Filmhjerte: Er det noe galt med norske filmer og serier?

couple in cinema
 

Norske filmer og TV-drama får ofte hard medfart både av media og på sosiale medier. Hvorfor er det slik?

Illustrasjonsfoto. Licensed from: adam121 / yayimages.com

I helga hadde den norske spenningsfilmen Kings Bay premiere, men verken anmeldelsene i media eller besøkstallene ble veldig gode. I den anledning passer det å dra frem og få ferdigskrevet denne saken som jeg har hatt liggende ei stund. Jeg er selvsagt ingen ekspert på forhold rundt norsk film selv om jeg ser mange filmer og serier fra Norge, men dette er tanker jeg som publikummer og norsk film- og serie-tilhenger har gjort meg.

Personlig har jeg helt klart sansen både for norsk film og norske TV-serier, selv om jeg ser flere svakheter også. En opplagt årsak til at de ofte rammes av kritikk kan selvsagt være så grunnleggende som at filmens eller seriens budsjett ikke har vært stort nok, slik at en må ta snarveier som muligens går ut over sluttproduktet. Norske produksjoner er slik jeg ser det viktig både som en kulturbærer og for bevaringen og utviklingen av det norske språket. Det er viktig å få fortalt historier fra et miljø man selv kan assosiere seg med, se rollekarakterer man føler man kjenner seg eller andre igjen i (det er kanskje i mange tilfeller enklere å sette seg inn i tankesett og situasjoner som en som snakker og “tenker” norsk gjør, enn en amerikaner i en diger Hollywood-film for eksempel), og ikke minst er det viktig å få frem nye talenter i norsk film og seriesammenheng.

Mange kritiserer språket i filmer og serier fra Norge. Språket, mimikken og dialogen, og her ligger nok et klart forbedringspotensiale, for jeg er delvis enig med en del av denne kritikken. Flere ganger opplever jeg at språket og dialogen blir noe unaturlig, det blir på en måte teatralsk, maskinmessig, uten innlevelse, eller nesten som om setningene blir lest opp fra en bok, og dialogen blir ofte for lite dagligdags. Det hele virker noen ganger veldig overfladisk og kaldt. Dessuten har det i mange tilfeller vært slik at skuespillere enten har snakket så utydelig at publikum sliter med å forstå hva som blir sagt (og det er rimelig irriterende i norske filmer, når man som norsk ikke forstår…), eller skuespillere blir nødt å knote på en annen dialekt enn sin egen. De norske dialektene er da også et eventyr for seg selv, men det er en annen sak.

Et annet problem i norsk film tror jeg er nordmenns søken etter alt utenlandsk, og helst amerikanske. Det råder til dels en oppfatning av at alt det norske er mye dårligere enn det amerikanske, og derfor gidder man ikke bruke penger på norske filmer når man heller kan se en påkostet utenlandsk storfilm. Man kjenner ikke skuespillerne osv, men her er det også publikum som må endre holdninger. Selvsagt kjenner man ikke til skuespillerne om man bevist nesten aldri ser noe fra Norge, det sier seg jo selv 😉 Dessuten, mye fra Norge er minst like bra og flere ganger bedre, enn det masseproduserte fra de digre filmselskapene i statene. Jeg sitter egentlig med en oppfatning av at mange av de som kommer med den verste slakten av norsk film, ser ganske lite norsk film.

Jeg tror også det er flere som tenker som meg, at i norske produksjoner er det litt for ofte “sære” karakterer som portretteres. Det “må” liksom alltid være noen bygdetullinger og bygdeoriginaler i en film eller serie dersom handlinga foregår utenfor Oslo later det til å være som, eller så er morderen en psykotisk tosk (vel, dreper man noen er man kanskje et tilfelle for psykiatrien, men jeg håper dere forstår hva jeg mener). Det blir med andre ord noen ganger for lite variasjon. Dessuten virker det også som om filmskaperne for ofte lar skuespillerne styre for mye av kroppsspråk og mimikk selv, eventuelt så er det noen skuespillere eller instruktører her til lands som ikke er gode nok på det området? Vi har mange flinke folk altså, bare sånn at det også er nevnt.

Et “problem” man i alle år også har opplevd som stadig tilbakevendende, er at enkelte skuespillere er med på “alt”. På 80-tallet og i årene omkring der virket det jo som om en norsk produksjon uten Helge Jordal var utenkelig å kjøre i gang, senere har jeg hørt folk si samme om navn som f eks Kristoffer Joner, Bjørn Sundquist, Axel Hennie, Ane Dahl Torp. Kanskje går man litt lei av å se de samme fjesene for hyppig? Selv om det kanskje stemmer litt, så må vi også huske på at Norge er ikke en diger nasjon med en armada av skuespillere som passer inn i alle slags roller. Men om filmskaperne makter å lage mer variasjon i rollekarakterene, castingen og plotet i filmene og seriene sine er de kanskje på rett vei? La meg nå også legge til at alle de navnene jeg her dro frem er eksempler og at de er glimrende skuespillere.

Særlig angående TV-serier har Norge de siste årene levert mye strålende, som har medført internasjonal anerkjennelse og gjort suksess i eget rike. Jeg nevner serier som Skam, Frikjent, Kampen om tungtvannet, Nobel, Øyevitne, Valkyrien og forhåpentligvis den kommende TV 3-serien Elven. Av filmer fra Norge de siste årene har Kon-Tiki, Bølgen, Kongens nei og Børning vært solide pluss i folkeopinionen.

Saken fortsetter under bildet

happy friends watching movie in theater
Kan norske filmer glede kinopublikum? Illustrasjonsfoto, lisensiert fra: dolgachov / yayimages.com

Det har vært skrevet og sagt mye også om at det samarbeides for dårlig internt i norsk film. Særlig har det nylig (en stund siden jeg påbegynte denne saken) vært en debatt om filmer fra nord som ikke klarer å levere godt nok, fordi filmproduksjonsselskaper ikke klarer å samarbeide på tvers av fylkesgrenser og selskaper. Jeg vet egentlig lite om akkurat dette, men samarbeid kan neppe være en negativ ting å få til. Promotering  av filmer er et annet område som kanskje kan diskuteres.

Et poeng jeg ser ofte blir nevnt, men som jeg egentlig ikke ser det store problemet med, er geografiske og tidsmessige feil i filmer og serier. For eksempel sier de i en film at de skal kjøre til Oslo, men så vises det i filmen at de i virkeligheten kjører fra Oslo, altså i feil retning, og at det “jukses” med andre innenfor begrepene geografi, tid og sted. Men dette er garantert  ikke et særnorsk fenomen, det blir bare så enkelt å få øye på det siden det er fra et område man er godt kjent i. Ser man utenlandske filmer og serier forekommer dette garantert der også, og leter man på nett finner man sikkert folk som kritiserer det også. Så at dette er særegent for norske produksjoner tror jeg bare er en myte.

Så var det da dette med troverdigheten.

Trangen til å være mer enn man er, at filmen/serien er for ambisiøs altså, er et problem som nok ikke bare er en myte. For man bør helst kunne tenke seg til at det man ser ikke er helt fullstendig fjernt. Her til lands er vi selvsagt ikke så vant med at folk drepes for fote og at seriemordere og voldsmenn herjer fritt, ei heller er vi vant med de digre eksplosjonene og høyoktans voldsomme hendelsene i hverdagen, som noen ganger filmatisert blir litt for enkle å gjennomskue både visuelt og rent troverdighetsmessig. Da er man kanskje tilbake til at filmens budsjett ikke er stort nok til at man får ting til å se ekte nok ut. Man skal selvsagt ha i minne at film er fiksjon. Det er ikke slik at alt trenger å være dagligdags, det må ikke nødvendigvis være ekte og reelt troverdig, da kunne man like gjerne sett på Dagsrevyen og TV 2 sine nyhetssendinger istedet. Men et sted går det naturligvis et skjæringspunkt for hvor mange friheter man som filmskaper bør benytte seg av.

En liten digresjon her nå, men en ting jeg har tenkt på og som ofte “irriterer” meg i filmer og serier (norske som utenlandske) er at folk ikke tar av seg skoene når de kommer inn i hjemmene sine eller på besøk. Jeg skjønner at det går ekstra tid å vise at rollekarakterene tar av og på fottøy, men jeg er nå iallefall vant med at man tar av seg på beina og ikke kommer inn i stua til folk med joggesko og boots på seg 😉 Slikt  ser så unaturlig ut. Slike detaljer er sikkert flisespikkeri i den store sammenhengen, men jammen kan dere tro jeg legger merke til det når film- og serieskaperne ikke tar den snarveien.

Et spørsmål som kan være aktuelt er om det lages for mange norske filmer og serier? Blir konkurransen for tøff? Personlig syns jeg ikke mengden er for stor, men andre mener kanskje det?

Dette jeg nå har skrevet er selvsagt ikke løsningen på norsk films fremtid, dette er kun tanker jeg som publikummer og entusiast av norske film- og serieproduksjoner har, men kanskje ligger det likevel noe fornuft i det også.

Sett på bakgrunn av kritiske røster er det derfor ekstra artig å registrere når filmer og serier fra Norge får internasjonal oppmerksomhet og suksess, eller massive positive tall her hjemme. Særlig på anerkjente filmfestivaler i utlandet gjør mange norske filmer det flere ganger sterkt, som på Sundance (USA) og Berlinalen.

At norske regissører og skuespillere gjør seg bemerket i utlandet er også med på å løfte norsk film som helhet. For eksempel har regissør Morten Tyldum begynt å skape seg et navn internasjonalt, og med flere norske skuespillere i utenlandske filmer tror jeg også interessen for norske filmer vil øke.

Jeg personlig har iallefall god tro på at det finnes en lysende fremtid for norsk drama og film.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg