Tirsdagens tre utvalgte filmer på Tromsø internasjonale filmfestival bestod for Filmhjertes del av tysk, italiensk/amerikansk og fransk drama.
Først ut var den tyske filmen BRIGHT NIGHTS, hvor store deler av filmen (så godt som hele) er innspilt i Troms fylke. Tilstede på visningen på Hålogaland Teater var også regissør Thomas Arslan, som kort introduserte filmen for publikum, og etterpå snakket om filmen og svarte på spørsmål fra de gjenværende i salen og TIFFs intervjuer og Verdensteatret-leder Sveinung Wålengen, i en omlag 10-15 minutter lang seanse. Som alltid var det interessant å høre regissørens svar og tanker rundt filmen, slik man noen ganger får etter festivalfilmer.
Original tittel: Helle Nächte. Drama, Tyskland/Norge, 2017, tysk og engelsk tale, 1t 26m
Regi/manus: Thomas Arslan
Sett på kino på TIFF, Hålogaland Teater
Regissør Arsland ble nominert til Gullbjørnen under filmfestivalen i Berlin for “Bright Nights”
Med sin handling i helhet lagt til Troms fylke, hvor filmen ble spilt inn i 2016, er vi innom både Tromsø, E8 i Lavangsdalen, Nordkjosbotn, Målselvsenteret (!), grusveier og fjell i nordfylket, grønne frodige områder i indre Troms, samt mye karakteristisk nordnorsk sommer og vegetasjon, gir filmen først og fremst en ustyrtelig fascinerende og super reklame for Troms. Jaggu er det et fylke med et spektakulært landskap vi har her nord.
I Bright Nights handler det om en tysk far, Michael, og hans 14 år gamle sønn Luis, som ikke har hatt noe særlig kontakt. Når Michaels far og Luis sin bestefar dør, reiser de likevel sammen til begravelsen i Nord-Norge, hvor den avdøde bodde. Etter begravelsen foreslår faren at de skal bli værende litt i Nord-Norge, for å knytte tettere bånd, noe sønnen motvillig går med på.
Og dermed bærer det avgårde langs landeveien og til skogs, via bildeskjønne campingplassser ved sjøen, og ut i Guds frodige natur. Jeg skal raskt innrømme at jeg syns det er snasent og morsomt å se den tyske historien utspilles i nordnorsk drakt i Troms, som virkelig får vist seg fram i all sin sommerlige prakt.
Foto: Marco Kruger / semerfilm.no
Desverre er det også naturen som blir filmens ankepunkt. Eller ikke direkte. For det skjer fryktelig lite av handling, hvor det meste baserer seg på de små pinlige øyeblikkene i bilen, stillheten dem imellom, og små og større konfrontasjoner (og mange klisjèer). Noen små interessant møter langs turen piffer opp litt, men svinner likevel hen. Til å begyne med er nettopp dette ganske så bra som promiss for filmen, men når det samme repeteres blir man lei til slutt av de mange scenene av en bil i bevegelse. Særlig en scene langs en grusvei opp til fjells, hvor det i flere minutter utelukkende er filmet ut frontruta mens bilen tar oss fremover mot en stadig mer tåkelagt fjellheim blir for sært.
Regissør Arslan fikk spørsmål fra salen etter visningen angående om filmen bevist ville romantisere det nordnorske landskapet for å skape økt interesse i Tyskland, som er et Nord-Norge- og Norge-elskende folkeslag. Arslan forklarte, som best han kunne ihvertfall på et ustødig engelsk, at de hadde vært nøye med å ikke gå for langt på det området, før han la ut om hvorfor nettopp landskapet og naturen spilte en så viktig rolle for filmen.
Poenget med det, samt de mange bilscenene, er å vise hvordan far og sønn på en måte er stuck med hverandre, litt som i et klaustrofobisk lukket lite rom hvor de må forholde seg til hverandre, uten de forstyrrelser fra omgivelsene som det ville vært om filmens handling var lagt til en by, for eksempel. Det funker også til en viss grad.
Imidlertid blir det alt for mye roadmovie, i ordets rette betydning. Jeg elsker å være med på kjøretur, for all del, men det er mye vei, veldig mye vei, vi skal være med på i løpet av filmens knappe halvannen times spilletid. Vi skjønner at far har en lang vei å gå…
Forøvrig er filmen en samproduksjon mellom Tyskland og Norge, hvor blant annet det (nord)norske produksjonsselskapet Mer Film er involvert, og regissøren berettet litt om hvorfor han landet på å legge handlingen til Troms, fordi han har kontakter i Nord-Norge.
Skuespillerne i de to hovedrollene gjør en solid jobb, særlig unge Tristan Göbel, som spiller sønnen, mens Georg Friedrich som spiller faren gjør en troverdig rollefigur han også, om enn noe kjedeligere.
Men når vi snakker troverdig, hvem pokkern legger ut på en tre dagers fottur i marka ikledd stive dongeribukser? LOL.
Soundtracket i Bright Nights består av mye drømmelignende komposisjoner fra Ola Fløttum, noe som bidrar til å løfte inntrykket, for det ikke bare føles som, filmen er nemlig veldig uforløst og historien er flat, likevel er det på flere måter en fin film, med et far-sønn-forhold som knirker. Jeg likte filmen mer enn jeg ikke likte den, men jeg skal ikke underkjenne muligheten for at mine røtter i fylket har noe å si for nettopp det.
Uansett, jeg syns det var en grei film som kan anbefales å se. Mest på grunn av Troms.
ØVRIG TIFF-STOFF
Tirsdag så jeg også CALL ME BY YOUR NAME og den franske filmen REINVENTING MARVIN. Bred omtale av Call Me By Your Name finner du i en egen bloggpost her på filmhjerte.blogg.no, mens Reinventing Marvin har jeg ikke rukket eller giddet å skrive om. Når man sitter på kino hele dagen vettu, så må noe passere ellers 😉 Jeg kan imidlertid si at sistnevnte film er OK, og er en historie om oppvekst, troen på seg selv og å få oppreisning. Kanskje rekker jeg å presse ut en omtale iløpet av uka, eller når/hvis filmen settes opp på norsk ordinær kino.
Lyse Netter-regissør Thomas Arslan og TIFFs Sveinung Wålengen på scenen etter visningen av filmen. Foto: LJG
TIFF-KJENDIS-O-METER TIRSDAG
Hiho, kjendis- og starstruck som man vel er (…eh, nei, men jeg syns dette var et småhumoristisk påfunn for å skape litt…blogghumor), her er dagens filmfolk som ble observert i bybildet eller på kinoene tirsdag.
1. Thomas Arslan, tysk Gullbjørn-nominert regissør
2. Birger Vestmo, filmanmelder for NRK
3. Sigurd Kornelius Lakseide, ung lokal skuespillerspire, aktuell bl.a. i “Den 12. Mann” der han hadde en liten birolle da han rodde “Jan Baalsrud” i båt over fjorden og avleverte han med replikken “Alt for Norge” 😉 (Forøvrig også såvidt innom i “Bright Nights”, men jeg så han ikke der før på rulleteksten. Forresten, i og med at han vel bor i byen er det jo ikke så veeeeldig rart at han er ute og trør)
4. Karsten Meinich, redaktør for filmnettstedet Montages.no (kjendis? vel, vel)
5. Sveinung Wålengen, TIFF-intervjuer og leder for Verdensteatret kino og Cinemateket i Tromsø (kjendis og kjendis fru blom..)
6. Hanna Karlberg, nordnorsk (tror jeg) skuespiller med birolle i “Bright Nights”, som var med regissør Arslan på scenen før filmstart (…og som jeg aldri hadde hørt om fra før btw ;p)
#filmhjerte #tiff18 #tiff2018 #filmfestival #filmtips #BrightNights #HelleNachte #film