjenopptok Van Sant arbeidet med manuset. bl.a. etter å ha sett Orson Welles Shakespeareinspirerte film Chimes at Midnight. Men filmen hadde en trang fødsel. På slutten av åttitallet var temaet fortsatt svært kontroversielt og de store filmstudioene hadde lite lyst til å satse på filmen uten store endringer i manuset. Til slutt klarte Van Sant likevel å få solgt inn filmen til New Line Cinema.

Da filmen omsider kom, ble den stort sett godt mottatt. Selv om en del kritikere var negative, ikke minst til scenene direkte lånt fra Shakespeare og timelaps-scenene som de opplevde som forvirrende. Til tross for alt dette, kan vel filmen i dag regnes som en nittitallsklassiker, og filmens tema er like tidløst og aktuelt i dag (…) Når man ser den i dag, så er det med ikke så lite vemod – med tanke på hvilket stort skuespillertalent vi mistet i River Phoenix, som gikk bort så alt for tidlig bare 2 år etter at denne filmen kom.

Skrevet av Odd-Arild Knutsen, verdensteatret.no

Se også “Sneakers” (1992, en av hans mest kjente roller), “Moskito-kysten” (1986), “Little Nikita” (1988) og “Elsker deg til døde” (1990).

Seriesnakk: WILD BILL (NRK) – småmunter krim(skrams)

Den engelske krimdramaserien “WILD BILL” (2019) sesong 1 som du nå kan se hos NRK TV er en enkel og grei lett fordøyelig og fornøyelig politiserie.

SERIE: WILD BILL
Krimdrama, Storbritannia, 2019
Sesong 1, 6 episoder
Med: Rob Lowe, Bronwyn James, Anjli Mohindra, Anthony Flanagan, Tony Pitts, Aloreia Spencer, Eshan Gopal, med flere
Aktuell: Serien er tilgjengelig på nett hos NRK TV frem til og med 30. desember 2020

Britisk krim er viden kjent for å være blant det ypperste du kan få servert innen krim, så når nye produksjoner dukker opp er det alltid interessant å sjekke de ut. “Wild Bill” kan på ingen måte sammenligne seg med topp serier som “Broadchurch”, “Happy Valley”, “Luther”, “The Bay” og andre store produksjoner, men det prøver den da heller aldri på. “Wild Bill” er hva den gir seg ut for å være; underholdende krimdrama.

NRK omtaler serien som komikrimserie. Å si at det er komedie er vel å strekke det, men at serien har humor i seg kan man trygt si.

I “Wild Bill” møter vi en politimester fra USA, Bill Hixon, spilt av Rob Lowe – som det er en halv evighet siden man så i noe sist som var verdt å se.

Bill er en amerikansk polititopp som flytter fra trykkokeren i USA til en søvnig liten engelsk by, nærmere bestemt Boston (ja for tenk, Boston ER faktisk en liten by i England, beliggende i Lincolnshire ca 16 mil nord for London). Dit ankommer Bill sammen med den 14 år gamle datteren sin, i et håp om å forbedre forholdet til henne og få en ny start. Han skal også få bukt med byens kriminalitet og sørge for omfattende politikutt. Det blir omveltninger for Bill, som og hiver seg over gamle uoppklarte saker, og i nye omgivelser må han sette spørsmål ved seg selv. Det skal vise seg at både han og datteren trenger Boston, og at Boston trenger dem.

Bill har nemlig fått jobben som politisjef i distriktet. Han er en passe sympatisk fyr, Bill, sånn egentlig, selv om han er misantropisk av seg også, samt mer enn passe sta, ergo blir han ingen umiddelbar populær tilvekst blant de lokale. Hans måte å håndtere ting på er heller ikke typisk britisk, noe som gir serien et friskt pust.

Den lille søvnige byen er kanskje ikke så søvnig heller, for det dukker stadig opp makabre lik og krimgåter.

Rob Lowe bærer hele serien, selv om også birollene gjør det bra. Særlig,  – for meg fra før ukjente – Bronwyn James gjør en veldig bra rollefigur som DC Muriel Yeardsley, en noe overvektig ung politietterforsker. Unge Aloreia Spencer gjør og en forbilledlig fin figur som Bills datter Kelsey, i det som er hennes første serie- og filmrolle.

Valget av Rob Lowe i hovedrollen er vellykket. Den tørre humoren hans og flere vittige bemerkninger og kommentarer er det som først og fremst løfter serien. Måten Bill utfører politijobben på og at han stiller spørsmål ved ting som gjøres annerledes i Storbritannia enn i statene der han kommer fra er tidvis både humoristisk, spot on og god underholdning. Samtidig er han akkurat sympatisk nok i rollen til at man liker fyren.

Krimmysteriene i hver episode er av den enkle sorten, som gjør det veldig lett å se på. Det er hverdagsflukt og popcorn. For hver episode er på kun omlag 45 minutter, og med løsning i god tid innen rulleteksten entrer skjermen.

Ellers har man velkjente ingredienser som blant annet engelsk landsbygd, nabofeider, en skummel russer i bakgrunnen, familiekonflikter, og motstandere innen politistyrken. Det er noen plotthull, logiske brister, lite sannsynlige plots og småplukk her og der, men det lever denne serien fint med. Det ER fiksjon og lett krim med humor. Man kan såklart også si at måten politibetjenter og underordnede snakker til overordnede er upassende og ikke har virkelighetsrot, men hva gjør nå det? Ikke alt er like interessant utover i serien, det skal sies.

Kontrastene mellom Bill, som også naturlig nok har en tydelig (Texas-aktig tror jeg) amerikansk tale og væremåte, og de lokale er noe av det serien sirkler rundt.

Selv om det er flere makabre saker og serien egentlig er litt “dark” er det likevel en gjennomgående lett og munter tone. Det er selvsagt pur fiksjon, iblandet svart humor og tilstrekkelig med spenning, og må aldri sees på som et bunnseriøst politidrama, for det er dette ikke!

Alt i alt er “Wild Bill” en underholdende serie som er helt fin som sofakrim og tidsfordriv, med en god Rob Lowe. Filmhjerte likte ihvertfall “Wild Bill”, og kanskje kan man håpe på en sesong 2?

Terningkast 4.

♥ ♥ ♥ ♥ – –

 

OSCAR 2020: FILMHJERTE TIPPER VINNERE

Natt til mandag norsk tid går årets Oscar-udeling av stabelen. Filmhjerte har sett i spåkula og spår her hvem som får Oscar.

Blir det sørkoreansk Oscar-storeslem, eller kriger 1917 seg til topps? Kan Tarantino få regiprisen, og blir det i det hele tatt noen overraskelser? Filmhjerte har svaret, disse kommer til å få Oscar, trur eg 😉

Beste film: “PARASITT”

– utfordrer: “1917”

– Det er lenge siden jeg har likt så mange av de nominerte for beste film. Uansett vinner her vil det (trolig) være en film jeg liker godt. “Parasitt” har røsket med seg noen store viktige priser den sisiste tiden, og seiler dermed opp som favoritt, og vil isåfall bli historisk som første fremmedspråklige film til å vinne beste film. “1917” kan imidlertid spolere “Parasitt”-festen. De to er også de to filmene jeg håper mest på, med “Parasitt” som førstevalg. Ellers liker jeg veldig godt både “Jojo Rabbit”, “Marriage Story”, “Once Upon a Time in Hollywood” og “Little Women”. “The Irishman” er OK. “Joker” og “Ford V Ferrari” har jeg ikke sett ennå, men sistnevnte er nok uten vinnersjanse. “Joker” er uansett en type film jeg ikke håper vinner.

Parasitt

Beste regi: SAM MENDES (“1917”)

– utfordrer: Bong Joon-ho (“Parasitt”)

– At en av de to vinner er jeg ganske så sikker på, og muligens får Mendes den for en film med mer tyngde i enn Joon-ho sin. Men vinner Bong Joon-ho for beste film tar han kanskje regi også. Tarantino (“Once upon a Time…”), Todd Phillips (“Joker”) og Martin Scorsese (“The Irishman”) får ta til takke med æren det er å være nominerte.

Beste mannlige hovedrolle: JOAQUIN PHOENIX (“Joker”)

– utfordrer: Adam Driver (“Marriage Story”)

– Phoenix har dratt med seg alle de store prisene og krones nok også med Oscar. Selv håper jeg på Driver, som virkelig leverte en praktrolle. De tre andre er nok uten sjanse. DiCaprio var bra i “Once Upon a time…” men ikke Oscarvinner-verdig. Antonio Banderas og Jonathan Pryce sine filmer (“Pain and Glory” / “The Two Popes”) har jeg ikke giddet se, men de er uansett sjanseløse.

Beste kvinnelige hovedrolle: RENÉE ZELLWEGER (“Judy”)

– utfordrer: Scarlett Johansson (“Marriage Story”)

– Nå er jeg absolutt ingen fan av Zellweger, men allerede lenge før filmen premierte gikk snakket om at hun ville bli en Oscar-kandidat, og hun har i likhet med Phoenix håvet inn flere store priser den siste tida, så her er hun klar favoritt. Jeg har ikke sett filmen, men rolleinnsatsen hennes skal vist være verdig en Oscar, så da så… Imidlertid håper jeg Scarlett Johansson snapper statuetten for sin herlige rolle i “Marriage Story”, men jeg tviler.

Beste mannlige birolle: BRAD PITT (“Once Upon a Time in Hollywood”)

– Jeg både tror og håper Pitt vinner. “Once Upon a Time…” er populær blant Oscar-voterne vil jeg tro, så at filmen får en av de store prisene er ikke overraskende. Men for et felt Pitt har havnet i, der han konkurrerer mot Anthony Hopkins, Al Pacino, Tom Hanks og Joe Pesci. Hopkins nevnes som mulig vinner her, men om noen andre enn Pitt får den ville det frydet meg litt om det var Pesci som overrasket.

Beste kvinnelige birolle: LAURA DERN (“Marriage Story”)

– Siden nydelige “Marriage Story” ikke tar noen andre priser tar de trolig denne som går til veteranen etterhvert, Laura Dern. Hun var veldig god i filmen, men skulle jeg bestemt ville jeg gitt den til Florence Pugh (“Little Women”). Scarlett Johansson har altså klart bragden å få nominasjon både som beste kvinnelige skuespiller og birolle. Hun bør jo vinne for “Marriage Story”, men litt ironisk er det at dersom hun vinner Oscar blir det nok istedet for birollen i “Jojo Rabbit”, da hun nok er eneste som kan utfordre Dern her. Jeg digger Jojo-filmen, men syns ikke Scarlett fortjener Oscar-nominasjonen for rollen i den.

Beste originale manus (Screenplay): QUENTIN TARANTINO (“Once Upon a Time in Hollywood”)

– Oscarakademiet liker såklart en film “om dem selv”, om Hollywoodindustrien altså, og at Tarantinos film er oppfinnsom og kreativt skrevet er det ingen tvil om, men Bong Joon-ho (“Parasitt”) kan fort stikke av med denne prisen, alt ettersom hvordan de øvrige stemmene i kategoriene går. Jeg jubler mest for “Parasitt”, men “1917” (Mendes), “Marriage Story” (Baumbach) og “Once Upon a Time…” er og verdige vinnerfilmer her.

Beste adapterte/tilrettelagte manus (Adapted screenplay): TAIKA WAITITI (“Jojo Rabbit”)

– Gerwig bragte nytt liv i en gammel romanklassiker, og gjorde det med stil og finesse. Men en sterk kandidat er Taika Waititi (“Jojo Rabbitt”) som gjorde krig og jødehat til satire og komikk med varme og mening. Kanskje er dette prisen som er tilrettelagt for at herlige “Jojo Rabbit” får en Oscar? “Little Women” får antagelig for kostymer, så da får også den sin Oscar. Begge filmene er populære, og både Gerwig og Waititi står for både regi og manus i filmene sine. De ble begge oversett i regi-kategorien. En av de vinner ganske sikkert, og jeg vet ikke hvem av de to jeg håper mest på, begge er nemlig fortjente vinnere isåfall. Både Gerwig og Waititi er utpreget sympatiske av seg, så det er et close race og mtp hvem stemmene legges på. “Joker”, “The Two Popes” og “The Irishman” kommer til kort.

Beste animasjonsfilm: “TOY STORY 4”

– Fra mektige Oscargrossist Pixar studios, og den klart mest populære av de nominerte. Men ikke en opplagt vinner ettersom andre animerte har vunnet flere av de andre kåringene.

Beste animerte kortfilm: “HAIR LOVE”

– En sterk utfordrer i “Memorable”, som har litt Oscar-åte i seg, om en artist og alzheimer. Men “Hair Love” er antagelig den blant de nominerte med bredest publikumsapell, da den er en søt og gripende liten historie om en farget far og datter som bånder på en såkalt bad-hair-day…

Beste foto (best cinematography): ROGER DEAKINS (“1917”)

– “1917” har en enestående strålende kinematografi, eller foto som det jo egentlig er. Alt det tekniske som sitter helstøpt og de sømløse kamerabevegelsene i det som er omtalt som en (bortimot) one-shot, som en eneste lang tagning. Om noen snapper denne prisen fra “1917” er det rene landeveisrøveriet, men “Once Upon a Time in Hollywood” (Robert Richardson) har også et imponerende foto i måten Hollywood anno 69 er gjenskapt. “The Lighthouse” (Jarin Blaschke) er kanskje en veldig dark horse? Ihvertfall en fortjent nominasjon.

Beste produksjonsdesign: “1917”

– Denne er en hard nøtt, men jeg håper og mener “1917” fortjener Oscar her. Produksjonsdesignet er eksepsjonelt bra satt sammen og bygd for å kunne rulles ut som en lang scene. Nok en gang er det “Once upon a Time in Hollywood” som er en knallsterk utfordrer for måten 1969-versjonen av Hollywood er gjenskapt, og filmen har allerede vunnet en viktig pris for dette, så den seiler vel egentlig opp som favoritt? Forøvrig vil jeg og gi skryt til “Jojo Rabbit” for et utmerket produksjonsdesign.

Beste kostymedesign: JACQUELINE DURRAN (“Little Women”)

– Igjen, “Once Upon a Time in Hollywood” kan fort ta Oscar her, men er det ikke en bedre og vanskeligere prestasjon med kostymene i “Little Women”s 1800-tallsstil, enn i 1969-Hollywood? Jeg håper Oscarvelgerne ser det.

Beste originalmusikk: “1917”

– Jeg har ikke sett “Joker” som nevnes som en favoritt her, men den har ut fra det jeg har hørt av klipp et sterkt score, som det kalles på godt norsk…, men jeg går for “1917” som har et kraftfult lydbilde som bør beæres med en Oscar. Dessuten må vel turen være kommet nå for “1917”-komponist Thomas Newman etter 13 tidligere nominasjoner, men med fortsatt like tom peishylle.

Beste originale sang: “I’m Gonna Love Me Tonight” (Elton John  og Bernie Taupin, “Rocketman”)

– Selvsagt vinner en sang av Elton John, noe annet er jo uhørt!

Beste lydklipp (sound editing): “1917”

– Veldig vanskelig å spå. “1917” er jo en audiofest med drønninger, brak, og alt som hører med til krigsfilm. Men “Ford V Ferrari”, som jeg kun har sett traileren til, må sies å ha gjort et enestående stykke arbeide med lydklippingen med veteranracerbilene i filmen.

Beste lydmiks: “1917”

– Den som vinner den ene, vinner også den andre av lydkategoriene. Forskjellene er kanskje vanskelig å skille mellom de to kategoriene, men i lydmiks syns jeg “1917” utmerker seg enda mer enn i lydklipp. Uansett, “Ford V Ferrari” vinner fort denne også hvis de tar lydklipp og.

Beste visuelle effekter: “1917”

– Det blir mye “1917”, men isåfall helt fortjent. De visuelle (spesial)effektene i krigseposet er spektakulære i den forstand at de bidrar så sterkt til både handling og nerven i filmen. Marvel-produksjonen “Avengers Endgame” nevnes som den store utfordreren med sine spektakulære scener.

Beste klipp/filmredigering (Editing): “PARASITT”

– “Parasitt” har de silkemyke sømløse overgangene i klippingen som gjør den så behagelig men også de villere sekvensene er mesterlig satt sammen. Jeg har som sagt ikke sett “Ford V Ferrari”, men kun sett traileren, og den slår meg som en film som har et glimrende klipp. Den trekkes da også frem som en vinnerkandidat.

Beste fremmedspråklige film (Best international film): “PARASITT”

-Hvilke filmer av de utenlandske har Oscar-velgerne egentlig sett? “Parasitt” har de ihvertfall sett, men om det er en tanke bak med at man skal fordele priser kan det ironiske oppstå at “Parasitt” ikke vinner denne prisen, men går til topps for beste film, Oscar`s aller mest prestisjefulle pris. Men tørr de ta sjansen på at “Parasitt” vinner den? Jeg er ganske sikker på at “Parasitt” vinner for beste internasjonale film, den er iallefall storfavoritt.

Beste hår og sminke: “JOKER”

– Filmer av typen “Joker” vinner vel gjerne makeup-prisen? Imidlertid kan (og bør vel) “Bombshell” fort vinne her ettersom det er gjort en fantastisk jobb i sminkingen av Charlize Theron i filmen. Theron spiller Fox News`nyhetsanker Megan Kelly, og hun ser jo pinadø kliss lik ut som originalen! …ja ihvertfall nesten. “Joker” er dog en mye mye mere populær film, så også blant Oscar-gjengen vil jeg anta, så kanskje har det noe å si.

Beste dokumentar: “American Factory”

Beste kortdokumentar: “Learning to Skateboard in a War Zone (If You’re a Girl)”

Beste kortfilm (Live action short): “A SISTER”

– Et sjansetips. Actionfull kortfilm om en politikvinne som over telefonen prøver å redde en ung kvinne som er i fare. Høres nesten ut som en amerikansk versjon av den danske glimrende filmen “Den skyldige”, der en politimann skal redde en ung kvinne over telefon, men jeg aner ikke, jeg har ikke sett kortfilmen. Så spørs det om den velges som vinner foran kortdramaet “Brotherhood” om en ISIS-kriger som returnerer hjem til en ublid far. Det er vel i tiden at den vinner, men jeg syns “A Sister” høres mye mer spennende ut.

 

Vel vel, dette er mine tips for årets Oscar. Svaret på hvem som faktisk får de 24 Oscar-statuettene får vi altså natt til mandag norsk tid. Ingen norske TV-kanaler har vettige folk i toppen, så det blir ingen Oscar-show på norsk TV så vidt meg bekjent, men forhåpentligvis sender dansk TV (eller svenskene på nett) Oscar-utdelingen, noe som er fint for de som har tilgang til det…

Kom gjerne med dine egne tips, eller kommentarer, i kommentarfeltet 😉

 

FILM: PANGSTART FOR PARASITT – HISTORISK ÅPNINGSHELG PÅ KINO

Brakåpning på norske kinoer for den sørkoreanske filmsensasjonen PARASITT. Hos den norske filmdistributøren Arthaus står jubelen i taket for mottakelsen filmen har fått på kino i Norge.

Regissør Bong Joong-ho sitt mesterstykke av en film har blitt møtt av unison hyllest nær sagt verden over. Her til lands kan man se filmplakater stappfulle av terningkast 6 fra flere av landets største mediehus og nettsteder om film, som VG, Aftenposten, Dagsavisen, FVN, FilmMagasinet, Kinomagasinet, Filmfront, Nordlys, Adressa, og TV 2.
Her på Filmhjerte.blogg.no har Parasitt selvsagt også fått en skinnende blank sekser på terningen. Les anmeldelsen her

Se gjerne traileren for Parasitt i videoen nederst – traileren avslører så godt som ingenting nemlig 😀

I en pressemelding fra Arthaus meldes følgende:

Folk går mann av huse for å se det sørkoreanske filmfenomenet Parasitt: Nesten 20.000 har sett den på kino etter åpningshelgen! Det er besøksrekord for Arthaus. Filmen er en av favorittene til å vinne Oscar kommende helg. 

«Dette er vanvittig gøy! Parasitt er et aldri så lite – eller ganske så stort – filmmirakel! Dette er den beste åpningshelgen for en av våre filmer noen sinne» konstaterer Svend Bolstad Jensen, daglig leder hos filmdistributøren Arthaus. Arthaus er en av Norges ledende distributører av uavhengig kvalitetsfilm, og ble etablert i 1992. Parasitt har hatt  solide 10870 besøkende på kino i åpningshelgen på landsbasis, og har i tillegg 8359 besøkende på førpremierer og festivalvisninger. «Dette er veldig motiverende for oss. Det er ikke hver dag folk går mann av huse for å se film fra Sør-Korea! Vi må rette en stor takk til kinoene over hele landet som har gjort en fantastisk jobb med filmen.» 

Gullpalmevinneren Parasitt har blitt en enorm suksess siden den hadde verdenspremiere i Cannes i mai i fjor, og har til nå spilt inn mer enn 160 millioner dollar verden over. Den er nominert til hele 6 Oscars, og er blant favorittene til å vinne den gjeveste prisen av dem alle, prisen for beste film. I helgen vant den BAFTA for beste fremmedspråklige film og for beste manus.