Filmhjerte: Året 2010

5 år tilbake i tid befant vi oss i 2010, og da var filmene i dagens filmbloggsak blant de folk snakket om, og som gledet mange filmseere.  Her er også gjort plass til filmfestivalfunnene fra 2009, som jeg glemte å nevne i forrige innlegg i denne blogg-serien.


I denne filmblogg-føljetongen der jeg presenterer filmår for filmår fra mitt fødselsår og frem til nåtid, er tanken bak å trekke frem en internasjonal (utenlandsk) favorittfilm fra hvert år, og en norsk, men med en liten reservasjon mot at det enkelte år ikke er noen norske jeg syns fortjener ekstra heder og ære. Dessuten drar jeg frem andre filmer også som jeg syns er severdige fra det aktuelle året, og slenger på litt annet småplukk av filmrelatert stoff fra det omtalte året.


Det var for andre året på rad svært få filmer fra utenfor norden som gledet undertegnede, faktisk enda mindre enn på veldig lenge, som verken gledet eller interesserte meg nok til å se mye av de store produksjonene, samt at det kom en hel del skuffende filmer.
Stort sett var det et par norske og en rekke svenske krim- og spenningsfilmer, samt en dansk etterlengtet, som berget filmåret for min del og løftet det, nok en gang ut fra min synsvinkel, opp til et bra nivå.

TOPP KRIM FRA SVERIGE

FEM NYE WALLANDER-FILMER (*) OG TO NYE MED BECK

Fra Sverige kom 5 nye WALLANDER-filmer (*) med Krister Henriksson som politietterforsker Wallander i Ystad, nr. 22-26 i serien på totalt 32 filmer – og to nye BECK-filmer med Peter Haber og Mikael Persbrandt som Stockholm-politiets duo Martin Beck/Gunvald Larsson.

* WALLANDER: DÖDSÄNGELN

* WALLANDER: MORDBRANNEN (Orig. tittel: WALLANDER: VÅLNADEN)

Nok en teit norsk tittel på en film fra utlandet. En mordbrann er sentral i filmen ja, men det svenske ordet vålnad betyr noe helt annet. Ordet er et av de svenske ordene jeg ikke fatter, men etter lett googling finner jeg ut at det trolig betyr noe med spøkelse, gjenferd, fantom, ånd, spøkelsesaktig bilde av en avdød, eller noe i den duren. Google translate oversetter det forresten til “Wraith”! Takk for hjelpen liksom!

* WALLANDER: ARVET

Gjesterolle av Sven Nordin.  Men vi har omtrent ikke før rukket å se han,
før han knertes (og det er ingen avsløring, for det vet vi allerede fra filmens start av).

* WALLANDER: INDRIVAREN

* WALLANDER: VITTNET

BECK: I STORMENS ØYE (I STORMENS ÖGA)

BECK: LEVANDE BEGRAVD


De to beck-filmene var i utgangspunktet tenkt å mest trolig være de siste i Beck-serien, som med disse to nå var oppe i 26 filmer. Det skulle derimot senere vise seg at det i 2015/16 skulle komme/kommer ytterligere 6 nye Beck-filmer. Riktignok er disse to Beck-filmene produsert i 2009, men ble ikke sluppet for publikum før i 2010.

DUE DATE




Veldig morsom amerikansk komedie med “superplageånden” Zach Galifianakis, som plager vettet av Robert Downey Jr. – muligens også publikum – på en vill roadtrip gjennom statene. Litt “Hangover”-stil over denne, samtidig som man får den “ville” Roadtrip-følelsen over seg. Og innen lett sebar komedie er ikke det noe dårlig skussmål 😉

Terningkast 5.

IRON DOORS


Ganske ukjent og merkelig engelskspråklig tysk indie lavbudsjettsfilm, som jeg så i 3D på kino under filmfestivalen i Tromsø i januar 2011, men filmen er fra 2010. Filmens rollebesetning består av kun to personer, også det ganske så spesielt sammenlignet med normen i filmer.

En mann er innesperret i et rom med massive jerndører. Hvordan skal han overleve, og komme seg ut? Hva skjuler seg på utsiden, og hvorfor er han plassert der? I en kasse finner han en levende fremmedspråklig kvinne. Ganske spennende film ihvertfall, til tross for sitt åpenbare B-preg, et annet pluss er faktisk at filmen beveger seg fremover i et ubehagelig langsomt tempo, noe som gjør den mer klaustrofobisk og suggerende, og den er ganske åpen for tolkninger, for her må man tenke selv. Underveis utfordres man som seer, med metaforer og tanker. Ganske interessant egentlig.

På imdb er filmen veldig underkjent, med en del som slakter filmen og mener den er meningsløs, mens noen gir veldig interessante tolkninger av filmen, som jeg må si meg enig i. Jeg likte den imidlertid, helt klart. Så finner du filmen noe sted, se den! Og ta en titt på omtalene på imdb etterpå.

Som sagt så jeg den i 3D, så hvordan den funker som “vanlig” film aner jeg ikke, eller om den er å få tak i digitalt på nett eller på DVD.

Litt vanskelig å sette terningkast her, men det får bli 5.

KONGEN AV BASTØY


Provoserende og hardt norsk actiondrama som bygger på historiske hendelser fra guttehjemmet Bastøy utenfor Horten på tidlig 1900-tall, og de tragiske forholdene der. Fremragende spill av Benjamin Helstad og Trond Nilssen som guttehjemsgutter, mens Stellan Skarsgård og Kristoffer Joner spiller strålende i sine ekstremt usympatiske roller.

Filmen hadde et budsjett på hele 54 millioner kroner (omtrent likt med Max Manus) og ble sett av litt over 277 500 på kino, deriblant var også undertegnede. I tillegg er det senere solgt over 100 000 dvd`er av filmen. Det voldsomme guttehjemsopprøret fenget også i utlandet, filmen er nemlig kino-eksportert både til USA, England, Frankrike, Polen og flere andre land, under den internasjonale tittelen “King of Devil`s Island. Forøvrig ble filmen spillt inn i Estland (!).

EN HELT VANLIG DAG PÅ JOBBEN


Den fiktive filmen om ukebladet Se & Hør, som her har fått navnet “Folk Flest”, er basert på Håvard Melnæs sin svært kritiske bok fra 2007 om tiden hans som journalist i Norges største ukeblad, eller kall det gjerne sladderblad. Filmen som er laget i en slags biografisk fortellende “dokumentar”-stil er en blanding av drama, “dokumentar” og humor, og med en Ingar Helge Gimle i en fantastisk rolle som kronprinsesse Mette-Marits far, Sven O. Høiby. Uforglemmelig.

Gimle portretterer nemlig Høiby som noe mer enn den klovnen mange kjente han som, takket være ukebladet, et portrett som både er sørgmodig, varmt og svært humoristisk. Faktisk tror jeg Gimle her leverte noe av det beste jeg har sett i norsk film. Filmen viser et upolert, dog humoristisk, men også provoserende, bilde av hvordan Se & Hør fabrikkerte kjendisstoff, sett fra Melnæs sitt ståsted.

Filmen fikk gjennomgående gode kritikker i norsk presse, med flere terningkast 5 blant annet, men floppet på kino med bare 29 899 besøkende. Filmen har imidlertid senere vært vist flere ganger på TV, og dermed nådd et bredere publikum.

Jeg digger denne filmen, fordi den er veldig morsom, samtidig som den tar opp et interessant tema. Fra meg blir det terningkast 5.

Ettersom jeg i det forrige filmhjerte-innlegget om filmårene nok en gang har glemt (!) noen filmer (FY!), denne gang fra 2009, så får jeg ta de med i dagens sak om filmåret 2010 – og det får vel så vidt passere, siden det var i 2010 at jeg så disse filmene på kino under TIFF, Tromsø International Film Festival 😉 I det forrige innlegget glemte jeg å redigere inn disse filmene før jeg publiserte saken, ettersom jeg innbilte meg at de var fra 2010, men her er de, bedre sent enn aldri 😉

THE RED RIDING TRILOGY (*)


Denne trilogien som ble produsert for TV, men som også er vist på diverse spesialvisninger på kino, er løselig basert på virkelige hendelser i Yorkshire-området i England, men personkarakterene og handling baserer seg på David Piece sin kriminalroman. Jeg så alle disse tre filmene etter hverandre tidlig på dagen under filmfestivalen i Tromsø i 2011, en spesiell opplevelse,da man gjerne ofte forbinder det å se krim og spenning med noe man gjør på kvelden (ihvertfall gjør jeg det). Senere kjøpte jeg også to av filmene på dvd (fant ikke den tredje). Den nå avdøde amerikanske filmanmelderen Roger Ebert gav i 2010 trilogien fire av fire stjerner. Trilogien har fått mye oppmerksomhet for å ha en ambisiøs form, med en grim atmosfære og brutalitet.

Filmserien er fra England og selvsagt med engelsk tale, men med mindre du er veldig språkkyndig på ekstremt bred lokal Yorkshire-dialekt anbefales teksting absolutt, hvis ikke er sjansen for å falle av rimelig garantert.

Da NRK tidligere i år sendte filmene gikk de under titlene “Yorkshiredrapene 1974“, “Yorkshiredrapene 1980” og “Yorkshiredrapene 1983“. Filmene er også gitt ut i Norge enkeltvis (altså ikke samlet i en boks, merkelig nok) under titlene “The Yorkshire Ripper Trilogy: (årstall) “En morder går løs” (Red Riding: 1974), “Savnet” (Red Riding: 1980) og “Av  jord er du kommet” (Red Riding: 1983).

* RED RIDING: 1974 (Norsk tittel: En morder går løs)

I 1974 herjer en morder rundt om i Yorkshire og dreper ungjenter. En journalist vender tilbake til hjembyen for å forsøke å komme til bunns i mysteriet. Eddie Dunford kommer hjem i 1974 og får jobb som reporter. En skolejente er savnet, og Eddie tror det kan knyttes til ett av flere drap seks år tidligere. Politiet er imidlertid ikke enig (montages/NRK).

Den første filmen er den klart beste, med spenning og intensitet, og en god Andrew Garfield i hovedrollen som den gravende journalisten som kommer på sporet av en drapsmann. Av andre velkjente navn finner vi også bl.a. Sean Bean.

Intelligent krim av høy britisk kvalitet, der miljøskildringene og den dystre atmosfæren spiller en vel så viktig rolle i filmen som selve handlingen, det er da heller ikke hele tiden slik at man nødvendigvis henger med i alt som skjer. Men filmen krever et konsentrert og kanskje også tålmodig publikum, for filmen er bekmørk og dyster.

Denne første Red Riding-filmen har jeg tidligere satt terningkast 5 på.

.
* RED RIDING: 1980 (Norsk tittel: Savnet)

Peter Hunter etterforsker en sak der en seriemorder snart kommer til å slå til igjen. Men politiet i West Yorkshire viser seg å være lite samarbeidsvillige (NRK).

Den midterste filmen er den klart svakeste etter min mening, her blir det vanskeligere å henge med i handlinga, og jeg syns det ble mye rot.

I filmfestivalnotatene mine satte jeg et lavt terningkast 2 på denne (veldig strengt, 3 hadde vært mer fair), men som en del av trilogien er filmen likevel selvskreven. Paddy Considine trekker dessuten opp.

 

* RED RIDING: 1983 (Norsk tittel: Av jord er du kommet)

Etterforsker Maurice Jobson er plaget av dårlig samvittighet. En ung jente forsvinner. Når saken skal etterforskes, kommer gamle spor av korrupsjon i West Yorkshire-politiet for en dag. Jobson visste mer enn han gikk ut med den gang (NRK).

Etter en noe skuffende film nummer to tar trilogien seg kraftig opp i den avsluttende delen, som jeg har gitt terningkast 4 til.

Alt i alt er denne trilogien såpass spesiell at den helt klart anbefales. Det aller beste er nok om man tar seg tid til å se alle tre samlet etter hverandre, om ikke på samme kveld, så iløpet av kort tid ihvertfall 😉

 

LOVE EXPOSURE


Hørt begrepet “helaftens spillefilm”? Vel, i japanske Love Exposure får du det bokstavlig talt, for dette er et 4 timer langt (!) japanskt actionfylt bisarrt “kjærlighets”epos om kjærlighet, familie, religion og sex, og der blant annet fotografering står sentralt. Jeg så filmen på kino på Verdensteateret under TIFF-2011, og må innrømme at jeg gikk til filmen med bange anelser grunnet lengden. Dessuten har jeg aldri vært noen tilhenger av japansk film.

Men jeg ble positivt overrasket. Jeg noterte meg også et terningkast 4. Man får servert en salig og smått bisarr miks her av japansk kultur, slossing, og kjærlighet, og holder man ut i fire timer, noe som kan være utfordrende nok i kinosetet, så får man seg garantert en film utenom det  vanlige.

Og hvis du lurer på hva filmens originale tittel er, så er den 愛のむきだし  😀

 

THE HOUSE OF BRANCHING LOVE

(Orig. tittel: Haarautuvan rakkauden talo)

Da jeg var liten var ordene finsk fjernsynsteater synonymt med noe av det verste en kunne utsette seg å se på, det grodde en myte i meg om at finsk film, det var ensbetydende med finsk fjernsynsteater. Det var dysfunksjonelle familier med sære problemer og krangling på et språk og et lynne man ikke skjønte bæret av, eller dystre gråtekoner og andre sørgelige tristesser.

Så derfor hadde jeg blandede forventninger til dramakomedien The House of Branching Love. Men jeg skulle få meg en skikkelig overraskelse, for i kinosalen runget latteren etterhvert som den ene sinnsjuke situasjonen etter den andre avløste hverandre i denne fortellingen om et par som skal skilles. Senere fant jeg filmen på nett også, og så den på nytt, og kan vel si at den var bedre på kino, med et entusiastisk publikum, enn alene, for den var heller ikke så ellevill som at den fortjener toppscore, men et flott terningkast 4, det skal den helt klart få. Kanskje til og med fem kan forsvares. På kino var den iallefall en særdeles artig opplevelse.

FORBIDDEN FRUIT (Orig. tittel: Kielletty hedelmä)


Faktisk så jeg enda en glimrende finsk film på TIFF, for Forbidden Fruit er intet mindre enn en finsk “coming-of-age”-story, der handlingen sentreres rundt to unge jenter som vokser opp i et strengt og beskyttet læstadiansk miljø. Det sies at Finland er det landet i Skandinavia/Norden som er mest lukket og innesluttet på flere områder, slik som rundt religiøse miljøer, noe som naturligvis filmen vet å spille på.

De to 18 år gamle venninnene Maria og Rachel vokser opp på landet i en streng og fundamentalistisk kristen sekt. Begge nærmer seg gifteklar alder.
Når Maria stikker til storbyen og får seg sommerjobb sender menigheten venninnen etter for å få henne hjem. Maria vil prøve alt det nye i storbyen som er forbudt hjemme. Gå ut med gutter, se TV, danse på diskotek, drikke alkohol og bruke sminke. Rachel er ikke med på dette og vil bare få Maria hjem, men fristelsene er store i denne nye verdenen.

Dette blir en sommer full av opplevelser som forandrer livet totalt for en av jentene. (filmweb.no)

Jeg satte terningkast 5 i filmnotatene mine på denne, men jeg har glemt mye av handlingen, i motsetning til den andre finske filmen jeg nevnte som jeg husker mere av. Likevel, om man skal se en av disse to fra Finland ville jeg nok anbefalt Forbidden Fruit. For jeg husker den som en film med naturlig skuespill, og et annerledes perspektiv, noe som var spesielt for denne type film. Anmelderen på cinerama.no gav filmen terningkast 4, den anmeldelsen finner du her. Intet terningkast fra montages.no, men nettstedet som er et av Norges grundigste innen filmanalyse, gav “Forbidden fruit” svært positiv omtale, som du kan lese ved å følge denne lenken.

OPTICAL ILLUSION (Orig. tittel: Ilusiones ópticas)


Smått absurd og tørr komedie fra Chile (Chi/Fra/Por), med et noe snodig persongalleri, og det er stort sett det jeg husker fra den. I filmnotatene mine står det terningkast 4. Jeg finner ikke så mye på nett om filmen, men en engelsk omtale ramlet jeg over, som du finner her.

PIGGIES (Orig. tittel: Swinki)


Drama fra Polen (Polen/Tyskl.) om en tenåringsgutt som bor i en fattig rusten polsk grenseby like ved grensen til Tyskland. Han drømmer om en bedre hverdag. Jeg husket ikke mye av denne heller før jeg googlet litt, men minnes den som både engasjerende og litt provoserende, der den setter søkelyset på tabuer og (reelle) samfunnsmessige problemer i de polsk-tyske grenseområdene; prostitusjon blant alt for unge.
Til tross for sitt tunge tema var det derimot ikke en mørk og tung film å se. Filmens 15 år gamle hovedrolleinnehaver og da filmdebutant imponerte også husker jeg. Jeg har notert meg 4 på terningen også etter denne TIFF-visningen på kino.
Er du interessert kan du lese en fyldig omtale av filmen hos montages.no.


ÅRETS FILMHJERTE 2010

KLOVN – THE MOVIE

Land: Danmark

Sjanger: Komedie

Regi: Mikkel Nørgaard

Manus: Frank Hvam og Casper Christensen

Medvirkende: Frank Hvam, Casper Christensen, Mia Lyhne, Iben Hjejle, m. fl.



Hva som er favorittfilmen min fra 2010 er det ikke noen tvil om, det er den usensurerte, pubertale, anal- og sex-fikserte, og VANNVITTIG hysterisk morsomme KLOVN – THE MOVIE fra Danmark, med duoen Frank Hvam og Casper Christensen fra TV-serien Klovn. Humoren er ekstrem, vidunderlig smakløs (!), og de tøyer grensene til bortimot det ytterste. Og publikum og TV-seerne elsker det.

Hele seriens og filmens ofte banale men også geniale hverdagslige humor er noe man enten liker eller ikke. Hos meg er det fullklaff. Jeg lo så jeg nesten gråt første gang jeg så filmen.

Klovn – The Movie er basert på Hvam og Caspersens megapopulære tv-serie Klovn, som ble vist i 60 episoder fordelt på 6 sesonger på dansk TV 2, og også her i Norge er det TV 2 som har sendt serien. I serien, og filmen, spiller de fiktive utgaver av seg selv, noe også de fleste øvrige i serien og filmen gjør.

Det blir selvfølgelig toppscore. KLOVN – The Movie er elementær dagligdags genial komikk. Terningkast 6.


ÅRETS NORSKE FILMHJERTE 2010

VARG VEUM – SKRIFTEN PÅ VEGGEN

Krim, Norge

Regi: Stefan Faldbakken

Medvirkende: Trond Espen Seim, Lene Nystrøm, Nikolaj Lie Kaas,
Bjørn Floberg, Eivind Sander, Petronella Barker, m. fl.


Varg Veum – Skriften på veggen var den sjuende Veum-filmen, og den tredje som ble laget for kino. Forøvrig samlet Skriften på veggen litt over 121 600 besøkende på landets kinoer. Til sammenligning hadde Nokas-filmen fra samme år ca 250 000 solgte kinobilletter. De 5 kommende filmene med Varg Veum ble forøvrig også satt opp på kino, og filmene har senere solgt brukbart på DVD, samt gått flere ganger på TV. Besøkstallene stod ellers jevnt med de foregående filmene i serien som hadde vært på kino. Bitre blomster ble sett av litt over 109 000, og Falne engler av 126 000.

Varg Veum har roet ned livet med sin nye kjæreste, Karin, og fått seg fast jobb som lærer. Men idyllen varer ikke lenge. Varg får et brutalt møte med fortiden da hans bitre fiende “Kniven” slipper ut av fengsel, innbitt på å hevne seg på alle dem som fikk ham dømt for drapet på en tenåringsjente. Snart er Varg viklet dypt inn i en sak der han må ta et tøft oppgjør med sin egen samvittighet; var han selv egentlig uten skyld i jentas død?
Den eneste som vet svaret er “Kniven”, og for ham gjelder kun èn ting: å la Varg få smake sin egen medisin.(filmweb.no).

Filmen fikk blandet mottagelse hos pressen. Side2 (TV 2) gav terningkast 5, mens BT bare serverte en sur karakter 2. Dagbladet, Aftenposten og VG trillet frem 4 øyne på terningen. Fra filmhjerte.blogg.no blir det 5, men strengt tatt, ser vi bare på filmens handling, plott og troverdighet, så er nok Oslo-pressens karakter til filmen mer riktig. Men hey, jeg digger Varg Veum, og selv om disse filmene kunne vært bedre, så liker jeg de fortsatt veldig godt, og syns det er helt i toppsjiktet av norsk krim.


ANNET BRUKBART FRA 2010

127 HOURS  – Am. drama med James Franco som bekymringsløs livsnyter som blir sittende fast, bokstavlig talt i 127 timer. Ikke den enorme handlingen, man skjønner jo fra man starter filmen at fyren kommer seg løs fra bergsprekken han sitter fastklemt i, hvorfor ellers tittelen 127 timer liksom, men det er likevel en okey film, med veldig bra foto og klipp.

BURIED – Am. thriller hvor Ryan Reynolds spiller en fyr i ei likkiste, levende nedgravd. Med kun en lighter og en mobil med dårlig batteri som hjelp. Slipper han ut i tide til å overleve? Klaustrofobisk film. Kanskje vil slutten gjøre at du føler deg snytt?

WINTER`S BONE – Am. spenningsfilm. Terningkast 5 da jeg så filmen på kino, men det ville jeg ikke gitt den nå lengre, til det er den litt for saktegående, og enkelte filmer gjør seg kort og godt klart best på kino. Men Winter`s Bone er absolutt sebar, det er fortsatt en god film som kan anbefales.

DINNER FOR SCHMUCKS – En noe sær og lett humoristisk komedie fra USA.

NOKAS – Den norske ransfilmen om Nokas-ranet, regissert av Erik Skjoldbjærg fra Tromsø.

3 BACKYARDS – Amerikansk “B-film” (muligens sågar “C-film” om noe kan kalles det), uten noen kjente navn, men faktisk husker jeg dette som bra. Handlinga er derimot som blåst bort fra minnet.

LOOSE CANNONS (Orig. tittel: Mine vaganti) – Brukbar film som jeg så på TIFF. Komedie fra Italia.

Ps: I rekken av komiske nasjonale titler på filmer, hva sies om svenskenes navn på denne filmen? Söta bror slår nemlig til med tittelen “En italiensk ­familj på gränsen till sammanbrott”. For en “fantastisk” idè, hvorfor ikke kalle utenlandske filmer for noe som filmen handler om, samt slå fast hvor filmen kommer fra? For eksempel kan man jo da kalle den norske filmen Bølgen for “Vattnet hos norrbaggarna som förstørde en hel stad”, eller hvorfor ikke kalle ….nei, la oss stoppe der,  hehe. (Og ja, om noen filmgeeker vet at svensketittelen muligens spiller på at filmen kan oppfattes som en etterligning eller inspirert av Pedro Almodovars “Kvinner på randen av nervøst sammenbrudd”, så har jeg lest den forklaringen. Tittelen er like teit uansett :D).

^ Kilder for besøkstall på kino: Film og Kino Årbok 2011, kino.no.

#2010 #film #filmer #Klovn #Vargveum #filmhjerte #filmsnakk #filmblogg

Legg gjerne igjen kommentarer, ros, ris, filmtips, info om dagens omtalte filmer (særlig tips om hvor TIFF-filmene kan finnes på nett), eller egne minner fra filmåret 2010. Husk å klikk post kommentar etter at du har klikket send kommentar. Snakkes!

3 kommentarer
    1. Nå begynner vi å komme opp i årstall fra hvilke jeg ikke har sett så supermange filmer -for nært, liksom. Har ennå ikke rukket å se mange nok av dem på TV -eller streaming- men lista fra 2010 ser relativt middels ut. Jeg tror jeg så en av de Red Riding-filmene på TV, men det var antakelig ikke 1-ern, for den var ikke noe særlig den jeg så. Klovn The Movie har jeg ikke sett, men hvis den er like bra som det beste fra TV-serien så er den nok god. Syns forresten at noe av humoren deres er litt i drøyeste laget. 4 timer med japansk film? Hmmm…. Winter’s Bone husker jeg mest pga Jennifer Lawrence, den dama er jo kanongod! JL ble vel nominert til Oscar for den.
      Et par filmer som kanskje kan anbefales, er:
      -Kick-Ass, en ganske morsom (harselas?) med superheltfilmer, og med den da veldig unge Chloë Grace Moretz som Hit Girl.
      -Never Let Me Go, barn som vokser opp på et barnehjem (eller var det kostskole), men denne skolen viser seg etter hvert å ikke være en vanlig sådan. Veldig trist film, egentlig, med Carey Mulligan, Andrew Garfield og Keira Knightley.
      -Third Star, der 4 – 5 kamerater drar på campingtur til en øy utenfor Wales, og en av dem (spilt av Benedict Cumberbatch) er dødssyk og behøver hjelp underveis. Eksistensielle og tankevekkende spørsmål dukker opp etter hvert.
      -Iron Man 2, ikke ille denne, men kanskje ikke like god som 1-ern
      -Conviction, med Hilary Swank (leverer som vanlig bra) som spiller en dame som prøver å bevise at broren er uskyldig dømt for mord, og hun sliter seg igjennom jusstudiet med dette for øyet. Dette er en sann historie som viser litt av hvordan rettssystemet kan virke borti der.
      -The Town, en OK ransfilm fra Boston, med bl.a. Ben Affleck og John Hamm.
      Jeg fant aldri ut av de to høyt rangerte filmene med Leonardo Di Caprio, Inception og Shutter Island -om jeg liker dem, eller ikke.

    2. Mange gode filmer fra dette året 🙂 Jeg er ikke så glad i Klovn, verken filmen eller serien. Kan tenke meg du gleder deg til Klovn 2 da 🙂
      Mine favorittfilmer fra 2010 er nok Inception, Toy Story 3, Black Swan, Harry Potter and the Deathly Hallows Part 1, Easy A, The King’s Speech, Blue Valentine, Kongen av Bastøy. Og mange, mange andre. Et godt år for film!

    3. Stina: 😀 Klovn Forever så jeg i kveld, kanon 😉

      Hehe. Av de filmene du nevner der har jeg bare sett Kongen av Bastøy, men et par av de andre er filmer jeg har tenkt å se. The King`s Speech er en av de jeg ikke har sett men som jeg har tenkt før at jeg skal se. Liker hovedrolleinnehaveren og det virker som en bra film ut fra det jeg har hørt og lest, og Black Swan er og en film jeg har litt tro på 🙂

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg