En ny spillefilm om jævelskapet som rystet Norge 22. juli 2011 er like rundt hjørnet, en spillefilm som Filmhjerte ser frem til å se. Man kan vel ikke si det er noe man direkte gleder seg til. Det dreier seg naturligvis om den senere tids mye omtalte kommende Netflix-finansierte 22. JULY fra regissør Paul Greengrass, som vi jo vet tidligere har blitt Oscar-nominert for en film om en grufull og utenkelig terrorhandling (United 93, filmen om 9/11-terroren i USA).
Filmhjerte har nylig sett Erik Poppes norske dramafilm UTØYA 22. JULI (også kjent som U July 22), og har drodlet ned noen tanker om filmen, og om kommende filmer om samme tematikk. Dette er derfor ikke en tradisjonell filmanmeldelse og omtale, men en slags kombinasjon av filmomtale og snakk om en kommende film.
Eller, er spent på, er vel mer riktig å si enn at jeg ser frem til.
Jeg hadde egentlig ikke så veldig lyst heller til å se disse Utøya-filmene i utgangspunktet når jeg hørte om de for første gang, men nå har jeg jo et åpent sinn rundt mye av film, så jeg fattet vel interessen etterhvert, slik det nok var for mange andre også.
Etter at jeg nå omsider har sett Erik Poppes UTØYA 22. JULI, steg interessen for det som skal komme. Poppe sin film er nemlig såpass nennsomt behandlet for å ikke virke støtende eller upassende. Til tross for tendenser til pipekonsert og buing fra salen da den hadde verdenspremiere i Berlin, har filmen senere fått en stort sett gjennomgående god mottagelse fra presse, filmanmeldere og publikum.
Når det gjelder Greengrass sin film er det likevel stor spenning rundt hvorvidt den får samme stort sett positive mottagelse. Senhøsten 2017 signerte nemlig over 22 000 personer under på en underskriftskampanje mot den kommende Netflix-finansierte filmen, og oppfordret til boikott både mot filmen og Netflix (kilde: Aftenposten 7. nov. 2017), så det er utvilsomt en kontroversiell film som snart er premiereklar.
Tidligere i uka slapp Venezia-festivalen, der Greengrass-filmen skal ha verdenspremiere, tre stillbilder fra 22. JULY, tre stillbilder som gir en bitteliten pekepinn på hva vi har i vente. Jeg har dessuten fått tilgang på en ørliten titt på en uferdig trailer som ikke er sluppet ennå.
Men som vi allerede vet fra medieomtaler vil vi i Greengrass sin film få visualisert selve terroristen, som spilles av Anders Danielsen Lie. Han er en av norsk filmindustris sterkeste kort, og det er et modig valg av han å ta på seg rollen som Norges mest forhatte mann, kanskje gjennom alle tider (?), Anders Behring Breivik. Ikke minst vil det være knyttet betydelig spenning rundt hvordan beistet fremstilles. Vil filmen være spekulativ? Vil filmen gjøre et forsøk på å skildre historien sett fra Breiviks ståsted?
Det ene stillbildet som er sluppet fra filmen viser rettssalscener. Om det er noe det norske folk har sett mer enn nok av er det vel Breivik i retten, så forhåpentligvis er fokuset lagt på den overlevende fra Utøya, Viljar Hanssen og broren Torje fra Tromsø, som filmen etter sigende skal handle om. De to spilles av Jonas Strand Gravli (Viljar, til høyre på bildet under. Gravli huskes fra NRKs Heimebane der han spilte ekkel kjøkkengutt) og hittil relativt ukjente Isak Bakli Aglen (t.v. på bildet). Stillbildene fra Greengrass sin film har noe over seg som virker triggende for interessen.
At vi vet at de to brødrene heldigvis kom levende hjem fra Utøya er fint å tenke på, men hvordan filmen behandler ettervirkningene (hvis den gjør det) blir veldig interessant å se. Greengrass sin film er forøvrig basert på Åsne Seierstad sin bok om Utøya, “En av oss“.
Vil vi få se ihjelskutte ungdommer? Spørsmålene er naturligvis de samme rundt disse produksjonene. Poppes film, som jeg altså omsider har sett, er gledelig nok iallefall ikke spekulativ, selv om den viser et par veldig sterke close-up bilder av drepte barn/ungdommer. Men som sagt er ikke den filmen verken spekulativ eller laget i underholdningsøyemed slik jeg ser det. Om UTØYA 22. JULI er en fantastisk film vet jeg derimot ikke helt om jeg syns. Det er ikke umulig at den derimot er mer viktig enn den er bra. Altså, filmen er slett ikke dårlig, bare ikke helt som ventet.
I Erik Poppe sin UTØYA 22. JULI som hadde premiere tidligere i år får vi nemlig ikke se terroristen, annet enn i siluett på lang avstand i to-tre veldig kjappe blikk. Vi får ingen forståelse i filmen av hva som skjedde, eller hvorfor. Poppes film er utelukkende en, fiktiv, fortelling om hvordan de 72 minuttene Utøya-massakren foregikk kunne ha utartet seg for noen av ungdommene som var på øya.
Historien baserer seg likevel på vitnesbyrd fra overlevende som var på Utøya samt kjente fakta, og er således viktig.
Fra det første skuddet høres på Utøya omlag 10-15 minutter inn i filmen går UTØYA 22. JULI inn i en 72 minutter lang seanse der vi følger hovedpersonen Kaja tett på kroppen, gjennom det som oppleves som en eneste lang filmtagning (egentlig er det flere innspilte scener, riktignok filmet i kronologisk rekkefølge, som senere er flettet sømløst sammen slik at det ser ut som kamera følger hovedpersonen uten stopp i 72 minutter, ifølge filmnettstedet Montages sin analyse av filmen).
Tiden står stille.
Et av områdene UTØYA 22. JULI skildrer aller best eller sterkest er redselen og panikken hos noen av ungdommene, og filmen får oss mer enn noe annet til å virkelig undres over hvordan i Guds navn det var mulig at det kunne ta så lang tid før hjelpen nådde Utøya. Det er ikke til å komme fra at Poppe sender signaler til de ansvarlige for beredskapen, men det er da stort sett også det eneste spørsmålet filmen egentlig tar opp. Poppe kunne nok med stor fordel våget mere.
For i 72 minutter jaget terroristen livredde og vettskremte ungdommer på vill flukt på den lille hjerteforma øya, mens han slaktet for fote. Filmen er skånsom på det feltet. De fleste som ser filmen vet vel allerede hva som skjedde, så at dette ikke er en actiondrevet film er nok bra.
Andrea Berntzen i rollen som Kaja bærer hele den filmen på sine skuldre i form av å være filmens hovedkarakter, for selv om vi også får møte en håndfull andre rollefigurer er det først og fremst Berntzen som må berømmes for en fantastisk prestasjon. Redselen, godheten og styrken til Kaja. Alt så glimrende formidlet.
Det er litt varierende spill hos flere av de andre, selv om noe av poenget er å vise de ulike reaksjonene og sinnstemningene, men du store hvilken formidabel jobb av da 19 år gamle Andrea Berntzen.
Historien ellers blir etter mitt syn litt for…jeg vil ikke si tynn eller fjern, men det mangler noen elementer, som er litt vanskelig å beskrive. I filmens første scene fra Utøya ser vi Kaja se inn i kamera mens hun sier, “dere vil aldri forstå”. Og akkurat i det vi tror det er seerne hun henvender seg til, litt av en klisjè ville det vært, går hun “inn” i filmens univers igjen når vi ser at det slett ikke er oss hun snakker til, men til foreldrene i telefonen, foreldre som er engstelige etter å ha hørt om eksplosjonen i regjeringskvartalet.
Kajas ord kunne like gjerne vært rettet mot publikum, for Poppes film gir aldri publikum noen forståelse av hva som skjedde. Men så visste jo heller ikke ungdommene på Utøya hva det var som angrep dem, og derfor er filmens tekstplakater på slutten (og i begynnelsen), samt virkelige arkivklipp fra bombekaoset i Oslo, viktige, for å gi en forståelse.
UTØYA 22. JULI blir likevel aldri for meg en så ekstrem sterk opplevelse som jeg hadde trodd det kunne bli, selv om den fortsatt kverner litt i bakhodet noen dager etter at jeg har sett den. MEN – her kommer et par spoilere om du ikke har sett filmen – Selvsagt er det vondt, faktisk helt for jævlig, å se den unge gutten som sitter død i vannkanten mot slutten av filmen, selvsagt er det forferdelig med den gråtkvalte jenta som dør i Kajas armer mens Kaja prøver å trøste henne og holde liv i henne, og likeså er Kajas telefonsamtale til moren hjerteskjærende. Dette samt filmens sluttsekunder er kraftig kost som utfordrer publikum, og som sitter i kroppen.
En del av reaksjonenen fra ungdommene som har gått i skjul kan kanskje være vanskelig å ta inn over seg for oss utenforstående, som når noen sier at “det er ikke plass” til deg her, og lignende, når de står gjemt. Helt klisjefritt er det heller ikke, som når moren til ei jente ringer akkurat i det datteren har trukket sitt siste åndedrag.
UTØYA 22. JULI sitt aller sterkeste kort er som sagt rollefiguren Kaja, for nettopp Kaja er en billedliggjøring og personalifisering av de mange sympatiske, politisk engasjerte, flere av dem samfunnsbevisste og omsorgsfulle ungdommene som dro til Utøya en sommerdag i juni 2011, men aldri kom tilbake.
Har du ikke sett UTØYA 22. JULI ennå kan den anbefales. Jeg gir den et solid terningkast 4.
PS: UTØYA 22. JULI er nå tilgjengelig både på Blu-Ray, DVD, og digitalt kjøp hos f eks iTunes o.l.
#filmhjerte #filmsnakk #filmprat #filmer #norskfilm #erikpoppe #utøya22juli
