Death Wish – forutsigbar blodsuppe

Nyinnspillingen av 70-tallsvoldsorgien “Death Wish” med Bruce Willis som hevneren tar en sikker plass i rekken over totalt unødvendige nyversjoner av filmer som best hadde holdt seg på historiens skraphaug. I det minste havner denne der.


FILMOMTALE:

DEATH WISH
USA, 2018,  action, 1t 47m
Regi: Eli Roth
Med: Bruce Willis, Elisabeth Shue, Dean Norris, Vincent D`Onofrio, med flere


Regissør Eli Roth er kjent for å stå bak filmer og serier med horror, mye vold og blod, og også denne gangen blir det nok blodsytgytelser til å holde et helt sykehus i voldsherjede Chicago i full drift. Jeg husker egentlig ikke så veldig mye av den originale Death Wish-filmen fra 1974 med steinansiktet Charles Bronson i hovedrollen, men heldigvis har den nye versonen blitt en, slik jeg erindrer den originale, noe mer seervennlig opplevelse, en litt snillere versjon kan man vel si, dog uten at det hjelper på helhetsinntrykket.

I Death Wish transformeres en fredfull familiefar til en gatestreifende drapsmaskin på selvtekt-tokt etter at familien hans har blitt utsatt for et innbrudd med dødelig utfall.

Bruce Willis spiller kirurgen Paul Kersey som en dag får føle storbyens økende voldsbølge på kroppen når hans datter og kone blir angrepet og skutt i hjemmet deres. Litt etter litt innser Paul at den eneste måtren å oppnå rettferdighet på, er ved å selv jage gjerningsmennene, og i takt med at den hetteskjulte hevneren rydder gatene for kriminelle diskuteres det time inn og time ut i media om den ukjente som har tatt loven i egne hender er en “hero” eller “Zero”. Med politiet alltid et lite hakk etter seg får det rulle og gå mot et veldig forutsigbart og lite originalt klimaks.

Filmens beste parti er frem til hevntoktene begynner, for derfra og ut begynner graden av kjedsomhet og blodsprut å bli påtagende plagsom.

Som sagt føles Death Wish anno 2018 som en noe roligere affære enn 1974-versjonen, noe som er befriende i grunn. Paul, altså denne gang spilt av Bruce Willis, fremstår nemlig som ganske mykere i kantene enn hva jeg husker Bronson tilførte karakteren (som den gang vistnok var arkitekt). Imidlertid blir også det litt av filmens problem, rett og slett fordi Willis ikke fremstår verken som troverdig nok som livreddende kirurg når det drar seg til, som sørgende eller som hevner. Jeg har aldri likt Bronson noe særlig skal sies, jeg er heller ingen fan av filmen fra 1974, og jeg digger forsåvidt Bruce Willis. Jada, selv om mannen har kaskader av lort på filmografien sin, og selv om jeg skal sette et stort kryss i taket den dagen han blir nominert til en Oscar, så er han severdig som regel. Jeg skal likevel glatt innrømme at Willis ikke fyller denne rollen særlig.

Bruce Willis stars as Paul Kersey in DEATH WISH, a Metro-Goldwyn-Mayer Pictures film. from EPK.tv

For der Bronson i sin tid med sitt iskalde tryne og manglende mimikk glatt kunne passere som en hevntørstig følelsesløs vigilant, som tar loven i egne hender, føles Willis sin i denne filmens tidlige fases vennlige fremtoning som noe malplassert for det han utvikler seg til. Fra å aldri ha tatt i et våpen er han etterhvert et vandrende våpenarsenal og kruttønne klar for å gå av rett i trynet på de han jager. Særlig, liksom. Jeg syns og han blir for “laidback” og nesten tørrvittig, og litt for fredfull utad ellers. Sorgprosessen hans er heller ikke allverdens å skryte av, jeg har sett folk sørge mer over å ha mistet bussen hjem enn det følelsesregisteret Willis har fått utdelt av manusforfattere og instruktører. Jeg vet at det finns de som mener Willis er noe av det trasigste de kan se på en skjerm, til de sier jeg god bedring, for uten Willis ville jeg aldri tatt i denne filmen, og selv om Bruce`rn ikke akkurat utløser jubelbrus er det likevel han som løfter filmen fra å gå til bunns.

Manus er nemlig hullete og grått, noen spede forsøk på å tilføre litt humor til tross, handlingen spekulativ så det holder, og med en del klisjèer, som samtidig trekker opp litt faktisk, i og med at det gjør handlingen lysere.

Filmen kunne selvsagt valgt å rette fokus på våpeneldoradoet og voldskriminaliteten som desverre alt for ofte herjer USA, men den som forventer noe slikt av filmen vil nok skuffes kapitalt, for Death Wish blir aldri mere enn en voldsforherligende smørje. Skuespillerprestasjonene er som man kan forvente av denne type historie. Nokså overfladiske. Vincent D`Onofrio som Pauls bror, Elisabeth Shue som fru Kersey, og Dean Norris (han har noen småmorsomheter) som politietterforsker i de mest fremtredende birollene gjør seg ikke direkte bort, men de er glemt i det øyeblikk rulleteksten starter.

Det er også filmen.

♥   ♥   –   –   –   –

#DeathWish #brucewillis #filmer #film #filmhjerte #filmanmeldelse #filmomtale #filmomtaler #filmanmeldelser #filmsnakk #filmprat

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg