Phantom Thread er årets kanskje mest ukjente Oscar-nominerte film.

FILMOMTALE/OSCAR-SNAKK

PHANTOM THREAD

Rom. drama, USA, 2017, 2t 10m
Regi: Paul Thomas Anderson
Med: Daniel Day-Lewis, Vicky Krieps, Lesley Manville m.fl.

I en hovedsaklig stillferdig, kostyme- og dialogdrevet film serveres vi rikelige posjoner som smaker både Hitchcock og Roald Dahl (!), lettere sadisme og følsomt kammerspill, alt i et luksuriøst og smakfullt bakteppe. Man får visse følelser av mytologiske undertoner og selv om Phanton Thread er et i utgangspunktet romantisk drama utvikler historien seg etterhvert mer og mer mot et noe underlig kammerspill som fanger seernes oppmerksomhet på en smått fascinerende måte. Jeg skal innrømme at jeg nok ikke henger helt med på vrien i sluttfasen, i den forstand at jeg ikke helt forstår sånn umiddelbart, så den gav meg noe å tygge på 😉

Historien er satt til 1950-årenes England der vi møter den hyllede motedesigneren og skredderen Reynolds Woodcock, som kler opp byens sosietetskvinner, og som blir betatt av en ung kvinnelig servitør som han starter å jobbe med. Woodcock har sine strenge særegne og bestemte selvpålagte rutiner, metoder og ritualer som ikke kan forstyrres, men den nyankomne river opp i dette mønsteret for “den evige ungkaren” Woodcock. Til tross for den kvinnebedåreren han er, har han nemlig aldri hatt for vane å slippe noen tett innpå seg. Før nå. Et forhold oppstår naturligvis, og som en slags ironisk miks av hovedpersonens virke og forholdet som utvikles, kan man tenke på filmens tittel som en slags allegori, en fantomtråd dem imellom som binder dem sammen, hvis den forklaringa gav noen mening?

Daniel Day-Lewis bekler hovedrollen som Reynolds Woodcock, en rolle han fyller til fingerspissen. Rollen er absolutt verdig den Oscar-nominasjonen han har fått, men jeg plasserer han likevel helt klart bak trioen Chalamet, Kaluuya og Oldman på min personlige rangering over årets nominerte for beste mannlige skuespiller. Day-Lewis gjør i alle fall en overbevisende prestasjon, og har en stoisk ro over seg i store deler som kler han godt, og som gjør kontrastene flotte til de scenene hvor rollefiguren er frustrert, sint og plaget.

Daniel Day-Lewis hevder at han med Phantom Thread gir seg som skuespiller. Snakker han sant vil det bli et savn, men han gir seg i hvert fall isåfall på topp. Selv om rollen hans som motedesigner ikke er den største utfordringen han har bestått, er han bunnsolid i rollen. Day-Lewis må da også regnes som en av vår tids store filmstjerner, med ikke mindre enn tre Oscar-priser på merittlisten, og seks nominasjoner.

Glimrende og uhyggelig godt spill er det av hans kvinnelige motspiller, Vicky Krieps, som er både forførende, sjarmerende, søt, og boooom; utspekulert, slu og eiesyk. Nærmest som en femme fatale, eller noe slikt. Krieps, som er et helt nytt bekjentskap for meg, ble desverre ikke Oscar-nominert. Det ble derimot Lesley Manville, som har rollen som Cyril Woodcock, Reynolds søster som bor sammen med han og er Reynolds`høyre hånd i motearbeidet. Hennes nominasjon må sies å være overraskende, for selv om hun gjør en mer eller mindre upåklagelig rolle som den noe kalde og beskyttende søsteren, syns jeg ikke det er noe Oscar-materiale.

Regissør Paul Thomas Anderson, nominert for beste regi, står selv for filmingen, som er utført på nennsomt og smakfullt vis. Muligens er det en litt for innelukket stil over filmen, imidlertid er det også et pluss siden det gir en mer presset stemning. Likevel føles det litt som et teaterstykke iscenesatt for fjernsyn, ved noen tilfeller. Uansett fanger kameraet opp mange delikate detaljer og har en kameraføring som gjør filmen behagelig å se, og flere av scenene utendørs er riktig så pene og tiltrekkende. Filmens soundtrack, nominert til Oscar for beste originalmusikk, som i all hovedsak består av klassiskinspirerte toner, er skrevet med stor presisjon av Jonny Greenwood fra Radiohead. Filmmusikken utfyller scenene godt, selv om det noen ganger kan bli for mye, men musikken er med på å forme filmens stemning, enten det er de tense og mer “intense” delene av filmen, eller de roligere sekvensene.

Begge disse Oscar-nominasjonene, samt den for beste kostymer og mannlige hovedrolle, er filmen vel fortjent. Faktisk tror jeg også at filmens sterkeste kort med tanke på å dra til seg en Oscar-pris ligger i kategorien for beste kostymer. En film om en skredder som designer antrekk for overklassen i 50-årene der altså, joda, det kan fort bli en pris for det.

Jeg sliter litt innledningsvis i filmen med å bli riktig hektet og dratt med i historien, det går litt trått kan man vel si, men det løsner etterhvert som vi kommer et stykke ut i filmen, hvor det starter å bli mer interessant, og forholdet mellom hovedpersonene blir kjøligere. Hvis det nå er det det blir? Det er som et platonisk forhold, men likevel ikke.

Nettopp dette at forholdet kjølner noe bidrar til at jeg må fordøye og tygge litt mer på slutten for å helt skjønne de psykologiske aspektene som helt klart er underliggende (jeg sliter litt med å henge med i dialogen noen ganger og siden jeg så filmen uten verken norsk eller engelsk tekst, uten at jeg føler jeg har gått glipp av vesentlige ting av den grunn). Slutten ble ikke akkurat slik jeg hadde forestilt meg, men det likte jeg.

Phanton Thread er en overraskende og velspilt film, med mange sterke og skreddersydde kort, imidlertid blir det for meg ikke riktig engasjerende nok til å havne på mer enn fire sterke filmhjerter (altså et solid terningkast 4).

Kinogjengere i Norge må forøvrig vente enda en stund på Phantom Thread. Den har nemlig ikke ordinær norsk premiere før i midten av april.

♥  ♥  ♥  ♥ – –

Bildemontasje lisensiert fra: adrenalina / yayimages.com

FILMHJERTES OSCAR-O-METER

(Rangering av de jeg syns fortjener Oscar, og ikke sannsynlighetsgrad som vinner. Link til anmeldelser av filmene)

Beste film

1. CALL ME BY YOUR NAME (terningkast 6)
2. DUNKIRK (terningkast 6)
3. GET OUT (terningkast 5)
4. THREE BILLBOARDS OUTSIDE EBBING, MISSOURI (terningkast 4+)
5. DARKEST HOUR (terningkast 4+)
6. PHANTOM THREAD (terningkast 4+)
7. LADY BIRD (terningkast 4)
8. THE SHAPE OF WATER (terningkast 2)

Ikke sett ennå:
The Post

Alle de fire øverste kan forsvare en pris for beste film (ja, også 5, 6 og 7 er gode filmer men ikke vinnermateriale. Faktisk er det lenge siden jeg har likt så mange av de nominerte såpass godt som i år). Det sies at forhåndsfavoritten til å vinne er The Shape of  Water, med Get Out som utfordrer. Filmene uten regissørnominasjon vinner trolig ikke (CMBYN, TBOEM, DH, og TP), Dunkirk mangler antagelig nok fremtredende enkeltprestasjoner foran kamera, Lady Bird er for enkel som vinner, PT er nok også litt for enkel som vinnermateriale og med for lite blest rundt seg.

Da står vi igjen med Get Out og The Shape of Water. Sistnevnte, som er noe ekte søl, vinner antagelig, ubegripelig nok, men Get Outs tydelige signaler mot rasisme (samt friske fortellergrep) kan gjøre den aktuell som vinner, særlig siden USAs politiske ledelse er som den er, og i så måte kan også The Post være en dark horse som vinner, i en tid da USAs president angriper pressen med sine spasmiske fake news-anklager på repeat. Oscar-akademiet sies dessuten å ha en større variasjon i sammensetningen aldersmessig og på andre områder(?) enn før (utvidet/flere yngre stemmegivere, etc). Men man vet liksom aldri. Moonlights seier i fjor var en stor positiv overraskelse, så en liten mulighet for Call Me By Your Name er det kanskje, eller Three Billboards, som er litt erkeamerikansk.

Beste regi

1. Jordan Peele, Get Out
2. Christopher Nolan, Dunkirk
3. Paul Thomas Anderson, Phantom Thread
4. Greta Gerwig, Lady Bird
5 Guillermo del Toro, The Shape of Water

Her syns jeg det er åpent om hvem jeg syns fortjener regiprisen. Peele den som overrasket meg mest positivt med en veldig spesiell film, men også Nolan fortjener prisen for sitt episke krigsmesterverk, og Gerwig viste mye godt med Lady Bird. Anderson overrasker også positivt med en karakterdrevet film. Desverre er det derimot del Toro som av mange nevnes som forhåndsfavoritten her. Helt uforståelig forøvrig. Heldigvis er del Toro en likanes og sympatisk fyr, så jeg

At ikke Martin McDonagh ble nominert for Three Billboards-filmen er en overraskelse her, og mange, meg inkludert, ville nok definitivt også sett Luca Guadagnino (Call Me By Your Name) her. Sistnevntes fravær her er direkte ufint. Steven Spielberg er også en flere har nevnt som savnet her, for hans The Post.

Beste mannlige hovedrolle

Gary Oldman vinner nesten garantert denne, men min personlige Oscar-favoritt er uansett Timothèe Chalamet, tett fulgt av Kaluuya og deretter bittelitt bak de to, en strålende Oldman. Alle de tre er alldeles glimrende. Day-Lewis er også som nevnt veldig god og fortjener nominasjonen.

1. Timothée Chalamet (Call Me By Your Name)
2. Daniel Kaluuya (Get Out)
3. Gary Oldman (Darkest Hour)
4. Daniel Day-Lewis (Phantom Thread)
5. Denzel Washington (Roman Israel, Esq.).

Beste kvinnelige hovedrolle

1. Margot Robbie (I, Tonya)
2. Frances McDormand (Three Billboards Outside Ebbing, Missouri)
3. Saoirse Ronan (Lady Bird)
4. Sally Hawkins (The Shape of Water)

Ikke sett ennå: Meryl Streep (The Post)

Det er for meg dødt løp mellom Robbie og McDormand. Begge fortjener virkelig Oscar, men kanskje syns jeg Robbie var ørbittelite bedre? Ronan var også veldig hyggelig å se i Lady Bird. Hawkins er derimot skandale som eventuell vinner. Her er jeg uansett nokså sikker på at det blir McDormand som vinner (om da ikke Streep storimponerer?).

Beste kvinnelige birolle

1. Allison Janney (I, Tonya)
2. Mary J. Blige (Mudbound)
3. Laurie Metcalf (Lady Bird)
4. Lesley Manville (Phantom Thread)
5. Octavia Spencer (The Shape of Water)

Jenney klart best i min bok, men Blige og Metcalf også veldig sterke, og jeg blir ikke lei meg hvis en av de vinner heller. Spencer-nominasjonen er bare vås, og burde lett vært erstattet av for eksempel Holly Hunter (The Big Sick) eller kanskje noen fra The Florida Project. Manville spiller greit nok, men her kunne nok noen andre gått foran henne i køen.

Beste mannlige birolle

1. Sam Rockwell (Three Billboards Outside Ebbing, Missouri)
2. Willem Dafoe (The Florida Project)
3. Richard Jenkins (The Shape of Water)
4. Woody Harrelson (Three Billboards Outside Ebbing, Missouri)

Ikke sett ennå: Christopher Plummer (All The Money in The World)

Sam Rockwell suverent best her. I denne kategorien burde verken Dafoe, Jenkins eller Harrelson vært med, selv om både Dafoe og Harrelson er gode. Navn som skammelig her er forbigått er f eks Armie Hammer og Michael Stuhlbarg.

Beste originalmanus

1. Jordan Peele (Get Out)
2. Greta Gerwig (Lady Bird)
3. Emily Gordon og Kumail Nanjiani (The Big Sick)
4. Martin McDonagh (Three Billboards Outside Ebbing, Missouri)
5. Guillermo del Toro og Vanessa Taylor (The Shape of Water)

Her håper jeg mest på Peele, men både Gerwig, Gordon / Nanjiani (sistnevnte spiller også hovedrollen i filmen) og McDonagh kan absolutt fortjene denne prisen.

Beste foto (kinematografi):

1. Hoyte van Hoytema (Dunkirk)
2. Rachel Morrison (Mudbound)
3. Bruno Delbonnel (Darkest Hour)
4. Dan Laustsen (The Shape of Water)

For min del er Dunkirk soleklar her av de fire jeg har sett, både scenene til havs, på land, og i lufta er spektakulære. Mudbound og Darkest Hour har en del ved seg, DH mest på detaljnivå, men begge blir for lette som vinnere her. TSoW hater jeg, så da vinner sikkert den siden filmen har blitt hyllet av kritikermassene. Eventuelt tror jeg BR2049 kan ligge godt an, men må se den først for å ha en skikkelig formening 😉 (ja, har tenkt å se den før Oscarutdelingen).

Ikke sett ennå: Roger Deakins (Blade Runner 2049)

Nye kategorier og utfylling av de nevnte kategoriene fylles på etterhvert i kommende bloggposter.

#oscar18 #90oscar #Oscars #academyawards #PhantomThread #DanielDayLewis

Fotos: imdb