Småmelankolsk amerikansk “lightcrime-roadmovie” om en ransmann, oppvekst og knytting av bånd.
Indie-filmer, såkalt uavhengige filmer (indiependent films) produsert utenfor de store filmstudioene, er ofte filmer jeg liker. I denne kategorien finner man ofte de små gyldne filmskattene. Dette er ofte filmer som går under radaren hos mange filmseere, rett og slett fordi filmen ikke får den store medieomtalen og opphausingen som de store studioproduksjonene ofte gis. Ikke har slike filmer det største budsjettet, og ikke er det de mest kjente skuespillerene man har å skilte med. Ikke havner den på kinoene heller så ofte. Resultatet blir iallefall mange ganger filmer jeg fryder meg med.
.
Lost in The Sun, fra 2015, er en slik film.
Den er god, dog ikke blant de beste jeg har sett, men gav meg en riktig så hyggelig filmopplevelse med sin laidbacke og lett emosjonelle stil. Filmen kan kanskje best kategoriseres som en roadmovie, med elementer av lett krimdrama. Det er ingen typisk actionpreget film, selv om den kan puttes i actionbåsen, og selv om den inneholder noen ransscener som kan hjelpe litt på “spenningskicket”. Man kan nok gjerne også se dette som en liten “coming-of-age”-skildring, en såkalt oppvekst-film, med et karakteristisk amerikansk sørstats-landskap som bakteppe.
Louis er en 13 år gammel foreldreløs gutt som nettopp har mistet moren, og som må flytte langt avgårde til besteforeldrene i New Mexico. Etter begravelsen tilbys han skyss av en ukjent mann ved navn John, og han blir med for å slippe den lange bussturen. Reisen blir en tur preget av bensinstasjonsran, løgner, våpen, bedrag, utnyttelse og en relasjon i utvikling mellom de to. Historien er såre enkel, handlingen likeså, det skjer ikke allverdens, men det gjør ikke så mye egentlig. Allerede i en av filmens første scener ser jeg (og sikkert du også?) klart plottet og tegninga for filmens mål, uten at forutsigbarheten trekker for mye ned (kanskje litt, siden det utover i filmen liksom bygges opp et lite spørsmål rundt det opplagte vi allerede har skjønt…).
En av filmens store styrker er en herlig kinemateografi. En viktig del av filmen er det flakkende bakteppet gjennom filmen, landskapet, som gir det en autentisk følelse, har jeg lest lokalkjente si om filmens locations. Ensomheten males bredt ut ved hjelp av dette, men også håpet og livslysten. Det andre store plusset er de to hovedrolleinnehaverne, som begge heter Josh. Helt ukjente for meg inntil nå, begge har de nå til felles at jeg gleder meg til å se mere av de. Josh Duhamel (kjent fra “Transformers”) spiller den kriminelle John, og minner meg her litt om en noen år yngre utgave av Brad Pitt. Og det er definitivt intet minus. Filmens unge stjerne er unggutten Josh Wiggins, som på en glimrende måte fyller rollen som den foreldreløse Louis. Litt sjenert, sjarmerende, nyskjerrig, rettsskaffen og veloppdratt. Men også med andre sider når han dras inn i Johns kriminelle hverdag. Jeg har sett det bli dratt sammenligninger til en veldig ung Matt Damon, og likheten er muligens der. Intet minus det heller, tvert imot. Begge står de imidlertid fjellstø på egne bein.
LOST IN THE SUN kan leies digitalt bl.a. hos plejmo og Viaplay, men er også mulig å oppdrive andre steder. Har jeg lov å si tpc.cd, kickass og popcorntime/butter? Filmen skal også være mulig å oppdrive som fysisk kjøpefilm.
