Filmanmeldelse: “Love, Simon” – Ungdommelig hjertevarme

17 år gamle Simon er som alle andre. Bortsett fra en ting. Han har en hemmelighet.


FILMANMELDELSE

LOVE, SIMON

USA, 2018, romantisk drama/komedie/ungdomsdrama, 1t 50m

Regi: Greg Berlanti

Medvirkende: Nick Robinson, Katherine Langford, Jennifer Garner, Logan Miller, Miles Heizer, Alexandra Shipp, med flere.

Ordinær norsk kinopremiere 15. juni. Hadde førpremiere 8. juni og vises også denne helga enkelte steder.

Sett på: Kino


Slik introduseres filmen for oss av dens hovedperson, Simon (Nick Robinson), som bor sammen med foreldrene og lillesøsteren i en forstad i USA, han går på high-school, har en vennegjeng han henger sammen med hele tida, kjører egen bil og lever et helt normalt liv.

Men han er homofil, og har ikke fortalt det til noen.

Når han en dag finner ut at en anonym gutt har postet et innlegg på skolens nettsider hvor han skriver at han er homo men at ingen vet, finner Simon en sjelevenn, og de to begynner å sende anonyme e-mailer til hverandre, uvitende om hvem den andre er, bortsett fra at de vet at de går på samme skole.

ROBINSON IMPONERER

Etter en klassisk datatabbe av Simon finner den plagsomme medeleven Martin (Logan Miller) ut av Simons hemmelighet, og starter å presse han. Hvis ikke Simon hjelper med å spleise Martin med Simons venninne Abby (Alexandra Shipp), som forresten (selvsagt) overhodet ikke er interessert i Martin, truer han med å oute Simon for hele skolen. Med denne trusselen hengende over skuldrene sine må Simon ta flere valg som kommer til å få innvirkning både for seg selv og vennene hans. Samtidig fortsetter kommunikasjonen på mail med den hemmelige vennen, som bare kaller seg “blue”, og Simon tenker mye på hvem denne personen er, han forelsker seg i denne ukjente, noe som visualiseres gjennom noen filmmatiske grep (faktisk tok det meg en stund å fatte tegninga med de gangene vi ser “Blue” 😉 ).

Nick Robinson har altså hovedrollen som unge Simon, og han leverer en ypperlig prestasjon med sitt sjarmerende og vinnende vesen. Han har dessuten en bortimot perfekt kombinasjon av akkurat den sårheten, styrken og motet rollekarakteren Simon må ha. Robinson kjenner vi etterhvert godt til fra filmer som Jurassic World, Kings of Summer og Being Charlie, men 23-åringen, som lett passerer som 17 år gammel i filmen, gjør her sin til nå beste rolleprestasjon.

Robinson pakker ut et bredt følelsesregister som gjør at han hele tiden føles ekte. Castingen av Robinson som Simon var iallefall en suksess.

SE, HUN LEVER!

Love, Simon er på mange måter naturlig nok båret frem av Robinson, ettersom han jo er filmens hovedperson som alt sentreres rundt. Imidlertid har filmen også mange flere styrker i skuespillercrewet.

Katherine Langford for eksempel. Etter å ha sett henne som “levende død”, sort of speech, gjennom 2 sesonger av 13 Reasons Why er det fint å endelig se “Hannah Baker” levende. Hadde handlingen i denne filmen vært skrevet inn i livet til Hannah i 13 RW hadde vel Hannah hatt enda en grunn? Neida. Før jeg avsporer helt her, la meg bare si at Langford spiller meget godt her, er veldig sjarmerende, og bidrar absolutt til et flott sluttprodukt, selv om rollen hennes muligens er mer anonym enn man kanskje kunne forventet, all den tid hun spiller Simons bestevenn, Leah. Og sammenligningen med serien som har gitt henne gjennombruddet er utelukkende nevnt her for moro skyld 😉

Ei jeg ikke kjente til fra før er Alexandra Shipp, som spiller Abby, som også er med i Simons lille nære vennekrets, som i tillegg består av Nick (Jorge Lendeborg Jr.) og Leah. Sammen med Robinson er Shipp filmens to sterkest kort på skuespillerfronten. Shipp har allerede flere filmer og serier bak seg, som jeg dog ikke har sett, imidlertid håper jeg ihvertfall å se mer fra henne etter dette.

Det er dessuten flere andre gode prestasjoner, og jeg nevner Keinan Lonsdale (Bram), Milez Heizer (Cal, btw enda en fra 13 RW) og Joey Pollari (Lyle), som er tre av birollefigurene vi får stifte litt bekjentskap med.

Det mer voksne publikum vil sikkert dra kjensel på velkjente Jennifer Garner og (for meg ikke så kjente) Josh Duhamel, som spiller Simons foreldre. Noe de gjør bra. Men er de bra foreldre? Jeg kan jo ikke avsløre alt heller 😉 Joda, de er jo det. Eller?

SJANGERMIX

Love, Simon er i hovedsak en romantisk dramakomedie, men med et viktig budskap i bunn, som riktignok ikke klarer helt å bestemme seg for om den vil være en komedie eller en mer seriøs coming-of-age-oppvekstfortelling. For det er mye humor i filmen, som ved et par av skolens ansatte (Tony Hale som rådgiver, og Nathasha Rothwell som tøff dramainstruktør), som er urkomiske og fremstår karikerte, nesten på grensen til tegneserieaktig, men de er festlige og genererer latter blant publikum, og da funker det også, selv om Simons plageånd Martin er i meste laget.

I tillegg bryter filmen et par ganger over i et par visuelle fortellergrep som har ren komedie i seg, men også det fungerer bra. Latteren sitter løst når vi i et knippe scener får se ungdommer avsløre for foreldre sine at de er heterofile (straight).

Filmen er på ingen måter fri for de vanlige klisjèene i slike type filmer. Her er trusler om outing av hemmeligheter, typisk high-school-på-film-skildringer, idrettsarrangementer (og wow, til og med i en scene noe så “utypisk” amerikansk som fotball! Ja, det vi kaller fotball, og som amerikanerne kaller Soccer..men jeg skal ikke gå inn på den digresjonen også ;p), festing, drittkasting, et par bøllefrø, og fine små øyeblikk av typen vi har sett mange av tidligere, og en dramaturgisk linje som følger de kjente grepene fra dramabokas ABC om hvordan lage et romantisk highschooldrama med humor, og alvor i bunn.

Det er en mainstream film, men det er slett ikke utelukkende negativt, for disse klisjèene er i store trekk ikke overdrevet eller plagsomme, men filmen trør jo verken opp nye stier eller viser mye nytt. Likevel er det hyggelig, sjarmerende og filmen er frisk nok til å ikke bli påtagende kjedelig. Forutsigbar er den nok, uten at det ødelegger. Noe lettbeint til tider må det også sies å være, og det er vel heller ikke alle reaksjonene underveis som Simon må håndtere som er like trivelige å bevitne.

Forresten er Love, Simon basert på en bok; romanen “Simon Vs. The Homo Sapiens Agenda” av Becky Albertalli. Jeg har ikke lest boka, men jeg antar at boka i likhet med filmen har de samme viktige poengene. For Love, Simon er ikke bare en historie om søk etter kjærlighet, selv om det naturligvis er et av temaene, det er og en film om å være seg selv, å finne seg selv, forelskelse, og om betydningen av vennskap. Den har en del rørende og småemosjonelle øyeblikk, mye nostalgi (?eller noe lignende…), og filmen klarer å være nær og emosjonell nok til at man rekker å bli glad i de viktigste rollefigurene, og da Simon først og fremst.

Love, Simon er likevel mest av alt en veldig sjarmerende og hjertevarm film, som Filmhjerte selvsagt anbefaler for alle som liker oppvekstsskildringer.

PS: Love, Simon har i skrivende stund 7,9 / 10 i snitt på IMDB.

♥   ♥   ♥   ♥   ♥   –

#LoveSimon #lovesimonmovie #film #filmtips #filmer #filmsnakk #filmhjerte #kino #kinotips #filmprat #filmanmeldelse #anmeldelser

1 kommentar

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg