Filmhjerte: Året 2011

Filmhjertet banker i dag litt ekstra for filmåret 2011. Det blir som vanlig spenning, humor, drama, action og følelser i sving i dagens utvalgte filmminner.


I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.


 Nok en gang var det et filmår uten de store mengdene av film jeg likte, men med et ok utvalg som falt i smak. Dog må jeg innrømme at jeg hadde litt problemer med å peke ut en favoritt til “Årets filmhjerte”-vinner.

Jeg har ellers sett en god del av filmer fra 2011 også, men kun et fåtall av de syns jeg fortjener å trekkes frem her. Dessuten er det også en rekke av storproduksjonene jeg ikke har sett, mest fordi titlene ikke fristet eller pirret meg til å se disse filmene. Skulle det finnes gode filmer der ute, nøl ikke med å gi et tips om titler 😉

Årets favorittfilm fra 2011 kommer lengre ned i innlegget, for som vanlig starter jeg med de andre filmene som falt i smak fra det omtalte år, som altså i dag ligger fire år tilbake i tid.


SKRIK 4 (Orig. tittel: SCREAM 4. Alternativ stavemåte: SCRE4M)


Scream 4 er nok litt underkjent, ettersom toeren og treeren av den populære skrekk-grøss-komedien ikke levde opp til den første filmen fra 1996. Men Skrik 4 er faktisk ganske bra i sin sjanger. Her er det slash, blod, gørr og splætter i lange baner, og mye mørk humor opp i all knivdrepinga. Slikt liker vi, ikke sant?

Jeg så forøvrig Skrik 4 først nå i sommer, på Blu-Ray, og kan anbefale den på det formatet, bildet var som ventet klokkerent. Men jeg skal innrømme at jeg først og fremst kjøpte på supertilbud denne spesielutgaven fordi det fulgte med en überkul filmeffekt; den “legendariske” Skrik-maska (“Ghostface”) 😀 Det skadet selvfølgelig ikke at filmen også leverte varene.Men for et kupp, 59 spenn for filmen pluss maska, det var jo “gjedd for pængan”! Løp, eller klikk og kjøp, hehe, hos cdon, de har flere!

Skrik 4 er god grøsserhumor. Det blir 4 på terningen.

THE DESCENDANTS


George Clooney bærer denne dramafilmen på sine skuldre, og gjør en bra figur. Filmen sett under ett huskes kanskje best for flotte omgivelser, for handlingen står ikke til mere enn et terningkast 4. Noe som likevel betyr at det er en brukbar film. Da jeg så den på kino som avslutningsfilm under filmfestivalen i Tromsø i januar 2012 gav jeg den terningkast 5 i notatene mine, men jeg husker ikke filmen godt nok nå til å vurdere terningkast.

HANGOVER 2 (THE HANGOVER PART II)


Fortsatt tidvis hysterisk morsomt i den andre Hangover-filmen, hvor man denne gang havner i Bangkok. Crazy humor på amerikansk-asiatisk vis med Bradley Cooper, Ed Helms, Justin Bartha, Zach Galifianakis, Ken Jeong og Mason Lee, sistnevnte er forøvrig sønn av regissør Ang Lee. Jeg glemmer selvsagt heller ikke Mike Tyson som har en liten birolle. Ken Jeong sin rolle “Mr. Chow” konkurrerer hardt om å være mer irriterende enn Galifianakis sin rollekarakter, Alan. Men der Alan faktisk er veldig artig, er Mr Chow overspilt og platt. Men Hangover 2 er likevel veldig morsom, og en av mine favorittkomedier.

TYRANNOSAUR



Drivende godt engelsk samfunnsdrama, med råskap og kraft. Regidebut for Paddy Considine.

HODEJEGERNE


Norsk actionthriller basert på Jo Nesbøs krimbok med samme navn som filmen. En del litt for store troverdighetsbrister trekker ned, og noen mindre elegante scener kunne man med fordel tonet ned, slik som den der Axel Hennie gjemmer seg nede i utedassen! Grei film totalt sett likevel, med brukbar spenning, terningkast 4. Filmen ble en kassasuksess på norske kinoer, med over 557 000 besøkende, og gjorde det godt også i utlandet.

ELEVATOR



Racism collides with corporate greed when nine strangers are trapped in a Wall Street elevator, and one of them has a bomb. They will do anything to survive.

Thriller som begynner som en helt normal spenningsthriller, men som etterhvert endrer kurs til å bli en skikkelig overdrivelse med splatter-innslag. Men filmen leverer spenning, og en ikke ubetydelig klaustrofobisk følelse, der vi befinner oss innestengt i heisen sammen med filmens rollekarakterer. Ganske underholdende film, som er fra USA (amerikansk/norsk samproduksjon), med regi av nordmannen Stig Svendsen. Legg også merke til produktplasseringen av ølet som drikkes på et tidspunkt i filmen, det er nemlig fra det kalde arktiske nord 😉

– “Hvorfor tok jeg ikke trappa?” Det er nok spørsmålet de stiller seg, de ni personene som ved filmens begynnelse er fanget i en heis rundt 50 etasjer over New Yorks asfalterte gateplan. Så kommer det fram at en av heispassasjerene har en bombe med seg, og situasjonen blir prekær. Kan den noe brokete forsamlingen legge konfliktene til side og komme seg ut av heisen før det er for seint?

ELEVATOR er en tradisjonell ettroms-thriller. Actionscenene er få, selv om det drypper en del blod i løpet av filmen. Dermed er det karakterene og forholdet dem imellom som i stor grad bærer filmen, og vi rekker å blir svært godt kjent med deres personlige lyter ? som feighet, rasefordommer og grådighet (www.tiff.no).

Lavbudsjettsfilm, med et budsjett på kun 3 millioner kroner, men det betyr ikke at filmen ikke er verdt å se. De aller største stjernene har heller ikke filmen å by på, men noen passe kjente ansikter er det, som John Getz, to ganger Oscar-nominerte Shirley Knight (nominert 1961 og 1963, kjent bl.a. for en rekke TV-serier, som f eks Frustrerte Fruer) og Devin Ratray (som spilte “Buzz” i Alene Hjemme og Alene Hjemme 2).

Hos VG ble det terningkast 4, mens de fleste andre anmeldere her hjemme la seg på 3, som f eks NRK P3 Filmpolitiet, Dagbladet og Aftenposten. Hos meg blir det en finfin femmer, fordi filmen var morsom, men det skal sies at den femmeren er snill. 4 hadde filmatisk sett vært riktigere

Filmen så jeg på kino under filmfestivalen i Tromsø (TIFF), der den hadde verdenspremiere, med regissør Svendsen, filmens manusforfatter, og hovedrolleinnehaver Shirley Knight tilstede for å introdusere filmen for publikum.

Les en fyldig artikkel om filmen (på norsk) hos filmweb.no.

TOMBOY


Drama fra Frankrike. Også dette en TIFF-film som jeg så på kino, og gav 5 på terningen til den gang. Spesiell tematikk, som også de senere årene har vært rettet mye søkelys på i media, nemlig diffuse kjønnsroller hos barn (bl.a. i TV2-programmet Født i feil kropp, der tenåringsbarn har vært med. Forøvrig har jeg ikke sett programmene på TV).

Tomboy er et vidunderlig stykke film, som er både rørende, humoristisk, litt trist og oppløftende samtidig – og ikke minst sjarmerende og med mening. Dessuten må jeg skryte veldig mye av det unge funnet av en barneskuespiller i hovedrollen, som jenta som vil være gutt. Hun leverer en super innsats som det oser klasse over.

JÄGARNA 2 (Norsk tittel: Jegerne – Falske spor)


Rolf Lassgård og Peter Stormare leder an i den etterlengtede oppfølgeren til en av 90-tallets svenske thrillersuksesser; Jegerne. I Jegerne 2 blir vi nok en gang tatt med ut i de norrlandske skoger. Som i den første filmen foregår handlingen i Norrlands län, Sveriges nordligste fylke, hvor også filmen er innspillt.

Spenning og godt driv stort sett hele veien. Tett og ganske velspilt, men med noen brister. Likevel et solid terningkast 4.

PLAY

Regissør Ruben Östlund sin provoserende og engasjerende svenske dramafilm Play satte sinnene i kok hos enkelte kinopublikummere, som mente filmen hadde rasistiske undertoner, mens andre syns den var et skremmende og glimrende bilde fra virkeligheten, med sin tematikk som sirkles rundt mobbing blant barn i Göteborg, der mobberne har minoritetsbakgrunn. Med lange tagninger og sekvenser kommer vi nært inn på en gruppe ungdommer som robber og mobber andre barn, og vi opplever fortvilelsen og hjelpesløsheten fra de rammede.

Filmen så jeg på kino på TIFF. Tilstede var også regissør Ruben Östlund, som både introduserte filmen, snakket om den etterpå og svarte på spørsmål fra salen etter filmen. Veldig interessant selvsagt, da han både fortalte litt om målet med filmen, samt snakket litt om kritiske røster mot den.

SNØEN PÅ KILIMANJARO (Orig. tittel: Les neiges du Kilimandjaro)


Drama fra Frankrike, som byr på både klassisk drama, og elementer av krim og spenning, familiehygge og uhygge, og et stort hjerte. For det første er historien i og for seg plausibel nok til å drive filmen framover, selv om troverdigheten etterhvert blir litt dalende. Dessuten er også hovedrolleinnehaverne så sympatiske at man raskt fatter interesse for handlingen. I tillegg byr filmen vekselsvis på lystbetont sosialt samvær og mørke stunder av dysterhet, samtidig som filmens location, eller bakteppe som jeg liker å si, er direkte vakkert.

Filmen hadde forøvrig verdenspremiere i Norge, under Tromsø International Film Festival (TIFF), der den var populær blant publikum. Filmen hadde også ordinær kinodistribusjon i Norge og er senere også kommet ut på DVD. Vil du se den bør den være mulig å oppdrive et eller annet sted. Da filmen har fransk tale anbefales teksting, om du da ikke kan fransk.

Filmen fikk terningkast 5 fra FilmMagasinet og VG, mens Dagbladet, Aftenposten og NRK Filmpolitiet gav 4, mens en eller annen suring fra Stavanger Aftenblad må ha stått opp med feil fot den dagen vedkommende rullet fram terningkast 1 (!) til denne filmen. En god firer holder filmen seg trygt innenfor rammene av, men jeg vipper den over på en svak femmer, som er det jeg gav filmen da jeg så den på kino.

LAS ACACIAS




Norsk tittel: PÅ VEIEN TIL BUENOS AIRES

Stillfaren hjertevarm roadmovie fra Argentina, som tilfører sjangeren “roadmovie” noe nytt og menneskelig, med en rollebesetning bestående av i hovedsak tre personer.

Filmens tittel Las Acacias spiller på planten/treet akasie (acacias), ettersom filmens hovedperson jobber som lastebilsjåfør som frakter tømmer. Siden denne buskeveksten antagelig ikke er særlig kjent her i steinrøysa har de kloke hoder som setter filmtitler i Norge gitt filmen et helt annet navn; På veien til Buenos Aires. Filmen handler om det ja, det som skjer underveis på veien til Buenos Aires fra Paraguays hovedstad, Asuncion. Men som jeg vel har nevnt noen ganger før, å endre en filmtittel til noe helt annet enn hva originaltittelen viser til syns jeg er tåpelig.

Uansett, Las Acacias er en sjarmerende og fin film, et småromantisk drama, hvor nok en gang det søramerikanske landskapet brer seg ut som et flott bakteppe. Filmen er gitt ut i Norge på DVD, og er også mulig å finne på nett med engelske/skandinaviske undertekster, om en leter.

En rekke norske filmanmeldere gav terningkast 5, som var karakteren fra blant andre både FilmMagasinet, VG og Dagbladet. 5 på terningen blir det også fra Filmhjerte.blogg.no, om enn ikke en sterk femmer så vipper det ihvertfall såvidt over på 5.


ÅRETS FILMHJERTE 2011

WE NEED TO TALK ABOUT KEVIN

(Norsk tittel: VI MÅ SNAKKE OM KEVIN)


De burde ha snakket om Kevin… Den psykologiske dramathrilleren WE NEED TO TALK ABOUT KEVIN fra 2011 er en forstyrrende og opprørende film, som slett ikke er lettfordøyelig.
Den tar for seg forløpet for en skolemassakre, gjerningsmannens oppvekst og forhold til sin mor, og tiden etterpå. Filmen er ikke voldelig, da all vold er bevisst utelatt.

Ezra Miller. Det heter hovedgrunnen til at “We Need To Talk About Kevin” får årets filmhjerte, for tolkningen hans av den bortimot komplett hjerteløse Kevin er eksepsjonell. Den er skremmende god. Miller, eller rettere sagt rollekarakteren hans, Kevin, som utad (når han ikke er med moren sin) er en tilsynelatende normal gutt i slutten av tenårene, får det til å gå kaldt nedover ryggen på publikum med sin iskalde og beregnende væremåte – og er det noe han definitivt ikke er, så er det normal.

Den andre grunnen heter Tilda Swinton. Så frustrert, så lite moderlig omsorg for Kevin i hans tidlige år, at spørsmålet selvsagt melder seg om skyldfølelse. Mesterlig prestasjon også av henne.

Bergens Tidende gav den terningkast 6, og det ble 5 på terningen hos Aftenposten, Dagbladet, VG, FilmMagasinet, NRK Filmpolitiet, Dagsavisen, Stavanger Aftenblad og Cinema, mens nettavisens Side 3 gav den 4.

Tidligere i år skrev jeg en filmanmeldelse om nettopp denne filmen, som jeg da gav terningkast 4, og skrev følgende: et solid terningkast 4. Jo mer jeg tenker på filmen tenker jeg at jeg liker dette, og at en femmer hadde vært riktig, men det får bli med fireren. Jeg angrer imidlertid på fireren, nå ved nærmere ettertanke fortjener den nemlig 5. Uansett, selv om det er filmer fra dette året med høyere terningkast fra meg, så blir dette “årets film” for min del, fordi det er filmen som på en måte “sjokkerte” mest.

Dette er nemlig faktisk en veldig god og sterk film.

HELE FILMOMTALEN AV “VI MÅ SNAKKE OM KEVIN” KAN DU LESE HER.


ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 2011

VARG VEUM – SVARTE FÅR

Regi: Stephan Apelgren

VARG VEUM – I MØRKET ER ALLE ULVER GRÅ

Regi: Alexander Eik


Tre nye Varg Veum-filmer kom i 2011, nr 8, 9 og 10 i rekka. Den jeg likte best av disse var I MØRKET ER ALLE ULVER GRÅ, som er regissert av Alexander Eik. Etter at jeg så den på kino dagen etter Norgespremieren satte jeg terningkast 5 på denne.

“I mørket er alle ulver grå” ble sett av litt over 100 000 på kino, mens tallene for de to andre var en god del lavere. “Svarte Får” (film nr 8) ble kun sett av 55 900 og “Dødens drabanter” (film nr 9) ble besøkt av litt over 52 800. Men, “Svarte Får” hadde kinopremiere i januar, og “Dødens Drabanter” i april. Den tredje kom i november, og det sies vistnok at norske filmer går dårligere første halvår, mens de som kommer i andre halvår får bedre besøk.

Alle Varg Veum-filmene ligger forøvrig nå tilgjengelig på Netflix. “I mørket er alle ulver grå” er nok den mest spennende av de tre Veum-filmene fra 2011, og gjorde seg filmatisk veldig mye bedre på  kino enn de to andre, med mer action og bedre klipp.

Varg Veum våkner av et drønn som ryster hele Bergen, da et våpenlager utenfor byen går i lufta. Flere liv går tapt, og Vargs bestevenn Even havner på listen over de døde. Even blir raskt utpekt som “Bombemannen”, men Varg får det ikke til å stemme. Han begynner å grave i våpenindustriens mørke hemmeligheter, og før han vet ordet av det befinner han seg i Budapest, trukket inn i et livsfarlig spill i det som blir hans største og farligste sak noensinne (filmfront.no).

Terningkastene fra norsk presse varierte fra 5 ned til 2, men de fleste lå på 4 og 5. VG gav 5, mens Dagbladet og NRK P3 Filmpolitiet delte ut 4. Filmhjerte gir som sagt terningkast 5. Solid norsk krim.

 

Jeg husker at jeg en gang på 90-tallet leste boka “Svarte får” med begeistring (eller muligens hørte den som lydbok/hørespill), og jeg syns filmen er bra, selv om den jo ikke akkurat er helt som i boka 😉 Ihvertfall er “Svarte får” grei norsk krim, men jeg registrerer at filmen fikk noe lunken mottagelse i pressen, med terningkast 3 hos NRK og bare 2 fra VG. Personlig liker jeg egentlig historien og miljøet i denne bedre enn i “I mørket er alle ulver grå”, men sistnevnte er en mer spenningsmettet film. “Svarte får” så jeg på kino, og gav den terningkast 5 da i notatene mine, men skal jeg sette terningkast på den i dag blir det nok 4. Jeg liker uansett som kjent Veum-filmene veldig godt, selv om de kunne vært bedre, så det er vanskelig å sette terningkast på disse filmene. “Svarte får” og “I mørket er alle ulver grå” får derfor dele årets norske filmhjerte-pris 😉

Pluss for noen fine Bergens-scener, som fra blant annet akvariet, diverse smug og smau, og Fløibanen, men selvsagt som i store deler av de 12 filmene alt for lite bruk av byen og bybildet. Bra biroller av Jakob Oftebro og svenske Alexander Karim.

Veum oppdager at det er mye han ikke vet om sin kjæreste Karin. Hennes søster forsvinner og han lover Karin å finne henne. Søsteren viser seg å være prostituert og er i klørne på kyniske halliker, noen som ikke nøler med å likvidere dem som står i veien (filmfront.no).

VARG VEUM – DØDENS DRABANTER

“Dødens drabanter” ble regissert av Stephan Apelgren. Absolutt bra denne også, men jeg tror jeg synest de 11 andre Veum-filmene er bedre.


Sjekk også ut disse filmene:

PS: Filmen som ble for sterk kost for VG: “ARME RIDDERE”

Et morsomt filmtips fra Norge 2011 er actionkomedien “ARME RIDDERE“,
en film som VG nektet å gi terningkast til!
VGs såkalte anmeldelse av filmen ble særdeles omdiskutert. Avisa lot nemlig være å sette karakter på grunn av en skyteepisode tidlig i filmen, der 7 stykker blir skutt i en butikk ved grensa mellom Norge og Sverige, noe som gav anmelderen noen sinnsyke assosiasjoner til det som skjedde tidligere samme år på Utøya!

At det var filmanmelder Jon Selås som nektet å trille terning, og som kom med dette regelrette pisspreiket (sorry for språkbruket…), kom ikke som et sjokk, for han er stort sett Norges mest grinete filmanmelder.
Noen som gav terningkast var derimot bl.a. Aftenposten og BT, som gav terningkast 5, som filmen også fikk fra flere andre norske filmanmeldere.

Besøkstallene på kino ble ikke som ventet (Litt over 51 600 solgte billetter i 2011, pluss ca 8400 i 2012), og filmteamet mente VGs dom over filmen med disse assosiasjonene sine og manglende terningkast hadde mye av skylden. For filmen er en komedie, ikke en voldsorgie, den er en original Jo Nesbø-historie (Nesbø var selvsagt også kritisk til VGs omtale), og arbeidet med filmen startet selvfølgelig lenge før de tragiske 22. juli-hendelsene, faktisk hadde man arbeidet i noen år med dette filmprosjektet, så når landets største avis kommer med slikt meningsløst oppgulp er det ikke rart at mange får en oppfatning av at det er en voldsorgie.

En rekke norske kjente navn er å finne på plakaten: Mads Ousdal, Kyrre Hellum, Henrik Mestad, Andreas Cappelen, Arthur Berning, Lena Kristin Ellingsen, Fridtjov Såheim, Anne Marie Ottersen og Jan Grønli. Filmen er dessuten som nevnt basert på en historie av Jo Nesbø, og beskrives som en spennende, leken og blodig komedie. Det stemmer det, men den er også veldig spesiell og neppe noe alle vil like (men IKKE pga vrøvlet VG trakk frem), jeg syns derimot den er brukbar. Imidlertid husker jeg den ikke godt nok, så i likhet med VG (hahaha) får jeg la være å sette terningkast på den, men jeg tror jeg ville havnet på 3-4 her.

ATTACK THE BLOCK

Engelsk sci-fi/action-komedie om en ungdomsgjeng i Londons sørlige del som må forsvare seg og blokka de bor i mot en alien-invasjon! På kino (Tromsø  Int. Film Festivals “overdrive”-program) syns jeg filmen var bare tull, men da jeg senere så den på nytt på blu-ray syns jeg plutselig filmen var morsom og litt kul 🙂

Selvsagt veldig overdrevent (men hvilke aliens-filmer er ikke det?), ekstremt, men litt kultfilm-potensiale over denne.

 


DREILEBEN: ONE MINUTE OF DARKNESS

Tysk spenningsdrama (omtalt som politithriller) fra 2011. Tredje og siste del av en trilogi (filmcover). Jeg så del 2 (Don`t follow me around), og del 3 på kino under TIFF 2012. Del 2 likte jeg ikke, men del 3, altså “One minute of darkness” var mystisk og spennende, og med et fint landskap i bakgrunnen. Jeg noterte faktisk terningkast 5 på denne. Jeg husker faktisk nær sagt ingenting av filmen den dag i dag (ikke før jeg googlet litt). Forøvrig er det verdt å nevne at man ikke nødvendigvis må se alle tre filmene for å ha utbytte av de. Jeg hoppet over den første filmen.

Tiff.no skrev dette om disse filmene:

“Samarbeidsprosjektet Dreileben (“Tre liv”). Tre tyske regissører har laget tre forskjellige filmer som kan – men ikke må – ses i sammenheng, alle skrevet ut fra samme fiktive hendelse: Den dømte seksualforbryteren Frank Molesch rømmer fra et sykehus i småbyen Dreileben i Thuringia og utløser storstilt politijakt i skogene rundt.”

Les en analyse av filmen her (engelsk), eller en kort omtale av filmen på TIFFs nettsider her.

Årets filmvrak

Årets “latterligste” film var The Tree of Life, en overdådig, pompøs, selvhøytidelig, “tragisk” film. At filmen ble nominert til Oscar som beste film er i beste fall komisk. Filmens første 45-60 minutter var faktisk så ille at jeg var nær ved å gi opp, ettersom det er noe av det mest meningsløse jeg har sett, for selv om jeg skjønner noe av poenget med de nær sagt evigvarende kollasjene av powerpoint-lignende “eksplosjoner”, som vel skal gi assosiasjoner til følelser, fortvilelse, at verden går under etc, fremstår det likevel som direkte meningsløst. Særlig da det ut av det blå dukket opp noen dinosaurer var det like før jeg fant av-knappen! Et brukbart midtparti var i ferd med å berge filmen fra komplett totalhavari, før slutten kom og trakk filmen ned igjen dit den startet, til en håpløs smørje som selv ikke Brad Pitt klarte å forhindre filmen fra å bli med sitt nærvær i hovedrollen. Andre vil kanskje synest at denne filmen er veldig bra, til det sier jeg bare “Hver sin smak”, for slik er det med film, noen elsker det andre hater….

Til minne om…

2011 var også et år der flere skuespillere som jeg minnes med glede fra komiserier og komedier gikk bort.

Len Lesser var en av de.

Navnet er kanskje ikke av de mest kjente, men sier jeg at det var han som var den kroniske plagsomme og urkomiske “Uncle Leo” (Onkel Leo) i legendariske Seinfeld, husker nok mange han. Av de 172 Seinfeld-episodene var Lessers rollefigur “Uncle Leo” med i kun 15 episoder i årene 1991-1998, men jeg vil hevde at dette er rollen de fleste vil huske han for. Lesser døde 16. februar 2011, i en alder av 88 år.

En annen med en liten gjesterolle i 3 Seinfeld-episoder, som også gikk bort i 2011 var Frances Bay, som var “gamla” som Jerry stjal et brød fra på gata. Bay, som faktisk ikke TV- og filmdebuterte før hun var 59 år gammel, sovnet inn 15. september dette året, 92 år gammel.

Kanskje har jeg glemt noen, for når jeg ser på rollelistene fra Seinfeld, ser jeg for eksempel at jeg i filmåret 2005-innlegget mitt helt har glemt å nevne den fantastiske Barney Martin, som spilte Jerrys far, Morty. Barney Martin, som spilte i 20 episoder, gikk nemlig bort 21. mars 2005, 82 år  gammel.

Stygg forglemmelse av meg det der (neppe første eller siste, å huske alle dødsfall blant skuespillere er ikke lett, selv om det finnes lister å tråle gjennom…), men når jeg en gang i fremtida kanskje lager en Seinfeld-spesial her på filmbloggen (er det interesse for det mon tro?), vil han nok bli behørig omtalt han også 😉

M*A*S*H-stjernen Harry Morgan må jeg selvsagt nevne. Morgan red inn i de evige jaktmarker 7. desember 2011, 96 år gammel. Morgan huskes selvsagt aller best for rollen sin som den hestefrelste oberst “Sherman T. Potter” i M*A*S*H, en av tidenes største TV-suksesser, der han spilte i 180 episoder i perioden 1974-1983.

Politiskolen-filmene har jeg alltid satt pris på, for sin enkle ukompliserte humor, og en av de største profilene i disse filmene var Bubba Smith, i rollen som “Hightower”. Smith, som døde 3. august 2011, ble kun 66 år gammel.

Har du kommentarer til det du nettopp har lest? Filmtips fra 2011? Eller hva som helst annet filmrelatert til dagens innlegg? Klikk på kommentarer-linken like under dette innlegget, og skriv i vei!

#2011 #film #filmer #filmtips #filmhjerte #filmsnakk #filmblogg #WeNeedToTalkAboutKevin #VargVeum

4 kommentarer
    1. Når jeg nå ser på lista fra 2011, så er det faktisk noen filmer jeg husker som gode, men kanskje ikke noen 6-ere. Jeg er enig med din liste, i hvert fall de filmene jeg vet om. Jeg har ikke hørt om et par av de du nevner fra TIFF, og det sier meg at jeg må komme meg på TIFF en gang! Interessant. Men TIFF er jo også en forkortelse for Toronto International Film Festival -kanskje litt mer berømt. The Descendants var vel også første gang Shailene Woodley viste seg fram i en større sammenheng, og absolutt ikke ueffent. Bra talent. Den Kevin-filmen er god! Den Argentina-filmen har jeg lyst til å se etter det du skriver. Elevator tror jeg at jeg har sett, men kan ikke huske noe særlig av handlingen -må ha vært i halvsøvne.
      Når jeg ser på lista fra 2011 og ser på de såkalte “storfilmene”, og andre, så har jeg faktisk sett flere av dem:
      -Mission Impossible: Ghost Protocol, veldig bra action, dette.
      -X-Men: First Class, også dette en franchise som er brukbar, mye på grunn av kanongode skuespillere som: Hugh Jackman, Michael Fassbender,Jennifer Lawrence osv…og til og med Sir Patrick Stewart
      -Muldvarpen (Tinker Tailor Soldier Spy) med en glimrende Gary Oldman som en klassisk John Le Carre-figur. GO ble vel Oscarnominert for den, og burde vunnet.
      -The Ides of March, med Philip Seymour Hoffman, George Clooney og Ryan Gosling. Politisk drama.
      -Carnage, med bl.a Kate Winslet og Jodie Foster, foreldreparet som etter hvert krangler over styr om sine respektive sønner som har vært i slagsmål.
      -Jane Eyre, en ny inspilling av Charlotte Brontë’s megaklassiske roman, med skuespillere på øverste hylle: Mia Wasikowska, Michael Fassbender og Judi Dench, bl.a.
      -Drive, bl.a. med en meget god Ryan Gosling
      -Hugo, gutten som bor inne i veggen på jernbanestasjonen i Paris, familiefilm med Asa Butterfield og Chloë Grace Moretz. Regi av Martin Scorcese.
      -The Girl with the Dragon Tattoo, Stig Larson-film med Rooney Mara og Daniel Craig, den var brukbar.
      -Shame, med en mer enn glimrende Michael Fassbender, som spiller en sex- og pornoavhengig dude i en god jobb i New York, men som plutselig får uventet, og uønsket, besøk av sin søster. Jeg kunne godt vært foruten et par av scenene i den filmen, samt at noen scener var litt vel for lange. Å se MF sprade rundt i bare ræva var ikke særlig gøy akkurat.
      -The Help (barnepiken), artig sak med bl.a. Emma Stone, Viola Davis, Octavia Spencer og Jessica Chastain.
      -Warrior, med Tom Hardy, Joel Edgerton, Nick Nolte og Jennifer Morrison (også kjent som legen Cameron i den eminente TV-serien House). kampsportfilm.
      Dette året fikk vi jo også en teit Oscarvinner, nemlig han stumfilmfyren som beste skuespiller. For en vits. Michael Fassbender ble forbigått det året. Det kunne vært interessant med et blogginnlegg om Oscarnominasjonene. Hva som ligger bak av politikk, lobbyvirksomhet etc. Hvor mye de enkelte studioene legger ned av innsats for sine filmer og skuespillere. Category fraud, hvis en skuespiller i en leading role plutselig nomineres i supporting role for bedre sjanser. Eller omvendt. Et større navn har større sjanser. Anthony Hopkins fikk jo Oscar for beste hovedrolle for Nattsvermeren, selv om han knapt nok var med i filmen. Et annet eksempel er filmen The Immigrant, som egentlig er fra 2013, men ble lansert i 2014, med slapp interesse for Oscarprofilering fra Harvey Weinstein, men hvis HW hadde lagt ned mer innsats og markedsført filmen i 2013, så hadde det vært store sjanser for Oscarnominasjoner for både Marion Cotillard og Joaquin Phoenix. Etter som MC ble nominert for To dager, en natt i 2014, så falt The Immigrant igjennom. Den belgiske filmen har da ikkeno med HW å gjøre, så vidt jeg vet. Siste eksempel er A Most Violent Year som ble sluppet i USA på nyttårsaften 2014, men Oscar Isaac burde hatt en nominasjon for den. Artig tema dette.

    2. Mye å kommentere her av det du skriver   🙂
      For å gripe fatt i det siste først. Ja, Oscar-nominasjoner og utdeling er et artig og veldig interessant tema. Absolutt noe jeg kan tenke meg å skrive noe om, du er jo inne på noen vinklinger der. Jeg ser imidlertid at det skal en del research til for å skrive noe vettigt om det, ihvertfall om jeg skal skrive om det ;), så det blir nok ikke med det aller første, men det er en veldig god idè å ta med seg videre helt klart, og det finnes jo en del filmvitere, filmfrelste osv som nok sikkert kunne komme med innspill der om jeg bare gidder å gjøre en innsats  ;)
      Filmen fra Argentina (Las Acacias) var forresten også en film som gikk på TIFF og som jeg så på kino, den gikk vel og på ordinære visninger i Norge senere på året.
      TIFF ja, Tromsø I.F.F., ikke Toronto, hehe, mye bra å se der, men man bør finlese programmet først, og danne seg et visst inntrykk av hvilken type film det er før man går og ser. Hvert år i forkant av festivalene har jeg brukt god tid på å sy sammen et program for det jeg skal se, lest omtalene i festivalprogrammet av filmene (man danner seg faktisk noen ganger et inntrykk av filmen bare ved å se bildet som brukes i omtalen! Og noen ganger er det treff, andre ganger ikke). Ser sjelden trailere på filmer jeg umiddelbart får et inntrykk av at er bra. Magefølelsen er viktig! Er jeg litt i tvil etter å ha lest programomtalen kan jeg se trailer, når det er tilgjengelig, men noen ganger forteller trailerne for mye syns jeg, mens de andre ganger kanskje tar med klipp av filmen som ikke er så viktig…Man må ihvertfall være forberedt på noen bomturer i kinosalen under disse festivalene, for jaggu har jeg sett litt sjit også, men som sagt er forberedelser tingen.
      Forresten skulle jeg gjerne dratt på den andre TIFF, den litt mer kjente ;-p Men er lang reisevei, men sikkert interessant. Ellers leser jeg mye bra om festivalene Sundance og San Sebastian. Særlig Sundance som fokuserer på uavhengige filmer fra utenfor de digre filmstudioene er en festival det hadde vært veldig artig å være på. Litt nærmere er det til Oslo og “Film fra sør”, som kanskje kan være interessant.
      Muldvarpen og Drive er forresten filmer jeg har liggende, men ikke har sett ennå, og Shame er en film jeg har lest mye glimrende kritikker av, særlig Fassbenders innsats er jo rost opp i skyene av veldig mange, så de tre er filmer jeg skal se når jeg kommer så langt.
      Av de andre du nevner her er det flere jeg har interesse av, M:I ser jeg nok, og The Help blir jeg også å se, lurer på om jeg ikke scrolla forbi den på netflix her en dag, Carnage virker morsomt ( = den er notert ;p Har hørt om den men ikke sett), men X-men og warrior er vel de to jeg ikke er interessert i. Litt skeptisk til “Hugo”, men Oscarpris for best cinematography er et pluss.

    3. We Need to Talk About Kevin er en fantastisk god film. Den er sjokkerende og ubehagelig, og den gjør inntrykk. Det er ikke en film man glemmer med det første, men det er heller ikke en film man ønsker å se igjen med det første.
      De filmene jeg likte best fra dette året;
      Harry Potter and the Deathly Hallows: Part 2
      Bridesmaids- en av de morsomte komediene jeg vet om!
      The Help- veldig rørende film, med imponerende skuespillerprestasjoner.
      The Intouchables- en av de få franske filmene jeg faktisk liker. Nei, vent, jeg elsker den! Fantastisk film 🙂
      Drive
      Shame
      Hugo
      50/50

    4. Stina: 🙂 Flere velkjente titler de du nevner, men jeg har faktisk ikke sett noen av de ennå! Jeg har ihvertfall tenkt å se Shame, Drive og The Help av disse. Drive har jeg jo til og med liggende her. 50/50 og De urørlige er også et par filmer jeg har hatt i tankene over aktuelle filmer å se. Den ene her jeg ikke er interessert i å se er Harry Potter 😉

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg