A Quiet Place – Lyder til å dø av!

Tenk deg et dunkelt belyst rom en gang i en dyptopisk fremtidsvisjon. En kopp faller i gulvet. Den knuses ikke. Men den lager lyd. Sekunder  senere dør du.

---

FILMOMTALE/ANMELDELSE

A QUIET PLACE

USA, 2018, Grøsser/horror/thriller, 1t 30m
Regi: John Krasinski
Med: John Krasinski, Emily Blunt, Noah Jupe, Millicent Simmonds, Cade Woodward og Leon Russom

Aktuell: Går for tiden på norsk kino, norsk premiere var 6. april

Sett på Aurora Fokus kino sal 1

---

Omtrent slik er premisset for regissør og hovedrolleinnehaver John Krasinskis nye grøsser A Quiet Place, en grøsser hvor hver minste lille for høye lyd kan få katastrofale følger. I nær fremtid i et apokalyptisk samfunn har nemlig blodtørste monstere utslettet det meste av menneskeliv. Monsterene regerer på lyd, de dreper på få sekunder, og etterlater seg kun øde og folketomme spøkelseslignende bebyggelser. Menneskene må derfor leve i taushet, lage så få lyder som mulig og holde kommunikasjonen primært på tegnspråk, hvisking og mimikk.

Slik er det med familien vi møter i et forlatt samfunn som vitner om at noe har skjedd nesten over natta, en familie bestående av far, en gravid mor, og deres tre barn, to unge gutter og ei døv jente. Gjennom filmen må den lille familien kjempe for å holde seg og hverandre i live, vel vitende om at lydnivået deres må holdes på et minimum. Hvis ikke går de en voldsom skjebne i møte.

Når mor i familien er gravid med nært forestående fødsel på kalenderen tilspisser det situasjonen deres ytterligere. For hvordan holde et spedbarn fra å gråte og lage lyd, hvordan unngå smertehyl ved fødselen, eller når en spiker tres inn i foten?

Filmens historie er enkel i all sin subtilitet, og nettopp det er med på å gjøre at man som publikum føler spenningen fra start til mål. For hver lille lyd har en funksjon. Noe vi smertelig får erfare i en av filmens tidlige, og mest grusomme, scener.

(Spoiler – Teksten er skjult med lys skrift, marker området frem til bildet, som ikke har med røpingen å gjøre, eller la være for å bevare spenningen)
– Når jeg så denne scenen hvor altså den yngste sønnen på 4-5 år ble tatt følte jeg og sikkert andre og under oppbyggingen at noe fælt ville skje (selv om jeg skvatt noe jævlig når monsteret tok sitt uskyldige offer), men se på rekkefølgen familien går i, det er nemlig lite troverdig gitt faren de vet lurer bak hver busk at den minste sønnen på bare 4-5 år tusler bakerst, ute av syne for de andre som går med ryggen mot han. Scenen gav oss en grusom beskjed om konsekvensene av å lage for høy lyd og satte på mange måter premisser for den videre gangen for familien, særlig forholdet far-datter, som til slutt i filmen blir en anelse klisjèfull pga dette. Scenen er sikkert “nødvendig” for å forankre den videre fortellingen, men jeg syns den var trist…

(Spoiler slutt. Anmeldelsen fortsetter under bildet)

Emily Blunt i A Quiet Place

På enkelte områder føles nok A Quiet Place som klassisk grøss, med uhyrer i mer eller mindre Aliens-form, en familie som kjemper mot de djevelske kreftene, i et samfunn hvor meneskene er de jaktede. Noen linjer kan sikkert trekkes til eksempelvis forfatter Cormac McCarthy sin fortellerstil som er filmatisert i The Road (2008), hvor det riktignok ikke var den type skapninger som her.

A Quiet Place skiller seg likevel ut i grøssesjangeren, med sin stillhet, og oppfinnsomme måte å leke med publikums opplevelse av de ulike lydene. Filmens spenning spiller på frykten som ligger i menneskeskapte lyder, helt hverdagslige sådan, som for eksempel et leketøy, et vekkerur, ting på bordet som kan falle i gulvet, eller andre lyder du aldri tenker særlig over. Man har dog ikke helt stolt på at dette alene skal bære publikums grøss, for ved hjelp av skummel og klassisk skrekkfilm-soundtrack legges noen ekstra lydeffekter på for å lede oss inn i redselen. Noe som forøvrig funker. Selv ser jeg nokså lite grøssere, men denne filmens premiss trigget meg helt fra første stund, da A Quiet Place er en type grøsser som spiller mer på frykten av det du ikke ser, enn på nødvendigvis konfrontasjoner med digre slimete monstere fra Helvetes verste strøk.

Det er frykten i ansiktsuttrykkene, frykten i stemmeleie (nå er det lite bruk av ord i filmen da) og frykten for hva som Kan skje dersom man ikke konstant er bevisst sine handlinger. Jeg skvatt skikkelig til noen ganger i kinosetet, noe jeg sjelden gjør, og da har denne type film klart ett av sine viktigste punkter, noe som er morsomt å registrere.

Det skal ikke legges skjul på at A Quiet Place krever at publikum holder kjeft under filmens gang. Slafsing, fnising og småsnakk vil nemlig garantert legge en demper på opplevelsen. Heldigvis for min del var det et veloppdragent publikum som bivånet filmen i salen jeg besøkte denne kvelden, og dermed legegr man så godt merke til vinden i gresset, hvert lille knirk, og den nerven som hele tiden ligger syltynt i bunn.

Noah Jupe, Millicent Simmonds og John Krasinski

Filmen har et godt manus, selv om det naturligvis inneholder noe å plukke på da det jo er en slags sci-fi i historien, med monstere som angriper, og noen forklaringshull føler jeg, men historien er stramt fortalt og med smarthet. Skuespillerprestasjonene er også upåklagelige. Særlig imponert er jeg av purunge Noah Jupe (Suburbicon, 2017) som spiller den eldste sønnen. Den omlag 12-13 år gamle Jupe gir frykten og redselen et ansikt som aldri sprekker på troverdighet. Her har vi virkelig et talent som forhåpentligvis blir å se mere av fremover.

Faren spilles på troverdig vis av regissøren selv, John Krasinski, kjent fra TV-serien The Office (USA) og filmen 13 Hours: The Secret Soldiers of Benghazi (2016), mens en knakende god Emily Blunt er den gravide moren. Datteren er det Millicent Simmonds som spiller. Rollefiguren er døv, noe som gir et ekstra element av frykt, siden hun ikke er istand til å høre farene som truer. Ved første øyekast hadde jeg litt mer problemer med å sette meg inn i hennes rollefigur, men når jeg har hatt tid å tenke over filmen fremstår prestasjonen hennes som veldig sterk. Simmonds er for meg et helt nytt bekjentskap, men hun spilte også døv i Wonderstruck (2017) har jeg lest.

At handlingen i store trekk utspilles i landlige og tilsynelatende fredfulle omgivelser gir litt ekstra krydder over vissheten om farene som lurer. Filmen er intet visuelt mesterverk, men på lydsiden er dette bortimot eksepsjonelt og utført nærmest med millimeterpresisjon. Lydmiksen er utvilsomt denne filmens store kraft, i all sin nedtonethet. I kategorien for lydmiks og lydredigering bør A Quiet Place være Oscar-kandidat når den tid kommer neste år.

Krasinskis verk er ikke like godt eller genialt som fjorårets genistrek Get Out fra Jordan Peele var, men representerer likevel i likhet med den noe litt nytt. Krasinski har dog ingen annen agenda i filmen enn å formidle frykt og få publikum til å kjenne rollefigurenes redsel og desperasjon på kroppen, uten noe underliggende motiv eller budskap (jada, du finner selvsagt budskap hvis du leter, som familiesamhold, leve på naturens premisser o.l.). Filmen er på sitt beste når vi aner at roen kan senke seg bittelitt. Men så skjer det noe. Eller når den opp i sitt dystre bakteppe også formidler fremtidshåp og normalt familieliv.

Det er noen av grunnene til at A Quiet Place er et stille helvete, som gir frysninger nedover ryggen og spontane rykk i kroppen.

♥   ♥   ♥   ♥   ♥   –

#AQuietPlace #aquietplacemovie #film #filmtips #kino #kinotips #filmsnakk #filmanmeldelse #filmomtale #filmprat #NoahJupe #EmilyBlunt #JohnKrasinski #MillicentSimmonds #grøsser #skrekkfilm #grøsserfilm