FILM: JACKIE
USA, 2016, Biografisk drama, Spilletid ca 1t 38m
Regi: Pablo Larrain
Med: Natalie Portman, Peter Sarsgaard, m. fl.
Filmen JACKIE, som altså er et biografisk drama basert på virkelige hendelser, forteller historien om USAs tidligere førstedame Jackie Kennedys første dager etter attentatet mot hennes mann, president John F. Kennedy. JFK ble som vi husker skutt og drept i november 1963, og filmen viser enken Jacqueline “Jackie” Kennedys sorgprosess i den aller første tiden etter John F. Kennedys død.
Presidentfruen som var et stilikon og regnet som en av verdens mest elegante kvinner portretteres i filmen av Natalie Portman.
Ikke bare var Jackie Kennedy en svært populær førstedame i de 2 årene og 10 månedene JFK var president, hun var også en myteomspunnet kvinne. Filmen viser en Jackie med et stort behov for å ha kontroll med begivenhetene i dagene etter attentatet, hvordan hun ville påvirke hva som kom ut til media, samtidig som det elegante sløret over henne hele tiden ligger tydelig der, kampen om å opprettholde verdigheten, som blir en passe bra portrettert ubalanse med tanke på den sorgen og traumene hun går gjennom og som filmen skildrer greit nok, antar jeg. Usikkerheten hennes rundt hvordan mannens ettermæle ville bli og egen fremtid er også momenter filmen viser.
“Jackie” er sikkert en film amerikanerne, og mange med interesser for Jackie Kennedy og amerikansk presidenthistorie, vil sette langt større pris på enn det jeg gjør. Selv regner jeg meg som passe historieinteressert hva det angår, for det hjelper å ha noen faktaopplysninger på plass før man ser filmen, for bedre utbytte. For min del blir filmen litt for lite interessant, noe som delvis skyldes filmen i seg selv, men også at jeg personlig ikke innehar verken den store interessen eller særlige kunnskapen om personen Jackie Kennedy fra før, annet enn stort sett rent overfladisk som at hun var stilfull og godt ansett.
Etter min smak blir det for kjedelig, men ikke så direkte at jeg ikke ville se filmen ut. Lengden på såvidt over en og en halv time er i så måte OK.
Filmen har fått tre Oscar-nominasjoner, deriblant til Natalie Portman for beste kvinnelige hovedrolle. I likhet med flere andre slike historiske biografiske filmer har man besatt rollene med skuespillere som nok er noe mere glanset i utseende enn personen de spiller (se f. eks. Lion, Hidden Figures, Hacksaw Ridge, og mange fra tidligere år). Portman er selvsagt vakker og elegant, men jeg syns Portmans “Jackie” virker noe mere “polert”, og også ser markant yngre ut enn den virkelige Jackie var, selv om hun slettes ikke er ulik heller. Hun blir likevel en smule for “2000-aktig” enn “1960-lik”.
Det som derimot er strålende av Portman er snakketøyet. Aksenten hennes er en innertier, og ligner veldig på den ekte Jackie, både i det stilfulle grasiøse stemmeleiet og en del ansiktsuttrykk og fakter, slik jeg vurderer ut fra de klippene jeg har sett og hørt av den virkelige Jackie Kennedy. Er så Oscar-nominasjonen fortjent? Tja/Nja, får bli svaret. Portman spiller godt, og ligner som sagt litt i eleganse og stilfullhet, tross alt. Og dama er kul da.
Retroelskere vil nok også vite å verdsette “Jackie”, som med sine kostymer og interiør tar oss med tilbake til glansfulle 60-tallsstiler.
Fra filmhjerte får “Jackie” 3 filmhjerter, tilsvarende terningkast 3.
| JACKIE | ♥ | ♥ | ♥ | – | – | – |
JACKIES OSCAR-SJANSER:
Beste kvinnelige hovedrolle: Portmans nominasjon er kanskje grei nok, men hun bør ikke vinne. Både Isabelle Huppert (Elle) og Emma Stone (La La Land) er bedre synest jeg. Oscar-akademiet liker vel dog biografiske rollekarakterer, så uten sjanse er hun ikke. Jeg tror derimot ikke hun får statuetten denne gang.
Beste kostymedesign: Igjen sier jeg nja eller tja. Hvor vanskelig er det å gjenskape 60-tallsstil satt opp mot de andre nominerte filmene? Jackies rosa dress og kleskolleksjon er klassikere såklart, men jeg vil tro La La Land og Fantastic Beasts… ligger bedre an i løypa.
Beste originalmusikk: Kan ikke tenke meg at Jackie får den prisen. Filmen har en del fiolintoner som vekker litt urofølelse, men den er sjanseløs mot La La Land.
BESTE KVINNELIGE HOVEDROLLE:
| Filmhjertes rangering av beste kvinnelige hovedrolle: | Film: | Karakter |
| ISABELLE HUPPERT | Elle | 9/10 |
| EMMA STONE | LA La Land | 7/10 |
| RUTH NEGGA | Loving | 7-/10 |
| NATALIE PORTMAN | Jackie | 7-/10 |
| MERYL STREEP | Florence FJ | 6+/10 |
Isabelle Huppert er den som i særklasse gjør den beste prestasjonen av de fem nominerte, og er den jeg ville gitt Oscar. Jeg tror likevel at Emma Stone fort kan bli den som får Oscar-statuetten. Innsatsen og figuren hennes i musikalen La La Land er yndig, pen og pyntelig, og muligens mere spiselig for mange av de som avgir stemmer, enn Huppert sin rollekarakter i det som er en kølsvart “voldtektskomedie”. Natalie Portman gjør sånnsett en mye dypere rolletolkning enn både de to og Meryl Streep. Det gjør også Ruth Negga, men hennes rollekarakter er mere stillfaren og kanskje ikke den aller mest krevende av disse nominerte?
Jeg rangerer ihvertfall Huppert og Stone som nummer 1 og 2, mens det ikke er så store marginer mellom Negga, Portman og Streep på min liste. Huppert og Stone har jeg tidligere omtalt i anmeldelsene av filmene de spiller i. Streeps og Neggas filmer har jeg derimot ikke skrevet egne omtaler av.
Streep som spiller, utrolig nok basert på en sann historie fra 40-talllet, sangkråka Florence Foster Jenkins (som også er filmtittelen), en operasanger hvis sangstemme kan sidestilles med lydene av en stukket gris, ei hes kråke og ei grakatt, gjør for all del en ærlig og fin rolletolkning, men Oscar-vinnende er det langt fra. Men selv om det er ganske ufattelig at den virkelige FFJ trodde hun var en fantastisk sopran, og historien er litt hullete, så gir Streep etterhvert en godkjent rolletolkning som gjør at man får veldig sympati med den veldig naive dama, som iallefall fremstår sympatisk i Streeps skikkelse. Filmen i seg selv er litt komisk, men aldri i nærheten av mere enn terningkast 3. Streep er ellers en skuespillerinne og person jeg har stor respekt for, så om hun ikke burde vært Oscar-nominert for FFJ får passere. Kanskje gir hun et nytt velfortjent stikk til fjompen som nylig tvitret noe om hvor overvurdert hun er som skuespiller…
Ruth Neggas spill i Loving er bra, i en film som aldri bergtar meg, selv om det er en nokså provoserende handling. Det er en grei film i grenseland mellom terningkast 3 og 4, imidlertid er den for lang og klarer ikke å engasjere tilstrekkelig. Joel Edgerton i den mannlige hovedrollen fremstilles muligens i overkant forsiktig? Også Loving er basert på virkelige hendelser, som her tidsmessig foregår på slutten av 50-tallet og et stykke inn i 60-årenes rasediskriminerende USA.
#filmhjerte #film #filmer #filmtips #filmsnakk #oscar #oscar2017 #oscar17
Legg gjerne igjen kommentarer 😉