Filmhjerte: Året 2013

Filmhjerte-serien med “Årets filmer” drar seg mot slutten, i denne omgang, og i dag skal vi ikke lengre tilbake i tid enn et par år. Filmåret er 2013, og filmene er de jeg personlig likte best dette året.


Skrevet av Lars JG
I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.


2012 var et glimrende filmår med mange knallgode filmer, så dermed melder spørsmålet seg; klarte 2013 å følge opp? Like bra var det definitivt ikke etter min smak, men 2013 var faktisk også et riktig så strålende filmår med mange uforglemmelige filmperler. Det var selvsagt også en mengde filmer jeg ikke syns fortjener noe omtale, av det jeg så fra 2013, for fra dette året har jeg sett en hel del, aaalt for mye 😉 Her er ihvertfall mine beste filmminner fra 2013-filmene.

THE WOLF OF WALL STREET


Mange mente at Leonardo DiCaprio nok en gang ble forbigått av Oscar-gubbene, da han ikke fikk prisen for beste mannlige hovedrolle denne gangen heller.

Leonardo DiCaprio briljerer i denne 3 timer lange (!) komedien.
Filmen er basert på den sanne historien om den spektakulære oppturen og dramatiske nedturen til den beryktede amerikanske aksjemegleren Jordan Belfort.

HER


En spesiell kjærlighetshistorie…Kritikerroste HER er her (haha, morsomt ordspill?). En ensom forfatter stifter et usannsynlig vennskap med sitt nyinnkjøpte operativsystem, som er utviklet for å oppfylle alle hans behov. Filmen fikk fem Oscar-nominasjoner, deriblant i kategorien beste film, og det ble pris i kategorien beste originalmanus. Joaquin Phoenix spiller hovedrollen.

WE`RE THE MILLERS


Artig komedie. Til og med Jennifer Aniston som knapt nok har fått meg til å trekke på smilebåndet etter Friends-tiden er vittig og morsom.

WHITE HOUSE DOWN



He he, tenker du kanskje, hvis du har sett filmen, når du ser denne under “årets beste filmer”, for denne skyte-, bomber og granat-orgien av en actionfilm finner du garantert ikke på mange filmanmelderes lister over årets beste. Handlinga er selvsagt erkeamerikansk med klisjeer; en bortglemt og forbigått type som trer frem i lyset og blir dagens helt når Det Hvite Hus angripes. Dette er utelukkende action for alle penga og intet mer, så å analysere dette opp og ned og frem og tilbake har ingen hensikt, eller å snakke om hvor troverdig ditt og datt er. Ærlig talt bryr det meg lite, for White House Down er grei actionpumpa underholdning, med nok blod, så ta den for hva den er. Pur underholdning for de actionglade.

Dessuten syns jeg Channing Tatum og Jamie Foxx er bra, jeg liker de begge. Som actionunderholdning gir jeg den en femmer på terningen, dog noe svak.

CAPTAIN PHILLIPS


Veldig intens film der Tom Hanks gjør en av sine beste roller, som nettopp kaptein Phillips, i denne virkelighetsbaserte thrilleren om et amerikansk lasteskip som kapres av somaliske pirater. I 2009 ble det US-baserte skipet “MV Maersk Alabama” det første amerikanske lasteskip på 200 år som ble kapret.

En av årets mest intense og spennende filmer. Filmen fikk 6 Oscar-nominasjoner, deriblant for beste film og beste mannlige birolle (en av de somaliske piratene), men vant ingen av prisene.

A GOOD DAY TO DIE HARD


Bruce Willis gjenopptar suksessrollen som John McClain. Det holder for min del. Ikke noe god film handlingsmessig, selvsagt langt bak film nummer 1 og 2 som var legendariske, og nummer 3 som var god, men denne femte Die Hard-filmen er forsåvidt bedre enn nummer fire i rekka. Dessuten har McClain jaggu fått selskap av sin fortapte sønn også, der de herjer rundt i Moskva.

Ellers kan det jo nevnes at nok en Die Hard-film er på planleggingsstadiet, men denne gang med en handling som tidsmessig finner sted før den første filmen fra slutten av åtti-tallet. Willis har vistnok sagt seg villig til å være med igjen, som nåtidens McClane, mens en yngre skuespiller vil fylle rollen som den unge John McClain.

KVINDEN I BURET


Dansk krim basert på Jussi Adler-Olsens bestselgende kriminalbøker. Avdeling Q hos politiet i København, der to etterforskere plasseres som “straff”, løser uoppklarte kriminalsaker. I denne første av tre eller fire planlagte filmer (to filmer er hittil sluppet) basert på disse bøkene er det en flere år gammel forsvinningssak som etterforskes.

Rå og brutal til tider, og filmen beveger seg i et mørkt landsskap, men gir  spenning hele veien, og et brukbart plott. Nikolaj Lie Kaas sin rollefigur er veldig mørk og dyster, men han gjør det beste ut av oppgaven og lever opp til forventningene mine til han, som en av de danske filmstjernene jeg liker best. Hovedrollen deler han med svenske Fares Fares, som forøvrig snakker flytende dansk. Også han spiller godt, og gir duoen det menneskelige preget. God terningkast 4-krim.

****************** WALLANDER-filmer ******************

I 2013 kom de 6 siste filmene om politietterforskeren Kurt Wallander ved politiet i Ystad i Skåne. De siste filmene, nummer 27-32 i rekka med Krister Henriksson som Wallander, utgitt i perioden 2005 – 2013, inneholder både spennende krimgåter og menneskelige tragedier, og gir en verdig avrunding på denne fantastiske filmserien.

PS: Enkelte små spoilere om filmene i handlingsutdragene (men ingen store).

WALLANDER 27: DEN OROLIGE MANNEN (Norsk tittel: Den urolige mannen)


Wallander har blitt morfar, og datteren Linda har flyttet tilbake til Ystad og jobber sammen med han. En eldre fisker i Stockholms skjærgård får en død dykker i fiskegarnet sitt. Det viser seg at liket er 30 år gammelt. Samtidig forsvinner Lindas svigerfar, den pensjonerte marineoffiseren Håkan von Enke. Jakten på sannheten fører Kurt tilbake til 80-tallet og ubåthendelsene i den svenske skjærgården.

WALLENDER 28: FÖRSVUNNEN (Norsk tittel: Forsvunnet)

– En av de beste Wallander-filmene i denne serien med Henriksson. Tett og intens. En jente forsvinner på skoleveien, og faren mistenkes. Etterforskningen fører Wallander tilbake til en kvinne han for mange år siden arresterte da datteren hennes forsvant sporløst. Kan det være en sammenheng? Samtidig som Wallander skal lede omfattende etterforskningsarbeid begynner helsen hans å bli mer og mer tyngende, noe som utvikler seg videre i de neste filmene.

WALLENDER 29: SVEKET (Norsk tittel: Sviket)


Når den unge Amanda rapporterer om at moren Julia er forsvunnet blir Kurt Wallander følelsesmessig engasjert. Julias kropp blir funnet stygt forbrent, og Amandas far Erik blir mistenkt. Eller kanskje han snarere forsøker å skjule noe? Kurts kolleger uroer seg fordi han begynner å bli glemsk og lurer på om han er egnet for etterforskningen.

 WALLENDER 30: SAKNADEN (Norsk tittel: Savnet)


Kurt Wallander har oppsøkt lege for sine åpenbare hukommelsesproblemer. Samtidig blir en ung kvinnes kropp funnet nedgravd i Ystad. Det viser seg å være levningene av Tatiana, en prostituert kvinne fra Moldova. Sporene fører til en russisk menneskehandler som kaller seg motefotograf.

WALLENDER 31: MORDBRÄNNAREN (Norsk tittel: Brannstifteren)


Kurt har fått diagnosen Alzheimers sykdom, men forteller ikke noen om sin tilstand. Når en brannstifter i Skåne slippes ut fra fengselet blir han ikke ønsket velkommen av innbyggerne i det lille samfunnet. En kioskeier vil ikke selge sigaretter til ham og samme natt brenner kioskeieren inne. Kurt er forvirret og istedenfor å fortelle om sykdommen finner han på ting. Dette fører til at Martinsson finner det stadig vanskeligere å stole på ham. Etter en tid finner de den mistenkte brannstifteren mishandlet og bevisstløs.

WALLENDER 32: SORGFÅGLEN (Norsk tittel: Sorgfuglen)


Rystende Wallander-finale, som leverer til siste slutt, som nok kan oppleves både god, verdig og litt sorgmodig, akkompagnert av den nydelige stemningsfulle musikken som er brukt i mange av disse filmene, “The Opening” av og med Ane Brun and the Fleshquartet. “Quiet Night” av Anna Ternheim må også nevnes i denne sammenheng (brukt i en del tidligere av filmene).

Det er snart jul og Kurt er preget av hukommelsessykdommen. Han innser at han snart må fortelle kollegaene sine og resten av verden at han er syk. Men han har store problemer med å måtte gi opp jobben, hans eneste identitet. I Ystad skjer det en brutal kidnapping av en berømt restauratør, Paolo Salino. Kurt tar saken, men blir tvunget til å få hjelp av sin kollega Jenny hos Malmö-politiet. Hun lever ikke opp til det hun utgir seg for å være, og sakte forstår Kurt hva hun er ute etter. Sporene i etterforskningen fører rett inn i politiets rekker. Avslutningen på Kurts tid i politiet blir voldsom. En siste kamp som handler om Kurts kamp mot sykdommen sin og mot rettferdighet i en korrupt politistyrke. Kurt tvinges til å spørre seg en gang for alle hvorfor han ble politimann.

Så var det slutt også for Wallander-filmene, etter 41 filmer iløpet av 18 år. Alle 32 Wallander-filmene med Henriksson (utgitt 2005-2013) kan sees hos Netflix. I tillegg er det altså også laget 9 Wallander-filmer med Rolv Lassgård i hovedrollen, som ble gitt ut i perioden 1995-2007.

Gjennom bøkene og ikke minst filmene har Ystad og Skåne for alvor blitt satt på kartet. Fantastisk landskap og en mer eller mindre sjarmerende dialekt har gjort at mengder av Wallander-fans hvert år valfarter til Ystad og regionen, for å gå i Wallander sine spor.

En epoke er over. Hvil deg nå, Wallander, skjenk i et glass Calvados, vin eller noe annet godt og lytt til Jussi Björling, det har du fortjent.

THE SELFISH GIANT

(Norsk tittel:  The Selfish Giant: En himmel av kobber)



Skitten og gripende britisk hverdagsrealisme, omtalt som en moderne fabel (filmen er løselig basert på en historie av Oscar Wilde) om to 13 år gamle gutter i et industripreget og dystert Bradford i nord-England. Guttenes jakt etter rikdom gjør at de involverer seg med en lokal skraphandler og kriminelle, med tragiske konsekvenser.

Siden jeg faktisk ikke klarer å huske handlingen i filmen (!) godt nok, så anbefaler jeg NRK P3 Filmpolitiet sin anmeldelse av filmen. Der fikk filmen terningkast 5, en bedømmelse som stemmer godt overens med bildet jeg har av dette britiske dramaet (fem minus/fire pluss). For selv om jeg ikke husker handlingsforløpet, så husker jeg dette som en sterk filmopplevelse. Jeg skal helt klart friske opp minnet og se den igjen om ikke alt for lenge, for jeg har den liggende tilgjengelig. Britene er som tidligere nevnt gode på denne type filmer, og har nok en gang levert varene.

HELI


Mexicansk indi krimdrama. Ut fra forhåndsomtalen var jeg spent på filmen og hadde et håp om at dette skulle være en god film. Det er den ikke. Heli er nemlig en klassefilm som så absolutt innfridde mine forhåpninger, og er mer enn bare god. Heli (Armando Espitia), filmens protagonist, er en 17 år gammel gutt som bor på den meksikanske landsbygda sammen med dama, en nyfødt sønn, og den yngre søsteren hans, Estela (Andrea Vergara), og faren. Dop, vold og korrupsjon, er noen av stikkordene i dette sterkt gripende og sjokkerende hardtslående dramaet fra et ruralt Mexico. Estela har en hemmelig kjæreste, den flere år eldre Beto (Juan Eduardo Palacios), som er politistudent. Beto finner noen pakker med narkotika og gjemmer det hjemme hos Estela. Når Heli oppdager pakkene kaster han de, noe som skal vise seg å få fatale konsekvenser.

Glimrende rolleprestasjoner av de tre unge meksikanske talentene.

“(…) en rystende beretning om narkobanders umenneskelige fremgangsmåter i Mexico (…). Heli er en ny gledelig god film fra Amat Escalante, som fortsetter å skildre fattige meksikaneres utfordringer. Dette er en sterk sosial kommentar til den altomfattende narkokriminaliteten i landet” – NRK P3 Filmpolitiet

5 på terningen. En sterk anbefaling fra filmhjerte!

ÄTERTRÄFFEN (Norsk tittel: Gjenforeningen)


Drama fra Sverige, som jeg så på kino under filmfestivalen i Tromsø. Anna Odell står for både regi og manus, og spiller også hovedrollen, som en fiktiv versjon av seg selv.

En veldig merkelig og uvanlig film, som både er ubehagelig og veldig interessant å se. 20 år etter skoletida gjenforenes klassen, men en tidligere elev blir ikke invitert. Hva skjer når den uinviterte likevel kommer på gjenforeningen, og konfronterer sine tidligere klassekamerater med tingene som hendte da de gikk på skolen?
Som sagt er dette et spesielt filmprosjekt, for hele filmen er bygd opp nærmest som en dokumentar, men likevel ikke, i en blanding mellom fiksjon og dokumentarstil.

Filmen har to deler. I del en er vi vitne til en fiktiv gjenforening, en fiktiv klassegjenforeningsfest, en film i selve filmen, der filmens regissør spiller rollen som den uinviterte, og viser hvordan hun tror hennes tidligere klassekamerater hadde reagert. I del to inviterer hun så en og en av sine tidligere klassekamerater på tomannshånd for å se filmen hun har laget, sammen med seg, for å få deres reaksjoner. Filmen er fiksjon, og samtlige klassekamerater spilles av skuespillere, men historien/møtene skal være basert på virkelige hendelser.

Filmen anbefales helt klart, for alle som er interesserte i temaer som mobbing, tabu, utfrysning, konfrontasjoner og ubehagelig svensk realisme. Terningkast 5. Knallfilm!

JOE

Mørkt spenningsdrama med Nicolas Cage og Tye Sheridan, som begge briljerer. Cage ses i tittelrollen som Joe, en tidligere straffedømt som lever et tilbaketrukket men rufsete liv som tømmerhogger et sted i Texas, og som stadig havner på kant med de lokale myndighetene. Men Joe er en god mann på bunn. En dag treffer han 15-åringen Gary (Tye Sheridan), som vil jobbe for han. Gary (og familien) lever stort sett i et rent lite helvete, med en voldelig og alkoholisert gammel slubbert som far.

Joe tar imidlertid gutten under sine vinger. I Gary ser Joe seg selv som ung, mens Gary i Joe ser en farsfigur og en venn som kan hjelpe han og familien ut av faenskapet de står i. Når Gary en dag banker en voksen fyr, som også har Joe på hatlisten sin, blir det trøbbel.

“Joe” er en usentimental, usminket og ektefølt film, skremmende realistisk og med to glimrende hovedrolleinnehavere, i nevnte Cage og særlig unggutten Tye Sheridan (f. 1996), som også hadde en av hovedrollene i det glimrende dramaet “Mud” (2012). Faktisk er det også åpenbare likhetstrekk mellom “Mud” og “Joe”, så om “Mud” falt i smak, vil trolig også “Joe” gjøre det, selv om “Joe” er en mørkere og mere dyster historie.

Nicolas Cage var endelig med denne filmen tilbake med en topp prestasjon etter å ha gjort mye ræl, og Tye Sheridan gjør en kraftfull rolle. En det er verdt å følge med på videre. Verdt å bruke tid på denne filmen er det også så definitivt, for dette er solide saker. Noe dramatisk mot slutten. Litt usikker på terningkast her, men filmen befinner seg nok et sted på grensen mellom 4 og 5. Jeg vipper den såvidt over på femmeren.

NEBRASKA


En gammel mann er oppslukt på tanken om å reise til Nebraska der en formue venter på han. Sønnen er ikke like sikker på at turen er en god idè. Filmet i svart-hvitt, noe som er litt uvanlig, men som på et merkelig vis gir denne filmen en ekstra dimensjon. Bruce Dern ble nominert til Oscar for beste mannlige hovedrolle, men måtte se seg slått. Jeg ble svært positivt overrasket over Nebraska.

PRISONERS


Mørk og dyster, stemningsfull, provoserende og litt mystisk thriller.

Velspilt og tett spenningsthriller, der historien handler om to småjenter som forsvinner sporløst fra et rolig nabolag.

Glimrende prestasjoner over hele linja foran kamera. Hugh Jackman leverer en stor rolleprestasjon som fortvilt far på jakt etter løsning og skyldige, og Jake Gyllenhaal gjør en bunnsolid jobb han også.

En av årets absolutt beste filmer. 5 øyne på terningen.

12 YEARS A SLAVE


Dette årets vinner av Oscar for beste film ble storfilmen “12 Years a Slave“, regissert av Steve McQueen. Et gripende spenningsdrama om den brutale slavedriften i statene på midten av 1800-tallet. Filmen forteller den sanne historien om Solomon Northup (Chiwetel Ejiofor), en farget mann som ble kidnappet i New York midt på 1800-tallet og deretter solgt til slaveri. I 12 år jobbet han rundt på plantasjer i sørstaten Louisiana før han omsider slapp fri.

Solide skuespillerprestasjoner over hele linja her, men spesielt utmerket Chiewetel Ejiofor seg i hovedrollen som Solomon som i 12 år kjempet for å frigjøre seg fra slavedriften. Ejiofor ble Oscar-nominert, men vant ikke. Den britiske skuespilleren (med foreldre fra Nigeria) var ikke den eneste som var utmerket, også meksikanske Lupita Nyong`o (som har foreldre fra Kenya) imponerte. Hun imponerte såpass at hun også ble belønnet med Oscar for beste kvinnelige birolle. Mer en solid og minneverdig også av Benedict Cumberbatch, Brad Pitt, Paul Giamatti og Michael Fassbender, med flere, og særlig husker jeg filmen for Paul Dano sin rolle som uspiselig, voldelig og sadistisk slaveeier. Spesielt husker jeg den mer enn litt rasistiske(*) sangen han synger fremfor slavene; “Oh run nigger run… well the pattyroller will get youRun nigger run well you better get away“. 

(*)Eller er den rasistisk? Omkring det spørsmålet er det delte oppfatninger ut fra hva nettet kan by på av svar.

Filmen er basert på Solomon Northup sin selvbiografiske bok fra 1853. 12 Years a Slave fikk begrenset premiere i USA i romjula 2013 slik at den skulle kunne være med i prisutdelingene for 2013-filmene, men hadde ikke premiere de aller fleste andre steder før i 2014.

En av årets tre beste filmer, som også fikk 3 Oscar-statuetter (film, birolle og beste filmatisering). Du sjokkeres, blir forbannet og frustrert. Så herlig! Klokkerent og solid terningkast 5.

 


ÅRETS FILMHJERTE 2013 – del 1

Det blir for første gang delt førsteplass i “Årets filmhjerte”. Selv om den ene filmen får terningkast 6 og den andre “bare” 5, så er begge filmene så fornøyelige at det blir for vanskelig å velge kun den ene.

THE WAY WAY BACK

Regi: Nat Faxon og Jim Rash

Filmtype: Komedie

Land: USA

Medvirkende: Liam James, Sam Rockwell, Steve Carell, Toni Collette, m.fl.



Sjarmerende bittersøt komedie. The Way Way Back er en aldri så liten perle, som forøvrig også var på programmet på den anerkjente Sundance-festivalen, som setter fokus på uavhengige filmer produsert utenfor de store studioene.

Lett sommerkomedie som jeg falt pladask for. Unge Liam James i rollen som den innadvendte 14 år gamle Duncan som må på strandhusferie sammen med moren og hennes nye sleipe mann, Trent, og hans datter, er utrolig sjarmerende, med den keitete, utilpasse og sjenerte væremåten sin. I løpet av sommeren får han en langt eldre venn, Trents rake motsetning, spilt av en Sam Rockwell som er veldig tørrvittig, noe som funker glimrende i denne filmen. Det blir en sommer Duncan aldri vil glemme.

Fornøyelig og vittig om ungdomstid, familieferie, sommertid og med noen sukkersøte og morsomme øyeblikk som nesten får frem noen gledestårer. Ikke “flire seg ihjel”-komedie som man gapskratter av, men en laidback tilfredstillende dramakomedie, som for min del er en av dette årets tre beste filmer. Et solid terningkast 5, og en “must see movie” for de som liker lette fornøyelige komedier.

THE WAY, WAY BACK er en morsom og gripende oppvekstskildring om 14 år gamle Duncans pinlige, morsomme og til tider smertefulle sommerferie sammen med sin mor Pam, hennes nedlatende kjæreste Trent og hans datter Steph. Den introverte Duncan sliter med å finne sin plass i den nye familiekonstellasjonen, men finner et uventet vennskap og en mentor i den vennlige Owen, lederen av vannparken Water Wizz. Gjennom sitt sprudlende vennskap med Owen, begynner Duncan å åpne seg opp og finner sakte men sikkert sin rolle, alt i løpet av en sommer han aldri vil glemme (kilde: viaplay.no)

Jeg virkelig elsker denne dramakomedien. Nevnte James er herlig laidback i rollen som den usikre, stille og litt keitete fjortisen som sliter med familien, men virkelig får slått seg løs på Water Wizz. Sam Rockwell i rollen som den sprø, men godhjertede Owen er også herlig, mens Steve Carell i rollen som Trent er filmens drittsekk. Filmen er kallt “Den ultimate sommerkomedien”, men passer også utmerket å hygge seg med en kald vinterdag godt planta i sofaen foran skjermen. Jeg innrømmer det, jeg storkoste meg med denne filmen, jeg både lo godt flere ganger, kjente klumpen i halsen og kjente den velkjente “tears of joy”-følelsen et par ganger. En såkalt “coming-of-age-film”, siden vi jo selvsagt ikke har noen norske ord som kan brukes…….

På prisutdelingen Young Hollywood Awards i 2013 vant James prisen for “Breakthrough Performance – Male”. NRK Filmpolitiet P3 gav filmen terningkast 4. FilmMagasinet gav terningkast 5. THE WAY WAY BACK er selvsagt å finne i filmsamlingen min, på DVD.

Hos meg blir det et soleklart terningkast 5. Men jeg burde egentlig satt 6 her. En varm anbefaling.

Se den hos Viaplay eller Netflix.

En lengre artikkel om The Way, Way Back (på engelsk) finner du her.

 


ÅRETS FILMHJERTE 2013 – del 2

Det blir for første gang delt førsteplass i “Årets filmhjerte”. Selv om den ene filmen får terningkast 6 og den andre “bare” 5, så er begge filmene så fornøyelige at det blir for vanskelig å velge kun den ene.

LIVING IS EASY WITH EYES CLOSED

(ORIG. TITTEL: VIVIR ES FÀCIL CON LOS OJOS CERRADOS)

Regi: David Trueba

Filmtype: Komedie / drama

Land: Spania. Spansk tale

Medvirkende: Javier Cámara, Natalie de Molina, Francec Colomer


Dramakomedie basert på en sann historie. Hvorfor denne filmskatten fra Spania IKKE er gitt ut i Norge med norsk tekst er et mysterium. Og en skandale. Den er ikke engang i salg i importutgave hos landets to største filmbutikker, CDON og Platekompaniet.
Living is easy with eyes closed” (som er en strofe fra Beatles-sangen “Strawberry fields forever“) er nemlig en alldeles herlig oppløftende leken gledesbombe. Men vil du se filmen er det likevel noen muligheter for det, til tross for liten tilgjengelighet.

Jeg elsker ihvertfall Tromsø International Film Festival, som lot festivalpublikum få se denne filmen på kino, for det var særdeles underholdende, og publikum lot seg rive med i begeistring. Etter filmen snakket avisa iTromsø med både unge og eldre publikummere som gav filmen terningkast 5 og 6.

Vi befinner oss i Albacete, Spania. Året er 1966. De lette etter John Lennon, og fant seg selv! Antonio, en spansk engelsklærer på en ungdomsskole, er storfan av The Beatles. Han bruker Beatles-sangene aktivt i undervisningen, og er helt hekta, så når han en dag hører at selveste John Lennon er på en annen kant av Spania, i Almeria, i forbindelse med en filminnspilling, kaster han om på alt av planer og legger ut på en roadtrip på tvers av Spania i et håp om å treffe sitt store idol. På ferden plukker han opp to ungdommer på flukt fra hjemlige problemer. Det blir en reise på jakt etter oppfylling av drømmer og egen frihet

Enormt sjarmerende feelgood-movie, som maler et bilde av kraften av å følge sine drømmer og idealer i en tid med et strengt regime, med en hovedrollekarakter som kommer ut av skjermen, så sympatisk oppfatter jeg Javier Cámara, som virkelig sprudler. Cámara er ellers en av Spanias mest kjente og populære skuespillere, etter suksess i TV-serier og Pedro Almodovars filmer “Snakk til henne” og “Dårlig oppdragelse”.

Filmens bakteppe som altså er satt til et Spania på midten av 60-tallet da landet fortsatt var styrt med jernhånd av diktatoren Franco gir en fantastisk nostalgisk følelse, filmens backdrop løfter utvilsomt opplevelsen av den. Filmen var også Spanias kandidat til Oscar-juryens nominering av filmer i klassen beste ikke-engelskspråklige film (den ble ikke nominert).

Jeg anbefaler sjeldent åpenlyst å laste ned filmer fra fildelingssider, ettersom det ikke er lovlig, men når filmen så og si ikke er å få tak i ellers, så kan løsningen blant annet finnes hos KickassTorrents. Man behøver i så tilfelle et torrents-nedlastingsprogram, og engelsk tekst må man finne på et av nettstedene som byr på filer med undertekster, f eks hos sub-titles.net. Ønsker man å se filmen via lovlige kanaler, som selvsagt er det tryggeste, vet jeg at den er å finne på DVD med engelsk tekst (som bildene bevitner), og at den ihvertfall tidligere har vært å finne hos amazon. Muligens er filmen på det danske marked også (mener jeg å ha sett).

En annen lovlig måte å se filmen på er å laste den ned digitalt (mot betaling selvsagt) for å eie eller leie fra den australske iTunes Store. Man finner ikke filmen via vanlig søk i norsk iTunes butikk, men følger man denne linken kan man “bytte butikk” og dermed laste ned filmen for leie eller kjøp, og det er fullt lovlig.

Det koster 19,99/24,99 australske dollar (ca 125/155 kroner) for kjøp (SD/HD kvalitet), eller kun 3,99 (SD) eller 4,99 (HD) australske dollar for leie (ca 25/31 kroner). For å laste ned filmer fra iTunes sin butikk må man ha installert et eget program på PC`en, dette programmet kan lastes ned gratis hos Apple sin iTunes-nettside her i Norge, http://www.apple.com/no/itunes/. Jeg har selv installert denne programvaren, og den funker helt fint.

Ikke klokkeren toppkarakter, men det blir terningkast 6, basert på kinoopplevelsen av filmen. Egentlig syns jeg nok at “THE WAY WAY BACK” er en finere film, den gledet meg hakket mere enn “Living is easy..”. Sistnevnte film er likevel litt dypere, men det blir et såpass jevnt race at jeg deler prisen siden jeg er enehersker over den sagnomsuste prisutdelinga 😉  Dessuten er den ene såpass mye mer tilgjengelig for norske seere at jeg også av den grunn valgte å dele prisen, så kan dere som leser her ihvertfall få sett den ene av de to filmene uten alt for mye styr – men det er verdt bryet å få med seg begge!

Trailer:

 


ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 2013

Så var vi igjen kommet dithen at jeg ikke finner noen norsk favoritt fra dagens filmår. Av de norske filmene fra 2013 har jeg kun sett Pionèr og “Før snøen faller”. Begge to er greie filmer, men et stykke unna å være noe jeg syns utmerker seg spesielt. “Pionèr” er spenningsfilmen om starten på det norske oljeeventyret. Store forekomster av olje og gass er funnet på norsk sokkel og norske myndigheter ønsker å føre dem i land via en rørledning på 500 meters dyp. Yrkesdykkeren Petter (Aksel Hennie) er besatt av tanken på å være den første på bunnen. Flere norske anmeldere gav 5 øyne på terningen, men så god er ikke filmen i mine øyne. Jeg syns aldri filmen tar helt av, den mangler litt intensitet og oppleves i noen partier litt kjedelig. En grei film som jeg kan se om igjen om den ruller på TV-skjermen for eksempel, eller hvis den tilfeldigvis ramler ned fra DVD-hylla hos meg  😉

“Før snøen faller” er en kurdiskspråklig norsk-tysk-iransk film om en gutt fra Kurdistan som er på leting etter søsteren sin som rømte fra eget bryllup i Istanbul og til Norge. Ære står ikke overraskende sentralt her. Brukbar film sett på kino på Tromsø Int. Film Festival, men ikke noe jeg ville sett igjen.


Sjekk også ut disse 2013-filmene


Dallas Buyers Club

Oscar for beste mannlige hovedrolle til Matthew McConaughey, som spiller rollen som en AIDS-syk pasient som smugler medisin fra Mexico, og også Oscar til Jared Leto for beste mannlige birolle, for hans rolle som transkjønned kvinne.

Filmen bygger på en sann historie. Etter min smak blir det for stillestående og litt for uinteressant, men den holder seg midt på treet for min del. McConaughey gjør en sjukt bra figur, og fikk en fortjent pris, men som så ofte med Oscar-utdelingene har mange sine favoritter. Mange mente prisen burde gått til DiCaprio (The Wolf of Wall Street), Ejiofor (12 years a slave) eller veteranen Bruce Dern (Nebraska).


 

Olympus Has Fallen

Liker du “White House Down” liker du trolig også “Olympus Has Fallen”, for de er nær sagt prikk like. Selvsagt ER de ikke prikk like, men plottet er akkurat det samme, at Det Hvite Hus angripes, bomber og granater, skyteorgier bla bla bla, USAs president er i livsfare og en helt, som tilfeldigvis er tidligere presidentlivvakt som fikk sparken er passende nok selvsagt ved et slumpetreff inne i bygningen når det smeller løs (i “WHD” var det en snut som nettopp var nektet ansettelse i drømmejobben sin i Secret Service).

Eneste forskjell for min del var stort sett at rollekarakterene var bedre i “WHD” enn i “OHF”.


 

Escape Plan

Litt hardbarket actionthriller med actionveteranene Sylvester Stallone og Arnold Schwartzenegger.

En fange skal bryte seg ut av fengselet. Men det er lettere sagt enn gjort i dette fengselskomplekset.

 


 

Blue Ruin 

Mørk og til tider rå krimthriller fra USA der hevn står i fokus, som jeg så på kino på “overdrive”-programmet på filmfestivalen i Tromsø.

Pussig skrudd sak som sikkert en del vil finne underholdende. Jeg så den som nevnt på kino, der den ble vist utekstet – noe som gjorde det litt vanskelig å henge med i dialogen tidvis på grunn av litt snøvlende uttale. Imidlertid har jeg filmen med engelsk tekst og synest den er verdt å få med seg.          


Filth

Jeg er noe i tvil om jeg egentlig syns denne filmen er brukbar eller ikke. En gang i tida starta jeg på å lese boka den bygger på, med samme tittel som filmen; Filth, skrevet av skotske Irvine Welsh (forfatteren bak “Trainspotting”), og oversatt til norsk under tittelen “Dritt”. Filth er ei bok med makabre detaljer som er både grotesk og grisete. Jeg leste aldri ferdig boka, selv om den startet veldig bra (den ble liggende og siden glemt).

I VGs anmeldelse av boka i 1999 stod følgende: “Dritt” kan umulig bli filmatisert innenfor noen av klodens sensurregler. Hovedpersonen er politimannen Bruce Robertson, en kar med bendelorm og høyst tvilsom moral. I utgangspunktet er det en krimhistorie, men en uvanlig sådan. Det er snart jul, og det dukker opp et lik, Bruces kone har forsvunnet, hans rektum verker og et friskt dopforbruk begynner å forkludre vår manns hjerne på det sterkeste.

Ei heller har jeg klart å se ferdig filmen, selv etter to forsøk, hvor jeg har endt opp med å sovne. Men det skal sies at jeg var ekstremt trøtt begge gangene. Imidlertid syns jeg ikke innledningen av filmen var alt for lovende…  Boka har jeg i bokhylla, og skal nok lese den en gang, og også filmen får jeg vel gjøre et nytt forsøk med!


 

Bad Words

Stavekonkurranser kan være morsomt, særlig når en voksen mann finner et smutthull slik at han kan konkurrere mot barn.

Småvittig og litt bittersøt komedie, med en artig Jason Bateman i hovedrollen.

 


 

The Lunchbox

Fargesprakende kritikerrost og publikumsvinnende romatisk feelgood-drama fra India, som har gått sin seiersgang på diverse filmfestivaler verden over. Ikke overraskende sees Indias filmstjerne nummer 1; Irrfan Khan, i hovedrollen. En feillevert lunsjboks knytter to fremmede sammen midt i Mumbais menneskehav.

Jeg har ikke sett The Lunchbox ennå, men jeg har filmen tilgjengelig og skal se den.

 


 

Blå er den varmeste fargen (Original tittel: La vie d’Adèle)

Denne har jeg ikke sett, men den sies å være veldig bra. Ihvertfall er filmen hyllet og rost opp i skyene av kritikere, så dette er en  av filmene jeg har på lista over det som skal sees.

Fransk drama på 3 timer om kjærligheten mellom to unge jenter,som vant Gullpalmen i Cannes i 2013. Dog kritisert for å være for lang og inneholde noen eksplisitte sexscener som burde vært nedklippet en del.

Cannes-juryen i 2013, med Steven Spielberg i spissen, lot seg imponere så mye av hovedrolleinnehaverne Léa Seydoux og Adèle Exarchopoulos at de valgte å dele Gullpalmen mellom regissør og skuespillerne. Det er første gang dette har skjedd i Cannes.


 American Hustle

Heller ikke American Hustle har jeg orket å se ennå, men den er en av de jeg har liggende i køen av filmer som skal sees. Filmen hadde en rekke Oscar-nominasjoner, men måtte gå tomhendt hjem fra utdelingen.

Out of the Furnace

Middelmådig thriller, midt på treet, men som er OK for å slå ihjel litt tid med. Filmen har en rekke kjente navn på plakaten: Christian Bale, Woody Harrelson, Casey Affleck, Forest Whitaker, Willem Dafoe, Zoe Saldana og Sam Shepard.

Er du ekstrem Hangover-fan så kan sikkert Hangover 3 by på underholdning, Jeg digga de to første, nr 3 var derimot veldig dårlig.

Se også Gravity, som ble den store Oscar-vinneren for filmer fra 2013, med hele 7 priser og totalt 10 nominasjoner (vant for beste regi og kinemateografi, pluss 5 “mindre” priser, i kategoriene musikk, lydredigering, lydmiks, klipp og effekter). Nominert også i kategorien beste film.

#2013 #film #filmer #filmtips #filmhjerte #filmsnakk #LivingIsEasyWithEyesClosed #TheWayWayBack #waywaybackmovie

Legg gjerne igjen en kommentar hvis du har filmfavoritter fra 2013, eller andre kommentarer om dagens omtalte filmer osv. Klikk på kommentarer-linken like under dette innlegget, og post kommentarene dine 🙂

3 kommentarer
    1. Denne gangen har jeg nesten ikke sett noen av de filmene du nevner -bortsett fra Die Hard, Prisoners, American Hustle, og et par Wallander -og da gikk det opp for meg at jeg nesten ikke har sett noen filmer fra 2013. 🙂 Men innlegget ditt er god reklame for mange av filmene jeg ikke har sett!
      Rart med det, men Wallander har jeg nesten ikke vurdert som “vanlig film”, men som detektime på linje med Derrick, Columbo og Lewis -litt dumt, for det er jo gode filmer. Når det gjelder Die Hard, så syns jeg kanskje det er på tide at Brucer’n legger dette bak seg; det enste jeg syns var bra med den siste filmen, var at McClane fikk sagt “Yippie Ki Yay MotherFucker”. Når det gjelder filmen med Jennifer Aniston, så er jeg litt skeptisk -hun har en egen evne til å ødelegge alle scener hun er med i. Når det gjelder Filth, så er det litt rart at han fyren går rundt og plages med bendelorm, for det er kjempelett å behandle -et par tabletter og vekk med den; jeg ville nok ha irritert meg over akkurat det, dersom jeg hadde sett filmen. 🙂 Prisoners har jeg nettopp sett, og den var ganske god (en femmer).
      Jeg skal absolutt se noen av storfilmene med masse Oscarnominasjoner -etter hvert- men jeg ble nå først og fremst interessert i et par av de andre du nevner, spesielt “Heli”, “Joe” og “Blå er den varmeste fargen”. A propos sistnevnte, så gjorde jo ikke Léa Seydoux seg bort som Bond-dame i Spectre. De to toppfilmene dine har jeg også merket meg som interessante.
      Noen av de andre som jeg har sett fra 2013, og som kan karakteriseres som brukbare på en eller annen måte, er:
      -The Hunger Games: Catching Fire, det er flere franchiser i samme gate, men kun denne som funker for meg. Det blir aldri feil med Jennifer Lawrence i nesten alle scener.
      -Star Trek Into Darkness, jeg liker begge franchisene Star Trek og Star Wars, så dette var bra!
      -Snowpiercer, interessant sci-fi-thriller
      -Blue Jasmine, med en strålende opplagt Cate Blanchett, som sikkert vant en fortjent Oscar. Passe grei Woody Allen-film.
      -Short Term 12, en noe sakte, men overraskende god, film om ungdommer med trøbbel og som bor på en liten institusjon, eller hva det var, og med en glimrende Brie Larson som miljøarbeider der. Jeg har sett kommentatorer som mener at BL burde vært belønnet med en Oscarnominasjon for rollen. Anbefales.
      -The New York Immigrant, en sånn passe 4-er som holdes oppe av skuespill i verdensklasse, spesielt Marion Cotillard, men også Jeremy Renner gjør en bra innsats, og som vanlig solid av Joaquin Phoenix. Manuset var kanskje litt svakt, for historien var litt rar, men, men..
      -Tracks, fra Australia, med Mia Wasikowska, sann historie om en ung kvinne som gikk en fottur igjennom outback-en sammen med et par kameler, som en botsøvelse. Ligner litt på fjorårets Wild, med Reese Witherspoon.

    2. Artig det du sier om Wallander. Det er jo på en måte en slags detektimen, men på mange måter ganske annerledes. Derrick og Colombo er jo klassiske detektme-serier, men det er en klar forskjell på de og Wallander. For der derrick og særlig Colombo er rett på sak og løsning, er Wallander mye dypere, der går man dypere inn i karakterene, man blir kjent med personen Wallander og de aller nærmeste på en helt annen måte enn i en vanlig detektime på tv, og ikke minst spiller miljø (“backdrop”) inn. Både Derrick og Colombo og mange av disse episodebaserte krimseriene kunne vel egentlig vært spillt inn hvor som helst føler jeg, og nettopp det er jo med på å løfte frem de seriene, det universelle som gjør de til allemannseie, Glimrende serier, helt klart. Men selv etter å ha sett “1000” episoder av Derrick og Colombo, kjenner man egentlig Stephan, Harry og Colombo (hva er fornavnet hans?) da ? Med Wallander så gjør man det. Man blir kjent med rollekarakterene.
      Egentlig enig med det om Die Hard 😀 Høydepunktet var såklart når han sa den velkjente strofen, men selv den virket litt sliten i Die Hard 5. Men blir uansett litt artig med en til film i rekka, selv om jeg ikke liker helt disse filmene som tar for seg “tida før”. Det blir litt som “Olsenbanden jr”, som er helt ræva.
      Om fyren i Filth går rundt med bendelorm vet jeg ikke, men han gjorde vel det i boka. Kan vel være en grunn til at han ikke gjør noe med det,husker ikke?

    3. Av de filmene du trekker frem ellers, så har jeg ikke sett noen av de. Blue Jasmine er en film jeg muligens vil se, den virker som en “lett” fordøyelig film, så den vil jeg nok se. Short term 12 høres ut som noe jeg kan synest er OK, The NY Imigrant likeså, de skal sjekkes ut litt. Mest interessant høres Tracks ut. Denskal jeg prøve å få sett. Navnet Mia Wasikowska ringer ingen bjeller, men jeg er fascinert av Australia og drømmer om den australske outbacken, så den høres ut som noe verdt å se. Men jeg håper den er bedre enn Wild, som jeg syns var litt for kjedelig.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg