Småpen oppvekstfortelling med smartness.

---

FILMOMTALE/ANMELDELSE:

  LADY BIRD

Drama/komedie, USA, 2017, 1t 34m

Regi: Greta Gerwig
Med: Saoirse Ronan, Laura Metcalf, Beanie Feldstein, Tracy Letts,
Lucas Hedges, Timothèe Chalamet, med flere

Aktuell: Oscar-nominert blant annet som beste film.

Har norsk premiere i mars.

---

Regissør Greta Gerwig sin småsjarmerende dramakomedie LADY BIRD sanket inn fem Oscar-nominasjoner, i store kategorier som beste film, regi, kvinnelige hovedrolle og birolle, samt for originalmanus. Sannsynligheten for at Oscarprisene uteblir er derimot overhengende, for selv om Lady Bird er en smart fortalt og ganske fin film med melanskolske undertoner tror jeg den blir for lett i Oscar-kappløpet.

Greta Gerwig står for både regi og manus, og nettopp beste originalmanus er en pris Lady Bird kan være en aspirant til å vinne, selv om konkurransen er hard. Lady Birds fremste styrke er nettopp manus. Det er nemlig et velskrevet og fint fungerende manus, med smarte betraktninger, som forplanter seg videre inn i filmen som fremstår som både en nostalgisk men også litt rebelsk skildring av en tenåringsjentes liv i den viktige og ofte problematiske brytningstiden mellom high school (videregående) og veien videre, de første stegene ut på kjærlighetens veier, og forholdet til familie og venner.

Saoirse Ronan og Laura Metcalf gjør fine rolleprestasjoner som henholdsvis datter og mor, i denne oppvekstskildringen hvor vi tas med til Sacramento, California på tidlig 2000-tall, hvor vi møter den rebelske tenåringsjenta Christine, som insisterer på at alle kaller henne “Lady Bird”. Filmens gjennomgangstema er “Lady Bird” sitt turbulente forhold til moren, og hennes planer for fremtiden, og de problemer og utfordringer som melder seg i løpet av hennes siste år på high school.

Nybrottsarbeid er det såklart ikke i denne filmen, imidlertid syns jeg likevel det er momenter ved den som gjør at den skiller seg ut.

Ofte i slike “coming og age”-historier er det unge gutter som har pleid å stå i sentrum for handlingen, men i Garwigs stødig fortalte film er det en ung og lettere opprørsk jente som er midtpunktet. Et vellykket og forfriskende tilskudd til sjangeren og et lurt grep.

Med en hovedrolle som Saoirse Ronan fyller med glans forøvrig. Ronan er både sjarmerende og til tider irriterende, et ikke ukjent personlighetstrekk hos unge mennesker. At karakteren “Lady Bird” er en smule sær er nå så, for Ronan gir rollefiguren et levende ansikt av ekthet, med en fint balansert blanding av ungdommelig mot og oppgitthet, og får frem mange av de faktorer som gjør en film minneverdig; faktoren av gjenkjennelse. Ronan fortjener Oscar-nominasjonen sin, men Oscar-statuetten har nok noen andre sitt navn meislet inn.

Selv om en ikke er verken jente eller mor har Lady Bird likevel mye å kjenne seg igjen i, både fra ungdomstiden og inn i de voksnes rekker.

Laura Metcalf som spiller moren gjør også en god jobb, skjønt rollefiguren hennes er litt hardere å sympatisere med. “Lady Birds” mamma er nemlig ikke slik man gjerne i et mor-datter-romantiserende filmblikk ser for seg morsrollen, selv om hun i bunn ønsker det beste for datteren. Metcalf treffer med sin mimikk og væremåte, så Oscar-nominasjonen hennes er helt grei.

I Oscar-konkurransen om beste regi må nok likevel Gerwig finne seg i å plasseres bak både Peele og Nolan sine Get Out og Dunkirk. På regisiden har altså Greta Gerwig lykkes i å skrive et stykke Oscar-historie. Riktignok har fire kvinnelige regissører før henne, i Oscars 90 årige historie, lykkes i å få nominasjon for beste regi, imidlertid har ingen kvinne tidligere blitt Oscar-nominert i regiklassen med sin debutfilm. Man kunne selvsagt mistenkt Oscar-akademiet for å endelig ha funnet plass til en kvinne igjen på grunn av kampanjene rundt likestilling og kvinners plass i filmindustrien, men det ville vært dypt urettferdig. Lady Bird er nemlig en god og solid produksjon.

Dog er den ikke i nærheten av å være blant toppen i beste film (ei heller på langt nær dårligst). Til å plassere seg i toppsjiktet er historien imidlertid for lett og hverdagslig, uten de store følelseskurvene. I grunn er det ikke så mye handling heller i Gerwigs film, som uansett er et fint portrett både av en datter, en mor, high school-tiden og en lengsel som ikke kan sies for mye om uten å spoile for mye.

Filmen har også noen interessante biroller.

Timothèe Chalamet som med bravur imponerte alle i den også Oscarnominerte Call me by Your Name, som gav han nominasjon for beste mannlige hovedrolle, har en av birollene i Lady Bird, hvor han etterhvert blir kjent med tittelrollen; “Lady Bird”. Har man sett Timothèe i CMBYN er det morsomt å her se han i en helt annen stil, “glattere” og småsleip.

Lucas Hedges, Oscarnominert i fjor for Manchester by the Sea, har også en viktig birolle i Lady Bird. Hedges har blitt gitt en sympatisk fremtoning i filmen. Og om man skal lete etter et overraskende øyeblikk i filmen, ja da står vel Hedges for det i en scene som jeg ikke skal avsløre noe om. Både Hedges og Chalamet bidrar ihvertfall positivt.

Stephen Henderson og Tracy Letts (sistnevnte spiller “Lady Birds” sympatiske far, som vel glatt kunne utkonkurrert tre-fire av de nominerte i birolleklassen for mannlige Oscarnominerte i år) leverer også morsomme og bra roller.

Tilbake til regissør Gerwig vil jeg legge til at et annet pluss ved filmen hennes er valget av “Lady Birds” bestevenninne, Julie, spilt av for meg ukjente Beanie Feldstein. I den typiske Highscool-film er gjerne hovedpersonene blankpolerte og med et lytefritt ytre, men i Julie får vi en fyldigere og frodig jente, i en positiv rolle. Forøvrig kan det jo nevnes at i typisk amerikansk stil spilles flere av tenåringene som skal være 16-17-18 år av skuespillere som er en del år eldre enn det (uten at det legges plagsomt merke til).

Lady Bird er en smart underfundig fin film som fanger mange av øyeblikkene fra oppveksten og hendelser som preger livet, og til tross for at det som sagt ikke er ukjent land som tråkkes og en litt enkelt film, så er det absolutt verdt å få med seg.

♥  ♥  ♥  ♥  –  –

---

FILMHJERTES OSCAR-O-METER

(rangering av de jeg syns fortjener Oscar, og ikke sannsynlighetsgrad som vinner. Link til anmeldelser av filmene)

Beste film

1. CALL ME BY YOUR NAME (terningkast 6)
2. DUNKIRK (terningkast 6)
3. GET OUT (terningkast 5)
4. THREE BILLBOARDS OUTSIDE EBBING, MISSOURI (terningkast 4)
5. LADY BIRD (terningkast 4)
6. THE SHAPE OF WATER (terningkast 2)

Alle de fire øverste kan forsvare en pris for beste film. Jeg frykter at vannmannrøret stikker av med prisen.

Ikke sett ennå:
The Post
Phantom Thread
Darkest Hour

Beste regi

1. Jordan Peele, Get Out
2. Christopher Nolan, Dunkirk
3. Greta Gerwig, Lady Bird
4. Guillermo del Toro, The Shape of Water

Her syns jeg det er åpent om hvem jeg syns fortjener regiprisen av topp 3, for alle tre viser kvaliteter. Peele kanskje den som overrasket meg mest positivt med en veldig spesiell film, men egentlig bør kanskje Nolan få prisen for sitt episke krigsmesterverk, og Gerwig viste mye godt med Lady Bird. Desverre er det derimot del Toro som av mange nevnes som forhåndsfavoritten her. Helt uforståelig forøvrig.

Ikke sett ennå: Phantom Thread (P.T. Anderson)

Beste mannlige hovedrolle

Her har jeg foreløpig kun sett to av de nominerte. Begge de to er råbra, og min Oscar-favoritt er uansett Timothèe Chalamet.

1. Timothée Chalamet (Call Me By Your Name)
2. Daniel Kaluuya (Get Out)

Ikke sett ennå: Gary Oldman (Darkest Hour), Daniel Day-Lewis (Phantom Thread) og Denzel Washington (Roman Israel, Esq.)

Beste kvinnelige hovedrolle

1. Margot Robbie (I, Tonya)
2. Frances McDormand (Three Billboards Outside Ebbing, Missouri)
3. Saoirse Ronan (Lady Bird)
4. Sally Hawkins (The Shape of Water)

Ikke sett ennå: Meryl Streep (The Post)

Det er for meg dødt løp mellom Robbie og McDormand. Begge fortjener virkelig Oscar, men kanskje syns jeg Robbie var ørbittelite bedre? Ronan var også veldig hyggelig å se i Lady Bird. Hawkins er derimot skandale som eventuell vinner.

Beste kvinnelige birolle

1. Allison Janney (I, Tonya)
2. Mary J. Blige (Mudbound)
3. Laurie Metcalf (Lady Bird)
4. Octavia Spencer (The Shape of Water)

Ikke sett ennå: Lesley Manville (Phantom Thread)

Jenney klart best i min bok, men Blige og Metcalf også veldig sterke, og jeg blir ikke lei meg hvis en av de vinner heller. Spencer-nominasjonen er bare vås.

Beste mannlige birolle

1. Sam Rockwell (Three Billboards Outside Ebbing, Missouri)
2. Willem Dafoe (The Florida Project)
3. Richard Jenkins (The Shape of Water)
4. Woody Harrelson (Three Billboards Outside Ebbing, Missouri)

Ikke sett ennå: Christopher Plummer (All The Money in The World)

Sam Rockwell suverent best her. I denne kategorien burde verken Dafoe, Jenkins eller Harrelson vært med.

Beste originalmanus

1. Jordan Peele (Get Out)
2. Greta Gerwig (Lady Bird)
3. Emily Gordon og Kumail Nanjiani (The Big Sick)
4. Martin McDonagh (Three Billboards Outside Ebbing, Missouri)
5. Guillermo del Toro og Vanessa Taylor (The Shape of Water)

Her håper jeg mest på Peele, men både Gerwig, Gordon / Nanjiani (sistnevnte spiller også hovedrollen i filmen) og McDonagh kan absolutt fortjene denne prisen.

Nye kategorier og utfylling av de nevnte kategoriene fylles på etterhvert i kommende bloggposter.

#oscar18 #90oscar #Oscars #academyawards #ladybird