En dagdrivende ung kvinne kidnapper en baby og later som det er hennes egen – en hendelse som får innvirkning på manges liv.

Det er i ganske korte trekk handlingen i den nye severdige dramafilmen TALLULAH, som er en film laget for Netflix. Filmen hadde verdenspremiere på filmfestivalen Sundance i januar, og ble sluppet for resten av filmpublikum på Netflix i slutten av juli.

Jepp, det er fortsatt liv i filmbloggen etter noen stille uker 😉

Tallulah er en ung kvinne i starten av 20-årene som lever i en rusten bil på loffen sammen med kjæresten Nico. Etter en krangel forlater Nico henne, så i et forsøk på å finne han oppsøker Tallulah Nicos mor, Margo, som ikke har hatt kontakt med sønnen på flere år, men der blir hun avvist. Tilfeldighetene gjør at Tallulah treffer en alkoholisert overklassekvinne med en baby (en litt over årsgammel jente), som hun overtaler Tallulah til å passe mens hun selv drar ut på byen. Når Tallulah innser at barnets mor verken tar seg av eller bryr seg om jenta, kidnapper hun barnet. Hun tar henne med til Nicos mor igjen, og forteller Margo at det er Nicos datter. Når den virkelige moren fortvilet våkner opp fra gårsdagens eskapader kobles politiet inn. Margo er for øvrig fraseparert, og har sine egne problemer, som vi også får stifte bekjentskap med i det som er filmens lille sidehistorie.

I hovedrollen som Tallulah ser vi flotte Ellen Page (Oscar-nominert for Juno, 2007), som til tross for sin noe loslitte rollefigur, er sjarmerende. I andre sentrale roller finner vi Allison Janney som Nicos mor, en rolle hun leverer fint i, Nico spilles av Evan Jonigkeit (veldig ukjent skuespiller for meg, men med noen spennende produksjoner på trappene) og den akk så uforsiktige småbarnsmor gestaltes av Tammy Blanchard, en rollefigur som i starten er fryktelig endimensjonal, men som utvikler seg i filmens løp, mens David Zayas (kjent fra Dexter) og Uzo Aduba (“Crazy Eyes” fra Orange Is the New Black) på en god måte gir liv til de to ledende etterforskerne.

Filmen byr også på et par hyggelige mindre biroller som utelukkende er et pluss, som dørmannen (Felix Solis) i bygningen der Nicos mor bor, og Margos ex-manns nye flamme; Andreas… (Zachary Quinto). Og la oss nå selvsagt heller ikke glemme bittelille Madison. Faktisk tror jeg den lille jenta (rollen deles av to småbarn) kun sier et ord i hele filmen, men det er da også faktisk en detalj som er viktig for hele filmen.

Filmen er nok litt lett og en anelse “flat”, uten de digre kurvene verken dramatisk eller følelsesmessig, men er aldri kjedelig. Man har lykkes med å fylle på med tilstrekkelige doser menneskelighet, livspoesi, morsfølelse og moral som bærer filmen godt, men Tallulah har også sine åpenlyse svakheter. Et par “drømmesekvenser” (i mangel av bedre ord) som også er puttet inn i filmen syns jeg blir noe malplassert, det er en litt overfladisk følelse over noen av rollekarakterene til tider, og jeg lurer egentlig litt på av og til hva som egentlig er filmens mål, selv om man vel kommer til en konklusjon der etterhvert. Selve plottet kan man vel også diskutere, men hei, det er jo film! I tillegg er det som ofte noe småplukk her og der, av typen “skulle ønsket mer og mindre av det og det” osv. Selv om det i bunn og grunn er en mørk historie som brettes ut er det imidlertid ikke en dyster stemning og følelse over filmen, så den glir forholdsvis greit over skjermen og er en film som vil passe godt en rolig filmkveld. Faktisk er det en nokså humoristisk film når alt kommer til alt.

Hos meg gikk den kanskje ikke helt hjem selv om jeg syns Tallulah er en litt bevegende og fin film, men jeg er sikker på at dette er en film mange vil synes er verdt å se. Jeg gir den iallefall et trygt terningkast 4 – eller 6 av 10 stjerner.

Tallulah ser du på Netflix. Traileren ser du nedenfor (men vær obs: traileren har spoilere!):