“Jeg, Daniel Blake”, sender en knyttneve rett i magen til den britiske velferdsstaten.

Nok en gang viser Storbritannia seg som et filmland med glimrende dramafilm.

I regissør Ken Loach sin Gullpalmen-vinner fra Cannes 2016, “I, Daniel Blake“, befinner vi oss i Newcastle, der håndtverkeren Daniel Blake, en 59 år gammel mann, etter hjerteproblemer har havnet i arbeidsledighet med arbeidsforbud (etter en håpløs test).

Mannen er desperat etter å enten komme seg i jobb igjen, eller få den økonomiske bistanden han har behov for, men han finner snart ut at å få hjelp av det offentlige er en tungrodd affære. Han får nemlig ikke trygd, og sendes som en kasteball frem og tilbake med motstridende beskjeder.

På en av sine fortvilte møter på “britiske NAV” (Jeg kaller det NAV, britisk jobbsenter etc) blir han kjent med alenemoren Katie og barna hennes, hun er en ung kvinne som nylig har måttet flytte fra London til Newcastle, og som befinner seg i samme fortvilte situasjon som han.

De to danner et vennskap som står sentralt i filmen, og gjennom Daniels unge nabo, en ung mørkhudet mann i 20-årene, males det et bilde av en velferdsstat som behandler alle som råtne frø, enten man er hvit, mørk, mann, kvinne, ung eller gammel. Og som til syvende og sist er årsak for de skjebnene det medfører, uten at noen tar ansvar.

Det offentlige velferdssystemet skildres som kaldt, upersonlig og maskinaktige, med mennesker ansatt som er regelrytterriende roboter uten et snev av verken vilje eller evne til å bistå, som ikke ser personene de er satt til å hjelpe som annet enn tall og problemer. Daniel og Katie blir nærmest henvist til å hjelpe seg selv.

Selv om det kanskje ikke er filmens hovedpoeng, setter den og søkelyset på et samfunn der stadig mer må gjøres online, enten folk kan bruke nett eller ikke. Men får de den hjelpen de trenger til å lære det?

Det er flere scener i filmen som opprører, og gir klump i halsen. Særlig en episode med Katie inne på en såkalt “matbank” (sted der vanskeligstilte/fattige får matvarer og dagligvarer utdelt) er sterke saker.

Daniel skildres som en mann som jakter rettferdighet og respekt.  – “When you lose your self-respect, you`re done for“, sier han i en av samtalene med en av de ansatte på “jobbsenteret”. Og nettopp det tror jeg mange som har befunnet seg i en lignende situasjon kan gjenkjenne.

“Jeg, Daniel Blake“, er en historie om en mann med verdier, som blir verdiløs, en film om hvit fattigdom, der Newcastles småskitne og slitne gater står som bakteppe. Filmen oppleves kanskje litt langtekkelig i enkelte partier, men planter til slutt et sviende knyttneveslag rett i magen. Dette er beinhard britisk sosialrealisme, som er vanskelig å bli uberørt av.

Til det er nemlig skuespillerprestasjonene for sterke. Dave Johns i rollen som Daniel og Hayley Squires som Katie er strålende, særlig Johns gir Daniels frustrasjon og kamp et strippet og dønn ærlig ansikt. I tillegg er det solide biroller av Daniels nabo, og Katies datter. Filmen har dessuten en del hverdagslig lun humor, noe som vel passer seg godt, i og med at Dave Johns er en britisk komiker. Historien er varm, og tar oss tett inn på de to hovedrollekarakterene.

Noen steg filmen tar er nok litt overdramatiserte, og enkelte valg veldig typiske. Det trekker imidlertid ikke ned for mye.

Jeg har ikke tilstrekkelige kunnskaper om hvordan det britiske velferdssystemet fungerer, så det er vanskelig å vurdere hvor mye av filmen som er et velberettiget spark rett i mellomgulvet til systemet og staten, men historien er sterk, bevegende og svært provoserende, og noe er definitivt på sin plass.

Jeg ser selvsagt at “I, Daniel Blake” nok er en film med klare politiske budskaper, som klart tenderer til venstre eller mot sosialismen, men man trenger absolutt ikke ha slike politiske ståsteder for å synes at dette er en bra film.

Kanskje liker vi å tro at det står bedre til her hjemme, men selv om systemet nok er noe annerledes her til lands, så er det lett å kjenne igjen flere av mennesketypene fra de offentlige og kommunale instanser. De burde alle som en settes til å se slike filmer som dette, og ta lærdom. Da er det kanskje håp.

Terningkast 5

Filmen hadde premiere i Norge i januar, så de fleste steder er den ferdig på kino. I Oslo på Vika kino går den derimot fortsatt, for de som har sjansen å se film der, man-tirs-onsdag med start 15:30. Filmen dukker nok forhåpentligvis snart opp også på diverse strømmetjenester/iTunes Store for eksempel, eller på fysisk format. Keep an eye open 😉

#film #filmhjerte #filmtips #filmsnakk #britiskfilm #jegdanielblake #danielblake

Legg gjerne igjen kommentarer om filmen 🙂