Sesongfinalen av NRKs “Heimebane” ble akkurat så dramatisk som det måtte bli, og endte i en salig miks av gleder, tårer og fortvilelser.

Sesong 1 av Heimebanes siste episode ble et jubelbrus etterhvert, men mest av alt var episoden et prakteksempel på klubbledelse, hvor en leder og et styre viste en ryggrad, og hvor man våget å ikke la seg styre av furtne bakmenn med pengesekker. Det ble en sesongavslutning verdig for en serie som har blitt en stor “snakkis” gjennom de siste 10 ukene, og en sesongavslutning verdig for et lag og en trener som har kjempet med ryggen mot veggen et helt år.

Det og andre synspunkter om NRK-suksessens siste episode for året blir det mere av i denne såkalte “recapen” av episode 10. Bloggposten er full av spoilere, noen sleivspark og humoristiske betraktninger, så se nå endelig episoden FØR du leser videre 😀

Alle foto: Skjermbilder fra NRK TV / tv.nrk.no

Episoden starter imidlertid grå og trist. Høsten har kommet til Ulsteinvik. Det striregner, Helena (Ane Dahl Torp) gjør seg klar til å gomle nasjonalretten (grandis såklart) mens stemmen på radioen kan fortelle at Varg sliter. “Et nederlag for likestillingen” hører vi. Jada. Helena har blitt avskjediget siden sist. Michael Ellingsen har overtatt som Varg-trener, men som radiostemmen kan fortelle har ikke hans to kamper så langt ført til noen poeng.

Trenerjobben røyk, men fortsatt en mester på kjøkkenet, her anrettes retten en viss Hellstrøm sier ikke er menneskeføde 😉

Hvor veien går videre for Helena lurer hun nok på der hun sitter, og hva er vel da bedre enn å få uventet besøk av en atlasselger? For der midt i stua står plutselig selveste Stein Winge, som skal vise seg å være den mystiske “Atlasmannen” vi tidligere en episode hørte snakk om, i det som må være et av seriens mest komiske innslag så langt. Han skal prakke en dunge tunge atlas på Helena, som forståelig nok ikke føler for å kjøpe med seg 50 kilo ekstrabagasje til flyttelasset.

…og under frakken har jeg en greie, den er sååå stor! Atlasmannen på besøk.

Men det slipper hun. Atlasselgeren går han når Helena tar opp telefonen for å ringe onkel politi, men på veien ut sier han til Helena at hun får atlasene. “Det er en avskjedsgave fra meg (…) du får ha en god kveld da, Helena Mikkelsen”, sier han mutt, før serievignetten snurres igang.

På Tangsrud Arena fortsetter nedturene. Bodø/Glimt overkjører Varg. Det er begravelsesstemning hører vi TV-kommentatorstemmen fortelle. Michaels pausepeptalk avbrytes brått når en rødglødende Tangsrud dundrer inn i garderoben for å skjelle ut spillere og dryle litt frukt veggimellom. Drømmetreneren hans er vist ikke så god nei.

Oppmuntrende ord i pausen.

Helena har på sin side så smått begynt å sondere jobbmarkedet og er på Ullevaal, der Freddy dos Santos, den gamle Vålerenga-helten, viser henne rundt. Det er ledig jobb som Jenter-17-trener for Norge. Helena tviler dog hjemme i Ulsteinvik mellom pakkeskene, selv om Camilla prøver å fortelle henne at det er like bra å trene Jenter 17 som menn 40. “FK Vindfjert” er iallefall ikke noe å trakte etter mener hun.

Tja, de er jo ikke gutter  😉 (hehe, den var litt frekk, men scenen spiller jo på at Helena vil trene et herrelag)

Med Michael ved roret nærmer iallefall “Vindfjert” seg nedrykk når Sarpsborg reiser fra Sunnmøre med 3 poeng. Det er nitrist i Ulsteinvik. Noe må gjøres, og det fort. En bekymret Espen ser på en enda mer oppgitt Michael i garderoben. Har Espen en plan? Å jada.

Gjennom hele serien har Helena vært ganske hard utad, hun har slitt med å innrømme feil, slitt med å si takk og unnskyld. Men når hun får seg en prat med en fortsatt tåskadet Adrian utenfor stadion mens hun bærer ut siste rest av tingene sine fra kontoret mykner hun. Helena beklager for Adrian at hun har presset han, og sier han må begynne å spille for andre enn henne, faren, og andre som presser han. Beklager, sier hun. Når det kommer fra Helena, som vi aldri har hørt nevne det ordet omtrent, er det virkningsfullt.

Vel hjemme fortsatt midt i pakkinga får Helena uventa besøk. Mons kommer, han spør om han er den første der, Helena skjønner lite, mens Mons går og hiver på flere pølser på kjøkkenet der han ser at Helena varmer noen til seg selv.

Det blir pølsefest hos Helena nemlig. Varg-gutta tropper nemlig opp, og ber henne om hjelp til å begynne å vinne og kanskje berge plassen. Helena er forståelig nok smigret, men hun er jo ikke treneren deres lengre minner hun om, hun skal hjem, påstår hun.

Pølsefest hos Helena…

Du skal være her og koke pølser! (jada, de skal bare trekke)

– “Du skal ikke flytte du vettu”, bryter en stemme inn. Det er Michael som gjør sin entrè sammen med Espen, og Helena overtales til å i det skjulte sette opp taktikkene og kampanalyser for å hjelpe laget, mens Michael offisielt skal lede laget. Espens plan er nemlig å slik overbevise styret om å ansette Helena igjen!

Camilla er dog ikke overbegeistret over utviklingen. Hun er sliten. Ulsteinvik-eventyret har ikke blitt slik hun håpet på, og hun vil reise, men får trøst fra mamma. Endelig litt morskjærlighet der også og Helena lover datteren en varm juleferie uansett utfall av sesongen.

Skal Varg berge seg behøver de imidlertid 12 poeng på 4 kamper.

Og her løfter endelig “Heimebane” for alvor fram Helenas dyktige taktiske egenskaper, list og ledelse. Fra heimen “styrer” hun Varg til seire mot Kristiansund og Sandefjord, sistnevnte ved hjelp av litt “skittent” spill, en søkkblaut bane, ettersom hun vet at Sandefjord sliter på våte baner.

Selvsagt. Haha, for hvor ofte har man ikke hørt klubber bli beskyldt for å ha vannet banen for lite eller for mye, for å tjene på det i kamp? Artig detalj der.

Til og med en tabell dukker pinadø opp her, og den får meg til å blø litt innvendig. For like over streken kaver nemlig mitt kjære Tromsø! Oida! Tydeligvis er det fortsatt en fyr ved navn Flovik som trener laget fra nord 😉

I TV-intervju etter seieren intervjues Michael og får skryt av intervjueren. Men Michael har vokst, han har innsett at han ikke er klar for trenerjobb, og han skryter av Helena og sier det var en feil av klubben å kvitte seg med henne og at det er hennes fotball de har gått tilbake til.

I løpet av episoden ser vi også at det har ordnet seg på et vis for Michael også på sin private heimebane. Han og kona (ex-kona nå?) er på talefot, og han tar seg av ungene. Han har vokst den godeste Michael Ellingsen. Kanskje står han endelig på betong. John Carew har ihvertfall gjennom disse 10 episodene bevist at hans skuespilleregenskaper er fjellstødige, iallefall i denne type rolle. Carew er kul han, noe jeg ikke alltid har syntes. For eksempel for snart 15 år siden da han brukte knyttnevene mot en av Sunnmøres store sønner som fikk seg en kul i panna under en landslagssamling.

Forresten ble det litt pizza der i gården også.

Til dere der hjemme som gofler i dere ananas på pizzaen. Ta lærdom av dialogen over, der Michael akkurat har sagt til ungene at de skal ha pizza til middag 😉

Tilbake til Varg.

Strømsgodset venter Varg i Drammen. Varg vinner også der, etter at Michael setter seg sjøl innpå for å psyke ut godsets store stjerne, som lar seg provosere av Michaels under beltestedet-kommentarer. Straffe og rødt, og Mario dunker hjem 3 nye Varg-poeng.

Michael tok toeren-taktikken sin mot godset, det gav tre poeng…

I Ulsteinvik har Espen innkalt til styremøte i Varg. Espen og Michael kommer nok en gang sammen, og Espen legger frem planen sin. Styret, som først møter han med latter og spørsmål om dette er humor, blir “månebedotten” når Espen forteller dem at de har fått inn en jobbsøknad fra en Helena Mikkelsen, som mener hun er rett kvinne for trenerjobben. De blir ikke mindre kjevedroppende når så Michael kunngjør at han trekker seg som trener.

De spør om Espen spøker.

Det gjør han ikke.

Oi så sint!

En betenkt Tangsrud ankommer også møtet, og er langt fra villig til å bli med på å ta Helena inn igjen som trener. Han snakker, sikkert oppriktig, om betydningen av lagets verdi for byen, at det er fotballen som er noe de har felles som gjør at samfunnet “kan stå han av”, han snakker om en vanskelig tid på verftet han eier, om alt han har lagt ned i klubbdriften og om hvordan kanskje hans sponsing har gjort at mange dyktige ansatte må sies opp på grunn av nedgangstidene. Tangsrud har vært en sjitsekk gjennom serien mot Helena, men jeg forstår likevel noe av hans ståsted. Han vil selvsagt det beste for klubben.
Selv om han underveis i sesongen har hatt noen poenger som har vært både fullt forståelige og et par ganger også på sin plass, har han dog fremstått som en nærmest patriark over klubben, som lite villig til å lytte til andre enn sin egen (etter hva jeg har skjønt påklistra og av flere utskjelte sunnmørs-)stemme. Han har dessuten fra dag 1 vært iskald ovenfor Helena, noe som ikke har gitt fyren mye symnpati fra de tusen hjem. Bjarte Hjelmeland har vært glimrende i rollen uansett.

Han stopper imidlertid ikke der herr Tangsrud, som gjør det klart at hvis styret ansetter Helena igjen trekker han seg ut av alt som sponsor.

Han vil ikke være med på det mediesirkuset de er iferd med å utsette klubben for, gneller han.

Styret slites mellom Tangsrud sine midler og Espen og Michaels beretning om hvordan klubben er i ferd med å berge plassen. De har nemlig selvsagt nå blitt informert om at de gode resultatene nylig kan krediteres Helena.

Espen er sterk nå, når han med pondus og kraft snakker om lidenskap, om glede og vilje. Om hvordan klubb han vil at Varg skal være, om hvordan Helena er en av dem, om hvordan han er sikker på at de får inn nye sponsorer, særlig hvis Helena ansettes igjen.

Helenas telefon ringer. Det er Espen. – Vi greide det, smiler han. Helena er Vargs nye trener, igjen!

Og Nærelven rykker opp til 2. divisjon! LOL Foto: Nrk….eeeeh, eller var det TV 2?

TV 2-sporten bryter inn med de sjokkerende nyhetene om hvordan fotball-Norge nok en gang har blitt rystet av en sjokkbølge. Denne gang av at Varg har ansatt treneren de sparket for bare 2 måneder siden. Varg har innsett at de gjorde en feil.

Cred til TV 2 her forresten, som lar seg bruke i serien, det gav litt ekstra piff at det ikke var en “traust” nyhetsbulletin fra NRK som kom med “breaking news” til folket. I serien har vi også sett ekte aktører som VG, Eurosport og lokalavisa i byen trekkes med i handlingen, noe som er et pluss for følelsen av ekthet.

Foran skjermen formelig moillkoser jeg meg her i episoden. Muligens ikke helt reelt akkurat denne prosessen, men du allverden så artig og flott. Espens tale om klubbverdier og hvordan drive klubben står også som et av seriens høydepunkter.

Det er som om et års regnvær er over i Ulsteinvik og på Tangsrud Arena. Helena stråler! Det er latter og et humør som sjeldent før i gardeoben, og når Helena gjør comeback i garderoben møtes hun av applaus! Nydelig! Når hun attpåtil kommer inn og skryter av hvor herlig det er med en til hver tid 18 kjekke halvnakne mannekropper å se på stiger temperaturen enda noen hakk. Hehe.

Chippendales, avdeling Ulsteinvik

Ja noen frynsegoder må man ha som trener

Det er siste kamp. Varg tar imot Molde. Varg må vinne. De må også ha hjelp, og ikke fra hvemsomhelst. Jævla Ålesund må nemlig ta poeng fra Glimt  for at Varg skal komme på trygg grunn.

Helenas evner som motivator har heller ikke i løpet av sesongen kommet frem i særlig grad, men i denne siste episoden briljerer jo dama! Hun holder en flammende selvsikker garderobeprat med gutta før det braker løs, hvor hun sier de kommer til å skuffe publikum som er der for spenning til siste slutt. Det kommer nemlig ikke til å bli spennende sier hun, vi kommer til å vinne overlegent, maner hun, og gutta tror på henne. Adrian er også tilbake etter tåskaden han påførte seg selv.

Og så kommer den. Kommentaren vi har venta på fra episode 1. Selvsagt kom hun til å si det.

STEIKJE BRA!, setter hun i med bravur.

I sesongens siste kamp kom det, uttrykket hun sa hun aldri kom til å si 🙂

Eddie er fornøyd 😀

Eddie

Kampen blir enveiskjøring. Varg gruser sølvjagende Molde hele 4-0. Glede glir raskt over i til fortvilelse når meldinger fra Ålesund tikker inn om at Glimt har tatt ledelsen. Varg er nede, med mindre Aalesund utligner. Kampen på Tangsrud Arena er over, mens det fortsatt spilles i Ålesund.

Speakeren setter lommeradioen inntil høytaleranlegget og vi hører innspurten fra Ålesund, og selvsagt blir det drama når vår gamle venn Eivind Brattskjær, som Helena tvang til å selges til nettopp Aalesund, slår ballen inn i feltet på overtid, og det ender med straffe.

En straffe som hvem andre enn Brattskjær skal ta. Scorer han berger Varg plassen.

Han dundret ballen i nordlandsgarnet, bye bye Glimt, lenge leve Varg!

På Tangsrud Arena utspilles euforiske jubelscener. Helena løftes på gullstol. Det er bluss og røyk. Muligens en liten tear of joy* i øyekroken min også.

Supporterlederen Jostein viser fram sine blanke tenner for Espen

Høyt svever dem, og blide er de, de kvinnelige eliteserietrenerene.

Som fotballsupporter som har vært ute en vinterdag før i nedrykksstrid vet jeg nemlig hvilken lykkerus som strømmer gjennom kroppen når alt berges i siste liten. Det er pur rus.

Men du hellige jul da, det var jo selvsagt som skrevet i stjernene, iallefall i manus, haha, at Brattskjær på en eller annen måte skulle bli helten.

(* Selv om vi faen ikke fikk vite om Tromsø berget seg!!!)

Helena må ta seg en pust i bakken fra jubelen, og feirer i spillertunnellen med en snus. Den er deg vel unnt nå 😉

Dramaet er derimot ikke over, for dagen blir veldig ambivalent for Helena når hun kommer hjem, lykkelig, trøtt og sliten, og ikke finner Camilla.

I løpet av episoden har vi sett Camilla fikse vennskapet med godgutten og humørsprederen Nils igjen, og vi har sett henne slites mellom det å skulle bli i byen og ønsket om å dra. Hun har visst ikke hatt så mye kontakt med Adrian heller i det siste. Ulsteinvik har ikke noe å by henne. For når Helena kommer hjem finner hun etterhvert et varmt brev fra datteren, hvor hun forteller at hun drar.

Camilla fant seg aldri til rette i Ulsteinvik, selv ikke med strender som dette…

Helena rakk aldri helt å forstå datterens lengsler og problemer underveis i sesongen. Forståelig nok i grunn, dama har hatt sitt å stri med sjøl. Nå må de klare seg uten hverandre, men Helena vet at datterens støtte har hun iallefall.

Det knaker i gangen. Helena reiser seg og håper det er Camilla som har ombestemt seg. Det er Adrian, som spør om ikke Camilla er der. Det er hun ikke. Han kom for seint denne gang han også.

Og der forlater vi Helena Mikkelsen for i år. Lykkelig over fortsatt Varg-jobb og berget plass, men i tårer over at datteren har reist.

Helena vender imidlertid  tilbake på skjermen neste år i Heimebanes sesong 2, som nå er under produksjon.

Forlater Tangsrud Arena gjør vi også. For godt.

I episodens siste sekunder ser vi Espen og Eddie skue opp mot tribunene på Vargs heimebane. De ser ikke misfornøyde ut. Der oppe skrues stadionskiltet med “Tangsrud Arena” ned, og erstattes av et nytt, med påskriften “Ulsteinvik Stadion”, før den nostalgipregede og velklingende vignettmusikken jeg har gått med på hjermen noen uker leder oss ut av sesong 1.

Det er nye tider i Ulsteinvik. Hvordan de tidene ser ut må vi imidlertid vente til neste år med å få se.

 

Sesong 1 av Heimebane er dermed over. For å oppsummere har det vært en serie som etterhvert har levert varene. Det har vært godt TV-drama. Ikke alt har vært realistisk, men i den store sammenhengen får vi se gjennom fingrene med det. Dog håper jeg detaljer som i år har vært et irritasjonsmoment er pusset på til neste år, som tilstrekkelig antall spillere i garderobe og treningsfelt, synlig støtteapparat og en litt mer synlig klubbstruktur. Lukter vi cupsuksess eller medaljer i det fjerne neste år?

Hvilke nye utfordringer og problemer for vår kvinnelige trenerheltinne kan serieskaperne klare å trylle opp av hatten? Kan det komme spillere som ikke respekterer en kvinne som trener? Sponsorer? Tangsrud? Kan det bli Europacup for Varg? (Regelen som kan gi en nasjons Fair Play-vinner Europacupspill kan åpne for det). I et kryptisk klipp på Axel Bøyum (Adrian) sin profil på Instagram har jeg sett Mons og Otto intervjues på engelsk etter kamp, hva kan det tyde på? Dessuten skal vi iallfall til Lerkendal neste år 😀 Får vi endelig grunn til å kunne synge “For Varg har banka ærrrR B Kåååå, å hei å hei å hei å hå åå”? 😉

Sesongen har ellers tatt oss med på en reise som har servert temaer som ikke bare omhandler fotball. Det har vært utroskap og vennskap, uvennskap og kjønnsroller. MeToo ble det så det ljoma etter i episodene der Jævla Ålesundstreneren grabba Helena i skrittet, med påfølgende mediestorm, og vel egentlig også når Camilla gav opp drømmen om å jobbe på restauranten hun var ansatt som ryddehjelp på, vi har vært innom psykiske problemer og skildringer om hvor galt det kan gå når foreldre presser ungene sine inn i et bilde de selv ser barna sine i, og vi har blitt kjent med noen sterke rollefigurer, som Helena, Espen, Camilla, Adrian, Michael etterhvert, Eivind Brattskjær, ekle Tangsrud, Otto, Mons og resten av gjengen.

Så da var det slutt, hva skal man nå ta seg til om søndagene?

Kanskje litt ekte fotball? 😉

Også må vi våge spørsmålet; trenger Varg en slankere keeper?  😉

Les også de tidligere episodeomtalene og “recap`ene”:

Episode 1 og 2 – Uavgjort på Heimebane

Episode 3, 4 og 5 av Heimebane

Episode 6 – Borteseier!

Episode 7 – Frekk, selvopptatt, arrogant og feig

Episode 8 – Den som takler presset

Episode 9 – Dommerjævel!

#NRK #Heimebane #heimebanenrk #nrk1 #nrktv #tvserier #VargIL #Varg #helenamikkelsen #seriesnakk #serieprat #serier #filmhjerte